Rt-1956-396

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-04-20
Publisert:	Rt-1956-396
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59/1956
Parter:	A (høyesterettsadvokat Andr. Claussen) mot B (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl).
Forfatter:	Schei, Bahr, Berger, Gaarder, Soelseth
Lovhenvisninger:

Dommer Schei: Inderøy herredsrett avsa den 17. februar 1953 dom med denne domsslutning:

«A kjennes ikke å være far eller bidragspliktig til det pikebarn B fødte den 25. mars 1952.»

B erklærte anke til Frostating lagmannsrett, som avsa dom i saken den 8. januar 1954. Domsslutningen lyder slik:

Side:397

«A kjennes bidragspliktig til det barn som B fødte den 25. mars 1952, men frifinnes for farskap.

Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har henvist til at det eneste samleie mellom partene som kan komme på tale i saken, fant sted den 29. juli 1951, og at barnet ble født bare 240 dager senere. Da barnet var fullbåret, kan det etter hans mening ikke være frukten av dette samleie. Han har påstått herredsrettens dom stadfestet og B ilagt saksomkostninger.

B har prinsipalt påstått at den ankende part kjennes å være far til barnet - subsidiært at han dømmes til bidragsplikt, og at han tilpliktes å betale saksomkostninger.

Begge parter har for Høyesterett fått bevilling til fri sakførsel, med fritagelse for rettsgebyrer.

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Til bruk ved sakens behandling for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Inderøy herredsrett den 10. og 11. januar 1955. Partene avga forklaring, og det ble avhørt fire vitner. Av nytt bevisstoff ellers nevner jeg avskrift av fødselsmelding og utskrifter av dagbok og fødselsjournal for Steinkjer Sanitetsforenings syke- og fødehjem vedrørende B's første barn, født xx.xx.1950, og skrivelser fra fødehjemmet av 19. april og 10. mai 1955. Det er også fremlagt materiale fra Sverige og Tyskland angående undersøkelser av forholdet mellom nyfødte barns vekt og lengde og morens svangerskapstid. Det vesentligste som foreligger av nytt, er imidlertid de sakkyndige erklæringer som er gitt til bruk for Høyesterett ved avgjørelsen av saken. Professor, dr. med. Anton Sunde har etter anmodning av den ankende parts prosessfullmektig uttalt seg i skrivelser av 16. februar 1954, 20. januar, 8. mars og 26. mai 1955 og 15. februar 1956, og professor, dr. med. E. Schjøtt-Rivers har som oppnevnt sakkyndig i saken avgitt erklæring av 23. juni 1955. Saken var oppe til ankeforhandling den 23. og 24. august 1955, men ved kjennelse av 26. s. m. - Rt-1955-716 - besluttet Høyesterett å utsette behandlingen og innhente uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon. Den rettsmedisinske kommisjon, som delte seg i flertall og et mindretall, avga uttalelse den 9. september 1955. Kommisjonens medlemmer overlæge, dr. med. Kr. Skajaa, professor, dr. med. G. Waaler og professor, dr. med. R. Ingebrigtsen har senere gift tilleggsuttalelser av henholdsvis 27. januar og 6. og 9. februar 1956.

Professorene Sunde, Schjøtt-Rivers og Waaler og overlæge Skajaa har under den fortsatte ankeforhandling forklart seg muntlig som sakkyndige for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder tidspunktet for partenes samleie, er det enighet mellom dem. De forklarer begge at de hadde samleie

Side:398

den 29. juli 1951 sent om kvelden, og at de ikke har vært sammen ved andre anledninger som kan komme på tale i saken. Den ankende part har forklart at de også har hatt kjønnslig omgang to ganger tidligere - første gangen i midten av mars og deretter den 10. april samme år. Senere hadde de ikke noe med hverandre å gjøre før den 29. juli, fordi den ankende part forlovet seg med en annen. Ankemotparten har bekreftet at dette er riktig, bortsett fra at hun ikke kan huske tilfellet den 10. april. Begge støtter tidsangivelsen 29. juli til bestemte enkeltheter - blant annet at det den dagen var konfirmasjon i X og at samleiet fant sted i huset til den ankende parts bror, som var bortreist den helgen. Tidligere var det på den ankende parts hybel de hadde vært sammen. Ankemotparten forklarer uttrykkelig at hun siden den gang ikke hadde samleie med ham før den 29. juli 1951, og legger til at «hun er sikker på at hun ikke var på hans hybel på den tid, da det var lyse sommernetter».

Etter dette må jeg legge til grunn at det samleie mellom partene som det kan være spørsmål om i saken, fant sted den 29. juli 1951.

Det neste spørsmål er om barnet var fullbåret. De sikre holdepunkter man her har, er at barnet ved fødselen veiet 3380 gram og at lengden var 50 cm.

Lagmannsretten har ikke funnet å kunne legge til grunn som sikkert at barnet var fullbåret. Det er vist til jordmorens forklaring i saken om at det var tegn som kunne tyde på at barnet var for tidlig født; det hadde myk brusk i ørene, forholdsvis myke negler og en vel blålig farve. I sin erklæring av 16. februar 1954 sier professor Sunde om disse tegn blant annet:

«- - - Hertil er å bemerke at en sån ansiktsfarve ingen betydning har for vurderingen av utviklingsgraden. Nyfødte barn blir blålig farvet når de har for lite surstoff, lider av asfyxi, hva vi ikke sjelden ser like efter fødselen. Men det kan ramme alle barn, også de overtidige. Den eneste farve som har vært tillagt litt betydning for altfor tidlig fødte er en sterk kobberrød farve, som uttrykk for at huden ennu er tynn og underhudens farve skinner derfor sterkere igjennom. Det kan man se hos meget for tidlig fødte barn.

