Rt-1955-719

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-08-27
Publisert:	Rt-1955-719
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 97
Parter:	1. Nils Silset, 2. Emma Silset (høyesterettsadvokat Otter Boberg) mot Erland Hoff (overrettssakfører Rolf Ullnæs - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Nygaard, Schei, Rode, Berger
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §14

Dommer Bendiksby: I sak mellom Erland Hoff på den ene side og Nils Silset og Emma Silset på den annen side avsa Rakkestad herredsrett - dommerfullmektigen - den 13. mars 1951 dom med slik domsslutning:

«1. Nils og Emma Silset dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Rom nordre, g.nr. 92, b.nr. 2 i Askim, til Erland Hoff og innsette ham i besittelse av eiendommen mot å motta oppgjør for eiendommen i henhold til avholdt pristakst stor kr. 75 000.

2. Nils og Emma Silset dømmes til å overlate til Erland Hoff besetning, redskap, maskiner og løsøre m.v. i henhold til fortegnelse mot å motta den avtalte kjøpesum herfor kr. 33 858.

3. I erstatning for avsavn betaler Nils og Emma Silset til Erland Hoff kr. 3500.

4. I erstatning for saksomkostninger betaler Nils og Emma Silset til Erland Hoff kr. 750.

5. Oppfyllelsesfristen for de foran nevnte punkter settes til 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Herredsrettens dom ble av Nils Silset og Emma Silset påanket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 19. januar 1953 dom i saken med følgende domsslutning:

«Punkt 1 og 2 i herredsrettens dom stadfestes, dog således at det i punkt 1 tilføyes «og mot å få bli boende på eiendommen overensstemmende med salgsavtalen».

Oppfyllelsesfristen settes til 14. april 1953.

For øvrig frifinnes Nils og Emma Silset.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herreds- eller lagmannsretten.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for at Nils og Emma Silset frifinnes.

Lagmannsrettens dom er av Nils Silset og Emma Silset påanket til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det er kommet i stand bindende avtale mellom partene om salg av eiendommen Rom samt besetning og løsøre til Erland Hoff.

Nils og Emma Silset har nedlagt slik påstand:

«1. Nils og Emma Silset frifinnes.

2. Erland Hoff dømmes til å betale saksomkostninger til Nils og Emma Silset for alle retter.»

Side:720

Erland Hoff har nedlagt denne påstand:

«1. Pkt. 1 i lagmannsrettens dom av 19. januar 1953 stadfestes.

2. Nils Silset og Emma Silset dømmes til å betale til Erland Hoff saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Heggen og Frøland herredsrett til avhøring av partene og 10 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. Det er videre holdt bevisopptak ved Kristiansund byrett til avhøring av vitnene Ole Larsen Silset og Lars Olsen Silset. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse han har gitt. Jeg bemerker ytterligere:

Spørsmålet i saken er alene om det er ført tilstrekkelig bevis for at Silset, til tross for at ikke noe er skrevet, har forpliktet seg til å selge eiendommen og løsøret til Hoff. Ved avgjørelsen av dette spørsmålet må man, som lagmannsrettens mindretall har fremhevet, ha for øye at det her gjelder salg av en jord- og skogbrukseiendom av betydelig størrelse og verdi og et betydelig løsøre bestående av gårdens besetning og redskaper. Silset og hans hustru hadde eiet og drevet eiendommen fra 1928, og eiendommen og løsøret representerte, så vidt jeg har forstått, det vesentlige av deres midler. Det har i et tilfelle som dette i sterk grad formodningen mot seg at det er kommet til bindende avtale så lenge ikke noe er skrevet, og det må i tilfelle kreves et meget sterkt bevis for at avtale likevel er kommet i stand. Jeg viser herom til høyesterettsdommer i Rt-1907-314, Rt-1919-28 og Rt-1939-496.

