Rt-1938-875
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-12-06 |
| Publisert: | Rt-1938-875 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 218 |
| Parter: | Drammens kommune (advokat Birger Olafsen) mot ligningschef M. Eide og Nedre Eiker kommune (advokat Per Seeberg). |
| Forfatter: | Broch, Fougner, Stang, Næss, Boye, Klæstad, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §19, §36, §45, Byskatteloven (1911) §7, §125, §44, §44c, §44f, Skatteloven (1911) |
I denne sak, om hvis sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 27 mai 1936, er herredsrettens domsslutning sålydende: «Den særskilte klagenevnds avgjørelse av 8 mai 1934 stadfestes forsåvidt angår formuesansettelsen og inntektsberegningen derav, men underkjennes for øvrig. Drammens elektrisitetsverks ligning for 1933-1934 til Nedre Eiker kommune under offentlig administrasjon henvises forsåvidt den er underkjent til ny behandling av den særskilte klagenevnd. Ved fastsettelsen av prisen for kraftsalget og beregningen av utgiftene befølges den av klagehevnden benyttede fremgangsmåte med undtagelse av at fradraget for gjelsrenter begrenses til den gjeld som kommer til fradrag ved formuesansettelsen, jfr. skattelovens §36 og §45, og at utgiftene til amortisasjon begrenses til ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse, jfr. skattelovens §44c og det av retten i premissene anførte. Sakens omkostninger opheves. I salær til den særskilte klagenevnd for saksomkostninger betaler Nedre Eiker kommune under offentlig admimstrasjon kr. 500.» Dommen er avsagt med sakkyndige domsmenn og er enstemmig.
Herredsrettssaken blev anlagt av Nedre Eiker kommune mot ligningsehef M. Eide som formann i den særskilte klagenevnd i henhold til landskattelovens §125. Drammens kommune var varslet og møtte under saken som det fremgår av dommen.
Drammens kommune har innanket herredsrettsdommen for Høiesterett.
Det anføres for det første at det er feilaktig lovforståelse når herredsretten har antatt at der alene kunde føres til fradrag i inntekten renter av den gjeld som kommer til fradrag ved formuesansettelsen efter landskattelovens §36 og §45 . Det hevdes at kommunen hadde rett til av elektrisitetsverkets gjeldsrenter å føre kr. 308.000 til utgift, i likhet med enhver annen produksjonsutgift. Dette har klagenevnden også godtatt, dog med fradrag av kr. 18.000.
Videre anføres det at herredsretten har tatt feil når den har påbudt ny ligning med hensyn til amortisasjonen. Det hevdes at kommunen hadde rett til å kreve fradratt til amortisasjon hele
Side:876
det opførte beløp kr. 426.881,32, som også var godkjent av klagenevnden.
Drammens kommune har nedlagt sådan påstand: «At Eiker, Modum og Sigdals herredsretts dom av 27 mai 1936 opheves, og at særklagenevndens kjennelse av 8 mai 1934 stadfestes, samt at sakens omkostninger for underrett og for Høiesterett bæres av Nedre Eiker kommune.»
