Rt-1955-478

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-05-27
Publisert:	Rt-1955-478
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 56 B/1955.
Parter:	Norges Rederforbund (høyesterettsadvokat H.J. Grundt) mot Johan Stenersens dødsbo (høyesterettsadvokat Finn Arnesen). Hjelpeintervenienter: 1. Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker), 2. Erstatningsdirektoratet (høyesterettsadvokat C.A. Gulbranson).
Forfatter:	Helgesen, Schei, Kruse-Jensen, Soelseth. Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Landssvikloven (1947) §22, Domstolloven (1915) §21, Tvistemålsloven (1915) §151, Skifteloven (1930) §69, Landssvikanordningen (1944) §25, §26, Lov um avbrot av frestar (1946), §58, Lov om krigsskadeoppgjøret (1947) §18

Dommer Helgesen: Skipsreder Johan Stenersen, som var medlem av N. S., ble i februar 1942 av Innenriksdepartementet oppnevnt som kommissarisk leder av Norges Rederforbund og var «president» i forbundet inntil mai 1943. Han døde kort tid etter. Hans bo ble tatt under behandling av skifteretten, og høyesterettsadvokat Thor Haavind ble bestyrer av dødsboet. Preklusivt proklama ble utferdiget i henhold til

Side:479

skiftelovens regler (lovens §69 flg.). Proklamafristen utløp 1. juli 1947, jfr. lover av 21. juni 1946 nr. 8 og 31. oktober 1946 nr. 3.

I brev av 31. juli 1945 anmeldte Rederforbundet i dødsboet en fordring på tilsammen kr. 2 027 367, senere redusert til kr. 1 871 999,17, jfr. den dokumenterte spesifikasjon av 29. september 1945. Rederforbundet krevet denne fordring anerkjent som uprioritert i Stenersens dødsbo. Kravet er begrunnet med det tap som Stenersen påførte Rederforbundet ved sine rettsstridige disposisjoner som kommissarisk leder av forbundet. Imidlertid har også Erstatningsdirektoratet med hjemmel i landssviklovens §22 gjort gjeldende ansvar overfor dødsboet «blant annet under påberopelse av Stenersens skadegjørende handlinger i Norges Rederforbund». Erstatningsdirektoratet har på den annen side ikke samtykket i at Rederforbundet gis adgang til selv å fremme sitt erstatningskrav mot dødsboet jfr. landssviklovens §22 femte ledd. Direktoratet har bestridt Rederforbundets adgang til direkte å søke dekning i dødsboets midler, da direktoratet har gjort erstatningskravet gjeldende for Rederforbundet i henhold til påbudet i landssviklovens §22 fjerde ledd.

Under dødsboets behandling av Rederforbundets krav om dekning av boets midler ble fordringen ikke anerkjent, blant annet med den begrunnelse at kravet er av den art at det omfattes av landssviklovens §22 første ledd, og at den enkelte skadelidende ikke kan gjøre gjeldende et slikt krav direkte mot skadevolderen eller her hans dødsbo.

Tvisten om fordringen ble av skifteretten besluttet henvist til behandling i et søksmåls former. Skifteretten - som i henhold til reglene i domstollovens §21 ble satt med tre dommere - avsa den 7. februar 1952 kjennelse i tvisten med slik slutning:

«Saken avvises.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Norges Rederforbund påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Subsidiært erklærte forbundet kjæremål. Lagmannsretten fant at kjæremål var det riktige rettsmiddel og avsa 19. mars 1953 kjennelse hvorved skifterettens avgjørelse ble stadfestet. Heller ikke lagmannsretten tilkjente saksomkostninger. Norges Rederforbund påkjærte denne kjennelse til Høyesteretts Kjæremålsutvalg, som ved kjennelse av 27. juni 1953 opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til ankebehandling. Ved beslutning av 31. juli 1953 ga Kjæremålsutvalget etter søknad fra Rederforbundet tillatelse til anke direkte til Høyesterett.

I tvisten har Staten ved Justisdepartementet og Erstatningsdirektoratet i alle instanser opptrådt som hjelpeintervenienter til støtte for dødsboet. Det bemerkes at pådømmelsen av Rederforbundets krav av skifteretten ble besluttet delt slik at avgjørelsen av kravets omfang (størrelse) ble utsatt

Side:480

jfr. tvistemålslovens §151. Dette sistnevnte spørsmål - om omfanget - foreligger derfor heller ikke til avgjørelse av Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, blant andre ekstraktavskrift av «Oversikt over Erstatningsdirektoratets virksomhet 1953». Oversikten er inntatt i Stortingsmelding nr. 47 for 1953.

