RG-2000-1140

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-20
Publisert:	RG-2000-1140 (154-2000)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-04914 A/86 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03269 A/03.
Parter:	Ankende part: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Elgesem). Ankemotpart: Glommens og Laagens Brukseierforening (Prosessfullmektig: Advokat Erik Samuelsen). Hjelpeintervenient: Energiforsyningens Fellesorganisasjon.
Forfatter:	Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Eystein F. Husebye
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §112, §8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Norske Lov (1687), Vasdragsloven (1887) §172, Tvistemålsloven (1915) §21, §22, Vassdragsreguleringsloven (1917) §11, §7, §9, §172, §180

Saken gjelder et krav om erstatning som Glommens og Laagens Brukseierforening, i det følgende også betegnet som Brukseierforeningen, har reist mot Staten v/Samferdselsdepartementet for tapt kraftproduksjon i forbindelse med at Statens vegvesen i 1992 bygget ny bro over Mjøsas utløp ved Minnesund. Mjøsa renner her ut i elven Vorma som igjen løper ut i Glommavassdraget ved Årnes. I Vorma er vassdraget regulert med en fastsatt reguleringshøyde i Mjøsa, d v s avstanden mellom høyeste regulerte vannstand (HRV) og laveste regulerte vannstand (LRV), på 3,61 meter. Uttappingen skjer ved reguleringsdammen Svanfoss, ca 2 mil nedenfor Minnesund. Kraftproduksjonen skjer i flere kraftverk nedover langs Glomma. Vassdragsreguleringen forestås av Glommens og Laagens Brukseierforening som er en forening av kraftverks- og falleierne i vassdraget og har til formål å forestå vassdragsreguleringer og på annen måte å vareta medlemmenes interesser. Brukseierforeningens virksomhet har hjemmel i vassdragsreguleringsloven av 1917 §9.

Broen er bygget på brosøyler som står på betongsåler med steinplastringer rundt. Disse fundamentene innsnevrer det vannførende tverrsnitt i utløpet. Forholdet medfører en oppstuvningseffekt på vannet i Mjøsa ovenfor (oppstrøms) søylefundamentene, og dette reduserer igjen tappekapasiteten i vassdraget ved LRV slik at uttappingen ned mot denne vannstanden blir vanskeliggjort. Dette skyldes at vannføringen gjennom Minnesundet, som er relativt grunt, avtar med synkende vannstand i Mjøsa. Det går dermed tregt å få ut alt vannet ned til LRV, selv med helt åpne luker i dammen ved Svanfoss. På grunn av at LRV ikke oppnås i like stor utstrekning som tidligere år, får kraftverkene ikke utnyttet reguleringshøyden i Mjøsa i samme omfang som før. Denne såkalte tappesvikten leder til tapt kraftproduksjon i de i alt åtte kraftverkene i Glomma syd for Årnes, d v s Rånåsfoss, Bingsfoss, Mørkfoss-Solbergfoss, Fossumfoss-Kykkelsrud, Vamma og i Sarpsfossen.

Under prosjekteringen av broanlegget tok Brukseierforeningen opp spørsmålet om oppmudring av utløpet eller graving av en kompensasjonskanal. Det ble ført forhandlinger om dette i årene 1992-1996. Forhandlingene førte ikke frem, og Brukseierforeningen reiste erstatningssøksmål mot Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegdirektoratet ved stevning av 30 mai 1997 til Oslo byrett. Søksmålet er anlagt ved Oslo byrett i medhold av tvistemålsloven §21, idet saken ikke gjelder skade som omfattes av tvistemålsloven §22.

Byretten, som var satt med sakkyndige meddommere, avsa 12 oktober 1998 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler erstatning til Glommens og Laagens Brukseierforening innen 14 - fjorten - dager med kr 2.590.000,- kronertomillionerfemhundreognittitusen.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger til Glommens og Laagens Brukseierforening med kr 114.600,50 - kroneretthundreogfjortentusensekshundre 50/100.

