LB-1998-2890
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-31. |
| Publisert: | LB-1998-02890 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Øvre Buskerud jordskifterett - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02890 A/01. |
| Parter: | Ankende part: Kjell Borge (Prosessfullmektig: Advokat Jan C. Paulsen). Motpart: 1. Hans Rasmus Astrup 2. Nils Astrup 3. Halvor N. Astrup (Prosessfullmektig: Advokat Trine Buttingsrud Mathisen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars Jonas Nygard, formann, Lagdommer Dag A. Minsaas, Lagdommer Thore Rønning. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Lov om forbud mot å fraskille skog mv (1915) §3, Sameigelova (1965) §10, §1, §2, Jordskifteloven (1979) §27, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §19 |
Ved kjøpekontrakt av 11. juli 1915 solgte eieren av Nedre Borge, gnr. 147 bnr. 3 i nåværende Nore og Uvdal kommune, Halvor Halvorsen Borge, setereiendommen Slethalden til skipsreder Jørgen B. Stang. Med eiendommen fulgte «alle tilliggende herligheter og rettigheter av enhver art». Kjøpesummen var på 15.000 kroner. Kjøpet var betinget av at Stang innen seks dager hadde ihende kjøpekontrakter undertegnet av selgerne av setermarkene Briskerud, Lauvhaugen, Rohaug og Borgegrammin. Også disse selgerne aksepterte Stangs betingelser. Ved skylddelingsforretning av 5. august samme år fikk den utskilte parsellen bnr. 7. Skjøte ble utferdiget den 20. august 1915.
Eiendommene ligger i det tidligere Borge og Bekkesæt sameie, som ble utskiftet i 1889. Skogen ble da lagt ut i felt A og havnegangen i felt B, ovenfor tregrensen. Fisket i vann og elver var ikke omfattet av utskiftningen og ble fortsatt liggende i sameie mellom gårdene. Skylden ble betegnet som skinnskyld, der en hud utgjorde 12 skinn. Den samlede skyld for hele fiskesameiet var på 62 skinn.
Den 23. mai 1996 fremsatte Stangs rettsetterfølgere, ankemotpartene, begjæring til Øvre Buskerud jordskifterett om utskiftning av fisket. Under jordskiftet oppstod det tvist mellom Astrup og syv av selgernes rettsetterfølgere om eiendomsretten til fisket. Øvre Buskerud jordskifterett avsa den 8. juni 1998 dom med denne domsslutning:
1. Hans Rasmus Astrup, Nils Astrup, og Halvor Astrup, har - som eigarar av Briskerud, gnr. 143 bnr. 7 - andel for 11 skinn (frå gnr. 143) i fellesfisket i felt B i Borgemarka.
2. Hans Rasmus Astrup, Nils Astrup, og Halvor Astrup, har - som eigarar av Rohaug og Lauhaugen, gnr. 145 bnr 3, Slethalden, gnr 147 bnr. 5 og Borgegrammin, gnr. 147 bnr 6- andel for 46 skinn (frå gnr. 145, 146 og 147 samla) i fellesfisket i Borgemarka.
3. Sakskostnader blir ikkje tilkjent
4. Denne dommen blir sett til påanking straks, i medhold av §62 annet ledd i jordskiftelova.
Jordskifteretten bygget på at salgene omfattet gårdenes andeler i fiskesameiet, og at selgernes rettsetterfølgere derfor ikke har fiskerettigheter i felt B.