De nye dokumenter har ikke brakt saken i en annen rettslig stilling enn tidligere.

Norges Rederforbund har nedlagt denne påstand:

«1. Norges Rederforbund anerkjennes som uprioritert fordringshaver i skipsreder Johan Stenersens dødsbo med det beløp som senere fastsettes.

2. Norges Rederforbund tilkjennes saksomkostninger for alle retter hos dødsboet.»

Johan Stenersens dødsbo påstår:

«At skipsreder Johan Stenersens dødsbo frifinnes.

At Norges Rederforbund tilpliktes å betale omkostninger for alle retter til skipsreder Johan Stenersens dødsbo.»

Når det gjelder realitetsavgjørelsen av de rettsspørsmål saken har reist, er jeg kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og kan for så vidt i alt vesentlig tiltre disse retters begrunnelse.

Med hensyn til Erstatningsdirektoratets representasjonsrett eller det såkalte søksmålsmonopol jfr. 4. og femte ledd i landssviklovens §22, finner jeg det avgjørende at femte ledd i §22 - på samme måte som den tilsvarende bestemmelse i landssvikanordningens §26 tredje ledd jfr. §25 - på utvetydig vis forutsetter at representasjonsretten også omfatter krav som den skadelidte har direkte på skadevolderen, når skaden er av den art at den går inn under første ledd i §22. Min forståelse av loven stemmer med den rettspraksis som har utviklet seg på grunnlag av anordningen og loven. Denne praksis bygger på den samme lovforståelse, nemlig at Erstatningsdirektoratet har representasjonsretten i et tilfelle som det foreliggende. Denne lovforståelse var fastslått i rettspraksis allerede under anordningens herredømme. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at den formulering av solidaransvaret som §22 første ledd fikk i loven i forhold til anordningens §25 første ledd, kan gi et holdbart grunnlag for å tolke loven annerledes enn anordningen når det gjelder representasjonsretten. Det er etter min mening ikke noen forskjell i realiteten på utformingen av solidaransvaret i de to lovtekster fordi anordningen taler om skade som er voldt av «noe medlem», mens loven bruker uttrykket «andre lagsmenn». I begge tilfelle handles der her kun om solidaransvaret. Av denne rent språklige forskjell kan man - etter min mening - derfor ikke slutte at

Side:481

lovgiveren har ment å gjøre noen realitetsendring i reglene om representasjonsretten og ansvarsbegrensningens anvendelse også overfor krav som rettes mot den direkte skadevolder.

Som nevnt er representasjonsretten betinget av at skaden er av den art at den går inn under §22 første ledd, det vil si at skaden må være voldt ved «åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkemåten åt samskipnaden» (i dette tilfelle N. S.). På samme måte som lagmannsretten finner jeg å måtte legge til grunn at samtlige poster i Rederforbundets tapsberegning er forvoldt ved slik atferd. Jeg bemerker at jeg ikke kan se at noen av postene skriver seg fra handlinger som i og for seg hadde til formål å fremme Stenersens egne, rent personlige eller private formål.

Jeg er videre enig med skifteretten og lagmannsretten i at lovens ordning med representasjonsrett for Erstatningsdirektoratet ikke støter an mot Grunnlovens §97, at spørsmålet om erstatningsansvar for staten som følge av den måten representasjonsretten er håndhevet på og på grunn av bestemmelsen om ansvarbegrensningen i tilfelle må reises i særskilt sak mot staten. Det samme gjelder et eventuelt erstatningsansvar for staten på grunn av den måten det offentlige har disponert de midler som er inngått til Erstatningsdirektoratet, se her landssviklovens §58 sammenholdt med loven av 6. juni 1947 nr. 5 §18 og uttalelsene i Ot. prp. nr. 158 for 1945-46 side 25.

Når det gjelder de øvrige spørsmål i saken innskrenker jeg meg til å vise til lagmannsrettens kjennelse og dens begrunnelse.

Mitt resultat blir etter dette at Rederforbundets krav ikke kan tas til følge, og at dødsboet derfor må frifinnes. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i avgjørelsen av omkostningsspørsmålet ved skifteretten og lagmannsretten, men mener at saksomkostninger bør tilkjennes for Høyesterett. Hjelpeintervenientene har ikke påstått saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skipsreder Johan Stenersens dødsbo frifinnes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Rederforbund til skipsreder Johan Stenersens dødsbo 5 000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg mener at Rederforbundet har rett til å anmelde i Stenersens bo den fordring som er omhandlet i saken, kravet om erstatning for skade som Stenersen har påført Rederforbundet ved rettsstridige disposisjoner over Rederforbundets midler.

