Rt-1939-496
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-06-22 |
| Publisert: | Rt-1939-496 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr.81 B |
| Parter: | Kr. Fr. Hassel (advokat O. A. Fossmark) mot Eivind Andersen (overrettssakfører P. Irgens Odberg til prøve). |
| Forfatter: | Schelderup, Hanssen, Soelseth, Broch, Grette, Coucheron, Boye |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Schjelderup: Ved Sandar herredsretts dom av 26 november 1937 avsagt av den konstituerte sorenskriver med domsmenn, blev gårdbruker Kr. Fr. Hassel og frøken Hanna Vries Hassel frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Saksøkeren, aksjemegler Eivind Andersen påanket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsrettens dom blev avsagt 21 mai 1938 med sådan domsslutning: «1. Kr. Fr. Hassel dømmes til å betale til Eivind Andersen kr 10.000 med 4 av hundre årlig fra 28 juli 1937 til betaling skjer mot å få skjøte fritt for pengeheftelser på det i saken omhandlede jordstykke 17.250 m2 som avmerket på det i saken fremlagte kart og på de i kjøpekontrakt av 14 mai 1937 med blyantrettelser fastsatte vilkår, nemlig at selgeren skal inngjerde hovedbrukets grense mot det her frasolgte og at utgiftene til stempel og tinglesing av skjøtet bæres med en halvpart på hver av partene. Videre således at byggeklausulen skal være overensstemmende med det rettede utkast til kjøpekontrakt av 11 juni 1937 med frøken Hanna Vries Hassel sålydende: Selgeren forbeholder sig at det ikke opføres hus av noe slag nærmere hovedbruket på dettes nordside enn en linje som går i en avstand av 8 meter fra dettes nordgrense i østlig retning til en linje som går i nord-sydlig retning i flukt med hovedbrukets østgrense til den krysser forannevnte linje. 2. Hanna Vries Hassel frifinnes for Eivind Andersens søksmål. 3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett.» Tre av lagmannsrettens dommere stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.
Kr. Fr. Hassel har påanket dommen til Høiesterett. Han finner at lagmannsretten har tatt feil «når den har funnet det bevist, at han har kjøpt det i saken omhandlede areal 17.250 m2 av motpartens eiendom Heimdal og Hasle Nedre i Sandar, idet han prinsipalt mener, at han bare har forhandlet om dette areal. Subsidiært at retten har tatt feil, når den har funnet at han har bundet sig uten forbehold, idet et kjøp ihvertfall var betinget av, at han kom til enighet om grenser, byggeforbud
Side:497
som motparten krever medtatt, og øvrige punkter i avtalen. Det er uriktig, når det i dommen heter at eiendommens grenser og byggeklausulens utstrekning var påvist og derfor fullt på det rene mellem partene, samt at den ankende part ikke fremkom med noen innsigelse. Videre har retten tatt feil, når den ikke har funnet, at den ankende part tok et uttrykkelig forbehold om, at han under ingen omstendighet vilde avslutte noen handel, medmindre han fikk sine barns samtykke, hvilket samtykke han ikke fikk. Endelig har retten tatt feil, når den ikke har funnet, at motparten frafalt ethvert krav overfor den ankende part fra det øieblikk, motparten optok forhandlinger med frøken Hanna Vries Hassel og utstedte kontrakt til henne.» Han har nedlagt påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og Høiesterett.
Aksjemegler Eivind Andersen har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høiesterett.
Det er avholdt bevisoptagelser ved Sandar herredsrett og fremlagt to brev vekslet mellom byråsjef Vries Hassel og kjøpmann Johnsen i juli 1937.
Om det krav som i en sak som denne bør stilles til bevisets styrke må efter min mening den rettsoppfatning bli å legge til grunn som har fått uttrykk i den i Rt-1919-27 refererte dom, som også er nevnt av lagmannsrettens mindretall. Særlig må beviskravet efter min mening bli strengt i et tilfelle som det foreliggende hvor det er spørsmål om en 80-årig gårdbruker har bundet sig til eiendomskjøp ved muntlig avtale. Jeg har, ikke minst på grunri av gårdbruker Hassels låneandragender, funnet saken svært tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall og kan i det hele henvise til disses domsgrunner. Jeg vil bare tilføie at til støtte for dette resultat taler efter min mening med adskillig styrke en naturlig formodning for at en mann på 80 år vel som regel vil være utilbøielig til uten sine barns tilslutning å foreta en formuesdisposisjon som den det her er tale om. Så tvilsom som saken allikevel har stått for mig finner jeg at hver part, bør bære sine omkostninger.