Byretten fant at staten var erstatningsansvarlig etter vassdragsloven §8 jf §112 nr 1 siste punktum, idet skadevirkningene som fulgte av oppstuvningen, overskred tålegrensen etter denne bestemmelsen. Byretten la til grunn at brofundamentene fører til en midlere økning i falltapet på 8 mm og en årlig tapt kraftproduksjon på i alt ca 90.000 kWh pr mm. Det ble lagt til grunn at det gjennomsnittlig oppsto et slikt falltap i ni av ti år. Erstatningen for tapet i kraftproduksjonen ble beregnet på grunnlag av et årlig gjennomsnittlig tap på 24 øre/kWh og med en kapitaliseringsrente på 6% p.a.

I byretten var partene enige om at erstatningskravet ikke var foreldet, idet staten hadde samtykket i forlengelse av foreldelsesfristen til 31 mai 1997.

Staten v/Samferdselsdepartementet har påanket byrettens dom i rett tid. Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFO) har erklært hjelpeintervensjon for lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt 16 august 1999. Forut for ankeforhandlingen ble det den 12 april 1999 gjennomført en åstedsbefaring ved Minnesund bro og reguleringsdammen ved Svanfoss. For lagmannsretten avga Brukseierforeningens administrerende direktør, Pål Erik Mellqvist, vitneforklaring. Om bevisførselen vises det ellers til rettsboken.

For lagmannsretten er partene enige om at falltapet kan settes til 8 mm og at dette tapet over tid skjer i ni av ti år. Partene er også enige om at et tap i fallhøyden på 1 mm fører til en tapt kraftproduksjon i kraftanleggene på 90 000 kWh pr år. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Staten v/Samferdselsdepartementet har anført:

Det er vassdragsloven §8 som er det rettslige grunnlag for Brukseierforeningens krav. Dette er en naborettslig bestemmelse av samme karakter som naboloven §2. Det er imidlertid alminnelig antatt at vassdragsloven §8 gir grunneieren et sterkere vern enn naboloven §2, med andre ord at tålegrensen ligger lavere. Det skal kun gis erstatning for tap som skyldes ulemper som overstiger denne grensen. Det rettslige problem i saken er den nærmere vurdering av tålegrensen.

Om innholdet av vassdragsloven §8 jf den tilsvarende bestemmelse i tidligere vassdragslovs §7, vises til Rt-1926-358 særlig side 351 og Rt-1928-582 særlig side 584, samt til Ot.prp.nr.39 (1998-1999). Sistnevnte dom gir grunnlag for en høyere tålegrense enn den som synes å være lagt til grunn i proposisjonen.

Byrettens rettsanvendelse er uriktig med hensyn til anvendelsen av tålegrensen etter vassdragsloven §8. Byretten har erstattet hele tapet, også det som ligger innenfor tålegrensen. De midlertidige ulemper som retten har nevnt, er ikke påberopt fra Brukseierforeningens side.

Vassdragsloven §8 forutsetter en langt mer sammensatt vurdering enn den byretten har foretatt. Det aksepteres at det kan legges til grunn et falltap på 8 mm. Men dette er en skjematisk og teoretisk beregning. Derfor må også den faktiske bakgrunn for endringen tas i betraktning. Det sentrale er den faktiske virkning tiltaket har for den samlede kraftproduksjonen i vassdraget. Denne virkningen er helt marginal når den ses i forhold til reguleringshøyden, den samlede kraftproduksjon og de variasjoner som følger av de årlige naturgitte forhold.

Byretten har lagt vekt på at brofundamentene danner en flaskehals for all fremtid. I de år LRV oppnås, oppstår det imidlertid intet tap, og det er for øvrig bare i de år man er nær LRV at oppstuvningseffekten oppstår. En oppstuvningseffekt på 8 mm er svært liten. Som problem ligner den på svært mange av de øvrige forhold som oppstår i vassdraget og som får betydning for vannføringen nedenfor Minnesund.

Vurderingen av tålegrensen må skje i forhold til de naturlige faktiske endringer som ellers inntreffer i vannføringen. Vannhusholdningen i vassdraget er avhengig av mange fysiske forutsetninger som nedbør, temperatur, snøsmelting, vannføring i tilløpselver og tappesvikt. Det foreligger følgelig en rekke andre forhold som påvirker kraftproduksjonen i langt høyere grad enn den faktor som kan knyttes til brofundamentet. Erfaringen viser at det i ni av ti år ikke har vært tappet ned til LRV. Det er følgelig ikke mulig å utnytte magasinet fullt ut. De naturlige fluktuasjoner er betydelige. Hvorvidt den tappesvikt som brofundamentene innebærer gir grunnlag for erstatning, må vurderes i forhold til disse faktiske omstendighetene.