Nyanser i mykhetsgraden for ørebrusken og neglene kan heller ikke tillegges noen vekt her. Det avgjørende er barnets lengde og vekt.»

Professor Schjøtt-Rivers uttaler i sin erklæring av 23. juni 1955 blant annet:

«Det her omhandlede barn har altså en fødselsvekt og en lengde som temmelig nøyaktig svarer til gjennomsnittsverdien for fullbårne. - - Når jordmoren i dette tilfelle har anført at neglene var bløte, er ikke dette noe tegn på at barnet ikke er fullbåret. Hos et nyfødt barn som har ligget i fostervannet vil neglene alltid være bløte. Jordmoren forveksler dette med at neglene hos ikke fullbårne barn er korte og negleranden ikke fri. Heller ikke det jordmoren anfører om barnets

Side:399

blålige ansiktsfarve kan tas til inntekt for at barnet ikke er fullbåret. En må derfor i dette tilfelle kunne hevde at det ikke er påvist tegn hos barnet som kan peke i retning av at det ikke er fullbåret.»

Overlæge Skajaa har i sin muntlige forklaring for Høyesterett uttalt at også han mener at barnet var fullbåret. Det viste de essensielle tegn på modenhet.

Etter de sakkyndiges samstemmige uttalelser finner jeg det klart at Høyesterett ved avgjørelsen av saken må legge til grunn at barnet var fullbåret.

Det avgjørende spørsmål blir da om barnet etter naturens orden kan være konsipert ved samleiet den 29. juli, mellom 239 og 240 dager før fødselen. Dette spørsmål er et hovedpunkt i de sakkyndiges erklæringer, hvorav uttalelsene fra professorene Sunde og Schjøtt-Rivers også forelå da saken første gang var oppe til ankeforhandling i Høyesterett.

Fra professor Sundes erklæring av 16. februar 1954 hitsetter jeg:

«Erfaringen viser at unge, ugifte mødre ofte føder barn med noe lavere vekt, og mange mener årsaken ligger i deres livsforhold, sammenlignet med de gifte kvinner. Det er da for en sakkyndig vurdering påfallende at B som bare var 20 år gammel, skulle kunne utvikle et barn over middelvekten efter bare 240 dager. På den annen side vet vi at det er satt meget vide grenser for svangerskapets varighet forutsatt fullbåret barn hos oss fra 240 til 320 dager. Det blir da et meget viktig spørsmål ved en objektiv sakkyndig vurdering å søke å få belyst hvor store chanser det er for den mulighet at et sikkert fullbåret barn skulle kunne utvikles på 240 dager. Her kan jeg henvise til Rt-1932-324 på side 325 hvor den Rettsmedisinske Kommisjon har sitert en autoritet, Nürnbergers statistikk. Han hevder at noe sikkert eksempel på fullbåret barn efter kortere tid enn 244 dager ikke er fremlagt, og jeg må være enig med ham på grunnlag av de 53 000 fødsler jeg har hatt i min 23-årige overlegetid ved Rikshospitalets Kvinneklinikk. Noe annet er det at man statistisk kan regne ut de teoretiske muligheter for så kort svangerskapsvarighet. Denne statistikk er gjengitt, som ovenfor nevnt, og Nürnberger kommer til det resultat for 240 dager, at det er en mulighet blandt 93 458 tilfeller.

Det er sikkert nok at der forekommer en rimelig variasjonsbredde hva svangerskapets varighet angår. Setter man middeltallet til 274 dager, så fordeler kurven seg sterkt fallende til begge sider om dette middelpunkt som en vanlig binominal fordelingskurve. Innenfor varigheten 250/298 dager ligger nær 100 % fødende, idet kun 0,26 % kommer utenfor. B oppgir at hun hadde sin siste «menstruasjon» i begynnelsen eller midten av juli 1951 og at hun tror det var en virkelig menstruasjon hun hadde. Hun har m. a. o. ikke nøyaktig oppgave over menstruasjonen når hun bare kan angi begynnelsen eller midten

Side:400

av juli måned, og det vil neppe være mulig å skaffe nye opplysninger nu så lenge efter. Hvis hun virkelig hadde siste menstruasjon 15. juli, så skulle hun vente seg 21. april og barnet således være født ca. 1 måned for tidlig. Det kan man trygt se bort fra. Dertil er det altfor stor forskjell på en nyfødt i 36te og 40de uke.

Hvis dette barn var født på Rikshospitalets Kvinneklinikk ville vi ha journalisert det som sikkert fullbåret, og vi ville ha eksaminert henne nærmere om ikke den blødning hun hadde i midten av juli kanskje var litt svakere enn vanlig menstruasjon. Det hender nemlig ikke sjelden at kvinner har en blødning efter inntrådt svangerskap. Ofte er en sån blødning litt svakere, men forskjellen behøver ikke å være påfallende. Det er lett forståelig at kvinner oppfatter enhver genitalblødning som menstruasjon, hva der slett ikke alltid er tilfelle. Forutsatt siste normale menstruasjon en måned tidligere, 15. juni, skulle hun vente seg 21. mars, hva der ville være i god overensstemmelse med at barnet ble født 25. mars.»

