RG-1999-143

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1998-03-30
Publisert:	RG-1999-143 (22-99)
Stikkord:	Forsinkelsesrente, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. 96-02076 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02603 A/03
Parter:	Ankende part: 1. Bernt E. Ohna 2. Vanja Ohna Fuglaas (Prosessfullmektig: Advokat John Arff-Pettersen) Motpart: Ove E. Bruun (Prosessfullmektig: Advokat Jon Tenden)
Forfatter:	1. Lagmann Berit Fosheim, formann 2. Lagdommer Sverre Mitsem 3. Sorenskriver Inger Myhr
Lovhenvisninger:	Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Foreldelsesloven (1979) §15, §17, §21, §22, Foreldelsesloven (1896) §12, §13, §15, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §373, §375, Fylkeskommuneloven (1961)5, §1, §4, §13, §16, §2, §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

Dom OG KJENNELSE

Saken gjelder krav på morarente av et erstatningsbeløp på kr 300000,- og av saksomkostningene i anledning saken.

I 1990 reiste Ove E. Bruun sak mot Bernt E. Ohna og Vanja Ohna Fuglaas med krav om erstatning etter granneloven for det verditap hans eiendom var blitt påført ved at Bernt Ohna hadde oppført et byggverk på naboeiendommen. Asker og Bærum herredsrett avsa 28 januar 1992 dom med slik domsslutning: 1992 dom med slik domsslutning:

1. Bernt E. Ohna og Vanja Fuglaas Ohna dømmes in solidum til innen 2 -to- uker å betale til Ove E. Bruun erstatning på kr 300000,- -kronertrehundretusen-.

2. Bernt E. Ohna og Vanja Fuglaas Ohna dømmes in solidum til innen 2 -to- uker å betale i saksomkostninger til Ove E. Bruun kr 46250,- -kronerseksogførtitusentohundreogfemti-.

Dommen ble forkynt for Ohna 13 mars 1992.

Dommen ble påanket til daværende Eidsivating lagmannsrett som 16 september 1993 avsa dom med slik domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bernt E Ohna og Vanja Ohna Fuglaas en for begge og begge for en til Ove E Bruun 49.200 - førtinitusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Dommen ble forkynt for Ohna 22 september 1993.

Ved kjennelse av 11 februar 1994 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg å nekte anken fra Ohna fremmet i samsvar med bestemmelsene i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og nr. 4.

Den 25 februar 1994 betalte Bernt Ohna til Ove Bruun kr 398950,-, som utgjorde hovedstolen i erstatningssaken og tilkjente saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Ved brev av 2 mars 1994 tilskrev advokat Jon Tenden på vegne av Ove E. Bruun, Bernt E. Ohna med krav om morarenter pr 1 mars 1994, tilsammen kr 127743,-. Vanja Ohna Fuglaas ble tilskrevet 27 april 1994 med tilsvarende krav. Beløpet ble ikke betalt.

Advokat Tenden begjærte på vegne av Bruun utlegg hos Vanja Ohna Fuglaas for rentene pr. 1 mars 1994 den 6 oktober 1994. Namsmannen tok 6 oktober 1994 utlegg for et noe lavere beløp. Etter klage opphevet namsmannen utleggsforretningen ved beslutning av 22 november 1994. Asker og Bærum namsrett avsa 6 januar 1995 kjennelse om at det skulle tas slikt utlegg. Eidsivating lagmannsrett avsa 21 mars 1995 kjennelse der klagen over namsmannens beslutning av 22 november ikke ble tatt til følge. Høyesterett forkastet et videre kjæremål ved kjennelse 2 februar 1996, inntatt i Rt-1996-150. Begrunnelsen var i korthet at det måtte fremgå en utrykkelig bestemmelse om renteplikt i domsslutningen for at dommen kunne danne tvangsgrunnlag for rentene.

