Rt-1954-577

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-06-04
Publisert:	Rt-1954-577
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 62 B
Parter:	Alfred Strømme Grebstad (overrettssakfører Leif Castberg Voss - til prøve) mot Petter O. Grebstad (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Heiberg, Dæhli, Bahr. Mindretall: Gaarder, Gundersen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §14, §13, §9, Odelsloven (1821), LOV-1915-08-20

Dommer Heiberg: I odelssak, anlagt av Alfred Strømme Grebstad mot Petter O. Grebstad og Haldis Grebstad, avsa Nordre Sunnmøre herredsrett - sorenskriveren med 3 domsmenn - den 13. april 1950 enstemmig dom med domsslutning:

«Petter O. Grebstad og Haldis Grebstad dømmes til å utstede skjøte til Alfred Grebstad på henholdsvis eiendommen Grebstad, g.nr. 7, br.nr. 18, og eiendommen Nordlid, g.nr. 7, br.nr. 57, begge i Sykkylven, og til å fraflytte og ryddiggjøre disse eiendommer innen 14. april 1951 mot utbetaling av løsningssummene henholdsvis kr. 21 500,00 og kr. 1200,00 med fradrag av de heftelser som ved fraflytningen måtte hvile på eiendommen. Videre dømmes Petter O. Grebstad til å utlevere til saksøkeren 3 aksjer i Sunnmøre Meieri.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Petter O. Grebstad påanket dommen, mens Haldis Grebstad ble enig med Alfred Grebstad om å la den endelige dom i saken om hovedbruket være avgjørende for dennes rett til å ta hennes ubebyggede tomt på odel.

Frostating lagmannsrett - som i saken var satt med 4 domsmenn - avsa den 20. september 1951 enstemmig dom med domsslutning:

«Petter Olsen Grebstad frifinnes.

Det tilkjennes ikke erstatning for saksomkostninger hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.»

Denne dom har Alfred Grebstad påanket til Høyesterett. Han gjør gjeldende - på samme måte som for de tidligere retter - prinsipalt at faren, Peter Karlsen Grebstad, ikke ved skjøtet av 1926 har ment å dele eiendommen mellom sine to sønner i medhold av odelslovens §14, og ikke har ønsket at odelsrekkefølgen skulle endres etter odelslovens §13. Han bestrider at faren etter å ha skilt seg med eiendommen hadde noen rett til å opptre under den senere oppløsning av sameiet. Han fastholder også - i strid med hva lagmannsretten har

Side:578

funnet bevist - at denne deling fant sted uten farens medvirkning og mot hans vilje. Subsidiært hevder han at det ikke var rettslig adgang til deling etter odelslovens §14. Eiendommen var før delingen ikke stor nok til at «flere familier sig derpaa kunne ernære», og ingen av delene kan gi fullt levebrød for en familie.

Alfred Grebstads påstand lyder:

«Petter O. Grebstad tilpliktes å utstede skjøte til Alfred Strømme Grebstad på eiendommen Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18, Sykkylven, og til å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen til første faredag mot å få utbetalt takstsummen kr, 21 500,00 med fradrag av hvilende heftelser.

Han tilpliktes å utlevere til Alfred Strømme Grebstad 3 aksjer i Sunnmøre Meieri.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Petter O. Grebstad har påstått lagmannsrettens dom stadfestet med saksomkostninger til seg for herredsretten og lagmannsretten og til det offentlige for Høyesterett. Han viser til lagmannsrettens begrunnelse og gjør subsidiært gjeldende at Alfred selv tok del i oppdelingen av eiendommen i 1937 og utstedte skjøte i 1945 til sin bror på hans halvpart. Han hevder at heri under enhver omstendighet ligger et samtykke som må tillegges samme virkning som om faren selv hadde gjennomført delingen etter odelslovens §14. Og iallfall mener han at Alfred må ansees for å ha gitt avkall på sin mulige odelsrett til brorens del ved frivillig å overdra den til ham.

Petter O. Grebstad har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt parter og i alt 20 vitner, hvorav enkelte som ikke er avhørt tidligere. Det er fremlagt en del nye dokumenter, vesentlig materiale vedkommende skatteligningen av Jens og Alfred Grebstad.

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere dommer i saken.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag. Etter opplysningene i saken kan jeg ikke finne at det er holdepunkt for å konstatere at Peter Karlsen Grebstad har truffet noen bestemmelse om deling av gården etter reglene i odelslovens §14, jfr. §13.

Skjøtet av 14. august 1926 fra Peter K. Grebstad til sønnene Jens og Alfred lyder slik:

«Undertegnede Peter Karlsen Strømme Grebstad selger, skjøter og overdrager herved mit eiende gårdsbruk Grebstad g.nr. 7 br.nr. 18 i Sykkylven til mine sønner, Jens Petersen Grebstad og Alfred Petersen Grebstad med hver sin halvpart.

Gården overdrages med påstående huse, til- og underliggende herligheter av ethvert slags fra fjeld til fjære medregnet også kvernebruket og nøst og nøsttomt i Ullaviken, samt med påhvilende forpliktelser.

Side:579

Ellers settes følgende betingelser: - - -».