Også samfunnsnyttige betraktninger må trekkes inn ved tolkningen av vassdragsloven §8 på samme måte som ved vurderingen etter naboloven §2, jf Rt-1969-643 (Fanadommen). Det vises også til Rt-1928-694, særlig side 696 hvoretter det skal foretas en konkret vurdering, og stilles opp et vesentlighetskriterium for at det skal inntre erstatningsplikt. I dommen ble det vist til at skadelidte ikke var påført «væsentlig større ulempe end den som grundeiere langs et vasdrag i alminnelighet maa finde sig i». Det gis således anvisning på en romslig og vid tålegrense. «I alminnelighet» er for øvrig en standard som åpner for å trekke inn samfunnsnyttevurderinger. Det vises også til Rt-1929-181. Endelig er det vist til Daniel Rogstad i Norsk vassdragsrett (1988) side 107 og Peter Ørbeck i samme bok side 631 flg., samt Falkanger: Fast eiendoms rettsforhold (2. utgave) side 206-207.

Det må også trekkes inn i vurderingen at rettighetshaveren må tåle en forandring som er en uunngåelig følge av anlegget. Plastringen av fundamentene er uunngåelig forbundet med byggingen av veibroen som også er et allmennyttig tiltak.

Det økonomiske tap er heller ikke stort når det sees i forhold til driftsinntektene for Brukseierforeningen. Totalt utgjorde disse 67,6 millioner kroner i 1997 og 50,8 millioner kroner. i 1998 I forhold til den samlede kraftproduksjonen i vassdraget er virkningen av tappesvikten helt minimal. Tapet ligger innenfor det som Brukseierforeningen må finne seg i sett i forhold til andres rettmessige bruk.

Med hensyn til erstatningsutmålingen aksepteres det at 1 mm fallhøyde svarer til 90.000 kWh, videre at oppstuvningseffekten er 8 mm og at tapet inntrer i ni av ti år. Uenigheten gjelder byrettens ansettelse av kraftprisen og kapitaliseringsfaktoren. Med hensyn til prisen gjøres gjeldende at 24 øre pr kWh er en urealistisk høy pris i all fremtid. Medianen i spotmarkedet ligger på ca 10 øre pr kWh. Spotmarkedet dekker ca 17% av totalmarkedet. Det kan heller ikke trekkes særlig konklusjoner av de betraktninger som er gjort gjeldende i NOU 1998 som bygger på forskjellige scenarier, for eksempel har prisstigningen i scenariet «stø kurs» allerede sviktet. Byrettens anslag er for høyt, et riktigere anslag på kraftprisen vil være 15 - 20 øre pr kWh.

For så vidt angår kapitaliseringsfaktoren er denne satt for høyt når det er tatt utgangspunkt i en rente på 6% p.a. En riktig rente vil være 8% p.a. Det vises for så vidt til at normrenten ved fastsettelse av rente for beskatning av kraftverk er 9,1% p.a.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten, Glommens og Laagens Brukseierforening, samt hjelpeintervenienten, Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFO) har i det vesentlige gjort gjeldende:

Brofundamenteringen innebærer en betydelig fysisk innsnevring av Mjøsas utløp. Den økonomiske realitet er tapt kraftproduksjon. Byretten har korrekt understreket at tålegrensen etter vassdragsloven §8 ligger lavere enn etter naboloven §2, og at det bare er skader og ulemper av liten betydning som rettighetshaverne behøver å finne seg i.

Det bestrides at den tapte kraftproduksjon i Glommaverkene i ni av ti år som følge av tappesvikt, er en skade av liten betydning, slik staten hevder. Det dreier seg om en vesentlig større ulempe enn den som grunneierne i et vassdrag må finne seg i. I denne forbindelse er det sentralt at tålegrensen i vassdragsloven §8 ligger lavere enn etter naboloven §2.

