LB-2001-626
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-13 |
| Publisert: | LB-2001-00626 |
| Stikkord: | Entrepriserett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo herredsrett Nr 00-00339 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00626 A/01. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Erlend Haaskjold). Motpart: Veidekke ASA (Prosessfullmektig: Advokat Nils-Henrik Pettersson). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Tilkalt dommer, tingsrettsdommer Rolf Ytrehus |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §32, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, §33, §36, §39, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Forsikringsavtaleloven (1989) |
Saken gjelder en anbyders krav om å få endret en feilprising.
Sommeren 1997 innbød Statens veivesen til anbudskonkurranse for riksvei 23 på strekningen Måna-Vassum. Ved utløpet av anbudsfristen, den 29. august samme år, var det innkommet fem anbud. Veidekke ASA hadde gitt det laveste anbudet med en kontraktssum på noe over 167 millioner kroner. Det nest laveste anbudet var avgitt av SRG ANS, med en kontraktssum på noe over 176 millioner kroner. Veidekke ble den 2. oktober meddelt at selskapet var tildelt entreprisen, og kontrakt ble inngått den 29. samme måned. Arbeidet ble igangsatt umiddelbart.
Medio april 1998 oppdaget Veidekkes assisterende anleggsleder, Aud Røsbjørgen, at en av prosessene i anbudet - prosess nr. 52.31 - måtte være priset feil. Denne prosessen omfattet isolasjonsplater av polystyren som frostsikring av fundament i tunnel. Enhetsprisen skulle ifølge anbudsbeskrivelsen oppgis per kubikkmeter, men under anbudsregningen hadde Veidekke kommet i skade for å benytte kvadratmeterprisen. Enhetsprisen ble således satt til kr 74,72, mens kubikkmeterprisen var kr 1.494,40. Med den prosjekterte mengde utgjør dette en differanse på kr 1.490.664 i Veidekkes disfavør. Røsbjørgen tok umiddelbart forholdet muntlig opp med senioringeniør Øyvind Holemark, som var veivesenets byggeleder for den aktuelle veistrekningen. I brev av 17. april 1998 til veivesenet anførte Veidekke at det forelå en åpenbar feil ved prisingen og krevet enhetsprisen oppjustert. Etter ytterligere brevveksling, og etter å ha forelagt problemstillingen for Buskerud Veikontor og Vegdirektoratet, avslo veivesenet i brev av 29. september 1999 av prinsipielle grunner Veidekkes krav. Veidekke forela saken for Byggebransjens faglig juridiske råd (BFJR), uten å få medhold. Ved stevning av 2. juni 2000 til Ytre Follo herredsrett reiste Veidekke søksmål mot staten. Herredsretten avsa den 22. desember 2000 dom med denne domsslutning:
1. I kontrakt mellom Statens vegvesen Oslofjordforbindelsen og Veidekke ASA vedrørende Rv 23 Oslofjordforbindelsen, Parsell 5: Måna - Vassum, datert 29. oktober 1997, settes enhetsprisen i prosess 52.31, frostsikring med polystyren, til kr 1.494,40,-.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale Veidekke ASA dennes saksomkostninger med kr 83.539,- kroneråttitretusenfemhundreogtrettini - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra forfall og til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.
Det øvrige saksforhold - herunder hvorledes feilen oppstod - fremgår av herredsrettens dom.
Staten v/Samferdselsdepartementet har rettidig påanket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde bevisvurderingen og rettsanvendelsen.
Ankeforhandlingen ble avholdt den 9. og 10. april 2002 i Oslo tinghus. Staten v/Samferdselsdepartementet var representert ved senioringeniør Øyvind Holemark. Veidekke ASA var representert ved anleggsleder Aud Røsbjørgen. Begge fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 og avga vitneforklaring. To vitner ble avhørt i tillegg til Holemark og Røsbjørgen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den stod for herredsretten.
Den ankende part, staten v/Samferdselsdepartementet, anfører sammenfatningsvis:
Det er etter anbudsreglene ikke adgang til å rette enhetsprisen i et tilfelle som dette. Hvis en feil skal tillates rettet, må feilen være åpenbar, og det må være åpenbart hva feilen skal rettes til, jf. NS 3400 punkt 13.2. I dette tilfellet var det ikke åpenbart at prisen for frostsikringen av veibanen var feil, og det var heller ikke åpenbart hvordan en mulig feil i så fall skulle ha vært rettet.