Professor Sunde sammenfattet sin sakkyndige vurdering i følgende konklusjon:

«1. Det av B 25. mars 1952 fødte pikebarn er fullbåret med vekt og lengde litt over middeltallene.

2. Den teoretiske mulighet for at dette barn skulle være frukten av et samleie 240 dager tilbake i tiden er ved statistisk utregning av Nürnberger funnet å være en mulighet blandt 93 458.

3. Et sannsynligere tidspunkt for befruktningen må derfor antas å ligge ca. en måned lenger tilbake i tiden.»

Professor Sunde anså det for viktig å skaffe nærmere opplysninger om svangerskapstiden ved barnemorens første fødsel. Etterat fødselsmeldingen for dette barn var skaffet til veie, uttalte han i en tilleggserklæring av 8. mars 1955:

«Det viser seg nu at de innhentede opplysninger, kfr. avskrift av fødselsmeldingen, datert Steinkjer 3, august 1950, på en meget overbevisende måte støtter den oppfatning jeg som sakkyndig måtte gjøre gjeldende i min første erklæring av 16. februar 1954. Ifølge nevnte fødselsmelding angående B's første fødsel var også dette barn fullbåret - en pike på 3360 gram og med lengde 50 centimeter. Hun oppgir siste menstruasjon i midten av desember 1949, og det skulle da gi en svangerskapsvarighet på 231 dager til barnets fødsel 3. august 1950. M. a. o. 9 dager kortere enn den nederste grense som nu en gang er satt til 240 dager. Et så kortvarig svangerskap som 231 dager er helt utelukket.»

I tilknytning til dette har Sunde i brev av 15. februar 1956 tilføyet:

«Da befruktningsoptimum er ca. 10-14 dager efter menstruasjonen, skulle de 231 dager reduseres til 217/221 dager, for å sammenlignes med lavmålet 240 dager. Men dette blir jo helt meningsløst.»

Side:401

I erklæringen av 8. mars 1955 heter det videre:

«Hun var den gang litt over 18 år, ugift, førstegangsfødende. Muligheten for at hun i løpet av så kort tid skulle utvikle et sikkert fullbåret barn kan man helt se bort fra. Og forklaringen er ganske enkel. Hun har haft en blødning midt i desember 1949 som naturlig nok av henne er oppfattet som menstruasjon, hva den imidlertid ikke kan ha vært. Det har vært den ofte forekommende blødning efter inntrådt svangerskap på den tid i måneden da hun pleier å ha sin menstruasjon. Man regner med at det er den nederste del av livmoren nedenfor der svangerskapet sitter som avgir litt blod under hormonal innflytelse. En sån blødning behøver ikke være vesentlig forskjellig fra en vanlig menstruasjon. Iallfall ikke så meget at den svangre observerer forskjellen. En sån blødning kan gjenta seg flere ganger i begynnelsen av svangerskapet, men som regel blir det med en eller to blødninger. Når kvinner har det på denne måte, pleier det ofte å gjenta seg i et senere svangerskap. B's første svangerskap har således ikke vart i 231 dager, men derimot i 261, svarende til at siste normale menstruasjon var i midten av november 1949.

B's annet svangerskap viser ved den sakkyndige vurdering helt analoge forhold. - - -»

På grunnlag av de nye opplysninger ga professor Sunde følgende nye konklusjon:

«1. Det av B 25. mars 1952 fødte pikebarn kan ikke antas alle opplysninger tatt i betraktning å være konsipert så sent som i siste halvpart av juli måned 1951.

2. Det sannsynligste tidspunkt for besvangringen må antas å ligge i juni.»

Professor E. Schjøtt-Rivers uttaler i sin erklæring av 23. juni 1955 blant annet:

«Ved tallrike undersøkelser er det fastslått at fosteret har en lengde og vekt som står i forhold til svangerskapstiden. De undersøkelser som foreligger på dette område, er meget omfattende og er utført til forskjellige tider og i forskjellige land. Resultatene viser at svangerskapstiden kan variere atskillig, selv om barnet viser alle tegn på å være fullbåret, dvs. modent. Innenfor visse grenser har vi dog forholdsvis sikre verdier å holde oss til når det gjelder å bedømme svangerskapets varighet på basis av barnets utviklingsgrad. Jo kortere svangerskapet har vart, desto mindre synes avvikelsen fra gjennomsnittsverdien å være. Et barn født etter 34 ukers svangerskap vil ha en lengde på under 45 cm. En regner med at barnet først oppnår denne lengde ca. 4 uker før normal termin, dvs. i 36te uke. Gjennomsnittsvekten for et barn født i 34te uke vil være ca. 2000 gr. eller litt over dette, idet en regner med at fødselsvekten i 36. uke er 2500 gr.

Mot denne uttalelse vil det kunne reises innvendinger. Det kan hevdes at det finnes fostere som vokser raskere enn gjennomsnittsverdiene viser, og som på kortere tid enn vanlig

Side:402

når modenhet. En kan se barn som fødes med tegn på å være fullbåret etter kortere tid enn normalt, og på den annen side fødes barn etter en svangerskapstid som overskrider den normale, men hvor barnets størrelse ikke avviker nevneverdig fra gjennomsnittsverdien hos nyfødte.