Jeg nevner først at Hoff også for Høyesterett har hevdet at bindende avtale om salg av selve eiendommen ble inngått allerede den 3. april 1950 (dagen etter palmesøndag) mens avtalen om salg av løsøret først ble bindende den 11. april (3. påskedag) da partene hadde avsluttet gjennomgåelsen av løsøret. Dette kan etter min oppfatning ikke føre frem. Det var den 3. april på det rene mellom partene at Hoff ønsket og mente å overta også løsøret og at forhandlingene herom skulle fortsette. Da er det lite tenkelig at Silset allerede på dette tidspunkt skulle ha forpliktet seg til å selge eiendommen uten hensyn til om forhandlingene med hensyn til løsøret førte frem, og jeg kan i opplysningene om det som passerte ikke finne holdepunkt for Hoffs oppfatning av forholdet.

Jeg kan imidlertid heller ikke finne at Hoff har ført tilstrekkelig bevis for at Silset under de senere forhandlinger, som varte til den 11. april om formiddagen, definitivt har for pliktet seg til salg til ham. Jeg anser det ikke nødvendig å gi noen fullstendig fremstilling av opplysningene om det som passerte mellom partene, men viser herom til lagmannsrettens

Side:721

fremtilling, som jeg i alt vesentlig legger til grunn. Jeg finner således bevist at fru Silset ringte opp til Hoff palmesøndag og at det deretter ble forhandlet mellom partene mandag den 3. april og følgende dager på basis av en pris for den faste eiendom av kr. 75 000. Jeg finner videre bevist at løsøret er blitt gjennomgått og satt priser på. I det hele tatt må jeg gå ut fra at partene skrittvis har arbeidet seg frem til enighet om det vesentlige av de detaljvilkår som skulle gjelde hvis salg kom i stand, således om overtagelsesdagen og om om husvære for Silsets. Opplysningene om det som er passert gir bildet av salgsforhandlinger slik disse vanligvis drives når det gjelder salg av fast eiendom med et tilhørende komplisert løsøre, men jeg kan ikke, hverken i lagmannsrettens saksfremstilling eller i Hoffs forklaring til bruk for Høyesterett, finne noe som tilstrekkelig klart og entydig markerer- at Silset har bestemt seg til å selge til Hoff og overfor ham gitt bindende uttrykk for dette. Hoff, som åpenbart var ivrig etter å få eiendommen og som formentlig ikke hadde særlig stor erfaring, har etter min oppfatning lagt mer i det som passerte enn det var grunnlag for. Jeg nevner her at det fremgår av Hoffs forklaring at det ikke var fastsatt noen samlet kjøpesum da partene skiltes om formiddagen den 11. april, hverken Silset eller Hoff hadde summert sine lister over løsøret, og de hadde så vidt jeg forstår ingen fullstendig oversikt over hva løsøret beløp seg til. Dette lot seg heller ikke gjøre den 11. april, idet det fremdeles gjensto å verdsette potetene og såhveten. Hoff har også forklart at det hadde vært «snakket om at når alt var klart, skulle det skrives hos overrettssakfører Helge Skallerud, da Silset mente at det var best å få en jurist til å skrive», men partene skiltes uten at det var avtalt noe nærmere herom, således uten at det var fastsatt noe tidspunkt for skrivningen.

Jeg peker videre på det som lagmannsrettens mindretall har nevnt om at Silset hele tiden mens forhandlingene med Hoff pågikk, også sto i underhandling med Moen. Etter det som ble sagt mellom Silset og Moen den 11. april om morgenen, kan jeg ikke se det slik at disse forhandlinger var definitivt brutt. Jeg er enig med lagmannsrettens mindretall i at dette er et forhold som taler mot at Silset har ment å forplikte seg overfor Hoff.

Jeg nevner også at Hoff hverken på det tidspunkt da salget hevdes å ha funnet sted eller senere la frem noen garanti for kjøpesummen. Det er opplyst at Hoff selv ikke hadde midler av betydning, men måtte skaffe kjøpesummen ved lån, noe som Silset etter det som er opplyst var klar over.

