Rt-1956-1079
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-10-20 |
| Publisert: | Rt-1956-1079 |
| Stikkord: | Ekspropriasjonserstatningssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 4-III/1956 |
| Parter: | A/S Solheimsliens Byggeselskap (overrettssakfører Nils Ustvedt - til prøve) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson). |
| Forfatter: | Heiberg, Schei, Gaarder, Nygaard, Skau |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §48, Bygningsloven for Kristiania (1899) §15, §16, Tvistemålsloven (1915) §367, §40, §46, §49, Bygningsloven (1924) |
Dommer Heiberg: Bergen reguleringsråd godkjente i 1934 en planlagt sidevei til Nordre Skogvei i Bergen som atkomst til en prosjektert bebyggelse på Nordre Skogvei nr. 34 a, b og c og 36 a og b. Kort etter ble også vedtatt og stadfestet regulering av veiens fremføring videre sydover til en eldre bebyggelse på Nordre Skogvei nr. 12 c-20 c.
I henhold til vedtekt til bygningslovens §48 ble ved approbasjon av byggeanmeldelse på Nordre Skogvei nr. 36 a-b bl.a. fastsatt: «Adkomstveien må utlegges og opparbeides etter veivesenets anvisning og under dets kontroll.» Eieren har ved tinglyst deklarasjon forpliktet seg til å holde veien ved like. Etter spesifisert oppgave kostet veien ca. kr. 47 000. Herav er i alt ca. kr. 18 650 refundert etter avtale med kjøperne av de tilstøtende eiendommer mot vest, Nordre Skogvei nr. 34 a, b og c og 36 a og b.
I 1948 forlangte Bergen kommune med hjemmel i bygningslovens §40 nr. 1 forsøksekspropriasjonstakst for å få fastsatt erstatning bl.a. for grunn til den privat anlagte vei - nå Nordre Skogvei nr. 38 tilhørende A/S Solheimsliens Byggeselskap - og til fremføring av den regulerte forbindelse videre. Bergen skjønnskommisjon avsa 23. november 1948 skjønn, hvorved A/S Solheimsliens Byggeselskap som eier av Nordre Skogvei nr. 38 x ingen erstatning ble tilkjent.
Byggeselskapet påanket skjønnet til Gulating lagmannsrett, som 20. januar 1950 avsa dom med domsslutning:
«Skjønnskommisjonens skjønn stadfestes for så vidt det er påanket.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Solheimsliens Byggeselskap 400 kroner til Bergen kommune innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Denne dom har byggeselskapet påanket videre til Høyesterett.
I ankeerklæringen heter det bl.a.: «Lagmannsretten antas å ha tatt feil når den har funnet at skjønnet ikke hviler på uriktige rettslige forutsetninger. - Det er således uriktig når
Side:1080
lagmannsretten har funnet at den ankende parts opparbeidelsesomkostninger ikke kan utlignes på hele den strekning taksten gjelder, men kun på de eiendommer som tilstøter den omtvistede vei på begge sider. - I ethvert fall fratas den ankende part en refusjonsadgang ved ekspropriasjonen, idet man må anta at han ville kunne ha gjort krav på refusjon fra en del av grunneierne. - - - Det er endelig uriktig rettsanvendelse når den ankende part ikke er tilkjent erstatning for halv veigrunn.»
Om sakens nærmere sammenheng viser jeg til skjønnsgrunnene og lagmannsrettens domsgrunner. Som nye dokumenter for Høyesterett er fremlagt to fremstillinger, henholdsvis fra reguleringssjefen i Bergen og fra Bergen veivesen.
Byggeselskapet har nedlagt påstand:
«1. Bergens skjønnskommisjons skjønn av 23. november 1948 oppheves for så vidt angår eiendommen Nordre Skogvei 38 x.
2. Bergen kommune dømmes til å betale A/S Solheimsliens Byggeselskap saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»
Kommunen har påstått:
«At lagmannsrettens dom stadfestes og at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Under ankeforhandlingen for Høyesterett har den ankende part i det vesentlige gjort gjeldende: Ved ekspropriasjonen ble byggeselskapet berøvet den adgang det ellers ville ha til å kreve vederlag av eierne av de sønnenforliggende eiendommer som vilkår for å la dem bruke veien når et gjennombrudd etter den vedtatte regulering før eller senere måtte bli aktuelt. Det avgjørende er for så vidt ikke om eierne sammenlagt får mer eller mindre igjen enn veien har kostet, men om det her foreligger en økonomisk verdi som er gått tapt ved ekspropriasjonen, og som prinsipielt er gjenstand for erstatning, jfr. Rt-1956-109 flg. og side 493 flg., særlig side 498. Skjønnsgrunnene må forståes slik - hevdes det - at retten har hatt en uriktig oppfatning av dette rettsspørsmål, og at den derfor ikke har drøftet om noe faktisk tap foreligger. Subsidiært fastholder byggeselskapet at det iallfall skulle ha vært tilkjent halv erstatning for veigrunn, idet bare eiendommen på vestsiden av veien (nr. 34 a-c og 36 a-b) har fasaderett til den, mens eiendommene på østsiden (nr. 26-32) har atkomst og fasade direkte til Nordre Skogvei.