Deretter følger en spesifikasjon av kårytelser til selgeren og hans hustru. Det heter så videre i skjøtet:

«Gården overtakes fra idag av Jens og brukes i sin helhet av ham inntil den nu umyndige Alfred senere nårsomhelst ønsker å ta i bruk sin halvdel. Når det sker, så er det mit ønske og mit håp, at gården skal brukes av dem begge i fellesskap og enighet udelt. Skulde de imidlertid ikke kunne komme overens her om og av den grund må dele gården med hver sin bebyggelse, så skal de begge i fellesskap bekoste nødvendige hus til den som fraflytter gamletunet.

Når den ene eller begge av kjøperne ønsker å selge og overdrage gården eller på anden måte må overdrage den, har deres barn - eller eventuelt andre efter odelslovens rekkefølge - forkjøpsrett til gården eller dens halvdele for samme kjøpesum og med samme kårforpliktelse til hver av selgerne som jeg nu overdrager den. Videre er det mit ønske og min anmodning, at I mine sønner, når I engang overdrager gården, at I da tar samme eller liknende forbehold og bestemmelser, som jeg her har tatt, så gården også for eftertiden kan tilhøre vor slegt som odels- og ættegård ubeheftet.

Kjøpesummen kr. 1000,00 - et tusen kroner - for hele gården er betalt.

Kårets 5 årlige anslåes til kr. 2000,00.

Ti skal gården tilhøre eder mine sønner, Jens og Alfred med mine ædleste og beste ønsker for eder og vore senere ætlinger og efterkommere på gården og forblir jeg således eders hjemmelsmand efter loven.»

Skjøtet er undertegnet av Peter K. Grebstad som selger og av Jens P. Grebstad og Alfred P. Grebstad som kjøpere.

Jeg finner det klart at dette skjøte ikke inneholder noen bestemmelse om deling etter odelslovens §14.

Det som foregikk ved skjøtingen i 1926, var at Peter Karlsen overdro gården til to av sin sønner, Jens og Alfred, som sameiere for like deler (mens den eldste sønn Petter ble holdt utenfor, uten at det er opplyst noe om grunnen). I skjøtet gir faren uttrykk for som sitt ønske og håp «at gården skal brukes av dem begge i fellesskap og udelt» - en uttalelse som jeg finner å måtte tillegge vesentlig betydning. At denne deling i ideelle andeler ikke kan ansees å tilfredsstille kravene etter odelslovens §14, følger etter min mening allerede av paragrafens litr. c, som bestemmer at skylddelingsforretning må holdes «forinden Delingen udføres».

Bare for det tilfelle at sønnene ikke kunne komme overens om å bruke gården udelt, og «av den grund må dele gården», treffer skjøtet bestemmelser om en fysisk deling. Men heller ikke disse subsidiære bestemmelser tilfredsstiller etter min oppfatning de krav odelslovens §14 stiller.

Skjøtet inneholder således ingen uttalelse om at faren har

Side:580

ansett gården for å være av den størrelse at flere familier kan ernære seg på den. Og man kan etter min mening ikke uten videre bygge på at han har ment at sønnene ville kunne leve av eiendommen - samlet eller delt i to likeverdige deler - uten å behøve å søke biinntekter utenom gården, jfr. høyesterettsdommer i Rt-1947-787 og Rt-1946-405. Det er opplyst at allerede faren, og senere Jens, i noen utstrekning hadde slike biinntekter, særlig ved fiske, og at det i stadig stigende utstrekning er vanlig i distriktet å ta arbeid i industrien ved siden av gårdsdriften, slik som både Alfred og ankemotparten Petter O. Grebstad har gjort det.

Jeg nevner videre at skjøtet ikke inneholder noe om hvordan en fysisk deling i tilfelle skal gjennomføres. Hvis det hadde vært meningen å etablere en deling etter odelslovens §14, ville det etter min mening ha vært naturlig iallfall å nevne delingsmåten, uansett om det muligens var så at denne etter forholdene nærmest ga seg selv.

Endelig nevner jeg at også bestemmelsen i skjøtet om forkjøpsrett for de to kjøperes barn til gården eller dens halvdeler ved videre salg etter min oppfatning avgjort taler mot at faren har ment å treffe noen bestemmelse etter odelslovens §14 jfr. §13.

Jeg ser altså saken slik at ved skjøtet av 1926 har faren definitivt overdradd eiendommen til Jens og Alfred i sameie. Bare for det tilfelle at brødrene ikke fant å kunne forsette driften i fellesskap, avtalte kontraktspartene nærmere bestemmelser med sikte på en mulig oppløsning av sameiet. Men disse bestemmelser kunne etter min oppfatning ikke medføre at reglene i odelslovens §14 ville komme til anvendelse, og det er heller ikke godtgjort eller sannsynlig at dette har vært farens mening. Under ingen omstendighet kan jeg for øvrig finne det godtgjort at det ved overdragelsen ble gitt tydelig uttrykk overfor sønnene for at faren hermed hadde truffet bestemmelse om deling etter odelslovens §14, noe som også måtte kreves, jfr. høyesterettsdom i Rt-1953-161.