Nedre Eiker kommune har fått bevilling til fri sakførsel og har erklært motanke. Ankegrunnene fremgår i det vesentlige av kommunens påstand som er sålydende: «1. Den særskilte klagenevnds avgjørelse av 8 mai 1934 underkjennes. 2. Drammens elektrisitetsverks ligning for 1933-1934 til Nedre Eiker kommune henvises til ny behandling av den særskilte klagenevnd. 3. Ved ligningen skal følgende prinsipper følges for ansettelse av Drammens elektrisitetsverks inntekt til Nedre Eiker efter landskattelovens §19, 2. ledd 2. punktum: a) Den samlede omsetning beregnes på grunnlag av Drammens elektrisitetsverks inntekter for den samlede strømleveranse. b) Blandt omkostninger som faller på den samlede omsetning beregnes ikke renter utover begrenset gjeldsrentefradrag, jfr. skattelovens §36 og §45, ikke amortisasjon, - subsidiært begrenses disse til ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse i årets løp, jfr. skattelovens §44, ikke ordinære skatter (innbefattet eiendomsskatt til Drammen) og heller ikke tilskudd til Drammens kommune, beløp som for øvrig er omsetningen uvedkommende. c) Inntekten til Nedre Eiker kommune begrenses derefter således at der fra «den erholdte pris» trekkes de utgifter som forholdsvis faller på denne i forhold til den samlede omsetning i kroner - subsidiært i kilowatt, - når omsetningen og omkostningene beregnes som nevnt under 3 a og b. 4. Der tilkjennes advokat Seeberg som benefisert sakfører for Nedre Eiker kommune salær hos det offentlige. 5. Drammens kommune dømmes til å betale Nedre Eiker kommune sakens omkostninger ved herredsrett og det offentlige sakens omkostninger ved Høiesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»
Under sakens gang har også Drammens kommune fått bevilling til fri sakførsel. Den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Birgér Olafsen, har påstått sig tilkjent salær av det offenlige, og endret sin påstand på saksomkostninger derhen, at Nedre Eiker kommune dømmes til å betale til Drammens kommune (elektrisitetsverk) sakens omkostninger ved herredsretten, og til det offentlige saksomkostninger ved Høiesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.
Den særskilte klagenevnds formann, M. Eide, har i prosesskrift meddelt at han ikke fant grunn til å delta i prosessen.
For Høiesterett er fremlagt en del nye bevisligheter.
Det er for Høiesterett ikke tvist om at skattebestemmelsene i landskattelovens §19, 2. ledd 1. punktum, og samme ledds 2. punktum kan anvendes samtidig, og ikke utelukke hverandre. Partene er likeledes enige om å godta særklagenevndens ligningsansettelse efter §19, 2. ledd 1. punktum. Derimot
Side:877
har Nedre Eiker oprettholdt sin innsigelse mot særklagenevndens fremgangsmåte ved ansettelsen av elektrisistetsverkets inntekt av kraftsalget i Eiker (§19, 2. ledd, 2. punktum). Det er særlig fremhevet at når det i loven står at produksjonsomkostninger skal begrenses i forhold til de omkostninger som faller på den samlede omsetning, må loven forståes således at det er elektrisitetsverkets samlede omsetning i penger som det tenkes på. Regnskapsmessig og ligningsmessig er omsetning alltid penger. Hadde det vært lovens mening at det skulde regnes med omsetning i elektriske enheter, til og med av forskjellig spenning, måtte dette være sagt og nærmere regler fastsatt derfor.
Høiesterett kommer for dette punkt til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. At lovens uttrykk, særlig anvendelsen av ordet «omsetning», skulde avskjære adgangen til å anvende det prinsipp som klagenevnden har fulgt, kan ikke innsees.
Angående spørsmålet om fratrekk for gjeldsrenter bemerkes: Landskattelovens §36, 5. ledd, bestemmer at når en kommune blir å iligne skatt, kan den som gjeld kreve fradratt et beløp motsvarende halvdelen av «den i distriktet skattepliktige bruttoformue». §45, 4. ledd, bestemmer at i sådant tilfelle kan kommunen fordre fradratt i inntekten «renter av den gjeld, som kommer til fradrag ved formuesansettelsen, men ikke renter av den øvrige gjeld». I overensstemmelse hermed fastsetter §19, 2. ledd 1. punktum, at den der anordnede prosentinntekt bare skal beregnes efter nettoformuen, den halve brutto formue, i den fremmede kommune (her Nedre Eiker).
Spørsmålet blir om regelen om gjeldsrentebegrensningen i §45, 4. ledd analogisk kan gis anvendelse ved fastsettelsen av utgifter og omkostninger som faller på den samlede omsetning, jfr. §19, 2. ledd, 2. punktum.