Om en enhetspris i et anbud er påfallende lav, skyldes ikke det nødvendigvis at anbyderen har gjort en feil. Det kan være flere grunner til å prise en prosess lavt eller for lavt, og det er ikke uvanlig med store prisavvik. Prisingen ligger under entreprenørens funksjonsområde, og entreprenørene fører ulik prispolitikk. Det er umulig for en byggherre å vurdere prissettingen av den enkelte prosess. Heller ikke kunne feilen i dette tilfellet ha vært oppdaget ved å sammenligne enhetsprisen for prosess 52.31 med andre enhetspriser i Veidekkes anbud. De eksemplene som Veidekke har vist til, gjelder arbeider i veikanten. Prosess 52.31 gjelder imidlertid arbeider i selve veibanen, og det er således stor forskjell i arbeidenes karakter.
En feil kan heller ikke rettes med mindre det er klart hva feilen skal rettes til, jf. NOU 1997:21 side 84 og forskrift om offentlige anskaffelser §9-1 (3) og §16-1 (3). Hvordan feilen skal rettes, må være klart for byggherren på anbudsstadiet. Den utførlige redegjørelsen for hva som har sviktet i Veidekkes kalkyle, er kommet til i ettertid. På anbudsstadiet var det ikke åpenbart hvordan feilen skulle rettes. På dette stadiet er byggherren avskåret fra å spørre anbyderen om innholdet i anbudet. Etter anbudsåpningen er anbudssummene kjent, noe som vil gi anbyderen mulighet for å sammenligne sitt anbud med konkurrentenes og gi et tilpasset svar. Å benytte seg av en slik mulighet vil riktignok være uredelig, men det er likevel et hensyn som har vært tillagt vekt i rettspraksis, jf. Rt-1998-1951 og BFRJs praksis. BFJRs praksis er riktignok ikke bindende for domstolene, men rådets avgjørelser inneholder ofte gode formuleringer av de reelle hensyn.
Avtaleloven §32 første ledd gir ikke noen videre adgang til å rette feil enn det som følger av anbudsreglene. NS 3400 punkt 13.2 er i overensstemmelse med feilskriftregelen i avtaleloven, jf. NOU 1997:21 side 84. Avtaleloven §32 omfatter feilskrift eller en annen lignende villfarelse. I dag har ikke staten noe grunnlag for å bestride at det foreligger en feil i Veidekkes anbud, men staten bestrider at den på anbudsstadiet innså eller burde ha innsett dette.
Hva en anbudsinnbyder innså eller burde ha innsett må sammenholdes med anbudsreglenes krav om at den aktuelle feilen er åpenbar. I dette tilfellet lot ikke feilen seg utlede av anbudsdokumentene alene. For å konstatere at det var begått en feil, måtte opplysninger ha vært innhentet utenfra. Det foreligger ingen rettsavgjørelse der en slik feil har vært tillatt rettet. Den rettspraksis som ankemotparten har vist til, gjelder regnefeil, kommafeil, overføringsfeil og feilskrifter som kan leses ut av anbudsdokumentene. Det finnes imidlertid et eksempel fra dansk rettspraksis, der en materiell feil ikke ble rettet etter avtaleloven §32.
Riktignok bemerket byggherren at prisen var meget lav. At prisen var lav sammenlignet med konkurrentenes, indikerte ikke nødvendigvis at Veidekkes pris var feil. Vitnene Øyvind Holemarks og Jan Eirik Hennings forklarte at de også vurderte andre årsaker til dette enn feilprising, og at det ville være rene spekulasjoner av dem å trekke noen konklusjon om hvilken årsak som var den mest sannsynlige. Andre mulige årsaker kunne ha vært såkalt taktisk prising eller prisavslag.
