Rt-1936-731
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-10-13 |
| Publisert: | Rt-1936-731 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 193/2 s.a. |
| Parter: | Ingvald A. Lundtveit (overrettssakfører R. A. Kiekeles til prøve) mot Gunne O. Slaattun (advokat Andreas Støylen). |
| Forfatter: | Larssen, Wærness, Krog, Klæstad, Alten, Rivertz, Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §360, LOV-1929-06-26-1-§67, Odelsloven (1821) §24, §88, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §168, Skjønnsprosessloven (1917) §67, §70, §73 |
Dommer Larssen: Eiendommen Lundtveit gnr 16 bnr 4 i Lunde tinglag solgtes av Halver Slaattun som panthaver ved tvangsauksjon 26 oktober 1927, hvorved han selv fikk tilslaget som høistbydende for 36.000 kroner. Efter Halvor Slaattuns begjæring blev auksjonsskjøte 14 juni 1928 utstedt til hans bror Gunne Slaattun for en kjøpesum av 56.000 kroner.
Gjennem" sin formynder og med samtykke fra Lunde overformynderi anla Ingvald A. Lundtveit odelsløsningssak mot
Side:732
Gunne Slaattun til eiendommens innløsning. Ved odelsovertaksten blev gaarden satt i en verdi av tilsammen 28.600 kroner. Der opstod imidlertid tvist mellem partene om odelsløserens rett til å løse eiendommen saavel som om for hvilket beløp gaarden skulde overtas, hvorfor saken gikk over til almindelig rettergang (skjønnslovens §70).
Ved Nedre Telemark herredsretts dom av 1 august 1932 1)lev Gunne Slaattun frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Med bevilling til fritagelse for rettsavgifter paaanket Ingvald A. Lundtveit denne dom til Høiesterett ved ankeerklæring av 24 januar 1933. Denne anke blev ved Høiesteretts kjennelse av 29 mai 1935 avvist, da ankeerklæringen ikke angav de feil som herredsretten antokes at ha gjort, naar den var kommet til sitt angivelig feilaktige domsresultat,1 og denne mangel ikke var avhjulpet ved en procedyre som gav den fornødne veiledning forsaavidt. I henhold til tvistemaalslovens §360, 2net ledd, blev der satt frist til 15 august 1935 til innsendelse av ny ankeerklæring.
1 Ankeerklæringen angaar bare, at «herredsretten har tatt feil, naar den er kommet til det resultat at saksøkeren er pliktig til at betale mere enn takstsummen.» To av de voterende (dommer Alten og justitiarius Berg) mente at ankeerklæringen ikke led av saadanne mangler, at saken av den grunn maatte avvises, og at mangelfull dekuksjon ikke var avvisningsgrunn. Derimot burde den omstendighet, at den ankende part ikke hadde kunnet fremstille sin sak paa en forstaaelig maate, medføre at saken blev utsatt for at han kunde faa anledning til at anta en rettsfullmektig, tvistemaalslovens §88.
Ved ankeerklæring av 3 august 1935 er herredsrettens dom paany innbragt for Høiesterett. I ankeerklæringen gjøres det gjeldende: 1) Herredsrettens dom er feilaktig naar den gaar ut fra dels at heftelser som laa over tvangsauksjonsbudet ikke er bortfalt i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §168, og dels at de panteheftelser som Halvor Slaattun har betalt efter auksjonen ikke er bortfalt ved konfusjon. 2) Det er feilaktig hvis herredsretten mener at tilbudet fra odelsløseren ikke gjaldt ogsaa overtagelse av den geistlige utredsel kapitalisert til kr. 15,60. 3) Det er feilaktig hvis herredsretten mener at odelsløseren ikke kunde gjøre fradrag i løsningssummen for den skade som var gjort ved ulovlig hugst i skogen.
I henhold hertil mener den ankende at det er feilaktig naar herredsretten er gaatt ut fra at det ikke er fremsatt lovlig løsningstilbud.