Etter at jordskifterettens dom forelå, inngikk Astrup forlik med fem sine motparter. John Bergerud og Kjell Borge påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Under saksforberedelsen ble det inngått forlik også med Bergerud, hvoretter saken for hans del ble hevet ved lagmannsrettens kjennelse av 4. oktober 1999. Ankeforhandling ble avholdt i Uvdal herredshus i dagene 6. - 8. juni 2000. Partsforklaringer ble avgitt av Kjell Borge og Hans Rasmus Astrup. Syv vitner ble avhørt. Lagmannsretten foretok befaring i Borgemarka. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Kjell Borge, anfører sammenfatningsvis:
Utskiftningen av utmarken i 1889 medførte ingen endringer for fiskets del, som forble i sameie mellom gårdene. Vannene er omkranset dels av egen, dels av andre gårders grunnteiger, jf. Mons N. Nygard: Ting og rettar (1974) side 80-81. Grunneierne kunne derfor ikke selge mer enn en forholdsmessig del av fiskesameiet. Å selge hele andelen, var gårdene rettslig avskåret fra, selv om de øvrige sameierne hadde samtykket i det.
Jordskifteretten har feilaktig ansett setrene som medeiere i sameiet. Sameiepartene lå til gårdene, ikke til gårdenes forskjellige teiger. Dessuten omfatter fiskesameiet hele utmarken. Jordskifteretten har derfor ikke hjemmel til å kløve feltet i to deler, slik den har gjort. Jordskifteretten har dessuten unnlatt å drøfte de alvorlige konsekvensene det har for en gård å miste alle fiskerettighetene, og om de vannene i felt B som ligger utenfor Astrups eiendom rettslig sett står i en annen stilling enn vannene på eiendommen. Resultatet er blitt at Borge har mistet fiskeretten også i de vannene som ikke ligger på Astrups eiendom.
Det bestrides at Halvor Halvorsen Borge solgte noen andel av fisket til Stang i 1915. Noe annet kan ikke utledes av salgsdokumentene eller partenes senere opptreden, og fiskeretten følger ikke nødvendigvis med ved salg av grunnen, jf. Rt-1973-694.
Jordskifteretten har lagt alt for stor vekt på den formuleringen i kjøpekontrakten der det sies eiendommen selges med alle tilliggende herligheter og rettigheter. Formuleringen gjentas i skylddelingsforretningen, uten at det der foretas noen nærmere presisering av hva som omfattes av rettigheter og herligheter. Denne uttrykksmåten er ikke annet enn en forholdsvis uttrykksløs tirade, jfr Nygard side 73-74. Setereiendommen var ikke særskilt matrikulert og hadde som sådan ingen særlige herligheter og rettigheter. Disse tillå hovedbølet og inngikk i Nedre Borges skatteskyld. Skulle erververen av setereiendommen få noen selvstendig rett til medeierskap i fisket, måtte dette ha vært uttrykkelig sagt, og da som en reduksjon av hovedbølets rettigheter.
Kontrakten kan ikke fortolkes dithen at hovedbølets herligheter skulle følge med i salget av en av setrene. Det anføres ikke at salget i 1915 er ugyldig, men det må antas at partene ikke mente å avtale noe som stred mot datidens rettsoppfatning. Etter dagjeldende rettsoppfatning kunne en gårdbruker ikke selge sin part i et utmarkssameie særskilt, slik at han skilte andelen fra gården, jf. Nikolas Gjeldsvik: Norsk tingsrett (1926) side13 og Nygard side 68 - 70. Dette må gjelde desto mer for et særskilt sameie, som fiskesameiet her, jf. Rt-1919-107. Regelen bygger på allmenne hensyn. At de øvrige sameierne ikke protesterte, kan ikke være avgjørende når allmenne hensyn ligger bak forbudet mot å selge rettigheten særskilt. Den gang som nå er det ikke aksepabelt at eieren av en liten fjellgård skal tillates å gi fra seg en viktig ressurs til en utenforstående kjøper som ikke driver jordbruk. Avgjørende må være hensynet til gården og dens driftsgrunnlag, jf. Nygard side 82 og Rt-1968-78. Dommen i Rt-1967-1479 gjaldt utskillelsen av nye, selvstendige gårdsbruk, og den har derfor liten betydning i vår sak. Det må iallfall kreves sterke bevis for at Astrup har enerett til fisket i sameiet, jf. Rt-1933-1162, som også utrykker rettsoppfatningen i 1911. Det vises også til Rt-1937-667. Kontrakten må skrives tydelig, og den må inneholde bestemmelser om fiskerettigheter. Ellers har selgeren en tung bevisoppgave.