Det er fra Hoffs side sterkt fremhevet at Silset og fru Silset har forklart seg uriktig om det som passerte mellom partene. Jeg er enig med lagmannsretten i at Silsets og fru Silsets forklaringer er uriktige på en rekke punkter, således når de har nektet at fru Silset ringte opp Hoff palmesøndag og

Side:722

at det deretter ble forhandlet mellom partene de følgende dager. Etter det jeg har sagt, kan jeg imidlertid ikke finne at dette gir tilstrekkelig grunnlag for å slutte at de forklarer seg uriktig også når de hevder at de ikke har forpliktet seg overfor Hoff, Jeg nevner i denne forbindelse at de begge var gamle mennesker da forhandlingene fant sted, Silset ca. 70 år og fru Silset ca. 67, og de kan ha husket feil. Det er videre naturlig å tro at de ble skremt da Hoff gikk til saksanlegg, og dette kan forklare at de har benektet ethvert forhold som kunne trekke i retning av at Hoffs påstand var riktig.

Jeg finner heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på den uttalelse fra Silset som lagmannsretten har nevnt om at han hadde sagt at «gutten» skulle ha gården, og at han for sin samvittighets skyld ikke kunne gå fra det. Jeg finner det ikke tvilsomt at bemerkningen er fremkommet og at Silset med «gutten» siktet til Hoff, men bemerkningen behøvet ikke å bety - og betød etter min mening ikke - at Silset erkjente å være rettslig bundet. Uttalelsen innebar etter min oppfatning ikke annet og mer enn at Silset syntes det var leit å bryte med Hoff så langt som forhandlingene mellom dem var kommet.

Jeg mener at også Silset må ta sin del av ansvaret for at forholdet vedrørende salgsforhandlingene er blitt uklart og at saksomkostninger derfor ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Nils Silset og Emma Silset frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende i at det i et tilfelle som det foreliggende må stilles strenge krav til beviset for at en bindende avtale er kommet i stand. Herredsretten har i domsgrunnene fremhevet dette krav til bevisets styrke, og jeg finner det ikke tvilsomt at også lagmannsrettens flertall for så vidt har bygget på den samme oppfatning selv om det ikke uttrykkelig er nevnt. Likevel har lagmannsrettens flertall - i likhet med herredsretten - funnet at det foreligger tilstrekkelig bevis for at Silset og hans hustru muntlig har forpliktet seg til å selge eiendommen og løsøret til Hoff, Lagmannsrettens flertall har i alt vesentlig lagt til grunn den forklaring som er gitt av Hoff, idet «hans fremstilling har virket pålitelig». Fordi lagmannsrettens flertall har kunnet bygge på forklaringer som parter og vitner har avgitt umiddelbart for retten, har jeg vært noe i tvil om det for Høyesterett foreligger tilstrekkelige holdepunkter for å sette til side denne vurdering av bevisene. Jeg er imidlertid blitt stående ved det samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Side:723

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Rode og dommer Berger: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommerne K. Strømsted og Eiv. Dahl):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Saken foreligger for lagmannsretten i vesentlig samme skikkelse som for herredsretten.

Retten skal først gjøre nærmere rede for det faktiske forhold i saken.

Nils og Emma Silset, som har felleseie, averterte i begynnelsen av 1950 at de ville forpakte bort sin eiendom Rom, som er på ca. 150 mål innmark og ca. 150 mål skog. De var da henholdsvis 72 og 68 år gamle, og fant det vanskelig å drive gården lenger selv. Helst ville de bytte bort eiendommen mot en passende villa og de rykket derfor også inn en annonse om byttehandel. Det meldte seg mange som ønsket å forpakte eiendommen, men Silsets fant ikke at noen av dem passet. Å få byttet bort eiendommen viste seg vanskelig. Fru Silset ringte, antagelig i februar, til verkstedseier Leif Moen, som tidligere hadde vært interessert i eiendommen, og spurte om han var interessert i å bytte sin villa mot denne. Dette førte senere til en del forhandlinger med Moen. Under disse erklærte Moen seg villig til å bytte, idet han tilbød som mellomlag kr. 25 000. Forutsetningen var da at den pristakst som skulle holdes over Rom, ville gi samme resultat som en pristakst som var holdt i 1947, hvoretter prisen på eiendommen var satt til 75 000 kroner. Det mellomlag Moen hadde budt skulle således betinge en pris på hans villa på kr. 50 000. Silsets erklærte seg villige til å betale kr. 35 000 for villaen, hvoretter mellomlaget altså ville bli kr. 40 000. Dette mellomlag fant Moen for høyt. Silsets tilbud ble, så vidt skjønnes, fremsatt - og avslått - like før palmesøndag, den 2. april 1950. Moen hadde da ikke gått over eiendommens skog. Etter hva han forklarer som vitne, ringte Silset til ham en hverdag mellom palmesøndag og skjærtorsdag og ba ham se på den, for å få en endskap på saken. Moen gikk da over skogen første eller annen påskedag og avtalte samme dag med fru Silset at Silset skulle komme innom ham 3. påskedags morgen, etterat han hadde kjørt melken. Hvorledes dette senere utviklet seg, blir omhandlet nedenfor.