Den ankende nedlegger følgende paastand: «1. Prinsipalt: Gunne O. Slaattun paalegges til lovens første faredag at utstede skjøte til Ingvald A. Lundtveit paa eiendommen Lundtveit, gnr 16 bnr 4 av skyld mark 4.23 i Lunde, og til innen samme frist til fordel for Ingvald A. Lundtveit at fravike og ryddiggjøre eiendommen, mot at Ingvald A. Lundtveit betaler omkostningene ved skjøtningen og overtar som personlig debitor de paa eiendommen hvilende pengeheftelser og betaler kontant et saa stort beløp at det tilsammen med de heftelser han overfar, utgjør et beløp av kr. 28.600. Subsidiært: Gunne O. Slaattun
Side:733
paalegges til lovens første faredag at utstede skjøte til Ingvald A. Lundtveit paa eiendommen Lundtveit, gnr 16 bnr 4 av skyld mark 4.23 i Lunde, og til innen samme frist til fordel for Ingvald A. Lundtveit at fravike og ryddiggjøre eiendommen, mot at Ingvald A. Lundtveit betaler omkostningene ved skjøtningen og overtar som personlig debitor de paa eiendommen hvilende pengeheftelser inntil et beløp av maksimum kr. 36.000 - eventuelt med tillegg av den geistlige utredsel paa kr. 0.78 aarlig. 2. Gunne O. Slaattun dømmes til at betale til Ingvald A. Lundtveit erstatning fastsatt av retten for den skade som er voldt ved den ulovlige hugst som er foretatt i eiendommens skog efterat odelssaken er reist. Erstatningen svares dog bare saafremt Ingvald A. Lundtveit faar medhold i paastandens punkt 1 og løser eiendommen. 3. Gunne O. Slaattun dømmes til at betale til Ingvald A. Lundtveit sakens omkostninger for herredsretten og Høiesterett og til at refundere det offentlige rettsgebyrer og utgiftene til mangfoldiggjørelse av utdraget med tilsammen kr. 510.»
Motparten, som har faatt bevilling til fri sakførsel, har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og Ingvald Lundtveit tilpliktet at betale saksomkostninger for Høiesterett som om saken ikke hadde vært beneficert.
Med hensyn til sakens sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt utskrift av en bevisoptagelse 15 august 1935 hvorved er avhørt forskjellige vidner bl.a. angaaende spørsmaalet om den stedfunne eierovergang fra Halvor til Gunne Slaattun.
Av de for herredsretten fremsatte innsigelser har motparten for Høiesterett frafalt den innsigelse, at odelsløseren ikke har odelsrett til eiendommen, likesom han under henvisning til Høiesteretts dom i Rt-1936-239 har frafalt den innsigelse at odelsretten er tapt som for sent gjort gjeldende. Tilbake blir til avgjørelse i Høiesterett kun den innsigelse at odelsløseren ikke har fremsatt lovlig løsningstilbud. I henhold til Høiesteretts avgjørelse av 4 september iaar i sak: Værdalen Sparebank mot Jørgen Furre er det paa det rene mellem partene at alle heftelser som ikke dekkedes ved budet paa tvangsauksjonen 26 oktober 1927, er bortfalt. Samtlige heftelser hvorom der tvistes hitrører fra en bedre odelsberettiget enn odelsløseren og er eldre enn loven av 26 juni 1929 nr. 1, hvorfor det likeledes er paa det rene mellem partene at skjønnslovens §67 i den oprinnelige form er gjeldende her i saken, jfr. Rt-1931-865.
Forinnen jeg gaar over til at behandle spørsmaalet om lovligheten av odelsløserens tilbud finner jeg det hensiktsmessig først at avgjøre et spørsmaal som har betydning for flere av de omtvistede heftelser, nemlig spørsmaalet om gyldigheten av den skjedde overføring av eiendommen fra Halvor til Gunne Slaattun. Fra odelsløserens side hevdes det at denne overførsel er pro forma verk.