Side:482

Det gjelder her et rent privatrettslig krav som en skadelidt etter vår rett har mot skadevolderen. Noe sådant krav har Erstatningsdirektoratet ikke meldt i Stenersens bo, og jeg mener at Erstatningsdirektoratet ikke etter landssvikloven har adgang til å reise noe sådant krav. Jeg anser det fastslått ved en rekke høyesterettsdommer at grunnlaget for erstatningskravet etter landssviklovgivningen er domfeltes medlemskap i N. S., ikke de enkelte skadegjørende handlinger han ellers måtte ha foretatt; jeg kan rent eksempelvis henvise til høyesterettsdom 8. november 1947 mot Armann og de der nevnte dommer.

Krav som Erstatningsdirektoratet ikke kan gjøre gjeldende faller utenfor landssviklovens §22 - (jeg bortser fra de tilfelle hvor det foreligger spesiell anmodning fra fordringshaveren). Etter landssviklovens system er det nettopp fordi Erstatningsdirektoratet skal gjøre kravet gjeldende for fordringshaveren at denne selv ikke kan fremme det. Også landssviklovens §22 første ledd, 2. punktum må forståes i overensstemmelse med lovens system.

Det er riktignok så at landssviklovens §22 første ledd, etter ordlyden synes å omfatte også krav av den art som det i denne sak omhandlede. Men jeg kan ikke finne det avgjørende, fordi ordlyden i bestemmelsen går igjen fra en periode under forarbeidene til landssviklovgivningen da man bygget på et helt annet system enn det som ble lovens. Opprinnelig gikk man ut fra at våre vanlige rettsregler ville føre til et så omfattende solidaransvar for alle N. S.-medlemmer for skade påført det offentlige og private av N. S. og dets medlemmer at hver enkelt av dem ville være utvilsomt insolvent. Man tenkte seg så at dette solidaransvar - hvis rettslige og praktiske omfang man vel overvurderte - ville føre til at i hvert enkelt N. S.-bo ville samtlige offentlige og private erstatningskrav bli anmeldt, og dette mente man ville være særdeles upraktisk og lett kunne føre til skjevheter og forfordeling. Man foreslo derfor Erstatningsdirektoratet som felles og eneste representant for alle fordringshavere, og samtidig som eneste mottager av alt som fantes til dekning av ansvaret i samtlige N. S.-boer - og Erstatningsdirektoratet skulle så foreta fordelingen mellom fordringshaverne etter regler som man mente først burde fastsettes etterat landet igjen var blitt fritt. Man drøftet grunnlovsmessigheten av denne ordning, men mente at spørsmålet herom egentlig ikke ville oppstå; det berodde på hvordan den ble gjennomført, og man gikk ut fra at midlene fortrinnsvis ville bli anvendt til dekning av private krav. Etter min mening var dette et system som gikk ut på å skaffe alle fordringshavere riktig og rettferdig dekning så langt dette var mulig, og det var, lojalt gjennomført, ikke i strid med Grunnloven. Under den fortsatte utvikling av reglene kom det imidlertid inn andre bestemmelser, således om

Side:483

ansvarsbegrensning, som ut fra helt utenforliggende hensyn brøt i stykker den sammenheng som systemet hadde, uten at man synes å ha vært oppmerksom på hvilke følger dette måtte få hvis man skulle nå frem til en rettferdig ordning i overensstemmelse med vår retts prinsipper. Resultatet er blitt at det ikke er god indre sammenheng i lovens §22, og at den ikke er lett å innpasse i våre gjeldende rettsregler.

Som før sagt mener jeg at de tidligere retters fortolkning av landssviklovens §22 ikke er en nødvendig følge av lovens ord, og jeg mener at den må forkastes som ikke rimelig. For det første er den i strid med det som dog var en hovedtanke ved landssviklovgivningen, at de direkte skadelidte best mulig skulle sikres erstatning. For det annet er den i strid med ansvarsbegrensningens hovedtanke, at de domfelte skulle få beholde noe av sin eiendom, idet den jo ikke beregner ansvarsbegrensningen i forhold til den beholdne formue, men lar den gå ut over en kreditor. Og dernest er den i strid med selve representasjonsprinsippet; Erstatningsdirektoratet gjør jo ikke skadelidtes fordring gjeldende i skadevolderens bo, men det tilegner seg faktisk fordringen og benytter den som grunnlag for forøkelse av sitt eget krav. Og av de midler som Erstatningsdirektoratet har fått inn på sine erstatningskrav er intet utbetalt til de skadelidte, og det er intet som tyder på at staten har tenkt å gi de skadelidte noen andel i de på grunnlag av deres krav innkomne midler. At en sådan tilegnelse av kravene fra statens side uten erstatning til de skadelidte er i strid med Grunnloven, finner jeg lite tvilsomt, og jeg henviser til at det var man på det rene med under forarbeidene til loven, se Diverse anordninger side 95, annen spalte.