Innløpet til Vorma er redusert med 42% ved LRV. Bare dette viser at det dreier seg om et vesentlig inngrep. I den forbindelse vises det til at SINTEF foreslo for staten å foreta oppmudring av en ny kanal, men at dette ble avslått av Vegvesenet. SINTEFs forslag viser at ulempene ved anlegget ble regnet som betydelige.

Tapet i kraftproduksjonen oppstår som følge av manglende nedtapping. Etter reguleringsreglementet stilles det krav om nedtapping. Hvis ikke hele magasinet blir tømt, d v s tappet ned til LRV i løpet av en vintersesong, blir det mindre å fylle opp for neste. Uttømmingen av magasinet var problematisk også tidligere, og problemene er nå forsterket. Det er enighet om et gjennomsnittlig årlig falltap på 8 mm i ni av ti driftsår, og at falltapet fører til en tapt kraftproduksjon på 90 000 kWh pr. mm.

Utgangspunktet for Brukseierforeningens krav er vassdragsloven §8, og det foreligger erstatningsgrunnlag så vel etter alternativ a) som etter alternativ b). Erstatningsansvaret er objektivt, jf vassdragsloven §112 nr 1.

Det er kun skader av liten betydning som ikke kan kreves erstattet, jf NOU 1998:11 side 157 og Ot.prp.nr.39 (1998-1999) side 56. Rettspraksis fører ikke til noe annet resultat med hensyn til lovtolkningen. Den foreliggende sak er forskjellig fra Rt-1929-381.

Brukseierforeningen har valgt å akseptere byrettens beregning av tapet. Det er likevel et skjønnsmessig slingringsmonn ved beregningen, og det fører her til at tapet i alle fall ikke er for høyt anslått av byretten.

For tapsberegningen gjelder uenigheten mellom partene nå bare to faktorer, nemlig kraftprisen og kapitaliseringsfaktoren (rentefoten).

I erstatningsberegningen må det inngå en kraft pris som reflekterer en langsiktig utvikling. Det er ikke riktig å fokusere på spotmarkedet som bare dekker 17% av all kraftomsetning. 24 øre pr kWh er antagelig i laveste laget. Kraftprisen er etterspørselsavhengig, og med den utvikling man kan forvente med hensyn til kraftproduksjon, må man regne med prisstigning. Det vises bl a til den stadig økende motstand mot kraftutbygging, utfasing av kjernekraftverk og begrensninger for kull/oljekraftverk som vil føre til endringer i kraftbalansen slik at tilbudet av kraft ikke dekker etterspørselen.

Med hensyn til kapitaliseringsfaktoren vises det til at den fastsatte rentefot etter vassdragsreguleringsloven §7 annet ledd og §11 tredje ledd er foreslått bygget på en årlig rente på henholdsvis 4 og 5%. Dette må innebære at etter dagens rentenivå bør renten ikke settes høyere enn 5%. Det rentenivået som tar utgangspunkt i skattesammenheng, gir ingen veiledning for valg av kapitaliseringsrente.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett til Glommens og Laagens Brukseierforening.

Lagmannsretten bemerker:

Partene er som nevnt enige om at byggingen av brofundamentene har ført til en oppstuvningseffekt i vassdraget, og at denne medfører et tap i kraftproduksjonen for kraftverkene. Det dreier seg således om et tiltak i vassdraget, og et slikt tiltak vil kunne komme i strid med vassdragsloven §8.

Bestemmelsen lyder slik:

«Uten særlig adkomst eller hjemmel i lov må ingen, selv om det skjer ved foretak på egen grunn,

a) forandre et vassdrags leie eller strømmens retning, øke eller minske vassføringen enten i det hele eller til visse tider eller heve eller senke vasshøyden eller

b) legge lense, gjerde, eller bygge i eller over vassdrag,

såfremt derved voldes skade eller fare for annens eiendom eller rettigheter, utilbørlig hinder for ferdsel eller fløting eller i øvrig skade eller fare av noen betydning for almene interesser.»

Dersom et tiltak som er strid med bestemmelsen volder økonomisk skade, vil det inntre erstatningsansvar på objektivt grunnlag etter vassdragsloven §112 nr 1 siste punktum.