Omkring midten av mars 1950 henvendte Hoff seg til Silset, idet han var interessert i å kjøpe gården. Han fikk beskjed om at man ventet å høyre fra en annen person (nemlig Moen) og at han fikk komme tilbake senere. På senere henvendelse fikk han beskjed om at vedkommende person ennå ikke hadde sett på skogen. Visstnok lørdag den 25. mars ringte fru Silset til Hoff. Han var ikke hjemme, og hun la da ned beskjed om han ville komme til Rom. Hoff gikk til Silsets neste dag, og det ble nå innledet forhandlinger om bytte av Rom med et hus som Hoffs mor, fru Inga Hoff, eiet. Dagen deretter beså Silsets dette huset sammen med Hoff og hans mor. Det var ingen ledig leilighet i huset, men det ble opplyst at det var håp om at det kunne bli en ledig

Side:724

etter en leieboer som hadde fått byggetillatelse. Noe standpunkt til byttehandel ble det ikke tatt den dagen, men to dager senere ringte fru Silset og sa fra at handelen ikke ble noe av, da huset ikke passet. - Palmesøndag, den 2. april 1950, om ettermiddagen, ringte fru Silset på ny til Hoff. Hun meddelte at Rom nå var til salgs uten bytte, og ba Hoff komme innom neste dag. Hoffs mor søkte og fikk samme aften tilsagn av sin svoger Kari Huse om at han ville kausjonere for Hoff i tilfelle av at salget gikk i orden. Mandag den 3. april innfant Hoff seg hos Silsets. Hoff hevder at han og begge Silsets denne dag ble endelig enige om at han skulle kjøpe eiendommen: Prisen på gården skulle være lovlig pristakst, som forutsattes å bli den samme som ved forrige takst - kr. 75 000. Prisene på redskap og besetning m.v. skulle fastsettes neste dag, idet Hoff i mellomtiden skulle skaffe en priskatalog over redskaper og Silset innhente opplysninger hos en Holm Randem om prisen på kuer. Den is som fantes på gården, skulle kjøperen overta vederlagsfritt, og likeledes så meget høy og halm som trengtes til å fore besetningen til denne ble sloppet ut om våren. Resten av høyet og halmen skulle Silset få selge fritt. Kjøpesummen skulle betales kontant, med fradrag av pantegjelden, som Silset oppga til kr. 8 342,07. Overtagelsen av gården Skulle skje pr. 14. april. Silsets skulle få beholde 2. etasje i hovedbygningen og et rom - den ytterste stuen - i første etasje, og videre to rom på stabburet, hønsehuset til høsten, samt andel av kjelleren. Silsets skulle stelle hagen og ha hele utbyttet av denne. Leie skulle ikke betales de to første årene. I denne tid skulle Silset prøve å skaffe seg villa. Hvis dette ikke lot seg gjøre, og de fortsatt ble boende på gården, skulle de betale leie, men størrelsen av denne ble ikke avtalt. Det ble nevnt at de nødvendige kontrakter skulle skrives av overrettssakfører Skallerud, og at kjøperen skulle betale omkostningene ved kjøpet. - Fru Inga Hoff forklarer som vitne at da sønnen kom hjem denne dag fortalte han at det nå var avgjort at han skulle få eiendommen for takstpris. Samme kveld begjærte hun pr. telefon pristakst over sitt hus som skulle selges for å skaffe midler til kjøpet. - Hoff forklarer videre at han neste dag gikk over redskapene på gården sammen med Silset. Han hadde skaffet priskatalog og Silset nevnte de priser han ville ha og da disse var rimelige, aksepterte Hoff uten videre. Begge noterte hver for seg ned de priser de var blitt enige om. Fem av maskinene ble ikke priset, da de ikke sto i katalogen. Hoff skulle prøve å få opplyst prisene på disse hos en Egeland til neste dag. Betalingen for besetningen ble heller ikke fastsatt, idet Silset ikke hadde fått snakket med Holm Randem. Et parti hvete som befant seg hos mølleren, og et parti poteter, som ikke var sortert, kunne man heller ikke sette pris på foreløpig. Hoff opplyser at han var hos Silsets igjen langfredag. Silset hadde da fått opplysninger hos Holm Randem om priser på besetningen, men man ble enig om at det passet bedre å vente med å drøfte saken videre til 3. påskedag.

