Rt-1948-89

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-02-13
Publisert:	Rt-1948-89
Stikkord:	Plenumssak
Sammendrag:	Dissens: 10-7
Saksgang:	L.nr. 45/1948
Parter:	A/s Oslo Nyheds- og Avertissementsblad (Morgenposten) høyesterettsadvokat Finn Arnesen) mot Erstatningsdirektoratet (høyesterettsadvokat R. Karlsrud).
Forfatter:	Thrap, Bahr, Skau, Eckhoff, Soelseth, Grette, Krog, Stenersen, Rognlien, Stang, Mindretall: Berger, Kruse-Jensen, Gaarder, Johannesen, Torstenson, Berg, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §36, Landssvikloven (1947) §14, §22, Grunnloven (1814) §97, Grunnloven (1814), §86, §98, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §22, §23, §24, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §107, Plenumsloven (1926) §4, §5, Sildefiskeloven (1937) §80, Landssvikanordningen (1944) §15, §22, §2, §5, Landssvikanordningen (1944), §15, §20

Dommer Thrap: Ved Eidsivating lagmannsretts dom 15. oktober 1946 ble A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad (Morgenposten) dømt til å tåle inndragning av kr. 210 000. Saksomkostninger ble ikke idømt.

Dommen er påanket til Høyesterett av selskapet, som har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger både for lagmannsrett og Høyesterett.

Erstatningsdirektoratet, som har reist saken, har også anket over dommen og har nedlagt slik påstand:

I. Prinsipalt: At A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad dømmes til å betale til Erstatningsdirektoratet kr. 475 965.

Subsidiært: At A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad dømmes til å betale til Erstatningsdirektoratet kr. 335 651.

Atter subsidiært: At A/S Oslo Nyheds- og Avertissemensblad dømmes til å betale til Erstatningsdirektoratet kr. 26 794.

II. At A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad i alle tilfelle tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Saken behandles etter tvistemålslovens regler, jfr. landssvikrettergangsanordningens §32 og landssvikrettergangslovens §56, siste ledd.

I medhold av lov av 25. juni 1926 §4 tredje ledd, har Høyesteretts justitiarius bestemt at saken i sin helhet skal behandles av den samlede Høyesterett. Etter samme lovs §5 tredje ledd, er Justisdepartementet underrettet om at det kan bli spørsmål om å anvende Grunnlovens §97, men departementet har erklært at det ikke finner grunn til å møte under saken.

Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Det er til bruk for Høyesterett avhørt en rekke vitner ved bevisopptak. Det er også lagt frem en del nye dokumenter uten at jeg kan finne grunn til å gjøre nærmere rede for innholdet av disse. Partenes anførsler vil senere bli referert i den utstrekning de har betydning for begrunnelsen av resultatet.

Jeg nevner først at Erstatningsdirektoratets sakfører under prosedyren for Høyesterett uttrykkelig har presisert at inndragningskravet i saken utelukkende er grunnet på de to redaktørers - As og Bs - forhold i okkupasjonstiden og ikke på noe straffbart eller rettsstridig forhold fra styrets side. Den ramme som på denne måte er trukket opp for søksmålet er bindende for Høyesterett, som ikke har adgang til - og etter de opplysninger som foreligger heller ikke har noe grunnlag for - å ta standpunkt til om der fra styrets side er utvist et forhold som kan begrunne inndragning.

Jeg skal deretter behandle inndragningsspørsmålet særskilt for de to forskjellige perioder saken gjelder, nemlig tiden før og etter

Side:91

13. april 1943, da redaktør A trådte tilbake og ble erstattet av den tvangsinnsatte redaktør B.

As redaktørtid.

Lagmannsretten har funnet at det utbytte som er vunnet i As redaktørtid kan inndras med hjemmel i straffelovens §36, men har ut fra rimelighetsbetraktninger benyttet seg av adgangen til helt å sløyfe inndragningen.

Jeg er kommet til det resultat at der ikke er lovlig adgang til å foreta inndragning av dette utbytte. Når straffelovens §36 åpner adgang til å inndra det utbytte som er vunnet ved en straffbar handling, antar jeg - i motsetning til lagmannsretten - at det er et vilkår for inndragning at alle - så vel objektive som subjektive - straffbarhetsbetingelser etter et bestemt straffebud er til stede. Det er ikke nok å konstatere at der i det ytre er foretatt en handling som fyller gjerningsinnholdet i straffebudet, men det må godtgjøres at handlingen også kan straffes. Jeg finner støtte for denne oppfatning i lovens egne uttrykk. Når loven således nytter ordene «den skyldige», må dette sees som et uttrykk for at der skal finnes en person som virkelig er straffskyldig. Imidlertid mener jeg at A - som jeg senere skal komme nærmere inn på - ikke har handlet objektivt rettsstridig i sin redaktørvirksomhet, og det er tilstrekkelig til begrunnelse av resultatet å slå fast at denne straffbarhetsbetingelse mangler. I og med at han ikke har handlet rettsstridig, foreligger der nemlig ingen straffbar handling som kan begrunne inndragning etter straffelovens §36 eller landssvikanordningens §15 (nå landssviklovens §14), som også krever at det skal foreligge et straffbart forhold. Da også landssvikanordningens §22 (nå landssviklovens §20) forutsetter at utbyttet (vinningen) skal være ervervet ved rettsstridig forhold, kan inndragning heller ikke foretas med hjemmel i denne bestemmelse. Det blir da unødvendig for meg å drøfte om det i tilfelle her ville være adgang til å anvende landssvikanordningens §22 uten hinder av Grunnlovens §97.

Det er, etter det som er opplyst i saken, utvilsomt at Morgenposten i As redaktørtid hadde en mengde stoff som inneholdt propaganda for N. S. og tyskerne. Dermed er det imidlertid ikke gitt at As forhold kan karakteriseres som rettsstridig.

Ved den vurdering det her blir spørsmål om, blir det avgjørende om forholdet etter en samlet vurdering ut fra situasjonen og oppfatningen dengang nasjonalt sett må karakteriseres som utilbørlig. Aviser var, eller ble ansett som noe nær en livsfornødenhet på grunn av nyhetsstoffet og ikke minst på grunn av de tallrike offentlige kunngjøringer, som folk måtte følge med i. Å gi ut aviser uten propagandastoff lot seg ikke gjøre. Alle nasjonalsinnede redaktører, således også A, har vært utsatt for et sterkt press fra de nazistiske myndigheters side. Presset satte inn allerede i den første tid etter okkupasjonen, da den alminnelige usikkerhet overfor okkupasjonsmakten og dens hjelpere gjorde seg gjeldende. Tvangen øket etter hvert i styrke og omfang. Både Pressabteilung og Pressedirektoratet stillet etter hvert så å si daglige krav med

Side:92

hensyn til avisenes innhold og utstyr. Det er forklarlig at A har bøyet seg for presset, så meget mer som der - hverken til å begynne med eller senere i hans redaktørtid - forelå noen parole eller noe direktiv fra ansvarlig hjemmefronthold om at avisene skulle opphøre å komme ut. Når bortsees fra at en stor del av arbeiderpartipressen på et tidlig tidspunkt måtte slutte, fortsatte avisene stort sett å komme ut med det påbudte tvangsstoff. Etter det som er opplyst, må jeg gå ut fra at Morgenposten i det store og hele har vært redigert på en slik måte at den ikke vesentlig skiller seg ut fra gjennomsnittet av avisene. Det må også tas hensyn til at A, på et såpass tidlig tidspunkt som i april 1943 ble fjernet fra sin stilling som redaktør, fordi han ikke var tilstrekkelig «positiv». As forhold har vært etterforsket av politiet, som nå - etter at lagmannsrettens dom ble avsagt - har henlagt saken etter bevisets stilling. Jeg nevner også at når lagmannsretten - til tross for at den har funnet at vilkårene er til stede - ut fra rimelighetsbetraktninger likevel ikke har gått til inndragning, er det, så vidt jeg kan se, fordi lagmannsretten i det vesentlige har lagt vekt på de samme momenter som etter min mening får betydning for rettsstridighetsspørsmålet.