I den foreliggende sak er spørsmålet om den ulempe brofundamentene medfører i form av redusert uttapping av Mjøsa er en ulempe som faller inn under vassdragsloven §8. Det er åpenbart, og heller ikke bestridt at arten av denne ulempen er en relevant skade som kan medføre ansvar for staten. Det saken dreier seg om er den kvantitative skade.

Det fremgår av vassdragsloven §8 at vilkåret for erstatning er noe forskjellig alt etter hvilke interesser som berøres ved tiltaket. Der det dreier seg om tiltak som medfører hinder for ferdsel eller fløtning er det stilt opp et utilbørlighetskriterium. Medfører tiltaket skade eller fare for almene interesser må skaden eller faren være «av noen betydning». Ved skader eller ulemper på andre interesser, d v s private særretter, følger det etter ordlyden at det er tilstrekkelig med skade eller ulempe, og loven gir ingen anvisning på noen innskrenkning i dette. Erstatningsbestemmelsen i vassdragsloven §8 jf §112 må imidlertid sees ikke bare på bakgrunn av ordlyden, men også på bakgrunn av dens forhistorie og rettspraksis.

Bestemmelsen i vassdragsloven §8 har sin forløper i §7 i vassdragsloven av 1 juli 1887 som lød slik:

«Ingen maa uden særlig Adkomst eller Hjemmel i denne Lov til anden Mands Skade eller til utilbørlig Hinder for den almindelige Færdsel eller Flødning

a) forandre eller standse det naturlige Løb, Vandet fra gammel Tid har havt, selv om det sker ved Foranstaltninger fra hans egen Grund,

b) ved kunstige Foranstaltninger forøge eller formindske Vandets Masse, hindre dets naturlige Afløb eller forøge dets Tilløb, eller ved Dæmninger indskrænke dets regelmæssige Leie, og

c) lægge Lændse, gjærde eller bygge tvert over Vasdrag.

.»

Denne bestemmelsen bygget igjen på den tidligere rettstilstand, jf NL 5-11-7 flg, jf Oth. Prp. No. 13 (1886) side 6. Ved vassdragsloven av 1940 har det ikke vært meningen å endre rettstilstanden med hensyn til erstatningsreglene for skader som voldes ved slike tiltak i vassdrag. Rettspraksis før den någjeldende vassdragsloven har således betydning for det spørsmål som foreligger for retten.

Det er ikke enhver skade eller ulempe som gir grunnlag for erstatning. I likhet med det som er tilfelle ved anvendelsen av granneloven §2 må det også ved anvendelsen av vassdragsloven §8 ansettes en tålegrense. Det er imidlertid antatt at tålegrensen etter vassdragsloven §8 er lavere enn grannelovens, m a o at det skal mindre til av ulempe eller skade for at det skal inntre ansvar etter vassdragsloven §8 jf §112, enn etter naboloven. Det vises for så vidt til NOU 1994:12 om lov om vassdrag og grunnvann (utkast til ny vannressurslov) side 157 - 158, særlig avsnitt 11.8.3 og Ot.prp.nr.39 (1998-1999) side 57. Etter det som der er lagt til grunn, gir vassdragsloven §8 ikke rom for en slik omfattende og sammensatt vurdering som det gis anvisning på i granneloven §2 som i utgangspunktet krever at det må dreie seg om skade eller ulempe som er urimelig eller unødvendig for at det skal oppstå ansvar.

Den nærmere grense for hvilke skader og ulemper som kan kreves erstattet, er vanskelig å fastslå. Rettspraksis er svært konkret og gir sparsom veiledning i den foreliggende sak som ikke kan sees å ha direkte paralleller i de saker som har vært oppe for domstolene.

Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å peke på dommen i Rt-1886-840. Saken gjaldt bygging av en jernbanebro over Mosselven mellom Vansjø og Mossesundet som medførte endring av dybdeforholdene og vanskeliggjort adkomst til skade for en mølle ovenfor broen. Saken gjaldt således ikke inngrep i en særrett. I dommen ble det (side 844) lagt til grunn at

«.. der efter vor Ret ikke i Almindelighet kan gjøres Krav paa Erstatning som Følge af Verdiforringelse, der maatte være paaført en Eiendom paa Grund af Forføininger med Hensyn til andre Eiendomme eller Gjenstande, hvorved eiendommen qv. ikke direkte angribes eller beskadiges. Det kan saaledes ikke erkjendes, at de Foranstaltninger, som det Offentlige i den almindelige Kommunikations Interesse finder sig opfordret til at træffe, og hvorved passagen gjennem et offentligt Vasdrag innskrænkes for de Omboende, uden videre giver disse Krav paa Erstatning, om det end tilfulde godtgjøres, at de derved er paaført et større Tab. Den motsatte Anskuelse vilde formentlig medføre, navnlig for det Offentlige, en aldeles ubegrændset og ubestemmelig Erstatningspligt.»

Når det allikevel ble gitt erstatning i saken, var det fordi anlegget ikke ble ansett iverksatt på en måte som tok tilstrekkelig hensyn til møllens interesse som ble ansett «overmåte» stor. Dommen er gammel, og etter det Høyesterett la til grunn gjelder den inngrep i den alminnelige ferdselsrett, og den er dermed ikke direkte anvendelig i den foreliggende sak. Etter lagmannsrettens oppfatning er den allikevel av en viss betydning når det gjelder spørsmålet om det er grunnlag for en interesseavveining når det foretas inngrep i et vassdrag av hensyn til veiutbygging.

I Rt-1921-273 er omhandlet et tilfelle der anlegget av en bro hadde ført til en innsnevring av elveløpet slik at det oppsto oppstuvning ovenfor broen, og avløpet nedenfor broen ble endret slik at det førte til økede flomskader på innmark. For denne skade og verdiforringelse ble grunneieren tilkjent erstatning med grunnlag i vassdragsloven §7. Mindretallet som ikke fant at det var ført bevis for slik skade, uttalte (side 278):

«Endelig er at merke, at naar vasdragsloven §7 forbyder at forandre vandets løp til andenmands skade, har man altid været enig om, at lovens forutsætning er, at det er spørsmaal om skade av nogen betydning og ikke alene om uleilighet, ulempe eller skade av ganske uvæsentlig betydning.»

Lagmannsretten viser i denne forbindelse også til Rt-1926-348 som gjaldt vanskeliggjort tømmerslepning til et sagbruk. Når det ikke ble tilkjent erstatning i saken, skyldtes det at det måtte tas hensyn til de fordeler sagbruket ble tilført ved de foretatte arbeider. Ved dommen ble det imidlertid (side 351) lagt til grunn at

«.ikke enhver ulempe kan henregnes til skade i lovens forstand under hensyn til nødvendigheten av at de forskjellige interesser i et vasdrag til en viss grad lemper sig efter hinannen og taaler indskrenkninger ved anden benyttelse ..»

Rt-1928-582 gjaldt ikke erstatningsspørsmål, men inneholder følgende uttalelse: 

«Hvor der er flere dispositionsberettigede i et vasdrag, er det enhvers pligt at ta hensyn til de andre, selom disse, naar saadant hensyn vises, ogsaa maa finde sig i visse ulemper som uundgaaelig er forbundet med rettens utøvelse.»

Staten har også henvist til Rt-1929-381 som gjaldt forurensning av vannet i en inntakskum som følge av at det var foretatt opprenskning av bekkeleiet som førte vannet til kummen. Høyesteretts flertall fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til om dette var et forhold som falt inn under vassdragsloven §7, men nektet erstatning med følgende begrunnelse som alle dommerne sluttet seg til:

«den ulempe som oprenskningsarbeidet har medført for Øvergaards vannforsyning ikke er av den art og betydning, at den kan betegnes som usedvanlig eller upaaregnelig under de forhold som det her gjelder. Efter oplysningene i saken maa jeg gaa ut fra, at oprenskningsarbeidene har vært en almindelig foranstaltning, siktende til ophjelp av veksterligheten av den nærmest omliggende skog, at arbeidet i sig selv ikke har vært særlig betydelig og at det har vært hensiktsmessig utført og ikke av større omfang enn naturlig og nødvendig for øiemedet»