Side:734
Gunne Slaattun er Halvor Slaattuns yngre bror og efter oplysningene var Gunne paa den tid i arbeide hos Halvor. Angaaende overføringen er ikke avsluttet skriftlig kontrakt. Halvor har herom uttalt: «Antagelig i april maaned i 1928 spurte vidnet sin bror Gunne om denne vilde kjøpe Lundtveit for 56.000 kroner, og dertil svarte denne ja, og nogen mere avtale blev det ikke mellem dem. Vidnet kan ikke huske at det blev noget større akkordering om prisen. Vidnet tror ikke at hans bror gikk over eiendommen før han kjøpte den, men tør ikke med sikkerhet uttale sig om dette.» Paa lignende maate har Gunne uttalt sig. Det er ikke oplyst at foreligge nogen avtale om ordningen av de 20.000 kroner av kjøpesummen som overstiger auksjonsbudet. Det er enn videre Halvor som efter overføringen har ordnet med innfrielsen av de ved auksjonen overtalte heftelser. Det er i det hele intet oplyst om at Gunne har utredet noget vederlag for gaarden. Halvor har ogsaa den hele tid hatt med eiendommens bestyrelse at gjøre, de optatte vidneforklaringer viser at han har tinget arbeidere til eiendommen og betalt dem. At ogsaa Gunne enkelte ganger sees at ha tinget arbeidere legger jeg i denne forbindelse mindre vekt paa. Halvor har ogsaa vaaren 1932 uthugget skogen, hvorom jeg forøvrig henviser til hvad jeg kommer til nærmere at anføre nedenfor angaaende erstatning for denne hugst. De her anførte momenter peker avgjørende paa at det ikke efter den stedfunne overføring av auksjonsbudet til Gunne er skjedd nogen forandring i Halvors forhold til og interesser i gaarden. Jeg er derfor blitt staaende ved at anse det bevist at overføringen av auksjonsbudet er skjedd pro forma. Jeg gaar saaledes i det følgende ut fra at det i realiteten er Halvor Slaattun som den hele tid har vært eier av eiendommen til tross for at Gunne i tingbøkene har staatt som gaardens eier.
Hvad løsningstilbudets lovlighet angaar skal jeg bemerke: Tilbudet fra odelsløseren er under løsningssaken 14 desember 1931 protokollert slik: «Odelsløseren erklærte at han ikke ansaa sig forpliktet til at løse eiendommen for et større beløp enn takstsummen, idet han har forutsatt at de overskytende panteheftelser var innfridd. Forsaavidt det skulde vise sig at der paa eiendommen hvilte pantegjeld utover takstsummen som han var pliktig til at overta, var han villig til dette. Dog ikke utover kr. 36.000.» Retten bemerker at «det maa antas paa det rene efter de i retten idag foreviste dokumenter at eiendommen er paaheftet pantegjeld av en bedre odelsberettiget enn odelsløseren til et beløp av ca. kr. 56.000. Det blev saaledes for løseren kun tale om overtagelse av heftelser for den sum han vilde faa at erlegge for eiendommen. Jeg bemerker her at det er paa det rene i saken at det paahvilte eiendommen en heftelse for geistlig utredsel kapitalisert til kr. 15,60, som ikke er bortfalt ved auksjonen.
Om de enkelte heftelsers beløp er det enighet mellem partene. Tvisten gjelder kun spørsmaalet om deres bestaaen. Under sin eiertid har Halvor dels innfridd, dels efter at ha
Side:735
dekket dem faatt sig tiltransportert heftelsene foran sitt skadesløsbrev paa 12.000 kroner. Han hevder at disse heftelser fremdeles bestaar, idet de er overført til ham, hvorfor han paa løsningstiden var innehaver av disse panteheftelser som derfor skal dekkes helt ut innenfor auksjonsbudet kr. 36.000. Odelsløseren derimot hevder som sitt prinsipale standpunkt at heftelsene var innfridd og dermed bortfalt, hvorfor han i tilfelle kun er pliktig til at overta panteheftelser saa langt som takstbeløpet kr. 28.600 rekker.