Bs redaktørtid.

For Bs vedkommende finner jeg det godtgjort at der foreligger et forhold som kan straffes etter straffelovens §86. Han er den 27. juni 1947 ved Oslo byrett dømt etter denne bestemmelse til 5 års tvangsarbeid blant annet for sin redaktørvirksomhet. Riktignok har B påanket dommen til Høyesterett på grunn av saksbehandlingen og straffutmålingen, og saken er ennå ikke endelig avgjort. Men etter de opplysninger som foreligger i nærværende sak, må jeg anta at alle straffbarhetsbetingelser er til stede.

Når Morgenposten hevder at der ikke er adgang til å inndra det utbytte avisen har hatt, er dette først og fremst begrunnet med at utbyttet ikke er vunnet ved Bs straffbare handlinger. Jeg mener imidlertid at den nødvendige årsakssammenheng er til stede mellom handlingen og utbyttet. Situasjonen for Morgenposten hadde våren 1943 utviklet seg derhen at tyskerne ville ha et systemskifte i avisen, som skulle ledes helt i nazistisk ånd. Nazisten Bs overtagelse av redaksjonen og hans senere forbryterske virksomhet i stillingen har vært en nødvendig forutsetning for avisens fortsatte drift for bladeierens regning. Hans virksomhet var et vesentlig og nødvendig ledd i utgivelsen av avisen. Utbyttet er da etter min mening i lovens forstand vunnet ved en straffbar handling. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts plenumsdom av 8. september 1945 i sak mot C ( Rt-1945-26 flg. spesielt side 30) og til Høyesteretts dom av 10. oktober 1946 i sak mot D ( Rt-1946-1043 flg. spesielt side 1045).

Selskapet har gjort gjeldende at det nasjonalsinnede publikum sluttet opp om avisen også i Bs tid, og at utbyttet er vunnet gjennom abonnement, løssalg og avertissementer, ikke på grunn av Bs virksomhet, men på tross av denne. Da avisen jo måtte ha

Side:93

en redaktør, går dette resonnement i virkeligheten ut på at Morgenposten ville ha tjent like meget eller mer under en annen redaktør. Men det er etter min mening uten betydning. Det avgjørende er at det utbytte avisen faktisk har hatt, som før sagt, er vunnet ved Bs straffbare redaktørvirksomhet.

Slik som inndragningskravet er grunngitt i denne sak, er styrets holdning uten rettslig betydning. Da det imidlertid er hevdet at inndragning ikke under noen omstendighet kan foretas såfremt selve utgivelsen av avisen ikke var rettsstridig, er det nødvendig for meg å knytte noen bemerkninger til dette. Etter min mening har inndragningskravet det tilstrekkelige rettslige fundament i og med at der foreligger en straffbar handling fra redaktørens side, og et utbytte som er forårsaket ved handlingen. Årsaksforbindelsen blir ikke brutt selv om styrets utgivelse av avisen på grunn av særlige forhold ikke skulle være rettsstridig. Dette fører alene til at der ikke kan foretas noen inndragning på grunnlag av styrets forhold. Selskapet må allikevel legge fra seg utbyttet, fordi det er vunnet ved redaktørens straffbare virksomhet.

Jeg kommer deretter til den annen hovedinnvending som selskapet har reist mot inndragningskravet, og som går ut på at utbyttet ikke er vunnet på vegne a v selskapet. Det, hevdes at da B er tvangsinnsatt som redaktør, og altså er påtvunget bladeieren mot hans vilje, foreligger det ikke et slikt representasjonsforhold som loven krever.

Jeg nevner først at det selvsagt ikke er på selskapets vegne at B har begått de straffbare handlinger som inndragningskravet bygger på. Men det er heller ikke dette som etter straffelovens §36 er vilkår for inndragning av et utbytte hos en annen enn den skyldige. Det som loven krever, er at utbyttet skal være vunnet på vegne av selskapet. I et tilfelle som det foreliggende, kan det ikke kreves mer enn at den skyldige faktisk har opptrådt på vegne av selskapet. Og det er dette B har gjort. Jeg legger her vekt på at styre og representantskap ikke har nedlagt sine verv eller fremsatt noen formelig protest mot nyordningen, men har fortsatt utgivelsen med B som redaktør. Selskapets organer har - for å gjøre det best mulige ut av situasjonen - i det store og hele bøyet seg for de direktiver som ble gitt, og har hatt forretningsmessig forbindelse med den tvangsinnsatte redaktør. Skjønt jeg etter opplysningene i saken ikke har grunnlag for å kritisere dette, viser det at selskapet faktisk har innrettet seg etter nyordningen.

Jeg antar etter dette at inndragning er hjemlet i straffelovens §36. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om inndragning er hjemlet i landssvikanordningens §22, som åpner adgang til å inndra et utbytte også når det er vunnet «til fordel for» en annen, og heller ikke til spørsmålet om det i tilfelle ville stride mot Grunnlovens §97 å gi denne bestemmelse tilbakevirkende kraft.

Når det gjelder spørsmålet om hvor stort utbyttet har vært i Bs redaktørtid og spørsmålet om det er grunn til - helt eller

Side:94

delvis - å gjøre bruk av adgangen til å foreta inndragning, skal jeg bemerke:

For lagmannsretten var det samlede utbytte i Bs tid ansatt til kr. 210 000, som i sin helhet ble inndratt. Partene er for Høyesterett enige om at utbyttet skal reduseres til kr. 171 651 på grunn av skatter som ikke var tatt med ved den tidligere beregning. På den annen side har Erstatningsdirektoratet for Høyesterett gjort gjeldende at inndragningsbeløpet skal forhøyes på grunn av de avsetninger som under krigen ble gjort til pensjonsfond for selskapets arbeidere og funksjonærer. I alt ble det avsatt til fondet 550 000 kroner. Av dette beløp anerkjenner direktoratet til utgift 350 000 kroner for hele tiden. Av de resterende 200 000 kroner faller 164 000 kroner på Bs tid. Dette beløp, som direktoratet mener overstiger hva der med rimelighet bør anerkjennes til avsetning, er påstått inndratt som utbytte, slik at inndragningspåstanden for B-tiden utgjør tilsammen 335 651 kroner. Selskapet, som ikke har motsatt seg at spørsmålet om å anerkjenne de nevnte avsetningsbeløp trekkes inn i saken, mener at avsetningene under enhver omstendighet i sin helhet bør trekkes fra i utbyttet.

