Rt-1939-672

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1939-10-10
Publisert:	Rt-1939-672
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 101 B
Parter:	Fru Solveig Nielsen og hennes sønn Svein Erik (advokat Ragnar Christophersen opnevnt) mot Arthur Nielsen (advokat Gustav Sjaastad).
Forfatter:	Stang, Motzfeldt, Alten, Fougner, Boye
Lovhenvisninger:

Dommer Stang: Aker herredsrett avsa 16 april 1936 dom med følgende domsslutning: «Mekaniker Arthur Nielsen kjennes ikke å være far til hans hustru Solveig Nielsens barn Svein Erik, født xx.xx.1934. Det mellem Arthur Nielsen og Solveig Nielsen den 29 desember 1928 inngåtte ekteskap opløses. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Efter anke fra Solveig Nielsen og hennes sønn Svein Erik avsa Eidsivating lagmannsrett dom av 3 februar 1938, hvorved herredsrettens dom blev stadfestet og Arthur Nielsen tilkjent kr. 100 i saksomkostninger.

Det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner hvad saken gjelder.

Solveig Nielsen og hennes sønn Svein Erik har med

Side:673

Kjæremålsutvalgets samtykke anket over denne dom i dens helhet og har ved advokat Ragnar Christophersen nedlagt følgende påstand:

«1. De ankende parter frifinnes for Arthur Nielsens tiltale i saken. 2. Arthur Nielsen dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høiesterett. 3. Det fastsettes salær for undertegnede som offentlig beskikket sakfører for fru Solveig Nielsen og hennes sønn Svein Erik.»

Arthur Nielsen har ved advokat Gustav Sjaastad nedlagt følgende påstand: «1. At Eidsivating lagmannsretts dom av 3 februar 1938 stadfestes. 2. At det offentlige tilkjennes sakens omkostninger hos den ankende part. 3. At undertegnedes salær som sakfører for Arthur Nielsen fastsettes av Høiesterett og utbetales av det offentlige.»

Justisdepartementet har meddelt begge sakens parter fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer.

Til bruk for Høiesterett er det avholdt bevisoptagelse ved Aker herredsrett den 6 og 22 oktober 1938, hvor partene og en del vidner er avhørt.

Høiesterett har efter å ha hørt prosedyren henvendt sig til den rettsmedisinske kommisjon for å få vite om kommisjonens uttalelse av 11 desember 1931 ( Rt-1932-237) fremdeles gir uttrykk for den biologiske videnskaps resultater med hensyn til bevisverdien av blodtypeprøven eller om de senere innvunne erfaringer fører til andre resultater. Den rettsmedisinske kommisjon har i skrivelse av 28 september 1939 oplyst at den siden 1932 ved forskjellige høve har uttalt sig om verdien av blodtypeundersøkelser i farskapssaker. Kommisjonen fortsetter: «I en erklæring av 15 april 1935 har således kommisjonen uttalt at «blodundersøkelser efter MN-systemet nå er foretatt i flere år, også i Norge, parallelt med blodundersøkelser efter AB-systemet. Så vidt kommisjonen bekjent er det ikke i noe tilfelle høstet erfaring om at MN-prøven ikke skulde være like pålitelig som AB-prøven, og det er heller ikke i litteraturen fremkommet noe som reduserer MN-prøvens beviskraft. Kommisjonen er derfor tilbøielig til å anta at den omhandlede prøve bør ansees som avgjørende.» Også i 1938 har kommisjonen ved forskjellige anledninger erklært at den efter de erfaringer som er vunnet antar at blodprøver efter MN-systemet og efter AB-systemet er like pålitelige. På spesiell forespørsel har kommisjonen videre uttalt at «man neppe er berettiget til å si at blodprøven danner noe absolutt bindende biologisk bevis, men at den under en hver omstendighet vil være et overmåte sterkt indisium. Kommisjonen har herved hatt for øie at man ikke kan benekte muligheten av at det kan forekomme undtagelsestilfelle som man nå ikke kjenner.» Kommisjonen henholder sig til dette. Kommisjonen skal tilføie at professor dr. G.Waaler, som har gjort blodundersøkelsene til gjenstand for spesialstudium, nylig efter anmodning av Sosialdepartementet har avgitt en lengre uttalelse om blodtypeundersøkelser i farskapssaker og deres beviskraft, en uttalelse som man går ut fra med det første vil bli tilstilt landets dommere».