Av hva jeg her har nevnt om mitt syn på skjøtet av 1926, følger at jeg anser det for å være av underordnet betydning hvordan faren stilte seg til det som passerte da skylddelingen fant sted i 1937. Peter Karlsen hadde da allerede 11 år tidligere gitt fra seg eiendomsretten og hjemmelen til gården til Jens og Alfred. Det som nå skjedde, var at disse selv oppløste sameiet og delte eiendommen. Og selv om de herunder gikk frem på den måte som de hadde bundet seg til overfor sin far i 1926, trengte de ikke noe samtykke fra faren for å kunne gjennomføre oppløsningen, og faren hadde rettslig sett intet grunnlag for å innvirke på avgjørelsen av spørsmålet om eiendommen skulle deles. Jeg går derfor ikke nærmere inn på de innbyrdes sterkt motstridende opplysninger som foreligger om farens atferd i forbindelse med skylddelingen. Jeg finner det

Side:581

tilstrekkelig å presisere at det i disse opplysninger etter min mening ikke finnes noe som tyder på at faren så det slik at delingen i 1937 var en realisasjon av hva han i virkeligheten hadde ment å bestemme i 1926 med hjemmel i odelslovens §14. Enn mindre er det da etter min oppfatning grunnlag for å fastslå at sønnene har handlet ut fra en slik forståelse og at Alfred dermed har samtykket i at delingen tillegges de virkninger for hans odelsrett som ville følge av odelslovens §14.

Et moment som særskilt har vært nevnt, er at skylddelingsmennene i 1937 svarte ja på spørsmål 7 i det trykte skjema: om eiendommen skiftes med hjemmel i §14 i odelsloven, et spørsmål som tydeligvis - i likhet med de andre spørsmål i skjemaet - er foranlediget ved bestemmelsene i lov av 20. august 1915 om forbud mot å fraskille jordbruk den for bruket nødvendige skog og fjellstrekning. Det er uklart hvorledes svaret er blitt til, men jeg finner grunn til uttrykkelig å nevne at jeg under ingen omstendighet tillegger det noen avgjørende vekt. Dels forelå det, som jeg allerede har fremholdt, ikke noen bestemmelse fra faren i skjøtet av 1926 om deling etter odelslovens §14. Dels gir svaret etter sitt innhold bare uttrykk for skylddelingsmennenes subjektive oppfatning, uten at man vet om disse har hatt den fulle oversikt over lovbestemmelsens innhold og rekkevidde, anvendt på en situasjon som den foreliggende.

Jeg nevner til slutt at jeg ikke i Alfreds overdragelse av sin ideelle andel i den eiendom som ble utlagt Jens, kan legge noen frafallelse av odelsrett til denne eiendom. Denne overdragelse skjedde som nevnt som et nødvendig ledd i oppløsningen av det tidligere sameie, og kan etter min mening ikke tillegges noen selvstendig betydning.

Etter det syn jeg har på saken, er det ikke nødvendig for meg å komme inn på det spørsmål herredsretten og lagmannsretten har drøftet om de to bruk - eller i hvert fall Jens' bruk, g.nr. 7, br.nr. 18 - etter delingen var av den størrelse og beskaffenhet at en familie kunne ernære seg av bruket.

På grunn av sakens særlige karakter og de tvil avgjørelsen har frembudt, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Petter O. Grebstad dømmes til å utstede skjøte til Alfred Grebstad på eiendommen Grebstad, g.nr. 7, br.nr. 18 i Sykkylven, og til å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen og utlevere til Alfred Grebstad 3 - tre - aksjer i Sunnmøre Meieri innen 14. april 1955 mot utbetaling av løsningssummen 21 500,00 - tjue en tusen fem hundre - kroner med fradrag av de heftelser som ved fraflytningen måtte hvile på eiendommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:582

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse, men jeg finner etter sakens stilling å burde gi en sammenhengende redegjørelse for mitt syn.

De problemer saken reiser, knytter seg dels til spørsmålet om delingen av eiendommen tilfredsstiller kravene til fremgangsmåte etter odelslovens §14, dels til spørsmålet om den udelte eiendom var stor nok til at §14 kunne bringes i anvendelse. Om det første av disse spørsmål skal jeg bemerke:

I skjøtet av 1926 overdro Peter Karlsen Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18 til sønnene Jens og Alfred «med hver sin halvpart». Det samme var tilfellet ved det tidligere skjøte av 1922. Det synes derfor å være klart at Peter Karlsen Grebstad ikke har ønsket at den ene av sønnene - eller Jens som den eldre - skulle overta den samlede gård alene, men at gården skulle komme både Alfred og Jens til gode med like andeler uten innbyrdes forskjell mellom brødrene. Jeg er enig med lagmannsretten i at faren må ha regnet med at begge sønnene skulle kunne livberge seg på gården. Det er nok så at han prinsipalt ønsket at den skulle bli samlet. Men selv om odelslovens §14 litr. c ganske visst forutsetter en fysisk deling av hovedbølet, var skjøtingen til de to sønner i fellesskap likevel ikke i strid med men i tråd med prinsippet i odelslovens §14, som det er uttrykt om en lignende disposisjon i Rt-1936-400-401.