Staten bestrider at den ut fra culpanormen i anbudssituasjonen burde ha innsett feilen. Uttrykksmåten «innså eller burde innsett» må forstås dithen at det i avtaleloven §32 henvises til et alminnelig lojalitetsprinsipp eller god forretningskikk, jf. Henry Ussing: Aftaler paa Formuerettens Område (3. utgave) side 160 og Nicolay L. Bugge: Avtaleloven med Motiver og Henvisninger (3. utgave) side 145. Disse begrepene presiseres i dette tilfellet av anbudsreglene. På grunn av den særlige situasjonen som foreligger ved en anbudskonkurranse, kreves det at innbyderen foretar en forsvarlig kontrollregning, men heller ikke mer. Det blir å sette saken på hodet hvis byggherren skulle ha plikt til å be om kalkulasjonsgrunnlaget. Anbyderen priser de prosessene som byggherren har beskrevet. For byggheren er det uten interesse hvorledes anbyderen har kommet frem til prisen. Det vil være rettsteknisk umulig om dette skulle kreves i alle tilfeller hvor konkurrentenes priser varierer, og det er rettslig sett uantakelig. At den gode tro må vurderes ut fra forholdene da anbudet ble mottatt og lest, fremgår av avtaleloven §39 og Bugge side 145.
Etter avtaleloven §32 må det også være klart hva som er tilsiktet ved det feilaktige utsagnet. I så fall blir det sammenfall mellom avtalerettens krav og anbudsrettens krav. Forholdet mellom disse to regelsettene er for øvrig uavklart i rettspraksis.
Avtaleloven og anbudsreglene opererer i et samvirke. Om nødvendig må de to regelsettene harmoniseres med hverandre. Rettstilstanden kan ikke være slik som Veidekke anfører, at de avtalerettslige regelene gjelder fullt ut når anbudskonkurransen er over. Hvis det ikke er åpenbart at det foreligger en feil, og heller ikke hvordan den eventuelt skulle rettes, blir konsekvensen av Veidekkes oppfatning at partene må inngå en avtale på et ukjent grunnlag, hvor avtalen på en eller annen måte må endres i ettertid.
Subsidiært anføres at om adgangen til å foreta rettelser etter avtaleloven §32 er videre enn hva som følger av anbudsreglene, må bestemmelsen tolkes innskrenkende. Dette kan gjøres ved å anse anbudsreglene som privat lovgivning, eller som ulovfestede rettsregler. Det er i rettspraksis ikke ukjent at såkalt privat lovgivning kan innskrenke anvendelsesområdet for preseptorisk lovgivning hvis det dreier seg om et balansert og omforenet regelsett som ivaretar alle involvertes interesser, og som bransjen som helhet ser seg best tjent med, jf. Rt-1973-737. NS 3400 er et slikt dokument, og den manglende rettspraksis for feil av den art som saken her gjelder, tyder på at NS er fulgt gjennom lang tid i det praktiske liv. Videre er det lagt til grunn at i anbudssaker må forvaltningsmessig veiledningsplikt avgrenses mot forbudet mot å gi opplysninger som kan føre til konkurransevridning, jf. Rt-1998-1951. Tilsvarende må gjelde for feilskriftregelen i avtaleloven §32 i forhold til bestemmelsene i NS 3400 om adgangen til å rette feil.
Reelle hensyn taler mot en løsning der utgangspunktet om funksjons- og risikofordelingen i anbudssituasjonen fravikes. Byggherren skal beskrive de arbeidene som han ønsker utført, og anbyderen skal gi sin pris på arbeidet, slik det er beskrevet av byggherren. Partene bør ha risikoen for de feil som de begår på sitt eget funksjonsområde. Å tillate rettelser utover det som er hjemlet i anbudsreglene, er ikke uten betenkeligheter. Hvis byggherren skal være forpliktet til å rette feil, må plikten dessuten omfatte de tilfellene der feilen har ført til en for høy pris. Ofte vil en retting kunne påvirke rekkefølgen mellom anbyderne, og det er ikke uten videre gitt hvorledes en slik konflikt i tilfelle skal løses. Regelmessig kan ikke feilen påberopes uten å komme i konflikt med forhandlingsforbudet. For at ikke tilliten til anbudssystemet skal undergraves, er det maktpåliggende å følge en meget restriktiv linje i disse sakene, jf. Lasse Simonsen: Prekontraktuelt ansvar (1997) side 604 og 635. Det er heller ikke urimelig om anbyderen må bære risikoen for sine egne feil. Entreprenøren kan ikke begå en større feil enn å uteglemme prisen. I så fall anses prisen inkludert i de øvrige postene, jf. NS 3400 punkt 7.3. Tilsvarende bør gjelde hvor prisen er angitt for lavt.