Høiesterett antar at betingelsene for en sådan utvidende fortolkning av lovstedet ikke er til stede. §19, 2. ledd 2. punktum, inneholder en særregel, som innenfor sitt spesielle område må gjelde fremfor og uavhengig av skattelovens almindelige regel om kommuners begrensede gjeldsrentefradrag. Og bestemmelsen synes efter sitt eget innhold å måtte føre til, at utgiftsfradraget skal omfatte fulle renter av den forholdsmessige an part av det kommunale verks gjeld. Ellers vilde man ikke nå frem til den virkelige netto fortjeneste for verkskommunen på omsetningen av den på gjeldende kraftmengde, som må antas å være hvad §19, 2. ledd, 2. punktum vil ha undergitt inntektsbeskatning Klagenevnden finnes i henhold hertil forsåvidt å ha gått frem på riktig måte.
Om amortiseringsspørsmålet er fra Drammens kommunes side anført at herredsretten har bygget på en uriktig rettsopfatning. Efter landskattelovens §44c og rettspraksis er det de virkelig hatte utgifter som skal avskrives, og denne avskrivning ophører ikke fordi tingens virkelige verdi overskrider den nedskrevne verdi i øieblikket. Det er bl.a. henvist til Rt-1920-884, Rt-1927-474 og Rt-1921-703. Videre er anført at Drammens elektrisitetsverk har opført amortiseringsfradraget for her omhandlede
Side:878
inntektsår på grunnlag av Riksskattestyrets veiledende regler for avskrivning (Thomles 9. utgave av landskatteloven side 416 ff., jfr. lovens §44 nest siste avsnitt). Og dette fradrag har klagenevnden, som har den skjønnsmessige myndighet, godtatt.
Nedre Eikers sakfører har ved en meget vidløftig gjennemgåelse av verkets historie, til dels bygget på eldre årsberetninger for driften, søkt å godtgjøre at det i årenes løp er foregått ekstraordinært store avskrivninger og til dels dobbeltavskrivninger på verkets eiendeler, og at en så stor avskrivning som klagenevnden har gofkjent i nærværende ligning, blir uriktig eller urimelig.
Drammens kommune har utførlig imøtegått anførslene og for vesentlige punkters vedkommende gjort gjeldende at påstanden er bygget på rene misforståelser.
Høiesterett anser det unødvendig å gå nærmere inn på denne del av prosedyren. Avskrivningen er uimotsagt bygget på Riksskattestyrets veiledende regler og er godtatt av klagenevnden, og bevis kan ikke under nogen omstendighet finnes ført for at denne skjønnsmessige avgjørelse, som må forutsettes bygget på det materiale som er klagenevnden forelagt, er åpenbart urimelig.
Som det sees har Nedre Eiker i sin nedlagte påstand anført at blandt omkostninger som faller på den samlede omsetning, skal ikke medregnes «ordinære skatter (innbefattet eiendomsskatt til Drammen), og heller ikke tilskudd til Drammens kommune, beløp som er anvendt til fondsoplegg, til utvidelse, eller som for øvrig er omsetningen uvedkommende.»
Prosedyren er på dette punkt særdeles uklar fra Nedre Eikers side. Drammens kommune har anført at påstanden ikke er underbygget, det synes å foreligge misforståelser eller overseen av faktiske forhold. Hvad spesielt eiendomsskatt angår foreligger en post; Eiendomsskatt til Drammens kommune kr. 14.677,60 som klagenevnden har godtatt til fradrag, og dette menes å være riktig efter landskattelovens §44f.
Høiesterett er enig med Nedre Eiker i at sistnevnte post må utgå da elektrisitetsverket tilhører kommunen og eiendomsskatt efter byskattelovens §7 derfor ikke skal utlignes på verkets eiendommer. Når verket allikevel er debitert for skatten, er dette et indre forhold i kommunens regnskap som ikke vedkommer Nedre Eiker. Det bemerkes i øvrig at klagenevndens formann i sin prosedyre for herredsretten har anført at fradragsposten er strøket av klagenevnden. Meget taler således for at det beror på en ren inkurie når utgiftsposten er tatt med i klagenevndens utgiftsberegning.
For de øvrige forannevnte punkter i Nedre Eikers påstand mangler nærmere faktiske oplysninger.