Stang må bære risikoen for hva som burde ha vært uttrykt i avtalen. Det må legges til grunn at han benyttet seg av kompetent juridisk bistand. Han har vært klar over at fisket ikke var skiftet, hvilket også fremgår av påtegning på skjøtet. Det var hans risiko å etablere ryddige avtaleforhold med bøndene i Nore. Hvis det var så meget om å gjøre for Stang å få med et vilkår om medeierskap i fisket, pliktet han å få dette klart frem i kontrakten. Hvis sameierne hadde vært klar over at de ville miste sine fiskerettigheter, ville kontraktene neppe ha blitt undertegnet, iallfall ikke av Halvor Borge, som ikke trengte pengene. Han ble satt under press av Stang, som satte det vilkåret at alle grunneierne skulle selge samtidig.
Presset skyldes ikke minst at Stang hadde hastverk, fordi det skulle innføres sterke begrensinger mot oppkjøp av denne karakter. Etter lov inneholdene forbud mot å fraskille jordbruk den for bruket nødvendige skog og fjellstrekning §3, ville det snart bli forbudt å skille nødvendig fjellstrekning og fiskerett fra bruket, og loven skulle tre i kraft ved vedtakelsen. Dette skjedde den 20. august 1915, og én uke senere ble det innført konsesjonstvang for ervervelse av fjellstrekninger. I dag følger forbudet av lov om lakse- og innlandsfiske §19 første ledd. Selv om lovreglene er av nyere datum, var likevel synet på oppkjøp av fjellstrekninger det samme i 1915, jf. Nygard side 98-99.
Etter salget i 1915 har eierne av Nedre Borge fortsatt å utøve hva de har ansett som sin rett. De tok ikke ubetydelige fangster frem til fiskebestanden fikk en knekk tørkesommeren 1947. Gjeterguttene har alltid fisket i sameiet, uten innskrenkinger. Håkon Borge fisket sammen med sin far og bestefar, også i vannene helt i nord på Astrups eiendom, og bestefaren fortalte Håkon at han aldri hadde solgt fiskeretten. Gunhild Borge gjorde det til levevei å leie ut Høgeliseter og lot gjestene fiske uten innskrenkninger. Fisket var dessuten matauk for familien på Nedre Borge. De mottok aldri noen negative reaksjoner når de møtte folk fra Slethalden. Tvert imot, gjeterguttene ble ofte spurt om de hadde fått noe.
Det fisket som Stang og hans rettsetterfølgere har utøvet, har vært en tålt bruk. Bøndenes manglende inngripen må ses på bakgrunn av Astrupfamiliens sosiale posisjon. I tillegg har noen av dem også har utført arbeidsoppdrag for Astrup. Deres passivitet kan da ikke stifte noen rett for Astrup, jf. Rt-1967-1479. Astrup har for øvrig aldri gjort krav på en forholdsmessig andel av ekspropriasjonserstatningen for fallrettighetene i Borgeelven, til tross for at han - hvis hans argumentasjon er riktig - burde ha fått nesten hele erstatningen. Dette tyder på at han ikke har ansett seg som berettiget til fiske.
Hvis Borge ikke får medhold i sin prinsipale påstand, må fisket fordeles etter skyld, jf. sameieloven §2 annet ledd og §10 annet ledd. Ved tilsvarende fordelinger har Høyesterett konsekvent lagt skylden til grunn, og har avvist å dele rettigheten etter hoder, jf. Rt-1967-1479. Om sameieloven ikke får direkte anvendelse, må bestemmelsene iallfall anvendes analogisk. Selges en del av eiendommen, kan en tilsvarende andel av sameiet følge med. Tilsvarende bestemmelse finnes i jordskifteloven §27. Annen fordeling følger ikke av avtale, jf. sameieloven §1, annet ledd. Lagmannsretten har ikke tilstrekkelig informasjon til å foreta noen annen fordeling.
