Rt-1949-873

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-11-12
Publisert:	Rt-1949-873
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 191/1949
Parter:	A (høyesterettsadvokat Erik Dahlen) mot B (overrettssakfører Sigurd Eikeset - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Schei, Kruse-Jensen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:

Dommer Bahr: Sunnfjord herredsrett avsa 16. april 1945 dom med slik domsslutning:

«A kjennes å være far til det av B den 29. mars 1944 fødte barn, C.»

A påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 28. mars 1947 ble herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet, så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Han mener det er feil når lagmannsretten har funnet at blodtypeundersøkelsens resultat sammenholdt med sakens fakta for øvrig ikke fritar ham for farskap. A har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Han har ved høyesterettsadvokat Erik Dahlen nedlagt slik påstand:

«1. A kjennes ikke å være far til eller bidragspliktig for det av B den 29. mars 1944 fødte guttebarn.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger til A for herredsretten og lagmannsretten, og til staten for Høyesterett.

3. Mitt salær som beskikket sakfører for A for Høyesterett fastsettes av retten.»

Ankemotparten, B, som også har fått fri sakførsel, har ved overrettssakfører Sigurd Eikeset nedlagt slik påstand:

«1.

a) prinsipalt: at lagmannsrettens dom stadfestes.

b) subsidiært: at ankeparten, A, kjennes å være bidragspliktig til det av ankemotparten, B, den 29. mars 1944 fødte guttebarn, C.

2. at ankeparten, A, i begge tilfelle dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. at min godtgjørelse som beskikket prosessfullmektig for ankemotparten fastsettes til utbetaling av det offentlige.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Under forberedelsen av høyesterettssaken har professor dr. med. Georg Waaler foretatt ny blodtypeundersøkelse av partene og barnet. Om resultatet av undersøkelsen skriver professoren i to brev av 9. juli 1948 til Høyesterett:

«I farskapssaken nr. 99/1947: A - B har jeg foretatt blodtypebestemmelse på blodprøve fra:

Side:874

Blodpr. tatt av typer

1. B (mor) 7/7-48 distr. l, Bydal A1 N

2. C (barn f. 29/3-44) 7/7-48 distr. l, Bydal B N

3. A 30/6-48 distr. l, Bydal O M

Etter AB-systemet kan en da ikke utelukke noen mann av type B, A1B og A2B, men alle menn av type O, A1 og A2 fra å være barnets far.

Etter MN-systemet kan en ikke utelukke noen mann av type MN og N, men alle menn av type M fra å være barnets far.

Etter blodtypeundersøkelsen er da As farskap uforenelig med AB-systemet, (se veiledningen, tabellen nr. 3) og As farskap uforenelig med MN-systemet. (Se veiledningen, tabellen nr. IV)»

«Jeg har nå undersøkt om igjen blodtypene i denne sak. Det går fram av min erklæring at konklusjonen er den samme som sist (6. november 1944 til sorenskriveren i Sunnfjord) og at typene også er funnet som sist, bortsett fra at barnet nå er funnet å være blodtype N (hvilket sikkert er riktig), mens det i erklæringen av 6. november 1944 står at typen var MN. Det sees av mine notater fra forrige gang at MN-bestemmelsen for barnet var usikker (og altså gal). Jeg burde da, som jeg ofte gjør, ha bedt om ny blodprøve til kontroll. Når jeg unnlot dette, var det fordi en slik kontroll-undersøkelse ville ha vært overflødig for konklusjonen, idet typebestemmelsen etter AB-systemet, og dermed utelukkelseskonklusjonen, var sikker nok».

For Høyesterett er også fremlagt enkelte andre nye dokumenter, som jeg imidlertid ikke finner det nødvendig å referere.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett har professor Waaler møtt som oppnevnt sakkyndig for å uttale seg om spørsmål vedrørende blodtypeundersøkelser og deres verdi som bevismiddel i farskapssaker. Jeg skal senere gjøre nærmere rede for professorens uttalelser.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de underordnede retter.

