Rt-1959-1025

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-10-17
Publisert:	Rt-1959-1025
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 135 B/1959
Parter:	A (overrettssakfører Fredrik M. Bugge - til prøve) mot B, nå gift C (høyesterettsadvokat Jon Kjellevold).
Forfatter:	Hiorthøy, Roll Matthiesen, Leivestad. Mindretall: Bahr, Berger
Lovhenvisninger:

Dommer Hiorthøy: I sak mellom A og B, nå gift C, om farskapet til et barn som saksøkte fødte 1. mai 1954, avsa Ytre Sogn herredsrett 22. mars 1955 dom med slik domsslutning:

«A kjennes ikke å være far, men derimot å være bidragspliktig til det barn som B fødte den 1. mai 1954.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

A påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 29. august 1957 avsa dom med denne domsslutning:

«A kjennes å være far til det barn som B fødte 1. mai 1954.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige kr. 132,20 og dertil det beløp som høyesterettsadvokat Eikesets salær blir endelig fastsatt til.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra underretningen om den endelige salærfastsettelse.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«A frifinnes for farskap og bidragsplikt til C's barn født xx.xx.1954 og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

C, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har tatt til gjenmæle og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og den ankende part ilagt saksomkostninger for Høyesterett.

Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Indre Sogn herredsrett 31. oktober 1958 med avhør av 1 vitne, ved Ytre Sogn herredsrett 23., 24. og 30. januar 1959 med avhør av ankemotparten C og 14 vitner, og ved Hafrsfjord herredsrett 20. mai 1959 med avhør av 1 vitne. Etter anmodning av den ankende parts prosessfullmektig har professor dr. med. E. Schjøtt-Rivers avgitt en sakkyndig erklæring, datert 5. desember 1957, samt en tilleggserklæring, datert 4. juni 1959. (Han er ved Høyesteretts beslutning av 28. september 1958 oppnevnt som sakkyndig, men har vært forhindret fra å møte under ankeforhandlingen.) Det er for øvrig fremlagt en rekke nye, skriftlige bevis, som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for.

Side:1026

Den ankende part har i ankeerklæringen anført følgende:

«1. Den ankende part fastholder at han ingen erindring har om at han har hatt samleie med B.

2. Det antas å være uriktig når lagmannsretten uttaler at det ikke er «helt klart» om den i saken omhandlede fest fant sted natten mellom 16. og 17. september 1953 eller natten mellom 10. og 11. september. Den ankende part hevder at en riktig vurdering av bevisene tilsier at festen har funnet sted natten mellom 16. og 17. september.

3. Det antas at lagmannsretten tar feil når den finner at B's barn, som ble født xx.xx.1954, kan være frukten av et samleie 16/17. september 1953.

4. Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke er riktig å dekretere farskap, men at dommen burde vært begrenset til å gå ut på bidragsplikt.

Det antas ikke å være bindende resonnement når lagmannsretten uttaler «at når man først godtar en svangerskapstid på 226-228 dager som mulig i dette tilfelle - - - er den korte svangerskapstid ikke en omstendighet som gjør det tvilsomt om A er far til barnet».

Videre antas det at lagmannsretten har vurdert bevisene om barnemorens vandel feilaktig.»

Med hensyn til pkt. 1, spørsmålet om hvorvidt partene overhodet har hatt samleie med hverandre, har den ankende parts prosessfullmektig for Høyesterett erkjent at det her ikke kan være grunnlag for å fravike herredsrettens og lagmannsrettens standpunkt, og at han derfor ikke vil bygge noen innsigelse på det som for så vidt er anført av den ankende part.

Når det gjelder pkt. 2, tidspunktet for partenes samleie, bemerkes at ankemotpartens prosessfullmektig har erklært seg enig i at samleiet må ha funnet sted i tidsrommet 14.-17. september 1953. Derimot kan det etter hans mening ikke ansees godtgjort at samleiet har funnet sted natten mellom 16. og 17. september; det er like meget som taler for at det har foregått et par dager tidligere, nemlig mandag 14. september 1953.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Etter det som er opplyst i saken, og under hensyn til hva partenes prosessfullmektiger har anført for Høyesterett, legger jeg til grunn at partene har hatt samleie med hverandre og at dette har foregått i tidsrommet 14.-17. september 1953. Det kan ikke ansees godtgjort når i løpet av dette tidsrom partenes kjønnslige omgang fant sted, og strengt tatt synes man da å måtte se hen til det for saksøkeren gunstigste tidspunkt, nemlig natten mellom 16. og 17. september 1953. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet denne ubetydelige tidsforskjell etter min mening ikke har noen betydning for avgjørelsen.