Det er etter min mening i og for seg adgang til å foreta inndragning overensstemmende med Erstatningsdirektoratets påstand, da også de beløp som svarer til de nevnte avsetninger er utbytte vunnet ved Bs straffbare virksomhet. Jeg antar imidlertid at avsetningsbeløpene i sin helhet bør holdes utenfor inndragningen, da det ikke er noe åpenbart misforhold til stede mellom avsetningene og de regnskapsmessige resultater av avisens drift. Bortsett fra de nevnte avsetninger antar jeg at selskapets samlede utbytte i Bs tid bør inndras med kr. 171 651, avrundet til kr. 170 000. Jeg kan ikke finne at noe berettiget hensyn taler for at selskapet skal få beholde denne del av utbyttet.

Det er ikke grunn til å idømme saksomkostninger.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad (Morgenposten) dommes til å tåle inndragning av 170 000 - ett hundre og sytti tusen - kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til at Morgenposten må frifinnes.

Etter min mening er ikke spørsmålet om redaktørenes forhold avgjørende for inndragningskravet. Hvis det nemlig uansett redaktørenes forhold måtte ansees rettmessig av bladeieren - selskapet - å fortsette utgivelsen av bladet, kan inndragning etter min mening ikke skje, idet inntekten i så fall vil være rettmessig ervervet. Slik jeg ser det er nemlig den fortjeneste Morgenposten har hatt ikke et utbytte som i lovens forstand er «vunnet ved» redaktørenes virksomhet (straffelovens §36) eller en «økonomisk vinding av eller frå deres åtferd», (landssviklovens §14 og §15). Morgenpostens

Side:95

inntekt knytter seg etter min oppfatning til utgivelsen av avisen - fortsettelsen av den gamle og innarbeidede forretning Morgenposten med dens abonnenter, annonsører m.v. - på samme måte som utbyttet for en produsent vinnes ved salget av de ting han tilvirker. Den ting at Morgenposten i B-perioden etter det standpunkt de nazistiske pressemyndigheter inntok, ikke kunne ha fortsatt uten N. S.-redaktør, kan ikke endre dette forhold.

Spørsmålet om Morgenpostens styre gjorde seg skyldig i et rettsstridig forhold ved å fortsette med å gi ut avisen er ikke avgjort i og med at det er konstatert at redaktøren har opptrådt på strafbar måte. Selv om redaktørens virksomhet er straffbar, er det nemlig i og for seg ikke utelukket at utgivelsen av bladet kan være rettmessig. Dette vil avhenge av en vurdering av hele situasjonen slik som førstvoterende har anført for A-periodens vedkommende. Det må være klart at avgjørende ved denne vurdering må være forholdene og oppfatningen den gang, ikke den oppfatning som man etterpå er kommet til, jfr. Riksadvokat Arntzens uttalelser i R.M.B. nr. 23 som jeg tiltrer.

Spørsmålet om avisenes stilling var flere ganger gjenstand for overveielser innenfor ansvarlige kretser i motstandsbevegelsen. Av de opplysninger som foreligger for Høyesterett vil jeg spesielt nevne forklaring fra redaktør Arne Falk avhørt ved bevisopptak den 1. oktober 1947. Vitnet var fra februar-mars 1942 med i et «illegalt» utvalg som hadde med pressens forhold å gjøre, og fra høsten 1942 var han som pressens representant med i en aksjonsgruppe oppnevnt av hjemmefrontens såkalte Koordinasjonskomité. I denne siste egenskap utarbeidet han en kunngjøring som ble sendt til den illegale presse, og hvorav det fremgikk at avisene burde fortsette. Koordinasjonskomiteens sekretær dr. Ole J. Malm deltok i det møte hvor vitnets forslag ble behandlet, og var enig i dette. Etter at Dagbladet og Morgenbladet var stoppet i april 1943, ble spørsmålet høsten samme år tatt opp på ny, og det ble sier Falk - «igjen sendt ut en meddelelse om at avisene skulle fortsette». Høsten 1944 ble det etter oppfordring fra presseattaché Schive (Stockholm) opprettet en rådgivende pressenemnd, og vitnet var medlem av nemnda. Spørsmlet om fortsettelse av avisene ble også drøftet i denne nemnd, og den kom også til det resultat at de burde fortsette.

Overlæge H. J. Ustvedt, som var medlem av Koordinasjonskomiteen, har vært forelagt avskrift av redaktør Falks forklaring og har i en for Høyesterett fremlagt skrivelse uttalt at Falks fremstilling etter hans mening er korrekt.

Disse forklaringer støttes også av andre bevisligheter, således av vitneforklaring av overlæge Peter M. Holst, som både var medlem av representantskapet i Morgenposten og medlem av Koordinasjonskomiteen.

Etter dette synes det ikke på ansvarlig hold å ha vært oppfatningen at avisene burde stoppe, selv etter at de fikk N. S.-redaktører. Imidlertid er det unødvendig å gå nærmere inn herpå. Jeg er på dette punkt enig med førstvoterende i at den ramme som

Side:96

Erstatingsdirektoratet har trukket opp for søksmålet, er bindende for Høyesterett, som ikke har adgang til - og etter de opplysninger som foreligger heller ikke har noe grunnlag for - å ta standpunkt til om det fra styrets side er begått et forhold som kan begrunne inndragning. Det er nemlig fra Erstatningsdirektoratets side uttrykkelig erklært at inndragningen ikke grunnes på noe forhold fra styrets side. Det grunnlag som Riksadvokatens aviskomité (Sundkomiteen) bygget på i sin innstilling, er således ikke opprettholdt som søksmålsgrunnlag i denne sak.

Jeg må etter dette legge til grunn at forholdet kan ha vært at utgivelsen av avisen ikke var rettsstridig, og da foreligger ikke vilkårene for inndragning av den derved vunne inntekt.

Skjønt det etter foranstående blir uten betydning, vil jeg dog tilføye at jeg ikke finner at B har handlet «på vegne av» styret (selskapet) ved utgivelsen av avisen. Hans virksomhet var knyttet til redaksjonen. Utgivelsen ble forestått av styret også i Bs tid på samme måte som tidligere.

De høyesterettsdommer vedkommende C og D som førstvoterende har nevnt, finner jeg uten betydning for denne sak. De fastslår bare at den personlige inntekt som de skyldige selv har vunnet ved sitt straffbare forhold kan inndras, og berører ikke de inntekter som måtte være oppebåret av de institusjoner de var knyttet til.

Jeg vil til slutt tilføye at jeg er oppmerksom på at det blir en ulikhet i avisenes stilling derved at enkelte av dem er stanset av fienden, mens andre har fått drive sin forretning under hele okkupasjonen. De gjeldende lovbestemmelser, slik jeg forstår dem, gir ikke hjemmel for å utjevne forholdet ved en inndragning hos de aviser som har fortsatt sin drift, når utgivelsen ikke godtgjøres å ha vært rettsstridig. Tilsvarende ujevnheter og urimeligheter foreligger på mange felter av næringslivet, og det har som bekjent vært overveiet å søke rådet bot på dette ved beskatning eller ved utvidede inndragningsbestemmelser, jfr. således O. T. Melding nr. 2 for 1945/46 («Lynkomiteen»). De nå gjeldende inndragningsregler i straffeloven og landssvikloven rekker her etter min mening ikke frem.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Jeg finner imidlertid, blant annet i anledning av det som er uttalt av dommer Berger, å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Jeg fremhever først at adgangen etter straffelovens §36 til å foreta inndragning hos noen som «den skyldige» har handlet på vegne av, ikke er betinget av at det foreligger straffbart eller rettsstridig forhold hos den for hvem det er handlet. Det er tilstrekkelig at det foreligger slikt forhold hos «den skyldige» - forutsatt at det er årsakssammenheng mellom «den skyldiges» forhold og ervervelsen av utbyttet.