De omtvistede heftelser er følgende: 1) Hypotekbankobligasjon rest kr. 896,94. Denne obligasjon er innfridd og banken har gitt kvittering. Det er hevdet at Halvor hadde forlangt transport paa obligasjonen, men at banken av prinsipielle grunner kun gir kvittering for innfrielsen av sine obligasjoner. 2) Lunde Sparebanks obligasjon kr. 1.200. Skifterettsutlegg til Jørgen Lundtveit kr. 16.433,45. Skifterettsutlegg til Anne Lundtveit kr. 2.620,54. Disse heftelser er innfridd av Halvor Slaattun mot transport. Herom er oplyst: Heftelsene blev dekket ved laan i banken. Til dekning av to av heftelsene maatte han utvide sin kassakredit, altsaa opta et særlig laan i sin bank. Til sikkerhet deponertes de to skifteutlegg. Dette siste skjedde ved at papirene av kreditor blev transportert til Halvor og fra ham straks til banken som tinglyste transporten. Da Halvor hadde dekket gjelden til banken fikk han dem tilbaketransportert. 3) Skifterettsutlegg til Olav Norheim kr. 13.029,29. Denne heftelse er også dekket av Halvor Slaattun mot transport. 4) Halvor Slaattun hadde et skadesløsbrev i eiendommen stort kr. 12.000 med prioritet efter de forannevnte heftelser. Om dette hevder han at kjøperen efter auksjonsvilkaarenes §1b hadde overtatt en særlig plikt til at dekke skadesløsbrevet helt ut selv om auksjonsbudet 36.000 kroner derved blev overskredet. Jeg finner det imidlertid utvilsomt at ogsaa denne obligasjon er bortfalt for det beløp som ligger utenfor kjøpesummen, kr. 36.000. Den vil imidlertid bestaa som heftelse for det beløp hvormed den dekkes av auksjonsbudet, altsaa for kr. 1819.28. Der er ikke nedlagt særlig paastand om at denne heftelse som fortalt kan kreves betalt ved løsningen, hvorfor jeg finner det riktig at den i dommen blir at medta som bestaaende heftelse.
Spørsmaalet er altsaa hvorvidt de her nevnte panteheftelser paa odelsløsningstiden fremdeles bestod paa eierens, Halvor Slaattuns haand. Det er efter det ovenfor oplyste tydelig at Halvor Slaattun ved dekningen av disse panteheftelser ikke har ønsket deres bortfall, idet han har latt dem tiltransportere sig og latt dem henstaa uavlyst i tingbøkene. At han personlig har en betydelig interesse i deres bestaaen like overfor mulig odelsløsning, viser nærværende sak. Dette er imidlertid efter min opfatning ikke avgjørende.
De foran under nr. 1-3 nevnte heftelser hadde Halvor Slaattun ved auksjonen overtatt som personlig debitor. Han betalte dem fordi han var forpliktet til at dekke sin forfalne gjeld. Dermed bortfalt efter min opfatning ogsaa den panterett
Side:736
som sikret gjelden. At det kan være av interesse for tvangsauksjonskjøperen at disse panteheftelser bestaar for derved at kunne tvinge en odelsløser til at betale mere enn taksten, er saa. Men denne interesse fra en tvangsauksjonskjøpers side er helt ut av samme art som den tilsvarende interesse hos enhver eier som dekker pantegjelden paa sin eiendom. Efter min mening har dette tilfelle intet at gjøre med de tilfeller hvor en panthaver som avholder auksjon beholder sin panterett efter at ha latt sig pantet tilslaa ved auksjon, i tilfelle, hvor dette er nødvendig for at han overhodet kan opnaa dekning. De herom falne høiesterettsdommer er derfor i nærværende sak ikke avgjørende. At Halvor Slaattun som jo efter hvad jeg foran har anført var gaardens egentlige eier har faatt transport paa de innløste heftelser, kan i saa henseende ingen betydning faa, jfr. tidligere avgjørelser i Rt-1890-564, Rt-1932-603 m.fl. Ved innfrielsen av to av heftelsene laante Halvor Slaattun penger i banken spesielt til deres innfrielse og banken fikk transport paa papirene. Hvorvidt banken erholdt den tilsiktede sikkerhet naar som her transporten skjedde gjennem debitor, behøver jeg ikke at avgjøre. Men ialfall maa panteretten ogsaa i dette tilfelle være bortfalt for Halvor Slaattun efterat han hadde betalt den gjeld til banken for hvilken obligasjonene var stillet som sikkerhet. Idet gjelden var dekket, var disse panteheftelsers øiemed bortfalt. Jeg kommer saaledes til det resultat at samtlige de heftelser hvorom der i saken har vært spørsmaal, paa løsningstiden var bortfalt med undtagelse av den geistlige utredsel samt kr. 1819,28 av skadesløsbrevet.