Domsslutning:
Kr. Fr. Hassel frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Hanssen: I likhet med førstvoterende har jeg funnet saken tvilsom. Jeg er imidlertid kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige henholde mig til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. Jeg stemmer således for stadfestelse av lagmannsrettens dom.
Ekstraordinær dommer, lagmann Soelseth: Jeg er enig med herr dommer Hanssen.
Dommer Broch: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Grette, ekstraordinær dommer, byrettsdommer Coucheron og dommer Boye: Likeså.
Side:498
Av herredsrettens dom:
I mai måned 1937 blev det mellem Eivind Andersen og Kr. Fr. Hassel tale om salg av endel av Andersens eiendom Heimdal og Hasle i Sandar til Hassel. En dag i begynnelsen av samme måned påviste Andersen stykket for Hassel. Det areal som Andersen tenkte å selge, utgjorde ialt 17.250 m2 og Hassel kunde få kjøpt enten det hele stykke eller 12 mål. Differensen mellem de 17.250 og de 12.000 m2 var et belte langs stykkets nordside som var stukket ut til byggetomter. Under befaring hadde man tilstede et kart over eiendommen. Andersen gjorde opmerksom på at arealet mellem de nevnte tomter og gjerdet på nordsiden av hovedbruket ikke måtte bebygges. Avstanden var ikke opmålt ennu. Det areal Hassel var interessert i var de 12 mål (alt undtagen byggetomtene) som han hadde tenkt å anvende til jordbruk. Hassel nevnte at han i alle tilfelle først måtte ha samtykke av sine barn hvis han skulde kjøpe, og videre at han måtte ha en måneds henstand med betalingen, da han manglet kontanter. Det kom imidlertid ikke til salg og partene skiltes.
Nogen dager senere kom Hassel op på Andersens kontor i Sandefjord i anledning av spørsmålet om kjøp. Det blev da snakk om at Hassel skulde kjøpe hele stykket 17.250 m2 - for en pris av kr. 10.000. For øvrig blev det ved denne anledning ikke snakket nærmere om de øvrige salgs betingelser, og heller ikke om Hassel hadde fått samtykke av sine barn. Eivind Andersens bror Sverre Andersen kom inn fra det tre kontor og bekreftet at odelsløsing ikke noen gang vil de bli gjort gjeldende av Andersens familie for jordstykket. Man var enig om å søke sakkyndig bistand til opsettelse av kontraktutkast, men ingen av de personer som blev nevnt, blev godtatt av begge parter. Imidlertid lot Andersen senere eiendomsmegler Solberg, som hadde hatt tomtene til salgs, sette op et utkast datert 14 mai 1937, som Andersen samme dag sendte til Hassel med en blyantskrevet seddel, hvorpå det stod: «Hermed utkast til kjøpekontrakt. Godhetsfullt se litt på denne og la mig høre, om De er enig.» I utkastet stod den avstand fra hovedbruket hvori det ikke måtte bygges av kjøperen, åpen. Da Andersen noen dager senere ringte til Hassel angående kontrakten, sa denne at han ønsket inntatt en bestemmelse om at selgeren skulde inngjerde hovedbrukets grense mot det frasolgte samt at utgiftene til stempel og tinglysing skulde bæres med en halvpart av hver. Dette gikk Andersen med på. Senere bad Hassel om at hans datter Hanna Vries Hassel måtte bli innsatt som kjøper i stedet for ham selv, og der blev fra Solbergs kontor oversendt til Hassel et nytt kontraktutkast, hvor Hassels navn var ombyttet med datterens, men som for øvrig var helt likelydende med den første, rettede utkast. Også i dette utkast stod avstanden i byggeklausulen åpen. Den 12 juni 1937 fikk imidlertid Hassel et nytt utkast, hvori det belte som ikke måtte bebygges, var opført i en avstand av 20 meter fra hovedbrukets nordgrense. Et par dager efter protesterte Hassel herimot og sa at hans datter ikke vilde godta det. Solberg og Eivind Andersens bror Sverre Andersen, som optrådte på vegne av saksøkeren der i mellemtiden var innlagt på sykehus i Oslo, drog så sammen med Hassel ut for å se på jordstykket, og for å få saken ordnet nedsatte Sverre Andersen avstanden til 8 meter. Frk. Hassel vilde imidlertid ikke gå med på noen byggeklausul i det hele tatt og meddelte at hun ikke lenger var interessert i kjøp.