Kjell Borge har nedlagt denne påstand:
I Prinsipalt:
Slethalden, gnr 147, bnr 5, fikk ikke andel i fiskesameiet Borge/Brekkesæt ved fradelingen fra Nedre Borge, gnr 147, bnr 3, i 1915.
II Subsidiært:
Slethalden, gnr 147, bnr. 5, er sameier i fellesfisket i Borge/Brekkesæt med andel fastsatt etter rettens skjønn.
III Kjell Borge tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsretten.
Ankemotpartene, Hans Rasmus Astrup, Nils Astrup, og Halvor Astrup, anfører sammenfatningsvis:
Kjell Borge tolker jordskifterettens dom verre enn den er for ham. Han er fradømt fiskeretten i felt B, men ikke i felt A, som ikke omfattes av Astrups utskiftningsbegjæring. Han har kun overtatt rettigheter i felt B. Skulle Borge få medhold i sin subsidiære påstand, vil Astrup få fiskerett også i felt A og få rett til en andel i erstatningen for tapte fallrettigheter, noe som han aldri har krevet.
Med i salget fulgte alle tilliggende herligheter og rettigheter, inkludert retten til å fiske. Eventuelle rettigheter som ikke skulle medfølge, måtte ha vært nevnt særskilt, jf. Nygard sidene 76 og 81. Det er her ikke tale om en overtakelse kun av fiskeretten, slik Kjell Borge legger til grunn for sin argumentasjon, men om en overdragelse av arealer tilsvarende omtrent halvparten av langsetermarka. Vanligvis får nye bruk del i sameiemark eller i særlige rettigheter til blant annet fiske, jf. Nygard side 76. Utgangspunktet er således at rettigheten følger med det fraskilte bruk, og Slethalden er et særskilt bruk. Forutsetningen for å få andel i fiskesameiet var dessuten at gården hadde en seter, og de gårdene som var uten setereiendommer, fikk da heller ikke noen andel i fiskesameiet ved utskiftningen i 1889. De andre selgerne må ha vært seg bevisst at de solgte fiskerettighetene. Eieren av gnr. 145, bnr. 3 tok en rekke forbehold, blant annet retten til å fiske med stang i Lauvhaugtjernet. Forbeholdet ville ha vært uten mening hvis denne selgeren hadde ment at han ikke overdro fiskeretten ellers.
Alt tyder derfor på at fiskeretten fulgte med salget av seteren. Loven av 20. august 1915 gjaldt ikke på overdragelsestidspunktet. At loven snart skulle tre i kraft, viser bare hvor viktig det var for Stang å sikre seg fiskerettighetene før det ble for sent.
Stang var ikke interessert i setrene som sådane. Han betalte et etter datidens forhold betydelig beløp for en fjelleiendom der han kunne utøve sine jakt- og fiskeinteresser. Til sammenligning tjente en industriarbeider 1.200 kroner årlig på denne tiden, en gårdsgutt tjente 390 kroner med tillegg av kost og losji. Avkastningen av kjøpesummen ville langt overstige inntektene fra fisket. Stang ville ikke ha betalt så meget uten at fisket fulgte med. Arealet var ikke så viktig for ham. Han betalte for eksempel 15.000 kroner for 6.000 da og 30.000 kroner for 10.500 da. Selgerne avstod nok gjerne fisket for disse summene.
