Rt-1938-667
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-09-01 |
| Publisert: | Rt-1938-667 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 152 |
| Parter: | Einar Jørgensen (ovenettssakfører Odd Vinje til prøve) mot Hølje B. Holta (advokat Eilif Holmesland). |
| Forfatter: | Aars, Bonnevie, Hartmann, Næss, Andersen, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931), Motorvognloven (1926) §30 |
Dommer Alten: Ved dom avsagt av Nedenes herredsrett med fagkyndige domsmenn 20 februar 1936 blev Hølje B. Holta dømt til å betale Einar Jørgensen 1400 kroner med 4 pct. rente fra 26 august 1935. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Sakens gjenstand og sammenheng fremgår av domsgrunnene.
Dommen er påanket av begge parter. Jørgensen har nedlagt påstand om at Holta dømmes til å betale ham erstatning - også for tap i fremtidig erhverv - efter rettens skjønn inntil kr. 20.000,- med 4 pct. årlig rente fra 27 august 1935 til betaling skjer, samt saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett. Holta har påstått sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger for begge retter.
Til bruk for Høiesterett er det holdt en bevisoptagelse ved herredsretten til avhøring av parter og vidner. Det er også fremlagt noen nye dokumenter, deriblandt en erklæring fra overlæge Roscher, som konkluderer med å anta en invaliditet på 15 pct.
Holta gjør prinsipalt gjeldende at han er fri for ansvar efter §32 i lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere av 24 juni 1931. Herom skal jeg bemerke at det ved Høiesteretts dommer i Rt-1918-856 og Rt-1929-70 er avgjort at den nevnte bestemmelse efter lovens forutsetninger fritar en arbeidsgiver for ansvar for bedriftsulykker uten hensyn til om det er i hans egen eller i en annen forsikringspliktig bedrift ulykken er inntruffet. Det samme må antagelig gjelde det overordnede personale som nevnes i paragrafen. Men da lovgrunnen er at bedriftene til gjengjeld for den tvungne premiebetaling bor få sin driftsrisiko dekket, kan fritagelsen for ansvar ikke strekke sig lenger enn selve forsikringen; jfr. Høiesteretts dom i Rt-1932-307. Fritagelsen kan bare gjelde når ulykkestilfellet faller inn under forsikringen også for den bedrift som har voldt skaden. A/S Timber Co., som Holta er disponent for, driver forsikringspliktig sagbruksvirksomhet. Men det kan ikke antas at disponentens kjøring med egen bil omfattes av forsikringen, selv om bilen leilighetsvis brukes i forretningens interesse og selv om bedriften yder et bidrag til utgiftene. Jeg finner derfor med herredsretten at lovens §32 ikke kan frita Holta for ansvar uten at jeg behover å uttale mig om øiemedet med hans kjøring den dag da ulykken inntraff.
Med hensyn til skylden for ulykken hevder Jørgensen at han ikke har vist grov uaktsomhet og at Holta har større, skyld enn antatt av herredsretten, mens Holta på sin side hevder at han er uten skyld. Jeg finner med herredsretten at Jørgensen har utvist grov uaktsomhet og henholder mig i dette punkt til herredsrettens
Side:668
begrunnelse. Jeg er også enig med herredsretten i at Holta har overtrådt trafikkreglenes §13 og §24 ved ikke å gi signal og ved å kjøre med for stor fart. Men jeg antar videre at han har overtrådt trafikkreglenes §15 ved ikke å holde sig på sin høire side av kjørebanen. Jeg kan forsåvidt henvise til en utrykt kjennelse av Høiesterett av 24 juni 1937 i en straffesak som angikk sammenstøt mellem en bil og en sykkel som blev kjørt på venstre side av veien. Førstvoterende uttalte her med enstemmig tilslutning av de øvrige dommere om trafikkreglenes §15: «Dette påbud om høirekjøring må i trafikksikkerhetens interesse nøiaktig efterleves og kan alene tilsidesettes hvor det til avvergelse av ulykke ikke er annet å gjøre enn å kjøre til venstre». Bilføreren hadde i den sak sett syk listen på lang avstand, og han skulde da, anfører førstvoterende, ha holdt til høire og stoppet hvis det viste sig at syklisten ikke vek til riktig side. Det samme kan sies i den foreliggende sak. Holta så syklisten på ca 30 meters avstand efter sin egen forklaring, og han burde da ha kjørt bilen slik at han kunde være sikker på at syklisten kom sig undav. Under hensyn til de trafikkfeil Holta har begått, fin ner jeg at hans andel av den voldte skade ikke bør settes lavere enn til 1/3.