Hvad saa angaar odelsløserens erstatningskrav mot Gunne Slaattun for den av Halvor Slaattun foretatte hugst i skogen er forholdet følgende: Efter forlangende fra Halvor Slaattun paa grunnlag av «hans panter» i eiendommen, fikk han ved beslutning av 26 januar 1932 eiendommen utlagt til brukelig pant. Han satte derefter vinteren og vaaren 1932 igang hugst i eiendommens skog hvorunder han hugget skogen helt ut. Han hevder nu at det var i henhold til sin stilling som brukspanthaver at han foretok denne hugst. Efter det foran anførte om at overføringen av eiendommen til broren Gunne var pro forma verk, maa imidlertid for Halvor Slaattuns vedkommende hugsten falle inn under skjønnslovens §73, 1ste og 2net ledd, og saaledes være ulovlig og paadra erstatningsplikt for Halvor Slaattun saafremt odelsmannen innløser eiendommen. Spørsmaalet om hvorvidt ogsaa Gunne Slaattun skal ansees som erstatningspliktig overfor odelsløseren i anledning av hugsten synes at maatte besvares bekreftende. Det er klart at det kun var ved hjelp av den skjedde pro forma overføring av eiendommen fra Halvor til Gunne, at Halvor kunde opnaa den formelle stilling som brukspanthaver. Gunne har altsaa ved at medvirke til denne overføring muliggjort Halvor Slaattuns hugst. Naar Gunne saaledes hadde satt Halvor i denne stilling som formell brukspanthaver, mener jeg at han maatte ha en plikt til at søke at hindre en hugst fra broren Halvor Slaattuns
Side:737
side hvorom han visste at den var ulovlig, og dette maa gjelde selv om Gunne paa det tidspunkt da eiendommen overførtes til ham muligens ikke tenkte paa den derved aapnede mulighet for Halvor til saadan hugst. At Gunne kunde ha hindret at Halvor optraadte som brukspanthaver fremgaar av lensmann Otterstads skrivelse til overrettssakfører Skogen av 14 februar 1932, hvori han anfører: «Saksøkte hadde sjølvsagt ikkje noko å innvenda mot at broren hans tok eigedomen som brukeleg pant. Eg var sjølv på det reine med at hvis eigaren Gunne Slaattun hadde protestera, hadde eg korne til å avvisa kravet. Men når eigaren godtok dokumentene som rettskraftige måtte eg ta kravet tilfylgje.» Naar Gunne saa stiller sig som pro forma eier og derefter lar Halvor opnaa den formelle stilling som brukspanthaver, synes han at burde behandles som den som paa tilregnelig maate har medvirket til Halvor Slaattuns ulovlige hugst, og han maa derfor ha erstatningsplikt for den ved hugsten voldte skade. Angaaende erstatningens størrelse foreligger det i saken kun lite uttømmende oplysninger. I mangel av oplysninger fra eieren finner jeg at maatte legge odelsløserens oplysninger angaaende det huggede kvantum med videre til grunn og finner at skaden i henhold hertil kan ansettes til 5.000 kroner. At dette beløp i tilfelle av at odelsløsningen gjennemføres maa kunne fradras i løsningssummen, synes lite tvilsomt.
Under hensyn til den rettslige tvil som saken frembyr fin ner jeg at saksomkostninger ikke bør bli at paalegge.
Jeg voterer efter det anførte for saadan
Dom:
1. Gunne O. Slaattun paalegges til lovens første faredag at utstede skjøte til Ingvald A. Lundtveit paa eiendommen Lundtveit gnr 16 bnr 4 av skyld mark 4.23 i Lunde, og til innen samme frist til fordel for Ingvald A. Lundtveit at fravike og ryddiggjøre eiendommen, mot at Ingvald A. Lundtveit betaler omkostningene ved skjøtningen og tilsvarer følgende paa eiendommen hvilende pengeheftelser: 1) den aarlige geistlige utredsel kr. 0.78 hvis kapitatverdi er kr. 15,60, 2) av Halvor Slaattuns skadesløsbrev paa kr. 12.000 1819,28, og betaler kontant resten av den ved odelsovertaksten fastsatte løsningssum kr. 28.600 med kr. 26.765,12. II. Hvis Ingvald A. Lundtveit løser eiendommen betaler Gunne O. Slaattun i erstatning til Ingvald A. Lundtveit for den ved hugst i eiendommens skog efterat odelssak var reist, voldte skade kr. 5.000 kroner, III. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret for den opnevnte sakfører, Høyesterettsadvokat Andreas Støylen fastsettes til 600 kroner.
Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer lagmann Krog, dommerne Klæstad, Alten og Rivertz: Likesaa.