Side:674

I den nevnte uttalelse av professor Waaler heter det om usikkerhet ved tvil om arvegangen bl.a.: «Man må gå ut fra at de prinsipper man regner med for arvemåten er riktige. Men det kan tenkes undtagelsestilfelle, særlig «mutasjoner» (at det dukker op hos barnet en egenskap (eksempelvis A&sub1;),som ingen av foreldrene har anlegg til (eksempelvis begge O)). Man kan ikke benekte eksistensen av sådanne undtagelsestilfelle. Dette må man regne med ved alle utelukkelser. I virkeligheten kan man altså aldri med absolutt sikkerhet felle en utelukkelseskonklusjon (uttrykket «det er utelukket» brukes derfor ikke, men «farskapet er uforenlig med det eller det system»). Man må på den annen side gå ut fra at slike tilfelle er overordentlig sjeldne.»

Professor Waaler behandler også usikkerheten ved selve typebestemmelsene. I det tilfelle det her gjelder hvor barnet er A&sub1; og både moren og den opgitte far O, regner han med at det ikke er noen vansker med selve typebestemmelsen.

Jeg forstår de sakkyndige slik at man må regne med en usikkerhet som gjør at man ikke i alle tilfelle og ubetinget kan bygge sin dom utelukkende på resultatet av blodtypeundersøkelsen.

Høiesterett har heller ikke godkjent blodtypeprøven som avgjørende bevis uten i forbindelse med andre bevis, som peker i samme retning. Selv om dette ikke er direkte sagt i domsgrunnene, fremgår det av saksforholdet i de pådømte saker. Jeg henviser til Rt-1933-377, Rt-1935-110 og Rt-1935-847 og Rt-1938-609 og Rt-1938-639.

I Danmark er man så vel i videnskapen som i rettspraksis kommet til samme resultater. Jeg henviser til professor Oluf Thomsen: Menneskers Blodtyper og deres Betydning for Retssager 1932 - særlig s. 82-84, og O. A. Borum: Familieretten I, 1936 s. 43-49. Borum slutter med at man ikke uten videre kan legge blodtypeprøven til grunn for dommen «når ganske særlige blodtypeundersøkelsen uvedkommende grunner taler imot det ved denne undersøkelse fremkomne resultat d. v. s. når de overveiende beviser går i motsatt retning av blodprøven». Fra dansk rettspraksis i de senere år henviser jeg til høiesterettsdommer i Ugeskrift for Retsvæsen 1938 s. 1120 og 1939 s. 61.

For svensk retts vedkommende henviser jeg til Ragnar Gyllenswärds avhandling om «blodundersøkning i faderskapsmål» i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1934 s. 243 og følgende.

Efter dette må jeg gå ut fra at man ikke kan bygge utelukkende på blodtypeprøven når særlige forhold taler i motsatt retning. Når jeg med dette utgangspunkt skal prøve bevisene i denne sak, kommer jeg til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Jeg legger ikke særlig vekt på at partene er gift, d. v. s. at de er vigd. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at blodtypeprøvens bevisverdi i og for sig er den samme enten barnet er født i eller utenfor ekteskap. Men jeg legger vesentlig vekt på at ektefolkene siden de blev gift den 29 desember 1928 har levd sammen som ektefolk og hele tiden jevnlig hatt samleie og at det ikke er oplyst noe som tyder på at Solveig Nielsen i

Side:675

denne tid har holdt sig med noen annen eller har hatt samleie med noen annen. Arthur Nielsen sier selv at han aldri har hatt mistanke om noe slikt, og det samme sier ektefolkenes nærmeste slekt og venner. At ektefolkene i all denne tid ikke har fått barn uaktet de gjerne har villet, er ikke noe bevis for at de ikke kan få barn sammen. Dette er heller ikke påstått.

