LE-1993-92

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-04-22
Publisert:	LE-1993-00092
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	- Nedre Romerike skifterett Nr. A 411 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00092 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Elsbeth Bergsland, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ruth Anker Høyer, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Lagdommer Erik Melander
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §12, Skifteloven (1930) §48, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

A og B, som er født i 1946 og 1947, giftet seg i 1968. De har to barn sammen. Ektefellene flyttet fra hverandre i september/oktober 1987. De ble separert ved bevilling av fylkesmannen 24. februar 1988. Etter begjæring datert 20. juni 1989 ble det åpnet offentlig skifte i fellesboet.

Under skiftebehandlingen oppsto det tvist om det innbyrdes ansvar for bankgjelden, stiftet under ekteskapet, og til hvilken rådighetsdel de enkelte aktiva hører. B mente at pantegjeld som skriver seg fra mannens drosjevirksomhet er hans særgjeld. All annen gjeld er fellesgjeld, liksom alle aktiva er felleseie. A mente prinsipalt at samtlige eiendeler eies i fellesskap og at hele gjelden er fellesgjeld. Subsidiært mente han at boligen med innbo og løsøre tilhører felleseiet og at øvrige aktiva tilhører hans rådighetsdel.

Nedre Romerike skifterett, feilaktig benevnt herredsrett, avsa dom i tvisten 5. oktober 1992 med slik domsslutning:

1. Pantelån stort kr 50000,- (lånenr. 1600-75-93647) samt pantelån stort opprinnelig stort ca kr 66000,- (lånenr. 1600-75-93655) påhviler felleseiendommen og er felles gjeld.

2. Øvrig gjeld er As særgjeld.

3. Aktiva er i sameie mellom partene med unntak av drosjebiler og dataanlegg verdsatt kr 84000 som tilligger As rådighetsdel.

4. B tilkjennes kr 100000 som sin rådighetsdel.

5. Smykker uttas forlodds av den ektefelle som eier dem.

6. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett.

Han har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Alle aktiva som inngår i felleseiet, inkludert smykker ervervet under ekteskapet, er i sameie mellom partene med en halvpart på hver.

2. All gjeld som er tatt opp under partenes ekteskap og frem til skjæringstidspunktet 1. desember 1987 er felles gjeld, som begge parter i skifteoppgjøret er ansvarlig for med 50% på hver.

Subsidiært:

1. Bolig, innbo og løsøre, smykker anskaffet under ekteskapet og bankinnskudd pr. 1. oktober 1987, er i sameie med halvparten på hver av partenes rådighetsdel. Øvrige aktiva tilhører As rådighetsdel alene.

2. Pantelån nr. 1600-75-93647 og pantelån nr. 1600-75-93655, som begge påhviler felleseiendommen, er felles gjeld. Pr. skjæringstidspunktet 1. desember 1987 er denne gjelden på tilsammen kr 178287,-.

Likeså er deler av den øvrige gjeld, skjønnsmessig fastsatt av retten og oppad begrenset til kr 300000,-, å anse som felles gjeld, knyttet til det felles underhold, anskaffelse av innbo og løsøre m.m.

I begge tilfeller:

B betaler saksomkostninger til A for herredsrett og lagmannsrett, eventuelt til det offentlig.

B har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

1. Pantelån stort kr 76045 (lånenr. 1600.7593647) samt pantelån stort kr 76188 (lånenr. 1600.7593655) påhviler den felles eiendom gnr. 41, bnr. 2 med halvparten på hver av partenes rådighetsdeler.

2. All annen gjeld i boet er A ansvarlig for alene.

3. Den ideelle halvpart av felles eiendommen gnr. 41, bnr. 2 og innbo og løsøre er i sameie mellom B og A med halvparten på hver.

4. Øvrige aktiva er i sameie, slik at B av dette som sin rådighetsdel skal ha et kontantbeløp, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 100000.