Hovedspørsmålet i saken, som partenes prosedyre i det vesentlige har dreiet seg om er om saksøkeren, med et så begrenset antall svangerskapsdager (226/228 (230/232) p. c.-236/238

Side:1027

(240/242) p. m.) og under hensyn til barnets modenhetsgrad, kan sies å ha hatt samleie med moren til sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far. Jeg har funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved et bekreftende svar. Barnet, som ifølge fødselsmeldingen ikke var fullbåret, er i denne oppgitt å være 48 cm langt med en vekt av 2560 g. Som særlige tegn på at det ikke var fullbåret, er sammesteds angitt: «Mørkrød farve, ullhår på kropp og ekstremiteter, ingen skarp hårgrense, fontaneller store og åpne sømmer i craniet, neglene er ikke vokset ut over fingertuppene, ørene bløte og ligger tett inn til hodet.» Den sannsynlige svangerskapstermin er i fødselsmeldingen anslått til ca. 37-38 uker.

Den sakkyndige erklæring fra professor dr. med. Schjøtt-Rivers munner ut i følgende konklusjon:

«1. Et guttebarn med en lengde på 48 cm og en vekt på 2560 g er sannsynligvis noe for tidlig født. Det er ikke urimelig å anta at det er født 2 uker før normal termin.

2. Det er ikke teoretisk utelukket at svangerskapstiden har vært så kort som 228 resp. 226 dager p. c., men sannsynligheten er så liten at man i vanlig rettsmedisinsk praksis anser den for å være «usannsynlig».»

I begrunnelsen anføres bl.a.:

«Hvis en benytter den svenske Medisinalstyrelsens tabell for beregning av svangerskapets varighet, og tar for seg de guttebarn som har en lengde på 48 cm og en vekt på 2560 g, vil en komme til følgende resultat: Barn som er født efter 34 ukers svangerskapstid dvs. efter 232 til 238 dager efter siste menstruasjons første dag med en lengde på 48 cm, forekommer nok, men hyppigheten er meget liten. Det største antall barn med en lengde på 48 cm er født efter en svangerskapstid på 267-273 dager p. m.

Et ikke ubetydelig antall er født efter 39 uker og 40 ukers svangerskap p. m. Det finnes også endel som har 48 cm lengde som er født etter 41 og 42 ukers svangerskapstid. Det er altså en betydelig variasjonsbredde, men det antall barn som er født efter så kort svangerskapstid som 238 resp. 236 dager p. m. er så minimalt at den vanlige praksis ved rettsmedisinske avgjørelser av denne art er å erklære det for usannsynlig at svangerskapstiden har vært så kort.

Tar en for seg barn med fødselsvekt 2560 g og regner på samme måte som ovenfor vil en finne at det største antall barn er født efter en svangerskapstid på 38 uker, men et ikke ubetydelig antall er født både efter en kortere og lengere svangerskapstid. Et ikke ubetydelig antall er født efter 40 og 41 ukers svangerskapstid p. m. Tar en for seg det antall barn som er født efter en svangerskapstid på 232 til 238 dager p. m. dvs. i 34te svangerskapsuke, er dette antall litet, men det er dog et noe større antall enn det man finner når bare barnets lengde legges til grunn for beregningen av svangerskapets varighet. Som nevnt ovenfor er altså variasjonsbredden når det gjelder fødselsvekten større enn variasjonsbredden når det gjelder barnets lengde. Antallet av

Side:1028

de barn med vekt på 2560 g som er født efter 232-238 dager p. m. er allikevel så lite at det efter vanlig rettsmedisinsk praksis må ansees usannsynlig at dette barn har hatt en så kort svangerskapstid som 232 til 238 dager p. m. Jeg skylder dog å gjøre oppmerksom på at hvis vi legger barnets vekt til grunnlag for vurderingen av svangerskapstiden, ligger denne nettopp på grensen av det vi kan betegne som usannsynlig og ikke usannsynlig. På dette område kan man komme til å få en diskusjon. Den vanlige regel er dog at den verdi skal legges til grunn for vurderingen som gir den minste sannsynlighet, og det blir altså da barnets lengde.»