Så kom 3. påskedag, 11. april 1950. Silset kjørte om morgenen innom Leif Moen, som tidligere avtalt. Moen erklærte nå at han var villig til byttehandel slik at han betalte kr. 20 000 i mellomlag og dertil overtok pantobligasjonen på eiendommen på kr. 8 342. Han forhøyet altså sitt

Side:725

tidligere tilbud med 3-4 000 kroner. Silset mente dette var for lite, men erklærte seg på sin side villig til å gi kr. 40 000 for villaen slik at mellomlaget ble kr. 35 000. Dette godtok ikke Moen, og de skiltes uten at det ble avtalt noe mer mellom dem. Moen forklarer at han nevnte noe om at han fikk se å få pristakst på villaen, og at Silset dertil svarte at det kunne han jo gjøre. - Da Silset kom hjem utpå formiddagen var Hoff kommet, og satt og ventet på ham. Hoff hadde ennå ikke fått tak i Egeland og hadde således ikke fått prisene vedkommende de tidligere nevnte maskiner. Om det som senere hendte, forklarer Hoff: Silset ba hustruen ringe til firmaet Kullberg & Co., Oslo, for at man der kunne få opplysninger om priser på maskinene. Fru Silset ringte og fikk opplysningene, og man ble så enig om betalingen for maskinene. Deretter var de alle tre nede i fjøset hvor man avtalte prisen på besetningen, etterat Hoff hadde pruttet en del. Man ble videre enig om at Silset skulle henvende seg til mølleren forat man kunne få satt prisen på hvetepartiet, og om at Hoff skulle komme igjen neste dag og være med og sortere potetene, så også disse kunne prises. Silset var en tur nedom landhandleriet for å få veiet en del frø, som man deretter fastsatte betalingen for. Det ble snakket om å skrive kontrakt neste dag, uten at det dog ble avtalt noe bestemt om dette. Man ble enig om å utsette overtagelsen av eiendommen til den 20. april, bl.a. fordi det måtte foretas en del rørleggerarbeid før Silsets flyttet opp i 2. etasje. Fru Silset tilbød Hoff et spiskammerbord for 50 kr., og han erklærte seg villig til å overta dette. Derimot ville han ikke overta et kjøkkenbord som hun også tilbød ham. Hoff dro deretter hjem og satte opp den endelige fortegnelse over besetning, redskap m.v. med priser, som er fremlagt i saken. - Moen kom utover dagen i tvil om han ikke likevel burde ha gått med på byttehandelen på de betingelser Silset hadde stillet. Om ettermiddagen ringte han bl.a. til Karl Huse, av hvem han fikk opplyst at Hoff alt skulle ha kjøpt gården. Han ringte til Silsets, og traff fruen. Han spurte om det var handlet, og om han kunne komme ned, hvortil hun svarte at det ikke var handlet og at han kunne komme. Han dro da straks til Rom, og erklærte nå at han var villig til å gi kr. 35 000 i mellomlag. Etter hva han forklarer svarte da Silset temmelig ordrett: «Jeg har sagt at gutten skal ha den, så for min samvittighets skyld kan jeg ikke gå fra det nå.» Ifølge Moen uttalte fru Silset da at det ikke var handlet ennå, og at Hoff visste om at hvis de kunne få byttet til seg hus, ble det ikke noe av handelen med ham. Straks etter kom Hoff til stede. Han hadde ikke hatt kjennskap til forhandlingene med Moen, men var nå varslet av Huse om at det syntes som noe var i gjære. Fru Silset tok mot ham i kjøkkenet, hvor hun straks meddelte ham - noe foregrepet etter hva Moen forklarer - at nå hadde de sluttet handel med Moen. Hun fulgte ham inn i stuen til de to andre, hvor hun uttalte at hun hadde sagt til Hoff at handelen med Moen var i orden. Hoff fremholdt at han hadde kjøpt, og det ble en del diskusjon mellom ham og Moen. Silset gikk ut i stallen, antagelig fordi han var lei seg. Han kom inn igjen idet Hoff gikk. Etterat Hoff var gått, skrev Moen sin erklæring av 11. april 1950, hvor han ga «tilbud», bindende til 14. april, om å gi et mellomlag kr. 35 000 ved «eventuell» byttehandel. Silsets