Hvad endelig angår skadens størrelse er det enighet om at Jørgensens og Rikstrygdeverkets direkte utlegg tilsammen har utgjort kr. 2441,39. Jørgensen har hele tiden hatt full lønn, men det må antas at det har vært nødvendig for ham av hensyn til legemsskaden å holde bil, og at dette kan være påkrevet også i nogen tid fremover. Nogen varig invaliditet av betydning for hans erhvervsevne kan jeg derimot ikke regne med, idet jeg særlig henholder mig til professor Johan Holsts uttalelser. Jørgensens utgifter til bil blir bare delvis dekket ved den godtgjørelse han får av Aust-Agder Kraftverk, nemlig 12 øre pr. km. Størrelsen av den voldte skade må fastsettes skjønnsmessig og jeg finner efter oplysningene å kunne anslå den skade som hittil er lidt til kr. 4000,-, utleggene iberegnet og tapet i fremtidig erhverv til kr. 2000,-. Av den samlede skade, kr. 6000,- vil da Holta bli tilpliktet å erstatte kr. 2000.
Efter mitt resultat bør sakens omkostninger opheves også for Høiesterett.
Domsslutning:
Hølje B. Holta betaler til Einar Jørgensen 2000 - to tusen - kroner med 4 av hundre i årlig rente derav fra 27 august 1935 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Aars: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse undtagen i et enkelt punkt.
Jeg finner ikke at den av ham nevnte Høiesterettskjennelse av 24 juni 1937 kan være avgjørende for det forhold som foreligger her. Efter oplysningene i saken må jeg gå ut fra at Holta først få sekunder før sammenstøtet fikk se at Jørgensen fremdeles
Side:669
kjørte på gal side av veien, og jeg er enig med herredsretten i at under disse omstendigheter kan det ikke bebreides Holta som en feil at han svingte litt til venstre for å gi Jørgensen plass. På det tidspunkt kunde Holta ikke forutsette at Jørgensen vilde svinge forenom biten. Holtas feil er efter min mening at han ikke saknet farten straks han første gang fikk øie på Jørgensen og ikke gav signal. Uaktet jeg i det nevnte punkt ikke er enig med førstvoterende, finner jeg dog at ansvaret bor fordeles i det forhold som han har stemt for.
Ekstraordinær dommer, lagmann Bonnevie: Jeg er enig med førstvoterende på samme måte som herr dommer Aars.
Ekstraordinær dommer, lagmann Hartmann: Likeså.
Dommer Næss: Jeg er kommet til det resultat at Holta bør frifinnes. Efter min mening er nemlig den alt overveiende faktor ved bedømmelsen av det foreliggende forhold den måte hvorpå syklisten Jørgensen har handlet, idet han fra den side av veien hvor han befant sig på sykkelen, plutselig har dreiet denne inn på veibanen for å sykle over til den annen side uten å vise så megen opmerksomhet overfor trafikken på veien at han først kastet et blikk fremover, hvor han i så fall vilde ha sett den møtende bil som allerede var innen synsvidde i veiens kurve. Jørgensen var helt optatt av å undersøke selve veilegemet, som på stedet var noget ujevnt, og så sig ikke om hverken til høire eller venstre. Overfor en så enestående uaktsom adferd ved passeringen av den ganske sterkt beferdede bilvei midt på dagen, får det som for øvrig foreligger efter min mening ingen rettslig relevans, idet det for øvrig intet usedvanlig har passert. Holta kjørte sin bil med den på denne strekning sedvanlige fart på høire side av veibanen. Hans høire bilhjul var ikke mere enn 1,10 meter fjernet fra høire veikant da bilen stoppet, og så vidt jeg ser var derfor venstre side av bilen ikke synderlig over veiens midtlinje, høist en halv meter, hvilket jeg efter omstendighetene ikke tillegger nogen betydning. Jeg tiltrer forsåvidt annenvoterende, herr dommer Aars' bemerkninger. Jeg stemmer derfor for at Holta frifinnes, men da jeg står alene, former jeg ikke konklusjon.
Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rivertz: Likeså.
Av herredsrettens dom:
Saksøkeren, Einar Jørgensen, er ansatt som kontrollør ved Aust-Agder Kraftverk, som er trygdepliktig bedrift. Saksøkte, Hølje Holta, er disponent og medlem av styret for A/S Timber Co., som driver sagbruk og trelastforretning. Også denne bedrift er trygdepliktig.
Den 29 august 1934 om eftermiddagen var saksøkeren ute i kraftverkets anliggender. Han brukte sykkel, og kom på denne kjørende østover på veistrekningen mellem Strømmen bro og Nordodden, Hisøy, som, er en offentlig landevei. Samtidig kom saksøkte kjørende med sin bil den motsatte vei. Bilen og sykkelen kolliderte, med den følge at saksøkeren blev kastet av sykkelen og blev adskillig kvestet.
Side:670
Saksøkerens forklaring av hvad der ved anledningen passerte går ut på følgende: Han kjørte først på høire side, men svingte over til venstre for å se på en ledningsstolpe som stod på veiens høire side. Da han var ferdig med det, fortsatte han et stykke nedover veien på venstre side, en 50 à 70 meter. Han vilde nu igjen kjøre over på høire side og svingte ut i veien, men blev i det samme rammet av den møtende bil, som han først så på 1 meters avstand. Han forklarer at han under kjøringen ikke blev opmerksom på den møtende bil, idet han for det meste så ned i veien, da det på denne lå en del spisse stener som han vilde søke å undgå.