Advokat Tenden tok på vegne av Bruun ut forliksklage 15 april 1996 for å få dom for morarentene. Asker forliksråd avsa 16 september 1996 dom med slik domsslutning:

1. Innklagede Vanja Ohna Fuglaas og Bernt Ohna dømmes å betale til klager Ove E Bruun følgende beløp:

A. Forsinkelsesrente 12% av kr 300 000,- fra 15.04.93 til 25.02.94.

2. Forsinkelsesrente 12% p a av kr 46 250,- fra 15.04.93 til 25.02.94

3. Forsinkelsesrente 12% p a av kr 49 200,- fra 15.04.93 til 25.02.94.

Samt saksomkostninger kr 3500,- med tillegg av forsinkelsesrente p t 12% p a fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 14 dager regnet fra forkynnelsestidspunktet.

Saken ble brakt inn for Asker og Bærum herredsrett som 12 juni 1997 avsa dom med slik domsslutning:

1. Hovedsøksmålet:

Forliksrådets dom av 16.9.96 stadfestes.

2. Motsøksmålet:

Vanja Ohna Fuglaas og Bernt E Ohna dømmes i tillegg til å betale følgende rentebeløp:

a) 18% rente pa av kr 300000,- - kronertrehundretusen - fra 27.3 1992 til 15.4.1993 og deretter 6% rente pa til 31.12.1993,

b) 18% rente pa av kr 46250,- - kronerførtisekstusentohundreogfemti - fra 27.3.1992 til 15.4.1993 og deretter 6% rente til 31.12.1993,

c) 6% rente pa av kr 49.200 - kronerførtinitusentohundre - fra 6.10.1993 til 31.12.1993,

d) 12% rente pa av morarentebeløpet pr. betalingsdag 25.2.1994 til betaling skjer.

3. Begge søksmål.

Ove E Bruun tilkjennes saksomkostninger av Vanja Ohna Fuglaas og Bernt E Ohna for herredsretten med kr 18250,- - kronerattentusentohundreogfemti - med tillegg av 12% morarente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Herredsretten kom således til at Vanja Ohna Fuglaas og Bernt E Ohna var forpliktet til å betale morarenter av erstatningsbeløpet fra oppfyllelsesfristen i herredsrettens dom, likeså av saksomkostningene for herredsretten, og av saksomkostningene for lagmannsretten fra oppfyllelsesfristene i lagmannsrettens dom. De ble videre pålagt å betale morarenter av det rentekravet som forelå da hovedkravene ble betalt 25 februar 1994.

Bernt Ohna og Vanja Ohna Fuglaas har anket saken til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 17 mars 1998. Ove Bruun møtte med sin prosessfullmektig, advokat Jon Tenden. Bernt E Ohna og Vanja Ohna Fuglaas var representert ved sin prosessfullmektig, advokat John Arff-Pettersen. Det ble ikke foretatt noe parts- eller vitneavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

De ankende parter har i hovedsak anført:

Ohna betalte domsbeløpet og de ilagte saksomkostninger med en gang dommen var rettskraftig. Erstatningskravet var i utgangspunktet ikke rentebærende. Renten kan ikke i noe fall løpe fra før forfallstidspunktet, med andre ord da dommen ble rettskraftig. Han har således betalt rettidig og det foreligger ikke betalingsmislighold, med den virkning at det ikke er påløpt morareneter.

Det ble heller ikke krevet renter for noen instans. Det følger av lov om rente ved forsinket betaling §2 at slik rente uansett må kreves .

Etter den ankende parts syn er en ordning der renter påløper uten at debitor er gitt et varsel om det klart urimelig og i strid med lovens system. Det anføres derfor prinsipalt at det ikke foreligger renteplikt overhodet.

Subsidiært anføres at dette dreier seg om forbrukerforhold. Dette er ikke et forhold mellom profesjonelle, og det er derfor naturlig at det benyttes laveste rentesats, jf lovens §3 første ledd.

Endelig gjøres det gjeldende at i alle fall deler av rentekravet i alle fall er foreldet. Dersom ordningen er at morarenten skal løpe fra forfallstidspunkt i henhold til herredsrettens dom, 27 mars 1992, må også foreldelsesfristen begynne å løpe samtidig. Foreldelsesfristen er 3 år. Ankemotparten tok ut forliksklage 15 april 1996. Eventuelle renter som er påløpt før 15 april 1993 er derfor foreldet.