I sin tilleggserklæring anfører han bl.a.:

«Hvis man legger de samme tabeller til grunn (og disse omfatter over 80 000 undersøkte tilfelle), vil man finne at et barn på den oppgitte lengde må være født etter en svangerskapstid på minst 245 dager etter siste menstruasjon, dvs. en beregnet varighet etter det befruktende samleie på 235 dager. Hvis man legger vekten til grunn for beregningen, må man anta at grensen går ved 240 dager etter siste menstruasjons første dag, dvs. en beregnet varighet av svangerskapet på 230 dager etter det befruktende samleie.»

Den sakkyndiges betraktninger og konklusjon bygger på et meget omfattende svensk materiale (Linders tabeller, jfr. herom Rt-1956-396 flg.) og må åpenbart tillegges betydelig vekt. Det fremgår imidlertid allerede av dette materiale at det faktisk forekommer og er registrert et visst antall tilsvarende tilfelle innenfor den vekt- og lengdegruppe det her gjelder. Selv om antallet statistisk sett er beskjedent, synes man da vanskelig uten støtte i uavhengige indikasjoner, å kunne sette muligheten for besvangring ut av betraktning ved bedømmelsen av en konkret sak hvor spørsmålet om sannsynlighetsgraden fremtrer på en noe annen måte. Hertil kommer, som den sakkyndige selv gjør oppmerksom på, at en ved statistiske undersøkelser på dette område må regne med en rekke feilkilder, kjente og ukjente faktorer som kan spille inn og influere på barnets utvikling. Særlig er å merke at den svenske tabell tar utgangspunkt i siste menstruasjons første dag, hvorved det, som den sakkyndige uttaler «innføres - - - en korreksjonsfaktor som representerer et gjennomsnitt, men det er ingen tvil om at variasjonene omkring dette gjennomsnitt også kan være betydelige». I motsetning til hva som ble antatt i den førnevnte høyesterettsdom, som angikk et fullbåret barn og hvor det forelå forskjellige særlige omstendigheter som støttet resultatet, mener jeg etter dette at muligheten for at barnet i det foreliggende tilfelle kan være født etter den omhandlede, usedvanlig korte, svangerskapstid, ikke er så fjern at man ikke kan regne med den som en praktisk realitet. Tidligere praksis synes å gå i samme retning, jfr. særlig dommer i Rt-1909-387, 1923 587, 1927 257, 1934 337 og 1956 1043. Særlige forhold i saken som er egnet til å underbygge en avgjørelse i annen retning, kan det etter min oppfatning ikke ansees godtgjort har foreligget.

Side:1029

Også spørsmålet om resultatet bør bli farskap eller bidragsplikt, har fremstillet seg som noe tvilsomt på bakgrunn av de opplysninger som foreligger om ankemotpartens forhold. Jeg kan for så vidt også være enig med den ankende part i at den korte svangerskapstid er et forhold som ikke uten videre i alle tilfelle kan settes ut av betraktning. Særlig hvor det foreligger alternative muligheter, men også i tilknytning til bevisførsel angående barnemorens vandel, mener jeg at dette er et moment som naturlig bør komme inn ved vurderingen. Jeg antar imidlertid at forholdene ikke ligger slik an i dette tilfelle, og henviser til det som er anført av lagmannsretten om at barnemoren har gjort et pålitelig og troverdig inntrykk, og om at det som er opplyst om hennes forhold på hotellet i alminnelighet, ikke er egnet til å «kaste stenk på B's vandel». Jeg nevner at hun av begge de tidligere retter er gitt anledning til å bekrefte sin forklaring med ed, og at det ikke er fremkommet noe som helst til støtte for en antagelse om at hun i det kritiske tidsrom har hatt å gjøre med andre menn enn saksøkeren. Hun har også fra alle sider fått det beste skussmål. Under disse omstendigheter har jeg ikke kunnet finne at det foreligger særlige omstendigheter som gjør det tvilsomt om den ankende part er barnets far.

Lagmannsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste, dog slik at jeg under hensyn til de særlige tvilsmål saken har frembudt, antar at saksomkostninger bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er kommet til et annet resultat. Etter professor Schjøtt-Rivers' uttalelse om usannsynligheten av at B's barn kan være født etter en så kort svangerskapstermin som den det her er tale om, og under hensyn til den vekt Høyesterett har tillagt slike uttalelser i saker av lignende art, finner jeg at A ikke kan kjennes å være far eller bidragspliktig til barnet. Jeg finner grunn til å peke på den nærmere forklaring av begrepet «usannsynlig» som professoren har gitt i sitt brev av 7. desember 1957, og som lyder: «Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at betegnelsen «usannsynlig» i grunnen er det eneste uttrykk vi har som dekker det tyske «unter den vorliegenden Umständen offenbar unwahrscheinlich» og det svenske «osannoligt» som jo er juridiske begreper og defineres av retten men såvidt jeg vet alltid fører til frifinnelse for farskap.»

Jeg stemmer således for at A frifinnes. Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:1030

Dommer Leivestad: Likeså.

Dommer Berger: Som dommer Bahr.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Tage Petersson):

Saksøkeren A er født xx.xx.1923 og er prisinspektør med bopel X. Han er gift og har to barn i ekteskapet. Ved forelegg utferdiget av fylkesmannen i Sogn og Fjordane den 15. mai 1954 er han utlagt som far til det av B den 1. mai s. å. fødte guttebarn. Forelegget er forkynt ham den 25. mai s. å. og i brev av 21. juni s. å. til retten har han krevet sak reist, idet han fralegger seg farskapet.

Saksøkte B er født xx.xx.1935 i Y og har oppholdt seg hjemme til hun var ferdig med folkeskolen. Senere har hun vært hushjelp på forskjellige steder, senest hos fru D på - - kafe og pensjonat i Y, hvor hun var fra våren 1952 til omkring 1. mars 1954. Her ble hun høsten 1953 kjent med saksøkeren, som bodde i pensjonatet på en av sine kontrollreiser til Y. En kveld var de sammen på saksøktes rom i selskap med en venn av saksøkeren og en venninne av saksøkte. Det ble drukket en del og saksøkte mener at hun ble temmelig beruset. Utpå natten brøt selskapet opp, men saksøkeren ble igjen hos saksøkte på rommet hennes og prøvet seg med tilnærmelser. Hun har forklart at hun strittet imot så godt hun kunne fordi hun ikke ville ha noe å gjøre med en gift mann. Men hun klarte ikke å motstå presset og det utviklet seg til fullbyrdet samleie. Han ble på rommet natten over, men de hadde ikke flere samleier, hverken da eller senere. Kort tid etter reiste saksøkeren og hun så ham ikke igjen før ved juletider. Hun visste da ennå ikke at hun var med barn og har heller ikke senere underrettet saksøkeren om det. Men han oppsøkte henne da hun kom hjem etter nedkomsten og ved den anledning fortalte hun at det var han som var barnefaren. Han hverken bekreftet eller benektet dette. Hun kan ikke huske når hennes siste regler tok til. Foreholdt opplysningen i fødselsmeldingen om at hun har oppgitt tidspunktet til ca. 6. august 1953 sier hun at hun ikke er sikker på når det var. Det har aldri vært noen uregelmessigheter av betydning med reglene. Under svangerskapet hadde hun stadig mindre blødninger.

Saksøkte har benektet å ha hatt med noen annen mann å gjøre i 1953. Hun mener derfor at det ikke kan være noen annen enn saksøkeren som er far til barnet og har påstått ham dømt som sådan.

Saksøkeren har forklart at det var i tiden 8.-17. september 1953 at han bodde på... pensjonat. Han har fremlagt en erklæring fra fru D, som bekrefter at dette er riktig. Han er sikker på at selskapet på saksøktes rom fant sted den 16. september. Han ble sterkt beruset i løpet av kvelden, men han husker at han ble igjen på saksøktes rom og vil ikke benekte muligheten av at han kan ha hatt samleie med henne. Men han mener at dette ikke kan ha vært det befruktende samleie, da svangerskapstiden er altfor kort. Om saksøktes forhold til andre menn har han hørt at hun har vært sammen med tyske sjøfolk.

Saksøkeren har påstått seg frifunnet for farskap og bidragsplikt.