Hvis det her omtalte barn allerede i ca. 34te svangerskapsuke skulle ha oppnådd en lengde og vekt som svarer til normalverdien for nyfødte, ville det ut fra hva vi vet om vektøkningen under svangerskapet, etter 40 ukers graviditet utvilsomt blitt et usedvanlig stort barn.

Det må fremheves at det i det aktuelle tilfelle er en rekke forhold som taler mot antagelsen av at det skulle foreligge et tilfelle av ekstraordinær rask utvikling av fosteret. Selv om vi vet at henimot 1 % av de nyfødte barn veier 4500 gr. eller mer, skyldes ikke denne overvekt at barnet har utviklet seg særlig raskt, men at svangerskapet har vært lengre enn normalt. Fødsel av «kjempebarn» etter en normal svangerskapstid er særdeles sjelden. Hvis moren har sukkersyke, kan en se det, og hvis moren er særlig stor (gjennomsnittsvekten for mødre forut for graviditeten var 80 kg hos dem som hadde fått barn på 4500 gr. eller derover). Det er også fortrinnsvis noe eldre fleregangsfødende som får store barn.

I dette tilfelle, hvor det dreier seg om en kvinne som ennå ikke har fylt 20 år og hvis vekt er 54 kg, er det særdeles urimelig å anta at det skulle foreligge et tilfelle av særlig hurtig utvikling av fosteret.

Når det i Norge ikke ansees for utelukket at et barn kan fødes med alle tegn på å være fullbåret etter en svangerskapstid på 240 dager, så vil en, når en ser bort fra tilfelle med sukkersyke, neppe stå overfor barn med en fødselsvekt og en lengde som svarer til gjennomsnittet for fullbårne. En medgir nemlig muligheten av at et barn kan betegnes som fullbåret med en vekt på bare 2500 gr. og en lengde på 48 cm, når det ikke frembyr noen andre ufullbårenhetstegn.

Morens opplysninger om menstruasjonens forhold kan jeg ikke tillegge noen avgjørende vekt. Ubevisste erindringsfeil er erfaringsmessig hyppige, i særdeleshet hvis spørsmålet om siste menstruasjon først kommer fram noen tid ute i svangerskapet. Ofte dreier det seg om en hel måneds differanse, idet terminen for den sist uteblitte menstruasjon forveksles med terminen for den sist opptrådte. Erfaringen har også lært oss at en typisk erindringsfeil er at månedene juni og juli forveksles.

Det er heller ikke helt sjelden at det etter inntrådt graviditet kan komme en blødning på den tid menstruasjonen var ventet. Denne blødning kan enten være en virkelig menstruasjon, noe som vi vet forekommer etter inntrådt graviditet, eller det kan være uttrykk for en sykelig tilstand som f. eks. en truende abort. I begge disse tilfelle kan blødningen være av en slik art at den ikke i den grad atskiller seg fra en vanlig

Side:403

menstruasjon, at den gravide kvinne oppfatter det som noe annet enn en helt normal menstruasjon. - - -

Opplysningen om B's første barn, dets lengde og vekt, samt menstruasjonens forhold den gang, kan dog, med visse reservasjoner, være til noen støtte når det gjelder å vurdere svangerskapets varighet i det aktuelle tilfelle. Ved det første barns fødsel var en ikke i tvil om at det forelå et fullbåret barn, til tross for at tiden fra den oppgitte menstruasjon til fødselen var så kort at den faller utenfor grensen for det en kan finne antagelig. - - - Blødningen 9. desember 1949 kan sikkert ikke ha vært en normal menstruasjonsblødning, men må ha vært en blødning av annen årsak. Det er derfor ikke urimelig å anta at den av moren i juli 1951 oppgitte blødning kan ha vært av samme natur.

På grunnlag av at første svangerskap etter all rimelighet må antas å ha vært et svangerskap av normal varighet, støtter dette antagelsen av at varigheten av annet svangerskap også har vært av en varighet som omtrent svarer til gjennomsnittet for normale svangerskap. Når en mor føder et «kjempebarn», antar vi at årsaken må ligge hos henne selv, og det er derfor en rimelig antagelse at samme årsak skulle gjøre seg gjeldende også ved et foregående svangerskap, i særdeleshet når mellomrommet mellom de to fødsler ikke har vært mer enn vel 1 1/2 år.

Når en har valt å sette nedre grense for et svangerskap som resulterer i fødsel av fullbåret barn til 240 dager, da bygger dette for en del på erfaringer en har samlet fra enkelte observasjoner hvor dagen for besvangring er kjent, men for en vesentlig del er det et resultat av statistiske studier av store materialer hvor en ikke har hatt noen opplysninger om dagen for besvangring, og en har derfor måttet bygge på opplysninger om siste menstruasjons første dag. Alle er enige om at dette ikke er en helt tilfredsstillende fremgangsmåte, men når tallene blir store nok, vil de feil som feilaktige opplysninger vedrørende menstruasjonen betinger, på det nærmeste elimineres. Tar en for seg slike store statistikker og vurderer barnets lengde og vekt i forhold til svangerskapets varighet, vil en finne at forholdet mellom svangerskapsvarigheten og de to nevnte verdier grafisk nærmest danner en rett linje når en ser bort fra svangerskapets aller første tid og overtidige graviditeter. Det er dog en betydelig spredning utenom kurven som betegner gjennomsnittsverdien. Dette beror delvis på den lite eksakte måte en har å beregne svangerskapstiden på når en bruker menstruasjonen som utgangspunkt for svangerskapets begynnelse, men vesentlig av den grunn som tidligere er nevnt, at det også er en betydelig variasjonsbredde. De verdier som faller så langt utenfor gjennomsnittsverdien at de nærmer seg 240 dager for svangerskapets varighet, er særdeles få og sannsynligvis ikke alltid helt pålitelige observasjoner. Det er derfor all mulig grunn til å se på disse ekstreme avvikelser med reservasjon, og ikke tillegge dem for stor vekt når andre, mer