Men Peter Karlsen regnet i skjøtet også uttrykkelig med den meget nærliggende mulighet at sønnene, som i 1926 begge var ugifte og meget unge, ville skille lag, og han traff i nødvendig utstrekning bestemmelser med denne situasjon for øye, slik det er fremstillet av lagmannsretten. Den fysiske deling som fant sted i 1937 må derfor kunne sees som en videreføring av farens disposisjon fra 1926 eller som en realisasjon av et alternativ som hadde hjemmel i skjøtet fra ham. Jeg mener derfor det er riktig under disse omstendigheter å se skjøtet av 1926 og delingen i 1937 med den etterfølgende skjøting mellom brødrene i sammenheng som en enhet i relasjon til odelslovens §14. På samme måte som lagmannsretten ser jeg en støtte for denne betraktningsmåte i den omstendighet at delingen i 1937 skjedde med Peter Karlsens vitende og vilje. Det er riktignok ikke enighet mellom partene om farens holdning i 1937, men jeg finner ikke å ha noe grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse i dette punkt. Av de vitner som har forklart seg herom under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, nevner jeg særlig vitnene Bjørlykke og Lillevik. Den siste deltok selv i forretningen av 1937, den annen bygger på samtaler han har hatt med en skylddelingsmann som nå er mellom 80 og 90 år og ikke selv er avhørt. Rettslig sett hadde nok faren ingen rådighet over eiendommen, men faktisk hadde han dog en sterk maktstilling, og det ville, som vitnet Lillevik uttaler for herredsretten på grunnlag av sitt kjennskap til Peter

Side:583

Karlsen, «være utenkelig å foreta noen deling såfremt ikke den gamle var enig i delingen». Saksforholdet får gjennom dette atskillig likhet med det som forelå i saken i Rt-1936-400 ff. Symptomatisk er det også at skylddelingsmennene i 1937 i delingsdokumentets tekst direkte uttalte at det var en deling etter odelslovens §14. Det er vel slik som førstvoterende sier at dette gir uttrykk for skylddelingsmennenes subjektive oppfatning, men det er ingen grunn til å anta at de var ukjent med innholdet av §14 - Lilleviks forklaring under bevisopptaket tyder avgjort på det motsatte. Det er da av atskillig interesse hvordan de oppfattet situasjonen.

Til betydningen av brødrene Jens og Alfreds personlige holdning i 1937 skal jeg senere komme tilbake.

Det blir etter mitt standpunkt nødvendig også å gå inn på sakens annet hovedspørsmål, spørsmålet om eiendommens størrelse og beskaffenhet for øvrig. Dette er inngående behandlet av lagmannsretten, der det deltok 4 jordbrukere som domsmenn. Lagmannsretten fant at Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18 i sin nåværende skikkelse praktisk og økonomisk kan gi levevei for en familie. Jeg finner ikke grunnlag for å fravike dette skjønn. Dets riktighet støttes også av at Jens Grebstad med familie faktisk levet av gården fra 1937 til sin død i 1947. Den inntekt han har hatt utenom gårdsbruket er etter det opplyste minimal. Etter det som er dokumentert for Høyesterett klarte han endog i disse år å kvitte seg med sin pantegjeld og legge seg opp et bankinnskudd på ca. kr. 6000,00. Om den annen halvdel av eiendommen har lagmannsretten etter sitt syn ikke funnet det nødvendig å uttale seg nærmere. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på om det er nok til å fylle kravet etter §14 at det gjenværende hovedbøl er tilstrekkelig til å livnære en familie, jfr. Rt-1946-405 ff. særlig 408, og Rt-1949-248 ff. særlig 252. Det var nemlig meningen med forretningen av 1937 å dele eiendommen i to likeverdige halvdeler, og det er intet fremkommet om at delingen for så vidt var mislykket. Det er etter dette gode grunner for å anta at det samme som gjelder for det nåværende br.nr. 18 også må gjelde for den annen halvdel av eiendommen ved tilstrekkelig effektiv drift.

For begge de hovedspørsmål jeg har drøftet i det foregående, finner jeg at brødrenes opptreden ved delingen i 1937 og den etterfølgende gjensidige skjøting må tillegges vekt. Som fremhevet av lagmannsretten og tidligere nevnt av meg, må Peter Karlsen ha regnet med at begge sønnene kunne livnære seg på eiendommen, altså den tilsvarende faktiske situasjon som også §14 bygger på, og han disponerte ut fra denne oppfatning ved halvering av eiendommen og full likestilling mellom de to sønner. Denne bakgrunn for skjøtet av 1926 må sønnene ha vært klar over. Peter Karlsen foretok i skjøtet ingen fysisk deling av eiendommen, men tok som nevnt i betraktning muligheten av en senere fysisk deling. Når sønnene på denne

Side:584

bakgrunn i 1937 begjærer og gjennomfører en fysisk halvering, så må delingen etter min mening få samme virkning som om den var gjennomført av Peter Karlsen selv etter reglene i §14, iallfall så langt det gjelder krav hver av brødrene personlig ellers måtte hatt anledning til å reise mot den annen eller hans rettsetterfølger. Det må vel også være klart at Jens etter sin holdning må ansees som den der har «fått jord» i odelslovens forstand (jfr. §13). Men det kan da ikke skjønnes at Alfred, som har fått en likeverdig andel av eiendommen, skulle stå gunstigere. Dette har sikkert vært like fjernt fra brødrenes - også Alfreds - tanke som det er fremmed for hensikten og meningen med skjøtet av 1926. Det kan i denne forbindelse også nevnes - uten at jeg legger særskilt vekt på det - at skylddelingsforretningen av 1937 med bemerkningen om at delingen var foregått etter odelslovens §14, ble tinglyst og anmerket på den udelte eiendoms folium og for så vidt ligger til grunn for den gjensidige skjøting mellom brødrene.