Det har vært en del uenighet mellem ektefolkene fordi de bodde i Arthur Nielsens mors leilighet, og forholdet mellem svigermor og svigerdatter ikke synes å ha vært godt. Solveig Nielsen har derfor et par ganger reist hjemmefra før hun 7 april 1934 forlot hjemmet for godt. Men ellers er det ikke oplyst noe som tyder på at ikke forholdet mellem ektefolkene var godt og de levde som sagt hele tiden sammen. Efter at lagmannsrettens dom var avsagt blev det oplyst at Solveig Nielsen skulde ha vært sammen med en nattvakt på Thunes mek. Verksted som nå er reist til sjøs. Det blev i den anledning holdt bevisoptagelse ved Aker herredsrett, men denne blev resultatløs. Det er efter min mening intet som taler for at Solveig Nielsen har hatt noe med vaktmannen å gjøre. Jeg kan heller ikke finne at Solveig Nielsens optreden efter at hun forlot hjemmet taler mot henne. Det er visstnok påfallende at hun først 23 oktober 1934 underrettet mannen om at hun var med barn, men hun forklarer selv at hun først da blev klar over sin tilstand, og denne forklaring styrkes ved lægene Fin Levys og Cato Aalls vidne forklaringer.

Solveig Nielsen har forklart at hun aldri har hatt samleie med noen annen mann enn sin egen og hun har bekreftet dette på ære og samvittighet.

Under disse omstendigheter kan jeg ikke bare på grunnlag av blodtypeprøven finne det bevist at Solveig Nielsen har hatt samleie med noen annen mann med den følge at hennes ekteskap av den grunn opløses og hennes sønn Svein-Erik ansees avlet utenfor ekteskap.

Saksomkostninger finner jeg ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

Arthur Nielsens påstand om ikke å være far til hans hustru Solveig Nielsens barn Svein Erik og om at ekteskapet opløses, tas ikke til følge. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salærene for de opnevnte sakførere fastsettes for høiesterettsadvokat Ragnar Christophersen til kr. 850 og for høiesterettsadvokat Gustav Sjaastad til kr. 800.

Dommer Motzfeldt: Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom oprettholdes og finner med lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig grunn til å tilsidesette resultatet av blodtypeundersøkelsene og avgjøre saken på grunnlag av hustruens forklaring. Jeg tiltrer i alt vesentlig lagmannsrettens begrunnelse og legger med dommer Ubberud også noen vekt på at ekteskapet har vart i over 5 år uten barn. Angående hvilken vekt retten bør legge på de biologiske undersøkelser av blodtypene bemerker jeg: Om de sakkyndige gjør opmerksom på muligheten for en usikkerhet, ligger