Avtalen kan i dette tilfellet åpenbart ikke endres med hjemmel i avtaleloven §36. Den er inngått mellom to profesjonelle parter, den gjelder et arbeid til mer enn 167 millioner kroner, og feilen utgjør kun 0,8 % av anbudssummen.
Heller ikke avtaleloven §33 kan få anvendelse i dette tilfellet. Staten har ikke gjort brudd på reglene om god forretningsskikk. Om Veidekkes underleverandør av isolasjonsmateriell ikke kunne ha vært pålagt å levere til en tyvendedel av prisen, er uten rettslig betydning for saken mellom Veidekke og staten. Den gjelder et anbud på ca 1000 underposter mot underleverandørens ene leveranse. Underleverandøren deltok heller ikke i noen anbudskonkurranse.
Staten har nedlagt denne påstand:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes erstatning for saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Veidekke ASA, har sammenfatningsvis anført:
Det er ubestridt at Veidekke har begått en feil ved prisberegningen av prosess 52.31. Videre er partene enige om hvordan feilen har oppstått, og at Veidekke ved prisberegningen for denne prosessen har anvendt kvadratmeterpris istedenfor kubikkmeterpris. Når staten likevel ikke vil gå med på å rette feilen, skyldes det at Veidirektoratet av prinsippielle grunner aldri aksepterer å rette en enhetspris i et anbud. Denne prinsipielle holdningen har imidlertid staten ikke rettslig dekning for.
Den som har avgitt en viljeserklæring, som ved en feilskrift eller lignende feiltakelse fra hans side har fått et annet innhold enn tilsiktet, er ikke bundet ved erklæringens innhold, hvis adressaten for utsagnet innså eller burde innsett at det forelå en feiltakelse, jf. avtaleloven §32 første ledd. Ut fra vanlige rettskildeprinsipper er det intet grunnlag for å unnta viljeserklæringer som er avgitt under en anbudskonkurranse, fra bestemmelsens virkeområde. De avtalerettslige reglene gjelder også på anbudsrettens område, jf. NOU 1997:21 side 84.
Det må imidlertid trekkes et skille mellom konkurransefasen og kontraktsfasen. Anbudsbestemmelsene gjelder i konkurransefasen, men de avtalerettslige reglene får anvendelse også senere. Når byggherren har antatt en av anbyderne, kan partene forhandle videre på fritt grunnlag. Anbudsreglene - som skal beskytte konkurransen - er irrelevante etter at konkurransen er avgjort, jf. Kai Krüger: Norsk kontraktsrett side 114-116, Simonsen side 635, BFJRs saker nr. 301 (1989), nr. 404 (1993) og for dansk rett Hans Henrik Vagner: Entrepriserett kapittel 3.2.4.5. Hvis det foreligger en synbar villfarelse, og feilen kan rettes uten at det berører rekkefølgen mellom konkurrentene, må retting kunne foretas. Konklusjonen kan forankres i avtaleloven §32, §33 og §36, samt i alminnelige lojalitetsprinsipper i kontraktforhold, jf. Geir Woxholth: Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning side 323 og Fredrik Stang: Innledning til formueretten (1935) side 549. Det som mottakeren av viljeserklæringen må eller burde ha innsett, er at viljeserklæringen har fått et annet innhold enn tilsiktet. Det er ikke nødvendig at han dessuten har eller burde ha forstått hva avgiveren virkelig har villet si, jf. Stang side 550-551. Statens anførsel om at det også må være åpenbart hvordan feilen skal rettes, har således ingen dekning i loven.