Høiesterett kommer efter det foran an førte til det resultat at klagenevndens kjennelse blir å stadfeste, dog således at posten: Eiendomsskatt till Drammens kommune kr. 14.677,60 utgår som. utgiftspost i beregningen. Over herredsrettens tilkjennelse av saksomkostninger til klagenevnden i henhold til landskattelovens §125, 3dje ledd er det ikke anket.
Side:879
Saksomkostninger i øvrig finnes ikke å burde tilkjennes.
Domsslutning:
Klagenevndens kjennelse stadfestes, dog således at posten: Eiendomsskatt til Drammens kommune kr. 14.677,60 utgår som utgiftspost i beregningen. Saksomkostninger tilkjennes ikke. De opnevnte sakføreres salærer fastsettes for høiesterettsadvokat Birger Olafsen til kr. 1200 og for høiesterettsadvokat Per Seeberg til kr. 800.
Av herredsrettens dom:
Drammens kommune eier Drammens elektrisitetsverk. Dette har i Nedre Eiker anlegg av den art som er nevnt i landskattelovens §19.
Drammens elektrisitetsverk selger kraft i Nedre Eiker. Denne sak gjelder tvist om beregningen av skatten for dette kraftanlegg i 1931-1932.
Drammens elektrisitetsverk inngav selvangivelse til Nedre Eiker. Efter denne selvangivelse hadde Drammens elektrisitetsverk ingen inntekt av sitt kraftsalg til Nedre Eiker.
Ligningsrådet godtok ikke selvangivelsen, men opførte Drammens elektrisitetsverks inntekt av kraftsalget i Nedre Eiker til kr. 68.730. Ligningen blev påklaget ved Drammens elektrisitetsverks skrivelse av 3 juni 1933. Ligningsnevnden oprettholdt imidlertid ligningsrådets inntektsansettelse.
I skrivelse av 6 oktober 1933 begjærte Drammens elektrisitetsverk ligningen forelagt en særskilt klagenevnd. Som medlemmer av denne klagenevnd blev opnevnt ligningschef M. Eide og ingeniørene 0. Bøthun og Egil Berg. Den særskilte klagenevnd avgav den 8 mai 1934 kjennelse i saken. Av klagenevndens kjennelse anføres: «Partene var enig i at formuesansettelsen blev kr. 164.800 samt Drammens elektrisitetsverks 5/37 av Rjukanledningen kr. 20.000 tils. kr. 184.800 & 50 pst. gjeldsfradrag. Prosentberegningen av nettoformuen var der heller ikke dissens om.
Nedre Eiker kommune fremholdt at inntekten av Drammens elektrisitetsverks strømsalg til Nedre Eiker kommune utgjorde 9.6 pst. av verkets samlede inntekter og mente sig berettiget til å skattlegge i henhold hertil med en samlet inntekt av kr. 66.918.
Klagenevnden er enig i at ligningen blir å foreta efter landskattelovens §19,2 2. punktum.
Partene var enig i at bruttoinntekten av Drammens elektrisitetsverks kraftsalg til Nedre Eiker kommune nevnte år var kr. 72,80 pr. kW år samt at leveringen utgjorde 3275 kW.
Drammens elektrisitetsverk opgir en selvkostendepris av kr. 95,57 beregnet i forhold til de omkostninger som faller på den samlede omsetning. Subsidiært har Drammens elektrisitetsverk beregnet selvkostendeprisen under forutsetning av at hele Drammens elektrisitetsverks levering skjer som 50.000 volt strøm ved Mjøndalen og kommer da til en selvkostendepris pr. kW år på kr. 71,20.
Da strømmen til Nedre Eiker kommune leveres med 50.000 volt, finner klagenevnden at denne siste utregningsmåte blir å legge til grunn for Selvkostendeprisen.
I Drammens elektrisitetsverks følgeskrivelse av 20 februar 1933 til Nedre Eiker kommunes ligningsråd, opgis utgiftene for dette alternativ til kr. 1.355 857,20.
Side:880
Klagenevnden finner å måtte redusere nedennevnte utgiftsposter med følgende beløp: - - - Sum kr. 105.778. Ovenstående beløp kr. 1.355.857 blir å redusere med kr. 105.778, tils. reduserte driftsutgifter kr. 1.250.079 :19 000 kW = kr. 65,80 pr. kW. år.