Senere dokumenter bekrefter at Stang ervervet fiskeretten i 1915. Gnr. 145, bnr. 1 fikk havnegangen vederlagsfritt tilbake i 1919, men Stang beholdt uttrykkelig fisket. I 1929 ble setervollen Borgegrammin vederlagsfritt tilbakeført uten at noen annen herlighet enn havneretten fulgte med. Da setervollen og havneretten under Rohaug ble tilbakeført i 1955 for 1.600 kroner, beholdt Astrup blant annet fisket. I 1982 fikk gnr. 143, bnr. 3 og bnr. 5 setervollene vederlagsfritt tilbake. At tilbakeføringene skjedde vederlagsfritt viser også at det var jakten og fisket som var interessant for ham, ikke setrene i seg selv. Gunhild Borge anla sak for jordskifteretten, men hun trakk saken i 1970. Da hadde den stått for retten i syv år. Hennes senere erklæringer og testamente fra 1994 har liten bevisverdi, idet de er utferdiget etter at tvisten er oppstått.
Det bestrides at Stang kun har ervervet en del av Nedre Borges andel i fellesfisket, noe som i så fall burde ha fremgått av dokumentene. Hvis han har ervervet en andel, oppstår spørsmålet om andelenes størrelse. Hvis de skal fordeles etter skylden, må det tas hensyn til at skyldmarken omfatter både felt A og felt B. Hvis ikke alt fisket ble overdradd, er det ikke grunnlag for begrense Astrups rett til felt B. Han vil i så fall være berettiget til å fiske også i felt A, og han ha krav på en andel av Borges fallrettigheter. Hvis derimot arealfordelingen i felt B legges til grunn, viser det seg at Slethalden er på 4.300 da, og at Borge har beholdt 1500 da av de 5.800 da som gnr. 147, bnr 3 eide. Dette gir 74% av fisket til Astrup og 26% til Borge. Astrup trodde imidlertid at hans areal kun er på 3.500 da, hvilket gir en fordeling på 70% og 30%.
Astrups påstand skyldes at han ønsket en bruksordning, ikke å støte noen. Hans intensjon var ikke å stå 100% på dokumentene, noe som vises ved at han tilbød å beholde 50% av fisket mot jordskifterettens 70%, og ved at han stod ved tilbudet også etter at jordskifterettens dom forelå. At han nøyer seg med det mindre, er ikke det samme som å si at han ikke er berettiget til det hele. Nå har bruken av området øket på, og det er nødvending etablere en ordning.
Dommene i Rt-1968-78 og Rt-1973-694 gjelder andre situasjoner enn i denne saken. I vår sak er dokumentene klare, andre selgere har tatt forbehold, og i 1919 ga Stang i dokumentene utrykk for at fisket tilhørte ham. I tillegg viser partenes bruk av arealene at fiskeretten tilhører Astrup Stang begynte allerede i 1916 å føre fangstprotokoll. Ganske umiddelbart oppførte han båthus, og han hadde båt liggende, uten at det medførte innsigelser. Fra 1944 satte han ut settefisk og yngel. Stang hadde neppe investert så mye uten å ha vært sikker på at fiskeretten tilhørte ham. Det var båthus ved tre av vannene da Astrup overtok Slethalden, og senere har Astrup anlagt to dammer der. Ingen av de andre har gjort noe for å holde fiskebestanden oppe. Både Stang og Astrup har utøvet et synlig fiske. Dette er mer enn tålt bruk.
På den annen side har vitneførselen vist at Halvor Borge mente seg berettiget til å fiske i Bjorsjøen, der han satte garn. Ingen vitner har bekreftet at folkene fra Borge har satt garn etter 1915 i de vannene som ble liggende på Astrups eiendom, bortsett fra ett tilfelle da garn ble benyttet til notfiske. At gjeterguttenes stangfiske ikke ble påtalt, er et utslag av tålt bruk, og Stang hadde intet ønske om å opptre urimelig. Dessuten var det en sjeldenhet at de påtraff noen som kunne ha påtalt forholdet. Astrup reagerte ikke før han oppdaget at noen ulovlig fisket med garn.