Om forståelsen av avtaleloven §32 første ledd kan vises til Rt-1930-642, Eidsivating lagmannsretts dom av 18. januar 1991, RG-1995-633, og for dansk rett, dansk høyesterettsdom av 21. november 1973. Av BFJRs praksis vises til sakene nr. 181 (1984), nr. 194 (1984), nr. 237 (1986), nr. 301 (1989) og nr. 404 (1993). Avgjørelsene viser at byggherren plikter å foreta en relativt grundig kontroll av anbudet, og at en svært lav pris i forhold til de øvrige anbyderne i seg selv er noe som han plikter å reagere på. De gir ikke grunnlag for å begrense bestemmelsens anvendelsesområde til kun å omfatte summeringsfeil, kommafeil og lignende. Også åpenbare materielle feil må kunne rettes. Hvis en viljeserklæring faller inn under regelen i avtaleloven §32 første ledd, er den ugyldig, jf. Stang side 551. Bestemmelsen gir imidlertid også hjemmel til å justere vederlaget, jf. Rt-1930-642.
Det kan ikke være tvil om at feilen i dette tilfellet kan rettes etter avtaleloven §32 første ledd. Staten burde ha innsett at det forelå en feilprising. Prisen dekker bare en brøkdel av materialkostnadene, og staten kjente til materialkostnadene i markedet. Tilsvarende materialer er dessuten korrekt priset andre steder i anbudet. Iallfall hadde staten en mistanke om at det kunne foreligge en feil. De ansvarlige i veivesenet reagerte på prisen for frostsikringen, og ifølge Holemark ville også andre bransjefolk ha reagert på samme måte. Han diskuterte saken - herunder muligheten for at Veidekke hadde forvekslet kvadratmeterpris med kubikkmeterpris - både med prosjektlederen og med Vegdirektoratet. Hvis adressaten - som her - har en mistanke om at utsagnet er beheftet med feil, plikter han å forsøke å få avklart forholdet. Han kan ikke beskytte sin gode tro ved å unnlate å foreta videre undersøkelser. Staten unnlot å komme til bunns i forholdet, og det må være dennes ansvar at den forsettlig unnlot å ta stilling til om det forelå en feil eller ikke.
Veidekke må også kunne kreve at feilen rettes under henvisning til avtaleloven §33. Bestemmelsen kan etter omstendighetene omfatte tilfeller der løftemottakeren - i dette tilfellet staten - har fortiet en villfarelse som er fremkalt av løftegiveren selv, jf. Geir Woxholth: Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning sidene 323 og 327. Når et tilfelle faller inn under avtaleloven §32 første ledd, kan det vanskelig tenkes at det ikke vil stride mot redelighet og god tro likevel å gjøre erklæringen gjeldende, jfr Stang side 552-553.
Feilen kan også kreves rettet med hjemmel i avtaleloven §36. I bestemmelsen gis det anvisning på en konkret rimelighetsvurdering. Det vil være klart urimelig å kreve at Veidekke skal levere til en pris som staten visste var en feilprising før avtalen ble sluttet. Dette er ingen rabatt som staten har krav på.
Hvis det er motstrid, må NS 3400 vike for avtaleloven §32 første ledd og §33. I allfall skal det usedvanlig meget til før preseptorisk lovgivning må vike for et privatrettslig regelsett som NS 3400, jf. Rt-1973-737. Der gjaldt det en nitti år gammel praksis, hvor alle de berørte interesser hadde forutsatt at det var samsvar mellom sjøforsikringsplanen og forsikringsavtaleloven, som er av senere datum. Avtalelovens bestemmelser har derimot eksistert lenge før NS 3400 ble vedtatt rundt 1970. Avtalelovens §32 første ledd brukes fortsatt i det praktiske liv, senest ved henvisingen i NOU 1997:21 side 84.