Retten skal bemerke:

Saksøkte forklarte under saksforberedelsen at selskapet på hennes rom

Side:1031

fant sted i slutten av august 1953. Retten fant det derfor under hovedforhandlingen nødvendig å avhøre pensjonatets innehaverske, fru D, om tiden for saksøkerens opphold i pensjonatet. Da vitnet opplyste at det var hennes datter, fru E, som hadde ført bøkene og som hadde skrevet den erklæring som var sendt saksøkeren, ble datteren innkalt. Hun forklarte som 5. vitne at hun hadde gått gjennom fremmedkontrollskjemaene og regningene for 1953. Disse viste at saksøkeren hadde bodd i pensjonatet fra 8.-17. september 1953 med fradrag av dagene 11.-13. september, da han var ute på reise. Vitnet kunne ikke finne at saksøkeren hadde bodd i pensjonatet til andre tider i 1953. De øvrige deltagere i selskapet - 1. vitne F og 3. vitne lensmannsbetjent G - kunne ikke huske når på høsten selskapet fant sted. Vitnet H - som var serveringsdame på pensjonatet fra april 1953 til julen s. å. - har imidlertid ved bevisopptak for Follo herredsrett forklart, at saksøkeren kom til pensjonatet noen dager før vitnet reiste hjem på ferie i september. Den dag vitnets ferie begynte var saksøkeren bortreist fra pensjonatet noen dager. Da vitnet kom tilbake var saksøkeren reist for annen gang, men saksøkte fortalte henne at saksøkeren, hun selv og et par andre hadde hatt en fest på saksøktes rom mens vitnet var på ferie.

Retten finner det etter dette godtgjort at selskapet må ha funnet sted en gang i løpet av 13.-16. september, noe som heller ikke saksøkte har villet bestride. Man finner ikke noe sikkert holdepunkt for at det var nettopp den 16. september, som påstått av saksøkeren. Det ansees videre bevist at partene etter selskapet hadde fullbyrdet samleie. Foruten partenes forklaring om dette har man lagt vekt på at 3. vitne, lensmannsbetjent G, har forklart at dette ble fortalt ham neste dag av saksøkeren.

Spørsmålet blir da om det barn som saksøkte fødte den 1. mai 1954, kan være frukten av et samleie som er foregått en gang i tiden 13.-16. september 1953. Fra 13. september til og med 1. mai er det 231 dager. Regner man tiden fra 16. september kommer man til 228 dager. En svangerskapstid som ligger mellom 228 og 231 dager er for kort for et fullbåret barn, da middelvarigheten for svangerskapet her i alminnelighet settes til 270 dager. Det fremgår imidlertid av fødselsmeldingen at barnet ikke var fullbåret. Meldingen er utstedt samme dag som nedkomsten fant sted, og er underskrevet av jordmoren og en av legene på fylkessykehuset i Y, hvor saksøkte hadde sin nedkomst. Barnet var 48 cm langt og veiet 2560 gram. Som tegn på at barnet ikke var fullbåret er for øvrig anført: «Mørkrød farge, ullhår på kropp og ekstremiteter, ingen skarp hårgrense, fontaneller store og åpne sømmer i craniet, neglene er ikke vokset ut over fingertuppene, ørene bløte og ligger tett inn til hodet.» Svangerskapets sannsynlige varighet er angitt til ca. 37-38 uker, altså ca. 260-265 dager. En svangerskapsperiode på mellom 228 og 231 dager ligger således atskillig lavere enn hva legen og jordmoren har ansett som sannsynlig. Men den er ikke så kort at det Ikke kan antas at saksøkeren etter naturens orden kan være barnets far. Av tidligere rettspraksis henviser man spesielt til Rt-1927-257. Det ble her ikke antatt utelukket at et fullbåret barn på 3000 gram og 52 cm langt var frukten av et svangerskap på 232 dager.

Det er tatt blodprøver av partene og barnet. Etter den sakkyndige erklæring av 3. november 1954 om blodtypebestemmelsen, er det ikke noe i veien for at saksøkeren kan være far til barnet.