Side:404

avgjørende faktorer taler mot slike antagelser. Når en bruker menstruasjonen som uttrykk for svangerskapets begynnelse, vil det alltid være et betydelig spillerom for feilberegning, idet siste menstruasjon intet har med det etterfølgende svangerskap å gjøre, en vet bare at eggløsningen hos regelmessig menstruerende kvinner pleier å inntre midt i menstruasjonsintervallet, men avvikelser fra dette forekommer meget ofte.

Konklusjon:

1. Det av B den 25. mars 1952 fødte pikebarn frembyr ingen tegn som tyder på at det ikke er fullbåret.

2. Morens alder og legemsbygning og den tidligere gjennomgåtte fødsel gjør det særdeles lite rimelig å anta at hun i løpet av 240 dager har kunnet utvikle et foster som er fullbåret.

3. En svangerskapstid på 240 dager kan en neppe teoretisk helt utelukke, men sannsynligheten for at den har vært så kort er så liten at en i praksis vel kan se bort fra den.»

Som nevnt i Høyesteretts kjennelse av 26. august 1955 har professor Schjøtt-Rivers i sin muntlige forklaring for Høyesterett opplyst at han med uttrykket i konklusjonens pkt. 3, «at en i praksis vel kan se bort fra den», har ment «at en i praksis meget vel kan se bort fra den».

Under den første ankeforhandling i saken ble det - som anført i kjennelsen - fremlagt avskrift av en svensk høyesterettsdom fra 1953 - Nytt Juridiskt Arkiv for samme år side 298304 - hvor farskap til et fullbåret barn ble idømt i et tilfelle der svangerskapstiden bare var 238 dager, regnet fra det befruktende samleie. I dommen er henvist til en uttalelse fra den svenske medisinalstyrelse, som bygger på en svensk statistikk om forholdet mellom barnets lengde og vekt ved fødselen og morens svangerskapstid (Linders' tabeller). Foranlediget blant annet av opplysningene om Linders' statistiske undersøkelser, besluttet Høyesterett å anmode Den rettsmedisinske kommisjon om uttalelse angående følgende spørsmål:

1. Hvorvidt de vitenskapelige undersøkelser og statistiske beregninger som er foretatt i den tid som er gått etter utarbeidelsen av Nürnbergers statistikk og kommisjonens uttalelse i 1932, har brakt spørsmålet om hyppigheten av variasjoner fra det gjennomsnittlige middeltall for svangerskapstiden i en annen stilling.

2. Om Sundes og Schjøtt-Rivers' erklæringer i den foreliggende sak gir anledning til bemerkninger fra kommisjonens side.

Den rettsmedisinske kommisjon avga uttalelse den 9. september 1955. Kommisjonens flertall - professor Georg Waaler med tilslutning av professor R. Ingebrigtsen - uttalte blant annet:

«Den rimeligste måten å angi svangerskapstiden på, er å regne fram til fødselsdagen fra det befruktende samleie, som svarer temmelig nøye til den egentlige befruktning, d. e. foreningen av sædlegeme og eggcelle, som er starten for det nye

Side:405

liv. Dette antall dager vil naturligvis variere fra tilfelle til tilfelle, og det viktige problem er å angi denne normale variasjon for fullbårne barn. - - -

Den rettsmedisinske kommisjon vil i denne forbindelse fremheve, at sannsynlighetsberegningene etter Nürnberger for fødsel etter 246, 245, 244 dager etc. helt ureelt gir inntrykket av noe tallmessig pålitelig, mens det riktige er å si at disse tall «kaster statistiske blår i øynene på leserne». Disse tall er nemlig regnet ut etter en teoretisk matematisk kurve, den såkalte eksponentialkurve, og denne går i virkeligheten utover fra middeltallet helt ut i det uendelige, d. e. i virkeligheten forbi 0 dager og over i negative verdier. Det er nå helt opplagt at både 0 dager, 100 dager og 200 dager er absolutt umulig for fullbåret barns svangerskapstid, mens eksponentialkurven viser en riktignok helt minimal, mulighet. De faktiske tall følger omtrent eksponentialkurven, men de faktiske tall slutter sikkert i en viss avstand fra middeltallet, mens kurven ikke gjør det. Det er derfor riktigere og mer forståelig å si, at man rent unntaksvis må regne med verdier under 249 dager, og at det aldri er observert noe sikkert tilfelle av fullbåret barn under 244 dager, NB! for barn med gjennomsnittsstørrelse for fullbårne barn (cfr. ovafor).