At landssviklovningen i det hele skulle kunne brukes som hjemmel for at formuende landssvikere kan sitte igjen med betydelige midler uten å yte erstatning til folk hvis midler de rettsstridig har ødet, står for meg som en eiendommelig tanke, og som avgjort i strid med den ånd hvori landssviklovgivningen ble til.

Jeg bemerker at jeg finner det klart at Nortrashipoppgjøret ikke har noe med Rederforbundets krav i denne sak å gjøre og ikke reduserer det. Det var et minnelig og endelig oppgjør uten hensyn til hva Rederforbundet kunne skaffe seg dekning for av påførte skader.

Jeg stemmer etter dette for at Rederforbundets påstand tas til følge.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen og Soelseth: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (skifteforvalter Døscher Tobiesen, byrettsdommer F. A. Krogh og sorenskriver K. B. Sondresen):

- - -

Side:484

Retten skal anføre:

Det krav som Rederforbundet har gjort gjeldende overfor boet har sitt utspring i skadevoldende rettsstridige disposisjoner som Stenersen i egenskap av kommissarisk leder av Rederforbundet skal ha foretatt i tiden februar 1942 til mai 1943. Den skade som Stenersen på denne måte skal ha påført Rederforbundet har han etter rettens mening voldt forbundet som N. S.-lagsmann «med åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkmåten åt samskipnaden». Den skade som er påført Rederforbundet av Stenersen antas derfor å gå inn under første ledds 2. pkt. i landssviki. §22.

Etter lovens ordning er det Erstatningsdirektoratet som skal gjøre et sådant skadebotansvar gjeldende for skadelideren. Se §22 fjerde ledd. Bare hvis betingelsene etter paragrafens femte ledd foreligger, kan skadelideren selv gjøre kravet gjeldende mot den umiddelbare skadevolder.

Retten forstår derfor landssviklovens §22 slik at loven avskjærer den enkelte skadelider fra uten videre å gjøre et sådant krav som går inn under paragrafens første ledd gjeldende mot den direkte ansvarlige. Bare hvis Erstatningsdirektoratet har samtykket eller hvis direktoratet på forhånd er spurt, men har svart nei, er det åpnet adgang for den enkelte skadelider til å gjøre kravet gjeldende mot den umiddelbare skadevolder, se §22 femte ledd.

Denne lovforståelse støttes både av forarbeidene til loven og av praksis.

Bortsett fra språkdrakten er det ingen forskjell på erstatningsbestemmelsene i landssvikanordningens §25 og lovens §22. Solems kommentar om dette til landssvikl. §22 lyder da også ganske kort: «Proposisjonens og lovens første og annet ledd svarer fullstendig til 1. anordn. §25 første ledd, slik det lød etter endringen ved anordningen av 3. august 1945. I tredje ledd er det bare gjort den endring at henvisningen til §7, 3. ledd er tatt med. 4. og 5. og sjette ledd inneholder de regler som sto i 1. anordn. §26, dog således at pkt. 3 i tredje ledd er tatt ut og overført til Rtgl.»

Den omstendighet at: «noe medlem» i l. anordn. §25 første ledd, 2. pkt. er erstattet med «andre lagsmenn» i lovens §22, 2. pkt. har åpenbart ikke tilsiktet noen forandring.

At ikke landssvikloven har ment å gjøre noen forandring i de allerede gjeldende ansvarsregler, dette hverken når det gjelder ansvarsbegrensningen slik denne er utformet i §22 annet ledd, eller Erstatningsdirektoratets representasjonsrett fremgår både av selve proposisjonen - se Ot. prp. nr. 92 for 1945-46, bl.a. side 51 og 52 - og av innstillingen O. I. for 1947, bl.a. side 6-7. Det heter bl.a.:

«Med skadebotsuppgjeret er samanhengen denne: Skulle alle skadelidarar gjera kravet sitt gjeldande mot kvar av dei mange skadebotsansvarlege, vart det heile so ihopfløkt og villt, at det gjekk i stå av seg sjølv.