Når det gjelder det tilfelle vi her står overfor, er det for meg naturlig å ta som utgangspunkt at Morgenposten fra Bs tiltreden som redaktør i virkeligheten var et organ for tyskerne og

Side:97

N. S. Det er etter min mening i denne henseende en vesentlig forskjell på Morgenposten i As tid og i Bs tid. A tok inn tvangsstoff fordi han var nødt til det, og jeg er enig i at hans forhold etter omstendighetene ikke kan karakteriseres som rettsstridig. Og da det heller ikke foreligger noe grunnlag for å karakterisere styrets forhold som rettsstridig, kan det altså ikke konstateres at det var noen som handlet rettsstridig og straffbart i forbindelse med utgivelsen av Morgenposten i denne periode. Men B ble ansatt som redaktør for å gå tyskernes ag nazistenes ærend, og han gjorde også dette. Fra 13. april 1943 finnes det altså en person som er straffskyldig for innholdet av avisen, nemlig B. B inntok faktisk en ansvarlig sjefredaktørs stilling. Som sådan bestemte han over hele innholdet av avisen. Han hadde således en overordentlig viktig funksjon i hele avisens drift. Hans virksomhet som redaktør var landsforrædersk og straffbar fra han tiltrådte og til kapitulasjonen, og jeg må, liksom førstvoterende, legge til grunn at denne forbryterske virksomhet var en nødvendig betingelse for at avisen overhodet skulle få komme ut.

Jeg kan da ikke skjønne annet enn at Morgenpostens inntekt må sies å være vunnet ved Bs straffbare virksomhet. Jeg kan således ikke være enig i den betraktning, at man må skjelne mellom fremstillingen av avisen, som redaktøren hadde makten over og ansvaret for, og utgivelsen, som var styrets sak. Etter min mening må det under de foreliggende omstendigheter være riktig å bedømme utgivelsen av avisen som et hele, og her legge vesentlig vekt på redaktørens forhold, som etter redaktørskiftet ga hele foretagendet en ny karakter.

Hva angår den innvending at det nazistiske stoff som skyldes Bs virksomhet ikke ga Morgenposten noen inntekt, skal jeg bemerke at når tyskerne og det nazistiske «Pressedirektorat» tillot Morgenposten å fortsette - med B som redaktør i stedet for A - var selvsagt fordi de så seg tjent med å beholde avisen: de kunne bruke den for sine propagandaformål. Morgenposten var en avis med stor utbredelse. Gjennom den kunne den tyske og nazistiske propaganda nå mange som den ellers ikke ville komme frem til. Men skulle Morgenposten kunne utføre sin misjon som «giftspreder» for tyskerne, måtte den også inneholde «godt» (dvs. nøytralt) stoff. Ellers ville den ikke kunne beholde sine abonnenter og annonsører. B hadde som redaktør myndighet over hele innholdet av avisen. Spørsmålet om hans forhold har brakt Morgenposten utbytte, må derfor etter min mening sees i relasjon til hans redaktørvirksomhet i dens helhet og ikke bare til den del av den som knyttet seg til inntagelsen av det nazistiske stoff.

Jeg finner det ikke nødvendig å drøfte hvordan det ville ha gått hvis bladets styre ikke hadde fortsatt utgivelsen etter 13. april 1943 med B som redaktør. Det er etter min mening ikke til hinder for inndragning at avisdriften etter all sannsynlighet også ville ha gitt utbytte om selskapet hadde kunnet fortsette utgivelsen uten naziredaktør. Som allerede nevnt, finner jeg det nemlig utvilsomt at en slik mulighet overhodet ikke har vært til stede.

Side:98

Jeg nevner til slutt at jeg ikke kan finne det tvilsomt at det i dette tilfelle er grunn til å gjøre bruk av den rettslige adgang til å foreta inndragning. Morgenposten har i motsetning til en rekke andre aviser kunnet holde driften i gang gjennom hele okkupasjonstiden, slik at selskapet ved kapitulasjonen satt med sitt produksjonsapparat praktisk talt intakt, med sin abonnentkrets og sine annonsører. Det som inndras, er utbyttet av driften i den tid avisen var organ for tyskerne og N. S. Og når inndragningsbeløpet blir begrenset til 170 000 kroner, vil Morgenposten ikke bli urimelig behandlet. Det er da gjort fradrag for driftsutgifter, skatter, rommelige avskrivninger og betydelige avsetninger til pensjonsfond.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Berger.

Til dommer Bahrs bemerkninger vil jeg si at det heller ikke etter min mening er tvilsomt at B er straffskyldig for innholdet av avisen. Men for spredningen av avisen med dette stoff, med andre ord for utgivelsen av den, er det styret som har ansvaret. Var utgivelsen etter forholdene rettmessig - og som førstvoterende har anført er det i saken ikke grunnlag for å fastslå at så ikke var tilfelle - da kan den inntekt utgivelsen har gitt, etter min mening ikke inndras. De lovbestemmelser vi har gir ikke adgang til å inndra rettmessig oppebåret fortjeneste.

Dommer Kruse-Jensen: Som dommer Schei.

Dommerne Gaarder, Johannessen, Torstenson, Berg og Bonnvie: Likeså.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og kan også i det vesentlige tiltre tredjevoterende dommer Bahrs bemerkninger.

Jeg vil tilføye at jeg har vært i atskillig tvil om hvorvidt det er rimelig fullt ut å anerkjenne til fradrag i utbyttet de betydelige beløp som er avsatt til pensjonsfond. Forholdet er jo at disse avsetninger indirekte også på forskjellig vis kommer selskapet til gode. Etter omstendighetene er jeg imidlertid blitt stående ved også for så vidt å slutte meg til førstvoterendes resultat.

Dommer Eckhoff: Som dommer Skau.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og jeg tiltrer også i det vesentlige dommer Bahrs bemerkninger.

Dommer Holmboe: Som dommer Soelseth.

Dommerne Grette, Krog, Stenersen, Rognlien og justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad (Morgenposten) dømmes til å tåle inndragning av 170 000 - ett hundre og sytti tusen - kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:99

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Solem og lagdommerne Halvard Ryen og G. Gulbrandsen):

Saken gjelder krav på inndragning med hjemmel i straffelovens §36 og landssvikanordningens §22. Inndragningskravet er reist av Erstatningsdirektoratet mot A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad (Morgenposten), og grunnes på at de to redaktører som har ledet avisen Morgenposten i okkupasjonstiden har tatt inn i avisen artikler av straffbart innhold. Saksøkeren har nedlagt påstand:

«At A/S Oslo Nyheds- og Avertissementsblad (Morgenposten) dømmes til å betale Erstatningsdirektoratet kr. 356 000, subsidiært kr. 210 000 og ytterligere subsidiært kr. 50 000 og saksomkostninger.»