Selv om det, som innledningsvis nevnt, er rimeligst å angi svangerskapstiden etter dager fra det befruktende samleie, så er det alminneligst ved store statistiske undersøkelser å regne fra siste menstruasjons første dag. På klinikker er det nemlig denne dag man kan håpe å få oppgitt riktig, mens besvangringsdagen vanligvis ikke kan oppgis. Svangerskapets egentlige begynnelse er i virkeligheten avhengig av den første uteblivende menstruasjon, men dette vil bare for uregelmessige perioder influere på regnestykket. Selv om det videre er så at denne «svangerskapstid» er 10-12 dager lengre enn den virkelige svangerskapstid - - -, og selv om kanskje de fleste besvangringer finner sted omkring midten av perioden eller like før midten, så kan man neppe benekte muligheten av besvangring på noen bestemt dag i perioden, og følgelig må svangerskapstidens lengde variere mer, når man regner på denne måten, enn om man kunne regne fra besvangringsdagen, idet avvikelser fra de ovennevnte 10-12 dager 7 dager i alle fall er meget tenkelige. - - -

I denne forbindelse vil Den rettsmedisinske kommisjon fremheve at de angivelser som finnes i den svenske saken - 7,6 % sannsynlighet for 238 dager (antagelig må det være 238 dager og mindre) og m. h.t. vekten 2,6 % på samme måte - er helt vill-ledende. Man har her for å komme fram til svangerskapstidens lengde fra besvangringsdagen trukket fra 10-12 dager fra svangerskapstiden regnet fra siste menstruasjons første dag. Og det fremgår av ovenstående hvor upålitelig dette er. Men hovedfeilen fremkommer ved at man egentlig ikke har regnet fra siste menstruasjons første dag, men

Side:406

fra «den av möderna uppgivne tidpunkten för regleringen» - -. Derved får man nettopp med de - slett ikke få - tilfelle i et massemateriale på 80 000, hvor disse opplysninger ikke kan siktes og kontrolleres, hvor det faktisk oppgis 4 uker feil, dels med vilje, dels fordi mødrene husker feil, dels fordi de tar feil, slik som både Sunde og Schjøtt-Rivers - - - angir. Disse store tall, 7,6 % og 2,6 %, er altså fremkommet, dels ved det usikre som ligger i beregningen med utgangspunkt i siste menstruasjons første dag, dels og vesentlig ved at alle disse virkelige feilaktige oppgaver fra mødrene er medregnet.

Den rettsmedisinske kommisjon kjenner ikke til noen nyere undersøkelser som kaster nytt lys over problemene omkring svangerskapstidens lengde.

På basis av disse utredninger vil Den rettsmedisinske kommisjon konkludere med at den ikke finner noen merknader å gjøre til de sakkyndige erklæringer fra professorene Sunde og Schjøtt-Rivers og spesielt ikke til deres konklusjoner, som i realiteten faller helt sammen - - -.»

Kommisjonens mindretall, overlæge dr. med. Kr. Skajaa, anfører i sin uttalelse blant annet at Nürnbergers statistikk, som professor Sunde har referert, bygger på et helt utilstrekkelig antall tilfelle og fører til åpenbart uriktige resultater. Han har pekt på at blødninger i svangerskapets begynnelse i det overveiende antall tilfelle forholder seg mer eller mindre annerledes enn kvinnens vanlige menstruasjon. Overlæge Skajaa har gjort rede for en gjennomgåelse som han har foretatt av Oslo kommunale kvinneklinikks opplysninger om 11 000 fødende i årene 1947-1954. Det anføres blant annet:

«Klinikken har i disse år vært særlig interessert i variasjoner i svangerskapstiden. De fødende blir derfor meget nøye eksaminert om menstruasjonsforholdene, blant annet om siste blødning forholdt seg akkurat som kvinnens vanlige menstruasjon. Dagen etter fødselen blir barnet «synet», (som regel av overlægen), og hvis det er noe større uoverensstemmelse mellom barnets størrelse og svangerskapstiden, blir moren på ny nøye eksaminert om menstruasjonsforholdene. I mange tilfelle setter klinikken seg i forbindelse med den læge som har undersøkt den svangre tidlig i svangerskapet. Det kan herved ofte fåes holdepunkter som styrker eller svekker morens opplysninger.

I den sammenstilling som følger nedenfor, er den angitte svangerskapstid betegnet som «sikker», «ikke helt sikker», «tvilsom».

«Sikker» omfatter følgende slags tilfelle: Moren er gift og besvangret i ekteskap. Hun har altså ikke noe motiv for å «fuske med menstruasjonen». Menstruasjonen er regelmessig og menstruasjonsintervallet ikke mer enn 30 dager. Hun virker troverdig. Hun er helt sikker på datoen for siste menstruasjons første dag. Ofte er den notert eller knyttet til en bestemt

Side:407

merkedag. I en del tilfelle er svangerskapet diagnostisert få uker etter uteblitt menstruasjon.

Det er i alle tilfelle et positivt holdepunkt som støtter den antatte svangerskapstid.

«Ikke helt sikker»: Det gjelder gifte kvinner som er besvangret i ekteskap. Menstruasjonen er regelmessig. Det er ellers i journalen ikke anført noe holdepunkt som enten støtter eller svekker den antatte svangerskapstid.