Veidekke er enig med staten i at det i anbudsreglene settes forbud mot å inngå forhandlinger med anbyderen. Forhandlingsforbudet forhindrer likevel ikke at byggherren avklarer feil. Byggherren kan innhente nærmere opplysninger hos anbyderen for å få klarlagt «tvil i anbud», jf. NS 3400 punkt 13.3 og forutsetningsvis forskrifter om kjøp av varer og tjenester til staten §7 bokstav c), som gjaldt i det aktuelle tidsrommet. Avdekkes en feil, må den kunne rettes hvis det ikke berører rekkefølgen mellom anbudene, jf. samme forskrift §16 bokstav c). I dette tilfellet var det rimelig sikkert hva riktig pris skulle ha vært. Avstanden til nest laveste anbud var cirka 10 millioner kroner, og en korreksjon av feilen ville ha vært uten betydning for konkurranseforholdet, jf. NS 3400 pkt. 13.3 siste setning. Det er ikke et vilkår for å rette en feil at det er åpenbart hva feilen skal rettes til. Dette er et tilleggsvilkår som BFJR har oppstilt, som ikke fremgår av anbudsreglene. Etter vanlig avtalerettslig fortolkning er det ikke grunnlag for å oppstille et slikt vilkår etter NS 3400
Tungtveiende reelle hensyn taler for å tillate en oppjustering av prisen. Tendensen i rettsutviklingen går mot å vektlegge rimelighet i større grad, jf. avtaleloven §36. Det stilles også økte krav til lojal kontraktsopptreden. Det vil være åpenbart urimelig hvis staten skal profittere på den feilen som er begått. Hensynet til de øvrige anbyderne tilsier også at feil korrigeres. Det kan ikke være i deres interesse hvis en av konkurrentene får kontrakten på grunn av en feil. Uansett må det av konsekvenshensyn gå en grense for hvilke tap en entreprenør kan tvinges til å ta. En entreprenør kan ikke på grunn av en åpenbar feil tvinges til å utføre et arbeid mot et vederlag som medfører økonomisk ruin for vedkommende. Konkurrentenes mulighet for å spekulere i de andres anbud, kan ikke tillegges så stor vekt som staten gjør. I utgangspunktet må det kunne legges til grunn at entreprenører, som de fleste andre, er ærlige. For øvrig vil det ikke være vanskelig å sikre rimelig grad av bevis for de reelle forhold gjennom krav om dokumentasjon, og/eller erklæringer fra dem det gjelder. Staten overdriver også faren for taktisk prising.
Veidekke ASA har nedlagt denne påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte Veidekke ASA saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
3. Oppfyllelsesfristen for dommens pkt. 2 er 14 dager fra dommens forkynnelse.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som byretten og bemerker:
Etter lagmannsrettens oppfatning er feilen av en slik art at den kunne og burde ha vært oppdaget og rettet på anbudsstadiet. Da må den også kunne rettes i medhold av avtaleloven §32 første ledd etter at kontrakten er inngått.
Etter anbudsfristens utløp er det som hovedregel ikke tillatt å gjøre endringer i et innlevert anbud, jf. NS 3400 punkt 13.2 første punktum. Regelen er imidlertid ikke helt unntaksfri. Byggherren skal rette åpenbare feil som han blir oppmerksom på, jf. bestemmelsens annet punktum. Det vil si feil som er klart påviselige etter hva en normalt forstandig byggherre burde ha oppdaget, og det må være klart hvordan feilen skal rettes, jf. NOU 1997:21 side 84 første spalte. Byggherren kan også innhente nærmere opplysninger hos en anbyder for å avklare tvil i anbudet, såfremt uklarhetene ikke er så vesentlige at det skal avvises, jf. NS 3400 punkt 13.3 annet punktum. Slik avklaring må imidlertid ikke innebære en reell endring i anbudet, jf. NOU 1997:21 side 84 annen spalte. Av hensyn til konkurransen må endringsadgangen være meget begrenset. I saker som gjelder feilprising, er det maktpåliggende å følge en meget restriktiv linje for at ikke tilliten til anbudssystemet skal undergraves. Det kan bare være adgang til å endre et anbud når det på bakgrunn av ytre, kontrollerbare omstendigheter med sikkerhet kan fastslås hva anbudet skal rettes til, jf. Simonsen side 635. Hvis det på grunnlag av de innhentede opplysningene sammenholdt med anbudsdokumentene klart kan påvises en feil, og det med sikkerhet kan fastslås hvordan feilen skal rettes, må det etter lagmannsrettens oppfatning være adgang til å rette den, iallfall så lenge dette ikke påvirker rekkefølgen mellom anbudene.