Kommunen hevder at byggeselskapets anførsler vedrørende det prinsipale krav i virkeligheten er nye krav som ligger utenfor ankeerklæringen, og har krevet dem satt ut av betraktning etter tvistemålslovens §367. Om realiteten gjør kommunen bl.a. gjeldende at byggeselskapet ikke har noen rett utover det som følger av bygningsloven. Eierne av de sønnenforliggende eiendommer har allerede rett til å bruke veien, på samme måte som alle andre, og selskapet ville derfor ikke under noen
Side:1081
omstendighet kunne avkreve dem vederlag for bruken av den anlagte og godkjente vei.
Mot denne anførsel har byggeselskapet på sin side protestert og har krevet den satt ut av betraktning som ny, og som liggende utenfor det foreliggende skjønn.
Jeg behøver ikke å ta standpunkt til i hvilken utstrekning partenes anførsler for Høyesterett kan sies å innebære nye krav i relasjon til tvistemålslovens §367. Under enhver omstendighet finner jeg ikke at noen av dem har rimelig grunn til å motsette seg at disse anførsler trekkes inn under drøftelsen av de spørsmål saken frembyr.
Med hensyn til realiteten skal jeg bemerke:
Etter Bergens-vedtekten til bygningslovens §48 punkt 1 må bebyggelse av en eiendom ikke finne sted, med mindre det til eiendommen fører opparbeidet og godkjent gate. Etter punkt 2 blir en slik gate fra den tid arbeidet er fullført og godkjent å vedlikeholde av kommunen, og gategrunnen skal da samtidig tilskjøtes kommunen uten vederlag. Kommunen har således en rett - og også en plikt - til å overta veien når den er ferdig. Er det gått frem på denne måte, er det klart at hvem som helst har rett til å bruke veien uten å innhente tillatelse og uten vederlag.
I dette tilfelle er det fulgt en noe annen fremgangsmåte, idet grunneieren har påtatt seg det fortsatte vedlikehold, og skjøte ikke er utstedt, uten at bakgrunnen for denne ordning er nærmere opplyst. At kommunen så senere, når spørsmålet blir aktuelt om å overta veien og føre den frem sydover i samsvar med reguleringsplanen, velger å gå ekspropriasjonsveien i stedet for å bruke sin rett etter bygningslovens §48 nr. 2, kan etter min mening ikke gi byggeselskapet noen annen rettsstilling i forhold til de sønnenforliggende eiendommer.
Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om selskapet inntil veien overtas av kommunen vil kunne motsette seg at den brukes som annet enn atkomstvei til nr. 34 a-c og 36 a-b. Det må i seg selv være avgjørende at selv om overtagelsen i dette tilfelle ble utskutt, hadde kommunen det i sin hånd når som helst å gjøre den aktuell på den ene eller den annen måte, og da med den følge at bruken var åpen for alle. Byggeselskapet har ikke hatt noen rett til å se den midlertidige tilstand opprettholdt, og har ikke ved gjennomføringen av den regulerte veiforbindelse eller ved ekspropriasjonen lidt noe tap. Jeg kan derfor ikke se at det er feil ved skjønnskommisjonens rettsanvendelse eller ved skjønnsgrunnene når den ikke har tilkjent erstatning eller vurdert tapets størrelse.
Med hensyn til det subsidiære krav om halv erstatning for grunnen, er jeg enig med lagmannsretten i at den definitivt er utlagt som vei i hele sin bredde i henhold til kommunens krav med hjemmel i bygningsloven, og at det da ikke er noe å erstatte. Jeg viser til Rt-1953-1089 og til de uttalelser og avgjørelser som der er nevnt (side 1092), samt til Rt-1948-155.
Side:1082
Efter resultatet må byggeselskapet betale saksomkostninger også for Høyesterett.
Jeg tilføyer at når denne sak først nå er kommet opp til behandling i Høyesterett, skyldes dette, etter hva der er opplyst, forhold hos partene.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Solheimsliens Byggeselskap til Bergen kommune 1500 - femten hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Nygaard og Skau: Likeså.