Side:1032

Den korte svangerskapstid og andre opplysninger som foreligger i saken gjør det imidlertid tvilsomt om saksøkeren er barnets far. Saksøkte har riktignok med sin ed bekreftet at hun ikke har hatt kjønnslig omgang med andre menn i den kritiske tid. Det er imidlertid andre opplysninger som gir begrunnet tvil om hennes moralske vandel. Vitnet H har således forklart at saksøkte ofte hadde besøk av mannfolk på sitt rom. Vitnet hadde det bestemte inntrykk at saksøktes herrebekjentskaper enten var tilreisende eller sjøfolk. Sommeren 1953 hadde saksøkte hos seg på sitt rom en tysk sjømann. Sjømannen var på saksøktes rom flere kvelder, uten at vitnet kan påstå at han overnattet der mer enn en gang, da han var på rommet til kl. 10 formiddag. Det ble gjort henvendelse til pensjonatet fra vedkommende båt som sjømannen var forhyret på, og vitnet hentet ham selv ned fra saksøktes rom om morgenen. Vitnet måtte gå opp flere ganger før sjømannen kom ned. Første gang så hun gjennom døren at han lå i saksøktes seng. I et brev til saksøkeren har vitnet skrevet at saksøkte «hade gutar hjå seg bode seint og tidlegt.» I anledning av denne forklaring har saksøktes venninne, 2. vitne I, under hovedforhandlingen forklart at hun var med på saksøktes rom en kveld da tyskeren var der. Utpå kvelden sa de at han måtte gå, men han ville ikke og ble liggende på en divan om natten. Vitnet delte seng med saksøkte hele natten og hun mener at H har forvekslet henne med tyskeren, da denne ble hentet.

Retten kan i det hele ikke fri seg for det inntrykk at saksøkte har vært meget lite nøyeregnende med sin mannlige omgang. For rettens syn på hennes moralske forhold har det også hatt betydning at hun har innlatt seg med saksøkeren etter et temmelig tilfeldig bekjentskap og uten å vite noe annet om ham enn at han var en gift mann. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henrik Svendsen og Jac. Wesenberg og hjelpedommer Kåre Lassen):

- - -

A gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil. - - -

1. - - - Han påstår at han aldri har hatt samleie med B.

2. Når herredsretten mener at det barn som ble født xx.xx.1954 kan være frukt av et mulig samleie på den tid som er nevnt under post 1.

I brev til herredsretten av 22. juni 1954 sa A bl.a. at «jeg ikke har hatt samleie med barnemoren til slik tid at jeg efter naturens orden kan være barnets far», og videre at «det er meg aldeles ufattelig at jeg - i den tilstand jeg må ha vært i - kan ha hatt samleie med B med besvangring som følge».

Under saksforberedelsen for herredsretten forklarte B at partene - etter den fest som er nevnt i saken - hadde fullbyrdet samleie. A ble forelagt hennes forklaring. Han hevdet at hun tok feil med hensyn til tidspunktet for festen, men det fremgår ikke av rettsboken at han benektet å ha hatt samleie med henne. I et nytt brev til herredsretten av 1. desember 1954 sier A bl.a.: «Jeg kan ikke utelukke muligheten av at samleie kan ha funnet sted, og på dette punkt er hennes forklaring den mest pålitelige - til tross for at jeg finner det meget merkelig at hun ikke har gitt meg og sine foreldre denne forklaring før, når hun nu akter å stå fast ved denne som sin rettslige forklaring.»

Som nevnt foran benekter A for lagmannsretten at han noen gang

Side:1033

har hatt samleie med B. Uoverensstemmelsen forklarer han med at han brukte uheldige uttrykk i de nevnte brev. Det var hans mening å gi uttrykk for at det ikke var hans, men rettens sak å avgjøre om han hadde hatt samleie med B.

B har fastholdt sine tidligere forklaringer og har bekreftet med ed at de hadde fullbyrdet samleie etter festen på hennes værelse i - - pensjonat i Y. Lagmannsretten godtar hennes forklaring om det.