Side:738
Dommer Dahl: Forøvrig i det vesentlige og resultatet enig med de tidligere voterende, er jeg av en annen mening med hensyn til spørsmaalet om de heftelser som Halvor Slaattun har innfridd efterat han fikk tilslaget paa tvangsauksjonen, er at anse som bortfalt ved konfusjon. Hvad dette spørsmaal angaar antar jeg at panteheftelsene fremdeles bestaar saa langt de er dekket ved tvangsauksjonsbudet. Jeg mener at finne sterk støtte for denne antagelse i høiesterettsdom i Rt-1931-1254. Visstnok er det ved denne dom alene rettskraftig avgjort at en pantefordring ikke bortfaller ved konfusjon naar kreditor erhverver den pantsatte eiendom ved tvangsauksjon, spesielt ikke i relasjon til odelslovens §24. Jeg ser ikke rettere enn at den hovedbetraktning som ligger til grunn for dommen, nemlig at det avgjørende for spørsmaalets løsning maa være om panthaveren efter at være blitt eier fremdeles har en legitim interesse i at se sin panterett oprettholdt, nødvendigvis maa føre til at selvom panteretten og eiendomsrettens forening paa én haand først finner sted efterat en panthaver har latt sig eiendommen tilslaa ved tvangsauksjon, maa panteretten antas at være i behold i tilfelle av odelsløsning ogsaa for de panteheftelsers vedkommende som auksjonskjøperen har dekket efter at være blitt eier. Om panteheftelsene er kvittert eller tiltransportert eieren antar jeg ikke kan tillegges nogen avgjørende betydning naar det er paa det rene at eieren ved at la heftelsene henstaa uavlyst tilkjennegir at han fremdeles ser sin interesse i og efter min mening en legitim interesse i at beholde panteretten, uansett at han er blitt eier, en interesse som er særlig fremtredende nettop i tilfelle av odelsløsning. Jeg kan ikke finne nogen god sammenheng i at opstille en forskjellig regel med hensyn til den fortsatte bestaaen av panteheftelser som er paaheftet eiendommen av en bedre odelsberettiget, eftersom auksjonskjøperen allerede ved eiendommens erhvervelse var innehaver av en pantobligasjon eller senere har innfridd andre paa eiendommen hvilende panteheftelser. I begge tilfeller har auksjonskjøperen den samme legitime interesse i at panteretten oprettholdes. Det forekommer mig ogsaa at være et haltende standpunkt at spørsmaalet om panterettens fortsatte bestaaen skal være avhengig av den tilfeldige omstendighet om en eier lar de innfridde panteheftelser transportere til sig selv eller til den bank eller annen laangiver som har forstrukket ham med penger til innfrielsen. Idet jeg forøvrig henviser til mitt votum i Rt-1932-151 - spørsmaalet blev ikke avgjort ved den der paadømte sak - er jeg blitt staaende ved at anse samtlige ved auksjonsbudet kr. 36.000 dekkede heftelser som fremdeles bestaaende. Da jeg efter det av førstvoterende refererte antar at odelsløseren ogsaa under denne forutsetning har gjort lovlig tilbud, voterer jeg for at den ankende parts subsidiære paastand under post 1 tas til følge. Med hensyn til omkostningene er jeg enig med de tidligere voterende. Da jeg staar alene med min opfatning former jeg ingen konklusjon.
Side:739
Av herredsrettens dom:
- - - Eiendommen er kommet ut av odelspretendentens sett ved at den efter begjæring av en kreditor, Halvor Slaattun, blev satt til tvangsauksjon. Auksjonsgrunnlaget var skadesløsbrev for kr. 12.000, bilagt med diverse forfalne aksepter og med prioritet efter andre panteheftelser med samlet beløp av ca. kr. 36.000. Med efterfølgende prioritet hadde auksjonsrekvirenten yderligere et skadesløsbrev paa kr. 8.000 som imidlertid ikke dannet grunnlag for anksjonsbegjæringen. Den samlede pantegjeld paa eiendommen utgjorde saaledes paa anksjonstiden ca. kr. 56.000 som i sin helhet var paaheftet eiendommen av en bedre odelsberettiget enn odelspretendenten. Paa tvangsauksjonen som blev avholdt 26 oktober 1927 blev anksjonsrekvirenten Halvor Slaattun eneste bydende med kr. 36.000, hvilket bud han paa stedet antok. Antagelsen av badet blev stadfestet ved kjennelse av 12 november s.a., og namsrettens erklæring herom er tinglyst den 25 nest efter. Ved paategning datert 12 april 1928 paa en utskrift av auksjonsprotokollen overdrog Halvor Slaattun sitt bad til sin bror Gunne Slaattun, samtidig som overdragelsessummen blev forhøiet til kr. 56.000. Auksjonsskjøte er derefter tinglyst den 23 juni 1928.