Side:726

forklarer at handelen i virkeligheten alt var endelig ordnet på dette tidspunktet. Moen opplyser at han også forsto det slik, skjønt Silset ikke sa noe. Samme aften gikk Hoff til overrettssakfører Skallerud, som gikk til aksjon i saken neste dag. Den 15. april inngikk Moen og Silset skriftlig «overenskomst» om byttehandel, en handel som ble hevet noen tid senere.

Retten har i den foranstående fremstilling av saksforholdet referert lite av hva de ankende parter har forklart. Dette henger sammen med at deres forklaringer har gitt et mindre pålitelig inntrykk. I enkelte punkter kan det ligge nær å tro at de har forklart seg mot bedre vitende, men retten ser dog ikke bort fra muligheten av at deres forklaringer her skyldes sviktende hukommelse. Silsets har i det store og hele bestridt riktigheten av den forklaring Hoff har gitt. Bl. a. bestrider de at fru Silset har ringt til Hoff utenom den gang hun meddelte ham at det ikke ble noen byttehandel med ham. De benektet således at hun ringte til ham palmesøndag om at Rom nå var til salgs uten bytte. De fremholder at Hoffs besøk på gården skjedde uten anmodning fra eller avtale med dem. Han oppsøkte dem for å få kjøpt gården, idet han stadig fremsatte nye tilbud. Salgsforhandlinger kom det ikke til. Prisene på besetning og redskaper m.v. ble overhodet ikke drøftet, og det var ikke snakk om at de skulle bli boende på gården etter et salg. Det er riktig at fru Silset ringte til Kullberg & Co., og at Silset gjorde henvendelse til Holm Randem. Fru Silset skulle imidlertid bare ha opplysninger om et plogskjær de trengte, og henvendelsen til Holm Randem skyldtes at de hadde tenkt å skaffe seg noen nye kuer. Den uttalelse Silset lot falle overfor Moen den 11. april om at han hadde sagt at «gutten» skulle ha gården, og at han for sin samvittighets skyld ikke kunne gå fra det, sikter til at han hadde lovet gården til en brorsønn i Mesund.

Etter en omhyggelig vurdering av bevislighetene, finner retten at den i alt vesentlig må bygge på den fremstilling Hoff har gitt i saken. Hans fremstilling har virket pålitelig, og er til dels støttet av opplysninger som ellers foreligger, og den gir den naturlige forklaring på det som har passert.

På grunnlag av Hoffs forklaring og opplysningene ellers, finner retten det tilstrekkelig godtgjort at det er kommet til endelig salg mellom partene, iallfall senest den 11. april 1950. På dette tidspunkt var det enighet mellom partene om praktisk talt alt vedrørende overdragelsen av eiendommen, og tiden for overdragelsen var nær forestående. Det er på det rene at Hoff gikk ut fra at salget var i orden, og etter rettens mening hadde han berettiget grunn til det. Etter rettens oppfatning var også ektefellene Silset senest på dette tidspunkt klar over at salget var definitivt. I denne forbindelse nevnes at de forhandlinger de uten Hoffs vitende hadde ført med Moen, nå tilsynelatende var strandet for godt.