Hvis Stang ikke ervervet enerett til fiske, må den fordeles i forhold til arealene.
Subsidiært anføres at Stang har ervervet rett til å fiske i sameiet ved hevd og alders tids bruk. Han har utøvet garnfiske i alle vann, unntatt i Bjorsjøen. Han oppførte båthus umiddelbart etter å ha kjøpt området, uten at noen reagerte på det. Fangststatistikken viser at bruken ha vært fast og kontinuerlig.
Sameieloven får ikke anvendelse i dette tilfellet. Det foreligger andre rettshøve som medfører andre løsninger enn sameieloven. Dokumentene og den senere bruken gir grunnlag for en helt annen fordeling.
Til omkostningsspørsmålet bemerkes at Kjell Borge har nektet å godta et forlikstilbud. Med mindre han får enerett til fisket, har han ikke oppnådd noe ved å føre saken for lagmannsretten.
Hans Rasmus Astrup, Nils Astrup, og Halvor Astrup har nedlagt denne påstand:
1. Øvre Buskerud jordskifterett dom pkt. 2 stadfestes.
2. Hans Rasmus Astrup, Nils Astrup og Halvor N. Astrup tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten med én sjettedel samt saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn jordskifteretten og bemerker:
En tolkning av dokumentene fra 1915 viser etter lagmannsrettens vurdering at skipsreder Stang ervervet rett til å fiske i sameiet. Ifølge kjøpekontrakten ervervet han setereiendommen med «alle tilliggende herligheter og rettigheter av enhver art». En fiskerett faller klart inn under denne ordlyden. Selv om denne og lignende formuleringer ofte går igjen ved mange eiendomshandler, har den en realitet i dette tilfellet. Utmarken var - med unntak av elver, bekker og vann - utskiftet, og den eneste aktuelle rettigheten som ikke fulgte grunnen var nettopp fisket. Dertil kommer at Stangs formål med handelen var å sikre seg en eiendom der han kunne utøve sine jakt- og fiskeinteresser, noe selgeren etter alt å dømme var klar over. Lagmannsretten kan ikke se andre grunner til at Stang betalte en etter datidens forhold betydelig pengesum for fjellstrekninger som i seg selv neppe ga særlig jordbruksmessig avkastning. Selgeren forbeholdt seg dessuten retten til høyet i fem år fremover, noe som viser at han ikke manglet evnen til å ivareta sine interesser. Etter datidens ferdselsforhold lå vannene på Stangs eiendom lite tilgjengelig til, og noen tilleggsnæring av vesentlig verdi var neppe fisket der. Antakelig var det bedre økonomi for selgeren å la fiskeretten følge med i handelen.
At Stang kjøpte en rett til å fiske i sameiet bekreftes av hans og hans rettsetterfølgere vedvarende og intensive bruk av vannene uten protester. Fangstdagboken viser at de helt fra 1916 har tatt ikke ubetydelige fangster hvert år. De har siden 1944 satt ut settefisk og fiskeyngel, og de har utøvet fiske på en synlig måte ved å oppføre naust og ha båt liggende. I tillegg har de foretatt to oppdemminger. På den annen side er det ikke opplyst at Borge etter 1915 har drevet med annet enn stangfiske på Slethalden, bortsett fra at garn ved én anledning ble benyttet som not. Så lenge fisket ikke ble utøvet på annen måte, har det neppe skadet Stangs interesser, og det er ikke grunnlag for annet enn å betrakte dette som en tålt bruk fra hans og hans rettsetterfølgeres side.