De innsigelser saksøkte gjør gjeldende i saken kan inndeles i 3 hovedpunkter: - - - III. At odelspretendenten ikke har gjort lovlig løsningstilbud. Dette begrunnes med at saksøkeren er pliktig til at overta hele pantegjelden paa eiendommen forsaavidt den er paaheftet av en bedre odelsberettiget og ikke bortfalt ved den forannevnte tvangsanksjon. Med bedre prioritet enn rekvirentens skadesløsbrev heftet ifølge en opstilling fra saksøkte kr. 36.099,93 paa eiendommen. Saksøkte gjør imidlertid gjeldende at heller ikke Halvor Slaattuns to skadesløsbrev paa tilsammen kr. 20.000 er bortfalt ved auksjonen, idet han bare slog eiendommen til sig for at redde sitt tilgodehavende, og at han i relasjon til odelspretendenten har en selvstendig interesse i at panteretten bestaar, som bevirker at konfusjon ikke inntreder. - - -
Saksøkte har her henvist til Rt-1931-1245, hvori tydelig er uttalt for det første at konfusjon ikke finner sted selv om panthaveren blir eier, naar han fremdeles har en legitim interesse i at hans panterett bestaar. Dommen uttaler yderligere at panteretten fortsetter at bestaa paa eierens haand ogsaa for den del av pantefordringen som overstiger auksjonsbndet. Til denne dom er at bemerke, at den omhandler et forhold som ligger tilbake i tiden fra før tvangsfullbyrdelseslovens ikrafttreden, mens det forhold som i denne sak omhandles, først er opstaatt efterat nevnte lov traadte i kraft. I lovens §168 er det uttrykkelig sagt at alle heftelser som ikke dekkes av kjøpesummen eller ikke er overtatt utenfor denne, bortfaller ved stadfestelsen. Loven opstiller i h.t. sin ordlyd denne regel helt andtagelsesløst og det synes som om det vanskelig kan være adgang til at fortolke den innskrenkende. imidlertid er det i lovens motiver, jfr. civilprocesskommisjonens utkast av 21 desember 1907 §235 forutsatt at denne lovbestemmelse ikke gjør forandringer i allerede gjeldende rett. Under hensyntagen hertil og i betraktning av at høiesterettsdom av 1931 synes at være et rent prejudikat antar retten at den maa være bindende ogsaa for forhold som er opstaatt efter tvangsfullbyrdelseslovens ikrafttreden.
Der staar da ennu tilbake at drøfte spørsmaalet om der kan være inntraadt konfnsjon for de heftelsers vedkommende som Halvor Slaattun har innfridd efterat han fikk tilslaget paa tvangsanksjonen, men før han
Side:740
ennu hadde solgt eiendommen videre. Ved den ovennevnte høiesterettsdom var forholdet anderledes enn i denne sak forsaavidt som eieren av odelsgodset hadde innfridd panteheftelsene før han ennu i h.t. auksjonssalget var blitt eier. For overrettens flertall hvis begrunnelse Høiesterett enstemmig har sluttet sig til, synes imidlertid det avgjørende at være hvorvidt eieren har nogen legitim interesse i at hans rettigheter som panthaver fremdeles oprettholdes. For dette resonnement har det imidlertid ingen betydning om han er blitt panthaver før eller efter at han er blitt eier av eiendommen. Det er av saksøkte hevdet at pantefordringene blev innfridd efter krav av derespektive pantekreditorer og dette er heller ikke benektet av saksøkeren. Der er da ingen større grunn til at anta at konfusjon er inntraadt fordi panteheftelsene er innfridd av Halvor Slaattun, efterat han er blitt eier enn om innfrielsen hadde funnet sted før auksjonssalget.
Saksøkte kan efter dette ikke antas at ha gjort lovlig betalingstilbud. - - -