I andre halvparten av denne paragraffen er det difor fastsett i samsvar med landssvikanordningen og proposisjonen - at Erstatningsdirektoratet skal greida med uppgjeret. Det gjer andsvaret gjeldande for skadelidarane. Det søkjer inn både skadebøtene, straffebøtene og

Side:485

inndragningssummene. Alt dette vert slege i hop og skal stå under serskilt styring til Stortinget avgjer kva som skal gjerast med det (sjå §58). Meininga med dette må være den, at Stortinget skal avgjera kor stor skadebot dei private skadelidarane skal ha - og prioritetshøvet millom dei. Andsvaret etter grl. §97 kjem då liksom burt, av di staten sjølv har lide so store skader, at dei private lite eller innkje fekk, um staten ville gjera sine krav gjeldande fullt ut i det store uppgjerdsbuet. Fyresetnaden for denne planen må vera den, at del private i alle fall ikkje har betre prioritet i del ymse landssvikbua enn staten. Um denne fyresetnaden heldt, kan ikkje nemnda ha nokor meining um. Prioritetsspursmålet høyrer under domstolane.

So vanskeleg som dette uppgjersproblemet er, og so langt som uppgjeret er kome, meiner nemnda at det bør halda fram, etter same linur som til no, og tilrådinga er i samsvar med proposisjonen i so måte.»

Når det gjelder praksis vises til dommer inntatt i Rt-1946-977, Rt-1946-989 og Rt-1946-1002. Se også dom avsagt av Høyesterett den 8. november 1947 mot Trygve Armann.

En kan også vise til den fremlagte betenkning av professor Andenæs. Han konkluderer med at A/S Holmenkolbanen neppe har adgang til privat erstatningssøksmål mot den kommissariske ledelse av banen under okkupasjonen. Videre kan vises til Rt-1951-661. Erstatningsdirektoratets representasjonsrett når det gjelder ansvar som går inn under lovens §22 første ledd er her så vidt sees direkte forutsatt av Kjæremålsutvalget. Når skadelidende i det tilfelle fikk anledning til selv å gjøre sitt krav gjeldende var det fordi direktoratet ikke hadde fulgt forskriftene i paragraf 22 fjerde ledd, om å ta skadeliderens krav med. Det forelå dessuten samtykke fra direktoratet etter lovbestemmelsens femte ledd.

Retten finner etter det anførte at både forarbeider, lovtekst og praksis må forståes slik at Rederforbundet i et tilfelle som dette er avskåret fra selv å gjøre sitt krav gjeldende.

Det neste spørsmål blir så om en slik lovbestemmelse om Erstatningsdirektoratets representasjonsrett kommer i strid med Grl. §97.

Retten kan ikke anta dette.

Bestemmelsen er av prosessuell art og er åpenbart gitt av praktiske grunner - se hva der i så måte er anført i Innstillingen sitert ovenfor.

Det kan heller ikke sies at Erstatningsdirektoratet i kraft av bestemmelsen tilegner seg noe krav på bekostning av Rederforbundet eller at dette som følge av bestemmelsen går glipp av noe krav som det ellers ville hatt. Bestemmelsen hindrer ikke at Rederforbundets krav blir gjort gjeldende, den bare hindrer at Rederforbundet selv gjør kravet gjeldende. Det kan ikke være i strid med Grunnloven å gi en slik bestemmelse. Erstatningsdirektoratets representasjonsrett er da også som før nevnte forlengst anerkjent av Høyesterett.

Den omstendighet at fordelingen av de innkomne midler kan komme til å gå ut over enkelte erstatningssøkende skyldes ikke representasjonsbestemmelsen, men har i tilfelle sin grunn i andre bestemmelser. Hvorvidt de bestemmelser som er gitt om forvaltningen og anvendelsen eller fordelingen av de midler som er kommet inn via Erstatningsdirektoratet kommer i strid med Grunnloven og om det i tilfelle kan gjøres noe

Side:486

ansvar gjeldende mot staten i så måte foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Det spørsmål som da står igjen å avgjøre er om Erstatningsdirektoratet ved utøvelsen av sin representasjonsrett har fulgt forskiftene i 1. lovens §22 fjerde ledd, og om vilkårene etter paragrafens 5. ledd foreligger.

For å ta det sistnevnte spørsmål først fremgår det tydelig av den dokumenterte skriftveksel mellom partene at Erstatningsdirektoratet ikke har gitt sitt samtykke til at Rederforbundet selv gjør sitt krav gjeldende. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til brev fra Rederforbundet til Erstatningsdirektoratet datert 19. august 1948 - utdraget side 13. I det førstnevnte brevet heter det i begynnelsen: «Vi tillater oss herved å anmode om at direktoratet med hjemmel i l.l. §22 femte ledd, jfr. l. anordn. §26 tredje ledd samtykker i at Rederforbundet selv gjør gjeldende sitt erstatningskrav mot skipsreder Johan Stenersens dødsbo.»