Saksøkte har fremsatt en rekke innsigelser, som behandles nedenfor og har nedlagt påstand på frifinnelse og saksomkostninger.

Saken er reist etter reglene i provisorisk anordning av 16. februar 1945 om rettergang i landssviksaker, kap. VI.

Saksøkte er et aksjeselskap med fullt innbetalt kapital kr. 792 000. Selskapet driver trykkeri og utgir dagsavisen Morgenposten som var et upolitisk nyhetsblad. Som redaktør for avisen sto i 1940 A, som fortsatte som redaktør til 13. april 1943, da han ble fjernet ved et maktbud av Pressedirektoratet og erstattet av nazisten B. Etter den tid hadde A ikke noen befatning med avisen før etter frigjøringen.

Alt i As tid var avisens sportsredaktør fjernet etter forlangende av tyskerne og erstattet av en nazist, likeens ble avisen påtvunget en nazist som politisk medarbeider. Ingen av disse medarbeidere fikk anledning til å gjøre seg særlig gjeldende i avisen.

Straks etter 9. april 1940 gjorde tyskerne sin innflytelse gjeldende overfor pressen. I førstningen var denne innflytelse nærmest negativ og diktert av militære grunner, således at den særlig fikk uttrykk i sensur av meddelelsene fra krigsskueplassen. I dette inntrådte det en vending etterat Reichskommissariatet på forsommeren 1940 hadde opprettet en egen Pressabteilung. Nå ble det etter hvert ikke bare øvd sensur med det som kunne trykkes, men gitt direkte påbud om at avisene skulle ta inn stoff til forherligelse av okkupanten og hans krigsbedrifter og av det N. S.-styre som okkupanten hadde satt inn. Stundom inneholdt stoffet også angrep på det lovlige styre - Konge og Regjering. Dels ble disse artiklene sendt fra Reichkommissariatets presseavdeling gjennom det nazifiserte N.T.B. for å opptas ordlydende i avisene, dels ble artiklene tilstilt avisene direkte fra presseavdelingen. I andre tilfelle ble redaktørene pålagt å skrive artikler over oppgitt emne etter direktiver som presseavdelingen ga. Stundom ble det overlatt til avisene selv å bestemme den overskrift artiklene skulle ha og det utstyr de skulle få i avisene. Men i andre tilfelle ble det også gitt bestemte ordrer om dette. Disse forhold har vært noenlunde ens iallfall for Oslopressen, dog således at en enkelt eller enkelte aviser i særlige tilfelle kan ha fått spesielle påbud.

Det er godtgjort at A i sin redaksjonstid ved forhandlinger med presseavdelingen søkte å unngå å ta inn politisk stoff med den grunngiving at Morgenposten alltid hadde vært en upolitisk avis. Dette lykkedes delvis i førstningen, men senere ble det forlangt at Morgenposten i likhet

Side:100

med de politiske aviser skulle ta inn de artikler av politisk slag som ble sendt den, og det ble krevd at den skulle ha en bestemt plass til politiske ledere, som ble sendt fra presseavdelingen eller ble skrevet etter diktat derfra. Disse ble tatt inn på siste side i avisen. Det er bevist at Morgenposten i As tid tok inn det stoff som presseavdelingen således forlangte at han skulle ta inn. Enkelte andre aviser bearbeidet ofte stoffet og tok det inn på en slik måte at skadevirkningene på det lesende publikum ble avbøtet. A som ikke hadde noen øvelse som politisk skribent og heller ikke hadde journalistisk hjelp med slik øvelse, maktet ikke å behandle stoffet på denne måten. I enkelte tilfelle når det gjaldt gjengivelse av foredrag eller opplysninger ble det gjort slik at det ikke sto klart om det var redaksjonens mening eller om det var referat som ble gjengitt. Han bestrepte seg for å få inn nøytralt underholdningsstoff for sitt publikum, men avisen inneholdt ikke, som enkelte andre aviser i denne tid, artikler som på grunn av sitt innhold eller sin form kunne oppmuntre og stive opp motstandsviljen.

Det er opplyst at Morgenposten i 1941 to ganger er blitt mulktert av Pressabteilung - den ene gang for å ha gjengitt en meddelelse på en etter tyskernes mening mangelfull måte, den annen gang for å ha anbrakt en av Terbovens kunngjøringer slik at tyskerne fant det sjikanøst.

Ellers gikk redaksjonens arbeid ut på passiv motstand mot presseavdelingen i Reichskommissariatet.

Etter at B var tilsatt som redaktør ble avisen rent nazistisk og viste et helt nazistisk ansikt. Det hendte at de ikke nazistiske journalister av og til kunne få inn notiser som ga uttrykk for den patriotiske motstand, men det rent nazistiske preg avisen hadde, ble ikke avverget ved dette. Det er på det rene at avisens disponent i Bs tid gjorde atskillig for å vanskeliggjøre stillingen for B, som også søkte pressedirektoratet om å komme fra sin stilling på grunn av de vansker han hadde.

Da okkupasjonen inntrådte synes den samlede presse å ha vært av den oppfatning at avisene måtte fortsette å komme ut, hva de også stort sett gjorde. Da den vesentlige del av Arbeiderbladets redaksjonspersonale hadde forlatt Oslo 9. april varte det noen dager før denne avisen kunne komme ut, men så snart det ble ordnet med redaksjonsforholdene ble avisen igjen satt i gang. Som straffeforanstaltning ble den stanset i 14 dager i førstningen av august 1940. Deretter ble den stanset på ny den 26. august på grunn av et referat fra et møte i Arbeidernes Ungdomsforbund. Den ble senere ikke satt i gang, da Fritt Folk straks etter Terbovens tale og beslutningen den 25. september 1940 om oppløsning av de politiske partier satte seg i besittelse av dens trykkeri og lokaler. Det kommunistiske blad «Arbeideren» ble stanset den 15. august 1940. På grunn av økonomiske vansker hadde «Tidens Tegn» stoppet i 1940.

I april 1943 ble det bestemt at Dagbladet, Morgenbladet og Handels-og Sjøfartstidende ikke fikk komme ut som dagblad. Det var satt frem et forslag om at disse tre aviser skulle slåes sammen til én avis, men da det ikke ble godtatt av avisene ble Morgenbladet og Dagbladet stanset og Sjøfartstidende gikk over til å være ukeblad. Som grunn til denne aksjon ble det fra N. S.-hold påberopt hensynet til papirrasjoneringen. Etterat A var fjernet den 13. april 1943 var situasjonen i Oslo at

Side:101

det bare var fire dagblad: Aftenposten som alt i 1941 hadde fått nazistiske redaktører, Nasjonen som tyskerne ikke hadde grepet inn overfor, Morgenposten og Fritt Folk, som var rent nazistiske.

Det er på det rene at styret i Morgenposten aldri har overveiet eller antydet overfor tyskerne at det ønsket å innstille virksomheten. Det er anført og også bekreftet av den daværende leder av den tyske presseavdeling at tyskerne ikke ville tillatt at Morgenposten ble stanset, da de trengte den til sin propaganda. Så vidt opplyst har heller ikke noen annen Oslo-avis stanset som protest mot tyskernes opptreden. Tidens Tegn som stanset alt i 1940, måtte som nevnt innstille virksomheten på grunn av økonomiske vansker, og Morgenbladet og Dagbladet stoppet etter påtrykk fra tysk side og ikke av eget tiltak.

