Rt-1939-336
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-04-29 |
| Publisert: | Rt-1939-336 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 71 |
| Parter: | Advokat Ragnar Christophersen, aktor, mot Hans Størk Lytton Bernhard Hansen (forsvarer advokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Evensen, Alten, Lundevall, Broch, Solem, Jebe, Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §47, Sildefiskeloven (1937) §60, §80, Sildefiskeloven (1937), Jaktloven (1899) §38, §35, §36, §19, §64 |
Dommer Evensen: Ved Fosen herredsretts dom av 20 oktober 1938 blev Hans Størk Lytton Bernhard Hansen frifunnet for
Side:337
tiltale efter lov nr. 20 av 25 juni 1937 §80, 1. og siste ledd, jfr. §60, 3. ledd.
Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Ut-Trøndelag har påanket dommen på grunn av formentlig uriktig lovanvendelse. Ankeerklæringen er i sig selv noe tvetydig, men aktor for Høiesterett har uttrykkelig erklært at det har vært meningen alene å påanke lovanvendelsen forsåvidt inndragingsspørsmålet angår. Om dette spørsmål anføres det i ankeerklæringen: «Da lovens §80, 3. ledd påbyr ubetinget inndraging av fangst eller verdi av fangst, hvor det foreligger overtredelse av lovens §60, mens det efter lovens §80, 2. ledd er etablert en fakultativ adgang til inndraging går man ut fra at domstolen hvor det foreligger en objektiv overtredelse av §60, må beslutte inndraging uten hensyn til avgjørelsen av straffespørsmålet jfr. straffelovens §36, 1. ledd, og at det blir benådningsmyndigheten eller eventuelt Storting eller departement som i tilfelle må avgjøre om inndragingen efter omstendighetene allikevel kan undlates.»
Jeg finner at anken bør forkastes, idet jeg ikke kan slutte mig til den i ankeerklæringen uttalte rettsopfatning. «Overtredelse» forutsetter efter min opfatning at det må foreligge en straffbar handling, ikke bare en objektiv forgåelse mot vedkommende lovbuds bokstav. Jfr. i denne forbindelse den generelle inndragingsbestemmelse i straffelovens §36 som taler om det ved en «straffbar handling» vundne utbytte og om «straffbar virksomhet».
I nærværende tilfelle har herredsretten funnet at tiltaltes handling ikke var straffbar. Dommen er som nevnt ikke påanket forsåvidt, og Høiesterett må da efter min mening legge dens avgjørelse av straffespørsmålet til grunn ved avgjørelsen av inndragingspørsmålet. Sml. Rt-1921-91. Hvorvidt omhandlede inndraging skal ansees som straff eller ikke, anser jeg det unødvendig å avgjøre.
Slutning:
Anken forkastes. (Vanlige salærer).
Dommer Alten: Jeg er enig med førstvoterende i at for utsetningen for inndraging efter lovens §80, 3. ledd, er at det foreligger en «overtredelse» av §60, altså en såvel i subjektiv som objektiv henseende straffbar handling. Jeg finner dette så meget klarere som inndragingsbestemmelsen efter min mening både efter sin plass i loven og efter sitt innhold må opfattes derhen at inndragingen er å betrakte som en tilleggs straff. Bestemmelsen inneholder nemlig ikke slik som straffelovens §35 og §36, som denne lovs §64, siste ledd, og som en rekke bestemmelser i den øvrige spesiallovgivning, noe som gir uttrykk for at inndraging skulde kunne anvendes overfor andre enn den som har gjort sig skyldig i en straffbar lovovertredelse. I departementets lovforslag Ot. prp. nr. 11 1937 hadde bestemmelsen sin plass i §7, hvor den uttrykkelig var begrenset til den skyldige, og
Side:338
stortingskomitéens innst. O XIII for 1937 inneholder ingen antydning om at det i forbindelse med overflyttingen til §80 har vært tanken å gjøre noen forandring i bestemmelsens rekkevidde.