Når det gjelder renter av saksomkostningene kan i hovedsak de ovenfor nevnte argumenter også gjøres gjeldende. I tillegg vises til at det er en betingelse for å kunne få renter av saksomkostninger at det er tatt med i omkostningsoppgaven jf Rt-1994-1370. I denne saken har ikke renter av omkostningene vært krevet, og kan således ikke tilkjennes.

Det er nedlagt slik påstand:

Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter, med tillegg av 12% morarente fra oppfyllelsesfristen.

Ankemotparten har i hovedsak anført:

Det følger direkte av forsinkelsesrenteloven at morarenter skal betales. Det foreligger en rettskraftig dom for erstatningsbeløpet, der forfallstidspunktet er fastsatt. Det samme synspunktet gjøres også gjeldende for saksomkostningskravene. Det følger da av lovens §2 at det ikke er en forutsetning at det er fremsatt noe krav om renter for at de skal påløpe. Dette syn får støtte i den ovennevnte kjennelse av Høyesterett gjengitt i Rt-1996-150. Saken gjaldt direkte spørsmålet om dommen kunne utgjøre tvangsgrunnlag for morarentene, men det fremgår av premissene at Bruun hadde et materielt krav på rentene. Det vises også til artikkel i Lov og Rett 1985 side 464 flg. av daværende advokat Steinar Tjomsland.

Det er videre klart at når en underrettsdom blir stadfestet i ankeinstansen, skal morarenter betales fra den frist som er satt i første instans.

Etter ankemotpartens syn er det ikke nødvendig å ta med krav om morarenter i omkostningsoppgaven for å få tilkjent renter av saksomkostningene. Saken omhandlet i Rt-1994-1370 gjaldt et annet forhold.

Verken erstatningsbeløpet eller saksomkostningene knytter seg til gjeld i forbrukerforhold. Når det gjelder erstatningsbeløpet, er det på det rene at dette ikke knytter seg til Ohna's personlige formål, jf Trygve Bergsåker: Pengekravsrett side 199. Når det gjelder saksomkostningene, vises det dessuten til Justisdepartementets rundskriv G168/90 side 26. Det fremgår der uttrykkelig at de spesielle regler for forbrukerforhold i lovens §3 og §4 ikke gjelder saksomkostninger.

Rentekravet er ikke foreldet. Det vises til foreldesesloven §3 nr. 1, der det fremgår at fristen regnes fra den dag fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. I dette tilfelle inntraff dette tidspunktet først da dommen ble rettskraftig, 11 februar 1994. Foreldelsesfristen ble avbrutt ved at det ble tatt ut forliksklage 15 april 1996. Subsidiært anføres at utleggsbegjæringen for morarentene av 6 oktober 1994 var fristavbrytende, og forliksklagen ble uttatt rettsidig etter tilleggsfristen i foreldelsesloven §22 nr 1, regnet fra Høyesteretts kjennelse av 11 februar 1994.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Vanja Ohna Fuglaas og Bernt E. Ohna dømmes in solidum til å betale følgende renteløp til Ove E. Bruun:

a. 18% morarente p.a. av NOK 300000,- fra 27.3.1992 til 31.12.1993 og deretter 12% morarente p.a. fra 1.1.1994 til 25.2.1994.

b. 18% morarente p.a. av NOK 46250,- fra 27.3.1992 til 31.12.1993 og deretter 12% morarente p.a. fra 1.1.1994 til 25.2.1994.

c. 18% morarente p.a. av NOK 49200,- fra 6.10.1993 til 31.12.1993 og deretter 12% morarente p.a. fra 1.1.1994 til 25.2.1994.

d. 12% morarente p.a. av rentebeløpene nevnt i pkt. a., b. og c. foran fra 25.2.1994 til betaling skjer.

2. Asker og Bærum herredsretts dom pkt. 3 stadfestes.

3. Vanje Ohna Fuglaas og Bernt E. Ohna dømmes in solidum til å betale til Ove E. Bruun saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. av beløpet fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

Lagmannsretten bemerker:

Erstatningskravet og kravet på saksomkostninger er pengekrav på formuerettens områder, jf forsinkelsesrenteloven §1, noe som heller ikke er bestridt av de ankende parter.