Begge blodtypeundersøkelser i saken har gitt som resultat at As farskap er uforenelig med AB-systemet. Barnet har blodtype B, moren A1 og A O. Tilfellet går inn under nr. 3 i tabellen og hører således til den sikreste gruppe (Justisdepartementets veiledning av 31. mars 1941, Lovtidend 2. avd. 1941 187-88). Undersøkelse nr. 2, som er foretatt etter at saken ble påanket til Høyesterett, har dessuten ledet til utelukkelseskonklusjon også etter MN-systemet: Barnet og moren har blodtype N, A type M - tabellen nr. IV. Jfr. professor Waalers brev av 9. juli 1948, som jeg tidligere har gjengitt. Denne konklusjon hører hjemme i en gruppe av lavere sikkerhetsgrad, jfr. Lovtidend 1941 189. Likevel betyr den, etter hva professor Waaler har opplyst for Høyesterett, en forsterkelse av det biologiske utelukkelsesbevis: den gjør det ennå mer usannsynlig at A er far. Undersøkelsene etter de to systemer gjelder forskjellige egenskaper ved blodet. Hver av konklusjonene er derfor et selvstendig virkende indisium på at A ikke kan være far.

Side:875

Når herredsretten og lagmannsretten har gitt dom for farskap til tross for at det forelå sakkyndig erklæring om at As farskap var uforenelig med AB-systemet, er det fordi de har funnet at bevisene i saken, bortsett fra blodtypeundersøkelsen, utpeker A som far. De har bygget på den oppfatning at blodtypeundersøkelsen ikke kan godkjennes som avgjørende når den ikke støttes av andre bevis. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til uttalelser av professor Waaler og av Høyesteretts flertall i den sak som er referert i Rt-1939-672 flg., og til Justisdepartementets veiledning av 31. mars 1941. I disse uttalelser er det pekt på at man ved vurderingen av blodtypeundersøkelser må være oppmerksom på visse usikkerhetsmomenter, som dels knytter seg til muligheten for feil ved selve typebestemmelsen, dels til muligheten for avvik fra de vitenskapelig konstaterte regler om blodtypenes arvelighet (mutasjoner). Førstvoterende i den nevnte høyesterettssak bemerker blant annet:

«Jeg forstår de sakkyndige slik at man må regne med en usikkerhet som gjør at man ikke i alle tilfelle og ubetinget kan bygge sin dom utelukkende på resultatet av blodtypeundersøkelsen. - Høyesterett har heller ikke godkjent blodtypeprøven som avgjørende bevis uten i forbindelse med andre bevis, som peker i samme retning.»

Førstvoterende henviser så til en del tidligere høyesterettsdommer og til dansk og svensk teori og rettspraksis. Han uttaler videre:

«Etter dette må jeg gå ut fra at man ikke kan bygge utelukkende på blodtypeprøven når særlige forhold taler i motsatt retning.» (Rt.1939 674).

Jeg kommer senere tilbake til dommen av 1939.

I Justisdepartementets veiledning av 31. mars 1941 heter det om dette spørsmål (Lovtidend 2. avd. 1941 189):

«Når det spørres om usikkerhet ved typebestemmelsene og den vekt en kan legge på dem, må en sluttelig være oppmerksom på følgende generelle forhold: På den ene siden er selve typefenomenets natur slik at en aldri kan oppnå absolutt sikkerhet. Det blir derfor ikke noen egentlig uoverensstemmelse med blodtypeundersøkelsens prinsipp, om en mann dømmes til far i et tilfelle hvor farskapet er uforenelig med blodtype-systemene. På den andre siden er usikkerheten selv ved de usikreste grupper i grunnen ganske liten. Om alle utelukkelseskonklusjoner må det derfor sies at de utgjør meget vektige indisier mot farskapet. - I den enkelte sak må betydningen av en foreliggende utelukkelseskonklusjon bedømmes på bakgrunn av de bevis som er uavhengige av blodtypeundersøkelsen. Hva dette forhold angår, må det fremheves at ved numrene 14-19 etter AB-systemet og særlig ved numrene 20-23 etter samme system og numrene III og IV etter MN-systemet er de feilmuligheter som foreligger ikke så små at de kan settes ut av betraktning, hvis det ellers i saken er vektige omstendigheter eller bevis som taler for farskapet. Men også hvor det gjelder de andre grupper kan særlige omstendigheter eller særlig vektige bevis føre til at en utelukkelseskonklusjon ikke bør anses som et avgjørende indisium.»