Ektefellene Silset har begge vært sammen om salget, og det blir da ikke spørsmål om å kreve samtykke til dette fra hustruen som nevnt i lov om ektefellers formuesforhold, §14. - - -

Lagdommer Eiv. Dahl finner ikke å kunne bygge sakens avgjørelse alene på Hoffs forklaring og er således ikke enig med flertallet i at Hoff har ført bevis for at det er avsluttet bindende muntlig salgsavtale mellom partene.

Det må legges betydelig vekt på at det her dreier seg om salg av

Side:727

relativt meget store verdier, over 100 000 på vilkår, hvorom det ikke er oppsatt et eneste ord skriftlig mellom partene. Det foreligger for så vidt bare Hoffs forklaring om vilkårene som er bestemt benektet av Silsets, og som av Silset er betegnet som Hoffs mange forslag, som ikke er godtatt. Det må videre legges vekt på at Nils Silset var 72 år den gang og hadde nedsatt hørsel.

Forhandlingene som ligger til grunn for Hoffs krav har foregått fra 3. april til 11. april 1950 uten at det kan finnes bevist at det på noe bestemt tidspunkt i dette tidsrom, således heller ikke den 3. april 1950 som av Hoff påstått på utvetydig måte er kommet til endelig handel om gården, selv om detaljer med en endelig handel for øyet er drøftet. Selv den 11. april var man ikke kommet til ende med forhandlingene. Ved en så vidt komplisert kontrakt, hvor det dessuten var tre interesserte parter, kan man ikke være sikker på hva partene er blitt enige om, før dette er gitt skriftlig form.

Det er på det rene at den oppsatte fortegnelse over besetning med videre er kommet i stand ved at Hoff har notert postene i sin notisbok uten at Silset etter sin forklaring har sett, hva han har notert og uten at fortegnelsen noen gang har vært summert helt eller delvis eller blitt vedtatt av ham på noe tidspunkt. Fortegnelsen består av 72 poster og er fremlagt i retten maskinskrevet uten oppsummering, men viser tilsammen et beløp på kr. 33 858. Silset har i lagmannsretten ment at flere av prisene er alt for høye og at han ikke ville ha gått med på dem. Det må også legges vekt på at det den gang var et viktig spørsmål for Silset å skaffe seg en villa i bytte til bolig i fremtiden. Det måtte derfor være et meget viktig punkt å få fastslått, hvor Silsets skulle bo, hvis salget gikk i orden. Herom er det intet nevnt i herredsrettens dom.

At Silset ikke har ment endelig å binde seg overfor Hoff, hverken den 3. april eller den 11. april 1950, antas å fremgå derav at Silset hele tiden hadde stått i forhandlinger med 4. vitne, Leif Moen, som hadde villa til bytte. Av Moens forklaring fremgår det at han på Silsets oppfordring så på skogen en av påskedagene og lovet å komme igjen 3. påskedag. Da Silset imidlertid oppsøkte Moen 3. påskedag, uttalte Silset at han syntes han måtte ha kr. 35 000 i mellomlag, og da Moen svarte at han fikk ta en takst på villaen, svarte Silset at han jo kunne gjøre det. Moen regnet da med at dette Silsets bud sto åpent for ham. Da fru Silset til Moen i telefonen samme dag uttalte at de ikke hadde handlet ennå, reiste Moen til Rom samme ettermiddag og avsluttet handelen på kr. 35 000. Moen har forklart at han anså Silset bundet fra om formiddagen, og han fikk ikke inntrykk av at det var kommet til endelig handel med Hoff under deres samtale. Også da ga fru Silset bestemt uttrykk for at det ikke var handlet med Hoff.

Av det som her er anført, må det kunne sluttes at hverken Silset eller fru Silset eller begge i forening har avsluttet bindende avtale med Hoff. Selv om man ville anta at Silset hadde bundet seg til Hoff, så er det iallfall ikke tilstrekkelig godtgjort at fru Silset har gjort det, og da kan Hoffs krav ikke føre frem. Jeg voterer derfor for at Nils og Emma Silset frifinnes. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med flertallet.

Side:728