«Tvilsom»: Det er momenter som bringer en mer eller mindre i tvil om den antatte svangerskapstid er riktig.

Av ca. 11 000 fødende har 317 født fra 24-36 dager før beregnet termin.

I disse 317 tilfelle viser barnet i 31 tilfelle både en lengde = 50 cm, og en vekt = 3150 g.»

Deretter følger en sammenstilling av disse 31 tilfelle. Sammenstillingen viser at i 9 av tilfellene var barnet født etter en svangerskapsperiode fra 251 til 244 dager post menstruationem, eller fra 241-234 dager når tiden omregnes post conceptionem. I 2 av disse tilfellene var svangerskapstiden 247-244 dager post menstruationem (237-234 dager post conceptionem); et av dem hørte hjemme i gruppen «tvilsom», det annet i gruppen «ikke helt sikker». For de gjenværende 7 tilfelle var svangerskapstiden post menstruationem 251-248 dager (241-238 dager post conceptionem). 2 av disse tilfelle er ført i gruppen «tvilsom» og 3 i gruppen «ikke helt sikker». De 2 resterende tilfelle står i gruppen «sikker», men et av dem må settes ut av betraktning i denne forbindelse, fordi moren hadde sukkersyke.

Overlæge Skajaa anfører videre:

«Dette materiale, hvor svangerskapstiden er bestemt etter siste menstruasjon, kan kun med en viss reservasjon anvendes i den foreliggende sak, hvor svangerskapstiden er bestemt etter konsepsjonsdagen.

Under forutsetning av at konsepsjonsdagen gjennomsnittlig faller på 10. dag etter siste menstruasjons 1. dag, er i 2. vertikale rubrikk svangerskapstid post menstruationem omgjort til svangerskapstid post conceptionem.

Resultatet av denne undersøkelse stemmer godt med dosent Linders' store undersøkelse fra universitetsklinikkene i Sverige, som benyttes av den svenske medisinaistyrelses sakkyndige nevnd i farskapssaker.

Som ovenfor nevnt må det tas en viss reservasjon ved vurderingen av dette materiale, fordi det bygger på svangerskapstid etter siste menstruasjon, og ikke etter konsepsjonsdagen. Det kan naturligvis ikke utelukkes at besvangringen i ett eller flere, eller endog alle av de 5 tilfelle, er skjedd inntil 4 dager nærmere siste menstruasjon, likesom den kan være skjedd inntil 4 dager mer enn 10 dager etter siste menstruasjon. Skulle man være tilbøyelig til å anta at besvangringen er skjedd nærmere siste menstruasjon enn 10 dager - at altså svangerskapsvarigheten er litt mer enn 240 dager post conc., er det verd

Side:408

å feste oppmerksomheten på at alle de 5 barn var større enn det barn som saken gjelder.

Den rettsmedisinske kommisjon har i en erklæring av 7. februar 1914 ( Rt-1914-171) uttalt at et fullbåret barn kan fødes etter en svangerskapsvarighet post conceptionem på 240 dager. I en erklæring av 5. februar 1932 (se høyesterettsdom 9. april 1932) opprettholder kommisjonen prinsipielt denne uttalelse, men fremholder hvor uhyre sjelden de ekstreme variasjoner i svangerskapstiden er. Kommisjonen refererer i denne anledning temmelig utførlig Nürnbergers arbeid, og bygger åpenbart på dette. Nürnbergers undersøkelser og beregninger er omtalt foran. Den sterke fremheving av hvor uhyre sjelden de ekstreme variasjoner i svangerskapstiden er, synes ikke tilstrekkelig fundert.

Man anser Den rettsmedisinske kommisjons erklæring av 7. februar 1914 å være korrekt og i overensstemmelse med nåtidens viten. Den bør ikke gjøres til gjenstand for reduserende reservasjoner, iallfall hva angår nedre grense for svangerskapstiden med fullbåret barn.»

Overlæge Skajaas konklusjon er følgende:

«En svangerskapstid (post conc.) på 240 dager er mulig, men er mindre eller kanskje nærmest lite sannsynlig.»

I en tilleggserklæring av 27. januar 1956 har overlæge Skajaa knyttet enkelte bemerkninger til uttalelsen fra kommisjonens flertall. Han behandler spørsmålet om feil i det materiale som blant annet Linders' statistikk bygger på, og uttaler at de feil en kan regne med, vil kunne gå i begge retninger og at det ikke er mulig å si til hvilken side utslaget er sterkest. Han anser det for uberettiget uten videre å gå ut fra at tallene for fullbårne barn etter kort svangerskapstid i den svenske statistikk er for store.

Etter den praksis som Høyesterett har fulgt i lengre tid, og som bygger på uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon av 7. februar 1914 og 5. februar 1932 og fra sakkyndige de enkelte saker, antar jeg at en svangerskapstid på 239-240 dager i et tilfelle hvor barnet utvilsomt var fullbåret, i ethvert fall ikke ville kunne godtas, med mindre det forelå særlige omstendigheter i saken. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til de dommer som er inntatt i Rt-1932-324 og Rt-1950-540.

Den rettsmedisinske kommisjons flertall har ikke funnet at senere vitenskapelige undersøkelser gir grunnlag for en endret oppfatning på dette punkt. Kommisjonen «kjenner ikke til noen nyere undersøkelser som kaster nytt lys over problemene omkring svangerskapstidens lengde».