Om forståelsen av bestemmelsen viser lagmannsretten også til Vislie, Grensene for grunneierens rådighet over vassdrag (1944), side 33 flg, særlig side 46 - 47, der det også er henvist til de forannevnte dommer i Rt-1921-273 og Rt-1929-381, og i den forbindelse uttales:

«De forskjellige interesser i et vassdrag griper så sterkt inn i hverandre at ethvert tiltak kan komme til å medføre noen skade, eller iallfall ulempe, for en eller annen konkurrerende interesse. Dersom en gjennomførte den regel at enhver ulempe eller skade som ble påført en annen interesse, var nok til å forby de tiltak som framkalte den, vilde det i virkeligheten være det samme som å forby ethvert nytt tiltak.»

Det må etter dette legges til grunn at vassdragsloven §8 inneholder en tålegrense som også gir et visst spillerom for skjønn om skadens betydelighet som er noe mer sammensatt enn bestemmelsens ordlyd tilsier. Det grunnleggende vil være skadens størrelse, men også arten av skaden og det tiltak som forårsaker skaden, må kunne tas i betraktning så lenge tiltaket er forsvarlig utført, og det ligger innenfor det man må regne med i utviklingens medfør.

Etter dette finner lagmannsretten at det ved vurderingen av om kraftverkenes tap kan kreves erstattet må tas hensyn til størrelsen av tapet slik det oppstår for det enkelte kraftverk, og at det ved vurderingen av om tapet skal kunne kreves erstattet også må tas hensyn til at det skadevoldende tiltak tjener betydelige felles samfunnsinteresser. Lagmannsretten bemerker også at den skade det her er tale om henger sammen med den reduserte vannføring, og ikke direkte fysisk skade på de interesser Brukseierforeningen representerer.

Som nevnt foran er partene enige om at det kraftutvinningstap som oppstår som følge av oppstuvningen er ca 90 000 kWh pr år pr mm. Siden tapet antas over tid å oppstå i ni av ti år, vil det gjennomsnittlige årlige tap utgjøre ca 650.000 kWh. Ifølge Brukseierforeningens årsrapport for 1996 er den samlede midlere årsproduksjon i de aktuelle kraftverk 4 736 GWh, varierende fra 160 GWh i Bingsfoss til 1 240 GWh i Vamma. Sammenholdt med den totale årsproduksjon i disse kraftverkene blir kraftutvinningstapet av de 8 mm forsvinnende lite, - en brøkdel av en promille - selv om man legger til grunn at bare ca halvparten av vannmengden skriver seg fra Mjøsvassdraget. Det samme gjelder hvis man ser tappesvikten i forhold til den samlede vannmengde og reguleringshøyden.

Partene er uenige om hvilken kraftpris som bør legges til grunn, men basert på den kraftpris som byretten la til grunn, dreier det seg om et samlet årlig tap for kraftverkene på 156.000 kroner. Tapet oppstår ved til sammen åtte kraftverk, men det er ikke opplyst eller fremlagt beregninger for hvorledes tapet fordeler seg på de enkelte kraftverkene. Uansett er dette et tap som er så ubetydelig at det ikke kan kreves erstattet.

Det bemerkes at det er lite relevant å se tapet i relasjon til Brukseierforeningens inntekter. Det er kraftverkene, ikke Brukseierforeningen, som har lidt tapet i saken. Kraftverkenes inntekter vil være av en helt annen størrelsesorden enn Brukseierforeningens.

Etter lagmannsrettens vurdering ligger tapet således innenfor det kraftverkene må finne seg i. At det totale beløp blir stort ved en oppkapitalisering kan ikke anses avgjørende. Lagmannsretten legger også vekt på at det fysiske inngrep som brofundamentene innebærer ikke fremtrer som så betydelig, og at det påvirker vannføringen bare rent marginalt.

Staten vil etter dette måtte frifinnes.

Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172, idet Brukseierforeningen har tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner at saken har fremstått som tvilsom, særlig fordi rettstilstanden er uklar, og det har vært grunn for Brukseierforeningen til å la den komme for retten. Saksomkostninger blir derfor ikke å tilkjenne verken for byretten eller for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.