Side:676

dog denne usikkerhet i et helt annet plan enn den rettene ellers har å regne med, når de bare har vidners forklaringer og parters fremstillinger å bygge på. Og usikkerheten i det blodtypetilfelle vi her har å gjøre med er så forsvindende, at man rettslig sett efter min opfatning ikke kan ta hensyn til den. Under hovedforhandlingen for herredsretten uttaler den sakkyndige overlæge Høst: «Innenfor biologien kan det ikke føres et matematisk sikkert bevis for resultatene. Dette gjelder også blodtypeundersøkelser, men det er vidnets mening at det innen medisinen ikke finnes noe annet felt hvor man kan skaffe større sikkerhet, og han kjenner intet eksempel fra den senere tid på at resultatene har vært uriktige. Det er undersøkelse efter A. B.-systemet som er det mest pålitelige.» Og professor Waaler uttalte ved hovedforhandlingen for herredsretten: «Blodtypebestemmelsen hører til de biologiske undersøkelsesmetoder og kan som alle sådanne aldri nå den absolutte sikkerhet. Men blodtypebestemmelsene må regnes til de sikreste biologiske metoder som finnes. Med hensyn til den rettsmedisinske vurdering så har man til dels tillagt de forskjellige konklusjoner en noe forskjellig vekt. Da det imidlertid ikke kan opnåes en absolutt sikkerhet - det finnes alltid teoretiske muligheter for undtagelser og praktiske muligheter for feiltagelser - kan det ikke være av særlig betydning å angi mål på usikkerheten. Man bør tvertimot regne at konklusjonen er praktisk talt sikker. Det foreliggende tilfelle hører til dem hvor de praktiske muligheter for feiltagelse er aller minst sannsynlig. For det første fordi undersøkelsen er utført av 2 uavhengige undersøkere, men for det annet på grunn av den foreliggende kombinasjon O-mor og A&sub1;-barn, praktisk talt utelukker tekniske feiltagelser. Derimot går det ikke an å benekte den teoretiske mulighet av en mutasjon til A&sub1; hos barnet, altså en nyopdukken av egenskapen hos barnet, uten at den finnes hos de to foreldre. Sådan mutasjon er dog ikke kjent for blodtypeegenskapene, men er et vel kjent fenomen fra andre arvelige egenskaper.»

Angående salærene og omkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Alten: Jeg er enig med herr dommer Motzfeldt.

Dommer Fougner: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende og slutter mig også i de vesentlige deler til hans begrunnelse. For mig er det et moment av vesentlig betydning, at det i saken er spørsmål om å utelukke fra farskap en mann som efter en rekke års ekteskapelig samliv med moren fremdeles har levd sammen med henne og herunder, efter hvad man i henhold til partenes forklaringer må legge til grunn, har hatt samleie med henne også så sent som ved den tid da barnet må antas å være eller kan være konsipert. Idet den hele situasjon her utpeker ektemannen som far, bør det efter min mening kreves et meget sterkt bevis for å fastslå at han dog ikke er far, og i så henseende finner jeg for min del ikke blodtypeundersøkelsens resultat å være tilstrekkelig. Jeg peker i denne forbindelse på at den uttalelse av 11 desember 1931 fra den rettsmedisinske kommisjon ( Rt-1932-237) hvortil kommisjonen også nå må antas å

Side:677

henholde sig, på grunn av det usikkerhetsmoment som gjør sig gjeldende advarer mot å dømme noen for mened og falsk forklaring ved uoverensstemmelse mellem partsforklaringer og de sakkyndiges konklusjon, idet man, som kommisjonen videre uttaler i slike kollisjoner får la de muligheter for undtagelse som er til stede komme vedkommende til gode. Jeg opfatter dette slik at den medisinske sakkyndighet på grunn av det moment av usikkerhet som gjør sig gjeldende, finner det utilstedelig at domstolene bygger sine avgjørelser bare på blodtypeprøvens resultater, uten annen støtte i sakens oplysninger, også der hvor konsekvensene er særlig vidtrekkende. Og jeg ser det som utslag av den samme tanke, når domstolene i Sverige og Danmark synes å ha vist adskillig tilbakeholdenhet med hensyn til å anse blodtypeundersøkelsenes resultater som avgjørende hvor det er spørsmål om å frita den mann for farskap som den almindelige presumsjon om ektemannens farskap ellers utpeker. Foruten til de av førstvoterende nevnte dommer henviser jeg til den av den svenske Högsta domstolen, riktignok så langt tilbake som den 28 januar 1929 avsagte dom, som omhandles i Gyllenswärds av førstvoterende nevnte avhandling i Tidsskrift for Rettsvidenskap for 1934 s. 250.

Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan også tiltre herr dommer Fougners bemerkninger.