Både for erstatningsbeløpet og for saksomkostningsbeløpene foreligger det klare forfallsdatoer, for erstatningsbeløpet og saksomkostningene i herredsretten 27 mars 1992 og for omkostningsbeløpet for lagmannsretten 6 oktober 1993. Når det foreligger en forfallsdag, er det ikke nødvendig at det sendes skriftlig påkrav eller varsel før morarentene begynner å løpe, jf lovens §2 første ledd. Når en underrettsdom blir stadfestet i ankeinstansen, løper således rentene fra den oppfyllelsesfrist som ble satt i første instans. Det vises til bemerkningene om dette i Rt-1996-150 og, med særlig sikte på saksomkostninger, blant annet til Rt-1985-718 og Rt-1986-111 og til artikkel av høyesterettsdommer Steinar Tjomsland tatt inn i Advokatbladet 1997 nr. 9. Plikten til å betale morarenter er imidlertid avhengig av at det fremmes krav om dette, noe Bruun gjorde etter at dommen ble rettskraftig. At det ikke var krevet renter tidligere, heller ikke i forbindelse med behandlingen av saken i herredsretten og lagmannsretten, er uten betydning i denne forbindelse.

Det er således lovens system at debitor faktisk kan bli ansvarlig for betydelige rentebeløp i de tilfelle der det er tvist om kravet, og der kreditor til slutt får medhold i sin oppfatning, jf også Trygve Bergsåker: Pengekravsrett side 182-183.

Lagmannsretten finner videre at denne saken ikke dreier seg om gjeld som knytter seg til forbrukerforhold. Forbrukerbegrepet er ikke definert i loven, men i Ot.prp.nr.55 ( 1975-1976 ) side 16 nevnes som eksempler gjeld som stammer fra kjøp, vederlag for serviceytelser, lån eller annen ytelse som var forutsatt brukt til vedkommendes egen eller hans families personlige forbruk eller i husholdningen. Erstatningen knytter seg i dette tilfellet til ulemper etter granneloven i forbindelse med oppføring av et bygg på Bruuns naboeiendom. Etter lagmannsrettens syn er det klart at dette ikke kan dreie seg om et krav Ohna har pådratt seg i egenskap av forbruker.

Når det gjelder saksomkostningene, har Justisdepartementet uttrykkelig forutsatt i rundskriv G168/90 at saksomkostninger under ingen omstendighet omfattes av begrepet forbrukerforhold. Dette synes også forutsatt av Høyesterett i kjennelsen omhandlet ovenfor, inntatt i Rt-1996-150.

Morarenten skal derfor beregnes med høyeste sats 18% frem til 31.12.1993.

Lagmannsretten legger til at saken som er omhandlet i Rt-1994-1370, og som de ankende parter har vist til, gjaldt et forhold der Høyesterett fastsatte saksomkostninger for lagmannsretten, som ikke hadde ilagt slike. Dermed måtte de rentene man ville oppnådd dersom lagmannsretten hadde ilagt omkostninger, ha vært tatt med i omkostningsoppgaven for Høyesterett.

Spørsmålet blir så hvorvidt deler av morarentekravet er foreldet.

Etter lagmannsrettens syn er utgangspunktet for foreldelsesfristen 27 mars 1992 for morarenter av hovedstolen og saksomkostningene for herredsretten og 6 oktober 1993 for morarenter av saksomkostningene for lagmannsretten. Morarentene er gjenstand for selvstendig foreldelse etter foreldelsesloven §3 nr. 1, regnet "fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse", og de foreldes suksessivt etter tre år, jf §2. Det må, etter lagmannsrettens syn, være sammenfall mellom utløpet av forfallsdagen for hovedkravet, som utløser muligheten for å kreve morarenter etter renteloven §2, og utgangspunktet for foreldelsesfristen for rentekravet etter foreldelsesloven §3. I og med at hovedkravet er forfalt, er også det tidspunkt kommet da morarentene kan kreves, dag for dag i den perioden hovedkravet misligholdes. Dersom mislighold av hovedkravet først skulle anses inntrådt da dommen var rettskraftig, ville det ikke påløpt morarenter overhodet. At det antakelig måtte fremstå som naturlig å avvente en rettskraftig avgjørelse av erstatningssaken før noe rentekrav ble fremmet, er således uten avgjørende betydning. Dette resultatet følger også av foreldelsesloven §3 nr 2, som er en presisering av nr 1. Krav på forsinkelsesrenter er ansett å være " krav som oppstår ved mislighold," jf Bergsåker side 327 og Røed: Foreldelse av fordringer side 126. Foreldelsen av rentekravet løper under enhver omstendighet, og foreldelse kunne avbrytes ved rettslige skritt.