Søksmålet er først og fremst grunnet på at Morgenposten i okkupasjonstiden har inneholdt artikler av straffbart innhold. Da redaktørene er ansvarlige for avisens innhold og de påståes å ha gjort seg skyldig i straffbart forhold må eierne av avisen tåle inndragning av den vinning de har hatt av den straffbare virksomhet. Dessuten mener direktoratet at det er et utilbørlig forhold fra eiernes side at de har holdt avisen gående til tross for at de var oppmerksomme på det straffbare forhold som redaktørene gjorde seg skyldige i. Det er også utilbørlig at de har øket opplaget, og at de har gitt to bevilgninger av kr. 5 000 til N. S.-presseklubb og kr. 1 000 til en fødselsdagsgave til den nazistiske pressedirektør Beggerud.

Fra saksøktes side er det gjort gjeldende at redaktør A hverken objektivt eller subjektivt har gjort seg skyldig i noen straffbar handling ved å ta inn det stoff som ble sendt ham fra presseavdelingen, og at han i det hele tatt ikke kan straffes for sin redaksjon av avisen.

Redaktør B ble påtvunget avisens eiere; de kan derfor ikke ha noe ansvar for hans virksomhet, han har ikke handlet på vegne av avisens eiere. Han var bare ansvarlig overfor pressedirektoratet som hadde tilsatt ham.

Saksøkte har også påstått at det tyske propagandastoff ikke gjorde noen skade.

Dessuten hevder saksøkte at selskapet ikke har tjent noe på at den inneholdt nazistisk stoff. Den ville tjent mer om den ikke hadde inneholdt nazistisk propaganda.

Det er uomtvistet at det stoff avisen i stigende grad mottok fra Pressabteilung har inneholdt propaganda for fienden og det nazistiske styre det hadde innsatt her i landet. I den totale krig var den slags propaganda et meget viktig og sterkt nyttet våpen, som var egnet til å fremme fiendens krigsinteresser, slå ned den patriotiske motstandsbevegelse og understøtte den endring av statsforfatningen som Quisling med fiendens hjelp søkte å gjennomføre. At spredning av den slags propaganda gjennom avisen er hjelp til fienden og medvirkning til endring av landets statsforfatning ved ulovlige midler er ikke tvilsomt. Rent objektivt sett er derfor handlingene straffbare etter straffelovens §86 og §98. At hjelpen til fienden virkelig har vært til gagn for ham er ikke noe vilkår for straff etter §86, så det for så vidt er uten betydning om propagandaen har vært til skade for landet. Det er imidlertid overveiende sannsynlig at det stadige drypp i en avis av Morgenpostens

Side:102

art og med dens utbredelse har gjort skade. Saksøkeren har i stevningen også nevnt en del andre bestemmelser i straffeloven som skal være overtrådt, men har under hovedforhandlingen innskrenket seg til å fastholde at det foreligger overtredelser av §86 og §98 .

Saksøkte har påstått at forholdet heller ikke objektivt sett er straffbart da det ikke er rettsstridig. Selskapet mener nemlig at forholdet ikke kan være rettsstridig såfremt det ikke er godtgjort at det er utilbørlig.

Retten skal i den anledning bemerke:

Etter Haagerreglene - landkrigsreglene - artikkel 52 kan ytelser in natura og tjenester bare kreves av kommunene og enkeltpersoner til besetningshærens behov. Det er innlysende at okkupasjonsmakten av militære grunner har rett til å øve en viss sensur over pressen i det okkuperte område, men den kan med hjemmel i Haagerreglene eller andre folkerettsregler ikke kreve at pressen skal drive positiv propaganda for fienden, og enn mindre at den skal angripe den lovlige regjering og lovprise landsforrædere. Vil okkupasjonsmakten ha drevet den slags propaganda, må den gjøre det med sine egne organer, såfremt den vil holde seg innen folkerettens regler. Den virksomhet som pressen har drevet står derfor i en helt annen stilling enn de forskjellige ervervsvirksomheter som etter folkeretten kunne sies å ha en viss lydighetsplikt overfor okkupasjonsmakten til å yte gjenstander eller tjenester. For disse virksomheter kommer opp kollisjonen mellom lydighetsplikten overfor okkupasjonsmakten og troskapsplikten overfor fedrelandet. For å få en rimelig grense mellom det straffbare og det som skal lates straff-fritt må en her ty til utilbørlighetsbegrepet, og det er det landssvikanordningen har gjort ved utformningen av §2 nr. 3 som gjelder den som har utført eller deltatt i ervervsmessig virksomhet for fienden. Men pressevirksomheten er ikke ervervsvirksomhet for fienden. Propaganda for fienden er en særskilt form for bistand til fienden.

At det i og for seg er rettsstridig å formidle den slags propaganda for fienden og nazistyre som Morgenposten har gjort er etter rettens mening ganske klart.

Saksøkte har fremholdt at redaktør As holdning var rettmessig fordi det ikke var gitt noen parole fra London eller Hjemmeledelsen om at avisen skulle stanse. Det ble ikke engang gjort da det ble tilsatt en nazistisk redaktør. Det er en oppfatning en stadig møter under rettsoppgjøret at en straff-fritt kunne gå fienden til hånde på forskjellig vis så lenge det ikke kom forbud fra London eller parole fra Hjemmeledelsen. Retten kan ikke være enig i denne oppfatning. Det måtte være hver manns plikt å overveie om det var forsvarlig å yte fienden bistand. At det i sin alminnelighet var uriktig, forsto enhver god nordmann, og gjorde han det likevel, måtte han gjøre det på eget ansvar uten hensyn til om det var gitt forbud, advarsel eller parole.

Det er imidlertid også påstått fra saksøktes side at det var likefrem parole om at avisene skulle fortsette, tross i det propagandastoff de ble påtvunget av fienden. Det mener saksøkte fremgår av Administrasjonsstyrets oppfordring til å holde arbeidslivet i gang og av to tiltak rådet traff for å hjelpe avisene. Det er nemlig opplyst at Finansdepartementet i rådets tid ga Tidens Tegn et lån på kr. 100 000 for å holde bladet oppe,

Side:103

og at det ga økonomisk støtte til bladet Østlendingen på Elverum som på grunn av bombing var satt ut av virksomhet. Det er også opplyst at fylkesmannen i Opland fikk satt i gang et blad, da distriktet manglet aviser og publikum trengte opplysning av forskjellig slag. Det er videre dokumentert et opprop som ble utstedt i Bergen den 29. juni 1940 om å støtte pressen. Det var undertegnet av ordfører, finansrådmann og de større næringsorganisasjoner.

Alle disse tiltak ble truffet i den aller første tid av okkupasjonen, før tyskerne hadde tatt til med å tvangsfore avisene med landsskadelig propagandastoff, og kan ikke sees som et tegn på og langt mindre som en parole om at avisene skulle fortsette etterat tyskernes opptreden overfor dem var blitt mer pågående.