Det jeg har nevnt om betydningen av de to brødres medvirkning ved gjennomføring av delingen i 1937, gjelder på samme måte så vel for de formelle spørsmål etter §14 som for spørsmålet om gårdpartenes størrelse og øvrige beskaffenhet. Brødrene må ansees for i gjerning å ha akseptert ordningen på bindende måte. Alfred Grebstad må derfor ansees som den der har «fått jord» etter odelslovens §13, og må i den nå oppståtte konflikt stå tilbake for søstersønnen.

Jeg er enig i at saksomkostninger heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Gaarder.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

I anledning av annenvoterende, dommer Gaarders, bemerkninger vil jeg tilføye: Etter min oppfatning kan man ikke tillegge den dårligere odelsberettigede bror, Alfreds overtagelse av sin andel i 1926 eller hans medvirkning i oppløsningen av sameiet i 1937 eller senere (eventuelt ved brødrenes utstedelse av skjøter i 1945), betydning for hans og hans etterkommeres odelsrett til den ideelle halvdelen av eiendommen som den bedre odelsberettigede Jens hadde fått i 1926 eller den fysiske halvdel som Jens fikk ved oppløsningen av sameiet. For å få den andel i odelsjorden som faren tiltenkte ham, måtte Alfred i 1926 godta å få den ideelle halvdelen. Han fraskrev seg ikke odelsretten til noe av eiendommen ved å godta farens tilskjøting til ham av den ene ideelle halvdelen. Og noe slikt gjorde han heller ikke ved oppløsningen av sameiet.

Dommer Bahr: Som dommer Dæhli.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:585

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ivar Sølberg med domsmenn Jens A. Ringstad, Karl J. Habostad og Hans L. Fjørstad):

Saksforholdet er følgende:

Ved skjøte av 27. november 1922, tinglyst 4. desember 1922, overdro Petter Karlsen Grebstad sin odelsgård Grebstad, g.nr. 7, br.nr. 18 av skyld mark 2,63 i Sykkylven til to av sine sønner. Jens og Alfred. (Se dok. 5). Av disse var Jens den eldste. - - -

Ved skjøte tinglyst 20. februar 1924 overdro Jens og Alfred Grebstad eiendommen tilbake til faren (2 ad 4) som ved skjøte av 14. august 1926, tinglyst 18. augst s. å. tilbakeskjøtet eiendommen til de samme to sønner. - - -

Jens drev så gården først noen år alene og siden sammen med sin yngste bror. Den eldste av brødrene, Petter P., gjorde ikke sin odelsrett gjeldende innen løsningsfristen og har derfor tapt den ifl. odelsl. §9. I 1937 ble brødrene Jens og Alfred, som altså eiet hver sin ideelle halvdel av eiendommen, enige om å dele denne. Skylddeling ble holdt 16. august 1937, dagb.født xx.xx.1937. - - -

Under hovedforhandlingen er saksøkeren og saksøkte nr. 1 avhørt som parter. Der er avhørt et vitne. Saksøkeren har forklart at han ikke er sikker på grunnen til at skjøte på det udelte hovedbruk først ble utstedt til ham og Jens og deretter av disse tilbakeskjøtet faren. Under skylddelingen i 1937 var faren, Petter Karlsen, ikke med og la seg ikke bort i skylddelingen. Odelsloven var ikke nevnt under skylddelingen og ikke mellom ham og broren Jens. Det stykket som Alfred overtok var bare overflatedyrket. Det er på ca. 35 mål, hvorav 7-8 mål er udyrket fremdeles men som nok kan dyrkes, men det vil koste meget betydelig arbeid, da der er myrlendt. Nyheim ble tillagt seterstykket som kompensasjon fordi innmarken på Nyheim var dårligere enn det gjenværende bruks innmark. Nyheim ligger avsolt (fra solen). Der er dårlig heimebeite på Grebstad og dårlig med skog. I farens tid fødde en fra 5-7 melkekyr og en hest på det udelte bruk. Faren var gårdbruker og drev fiske ved siden av i vintertiden. Saksøkeren begynte på fabrikkarbeld i 1937 og er fremdeles ansatt som fabrikkarbeider. Han før 2 melkekyr og 1 kvige samt 1 hest på sitt bruk. Saksøkte nr. 1 er også fabrikkarbeider, og saksøkeren hevder at det ville bli svelt-ihjel bare å leve av gårdsbruket. Dette gjelder både ham og saksøkte nr. 1. Saksøkte nr. 1 har forklart at han overtok hovedbruket i 1949. Det fødde da 1 hest og 3 kyr men var dårlig drevet. Der er nå 4 melkekyr, 2 årsokser og 1 hest på bruket. Saksøkte nr. 1 har fabrikkarbeid ved siden av å drive gårdsbruk. Han er ugift. Han mener at der på bruket kan fødes en kvige til, foruten 5 melkekyr. Det er riktig at heimebeitet er dårlig men det er bra seterbeite. Hans mor har fortalt at der i sin tid ble fødd 10 melkekyr og 1 hest på bruket. Dette er 35 mål, alt dyrket. Der er ikke nok skog (brensel) til husbruk. Nyheim er kanskje noe dårligere enn det gjenværende hovedbruk. Han mener at dette siste er stort nok til å leve av uten noen inntekter ved siden av gårdsbruket. I løpet av den tid saksøkte nr. 1 har drevet eiendommen, har han kjøpt kraftfor for kr. 220,00. Vitnet Marius Lillevik har forklart at han var en av skylddelingsmennene i 1937. Skylddelingsmennene snakket med Petter Karlsen Grebstad