Festen kan ikke ha funnet sted så tidlig som i august 1953, slik som B har forklart. Det er ikke helt klart om den - og samleiet - fant sted natten mellom 16. og 17. september 1953 eller natten mellom 10. og 11. september. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er nødvendig å avgjøre det. Om man legger til grunn at samleiet fant sted natten mellom 16. og 17. september, den dag da A hevder at festen ble holdt, blir det 228 dager, respektive 226 dager, ettersom man regner samleiedagen og fødselsdagen med eller ikke, fra samleiet til fødselen. Det er antatt at den nedre grense for svangerskap for et fullbåret barn kan settes til 240 dager, se Den Retsmedicinske Kommissions betenkning 7. februar 1914, inntatt i Rt-1914-171, som det har vært bygget på i en rekke senere rettsavgjørelser, som det ikke finnes nødvendig å angi nærmere her. B's barn er født for tidlig, antagelig 2-3 uker for tidlig. Ved fødselen var det 48 cm langt og veiet 2560 gram. Av andre ufullbårenhetstegn oppgis i fødselsmeldingen: «Mørkrød farge, ullhår på kropp og ekstremiteter, ingen skarp hårgrense, fontaneller store og åpne sømmer i craniet, neglene er ikke vokset ut over fingertuppene, ørene er bløte og ligger tett inn til hodet.» I fødselsmeldingen er svangerskapets varighet angitt til «ca. 37- 38 uker». I sin forklaring ved bevisopptagelse for Ytre Sogn herredsrett har vedkommende lege ved Y Sykehus, hvor fødselen fant sted, lege Torgeir Stavdal, sagt at fødselen antagelig er foregått tidligst 36 og antagelig 37-38 uker etter besvangring har funnet sted. Etter funnene mener han at barnet antagelig er født 2-3 uker for tidlig, men at det ikke kan regnes for fullbåret.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at en svangerskapstid ned til 240 dager er mulig for et fullbåret barn og at B's barn er født minst 2 uker for tidlig, slik at det kan være frukten av et samleie 16/17. september 1953. Ifølge fødselsmeldingen har B oppgitt ved fødselen at siste reglers første dag var ca. 6. august 1953. Om hun har oppgitt å ha kjent liv første gang i midten av desember eller i midten av januar er noe uklart både etter fødselsmeldingen og etter lege Torgeir Stavdals forklaring. For lagmannsretten har B forklart at hun hadde mindre blødninger frem til midten av oktober 1953. Lagmannsretten finner at disse opplysninger ikke kan tas som bevis for at B var besvangret da hun hadde samleie med A omkring midten av september 1953.

Lagmannsretten har således, som herredsretten, funnet det bevist at A har hatt samleie med B til sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far.

Med hensyn til spørsmålet om farskap eller bidragsplikt bemerkes at når man først godtar en svangerskapstid på 226-228 dager som mulig i dette tilfelle, slik som herredsretten og lagmannsretten har gjort, er den korte svangerskapstid ikke en omstendighet som gjør det tvilsomt om A er far til barnet. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å anta at B har

Side:1034

hatt samleie med noen annen til slik tid at noen annen kan være barnets far og har heller ikke funnet andre omstendigheter Bom gjør A's farskap tvilsomt.

Med hensyn til den tyske sjøgutten som er nevnt i herredsrettens dom bemerkes at etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten fant denne hendelse sted i tidsrommet 6.-9. juni 1953, altså på en tid som ligger forut for mulig besvangrelse. Gutten var forhyret med S/S «Marsk», og hendelsen inntraff mens dette skip lå i Y, ifølge opplysninger fra rederiet i brev til overrettssakfører Hodnefjeld av 10. mars 1956, fra 6.-9. juni 1953. Tidspunktet for «Marsk»s anløp er for øvrig bekreftet av 10. vitne, kaiformann K på grunnlag av lossebøkene og likeledes at skipet ikke har vært i Y senere. Det er på det rene at B i stor utstrekning har hatt besøk av ungdommer på sitt værelse i - - pensjonat, både av gutter og piker. Men det er ikke fremkommet noe om at det under disse besøk har forekommet noe som kan betegnes som moralsk klanderverdig. Vitnet H, som herredsretten synes å ha tillagt atskillig vekt, forklarte seg ved bevisopptagelse for herredsretten. Hun har forklart seg direkte for lagmannsretten. Hun har forklart at det var hyppige besøk av gutter - og av piker - på B's værelse, men hun har ikke forklart noe som kan gi lagmannsretten grunn til å anta at det under disse besøk foregikk noe som kan kaste stenk over B's vandel. A hadde bodd på pensjonatet flere ganger tidligere, og det er neppe riktig å si at han for B var «et temmelig tilfeldig bekjentskap».

5.-11. vitne har forklart seg om B's vandel i sin alminnelighet og har gitt henne et godt skussmål. 5. vitne, lærer L, hadde henne som elev i 4-6 klasse i folkeskolen og betegner dertil hennes evner som jevnt gode. Lagmannsretten har fått det samme inntrykk og har fått inntrykk av at hun er pålitelig og troverdig.

Etter dette vil A bli kjent å være far til barnet. - - -