Side:876

Etter min mening må utfallet av blodtypeundersøkelsen i det foreliggende tilfelle tillegges avgjørende betydning, uansett at det ikke støttes av de øvrige bevis i saken. Jeg legger i denne forbindelse atskillig vekt på de opplysninger som foreligger for Høyesterett om vitenskapens nåværende syn på blodtypebestemmelsenes beviskraft, og på nyere dansk og svensk rettspraksis. Av særlig interesse er her en del uttalelser i den danske medisiner P. H. Andresens bok: «Menneskets Blodtyper. Anvendelsen i Retsmedicinen» (1948).

Med hensyn til sikkerheten ved selve typebestemmelsen uttaler Andresen (side 38) at «Typebestemmelsen er en af de sikreste biologiske Undersøgelsesmetoder. Spørgsmaalet om Usikkerhed ved Blodtypebestemmelser har kun Interesse paa ganske faa, afgrænsede, velkendte Omraader, saaledes at man i Virkeligheden kan se bort fra dette Spørgsmaal, saafremt Undersøgelserne udføres af kyndige Specialister.»

Om AB-systemet (hos Andresen betegnet som ABO-systemet) heter det (side 47-48): «Skal man nu sammenfatte, hvad man ved om Arvegangen og derigennem om Sikkerheden ved en Udelukkelse etter ABO-systemet, kan man hævde, at Sikkerheden er meget stor, idet der trods Tusinder af Undersøgelser ikke er set en eneste virkelig Afvigslse paa normale Individer, og de Uregelmæssigheder, der er set, er blevet klarlagt. En Udelukkelse etter ABO-systemet er derfor saa sikker, som en biologisk Metode gør det muligt, og Muligheden for en fejlagtig Udelukkelse er saa fjern, at man i Virkeligheden ganske kan se bort fra den.»

Om MN-systemet uttales det (side 42) at utelukkelse etter dette system «er saa sikker, som man gennem en biologisk Metode kan opnaa, og Muligheden for en Afvigelse er rent teoretisk og saa fjern, at man ikke med Rimelighed kan give denne Mulighed noget talmæssig Udtrykk.»

Side 70 flg. gjengir Andresen en «Vejledning ved Bedømmelse af Blodtypebestemmelsenes Resultat», som er godkjent av det danske Retslægeraad 11. mars 1947. Her heter det bl.a.:

«A.B.O.-systemet.

Sikkerheden for arvegangens rigtighed hviler paa undersøgelsen af over 10 000 familier med ca. 25 000 børn, supplert med vurderingen af typerne paa samtlige i videnskabelige undersøgelser og i retssager undersøgte kvinder af type AB og deres børn, idet en afvigelse fra arvereglerne her straks maatte vis sig.

Trods disse omfattende undersøgelser er der hidtil kun paavist een sikker afvigelse fra de nævnte regler. Det drejer sig om det saakaldte «Haselhorst's tilfælde», i hvilket en moder af type AB fik et barn af type O. De senere undersøgelser af dette barn har dog vist, at det omhandlede barn foruden den manglende receptorudvikling frembød mange medfødte defekter (idioti, døvhet, blindhed mm.) Muligheden for forekomst af saadanne tilfælde maa derfor anses for saa overordentlig ringe, at faderskab, uforeneligt med A.B.O.-systemet, maa siges at kunne udelukkes med saa stor vished, som en biologisk metode kan give; man maa saaledes være berettiget til at se bort fra den omtalte eventualitet, hvor ikke ganske

Side:877

exceptionelle, blodtypeundersøgelsen uvedkommende, grunde taler imod det ved denne undersøgelse fremkomne resultat.»

«M.N.-systemet.

- - -

Trods de talrige undersøgelser (den del, der er offentliggjort, omfatter alene 25 000 moder-barn-undersøgelser) er der hidtil aldrig paavist nogen afvigelse fra arvereglerne. Muligheden for forekomsten af afvigelser maa derfor siges at være overordentlig ringe, saa at et faderskab, uforeneligt med MN-systemet, maa siges at kunne udelukkes med saa stor vished, som en biologisk metode kan give, og man maa saaledes være berettiget til at se bort fra muligheden for en upaaviselig faktor, hvor ikke ganske exceptionelle blodtypeundersøgelsen uvedkommende grunde taler imod det ved denne undersøgelse fremkomne resultat.»