Også i rettslig henseende har Stang uten protester opptrådt som om han hadde fiskeretten. I 1919 skjøtet han Lauvhaugens havnegang tilbake til den opprinnelige eieren, men presiserte at han beholdt fiskeret som før. Tilsvarende ble setervollen og havneretten under Rohaug seter tilbakeført de opprinnelige eiere i 1955, også her med den presisering at Stang beholdt blant annet fisket. Dette viser at disse selgerne må ha solgt fiskeretten for sine eiendommer. Derav må det ikke med nødvendighet sluttes at også Borge solgte sine fiskerettigheter, men sammenholdt med Stangs formål med kjøpet og den bruken som han og hans rettsetterfølgere har gjort av hele området, er det vanskelig å tenke seg at ikke også salget av Slethalden omfattet fisket.
Lagmannsretten må likevel legge til grunn at Borge beholdt noe av fiskerettighetene i sameiet. Partene må ha tenkt seg at Stang skulle utøve sine fiskerettigheter på egen grunn, mens Borge fortsatt skulle kunne fiske i den resterende delen av sameiet, noe som fremgår av måten de innrettet seg på. Stang fisket innenfor sine eiendomsgrenser, mens eierne av Borge fortsatte å fiske i Bjorsjøen, og etter hvert leide de Høgliseter ut til feriegjester. Det må legges til grunn at gjestene i hovedsak fisket i Bjorsjøen, som ligger nærmest seteren, men at de også til dels har fisket på Astrups eiendom med fiskestang. Så lenge fisket ble utøvet på dette nivået har det neppe skadet Astrups interesser, og det var derfor liten grunn for ham til å gripe inn mot det. Han protesterte først i 1976 da noen gjester begynte med garnfiske og dessuten utviste en mindre passende opptreden. Heller ikke har Astrup krevet noen andel av erstatningen for fallrettighetene i Borgeelven, som ligger utenfor de arealene Stang kjøpte. Noen enerett til fisket i vannene på Stangs eiendom kunne imidlertid ikke Borge selge, ettersom fisket fortsatt lå i felleseie mellom flere gårder. Borge kunne derfor bare selge en del av sin idéelle andel i sameiet, og det gjenstår å avgjøre hvor stor denne andelen er.
Lagmannsretten legger til grunn at Stang ervervet 50% av Borges sameieandel, selv om det ikke er uproblematisk å fastsette forholdet mellom de to andelene. Borge solgte cirka to tredjedeler av området, der også flesteparten av fiskevannene befinner seg. På den annen side må det tas hensyn til at er et godt fiskevann, og i 1915 var den og Borgeåi lettere tilgjengelige enn vannene på Astrups eiendom. De øvrige motpartene har akseptert en 50/50- fordeling, noe som tyder på at denne fordelingsbrøken er i samsvar med gjengs oppfatning, og tilsier at en tilsvarende brøk bør gjelde også for Borges eiendom. Det blir så opp til jordskifteretten å bestemme den nærmere bruksordningen.
Anken har delvis ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd skal hver part dekke sine saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid å kunne anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd, idet Borge ikke har fått mer enn det forliket som han er blitt tilbudt. Astrup tilkjennes etter dette saksomkostninger med én tredjedel. Advokat Buttingsrud Mathiesen har innlevert omkostningsoppgave der hun krever 65.100 kroner for lagmannsretten, derav utgjør salæret 61.600 kroner. Oppgaven legges til grunn, hvoretter omkostningsbeløpet blir 21.700 kroner.
Etter resultatet må Astrup tilkjennes saksomkostninger også for jordskifteretten. Han har nøyd seg med å kreve én sjettedel, som utgjør 9.482. Én tredjedel blir 3.160 kroner.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Slethalden, gnr. 147, bnr. 5 i Nore og Uvdal har en halvdel av Nedre Borges, gnr. 147, bnr 3, opprinnelige andel av fellesfisket i det tidligere Borge/Bekkesæt sameie før salget i 1915.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Kjell Borge 21.700 - tjueéntusensyvhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og 3.160 - tretusenetthundreogseksti - kroner i saksomkostninger for jordskifteretten til Hans Rasmus Astrup, Nils Astrup og Halvor Astrup.