5. Smykker uttas forlodds av den ektefelle som eier dem.

6. A idømmes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Skifteretten la til grunn i sin dom at lån nr. 1600-75-93647 og lån nr. 1600-75-93655 var på henholdsvis kr 50000,- og kr 66000,-. Det har i ettertid vist seg at lånene er større, og dette må lagmannsretten ta hensyn til. Pr. skjæringstidspunktet 1. desember 1987 er lånene inklusive påløpte, men ennå ikke forfalte, renter som angitt i påstanden.

Drosjevirksomheten ble drevet som en mann-og-konebedrift. Den opptok begge sterkt, både arbeidsmessig og tidsmessig. B hadde i tillegg hovedansvaret for hus og hjem. Arbeidsoppgavene ble fordelt i forhold til det som var mest praktisk. B førte regnskapene, tok imot oppgjør fra drosjeeiere og sjåfører, betalte regninger og satte opp vaktlister. Hennes arbeid var hovedsaklig kontorrettet, men også i en viss grad rettet utad. A hadde hovedsaklig utadrettet virksomhet. Han hadde kontakten med banker og finansieringsinstitusjoner i forbindelse med kjøp og salg av drosjebiler og hadde hovedkontakten med verkstedene og sjåførene.

Drosjevirksomheten var ektefellenes eneste inntektskilde. Denne var fullstendig avhengig av begge parters arbeidsinnsats. Partene var alltid sammen om avgjørelser av sentral og viktig betydning for driften. Det forhold at lånene som ble tatt opp i forbindelse med drosjevirksomheten formelt sett ble tatt opp av A, medfører ikke at han alene må anses som innehaver av bedriften. Den formelle fremgangsmåten som har vært benyttet er det tradisjonelle mønster i mann-og-konebedrifter, og som ikke pleier å være organisert med en formell selskapsavtale. Den manglende formalitet på dette punkt kan ikke tillegges betydning i forholdet mellom partene.

I årene 1986, 87 og 88 ble B lignet for næringsinntekt tilsvarende den inntekt partene hadde av regnskapsbistand og annen konsulentbistand for drosjeeiere. I disse tre årene ble den felles virksomhet betydelig utvidet.

Etter samlivsbruddet i 1987 og frem til januar/februar 1989 fortsatte partene i fellesskap å drive virksomheten. Hun hadde fortsatt full disposisjonsrett over bankkontiene og utførte sitt arbeid som tidligere, hvilket ville være unaturlig om hun ikke var medeier.

Bortsett fra noen smykker som B hadde da partene giftet seg, brakte de intet med seg inn i ekteskapet. Alt de senere har ervervet har vært muliggjort ved deres innsats hver for seg og sammen. Deres økonomi har i alle år vært sammenblandet. På tilsvarende måte må den aktuelle samlede gjeldsforpliktelse være felles gjeld.

Dersom lagmannsretten i likhet med skifteretten kommer til at drosjevirksomheten er drevet fullt ut for As regning, må det legges til grunn at eiendeler som ikke knytter seg til bolig, innbo og løsøre er anskaffet for inntekter ved drosjevirksomheten og derfor tilhører As rådighetsdel. Det dreier seg her om aksjer, spareverdiforsikringer, to båter, dykkerutstyr med tilhørende kompressor, datamaskin, mobiltelefon og monteringssett for denne.

Lånene som er opptatt i forbindelse med drosjevirksomheten har ikke bare vært benyttet i denne virksomhet. En del har sikkert vært brukt til det daglige underhold og til anskaffelse av løsøre etc. Et beløp oppad begrenset til kr 300000,- av denne gjelden må derfor partene ta felles ansvar for.

Smykkene er anskaffet i perioder med god likviditet. Det har aldri vært meningen å holde dem utenfor delingsgrunnlaget. Det vil være urimelig i forhold til totaløkonomien å holde disse utenom.

Den ankende part har vist til dommer i Rt-1975-220, Rt-1977-330, Rt-1977-876, Rt-1990-1266 og RG-1989-767. Videre er det vist til Petter Lødrup: Familiretten (1992) og Helge J. Thue: Samliv og Sameie.

