LE-1992-1217
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-09 |
| Publisert: | LE-1992-01217 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 90-02171 A/30 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01217 A |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Forsvarets bygningstjeneste (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik). Motpart: S. Steien Blikkenslager og Ventilasjon AS (Prosessfullmektig: Advokat Egil Malm). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. 2. Lagdommer Anders Bøhn. 3. Lagdommer Jørgen Fr. Moen |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939) §2, §51, Domstolloven (1915) §154, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §93 |
Kjennelse:
Ved avtale datert 4 og 6 april 1989 leide Staten v/ Forsvarsdepartementet v/Forsvarets bygningstjeneste et lagerlokale av Sigfred Steien.
Ved stevning 9 februar 1990 til Oslo byrett reiste S. Steien Blikkenslager og Ventilasjon A/S (heretter også kalt Steien) søksmål mot Staten v/Forsvarets bygningstjeneste med krav om betaling av 600 000 kroner. Under saken gjorde selskapet gjeldende at forsvaret hadde forpliktet seg til å leie lokalene fra et tidspunkt som lå ca 14 måneder før avtalen fra april 1989. Steien krevde betaling av de tapte leieinntektene og finanskostnadene, subsidiært erstatning på annet grunnlag. Staten påsto seg frifunnet, og gjorde gjeldende at det ikke var inngått noen leieavtale før april 1989.
Ved Oslo byretts dom 19 februar 1992 ble Staten v/Forsvarsdepartementet v/Forsvarets bygningstjeneste dømt til å betale Steien 420 000 kroner med tillegg av renter, samt saksomkostninger med 53 710 kroner. Retten fant det bevist at forut for byggingen av lagerbygget forelå en avtale om at forsvaret skulle leie lokalene så snart disse sto ferdige. Etter rettens mening kunne avtalen ikke anses bortfalt av den grunn at den tjenestemannen retten mente hadde inngått avtalen, ikke hadde kompetanse til å inngå slik avtale.
Regjeringsadvokaten vedtok forkynnelse av byrettens dom på vegne av sin part 21 februar 1992.
Staten anket dommen til Eidsivating lagmannsrett 3 april 1992.
Forberedende dommer ved lagmannsretten reiste spørsmålet om saken måtte ansees som et tvistemål om leieforhold, slik at ankefristen var 14 dager, og om anken derfor måtte avvises.
Om dette har Staten v/Forsvarets bygningstjeneste anført:
Saken gjelder ikke "tvistemål om leieforhold" i henhold til husleieloven §51. Den gjelder om staten v/Forsvarets bygningstjeneste har gitt et bindende forhåndstilsagn om å inngå leieavtale på et senere tidspunkt og under gitte forutsetninger. Etter statens mening faller en slik tvist ikke inn under uttrykket "tvistemål om leieforhold" i husleieloven §51. "Tvistemål om leieforhold" må forutsette at det må foreligge eller har foreligget et leieforhold. Det uttales riktignok i Arne Kobbe: Husleieloven (1989) at "tvistemål om leieforhold" vil si "ethvert tvistemål om det består eller skal bestå et leieforhold som går inn under husleieloven". Denne uttalelsen er imidlertid ikke nærmere begrunnet med henvisning til loven forarbeider eller rettspraksis. Videre kan uttalelsen forstås slik at forutsetningen er at det har foreligget et leieforhold, og at det siktes til om leieforholdet fortsatt består eller skal bestå. Staten kan ikke se at det foreligger rettspraksis som dekker det aktuelle spørsmål. I en kjennelse i Rt-1990-389 fremgår det at en tvist om leietakeren hadde benyttet sin rett etter avtalen til å fornye tidsbegrenset kontrakt, var et tvistemål om leieforhold. I den saken var det imidlertid klart at det hadde foreligget et leieforhold, og tvisten gjaldt om leieforholdet fortsatt skulle bestå.
Staten anfører også at det i en tvist som den foreliggende ikke kan sies å være noe spesielt behov for en kort ankefrist.