Av herredsrettens dom:

Den 7 april 1934 forlot for godt sitt hjem. Hun har fra 1 Oktober s.å. hatt arbeid hos Norsk Elektrisk & Brown Boveri og har bodd i selskapets arbeiderbolig, uten å få noe bidrag av sin mann. I september måned tilskrev saksøkeren hustruen og foreslo at de skulde skilles, og saksøkte svarte herpå i skrivelse av 10 september 1934 at hun ikke gikk med på skilsmisse medmindre hun fikk utbetalt kr. 10 pr. uke, regnet fra 7 april inntil skilsmissen var i orden, og fikk overlatt sig halvdelen av innboet. I skrivelse av 23 oktober s.å. underrettet hun sin mann om at hun ventet en «baby» før jul og at hun måtte forlange mer understøttelse av ham, den 26 desember blev barnet født på Kvinneklinikken i Oslo. - - -

Angående svangerskapet har hustruen oplyst at hennes siste menstruasjon før fødselen sluttet den 10 mars 1934, og da hun ikke fikk dem igjen, heftet hun sig ikke synderlig derved, da hennes menstruasjoner alltid hadde vært meget uregelmessige. Det kunde gå 2-3 måneder uten at hun fikk dem. I oktober måned merket hun en kul i underlivet og hun gikk da til dr. Cato Aall, som gav henne beskjed om at hun var besvangret. - -

Efter barnets fødsel er det foretatt blodtypeundersøkelse ved prosektor dr. med. Waaler, som den 12 april 1935 har avgitt en erklæring med sådan konklusjon: «Arthur Konrad Nielsen er av typene O og MN. Når som her barnet er av type A og moren er av type O, kan efter AB-systemet ingen bestemt mann av type AB og A, men alle menn av type O og B utelukkes fra å være barnets far. Når, som her, barnet er av type MN og moren er av type N, kan efter MN-systemet ingen bestemt mann av type M og MN, men alle menn av type N utelukkes fra å være barnets far. Arthur Konrad Nielsen kan da ikke være far til Solveig Nielsens sønn, Svein Erik.»

Side:678

Efter rettens beslutning er det foretatt en ny undersøkelse av overlæge dr. med. Høst. Denne foretar kun blodtypeundersøkelser efter AB-systemet, og han har i en erklæring av 29 februar 1936 uttalt at saksøkeren efter dette ikke kan være barnets far.

Saksøkte må ha vært besvangret da hun den 7 april forlot sitt hjem. Noen avgjørende grunn for henne til å ta et sådant skritt har hun ikke angitt, og det taler imot henne at hun først den 23 oktober, i svangerskapets 7. måned, har gitt sin mann underretning om sin tilstand. Man har vanskelig for å tro at det kan medføre riktighet at hun ikke forstod at hun var besvangret før hun fikk beskjed herom av dr. Aall den 17 oktober. Det er imidlertid et kjent forhold at en kvinne i enkelte tilfelle - særlig hvis hennes menstruasjoner er uregelmessige - i mange måneder kan ha vært besvangret uten å forstå det. I nærværende tilfelle må det derhos komme i betraktning at hun i juli måned, da hun var syk og blev tilsett av dr. Levy, nevnte for denne at hennes regler var uteblitt, og at dr. Levy, skjønt han hadde fullt på det rene at hun var besvangret, på grunn av hennes oprevne og nervøse tilstand, svarte at hun vilde få dem igjen på naturlig måte. Hun må ha forstått denne uttalelse således at hun ikke var med barn, og hun har selv forklart at hennes figur ikke var forandret og at ingen annen - ikke engang hennes mor - forstod at det var noe i veien med henne.

Saksøkte har i retten gjort et troverdig inntrykk. Hun har gjentatte ganger efter inntrengende formaninger til å tale sannhet med stor bestemthet fastholdt at hun aldri, hverken før eller efter sitt ekteskap, har hatt samleie med andre enn sin mann, og denne forklaring har hun erklært sig villig til å beedige, eller bekrefte på ære og samvittighet, men retten har funnet ikke å burde gi henne adgang hertil.