Side:586

ved slutten av forretningen. Detaljer kan vitnet ikke erindre men forklarer at det ville være utenkelig å foreta noen deling såfremt ikke den gamle var enig i delingen. Han var til stede på eiendommen og var fullt åndsfrisk og visste hva han ville. Om skylddelingsmennene har lagt noen vekt på spørsmålet og svaret ad punkt 7 i skylddelingsforretningen, kan vitnet ikke si. De tenkte ikke på odelsspørsmålet. Noen bestemt mening om hvorvidt flere familier kunne ernære seg av det udelte bruk, har ikke vitnet. Han tror nok at det er like små bruk som de 2 bruk det her gjelder andre steder i Sykkylven, men han vet ikke om de lever bare av jorden. Det er dårlig havnegang på Grebstad. Beliggenheten er sentral og god.

Retten skal bemerke:

Det er ubestridt og fullt på det rene i saken at saksøkeren har odelsrett til g.nr. 7 br.nr. 18. Tvisten gjelder spørsmålet om saksøkeren har bedre odelsrett enn sin søstersønn saksøkte nr. 1. Sistnevnte vil ha den beste odelsrett av disse to, hvis eiendommen Grebstad er delt etter odelslovens paragraf 14. I så fall kommer nemlig bestemmelsen i odelsl. paragraf 13 til anvendelse, idet hovedbruket da går til «den nærmeste av de linjer, som ved delingen ingen jord fikk», hvilket vil si eldste søster Anne eller hennes barn saksøkte nr. 1. - Den første betingelse for å kunne anvende odelsl. paragraf 14 er at eiendommen før delingen var av «den størrelse og beskaffenhet at flere familier seg derpå kunne ernære». Retten finner at Grebstad, g.nr. 7. br.nr. 18 før delingen ikke var stor nok til å ernære flere familier. Den besto av ca. 70 mål innmark og en del rettigheter i utmarken.

Rettens medlemmer har ved selvsyn forvisset seg om at det er dårlig belte i heimeutmarken, liksom det ikke er nok skog til husbehov. At så er tilfelle er også saksøkte nr. 1 enig i. Selv om det skulle ha vært Petter Karlsen Grebstads mening å dele eiendommen mellom sønnene etter paragraf 14 hadde han under disse omstendigheter ikke adgang til det, da et objektlvt skjønn skal anvendes og eierens egen mening ikke er avgjørende. Herom henvises til høyesterettsdom i Rt-1947-787, som handler om et tilfelle, hvor eierens skjønn ble tilsidesatt.

Retten er for øvrig også av den oppfatning at hvert enkelt av de to bruk, som eiendommen ble delt i, ikke er tilstrekkelig til å ernære en familie. Helt utvilsomt er dette tilfelle med Nyheim, br.nr. 44, som har dårligere beliggenhet og er av dårligere beskaffenhet enn det gjenværende hovedbruk. Men heller ikke hovedbruket ansees tilstrekkelig til å skaffe underhold til en familie. Retten legger til grunn de samme prinsipper som er uttrykt i forannenvnte høyesterettsdom hvor går frem at der ikke skal regnes med bierverv, og at det er en forutsetning at en familie kan leve av gårdsbruket som vaniig blant bønder på disse kanter av landet. Hovedbruket ligger riktignok godt til og der er god jord. Hele innmarken, 35 mål, er oppdyrket, slik at der ikke er noen utvidelsesmuligheter. Det er dårlig heimehavn. Selv om heimeutmarken blir utskiftet og hvert enkelt bruk får seg tillagt et stykke til kulturbeite, vil det bli så små og lite skikkede stykker at havneforholdene fremdeles blir lite tilfredsstillende. Det har vært nevnt av saksøkte nr. 1 at han kan gå over til fruktavl på eiendommen. Hertil er å si at Grebstad ligger værhardt til og er lite skikket til fruktdyrking.