I dette tilfellet har ikke staten bestridt Veidekkes forklaring om at det er begått en feil, og hvordan feilen har oppstått. Feilen må således sies å være klart påviselig i dag. Nå er det også klart hvordan den skal rettes. Isolasjonsplatene er fem cm tykke, og prisen for denne prosessen er således blitt cirka én tyvendedel av den riktige. Innkjøpsprisen kan dokumenteres, påslagsprosenten er kjent, og riktig pris fremkommer ved å multiplisere kvadratmeterprisen med tyve. Staten har ikke gjort vesentlige innvendinger mot denne beregningmåten. I anbudsfasen var riktignok ikke feilen åpenbar i den forstand at den kunne ha vært konstatert på grunnlag av anbudsdokumentene alene, og heller ikke kunne det ut av anbudsdokumentene ha vært konstatert hva riktig pris skulle ha vært. For å kunne avgjøre om det forelå en feil, måtte staten ha innhentet nærmere opplysninger hos Veidekke. Etter lagmannsrettens oppfatning må staten ha vært i såpass stor tvil om riktigheten av kalkylen for den aktuelle prosessen at den burde ha benyttet seg av hjemmelen i NS 3400 punkt 13.3 annet punktum til å innhente nærmere opplysninger.
Av anbudsrapporten fremkommer at Veidekkes enhetspris for den aktuelle prosessen var påfallende lav sammenlignet med de øvrige anbydernes. Senioringeniør Øyvind Holemark, som vurderte anbudene, reagerte umiddelbart på den lave prisen, og ifølge ham ville de fleste i bransjen ha reagert på samme måte. Holemark rådførte seg med prosjektlederen, og med en kontorsjef i Vegdirektoratet, og i disse samtalene ble blant annet den muligheten nevnt at Veidekke kunne ha oppgitt kvadratmeterpris istedenfor kubikkmeterpris. De andre mulighetene som ble nevnt - taktisk prising eller prisavslag - må ha vært vurdert som små. Det alt vesentlige av kostnadene ved prosessen gjelder en vare, hvis inntakspris kan dokumenteres. Selv om staten ikke trakk noen konklusjon om den mest sannsynlige årsaken, legger lagmannsretten til grunn at den hadde en forholdsvis sterk mistanke om at det kunne foreligge en feilprising. Under disse omstendigheter burde staten ha benyttet seg av adgangen til å innhente nærmere opplysninger for å avklare forholdet.
Lagmannsretten kan ikke se at det forelå konkrete betenkeligheter som talte mot å spørre Veidekke om den lave prisen på isolasjonsprosessen kunne skyldes en feil. Feilen utgjør under én prosent av anbudssummen, og den kunne ikke under noen omstendighet påvirket rekkefølgen mellom anbudene. En henvendelse som kun gjaldt denne posten i anbudet ville derfor ikke ha berørt konkurrentenes interesser. Isolasjonsmateriell er en vare som har en noenlunde konstaterbar markedspris, noe som begrenser Veidekkes muligheter for å gi et situasjonsbetinget svar eller å foreta en såkalt taktisk prising. Faren for at anbyderen kan tilpasse svaret, bør ikke føre til en praksis der byggherren til egen fordel uansett kan unnlate å innhente nærmere opplysninger når han har en sterk mistanke om at det foreligger en feilprising.
Lagmannsretten må etter dette konkludere med at enhetsprisen i prosess 52.31 kan rettes etter rettingsbestemmelsene i NS 3400. Når feilen kunne ha vært rettet etter reglene i NS 3400, kan den utvilsomt også rettes med hjemmel i avtaleloven §32 første ledd. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt avtaleloven §32 første ledd hjemler en videre rettingsadgang, og hvorledes en eventuell motstrid mellom reglene i tilfelle skal løses. Heller ikke har lagmannsretten tatt stilling til hvorledes løsningen måtte ha blitt hvis rettingen hadde berørt rekkefølgen mellom anbyderne, eller hvis feilprisingen hadde medført at en av prosessene åpenbart hadde blitt priset for høyt.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Stadfestelsen gjelder også herredsrettens omkostningsavgjørelse, som lagmannsretten er enig i.
Anken har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Veidekke ASA saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet utgjør i henhold til omkostningsoppgaven 77.770 kroner, hvorav 68.000 kroner er salær til prosessfullmektigen. Staten har ikke gjort innvendinger mot beløpene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler staten v/Samferdselsdepartementet 77.770 - syttisyvtusensyvhundreogsytti - kroner til Veidekke ASA i saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt rente i henhold til forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.