Man kan ikke komme til annet resultat enn at det ikke foreligger annet av vesentlig betydning enn de foretatte blodtypeundersøkelser, som kan påberopes til støtte for saksøkerens påstand. Disse må antas å være utført av kyndige menn på en helt ut pålitelig måte. Og det får særlig betydning at undersøkelsene er foretatt til forskjellig tid av 2 helt uavhengige sakkyndige. Det må ansees på det rene at blodtypeundersøkelser ikke i noe tilfelle med absolutt sikkerhet utelukker en manns farskap til et barn. Dette er også fremholdt av dr. Høst som vidne, og av dr. Waaler, som har vært opnevnt som sakkyndig. Retten har derfor funnet det betenkelig å gi disse undersøkelser så vidtgående følger at man på grunnlag av dem opløser et ekteskap og kjenner et barn som er født i ekteskap å være uekte født. Man føler sig imidlertid bundet av flere høiesterettsdommer som uten noen reservasjon fastsetter at blodtypeundersøkelser i farskapssaker danner et gyldig bevis for at farskap er utelukket. Det henvises bl.a. til høiesterettsdom i Rt-1933-377 og Rt-1935-847. Det har, så vidt skjønnes, ingen sammenheng i rent biologiske spørsmål å fastsette andre regler for nedstamnings- og ekteskapssaker enn for farskapssaker.

Efter det foranstående må saksøkerens påstand godtas, idet det må foreligge ekteskapsbrudd fra saksøktes side, hvilket må ha ekteskapets opløsning til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom:

- - - Ved bevisoptagelse i herredsretten den 14 august 1937 erklærte fru Solveig Nielsen at alt hvad hun tidligere hadde forklart var riktig og at hun intet hadde å tilføie. På uttrykkelig spørsmål fra motpartens

Side:679

prosessfullmektig svarte hun at hun aldri hadde hatt samleie med andre menn enn sin tidligere mann. Hun avgav derefter forsikring på ære og samvittighet. - -

Lagmannsretten bemerker: Sakens utfall vil under disse omstendigheter bero på om resultatet av blodtypeundersøkelsene kan antas å være avgjørende for at motparten ikke kan være barnets far. - - Det er imidlertid klart at det foruten til det bevismiddel, som blodprøven er, alltid må være adgang til å ta i betraktning alle i saken for øvrig foreliggende oplysninger. Blodprøven er intet formelt bevismiddel som skulde gjøre en prøvelse av andre foreliggende oplysninger overflødige. Idet lagmannsretten tar i betraktning at biologene ikke ubetinget kan avvise muligheten av at det kan forekomme avvikelser fra blodtypesystemet og at det i saken ikke foreligger noe til støtte for utroskap fra hustruens side, har lagmannsretten med herredsretten ikke funnet det uten betenkelighet utelukkende på grunnlag av resultatet av blodtypeundersøkelsene å kjenne barnet å være uekte født og opløse ekteskapet. Men lagmannsretten antar dog at det i den foreliggende sak ikke er tilstrekkelig grunn til å tilsidesette resultatet av blodtypeundersøkelsene. At disse er utført på helt betryggende måte kan ikke være tvilsomt. Retten finner ikke å kunne avgjøre saken på grunnlag av hustruens forsikring.

Dommer Ubberud bemerker at han finner noen støtte for det resultat blodtypeundersøkelsen har gitt - - - at partene i kjønnslig henseende i over 5 år har levet et normalt ekteskapelig samliv uten å få barn, og sammenholder dette med at hustruen føder et barn 264 dager efter at hun for godt har forlatt sin mann, - - - og at hustruen i stillhet må antas å ha forberedt sin flytning uten på forhånd å forberede mannen på dette.