Side:587

Saken avgjøres således på det rent skjønnsmessige spørsmål at eiendommen ikke er stor nok for å kunne deles etter odelsl. paragraf 14. Saksøkeren har følgelig bedre odelsrett enn saksøkte nr. 1 og får medhold i søksmålet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Mats Stensrud og sorenskriverne Paul Johnsrud og Erling Leigh med domsmenn Bernhard Klungnes, Peder Aasprong, Anders Saterøy og Magnus Skeid):

- - -

I 1937 den 16. august avholdtes skylddelingsforretning hvorved Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18 av sk. m. 2,63 deltes i to like deler. Den utskilte del fikk navnet «Nyheim» med sk. m. 1,31. Forretningen var begjært av Jens og Alfred. Innmarken deltes slik at det gjenværende Grebstad beholdt all jord som lå samlet om dette bruk, mens Nyheim ble tillagt den såkalte biteig, en selvstendig del av hovedeiendommen. tidligere avgrenset og som tar sin begynnelse i en avstand av ca. 80 m fra innjorden på Grebstad. Videre deltes heimmark, torvland, seterteiger og setervoll, mens naust med tomt og kvernbruk ble liggende i fellesskap. Det heter at «utløsningssummen for husa på hovedbruket skal vera kr. 3100,00 tretuseneithundrekroner, som vert å betala av Jens Grebstad innan 1. februar 1938, dersom han ynskjer å sitja på hovedbruket. I motset fall fer han utløysningssummen utbetalt av Alfred Grebstad mot å overta den fråskylde parsell. Båe partar var samde om ovanstående og stedfeste dette ved ei underskrift.

Grebstad, 16. august 1937.

Alfred P. Grebstad. Jens P. Grebstad. Petra Grebstad. Ragna Grebstad.» - - -

Petra og Ragna var henholdsvis Alfreds og Jens' hustruer. Under forretningen er følgende spørsmål i det skjema som er brukt ved forretningens beskrivelse, nemlig spørsmål 7 «eller vert eigedomen bytt etter §14 i «lov om odels- og åsætesretten av 26. juni 1821»?» besvart med ja. Det er på det rene at etterat denne deling i marken var gjennomført, så valgte Jens å bli sittende på det gjenværende hovedbruk Grebstad mens Alfred overtok Nyheim. Iallfall fra våren 1938 ble eiendommene drevet særskilt idet Alfred paktet bort sin del. Alfred var tenkt å begynne med husbygging i 1938, men det ble ikke til at han kom i gang før i 1945. I 1945 betalte Jens den stipulerte utløsningssum for husene. Brødrene fikk hjemmelen til sine respektive eiendommer brakt i orden ved skjøter av 8. oktober 1945 hvorved de skjøtet en halvpart av hver eiendom til den annen. Etterat Jens var død, fikk hans datter Anne Marie 3. september 1947 skifteskjøte på g.nr. 7, br.nr. 18. Etterat Anne Marie var død 16. oktober 1948, skjøtet Haldis Grebstad, hennes mor og enearving, Jens' annen hustru, eiendommen til Petter Olsen Grebstad, fra hvem gården nå søkes løst.

Petter Karlsen var i 1926 72 år. Så vel skjøtets innhold som dets ord viser at disposisjonen ble truffet med sikte på å ordne forholdet med hensyn til eiendommen for tilfelle av at han falt fra. Skjøtet viser at det har vært Petter Karlsens mening at de to sønnene skulle kunne livberge seg på gården. Det er ikke noe holdepunkt for å anta at han ikke

Side:588

regnet med at de ville stifte familie, Alfred var ennå umyndig. Selv om faren uttrykte som sitt ønske og håp at de to i enighet kunne drive i fellesskap, så forutsatte han dog den eventualitet at de ville finne seg best tjent med fysisk deling av eiendommen. Etter forholdene i marken var det givet hvordan en likedeling av denne eiendom måtte skje. Hvorledes delingen skulle gjennomføres ved oppdeling i to, er da gitt ved skjøtets bestemmelse om at hver skulle ha halvparten. Skjøtet inneholdt bestemmelse om hvordan de nødvendige hus på den utskilte del skal bekostes for tilfelle av fysisk deling av gården. Faren var en dyktig gårdbruker. Han hadde en stor familie. Etter det opplyste må retten legge til grunn at han greidde seg på Grebstad i det vesentlige ved gårdsbrukets avkastning. Dog drev han regelmessig om vinteren fjordfiske i lag med en av sine sønner eller en annen kar fra grenden. Etter delingen av Grebstad i 1937 består Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18 av ca. 35 mål innmark hvorav alt er oppdyrket. Gården har god beliggenhet. Jorden er i sin helhet lettdreven og jordsmonnet synes godt. På gården ble det siste vinter foret 5 melkekyr, 2 halvt-årsgamle okser, 2 kvigekalver, 1 merr og 1 føll som ble solgt i fjor høst. Der avles grønnsaker til eget bruk, bær til eget bruk og noe frukt hvorav litt til salg. Beitet i heimemarken er ikke godt og vil ikke i synderlig utstrekning la seg utnytte til kulturbeite. Derimot har gården fullt tilstrekkelig seterbeite. Petter har ikke brukt seterbeitet etter at han i mai 1949 overtok gården, men det er opplyst at det fremdeles er vanlig i Sykkylven å nytte seterbeite. Skogen gir ikke tilstrekkelig til dekning av gårdens behov for ved og annet virke, men ved hjelp av de til gården hørende torvtak kan man greie seg med brensel. Jens levet av gården fra 1937 og til sin død. Om vinteren drev han litt fjordfiske og det er opplyst at han under krigen i 2 korte perioder i forskjellige år hadde arbeid på en møbelfabrikk i Sykkylven.