Av skjønnskommisjonens skjønn (justitiarius M. Coucheron med skjønnsmenn Nils Hovland, Alfred Westerlid, Olaf Larsen og J. A. Jebsen):
Denne forsøksekspropriasjonstaksten er anlagt av Bergen kommune for å få fastsatt den erstatning som kommunen må betale for avståelse av grunn til anlegg av en regulert lekeplass på Nordre Skogvei nr. 24 a, til fremførelse av en regulert vei førende sørover fra denne lekeplassen til Nordre Skogvei nr. 8 b og til overtagelse av en privat vei som fører nordover fra lekeplassen til Nordre Skogvei. Retten til ekspropriasjon er hjemlet i bygningslovens §40 nr. 1 a.
De eiendommer som berøres av ekspropriasjonen er - bortsett fra takst nr. 1, 7 og 8 - villamessig bebyggede eiendommer fra hvis hager eller bakplasser det vil bli ekspropriert grunn til fremførelse av den veien som skal føre sørover fra lekeplassen. Hvor veien vil komme til å ligge høyere eller lavere enn det nåværende terreng, vil den bli anlagt på veimur eller med forstøtningsmur.
Angående hvorledes ekspropriasjonen vil berøre de enkelte eiendommer, bemerkes: - - -
8) Nordre Skogvei nr. 36 x, eier A/S Solheimsliens Byggeselskap.
Av denne eiendom er det nå bare igjen en privat opparbeidet vel, kultet og finpukket, men ikke gruset. Veien er anlagt overensstemmende med gjeldende regulering. Den øvrige del av eiendommen er frasolgt i 5 bebyggede parseller som er tillagt rett til å bruke veien. Veien dekker et areal på 567,1 kvm som kommunen vil ekspropriere for å overta den som offentlig vel.
Saksøkte har således utstykket sin eiendom ved salg av parseller med bruksrett til den av saksøkte anlagte vei, og denne veien vil derfor saksøkte ikke kunne nedlegge og bruke til annet enn vei. Når da kommunen eksproprierer den private vel for å overta den som offentlig vei, kan skjønnskommisjonen ikke anta, at saksøkte derved lider noe tap, som kan begrunne krav på erstatning. Idet man for øvrig henviser til
Side:1083
den i Rt-1906-244 gjengitte høyesterettsdom og til Stang «Norsk Bygningsrett» side 166 og Schjødts «Norsk Ekspropriasjonsrett» (2. utgave) side 262, fastsettes, at denne veigrunn pliktes avstått til kommunen uten erstatning. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommerne T. Gjessing og Helge Refsum):
Lagmannsretten finner at skjønnet må stadfestes. Etter det som foreligger finnes det nemlig ikke at det er noe som viser at skjønnskommisjonen har gått ut fra uriktige rettslige forutsetninger eller anvendt rettssetninger uriktig.
For skjønnskommisjonen møtte den ankende uten prosessfullmektig, og byggmester Naustdal har forklart at det ikke ble fremholdt for kommisjonen at byggeselskapet hvis det hadde fått beholde veien kunne ha fått inntekt ved å avstå bruksrett til veien mot vederlag. Når spørsmålet heller ikke er omhandlet i skjønnsgrunnene og erstatning ikke er tilkjent, må det antas at skjønnskommisjonen ikke har regnet med at den ankende ville ha fått inntekt ved å avstå veirett, dvs. ikke har regnet med noen slik skadevirkning som den den ankende i ankeerklæringen hevder at ekspropriasjonen volder. Spørsmålet om hvorvidt det bør regnes med at ekspropriasjonen har slik skade til følge, hører imidlertid ikke til rettsanvendelsen. Det er således ikke grunn til å anta at skjønnsresultatet skyldes at skjønnskommisjonen har gått ut fra at sånn skade selv om den antas å ville inntre ikke skal erstattes.
Under hovedforhandlingen har den ankendes prosessfullmektig hevdet at reguleringen av hele den gatestrekning forsøksekspropriasjonstaksten gjelder, iverksettes ved ekspropriasjonen, altså samtidig, og at opparbeidelsesomkostningene for hele strekningen i likhet med hva bygningslovens §46 nr. 2 etter hans oppfatning bestemmer om grunnerstatningen, derfor må lignes ut på hele strekningen. Han hevder at resten av strekningen blir billigere å opparbeide enn Nordre Skogvei 38 x, og at den ankende part derfor får penger til gode hvis utgiftene til opparbeidelse av Nordre Skogvei 38 x tas med i fordelingen og at dette skulle skjønnskommisjonen ha tatt hensyn til.