Subsidiært begjærer staten oppreisning for oversittelse av ankefristen. Oversittelsen er ikke forsettlig, og det foreligger særlige omstendigheter som tilsier oppreisning. Det må legges vekt på at det i hvert fall ikke kunne regnes som helt klart at husleieloven §51 fikk anvendelse, og at ingen av partene synes å ha oppfattet saken som et tvistemål om leieforhold. Motparten påberopte seg ikke oversittelse av ankefristen i anketilsvaret. Spørsmålet er tatt opp av lagmannsretten av eget tiltak. Det fremgår av avgjørelse i Rt-1985-1019 at det ved vurderingen av om det foreligger særlige omstendigheter også kan legges vekt på sakens bevismessige stilling. På dette punkt vil staten spesielt vise til byrettens dom på side 8, siste avsnitt, hvor det går fram at saksøkeren var klar over at forsvaret ikke kunne skrive kontrakt om leie av lokaler i et bygg under oppføring. En slik begrensning i adgangen til å inngå kontrakt om leie av et bygg under oppføring ville være meningsløs dersom den bare skulle anses som en formell hindring uten reell betydning. For øvrig viser staten til dommen og ankeerklæringen.
S. Steien Blikkenslager og Ventilasjon AS anfører at saken gjelder en tvist om fra hvilket tidspunkt staten som leier skulle betale leie. Steien gjør gjeldende at kontrakten reelt sett var inngått vel ett år før den formelle leiekontrakten. Dette har Oslo byrett vært enig i. Tvisten må anses som tvist om dette leieforholdet. Husleieloven får anvendelse på "ethvert leieforhold", også lager, verksteder og garasjer, hvilket er leieobjektet i denne sak, jf husleieloven §2. Etter dette er ankefristen 14 dager. Saken ligger annerledes an enn i Rt-1978-1342. Anken må derfor avvises ex officio.
Lagmannsretten har besluttet å behandle avvisningsspørsmålet særskilt, jf tvistemålsloven §93.
Ankeerklæringen er satt fram for sent. Det er på det rene at tvisten gjelder om staten på kontraktsrettslig grunnlag har bundet seg til å leie lagerbygg hos saksøker fra den tiden saksøkeren påstår. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at dette er et "tvistemål om leieforhold" slik dette uttrykket er brukt i husleieloven §51 jf §2. At partene er uenige om leieforholdet består eller ikke består, kan ikke endre dette. Dette må antas å ligge allerede i loven formulering "tvistemål", jf også avgjørelsen i Rt-1990-389. Det er sakens art, ikke utfallet, som bestemmer fristen. Fristen kan ikke være avhengig av hvilket resultat domstolen i første instans kommer til, jf Rt-1983-1425. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at avgjørelsen i Rt-1978-1342 ikke har betydning for saken. Det er ellers uten betydning for fristspørsmålet at saksøkeren hadde reist subsidiære krav om erstatning bygget på uaktsomhetsansvar.
Staten har subsidiært begjært oppreisning. Begjæringen er satt fram i tide, jf domstolloven §154 første punktum in fine. Fristoversittelsen er ikke forsettlig, men den kan legges statens prosessfullmektig til last. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning bør gis. På bakgrunn av avgjørelsen i Rt-1990-389 kan fristspørsmålet ikke ansees tvilsomt, og på bakgrunn av at både partene og retten gjennom hele saken har benyttet uttrykk som "leieforhold" og "leieavtale", var det all grunn for statens prosessfullmektig til å være oppmerksom på forholdet. At ankemotparten tilsynelatende heller ikke har vært oppmerksom på forholdet, legger lagmannsretten ikke avgjørende vekt på. Når det ellers gjelder statens argumentasjon for at oppreisning bør gis, viser lagmannsretten til avgjørelse i Rt-1985-1184.
Etter dette må anken avvises. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175 første ledd tilkjennes ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten med 2 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
2. Anken avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Forsvarets bygningstjeneste 2 000 - totusen - kroner til S. Steien Blikkenslager og Ventilasjon AS innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.