Eivind Andersen forlangte i en skrivelse av 20 juni 1937 til Hassel at handelen blev vedstått, men det er siden ikke kommet til enighet mellem partene.
Side:499
Den 18 mai 1937 hadde Hassel søkt og fått innvilget et banklån på kr. 10.000, i Sandefjord Sparebank, som ifølge låneandragendet skulde brukes til å betale det omhandlede jordstykke med. Den 1 juni samme år fikk han lånet omgjort til vekselobligasjon, lånet er ikke blitt hevet.
Saksøkeren har hevdet at der under konferansen på hans kontor blev sluttet en for begge partene bindende salgsavtale. Avtalen var riktignok muntlig, men ikke desto mindre endelig, og det var meningen at den skulde settes op skriftlig efterpå. Hans bror Sverre Andersen har forklart at han blev innkalt fra det ytre kontor for å være vidne til avtalen, og saksøkeren har anført som ytterligere bevis for sin påstand blandt annet at han straks efter ringte til hvalskytter Kjellstrøm, som også hadde vært interessert i jordstykket, at Hassel nu hadde kjøpt det. Han har videre henvist til at Hassel den 18 mai efter at han hadde fått oversendt det første kontraktutkast, søkte og fikk lån til betaling av kjøpesummen. Videre har han påberopt sig vidneforklaring av Georg Solberg, hvorefter Hassel på dennes kontor angivelig hadde sagt at han ikke nektet for at han hadde kjøpt jordstykket, men at han ikke var enig i byggeklausulen. Saksøkeren mener at han den hele tid bare har hatt med saksøkte nr. 1 Kr. Fr. Hassel å gjøre, men har subsidiært saksøkt også frk. Hanna Vries Hassel. - - -
De saksøkte benekter å ha kjøpt det omhandlede jordstykke. De innrømmer å ha forhandlet om kjøp, men benekter at det ved konferansen på Andersens kontor kom til en endelig bindende avtale. Den fremstilling de gir er i faktisk henseende tildels forskjellig fra saksøkerens fremstilling. Bl. a. har Kr. Fr. Hassel forklart at under samtalen på Andersens kontor blev Sverre Andersen tilkalt fordi Hassel vilde ha garanti fra de odelsberettigede for at jordstykket ikke vilde bli tatt tilbake på odel, og at det som Sverre Andersen var vidne til ikke var avslutningen av en handel, men en håndgivelse av jordstykket til Hassel. Videre har han hevdet at når det blev tale om få en sakkyndig til å sette op utkast til kjøpekontrakt, var det fordi han hadde sagt til Andersen at han ikke vilde gjøre noen handel uten en sakkyndig mellemmann som kunde sette op en kontrakt som Hassel kunde godta. Som et ytterligere bevis for at en endelig avtale ikke var kommet i stand anfører han at det gjenstod flere punkter som ikke var på det rene ved møtet på Andersens kontor. For det første hadde han ikke innhentet sine barns samtykke eller fått de nødvendige penger til kjøpesummen, for det annet vilde han ikke ha kjøpt stykket for den nevnte pris med byggeklausul, og for det tredje var det ikke full enighet om grensene. Han mener derfor at han aldri har vært eller følt sig bundet av noen endelig avtale, men at han bare har forhandlet om kjøp. Angående det lån han søkte og fikk, hevder han at han søkte det nettop fordi han måtte ha på det rene om han vilde kunne skaffe den nødvendige kjøpesum hvis han bestemte sig for kjøp. - - -
Retten har funnet saken overordentlig tvilsom. Den er imidlertid blitt stående ved at saksøkerens påstand ikke kan tas til følge. Retten mener at det i sin almindelighet må kreves et særlig strengt bevis av den som vil påberope sig en muntlig avtale av en så sammensatt natur som en eiendomshandel er. For det første lar det sig når samtalen ikke kan gjengis ord for ord, ofte ikke avgjøre hvilken betydning partene har lagt i det de har sagt, og for det annet gjør det sig i slike forhold erfaringsmessig gjeldende en forskjellig opfatning av når en endelig avtale er truffet. Retten finner i dette tilfelle ikke grunn til å tvile på at Eivind Andersen nå har ansett sig
Side:500