Ankemotparten, B, mener skifterettens dom er riktig. Hun er enig med den ankende part om at de korrekte restlånebeløp må legges til grunn for så vidt gjelder fellesgjelden på boligeiendommen. Det er tilstrekkelig at lagmannsretten gir dom for restgjelden, uten tillegg av påløpne renter. Disse vil det bli tatt hensyn til under skifteoppgjøret.

Partene er enige om at bankinnskuddet pr. skjæringstidspunktet og fellesboligen tilhører partene i fellesskap. Sameiet bygger dels på husmorarbeid og dels på arbeid som har gitt kontanter til fellesskapet. Bs innsats har betydning også for de øvrige aktiva-poster. Disse beløper seg til ca kr 365000,-. Ankemotparten er fornøyd med en andel på kr 100000,- på sin rådighetsdel slik skifteretten kom frem til.

Smykkene representerer beskjedne beløp og kan derfor ikke omfattes av unntaket i skifteloven §48.

Drosjevirksomheten har helt og holdent vært drevet av A. All gjeld utover de to lånene som partene er enige om er felles gjeld, skriver seg fra denne virksomhet, og er derfor mannens særgjeld. Bs bistand i drosjevirksomheten har vært beskjeden og helt underordnet. Hun førte regnskapene, har tatt telefoner og skrevet vaktlister etter anvisning fra mannen. Hun har ikke vært noe annet enn en sekretær og kasserer, hvilket ikke kan likestilles med mannens innsats. Selv om hun ble mer selvstendig i utførelsen av sine arbeidsoppgaver etter hvert, rokker det ikke ved hennes underordningsforhold. Virksomheten har vært drevet i tråd med den tradisjonelle rollefordeling mellom ektefeller. I slike små bedrifter er det mannen som tar ansvaret for økonomien og er bedriftens leder. Det er ikke riktig, som A hevder, at de har vært sammen om viktige avgjørelser. Hun har i så henseende bare hatt talerett, men ingen stemmerett.

For at pantobligasjonene i forbindelse med låneopptakene ved drosjevirksomheten kunne bli tinglyst, samtykket hun som ektefelle. Hun har ikke dermed påtatt seg noe ansvar for gjelden hverken utad eller mellom partene.

Det var i begge parters interesse at B fortsatte sine arbeidsoppgaver etter bruddet. A sparte dermed kontorhjelp samt å betale henne bidrag.

Det forhold at A i forbindelse med uenighet om årsoppgjøret for 1988, uten videre fratok henne bankfullmakten og øvrige arbeidsoppgaver, viser at han betraktet henne som en ansatt og ikke som en kompanjong.

Næringsinntekten som hun ble lignet for i 1986, 87 og 88 hadde hun ingen ting med. Den ble helt og holdent bestemt av A. Dette formelle forhold rokker ikke ved det reelle.

Ankemotparten har vist til den samme litteratur og de samme rettsavgjørelser som den ankende part. Særlig er det vist til dommen i Rt-1977-330.

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene er enige om at skjæringstidspunktet for aktiva er månedsskiftet september/oktober 1987 og for gjelden 1. desember 1987.

Det er videre enighet om at to pantelån i Sparebanken NOR, lån nr. 1600-75-93647 og nr. 1600-75-93655, som pr. skjæringstidspunktet utgjorde til sammen kr 178287,-, er felles gjeld. Beløpet inkluderer påløpte, men ennå ikke forfalte renter. Det utgjør såleds det reelle gjeldsansvar og skal legges til grunn på skiftet. Det vises til Petter Lødrup: Familieretten (1992) side 201.

I henhold til oppgave har partene smykker for til sammen kr 56760,-. Av dette beløp utgjør kr 2130,- smykker som B bragte med seg inn i ekteskapet. Partene er enige om at disse smykkene skal holdes utenfor skiftet. Av smykker som er anskaffet under ekteskapet utgjør verdien av As del kr 12585,-, mens Bs del utgjør kr 42045,-. Av hennes smykker er et armbåndsur til verdi kr 19800,- det mest verdifulle. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at dette ble gitt henne som gave fra mannen. Lagmannsretten finner at smykkene representerer en så liten verdi i boet at unntaksregelen i skifteloven §48 ikke får anvendelse. Skifterettens dom om at ektefellene hver tar ut sine smykker forlodds blir derfor å stadfeste.