Både den svenske statistikk og overlæge Skajaas undersøkelser av materiale ved Oslo kommunale kvinneklinikk bygger på opplysninger om morens siste menstruasjon før fødselen. Det er etter det som foreligger på det rene at det knytter seg atskillig usikkerhet til dette utgangspunkt for beregningene,

Side:409

både fordi morens opplysninger kan være uriktige og fordi man ikke kan vite når i perioden befruktningen har funnet sted. Dosent Linders har selv pekt på disse svakheter ved materialet. I en veiledning som etter hva der er opplyst for Høyesterett, er utarbeidet av Bertil Falconer til bruk for svenske sakkyndige ved anvendelsen av Linders' tabeller, er feilkildene nærmere behandlet, og det heter blant annet at

«Då det ej är visat, att befruktning är omöjlig under någon del av intervallet mellan två regleringar - - -, kan havandeskapstiden, räknad från den sista regleringens första dag, med flera veckor skilja sig från den havandeskapstid, som man räknar med från ett befruktande samlag.»

Det anføres at «Någon metod att frigöra primärmaterialet från inflytande av felkällorna finnes för närvarande icke.»

I veiledningen er det manet til forsiktighet når det trekkes slutninger av tabellene, og det uttales at «en sannolikhet av 10 % bedömts vara den gräns, ovan vilken frågan om möjligheten av att ett barn kunnat avlas vid viss tidpunkt besvarats jakende, och under vilken samma fråga besvarats nekande.»

Også overlæge Skajaa har - som det fremgår av hans erklæring - tatt reservasjoner med hensyn til vurderingen av sitt materiale, fordi det bygger på svangerskapstid etter siste menstruasjon og ikke etter konsepsjonsdagen. Han sier om de 5 tilfelle som er omhandlet tidligere (svangerskapstid post menstruationem 251-248 dager og post conceptionem 241-238 dager) at «det kan naturligvis ikke utelukkes at besvangringen i ett eller flere eller endog alle av de fem tilfelle er skjedd inntil 4 dager nærmere siste menstruasjon, likesom den kan være skjedd inntil 4 dager mer enn 10 dager etter siste menstruasjon».

Som nevnt var bare 2 av disse 5 tilfelle i den gruppe som er betegnet som sikker, og det ene av disse tilfelle må en her se bort fra fordi moren hadde sukkersyke.

Når det gjelder Nürnbergers beregninger, er også Den rettsmedisinske kommisjons flertall - som tidligere anført - enig i at hans tallmessige sannsynlighetsberegninger for fødsel av fullbåret barn etter 246, 245 og 244 dager eller etter en enda kortere periode ikke kan tas bokstavelig. Professor Waaler uttaler at de «helt ureelt gir inntrykk av noe tallmessig pålitelig». Jeg har imidlertid forstått dette slik at innvendingen ikke rokker ved det vesentlige ved Nürnbergers beregninger, og ikke forrykker grensen mellom det praktisk mulige og de muligheter som vesentlig har teoretisk interesse. Nürnbergers beregninger bygger på opplysninger om konsepsjonsdagen.

Etter dette mener jeg at de opplysninger som foreligger om nyere undersøkelser og beregninger, ikke gir tilstrekkelig holdepunkt for å endre den oppfatning av spørsmålet om den nedre grense for svangerskapstidens varighet som rettspraksis hittil har bygget på.

Side:410

I den sak som skal avgjøres, er det ikke opplyst særlige omstendigheter som kan tale for at dette fullbårne barn kan være født etter en så kort svangerskapstid som 239-240 dager. Tvert om er det forhold til stede som trekker i motsatt retning. Jeg peker således på barnemorens unge alder, som professorene Sunde og Schjøtt-Rivers har lagt atskillig vekt på. Professor Sunde anfører som tidligere gjengitt at det «for en sakkyndig vurdering er påfallende at B, som bare var 20 år gammel, skulle kunne utvikle et barn over middelvekten etter bare 240 dager». Og professor Schjøtt-Rivers uttaler at «i dette tilfelle, hvor det dreier seg om en kvinne som ennu ikke har fylt 20 år og hvis vekt er 54 kg, er det særdeles urimelig å anta at det skulle foreligge et tilfelle av særlig hurtig utvikling av fosteret». Jeg viser videre til det Sunde og Schjøtt-Rivers har pekt på, at opplysningene i fødselsmeldingen for ankemotpartens første barn også taler mot antagelsen av en særlig kort svangerskapstid i det foreliggende tilfelle.

Jeg nevner til slutt at spørsmålet om ankemotpartens vandel og hennes forhold til andre menn har vært ganske sterkt fremme i saken. Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på denne side av saken. Det er tilstrekkelig å nevne at de opplysninger som foreligger gjør det klart at hennes forhold ikke har vært slik at det av den grunn er oppfordring til å akseptere en kortere svangerskapstid enn man ellers ville godta.

Jeg er etter dette, i samsvar med de sakkyndige uttalelser fra professor Sunde og professor Schjøtt-Rivers, kommet til at muligheten for at barnet kan være født etter en svangerskapstid på bare 239-240 dager, under de foreliggende omstendigheter er så fjern at man ikke kan regne med den som en praktisk realitet.

Etter sakens art finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Gaarder og Soelseth: Likeså.

Side:411