for å være i god tro når han har ment at en endelig avtale var inngått. Den finner imidlertid at det bevis han har ført for at en endelig avtale også i virkeligheten har foreligget, ikke er tilstrekkelig. Retten finner nemlig på den annen side, at Hassel selv neppe har ment å gi et endelig tilsagn om kjøp selv om han muligens har kunnet opfattes anderledes. Det kan således nevnes at han under samtalen på Andersens kontor ennå ikke har fått sine barns samtykke til kjøp og at han ikke hadde sikret sig kjøpesummen, hvilket var forhold som han var klar over og hadde gjort opmerksom på at han først måtte ha på det rene. Dette og hans optreden senere tyder på at han riktignok har vært meget nær ved å binde sig, men allikevel hele tiden har ment å stå fritt. At han efter å ha fått oversendt kontraktutkastet søkte og fikk lån til betaling av kjøpesummen kan ikke tillegges avgjørende betydning, heller ikke at de innvendinger han fremsatte fremkom efterhvert og muligens av Andersen kunde opfattes derhen at saken var bragt i orden hver gang en uoverensstemmelse var fjernet. Tvertimot kan dette forhold nettop tyde på at Hassel mente at han stod helt fritt og hadde full anledning til å endre betingelsene til han endelig fant dem tilfredsstillende. Ordlyden av den følgeseddel som saksøkeren ledsaget kontraktutkastet med, kan også tyde på at forhandlingene ikke var endelige, idet Hassel skulde la Andersen «høre om han var enig.»
Ved bedømmelsen av hvad der virkelig skjedde under den avgjørende samtale på Andersens kontor, som er fremstillet forskjellig av partene og av vidnet Sverre Andersen, har imidlertid retten særlig tatt i betraktning at saksøkte Hassel er en mann på -80 år og at han har mindre god hørsel. Selv om han må ansees for å være fullt åndsfrisk, kan man derfor ikke se bort fra at opfatningsevnen på grunn av den svekkede hørsel og evne til å uttrykk sig klart og konsist kan ha vært noe redusert, og at hans ord derfor har kunnet opfattes anderledes enn de var ment samtidig som han kan ha opfattet den annen part uriktig. I betraktning herav og at det som foran anført i sin almindelighet er vanskelig å fastslå når en endelig avtale er inngått, har retten funnet at det er så mange tvil tilstede at den ikke kan gå så langt som til å gi saksøkeren medhold. Angående Sverre Andersens vidneprov tilføies det at retten finner at det for hans vedkommende måtte ha særlig lett for å gjøre sig en misforståelse gjeldende, idet han bare var tilstede et lite øieblikk og ikke kjente den sammenheng hvori det han da hørte, var sagt. - - -
Av lagmansrettens dom:
Lagmannsrettens flertall, sorenskriverne Hagemann og Thomas og domsmennene Wedderhus og Nordbye, kommer til et annet resultat enn herredsretten. Flertallet finner det bevist at det efterat den ankende part og Kr. Fr. Hassel hadde underhandlet først om leie av og siden om salg av endel av eiendommen, nemlig 12 mål, innlededes underhandlinger mellem dem om kjøp av et areal stort 17.250 m2 et areal som er avsatt på det i retten fremlagte kart over Heimdal. Videre finnes det bevist, at dette kart haddes tilstede og fremvistes for Hassel, da han var på åstedet den 7 mai 1937, og at grensene for de 12 mål blev opgått og påvist for ham. Imidlertid kom det dengang ikke noen handel istand, idet den av Andersen forlangte kjøpesum kr. 5.000 ikke blev akseptert av Hassel. Den 13 mai 1937 var Hassel igjen på Andersens kontor og bød først kr. 9.000, og aksepterte siden kr. 10.000, for de 17.250 m2. Det var på det rene at avtalen var at kr. 10.000
Side:501