Jeg stemmer efter dette for førstvoterendes slutning.
Ekstraordinær dommer, sorenskriver Lundevall: Jeg er kommet til det resultat at dommen må opheves som hvilende på en uriktig lovanvendelse, når den har frifunnet tiltalte for påstanden om inndraging som følge av at den har frifunnet ham for straff. Dette vilde være riktig nok om inndragingen var å anse som (tilleggs)straff, men efter min mening ikke, dersom den ikke har den karakter, og altså er en inndraging av den slags som nevnes i straffelovens §36.
Jeg finner at man ved avgjørelsen av om en inndraging er straff eller ikke må se hen til inndragingens øiemed. Lovgrunnen for inndraging i et tilfelle som det foreliggende er at det er funnet nødvendig å ha en fredingstid for notsteng og at påbudet herom må overholdes konsekvent, således at ingen skal kunne opnå noen vinning ved å gjøre fangst i denne tid, hvad enten han dessuten, kan straffes for det eller ikke. I alle tilfelle foreligger her en overtredelse av bestemmelsene om steng i fredingstiden. Det er hvad inndragingen efter sildeloven angår efter min mening ingen grunn til å behandle en mann anderledes som av personlige grunner blir frifunnet for straff enn den som med full bevissthet om det straffbare ved stengingen unddrar sig forfølgningen, men for eks. har satt salgssummen i bank hvor den kan beslaglegges. At stenging i fredningstiden på grunn av §47 i straffeloven må sies ikke alene å være en straffri, men endog en rettmessig handling, kan efter min mening ikke gi hjemmel for vedkommende til å beholde utbyttet. Dette mener jeg vilde stride mot de viktige interesser som er forbundet med å oprettholde bestemmelsene om fredingstiden.
Et eksempel på anvendelse av samme prinsipp har man på et annet felt, jeg tenker på jaktlovens §38, hvorefter det er tillatt å skyte skadeelg i fredingstiden, men dyret tilfaller kommunen. I sildeloven er straff ikke nevnt som betingelse for inndraging, og da kommer prinsippet i straffelovens §36 til anvendelse. Inndraging kan foregå selv om fangsten ikke tilhører den skyldige, men noen på hvis vegne han har handlet. Jeg kan om inndragingens karakter henvise til den opfatning som har fått uttrykk hos to av de voterende i den i Rt-1931-456 inntatte høiesterettsdom angående den tilsvarende, nå ophevde inndragingsbestemmelse i vårsildloven. For mig står det så at man i denne henseende intet bestemt kan slutte av sildelovens forarbeider, det ligger nær å anta at man ved den forandring den kgl. prp. til sildeloven fikk i stortingskomitéen der også satte bestemmelsen inn på et annet sted, ikke har hatt klart for øie betydningen av denne forandring. Imidlertid fremgår det at inndraging efter bestemmelsens nye lydelse ikke er ment begrenset til den skyldige.
Historisk er inndragingen i den nye sildelov å føre tilbake til de tidligere sildelover, bi. a. vårsildloven av 24 september 1851 §52, hvorefter fangst m.v. heftet for bøter og erstatning.
Side:339
Heller ikke finner jeg det avgjørende for å anse inndragning efter sildeloven for straff, at lovens §80,3 efterat den har nevnt inndraging foreskriver at det i gjentagelsestilfelle kan brukes fengselsstraff. Meningen har vel vært at det i gjentagelsestilfelle kan brukes gjentagelsesstraff foruten inndraging som vanlig.
Da jeg står alene med min mening, former jeg ingen konklusjon. - Med hensyn til salærene er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Broch: Som herr dommer Alten.
Dommer Solem: Likeså.
Ekstraordinær dommer, lagdommer Jebe: Jeg er enig med herr dommer Evensen.