Etter det opplyste legger lagmannsretten videre til grunn at A ble drosjeeier i 1975 og hadde løyve for en bil samt en reservebil. I tillegg bestyrte han, i henhold til gjeldende forskrifter, ett løyve. A eide selv bilen som ble kjørt under dette løyve. I tiden 1977-1982 ble drosjekjøringen etc. drevet sammen med et venneektepar. Fra 1982 til 1985 drev han virksomheten alene med sine to biler samt i korte perioder med ytterligere en bil for løyver han bestyrte.

I 1986 ble virksomheten utvidet og A disponerte etter hvert i alt 10 drosjebiler, inklusive sine egne og en ved lovlig bestyrelse. Bilene som ble benyttet var i det vesentlige anskaffet av A og finansiert 100% ved lån han opptok, med sikkerhet i fellesboligen. I enkelte tilfelle har bilene formelt vært registrert på vedkommende drosjeeier og slik at A hadde en fordring på vedkommende tilsvarende den lånefinansierte kjøpesum. Bilene ble stort sett kjøpt av A i Tyskland.

A kjørte sin egen bil og sørget for sjåfører til de øvrige. Vaktlistene ble skrevet av B, etter oppgave fra mannen. Det var også mannen som ordnet med reparasjon og vedlikehold av bilene. B førte regnskapet for hver enkelt bil. Årsinntekten til vedkommende løyveinnehaver ble fastsatte av A etter en vurdering ut fra blant annet kjørelengden for vedkommende bil. I tillegg utførte B vanlig kontorarbeid. De avgjørelser som ble tatt om blant annet anskaffelse og utskiftning av biler, herunder finansieringen av dem, ble tatt av A alene. Bs medunderskrift på pantobligasjonene i denne forbindelse var alene nødvendig av hensyn til tinglysingen.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det ikke forelå noen avtale eller noen form for forståelse mellom partene om at de skulle ha felles ansvar for de lån og den gjeld som oppstod i forbindelse med næringsvirksomheten. Lagmannsretten viser til at virksomheten formelt ble drevet av A. Det var han som alene tok alle beslutninger av betydning for virksomheten. Det forhold at B førte regnskapene m.m., og at dette arbeidet iblant var tidkrevende, kan ikke bringe saken i en annen stilling. Etter dette kan hverken aktiva eller passiva i forbindelse med næringsvirksomheten høre under fellesboet. Støtte for dette resultat finner lagmannsretten i dommene inntatt i Rt-1977-330 og Rt-1990-1226.

Sammenblandingsteorien som den ankende part har vist til, er etter lagmannsrettens oppfatning ikke anvendelig i et tilfelle som det foreliggende, hvor bilene har vært anskaffet ved 100% lånefinansiering.

Slik saken er opplyst for lagmannsretten, er det ikke sannsynliggjort at noen del av lånene i forbindelse med næringsvirksomheten har vært benyttet til anskaffelse av innbo og løsøre.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten endelig til grunn at boets aktiva ut over fellesboligen med innbo og løsøre, er anskaffet ved inntekt fra eller av lån opptatt i forbindelse med drosjevirksomheten. Dette gjelder aksjene og spareverdiforsikringen, båtene, dykkerutstyret med kompressor, datamaskin samt mobiltelefon med monteringssett. Disse gjenstander tilhører derfor As rådighetsdel fullt ut.

Anken har delvis ført frem. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd. Det foreligger ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd. Lagmannsretten er enig i skifterettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Pantelån nr. 1600-75-93647 og pantelån nr. 1600-75-93655 er fellesgjeld med til sammen kr 178287,- pr. 1. desember 1987.

2. All annen gjeld i boet er As særgjeld.

3. Smykker uttas forlodds av den ektefelle som eier dem.

4. Bolig, innbo og løsøre samt bankinnskudd pr. 1. oktober 1987 er i sameie med halvparten på hver av partenes rådighetsdel.

5. Øvrige aktiva tilhører As rådighetsdel.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for skifterett eller lagmannsrett.