LG-2000-1481
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-21 |
| Publisert: | LG-2000-01481 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett nr. 00436 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01481. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik Mjell, Bergen). Kjæremotpart: B. |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Staff. Lagdommer Bruland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §15, §44a, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8 |
Saken gjelder tvangsbot til gjennomføring av samværsrett.
I sak mellom partene avsa Gulating lagmannsrett den 10.05.1999 ( LG-1998-01503 A) dom hvor A ble tilkjent den daglige omsorgen for partenes felles barn C, født 1988. B skal etter dommen ha «vanlig» samvær med gutten, jf. barneloven §44a, annet ledd, fra torsdag til påfølgende mandag annenhver helg.
Samvær ble ikke gjennomført i tidsrommet 22. - 24. 10.1999, og etter begjæring fra kjæremotparten avsa Bergen namsrett den 29.10.1999 kjennelse med slik slutning:
«A pålegges en tvangsbot til statskassen stor kr 1.000,- som påløper hver gang hun ikke medvirker til samværsutøvelse mellom B og deres felles barn C. Mulkten gjelder i tidsrommet fra 15. november til 15. mai 2000.»
Kjennelsen er rettskraftig.
Etter begjæringen fra B, besluttet namsmannen i Laksevåg den 8.3.2000 at kjærende part skal betale kr 4.000,- i tvangsbot for brudd på 4 samvær, nemlig 2.12. - 6.12.1999, 16.12. - 20.12.1999, 24. - 28.12.1999 (feilskrevet år 00 i namsrettens kjennelse) samt 13. - 17.1.2000.
Etter klage fra kjærende part, avsa Bergen namsrett den 8.6.2000 kjennelse med slik slutning:
«Klagen forkastes.»
Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende part ved prosessfullmektigen den 15.6.2000.
Ved skriv datert 28.6., postlagt 29.6.2000 har A påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten.
I kjæremålet fremholdes det at namsrettens kjennelse av 29.10.1999 ikke ble påkjært fordi mor trodde at hun ville klare å motivere barnet til samvær. Namsretten legger til grunn at umuligheten ikke kan overprøves. Namsretten skal i denne sak ikke overprøve namsrettens avgjørelse i sak av 29.10.1999, men foreta selvstendig prøving, jf. bl.a. Rt-1983-1546.
Kjærende part har lojalt fulgt lagmannsrettens dom. Allerede før dommen ga C klart uttrykk for at han mistrivdes hos sin far. Hovedårsaken er at C ikke kommer overens med sin fars nye samboer. C opplever at faren tar parti for sin nye ektefelle, og situasjonen har tilspisset seg utover høsten 1999. Forslag fra kjærende part om hvordan floken kan løses, blir tatt negativt opp.
Fra desember 1999 har det vært fullstendig umulig for mor å få barnet til å ta kontakt med sin far. Fram til helgen 2.12. - 6.12.1999 ble samvær utøvet. Fra dette tidspunkt forelå fullstendig umulighet. Gutten nekter plent å se sin far, og makt har vært forsøkt. Gutten rømmer fra fars hjem og bebreider sin mor at hun tar parti med faren.
Samvær har heller ikke i ettertid latt seg gjennomføre. Mor har nå innhentet uttalelse fra BUP og har meldt foreldrene til mekling for å klargjøre endringssak hvor hun vil påstå at far ikke skal ha samvær.
Det vises til klagens beskrivelse av de konkrete helgene.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
«1. Namsretten i Laksevåg sitt vedtak av 8.3.00 omgjøres.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.»
B har inngitt tilsvar datert 20.7.2000. I tilsvaret anføre det at kjærende part ikke har fulgt pålegget fra namsretten om å medvirke til at samvær blir gjennomført.