Andresen bemerker i tilknytning til denne veiledning (side 75): «Som det fremgaar af Vejledningen, indtager Retsmedicinen det Standpunkt, at den biologiske Undersøgelse aldrig kan give den absolutte Vished. Det fundne Resultat maa betragtes som et Indicium - og i de fleste Tilfælde som et Indicium af en saa stor Sikkerhed, at man i Praksis i Virkeligheden ganske kan se bort fra andre Muligheder. Det skal tilføjes, at selv i de Tilfælde, hvor Retsmedicinen udtaler sig med betydelig Reservation om en Faderskabsudelukkelse, vil dette Indicium dog være af betydelig større Værdi end de fleste Vidneudsagn i disse Sager. - - -».

Professor Waaler har opplyst at Andresen er avdelingsforstander ved det rettsmedisinske institut i København og en fremstående autoritet på det område det her gjelder. Professor Waaler har uttalt at han for sitt vedkommende ikke har noe å tilføye til Andresens uttalelser.

Om dansk rettspraksis uttaler Borum i «Familieretten» I (2. udgave 1945) side 42: «Højesterets dom afødt xx.xx.1928 antog, at Blodprøven alene vel ikke afgav fuldt Bevis mod Ægtemandens Paternitet, men dog var et vægtigt Indicium, der i Forbindelse med det under Sagen iøvrigt oplyste afgav tilstrækkeligt Bevis for, at han ikke var Fader til det af Hustruen under en midlertidig Samlivsophævelse avlede Barn. Til Trods for at Højesteret ikke siden Dommen afødt xx.xx.1928 har udtalt sig direkte om Blodtypeundersøgelsens Beviskraft, har man været tilbøjelig til at mene at Højesteret i sine senere Domme har forladt det oprindelige Standpunkt og nu anser en Erklæring uden Reservation fra Retslægeraadet om at en Mand efter sin Blodtype ikke kan være Fader til et Barn for afgørende. Colov-Herfelt side 127 udtrykker Forholdet saaledes: Erklæres Faderskabet uforeneligt med OAB-Systemet eller med MN-Systemet (i begge Tilfælde uden Reservation), indtræder nu efter fast Praksis Frifindelse. Dette kan sikkert siges at være Udtryk for Praksis Stilling i de almindelige Tilfælde, hvor ikke særlige Modhensyn gør sig gældende.»

I Sverige foreligger flere avgjørelser fra de senere år hvor Högsta Domstolen har ansett farskap utelukket på grunnlag av blodtypeundersøkelser (etter AB-, MN-, og P-systemene) uten støtte

Side:878

av andre omstendigheter; se f. eks. Nytt Juridiskt Arkiv side 568 flg. (nr. 152) og 1948 327 flg. (nr. 70).

Jeg ser det som et uttrykk for den beviskraft den svenske sakkyndighet nå tillegger blodtypeundersøkelsene, at de sakkyndiges erklæringer til Högsta Domstolen i begge de nevnte saker konkluderer med «att det på vetenskapens nuvarande ståndpunkt torde få anses uppenbart att N.N. ikke är fader till barnet». Norske sakkyndige har som kjent nøyet seg med å konstatere at farskap er uforenelig med ett eller flere av blodtypesystemene.

Når blodtypeundersøkelsen har resultert i utelukkelseskonklusjon av slik styrke som i det foreliggende tilfelle, må den etter min mening lede til frifinnelse for farskap, med mindre «ganske eksepsjonelle, blodtypeundersøkelsen uvedkommende, grunner taler mot det ved denne undersøkelse fremkomne resultat» jfr. den danske veiledning av 11. mars 1947. I nærværende sak må det etter bevisførslen ansees på det rene at partene har hatt samleie natt til 24. juni 1943. Dette vil i tilfelle gi en svangerskapstermin av 280 dager. Som nevnt av herredsretten må en termin av denne lengde ansees som normal etter barnets utviklingsgrad ved fødslen. Det er ikke ført bevis for at barnemoren har hatt samleie med andre i det kritiske tidsrom. Alt dette er omstendigheter som trekker i annen retning enn blodtypeundersøkelsen. Men de har etter min mening ikke en slik beviskraft at de gjør det berettiget å sette til side blodtypeundersøkelsens resultat.

Med hensyn til den tidligere nevnte høyesterettsdom i Rt-1939-672 flg. bemerkes at denne dom gjaldt et tilfelle hvor en ektemann hadde reist sak for å fralegge seg farskapet til et barn hans hustru hadde født, og for å oppnå skilsmisse på grunn av utroskap. At det i et slikt tilfelle kan gjøre seg særlige hensyn gjeldende, når det er spørsmål om å anse resultatet av en blodtypeundersøkelse som avgjørende, er fremhevet av fjerdevoterende i Høyesterett (med tilslutning av rettens formann).