Saksøktes forklaring går ut på følgende: Han har hatt certifikat en del år, og eier bil i 6686. Efter overenskomst med A/S Timber Co. betaler denne ham kr. 750,- årlig som andel i driftsutgifter til bilen. Dagen før ulykken fant sted var han i Ø. Moland med sin bil for å avtale med en byggmester om noget listverk som skulde leveres neste dag. Han lovet å bringe listverket op den følgende dag. Imidlertid blev dette ikke ferdig og saksøkte fant derfor at han burde underrette byggmesteren herom. Han har forklart at vedkommende var en meget god kunde for bedriften, hvorfor saksøkte nødig vilde at det skulde bli nogen misforståelse mellem dem. Da han ikke gjennem telefonen kunde komme i forbindelse med byggmesteren, besluttet han å kjøre dit op med sin bil. På veien hertil fant så kollisjonen sted. Herom forklarer saksøkte at han kom kjørende i veiens høire side. På en avstand av 60-70 meter fikk han se en sykkel komme mot sig på feil side, d. v. s. på syklistens venstre side av veien. Nogen trær skjulte syklisten et øieblikk, men kort efter så han denne igjen i en avstand av 30-40 meter og fremdeles på feil side. Saksøkte svingte nu sin bil litt ut i veien for å gi saksøkeren bedre plass til å komme forbi, idet saksøkte gikk ut fra at syklisten vilde fortsette på samme side. Imidlertid svingte plutselig saksøkeren sykkelen ut i veien ca 3 meter foran bilen. Saksøkte brukte øieblikkelig bremsene, men avstanden var så kort at bilen ikke kunde stanses. Han har forklart at han ved anledningen ikke gav signal og at farten var moderat.
Retten skal angående spørsmålet om trygdeloven §32 kommer til anvendelse bemerke: Det må sies å være på det rene og er ikke benektet av saksøkte at ulykken må betegnes som en bedriftsulykke i forhold til saksøkeren. For at saksøkte skal fritas for personlig ansvar efter §32 må det efter rettens mening slås fast at ulykken også i forhold til ham går inn under denne betegnelse. Retten har funnet dette spørsmål tvilsomt. - - -
I nærværende tilfelle er ulykken forvoldt under kjøring med disponentens private bil. Visstnok betaler bedriften en del av driftsomkostningene til bilen, men dette kan efter rettens mening ikke endre forholdet i noen synderlig grad i rettslig henseende. Det er efter rettens opfatning ingen særlig grunn til - til gjengjeld for bedriftens premiebetaling - å frita disponenten for ansvar for den skade som forvoldes ved bruk av hans private bil. Det kan neppe ha vært lovens mening å strekke ansvarsfriheten så langt, og det kunde efter rettens mening få vidtrekkende og farlige konsekvenser. - - - Efter foranstående er retten kommet til det resultat at trygdelovens §32 ikke kommer til anvendelse.
Spørsmålet blir derefter om saksøkeren har gjort sig skyldig i grov uaktsomhet, således at motorvognlovens §30, første ledd ikke kommer til anvendelse. Dette spørsmål antar retten må besvares bekreftende. Visstnok finner man at den omstendighet at saksøkeren har syklet på feil side av veien ikke er avgjørende. Men på den annen side mener retten at når
Side:671
saksøkeren først kjørte på feil side, burde dette tilsi barn å være opmerksom på møtende trafikk. Enn mere burde hans opmerksomhet skjerpes i så henseende når han svingte ut i veibanen. - - - Saksøkeren har overhodet ikke sett sig for da han plutselig kjørte ut i veien for å svinge over til høire side. Dette må efter rettens mening karakteriseres som grov uaktsomhet.
Saksøkte må derfor bli helt å frifinne medmindre det kan påvises at han har begått feil ved anledningen. Det kan ikke efter rettens mening ansees som en feil at saks økte ikke har kjørt helt på høire side, idet man må anta at han nettop kjørte ut i veien for å gi saksøkeren plass til å passere da han kom syklende på feil side, hvor saksøkte måtte forutsette at saksøkeren vilde fortsette. Imidlertid er retten kommet til at det på et annet punkt er begått en feil av saks økte. - - - Det må ansees på det rene at saksøkte ikke har signalisert eller at han i synderlig grad har nedsatt farten, som for øvrig antas å ha ligget noget over hvad det er tillatt i en veikurve som nærværende. Det foreligger således efter rettens mening fra saksøktes side et brudd på trafikkreglenes §13 og §24. Visstnok anser retten disse feil for forholdsvis små under de givne omstendigheter, men de er dog, såvidt skjønnes, ikke helt uten betydning for den inntrufne ulykke. Saksøkte kan således ikke fritas helt for ansvar i anledning kollisjonen, og det må da skje en fordeling av erstatningen efter motorvognlovens §30, 2net ledd. Retten er blitt stående ved at saksøkeren selv bør bære 5/6 av det som følge av ulykken opståtte økonomiske tap, og saksøkte 1/6.