Retten er ikke enig i den rettsoppfatning at den ankendes opparbeidelsesomkostninger vedkommende Nordre Skogvei 38 x skulle lignes ut på hele den strekning taksten gjelder, sammen med dem som vil påløpe for resten av strekningen. Den ankende har opplyst at Nordre Skogvei 38 x er opparbeidet som gate på grunn av forlangende fra bygningsmyndighetene i henhold til vedtekt for Bergen til bygningslovens §48 nr. 1, om at bebyggelse av eiendom ikke må finne sted med mindre det til eiendommen fører opparbeidet og godkjent gate. Hvilken rett den ankende har til utligning av utgiftene til opparbeidelse, er bestemt i bygningslovens §49. Ifølge siste punktum i §49 sammenholdt med vedtekt for Bergen til bygningslovens §48 nr. 3 og 5, nr. 2 har den ankende bare utligningsrett mot eierne av de eiendommer som støter til den gatestrekning den ankende har opparbeidet.
Denne begrensning stemmer også med hva lovens forarbeider viser har vært meningen med lovens §49, se Ot.prp. nr. 30 for 1923 0,
Side:1084
sammenholdt med bygningsloven for Kristiania av 26. mai 1899 §15 og §16, og med den ordning som gjaldt i Bergen ifølge bygningsloven for Bergen av 19. april 1899 §27.
Som nevnt er en del - den nordligste - av den gatestrekning saken gjelder ferdig opparbeidet og godkjent i 1937, mens resten ikke er gruset, men er kjørbar og tatt i bruk.
Etter rettens mening, kan en ikke av den grunn regne at opparbeidelsen av den gatestrekning saken gjelder (Nordre Skogvei nr. 38 x) eller noen del av den, er eller blir foretatt på samme tid som det øvrige av den gatestrekning forsøksekspropriasjonstaksten gjelder. Opparbeidelsen av det øvrige er, som det fremgår av skjønnsgrunnene, ikke påbegynt.
Tilstøtende til den gatestrekning saken gjelder, Nordre Skogvei 38 x er på vestsiden Nordre Skogvei 34 a, b og c og 36 a og b, og på østsiden Nordre Skogvei nr. 26, 28, 30 og 32. Alle disse eiendommer har den ankende selv utskilt fra den eiendom den nåværende Nordre Skogvei nr. 38 x er siste rest av, delvis også selv bebygget.
Overensstemmende med ankeerklæringen hevder den ankende ikke å være skadelidende ved at det ikke er tatt hensyn til refusjonskrav mot disse eiendommer. Bidrag fra parsellene på vestsiden er, som det også fremgår av ankeerklæringen bestemt ved avtale og betalt. Og den ankendes prosessfullmektig har gitt uttrykk for at den ankende part ikke regner at parsellene på østsiden har noen interesse eller fordel av gatestrekningen.
Etter dette er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om ekspropriasjonen av gatestrekningen avskjærer grunneieren fra å sette frem krav på utligning etter bygningslovens §49, hvilket også måtte ha vært en betingelse for at den ankende kunne få medhold i det omhandlede resonnement.
Retten finner heller ikke at det er grunn til å anta at det skyldes noen uriktig rettsoppfatning at skjønnskommisjonen ikke har tilkjent erstatning for halv gategrunn.
Spørsmålet om hvorvidt grunnen i sin helhet er verdiløs for den ankende fordi den definitivt er utlagt til gate horer ikke til rettsanvendelsen. I anledning av henvisning i ankeerklæringen til Rt. for 1933 50 kan det imidlertid vises til at også eiendommene på østsiden (Nordre Skogvei nr. 26, 28, 30 og 32) som nevnt er fraskilt det samme areal som Nordre Skogvei 38 x er resten av, og solgt av den ankende. Denne har saledes solgt grunnen på begge sider av gaten.
Den ankende har fremholdt at parsellene på østsiden ikke har rett til veien og at salgssummene for den ikke inneholdt vederlag for noe av veibredden. Det innsees imidlertid ikke at det av den grunn skulle innebære noen uriktig lovanvendelse at kommisjonen ikke har tilkjent erstatning for halv veigrunn, men funnet at den ankende ikke lider noe tap ettersom gate grunnen i hele sin bredde definitivt er utlagt til gate i forbindelse med salget av parsellene på vestsiden. Som nevnt har den ankende selv ment at gaten ikke er av noen interesse for parsellene på østsiden. - - -