Det er også gjort gjeldende at det bl.a. av hensyn til de mange offentlige kunngjøringer var nødvendig å ha aviser, og at bladeierne derfor måtte utgi avisene selv om de også inneholdt tysk propagandastoff.

Retten kan ikke finne at disse omstendigheter eller de andre opplysninger som foreligger gir holdepunkt for å betegne Morgenpostens holdning i As tid som objektivt rettmessig. En annen side av saken er at forholdet likevel kan være straff-fritt f. eks. fordi gjerningsmannen har handlet under tvang (landssvikanordningens §5), at han har manglet forsett eller har vært i nødstilstand, men det har ikke noe å gjøre med den objektive rettsstridighet ved handlingen.

Retten skal videre bemerke at det ikke er et vilkår for inndragning av fortjenesten at de som gjerningsmannen har handlet på vegne av har vist noe utilbørlig eller straffbart forhold. Det er en omstendighet som kan ha betydning når retten skal avgjøre om den finner grunn til å nytte sin fakultative adgang til å unnlate å idømme inndragning og likeens når den skal avgjøre det omfang inndragningen skal få. Men for å fastslå at vilkårene for inndragningen er til stede, kreves ikke annet enn at det er godtgjort at vinningen er oppnådd ved en straffbar handling.

Saksøkeren som mener at det kreves subjektiv skyld for å anvende §36 har gjort gjeldende at både redaktør A og redaktør B også subjektivt er skyldige etter straffelovens §86 og §98.

Til å avgjøre dette spørsmål har retten ikke tilstrekkelige opplysninger. Redaktør A er avhørt som vitne, men B er ikke hørt i saken. Ganske visst er det så at den domstol som skal avgjøre inndragningskravet, selvstendig avgjør om vilkårene for inndragning er til stede og en straffedom er ikke bindende for den, på samme måte som den prejudisielle avgjørelse av at det foreligger en straffbar handling ikke er bindende i en etterfølgende straffesak. Men allerede en prejudisiell avgjørelse av at det foreligger subjektivt straffbart forhold er av så stor viktighet for den som utpekes som gjerningsmann at domstolen ikke kan fastslå dette med mindre det er ganske utvilsomt og gjerningsmannen har kunnet vareta sitt tarv fullt ut, og det har han best anledning til når det fremmes sak mot ham i straffeprosessens former.

Slik som denne sak er opplyst finner retten iallfall at den ikke har tilstrekkelige materialer til å avgjøre om det muligens foreligger straffeutelukkende grunner. Etter det syn retten har på de bestemmelser som kommer til anvendelse - straffelovens §36 og landssvikanordningens

Side:104

§22 - er det imidlertid unødvendig å avgjøre spørsmålet om det foreligger subjektiv skyld.

Retten har derfor heller ikke funnet grunn til å stanse saken etter tvistemålslovens §107, tredje ledd for å avvente resultatet av en mulig straffesak.

Den inndragning som straffelovens §36 gir regler om er ikke straff, men et rent sivilt krav. Inndragningskravet kan gjøres gjeldende mot gjerningsmannen eller den han har handlet på vegne av. Og kravet kan gjøres gjeldende uten at straffesak er anlagt og om straffesak ikke kan anlegges.

Å fastslå at handlingen er objektivt straffbar er som regel meget enkelt og inneholder i og for seg ikke noe infamerende for gjerningsmannen. Annerledes er det med det subjektive straffansvar. Særlig i saker som bare reises mot dem som gjerningsmannen har handlet for, vil det fremby vesentlige vansker å avgjøre om gjerningsmannen er subjektivt straffskyldig, og han vil i slike saker nærmest være forsvarsløs da han ikke har partsrettigheter.

Dette viser noen av de vanskeligheter en kommer opp i såfremt en krever subjektiv skyld ved inndragning etter §36.

En sammenligning med enkelte erstatningsregler viser etter rettens mening også at kravet om subjektiv skyld ikke kan stilles for inndragning.

Vilkårene for å idømme inndragning vil nemlig da bli strengere enn for å idømme erstatning.

Straffelovens ikrafttredelseslov §22 gir således adgang til å idømme barn under 14 år erstatningsansvar for skade det har voldt såfremt retten finner det billig og barnet har midler. Det samme gjelder etter §23 utilregnelige, og §24 bestemmer at også rettmessig skade som er voldt for å avverge truende fare skal erstattes. Om kravet til subjektiv straffeskyld blir stilt, vil en i slike og lignende tilfelle ikke kunne idømme inndragning. Det er imidlertid lite rimelig at lovgivningen har villet etablere en slik ulikhet. Særlig når det gjelder inndragning hos tredjemann som gjerningsmannen har handlet på vegne av, er det vanskelig å forstå at inndragningen skulle være avhengig av det for tredjemann ganske uvedkommende spørsmål om gjerningsmannen kan straffes eller må frifinnes f. eks. på grunn av utilregnelighet. Det er erfaringsmessig ikke noe i veien for at en person i flere år kan drive forretning, selv om han er sinnssyk. Om en slik person ved straffbare handlinger har tjent penger for seg og andre, skulle både han og de han har handlet for bli sittende med utbyttet av den straffbare virksomhet, såfremt det, når oppgjøret kommer, konstateres at gjerningsmannen den hele tid har vært utilregnelig. Har han tillike voldt skade, kan han derimot idømmes erstatningsansvar.

En skulle tro at det er grunn til å stille strengere vilkår for å få fremmet erstatningskrav, enn når det er spørsmål om å legge fra seg vinning som er oppnådd ved en straffbar handling.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å stille krav om subjektiv straffeskyld for å kunne bruke straffelovens §36. Ordlyden i paragrafen krever det iallfall ikke.

Uttrykket «den skyldige» betyr gjerningsmannen og ikke den s t r a f f skyldige. I lovens motiver finner en ikke noen opplysning om at

Side:105

det kreves subjektiv skyld for å gjøre inndragningskravet gjeldende, og spørsmålet er ikke løst av Høyesterett. Det er så vidt nevnt i dom i Rt-1939-336, der det var spørsmål om inndragning etter §80 i lov om sildefiskeriene av 25. juni 1937. Retten fant at inndragning i dette tilfelle var straff - hva det ikke er etter straffelovens §36 og at derfor de subjektive vilkår for straff måtte foreligge for at inndragning kunne idømmes. Justitiarius Berg uttalte til slutt: «Hvordan forholdet ville ha stilt seg om handlingen objektivt sett var rettsstridig, men straff var utelukket på grunn av manglende subjektive betingelser, finner jeg det ikke nødvendig å uttale meg om.» Spørsmålet står således åpent.

Etter den tolking av straffelovens §36 som retten her har lagt til grunn inneholder landssvikanordningens §22 bare en nærmere presisering av gjeldende rett. Men under hver omstendighet finner retten at landssvikanordningens §22 kan brukes uten hinder av Grunnlovens §97. Retten kan for så vidt vise til motivene (Samling av diverse provisoriske anordninger m.v. §92) og til uttalelse av professor Andenæs til Riksadvokaten 11. november 1945. Professor Andenæs knytter uttalelsen til et utkast han hadde utarbeidet til lov om inndragning av vinning ved ervervsvirksomhet for fienden uten hensyn til om virksomheten har vært straffbar. Han anbefaler at regler om dette blir vedtatt og uttaler:

«Det kan reises det spørsmål om adgang til inndragning av den art som her foreslått kolliderer med Grunnlovens §97.