Utfallet av blodtypeundersøkelsen må etter min mening føre til at A heller ikke kan idømmes bidragsplikt. Jeg viser i denne forbindelse til høyesterettsdommer i Rt-1933-377, Rt-1935-110, Rt-1935-847 og Rt-1940-142.

Mitt resultat blir således at A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig - til Bs barn.

Saksomkostninger bør ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det av B den 29. mars 1944 fødte barn.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Kruse-Jensen og Grette: Likeså.

Side:879

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommerne H. Svensen og Aage Mørdre):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Etter partenes samstemmige forklaringer for retten har de hatt samleie natt til 24. juni 1943. As påstand om at samleiet ikke var fullbyrdet, idet han trakk seg tilbake før sedavgang, kan retten ikke legge noen vekt på. B har da også forklart at samleiet var fullbyrdet.

Det er heller ikke for lagmannsretten fremkommet opplysninger som tyder på at B innen den kritiske tid har hatt samleie med andre menn enn A. Den ankende parts påstand om at hun muligens har hatt samleie med bergenseren D på Hafstadstølen den 25. juli 1943, er belyst ved vitneprov. I det en viser til det som herom er anført i herredsrettens dom bemerkes at det ikke antas å foreligge noe bevis for at et slikt samleie har funnet sted. Etter rettens mening er det ikke noe som taler for at B har hatt samleie med D.

Resultatet av den av professor, dr. med. Waaler foretatte blodtypeundersøkelse av partene og barnet er at As farskap er uforenelig med AB-systemet (veiledningen, tabellen nr. 3), da barnet har blodtype B, moren type A, og den ankende part type O. Det foreligger således her et tilfelle av den første gruppe, hvorom det i Justisdepartementets veiledende rundskrivelse av 31. mars 1941 uttales at det ikke kan oppstå noen vansker ved selve blodtypebestemmelsen som influerer på graden av utelukkelse. Den usikkerhet som oppstår, og som gjør at en ikke i alle tilfelle og ubetinget kan bygge dommen på utelukkelse på grunning av resultatet av blodtypeundersøkelsen, beror på de foreliggende muligheter av unntak fra arveprinsippene.

Lagmannsretten viser herom til en uttalelse av professor Waaler, inntatt i en uttalelse fra den rettsmedisinske kommisjon til Høyesterett om verdien av blodtypeundersøkelser i farskapssaker, således gjengitt i Rt-1939-672: «Man må gå ut fra at de prinsipper man regner med for arvemåten er riktige. Men det kan tenkes undtagelsestilfelle, særlig «mutasjoner» (at det dukker opp hos barnet en egenskap (eksempelvis A I), som ingen av foreldrene har anlegg til (eksempelvis begge O). Man kan ikke benekte eksistensen av sådanne undtagelsestilfelle. Dette må man regne med ved alle utelukkelser. I virkeligheten kan man altså aldri med absolutt sikkerhet felle en utelukkelseskonklusjon (uttrykket «det er utelukket» brukes derfor ikke, men «farskapet er uforenelig med det eller det system»). Man må på den annen side gå ut fra at slike tilfelle er overordentlig sjeldne».

Det foreligger også et par senere uttalelser i saken fra professor Waaler, den første inntatt i Justisdepartementets veiledning i farskapssaker for dommere, inntatt i rundskrivelse av 31. mars 1941. Denne uttalelse er noenlunde enslydende med den ovenfor siterte uttalelse men konkluderer med følgende: «- - - på den annen side gå ut fra at slike tilfelle er så sjeldne at de praktisk talt kan settes ut av betraktning».

Side:880

Videre er det i Rt-1942-226 på side 227 sitert en uttalelse av professoren, også noenlunde likelydende, men med slik konklusjon: «En slik mulighet må dog ansees for å være overordentlig usannsynlig».

I anledning av nærværende sak har lagmannsretten den 5. mars d. å. tilskrevet Den rettsmedisinske kommisjon, Justisdepartementet, og bl.a. anført:

«Den uttalelse som er sitert i dommen av 1939 konkluderer med at undtagelsene fra arveprisippene må forutsettes å være «overordentlig sjeldne». I nevnte veiledning heter det at de må forutsettes å være «så sjeldne at de praktisk talt kan settes ut av betraktning». I den uttalelsen som er gjengitt i Rt. for 1942 heter det at muligheten av undtagelse må ansees for å være «overordentlig usannsynlig».