Når det gjelder spørsmålet om når foreldelsesfristen ble avbrutt, har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Uenigheten knytter seg til hvorvidt utleggsbegjæringen av 6 oktober 1994 - som var rettet mot Vanja Ohna Fuglaas og gjaldt morarentene for perioden frem til 2 mars 1994 - avbrøt foreldelsen overfor henne.

Innledningsvis bemerker den samlede rett at ingen del av morarentekravet var foreldet på dette tidspunktet.

Når tvangsfullbyrdelse er begjært skjer det, etter foreldelsesloven §21 nr. 1, heller ikke noen foreldelse mens forfølgningen pågår. Deretter er foreldelsesspørsmålet avhengig av forfølgningens utfall. Hvis fullbyrdelsen nektes fremmet, får den uforsettlige fordringshaver den ettårs tilleggsfrist som fremgår av §22 nr. 1. Hvis fullbyrdelsen derimot fremmes, inntrer eventuelt en ny frist etter tvangsforretningens slutning, jf §21 nr. 3. For ordens skyld bemerkes at hverken etter §21 nr. 1 eller §22 nr. 1 skjer det - strengt tatt - noen egentlig "avbrytelse" av foreldelsesfristen. Foreldelsesfristen løper således fortsatt, men bestemmelsene medfører at fristen ikke utløper mens forfølgningen pågår og i ett år deretter.

I dette tilfellet ble det, ved Høyesteretts kjennelse av 2 februar 1996, slått fast at det ikke forelå noe tvangsgrunnlag overfor Vanja Ohna Fuglaas, siden renteplikten ikke var fastsatt i domsslutningen. Forliksklage ble deretter tatt ut mot begge skyldnerne 15 april 1996, dvs innenfor tilleggsfristen i §22 nr. 1. Lagmannsretten legger til at forbeholdet i §22 nr. 1, om at tilleggsfristen kun inntrer hvis fordringshaveren ikke har opptrådt "forsettlig", er en sikkerhetsventil som åpenbart ikke kan anvendes i nærværende sak, jf . Ot.prp.nr.38 (1977-78) side 75.

Flertallet, lagmann Fosheim og sorenskriver Myhr, er kommet til at foreldelsefristen ble avbrutt overfor begge skyldnerne først da forliksklage ble tatt ut 15 april 1996, jf foreldelsesloven §15 nr 1, med den virkning at rentekrav før 15 april 1993 er foreldet.

Flertallet finner ikke at advokat Tendens begjæring om utlegg 6 oktober 1994 kan føre til fristavbrudd etter foreldelsesloven §17. Bestemmelsen forutsetter uttrykkelig at det foreligger et tvangsgrunnlag. Saken førte ikke frem under henvisning til at kravet måtte fremgå uttrykkelig av domsslutningen. Det forelå altså ikke noe tvangsgrunnlag da begjæringen ble fremmet. Dette forhold kan heller ikke repareres av bestemmelsen i lovens §22 nr. 1. Bruk av denne bestemmelsen kan skje når forfølgingen av formelle grunner ikke fører frem, jf Ot.prop (1977-78) nr 38 side 75, Røed side 334 og Rt-1990-189. Etter flertallets syn er ikke manglende tvangsgrunnlag en formell avvisningsgrunn.

Etter flertallets syn er dette resultatet i godt samsvar med hensynene bak foreldelsesinstituttet.

Mindretallet, lagdommer Mitsem, forstår ikke henvisningen til foreldelsesloven §17 i §21 nr. 1 og §22 nr. 1 slik at fullbyrdelsesbegjæringen er uten virkninger for foreldelsen, hvis fullbyrdelsen ikke fremmes fordi det viser seg ikke å ha foreligget noe tvangsgrunnlag for kravet.

Mindretallet finner i denne forbindelse å ville knytte noen bemerkninger til rettstilstanden etter den gamle foreldelsesloven av 1896.