Det forekommer meg lite tvilsomt at så ikke er tilfelle. Vinning oppnådd ved arbeid for fienden hører ikke til de forventninger som det er grunn til å tro at Grunnloven vil beskytte.

At ingen har noe naturlig rettskrav på å gå beriket ut av et slikt forhold er en setning som er så innlysende at jeg aldri har hørt den bestridt. Det var, slik som forholdene lå, naturlig å regne med at det ville komme en regulering senere. Blant de kretser som i tilfelle vil rammes av inndragningen var det nok heller ikke under okkupasjonen noen fremmed tanke at gevinsten var av nokså usikker karakter.»

Retten er enig i disse uttalelser som gjelder ervervsvirksomhet for fienden som ikke engang er straffbar. De må da gjelde så meget mer landssvikanordningens §22 som handler om straffbare handlinger.

Retten grunner således inndragningsansvaret på straffelovens §36 som etter dens oppfatning ikke krever at det foreligger subjektiv skyld. Bestemmelsen gir en fakultativ adgang til inndragning.

Det spørsmål reiser seg om det er rimelig å idømme inndragning for hele tidsrommet, eller om det bør settes et skille mellom As og Bs tid. Retten finner at det er avgjørende grunner for å sette et slikt skille. I den første tid av okkupasjonen ble avisene ikke påtvunget noe propagandastoff av betydning, så det i og for seg kan være meget tvilsomt om det kan sies å foreligge noe objektivt straffbart forhold før omkring 1941, og under hver omstendighet var forholdene i den første okkupasjonstid så vidt uklare at det ville være mindre rimelig å idømme noen inndragning for denne tid. Det må også tillegges en viss vekt ved denne vurdering at ingen av Oslo-avisene stanset av eget tiltak som protest mot tyskerne.

I den følgende tid var A ganske visst ikke så dyktig som enkelte andre redaktører til å «snu» på stoffet og han har ikke skrevet positive

Side:106

ledere for å stive opp sitt publikum. Men her har naturlig det hensyn gjort seg gjeldende at det for Morgenposten var meget om å gjøre å holde fast ved at den var upolitisk, og med det standpunkt var det vanskelig å skrive selvstendige artikler i nasjonal retning. Og det er iallfall på det rene at han aldri har skrevet noe i nazistisk retning av eget tiltak.

Retten har i det hele den oppfatning at Morgenposten i denne tiden var omlag som gjennomsnittet av Oslopressen og landets aviser ellers.

Skulle vinningen for denne tiden inndras hos Morgenposten, måtte det samme gjøres hos praktisk talt hele den norske pressen, men så vidt retten har forstått er det ikke meningen å gjennomføre en så omfattende inndragning. Den omstendighet at avisen fortsatte helt til krigens slutt kan imidlertid ikke gjøre det berettiget å gjennomføre et inndragningskrav for et tidsrom da kravet ikke vil bli gjort gjeldende overfor andre aviser som sto i omlag samme stilling som Morgenposten.

Det er ikke godtgjort at det skyldes noen velvillig holdning overfor tyskerne at bladet kunne fortsette til krigens slutt. Retten må etter opplysningene gå ut fra at den tyske presseavdeling var temmelig misnøyd med As ledelse av avisen og hans forsøk på å komme fri fra det påtvungne stoff ved å påberope seg som den tyske leder av presseavdelingen sa - sin «kjepphest», dvs. at bladet var upolitisk. Når tyskerne ville ha bladet gående var det på grunn av dets størrelse og utbredelse.

Forholdet var annerledes etterat B ble tilsatt som redaktør. Bladet ble da et åpenbart nazistorgan i likhet med de tre andre dagblad som fikk fortsette. Den fortjeneste bladet har vunnet ved å fortsette som en ren nazistavis, er det rimelig at det legger fra seg.

Retten kan ikke være enig i saksøktes påstand om at fortjenesten ikke er vunnet ved det straffbare innhold som avisen inneholdt i denne tiden og at det derfor ikke er noen vinning å inndra. Det var et vilkår for at avisen kunne fortsette at den inneholdt dette stoff, - uten B eller en annen nazistredaktør ville bladet ikke kunnet fortsette og tjent penger.

Retten kan heller ikke være enig i at B ikke har handlet på vegne av styret, fordi dette ikke har ansatt ham og fordi han bare var ansvarlig overfor Pressedirektoratet. Redaktøren opptrer utad på vegne av styret og det er blant annet ved hans virksomhet at eierne kan holde avisen gående.

Det er også nevnt av saksøkte at de ikke kunne foreta noe for å hindre at B ble tilsatt som redaktør, og at tyskerne iallfall på det tidspunkt ikke ville tillate at avisen ble stanset. Dette er sikkert riktig, men det har ingen betydning for spørsmålet om inndragning. Den omstendighet at fienden har tvunget en til å tjene penger på å yte ham bistand, kan ikke frita for plikt til å gi fra seg den vinning en har oppnådd.

Retten anser det som før nevnt i og for seg unødvendig for å gi dom for inndragningskravet at det blir godtgjort at styret har opptrådt utilbørlig. Det er derfor unødvendig å gå inn på den side av saken. Da det er nevnt under saken, finner retten det riktig å holde frem at det ikke er godtgjort noe som tyder på at redaktør A eller de enkelte styremedlemmer ikke har vært gode nordmenn. Det er også opplyst at det i

Morgenposten ble drevet hemmelig patriotisk arbeid med styrets og redaktør As vitende og at enkelte av styremedlemmene har tatt del i hemmelig arbeid.

Det er kjent at styret den 29. april 1944 bevilget og lot utbetale kr. 5 000 til N. S.-Presseklubben og 14. juni 1944 bevilget og lot utbetale kr. 1 000 som bidrag til gave i anledning av den nazistiske pressedirektør Beggeruds fødselsdag. Begge bevilgninger ble gitt etter forslag av B.

Retten finner det bevist at styret motvillig gikk med på disse bevilgninger fordi det nettopp på den tid hadde vanskelige saker til behandling. Første gang gjaldt det å avverge at det nazistiske ukeblad «Arbeidsliv» ble sendt ut som bilag til Morgenposten. Den annen gang var det om å gjøre å hindre at den nazistiske redaktør fikk noen innflytelse på ansettelser av personale. Det lyktes å få ordnet disse to saker tilfredsstillende og etter styrets mening fordi det føyet B i kravet om disse to bevilgningene.

Når en tar hensyn til den vanskelige situasjon styret var kommet i finner retten ikke grunn til å uttale noen kritikk over styrets vurdering i disse to tilfelle.

Heller ikke finner retten grunn til å karakterisere det som utilbørlig at opplaget etter hvert steg på grunn av publikums pågang for å få tegnet abonnement.

Om inndragningsbeløpet er det enighet mellom partene. Det utgjør for den hele tid kr. 356 000, for Bs tid kr. 210 000. Det siste beløp vil bli idømt.

Da saken for saksøkte har kunnet stille seg som så tvilsom at det var berettiget å bringe den inn for domstolen, vil saksomkostninger ikke bli idømt.

Dommen er enstemmig.