I Erstatningsdirektoratets svarbrev heter det: «Erstatningsdirektoratet finner ikke å kunne samtykke i at Rederforbundet etter l.l. §22 femte ledd, gis adgang til selv å fremme sitt erstatningskrav mot skipsreder Johan Stenersens dødsbo. Erstatningsdirektoratet er villig til å ta med Rederforbundets krav i erstatningssaken mot boet.»

Hva førstnevnte spørsmål angår ansees det godtgjort at Erstatningsdirektoratet har gjort skadebotansvaret gjeldende for skadelideren slik som §22 fjerde ledd påbyr. En henviser for så vidt til brev fra Erstatningsdirektoratet til Oslo skifterett datert 2. oktober 1950 utdraget side 20-22. Det heter her bl.a.:

«... I sin nye stilling i Rederforbundet anvendte han betydelige beløp av forbundets midler til fremme av N. S. og tyskernes mål, og til gjennomføring av dette ble en rekke avskjedigelser og nyansettelser i forbundet foretatt på rent politisk grunnlag. I det hele mener Rederforbundet å gjøre ham ansvarlig for økonomiske disposisjoner som ligger utenfor forbundets virksomhet til et beløp av kr. 1 871 999,17, kfr. forbundets stensilerte redegjørelse av 19. desember 1945.

Etter den stilling Johan Stenersen har inntatt og den virksomhet han har utøvet, må hans økonomiske ansvar etter l.l. bli meget strengt.

Det er ved Høyesteretts avgjørelse fastslått at det enkelte medlem av N. S. er solidarisk ansvarlig for all den skade som er oppstått som følge av N. S. virksomhet. Noen fullstendig oversikt over all den skade som er oppstått foreligger ikke. For statens vedkommende er den beregnet til ca. 300 mill. kroner og Rederforbundet har altså for sitt vedkommende meldt kr. 1 871 999,17.

Samtlige erstatningskrav skal etter landssviklovens §22 gjøres gjeldende av Erstatningsdirektoratet, hvis krav etter lovens system utelukker de skadelidende fra hver for seg å forfølge sine særkrav. Det krav som Erstatningsdirektoratet på denne måte fremsetter, må imidlertid etter sikker rettspraksis antas å bli begrenset bl.a. under hensyn til den formue som er til stede i det enkelte bo. Erstatningsdirektoratet er derfor forlengst gått over til å begrense kravet allerede ved fremsettelsen av dette i stedet for i hvert bo å melde flere hundre millioner kroner.

Den ovenfor nevnte begrensning av kravet møter i Stenersens dødsbo

Side:487

den vannskelighet at det for tiden ikke tilnærmelsesvis er full oversikt over boets økonomiske forhold. Det er direktoratets oppfatning at boet bør være erstatningspliktig med hele formuen som blir igjen når annen gjeld er fratrukket, og hvis denne formue i dag hadde vært kjent ville direktoratet tallmessig ha begrenset sitt krav til formuens beløp. Siden formuen ikke kjennes, begrenser Erstatningsdirektoratet sitt krav etter l.l. §22 til kr. 2 000 000 - to millioner - idet en inntil videre går ut fra at boets betalingsevne er uttømt med dette. Skulle det vise seg ved den videre behandling av boet at bomassen er større, tar direktoratet forbehold om å øke kravet.»

Retten finner at lovens §22 fjerde ledd med dette er tilfredsstillet, slik at en kan si at Erstatningsdirektoratet har gjort skadebotansvaret gjeldende for skadelideren.

Denne sak ligger for så vidt ganske annerledes an enn den som er nevnt i Rt-1951-661, hvor skadeliderens krav ikke var tatt med i den skadeberegning som lå til grunn for Erstatningsdirektoratets erstatningspåstand.

Retten er etter det anførte kommet til det resultat at Rederforbundet selv ikke kan gjøre sitt erstatningskrav gjeldende og forbundets påstand om at det gis adgang til å gjøre kravet gjeldende overfor skipsreder Stenersens dødsbo kan derfor ikke tas til følge.

Da samtykke fra Erstatningsdirektoratet er en absolutt prosessforutsetning for at et sånt krav som det her dreier seg om kan gjøres gjeldende av Rederforbundet og da et sånt samtykke mangler, må konklusjonen bli at saken avvises.