Kjærende part har disponert samværstiden til andre avtaler for gutten (tannlege, lege kamerater). Ved to anledninger når C har «rømt» fra samvær, har han blitt kjørt hjem av mors kusine, etter avtale mellom mor og kusinen. Kjærende part har noen ganger foreslått samvær langt ut over det lagmannsrettens dom fastsetter. Dette aksepteres ikke av kjæremotparten som mener at dommen må følges.
Høsten 1999 hadde far bare sporadisk kontakt med gutten, og det kan ikke være denne kontakten som har forverret forholdet mellom far og sønn. Årsaken er derimot de stadige negative utsagn fra kjærende parts side om kjæremotpartens nye kone og hennes barn.
Kjæremotpartens møte med BUP ble avlyst da det ble avklart pr. telefon med BUP at det ikke medførte riktighet at kjæremotparten ikke ville ha samvær med C.
Kjæremotparten valgte ikke å møte til mekling den 10.7.2000 fordi årsaken til møtet var å klargjøre for endringssak for byretten, ikke å forsøke og få til samvær. Dette sier litt om kjærende parts holdning til samvær.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
«Namsmannens i Laksevåg sitt vedtak av 8. mars d.å. opprettholdes.»
Lagmannsrettens syn på saken:
Samværsrett er i foreliggende sak fastsatt ved rettskraftig dom, og det er ved rettskraftig kjennelse fastsatt at kjærende part skal betale tvangsmulkt med kr 1.000,- for hver gang samværsretten ikke oppfylles.
Det følger av barneloven §48, første og andre punktum at samværsrett kan tvangsfullbyrdes ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13 og at dette kan skje ved en «stående» tvangsbot for en viss periode slik namsretten har valgt i foreliggende sak.
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §13-14, tredje ledd at inndriving av tvangsmulkt skal skje etter lovens regler for inndriving av pengekrav, dvs. ved utlegg eller utleggstrekk.
Slik nærværende sak fremstår, er situasjonen at utlegg eller utleggstrekk ikke er fastsatt, jf. foran. Det foreligger således intet vedtak av denne karakter som kan påklages. Derimot foreligger det en avgjørelse fra namsmannens side datert 8.3.2000 hvor namsmannen avslutningsvis uttaler:
«Namsmannen pålegger A å betale kr 4.000,- i tvangsbot til statskassen .............
Dersom det skyldige beløpet ikke blir betalt innen fristen vil saken bli behandlet som en vanlig utleggssak, se vedlegg 1.»
Namsmannen uttaler deretter at «avgjørelsen kan påklages til namsretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §13-8 fjerde ledd.»
Lagmannsretten vil bemerke at tvangsfullbyrdelsesloven §13-8, fjerde ledd ikke er en regel om klageadgang men en bestemmelse om når namsmannen i tilfelle skal stanse tvangsfullbyrdelsen. Lagmannsretten har vært i tvil om ikke korrekt fremgangsmåte i en sak som den foreliggende vil være at namsmannen tar stilling til utleggsbegjæringen og at denne avgjørelse i tilfelle påklages. Den beslutning namsmannen nå har fattet har nærmest karakter av et varsel til kjærende part om at dersom betaling ikke skjer, vil utlegg bli gitt.
Lagmannsretten antar likevel at namsmannens beslutning er gjenstand for klage (og dermed at byrettens kjennelse er gjenstand for kjæremål), jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15. Lagmannsretten har derfor ikke noe å bemerke til at namsretten har realitetsbehandlet klagen.
Kjæremålet er for øvrig fremsatt innen kjæremålsfristen.
Realiteten i kjæremålet vurderer lagmannsretten slik:
Samværsspørsmålet er rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom. Namsretten har ved sin avgjørelse av 29.10.1999 rettskraftig avgjort at vilkårene for å ilegge tvangsbot den gang var til stede.