Etter ordlyden i §13 første ledd i 1896-loven hadde en begjæring om tvangsfullbyrdelse betydning for foreldelsens løp hvis ervervelse av dom mv. "er unødvendig". Virkningene inntraff også hvis fordringshaveren i så henseende grep feil og forretningen ikke ble fremmet. Det vises til dom i Rt-1931-382, som slo fast at bestemmelsen om tilleggsfrist i §13 annet ledd, jf §12 annet ledd fikk anvendelse også når en utpantningsforretning var kjent "uefterrettelig", slik at fordringshaveren var henvist til å gjennomføre kravet ved søksmål.

Mindretallet legger til at det også må ansees på det rene at f.eks. en innbringelse av en tvist til voldgiftsavgjørelse var fristavbrytende, selv om voldgiftsavtalen var ugyldig eller bortfalt. Heller ikke i denne sammenheng ble det, etter 1896-loven, lagt avgjørende vekt på en ordlyd som kunne hevdes å trekke i en annen retning, jf formuleringen i §15: "Er det vedtaget, at Tvist om en Fordring skal afgjøres ved Voldgift, ansees Fordringen betimelig paatalt...". Det vises til Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer, side 150. §17 i den nye foreldelsesloven er en videreføring av §13 første ledd i 1896-loven; at §17 rekker videre, er uten betydning for saken. Formuleringen "Har fordringen tvangsgrunnlag..." i §17 tilsvarer ellers uttrykksmåten i den gamle loven: "Dersom ervervelse av dom...er unødvendig...". Det er ingen holdepunkter for at en endring av den rettstilstanden som ble fastslått i dommen i Rt-1931-382 var tilsiktet.

Når det i foreldelsesloven §22 nr. 1 vises til "påtale etter §15, §16 eller §17", jf også den tilsvarende henvisningen i §21 nr. 1, sikter dette således kun til arten av den påtale som har funnet sted - henholdsvis "rettslige skritt m.m.", innbringelse til "administrativ avgjørelse m.m". og begjæring om tvangsfullbyrdelse. Også den fordringshaver som ikke "har tvangsgrunnlag", jf formuleringen i §17 nr. 1, vil således nyte godt av alle virkningene av en betimelig påtale, så fremt han ikke har opptrådt forsettlig - på samme måte som den fordringshaver som har innbragt en sak for retten som blir avvist, har innbragt en tvist for voldgiftsbehandling uten en gyldig voldgiftsavtale, eller har bragt den inn for et organ eller en nemnd som mangler kompetanse til å behandle saken, jf om sistnevnte Røed side 293.

Som Stub Holmboe peker på (samme verk, side 17), er formålet med foreldelsesreglene å sikre en normal avvikling av fordringer innen rimelig tid, og når rettsordenen har midler til kreditors rådighet for å fremtvinge oppfyllelse av fordringen, forutsettes det at han benytter dem innen rimelig tid, jf også Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven, side 18-19. Heller ikke ut fra foreldelsesinstituttets begrunnelse kan mindretallet se at den fordringshaver som treffer et forstandig, men allikevel uriktig valg av fremgangsmåte for å gjøre sitt krav gjeldende bør risikere at fordringen i mellomtiden foreldes. Under ingen omstendighet er det noen grunn til at en fordringshaver i større grad skal risikere slikt rettstap ved mislykkede fullbyrdelsesbegjæringer enn ved andre avbrytelseshandlinger. Etter mindretallets syn taler således også reelle hensyn til fordel for mindretallets forståelse av foreldelsesloven §17, §21 og §22.

Mindretallet vil endelig bemerke at formuleringen "tvangsfullbyrdelsen (ikke) fremmes" i foreldelsesloven §22 nr. 1 sikter til at begjæringen av materielle eller formelle grunner ikke tas til følge, dvs. de tilfeller der begjæringen avvises eller forkastes, i overensstemmelse også med terminologien etter tvangsfullbyrdelsesloven. Dette kan skape avgrensningsproblemer, men de gjelder spørsmålet om fordringshaveren kun får en tilleggsfrist etter §22 nr. 1 eller om han, som i Rt-1990-189, får en ny frist etter §21 nr. 3.