Drammens elektrisitetsverk får da på hele leveringen en netto av kr. 72,80 & kr. 65.80 = kr. 7 pr. kW. år. På Nedre Eiker kommunes kraftkjøp blir det således en nettoinntekt av kr. 22.925 der kommer som tillegg til de 2,5 pst. av nettoformuen kr. 92.400, utgjørende kr. 2.310. Efter foranstående begrunnelse avgis enstemmeig kjennelse: Antatt formue kr. 92.400 antatt inntekt kr. 22.925 + kr. 2.310 = kr. 25.235. - - -
Retten skal bemerke: Efter bestemmelsen i skattelovens §19, 2net ledd 2. punktum, skal som inntekt beskattes den erholdte pris for omsetning av kraft. Efter de med delte oplysninger blev der i Nedre Eiker i angjeldende år solgt 3275,6 kW. for en samlet pris av kr. 238.549,22. Retten antar at dette beløp er den erholdte pris i skattelovens forstand.
Til fradrag kommer produksjonsomkostninger og andre utgifter.
Det antas at renter må betraktes som en utgift som skal bringes til fradrag. For de fleste elektrisitetsverker er renter overhodet den største utgiftspost. Retten finner imidlertid, at rentefradrag kun kan skje i henhold til de bestemmelser som inneholdes i skattelovens §45, jfr. §36. Hvis det var meningen at der efter skattelovens §19, 2net ledd, 2. punktum for kommunale elektrisitetsverker skulde gjelde andre regler for gjeldsrentefradrag enn de som er fastsatt for kommuner, synes det rimelig, at dette spesielt måtte være bestemt.
Retten forstår lovens uttrykk derhen, at det er produksjonsomkostningene skal fordeles i forhold til de omkostninger, der faller på den samlede omsetning. Det kunde være meget, som taler for at betrakte også renter som en del av produksjonsomkostninger, men efter de spesielle regler som gjelder for gjeldsrenter efter skattelovens §36 og §45, finner man det riktig å holde disse utenfor produksjonsomkostningene. Retten er ikke enig med saksøkeren i, at rentefradrag ikke kan gis, fordi det er gitt gjeldsrentefradrag efter skattelovens §19, 2net ledd 1. punktum. - - -
Efter hvad det er oplyst er Drammens elektrisitetsverks anlegg i Drammens bys status opført med en verdi av kr. 12.300.000 for innenbys og utenbys anlegg. Ifølge elektrisitetsverkets regnskap er verdien nu nedskrevet til kr. 5.409 703,88. Direktør Holst har i retten oplyst at han anså den virkelige verdi for å ligge høiere enn den nedskrevne verdi. Det bemerkes, at en betydelig del av verdien utgjør vannfall og lignende, som ikke er gjenstand for avskrivning. Under disse forbold må retten anta at endel statusposter er så langt nedskrevet, at der ikke er adgang til ytterligere skattemessig nedskrivning. Retten antar, at avskrivning kun må foregå på de enkelte verdier, som i status ikke måtte være tilstrekkelig nedskrevet. - - - Under henvisning hertil antar retten at det må pålegges klagenevnden å foreta avskrivningen ut fra det foran nevnte prinsipp, at skattelovens §44c kun tillater ordinær avskrivning for verdiforringelse ved slit og foreldelse i den utstrekning, hvori forringelse ikke måtte være tatt i betraktning ved utgifter til vedlikehold og lignende. Retten antar at det ikke er riktig å foreta avskrivning utenom gevinst- og tapskonto uten når det skjer av tidligere oplagte fonds. Såvidt man kan se er der av klagenevnden forholdt overensstemmende dermed. - - -
Efter det resultat hvortil retten er kommet vil den særskilte
Side:881
klagenevnds kjennelse bli å underkjenne og henvise til ny behandling av denne. Denne vil under sin fornyede behandling ha å gå ut fra de bestemmelser som retten forut har angitt. - - -