Som påpekt av namsretten er situasjonen derfor nå slik at manglende gjennomføring av samvær vil utløse tvangsmulkt med mindre det påvises omstendigheter som umuliggjør eller tilnærmet umuliggjør samvær eller samvær finnes å være klart til skade for barnet. Avgjørende vil være om kjærende part aktivt og lojalt har gjort det som er nødvendig for å gjennomføre samvær, jf. Rt-1986-127, Rt-1988-708 og Falkanger m.fl., Tvangsfullbyrdelsesloven, bind II, side 798-799.
I foreliggende sak peker lagmannsretten på at avgjørelsen av 29.10.1999 ikke ble angrepet av partene. At kjærende part ikke angrep kjennelsen, er en klar indikasjon om at hun på dette tidspunkt var innforstått med at hun ikke hadde utvist tilstrekkelig aktivitet i forbindelse med å medvirke til at samvær kunne gjennomføres. På nevnte tidspunkt var ett samvær allerede ikke gjennomført som bestemt. Kjærende part uttaler selv at hun på dette tidspunkt var av den oppfatning at samvær ville la seg gjennomføre.
Lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at situasjonen senere utviklet seg slik at det var umulig å gjennomføre samværene. At samvær skulle være til skade for C kan lagmannsretten heller ikke finne godtgjort.
I tillegg til det som er påpekt foran, viser lagmannsretten til at det synes å være lite sammenheng i de forklaringer kjærende part har gitt for så vidt gjelder årsakene til at de aktuelle samværene ikke ble gjennomført.
I kjæremålet anføres det at samvær ble umulig fra desember måned 1999 som følge av en økende motvilje mellom C, hans far og sistnevntes nye ektefelle. Situasjonen skal ha blitt slik at C etter hvert «nektet plent» å være hos sin far.
Etter lagmannsrettens oppfatning er disse anførsler vanskelig å forene med de konkrete opplysninger som bl.a fremgår av kjærende parts eget skriv av 4.2.2000 til namsretten omkring de enkelte samværene henholdsvis 2. - 6.12, 16. - 20.12, 24 . -28.12.1999 og 13.-17.1.2000.
For helgen 2.- 6.12.1999 opplyses det at C ble sint fordi faren ikke ville delta på en juleavslutning. Kjærende part forsøkte å få kontakt slik at samvær kunne gjennomføres, noe som ikke lyktes fordi kjæremotparten angivelig var bortreist.
Selv om det hevdes at C ikke ville ha samvær, fremgår det ikke av det som her anføres at det skal ha vært umulig å få gjennomført samværet. Derimot anføres at samvær ikke kunne gjennomføres fordi kjæremotparten var reist bort.
For samværene henholdsvis 16.12. - 20.12.1999 og 13.1. - 17.1.2000 opplyses det at gutten ved begge anledninger ble hentet til samvær men at disse angivelig ble avbrutt som følge av uoverensstemmelser mellom gutten og faren m.v. Det faktum at samværene ble påbegynt lar seg også her vanskelig forene med påstanden i kjæremålet om at C født xx.xx.1999 «plent nektet» samvær. Heller ikke det som uttales om julesamværet godtgjør at det var umulig å bevirke at C reiste til sin far.
Etter lagmannsrettens syn leder de påpekte forhold til at troverdigheten av kjærende parts faktafremstilling svekkes.
Dertil kommer at det synes vanskelig å se hvorfor kjæremotparten bevisst skulle opptre på en måte som umuliggjør gjennomføringen av samværene etter at han har vært gjennom domstolsbehandling og rettslig tvangsfullbyrdelse for å oppnå samvær.
Samlet sett etterlater saken det inntrykk at kjærende part ikke tilstrekkelig positivt, aktivt og lojalt har søkt å legge til rette for at samværene lot seg avvikle på den måte som er bestemt.
Kjæremålet kan etter dette ikke føre fram, og namsrettens kjennelse blir å stadfeste.
Kjæremotparten har ikke lagt ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger verken for namsrett eller lagmannsrett hvorfor omkostninger ikke tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Namsrettens kjennelse stadfestes.