Dette følger for øvrig også av litispendensreglene, idet kravet allerede er gjort gjeldende av Erstatningsdirektoratet. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Johs. M. Riverts og R. Dick Henriksen og dommer A. B. Steffensen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten.

En antar i likhet med skifteretten at landssviklovens §22 må forståes slik at Erstatningsdirektoratets representasjonsrett i henhold til bestemmelsens fjerde ledd også gjelder krav mot den direkte skadevolder for skade gjort «med åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkemåten åt» Nasjonal Samling.

Det er nok så at §22 er mindre heldig redigert, for så vidt som det faller naturlig å spørre om ikke det «skadebotskrav» som er nevnt i fjerde ledd må sees på bakgrunn av bestemmelsen i første ledd som bare omhandler ansvar for skade voldt av «samskipnaden» (NS) eller av «andre lagsmenn». På den andre siden bygger femte ledd på en utvetydig forutsetning om at representssjonsretten også gjelder krav mot den direkte skadevolder, idet den gir uttrykkelig bestemmelse om nærmere bestemte unntak fra representasjonsordningen nettopp for slike krav.

De tilsvarende bestemmelser i landssvikanordningen hadde en klarere form, idet den bestemmelse som svarer til landssviklovens §22, 1. ledd, hadde uttrykket «noe medlem» i stedet for «andre lagsmenn». Det var fastslått ved høyesterettsdommer at etter landssvikanordningen

Side:488

gjaldt regelen i anordningens §26 første ledd, om Erstatningsdirektoratets representasjonsrett også krav mot den direkte skadevolder, som for øvrig også ble antatt å komme inn under bestemmelsen om ansvarsbegrensning i anordningens §25 annet ledd. Lagmannsretten er enig med skifteretten i at landssviklovens forarbeider meget sterkt tyder på at det ikke med den endring som skjedde i det nevnte uttrykk var tanken å gjøre noen realitetsendring hverken når det gjaldt Erstatningsdirektoratets representasjonsrett eller ansvarsbegrensningen. En mener også at iallfall når det gjelder representasjonsretten har lovgivernes mening fått, om ikke det best mulige, så iallfall et tilstrekkelig tydelig uttrykk ved at bestemmelsen i landssviklovens §22 femte ledd, ble opptatt fra landssvikanordningen uten endring av betydning. Når det gjelder ansvarsbegrensningen, hvor spørsmålet om betydningen av den endrede formulering i landssviklovens §22 første ledd, vel snarest måtte sies å fremstille seg som noe mer tvilsomt, har Høyesterett ved dom av 8. november 1947 (Armanndommen) funnet at bestemmelsen om ansvarsbegrensning også etter landssvikloven kommer den direkte skadevolder til gode.

Lagmannsretten er videre enig med skifteretten i at landssviklovens §22 ikke er i strid med Grunnlovens §97 for så vidt angår den ordning som den har fastsatt vedkommende det spørsmål som saken gjelder, nemlig Erstatningsdirektoratets representasjonsrett. Om Rederforbundet vil kunne kreve erstatning av staten for mulig tap ved at ansvarsbegrensningen i landssviklovens §22 annet ledd, måtte komme dødsboet til gode eller for tap ved at de midler Erstatningsdirektoratet innfordrer blir trukket inn i statskassen (jfr. lov av 6. juni 1947 nr. 5 §18), må i tilfelle tas opp i særskilt sak.

Rederforbundet har under kjæremålssaken gjort gjeldende at en vesentlig del av det erstatningskrav det her er tale om, ikke gjelder skade voldt ved «åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkemåten» til N. S. Anførselen er meget kort grunngitt av Rederforbundet og meget kort imøtegått av dødsboet. Anførselen er så vidt sees ny for kjæremålsretten, uten at motparten har gjort noen innsigelse mot at kjæremålsretten tar stilling til den.

Lagmannsretten skal nevne at skifterettens kjennelse vel ikke avgjør annet enn at det av prosessuelle grunner ikke var adgang til å fremme saken på det grunnlag som var forelagt skifteretten. Det skulle da tilligge kjæremålsretten å ta stilling til om skifteretten på dette grunnlag hadde truffet en riktig avgjørelse, men spørsmålet om saken kunne fremmes på et annet grunnlag eventuelt rettest måtte tas opp a prima instantis. En finner det likevel ikke nødvendig å ta stilling til om anførselen ville kunne settes ut av betraktning med denne formelle motivering, idet det i alle tilfelle er på det rene at anførselen ikke fører frem i realiteten etter de opplysninger som foreligger for kjæremålsretten.