I anledning av en farskapssak som i disse dager er opptatt til dom, vil lagmannsretten ha interesse av å vite om de to siste uttalelser er ment å skulle gi uttrykk for en enda mindre sannsynlighet (større usannsynlighet, større sjeldenhet) for undtagelser fra arveprinsippene enn den som er uttrykt i den først nevnte.

Retten tillater seg å be om kommisjonens, eventuelt professor Waalers uttalelse om det, og om der nå kan sies noe nærmere om spørsmålet enn det som inneholdes i de siterte uttalelser».

Skrivelsen er av den rettsmedisinske kommisjon oversendt professor Waaler, som i skrivelse av 11. mars d. å. svarer:

«Det er ikke med hensikt at uttrykkene er blitt forskjellige. Forskjellen gir ikke uttrykk for noen endring i den vurdering en legger på blodtypeundersøkelsens sikkerhet».

Den rettsmedisinske kommisjons syn på det foreliggende spørsmål er således det samme i dag som da Høyesterett avsa den i Rt-1939-672 siterte dom. I denne dom har Høyesteretts flertall bygget på at blodtypeprøven ikke godkjennes som avgjørende bevis uten i forbindelse med andre bevis som peker i samme retning. I den omhandlede høyesterettsdom er henvist til at dette syn faller sammen med Høyesteretts syn i tidligere saker og også er overensstemmende med avgjørelser i dansk rettspraksis.

Lagmannsretten finner å måtte legge det samme syn til grunn for bedømmelsen av den foreliggende sak.

Om Bs forhold bemerkes at det som nevnt ikke er fremkommet opplysninger i saken som tyder på at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen annen enn A. Hun har i sin beedigede forklaring bestemt benektet å ha hatt samleie med andre, og retten har funnet det ubetenkelig å edfeste henne. Hun har forklart at hun ikke har hatt samleie med andre personer når unntas en mann hun hadde samleie med for 13 år siden, da hun selv var 18 år gammel. Hennes husbondfolk, 6. og 7. vitne, hos hvem hun har tjent som hushjelp i 7 år, har betegnet henne som sanndru og pålitelig, og som en som helst holder seg for meget hjemme og ikke har vist noen interesse for å søke selskap med menn. Det er heller ikke i saken ellers fremkommet opplysninger som tyder på at B i det kritiske tidsrom har holdt seg med noen annen mann eller som motsier den karakteristikk hennes husbondsfolk har gitt. Riktignok har den ankende part anført at han oppnådde

Side:881

samleie med henne første gang de var sammen på tomannshånd, og han mener derfor at det kan ha vært like lett for andre menn å oppnå samleie med henne. Til dette har B anført at hun den gang kjente den ankende part fra flere sammentreff i lag med annen ungdom, og at hun var blitt glad i ham. Og det foreligger intet i saken ellers som skulle bevirke at denne hennes anførsel ikke skulle stå til troende.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten ikke at det foreligger bevis som peker i samme retning som resultatet av blodtypeundersøkelsen, og finner ikke på denne alene, skjønt under noen tvil, å kunne frifinne den ankende part for farskapet til Bs barn, C, født xx.xx.1944. Til støtte for dette resultat kan nevnes at motpartens husmor har forklart som vitne for lagmannsretten at motparten i slutten av juli eller i august 1943 fortalte henne at reglene var uteblitt to ganger. En god tid etter spurte husmoren motparten om det hadde ordnet seg. Da motparten svarte nei, sa hun at da fikk hun gå til læge, men det gikk enda noen tid før motparten gjorde det:

Hun søkte læge (distriktslæge Bydal) i slutten av august eller begynnelsen av september. Etter det motparten ifølge denne forklaring allerede den gang fortalte sin husmor, må menstruasjonen være uteblitt før det tidspunkt da samleie med D skulle ha funnet sted, hvilket stemmer med det tidspunkt for siste menstruasjon som motparten senere har oppgitt for jordmoren, jfr. fødselsmeldingen, og for retten. Lagmannsretten peker også på at distriktslæge Bydal den 10. desember 1943 erklærte motparten for gravid i 6. måned. - - -