Sykkylven jordstyre som er spurt om hvorvidt Grebstad og Nyheim er store nok til å leve av for hver sin huslyd har svart slik: «Den grensa landbruksdepartementet har sett for å reknast som sjølstendig gardsbruk, er 30 dekar. Av gardsbruka i Sykkylven er 75 over 40 dekar, 144 er mellom 20 og 40 dekar og 170 bruk er mindre. Etter dette vert desse to bruka på Grebstad, som saka gjeld, noko større enn gjennomsnittstorleiken av gardsbruka i Sykkylven. Kva som trengs for å leva av eit bruk er sjølvsagt individuelt, og mange faktorar spelar inn, men det er visselig mange bruk i Sykkylven på samme storleik, og mindre, som gir utkome til ein huslyd. Ingen av desse gardane er sterkt drevne då dei i det siste har vore bortpakta, og truleg lite gjødsla i krigstida. Slik tida har vore i det siste, har nok dei fleste gardbrukarar i bygda noko arbeid utanom garden, særleg vinterhalvåret. Men om tidene skifter kan ein ikkje rekne med det. Så ein kan ikkje legge meir i stode i dag enn rett er.»

Vitneprovene i saken slår til noe forskjellig kant, men det er iallfall to av vitnene, blant dem som har uttalt seg om spørsmålet, som er av den oppfatning at begge gårder kan fø sin familie, og vitnene greier seg selv på mindre bruk enn dem det her gjelder. Vitnet Lars Fauske som er en av dem som mener at gårdene kan fø hver sin familie, burde også ha godt grunning for sin oppfatning idet han i 4 år har slått

Side:589

eiendommen Nyheim etterat Alfred hadde overtatt den. Fauske er en erfaren gårdbruker. Det er etter bevisførsel og befaring klart at Nyheim er en noe dårligere eiendom enn det gjenværende hovedbruk. Lagmannsretten antar imidlertid med støtte i det som er uttalt i Høyesteretts dom Rt-1946-405 ff., særlig 408, videre Rt-1947-787, særlig 788-789 og 793, at deling etter odelslovens §14 er tilstedelig såfremt den halve part som eldste sønn har krav på, er tilstrekkelig til at en familie kan ernære seg på den. Lagmannsretten har funnet at Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18 i sin nåværende skikkelse etter forholdene i Sykkylven praktisk og økonomisk kan gi levevei for en familie. Eiendommen er lettdrevet, avsetningsmulighetene er lettvinte, den kan utnyttes f. eks. til grønnsakdyrkning i større utstrekning, eller lignende. Eiendommen har også skaffet en familie underhold i den tid Jens hadde den. Etter bruksstørrelsen i Sykkylven innebærer Petter Karlsens skjønn om at to kunne greie seg på gården intet usedvanlig eller urimelig. Og det må i denne forbindelse understrekes at så vel Jens som Alfred har akseptert delingen og har innrettet seg etter den.

Lagmannsretten antar således at Grebstad g.nr. 7, br.nr. 18 på Petter Karlsens hånd var av slik størrelse og beskaffenhet at den kunne gjøres til gjenstand for deling etter odelslovens §14. Forholdet er ikke analogt med det tilfelle som omhandles i den i Rt-1947-787 omhandlede sak, og i nærværende tilfelle har den beste odels- og åsetesberettigede akseptert delingen.

Lagmannsretten finner etter bevisførselen at det ikke kan være tvilsomt at delingen i 1937 skjedde med Petter Karlsens vitende og vilje. Etter de foreliggende rettsavgjørelser anser man det heller ikke tvilsomt at den gjennomførte deling må medføre at odelsrekkefølgen reguleres som bestemt i odelslovens §14 og §13. De fremkomne opplysninger gir ikke grunnlag for å fastslå at skylddelingsmennene ikke har visst hva de gjorde når de uttaler at delingen skjer etter odelslovens §14. Uten at man finner det nødvendig å drøfte Alfreds og Jens' odelsrett til eiendommen i 1937 og 1945, kan det uttales at det den gang var i begges eller iallfall den enes interesse at delingen medførte de odelsrettslige virkninger som følger av §14 og §13, og ingen av brødrene har i forhold til hverandre anfektet delingen. At den best odels- og åsetesberettigedes godkjennelse av delingen er bindende uansett om der skulle foreligge formelle eller materielle mangler ved Petter Karlsens disposisjoner i forhold §14, kan utledes av den dom som er inntatt i Rt-1949-248 flg. se også Rt-1951-291 flg.

Etter det anførte medførte da delingen mellom Jens og Alfred at hver især av dem for sin linje ervervet den best prioriterte odelsrett for den eiendom hver valgte. Når da Jens' avkom er «aldeles uddød», jfr. odelslovens §13, går odelen «til den nærmeste av de Linier, som ved Delingen ingen Jord fikk». Dette vil si at odelen etterat Jens' datter Anne Marie døde, gikk til Anne Johannes linje hvortil Petter O. Grebstad hører. Lagmannsretten anser etter dette Petter O. Grebstad som odelsberettiget på bedre prioritet enn Alfred Strømme Grebstad. Alfreds løsningskrav fører under disse omstendigheter ikke frem, og Petters frifinnelsespåstand vil bli å ta til følge. - - -