Etter mindretallets syn er dermed ingen del av rentekravet foreldet overfor Vanja Ohna Fuglaas, siden forliksklagen ble uttatt innen fristen i foreldelsesloven §22 nr. 1. Hver skyldner må imidlertid vurderes for seg, og avbrytelsen som er skjedd overfor Vanja Ohna Fuglaas er uten betydning for Bernt E. Ohnas ansvar overfor Bruun. I forhold til Bernt E Ohna er mindretallet enig med flertallet i at foreldelsen ble avbrutt først ved forliksklagen av 15 april 1996.

Etter dette blir Bruun, i samsvar med flertallets syn, tilkjent morarenter av hovedstolen kr 300.000 og saksomkostninger kr 46250.- for herredsretten fra 15 april 1993 til 25 februar 1994 og av saksomkostninger kr 49200.- for lagmannsretten fra 6 oktober 1993 til 25 februar 1994. Rentesatsen er 18 % før 31 desember 1993, deretter 12%.

Bruun har videre krevet morarenter av rentekravet slik det forelå ved betaling av erstatningsbeløpet og saksomkostningene 25 februar 1994. Kravet er ikke bestridt og tas til følge. Lagmannsretten viser for øvrig til Bergsåker side 90, med henvisningen til uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling.

Spørsmålet om avskjæring av anførsler:

Advokat Arff-Pettersen hadde blant annet følgende to anførsler i innledningsforedraget / prosedyren:

1. Det bør vurderes om rentekravet bør lempes.

2. I denne sak kan det i høyden bli snakk om avsavnsrente - ikke morarente.

Advokat Tenden begjærte begge anførsler prekludert som for sent fremsatt. Retten meddelte under ankeforhandlingen at retten enstemmig hadde kommet til at anførslene ble å avskjære og at kjennelsesgrunnene vil bli tatt inn i dommen.

Lagmannsretten bemerker at begge anførsler ble fremsatt første gang under ankeforhandlingen i lagmannsretten. Etter lagmannsrettens syn har advokat Tenden rimelig grunn til å motsette seg at anførslene fremmes. Saken har hele tiden dreiet seg om rent rettslige spørsmål knyttet til anvendelse av forsinkelsesrenteloven §2 og §3. Når det gjelder de nye anførsler, ville det ha vært nødvendig med bevisføring om faktiske forhold som f.eks Ohnas formuesforhold og Bruuns tap. I alle fall ville det være nødvendig å forberede seg på ny rettslig argumentasjon. Anførslene må etter dette bli å avskjære etter tvistemålsloven §375 annet ledd.

Saksomkostninger.

Anken har delvis ført frem, idet det tilkjente beløp er vesentlig lavere enn det herredsretten kom til. Etter flertallets syn skal da spørsmål om saksomkostninger avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd, da saken anses delvis vunnet, delvis tapt. Saksomkostninger tilkjennes hverken for forliksrådet, herredsretten eller lagmannsretten.

Etter mindretallets syn bør utfallet bli det samme overfor Bernt E. Ohna, mens Vanja Ohna Fuglaas bør betale en andel av Bruuns omkostninger for alle retter, jf tvistemålsloven §180 første ledd og §180 annet ledd, jf §172 første ledd.

Bortsett fra spørsmålet om avbrudd i foreldelsefristen overfor Vanja Ohna Fuglaas og saksomkostningsansvaret for henne er dommen enstemmig.

Domsslutning :

1. Vanja Ohna Fuglaas og Bernt E Ohna dømmes in solidum til å betale til Ove E Bruun:

a) 18 - atten - % morarente p.a. av kr 346250,- trehundreogseksogførtitusen- tohundreogfemti - fra 15 april 1993 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv -% morarente p.a til 25 februar 1994.

b) 18 - atten - % morarente p.a. av kr 49200, - niogførtitusentohundre - fra 6 oktober 1993 til 31.12.1993 og deretter 12 - tolv - % morarente p.a til 25 februar 1994.

c) 12 - tolv - % morarente av rentebeløpene i pkt a) og b) fra 25 februar 1994 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - t o- uker fra forkynnelsen av dommen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sl u t n i n g :

Anførsler fra de ankende parter om lemping av rentekravet og avsavnsrente avskjæres.