Lagmannsretten finner nemlig etter det opplyste å måtte legge til grunn som overveiende sannsynlig at Rederforbundets erstatningskrav i sin helhet gjelder skade voldt ved «åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkemåten» til N. S. Om dette skal en uttale:

I begynnelsen av 1942 utnevnte Innenriksdepartementet

Side:489

N.S.-mannen Stenersen til «president» i Rederforbundet, og det erstatningskrav som nå er reist av Rederforbundet gjelder utelukkende tap som Stenersen har påført Rederforbundet som kommissarisk «president» eller som er påløpet etter hans fratreden, men på grunnlag av et av ham som «president» tatt initiativ. Det synes lite tvilsomt at selv om nazifiseringen av Rederforbundet og de særlige tiltak som ble satt i verk gjennom dette under okkupasjonen kanskje for en vesentlig del skyldes initiativ fra tyskerne og fra Stenersen personlig, så har N.S.-myndighetene - som ga Stenersen den formelle utnevnelse - iallfall vært innforstått med og implisert i det som skjedde i en slik grad at Stenersens handlinger her ikke bare må sies å ha tjent et tysk, men også et N.S.-formål. Dette antas å gjelde tiltakene for å få norske sjøfolk ut av alliert fart og hjem til Norge og for å få en for tyskerne gunstig ordning med de norske skip, som lå i Sverige (erstatningskravets poster 1, a-b og 3). Også de øvrige deler av erstatningskravet står, så vidt sees i direkte tilknytning til Stenersens virke som den av N.S.-myndighetene tilsatte kommissariske leder, og lagmannsretten finner at det etter forholdene må ha formodningen for seg at også disse poster gjelder «åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkemåten» til N.S. Denne formodning er ikke avkreftet ved at det er fremsatt en ikke nærmere grunngitt påstand om at mange av de utbetalinger det er tale om ligger langt hinsides hva N.S. kunne tenkes å gå med på og at noen av postene gjelder rene misbruk.

Lagmannsretten finner det videre godtgjort at Erstatningsdirektoratet ved sitt skriv til skifteretten av 2. oktober 1950 har gjort Rederforbundets krav gjeldende for den skadelidte mot dødsboet på en måte som stemmer med lovens system og viser herom til det som er sagt i skifterettens kjennelse.

I denne forbindelse er for kjæremålsretten gjort gjeldende at Erstatningsdirektoratet har forspilt statens erstatningskrav, idet dette er blitt prekludert som ikke meldt innen proklamafristen. Også denne anførsel er ny for lagmannsretten, men motparten har imøtegått den i realiteten uten å gjøre innsigelse mot at den blir behandlet av kjæremålsretten.

Lagmannsretten viser til det som tidligere er nevnt om adgangen til i det foreliggende tilfelle å bringe inn nye søksmålsgrunnlag i kjæremålsinstansen, men finner det også her tilstrekkelig for sin avgjørelse å konstatere at anførselen om preklusjon iallfall ikke kan føre frem i realiteten. En finner det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken utstrekning en landssvikers økonomiske ansvar som sådan overhodet kan prekluderes. En antar nemlig at etablering av forvaltning i et landssvikerbo i alle høve må sies å inneholde et slikt tilkjennegivende av at staten har til hensikt å rette krav mot boet at ytterligere anmeldelse av statens fordring ikke kan være påkrevet for å avverge preklusjon. I dette tilfelle er det riktignok ikke etablert formell forvaltning, men ved Erstatningsdirektoratets brev til dødsboets bestyrer, advokat Haavind, datert 14. juli 1945 er det i alminnelighet etablert en forvaltning etter samme retningslinjer som en offentlig forvaltning. En antar etter omstendighetene at dette i relasjon til den mulige betydning for preklusjonsspørsmålet i tilfelle har samme virkning som en formell offentlig forvaltning.

Side:490

Lagmannsretten finner det videre utvilsomt at Erstatningsdirektoratet overfor Rederforbundet har gitt tilstrekkelig tydelig uttrykk for at direktoratet ville gjøre Rederforbundets krav gjeldende overfor skadevolderen og at direktoratet ikke ville samtykke i at Rederforbundet selv gjorde kravet gjeldende. Herom viser en til den korrespondanse som er gjengitt i skifterettens kjennelse. En er videre enig med dødsboet i at Erstatningsdirektoratets brev av 2. oktober 1950 til skifteretten, som Rederforbundet ble tilstillet gjenpart av, gir uttrykk for det samme. - - -