Justitiarius Berg: Jeg vil i anledning av herr dommer Altens votum nevne at jeg er tilbøielig til å tro at vi her har for oss ikke et straffebud, men en konfiskasjonsregel av sivilrettslig art, av samme art som efter straffelovens §36. Men jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmal, da jeg er enig med herr dommer Evensen i at inndraging efter det her omhandlede lovbud ikke kan finne sted med mindre det foreligger en «overtredelse». Herredsretten har uttrykkelig fastslått at stengingen i det foreliggende tilfelle var en rettmessig handling og således ingen overtredelse av loven. Hvordan forholdet vilde ha stilt sig, om handlingen objektivt sett var rettsstridig, men straff var utelukket på grunn av manglende subjektive betingelser, finner jeg det ikke nødvendig å uttale mig om.
Av herredsrettens dom:
Søndag 31 oktober 1937 begynte det å sige sild inn i Bjugnfjorden. Notbas Hans Størk Lytton Hansen la sig da ut på aftenen med sitt mannskap til å vokte på silden, som lot til å ha innfunnet sig i store mengder. Han sa uttrykkelig til mannskapet at det ikke måtte stenges før kl. 24. Aftenen var meget mørk. Mens de lå der og voktet på silden, kom en snurpenotfisker «Vesthavet» ut fra bukten ved Tinnboden Sildoljefabrikk og gikk bortover mot Møllergårdnesset på den annen side av fjorden og lyste med et skarpt søkelys både utover og innover i fjorden. Som følge herav begynte silden å sige utover fjorden igjen. Hansen fikk da den opfatning at all den sild, som da befant sig inne i den innerste del av Bjugnfjorden vilde gå tapt, hvis det ikke stengtes. Han satte da et steng tvers over fjorden. - - - Klokken var 22,20.
Hvad angår spørsmålet om hvorvidt det ved anledningen forelå en nødstilstand, som berettiget tiltalte til å handle som han gjorde, er det dissens innen retten: Rettens flertall, domsmennene, mener at det forelå en sådan tilstand og at tiltalte derfor var berettiget til straffritt å handle som han gjorde. Tiltaltes fangst var ved anledningen, før stenget sattes, praktisk talt sikret både fordi der ikke forelå konkurranse og fordi silden under de forhåndenværende omstendigheter, hvis «Vesthavet» ikke hadde begynt å søke, utvilsomt vilde blitt stående imot marbakken innenfor, inntil forskriftsmesslg (lovlig) steng kunde settes, altså inntil kl. 24. Tiltalte må da ha rett til å betrakte den innefor stående sildemengde som sin, og til å redde denne verdi ved å sette stenget, når verdien i motsatt fall vilde tapes. Efter flertallets opfatning er derfor straffelovens §47
Side:340
anvendelig, hvorfor flertallet stemmer for frifinnelse på det grunnlag samt for tilkjennelse av forsvarsomkostninger.
Rettens formann har ikke kunnet dele flertallet opfatning. Selve den omstendighet at tiltalte lå og voktet på silden gav ham ifølge sildelovens §19 ingen rett til den innenforstående sild. Hvor flere notlag vokter på sild, er den berettiget til kastet som først har begynt å kaste ut noten. Selve voktingen er ikke avgjørende. Er tiltalte ikke å betrakte som eier av den innenforstående sildemengde bare i kraft av selve den omstendighet, at han vokter på silden, innsees det ikke at det kan sies å foreligge noen nødstilstand der går inn under straffelovens §47. Forholdet antas derfor forsåvidt å være straffbart. På den annen side betviles det ikke at tiltalte, der efter formannens opfatning, har befunnet sig i en villfarelse med hensyn til sin handlings rettsstridige beskaffenhet, virkelig har stått i den tro at han befant sig i en nødstilstand, som berettiget ham til å stenge. Formannen antar efter omstendighetene at denne villfarelse må kunne betegnes som undskyldelig og stemmer på dette grunnlag likeledes for frifinnelse. - - -
Da det efter foranstående ikke antas å foreligge noen straffbar overtredelse av sildelovens §60, 3. ledd, vil tiltalte formodentlig måtte bli å frifinne også forsåvidt angår kravet på inndraging.