skulde betales kontant mot heftelsesfritt skjøte og at Hassel forlangte og fikk garanti fra Eivind Andersen og hans bror Sverre Andersen for at odelsløsing ikke skulde bli foretatt av de odelsberettigede i den tid som skulde til for at odelsretten lovlig bortfaller. Videre finnes det bevist ved 7. vidne Sverre Andersens prov at han blev tilkalt av partene som vidne på at kjøpet var kommet i stand. Det finnes videre bevist, at utkast til kjøpekontrakt, datert 14 mai 1937, blev sendt Hassel med anmodning om å si fra om han hadde noe å bemerke. Det stod i dette utkast at utgiftene til stempel og tinglysing av skjøtet skulde bæres av kjøperen og det er på det rene at Hassel straks protesterte herimot og at kontraktutkastet så straks blev rettet til at han skulde bære halvparten. Kontrakten er forfattet av 1. vidne G. Solberg, som er eiendomsmegler, og han har provet at dette var den eneste innvending som da blev fremsatt. Under 18. mai 1937 androg Hassel Sandefjords Sparebank om et lån på kr. 10.000 mot pant i sin gård Gogstad gnr 117, bnr 2 i Sandar, hvilket beløp han i skrivelsen av 18 mai 1937 ber om må bli deponert i banken og utbetalt Andersen mot tinglyst skjøte fri for gjeldsheftelser på et jordstykke stort 17.250 m2 av Heimdal, gnr 46, bnr 23 og Hasle Nedre gnr 47 bnr 5 og 11. Dette andragende innvilgedes av banken. Imidlertid hadde Hassel konferert med sin sønn, 5. vidne, der var imot pantsettelsen av Gogstad og foreslo at faren istedet skulde søke banken om å få 10.000 kr. på vekselobligasjon med ham og søsteren Hanna Hassel som endossenter, hvilket Hassel så den første juni 1937 søkte om og fikk innvilget ved skrivelse av 2 juni 1937. Det er på det rene at vekselobligasjonen blev undertegnet av Hassel og endossentene, men at beløpet ikke blev hevet i banken. Det var fra Hassels side gjort vanskeligheter ved kjøpet, idet han efter Solbergs prov ikke var enig i at grensene skulde gå som avsatt på det for ham foreviste kart, men helt inn til Heimdals plankegjerde. Da Andersen imidlertid var innlagt på klinikk i Oslo og da Hassel kom med innvendinger mot å ha kjøpt stykket efter kartets utvisende av grensene, blev det den 15 juni 1937 foretatt ny åstedsbefaring hvorunder såvel Hassel som 1. og 7. vidne var tilstede. Hassel hadde anmodet om at hans datter Hanna måtte bli innsatt som kjøper i sitt sted, og hadde gjort innsigelser mot det i kjøpekontrakten inntatte forbehold om et byggebelte på 20 meter. 7. vidne gikk da med på at forbehold om ikke bebyggelse skulde gjelde i en avstand av 8 meter fra nordsiden av hovedbruket slik som den fremlagte kontrakt av 11 juni 1937 viser. Disse 8 meter er påvist på åstedet for retten og strekker sig 3 meter fra kartets grenselinje på dette sted. Likeledes gikk han med på at datteren Hanna skulde innsettes som kjøper.
Men uaktet saken således var iorden fra selgerens side, protesterte Hassel fremdeles mot at han var bundet av kjøpet. Denne protest finnes helt uberettiget. Det er anført at da Hassel ikke hadde foretatt skifte med sine 2 barn efter hustruens død i 1934, måtte han først innhente deres samtykke, hvilket han ikke fikk og hevdes det at han også av denne grunn må frifinnes. Denne innsigelse finnes uholdbar. Selv om formalia efter lov av 4 juli 1927 ikke var i orden, kan det ikke finnes at det spiller noen rolle. Det er nemlig på det rene at kjøpesummen er ordnet ved et av Hassel optatt vekselobligasjonslån i Sandefjords Sparebank og følger herav at lånet ikke er tatt ut av feilesformuen. Videre finnes det at hans to voksne barn stilltiende har samtykket i at han i forhold til dem betraktedes som om han satt i uskiftet bo. Og i hvert fall er det et forhold som ingen betydning har
Side:502
likeoverfor Andersen som selger. I det hele tatt finnes Hassels optreden passende å kunne karakteriseres som utflukter og ikke som noen reell innsigelse mot det avsluttede kjøp. Visstnok er det så at det stilles strenge krav til bevis for at et eiendomskjøp har funnet sted, når det som her ikke på stedet blev oprettet skriftlig kjøpekontrakt, men i de tilfelle hvor domstolene har funnet at handel ikke er kommet i stand, har grunnen vært den at det manglet overenskomst om de viktigste punkter, hvilket ikke er tilfelle her hvor såvel kjøpesummens størrelse var avtalt som eiendommens grenser og byggeklausulens utstrekning var påvist og derfor fullt på det rene mellem partene. Hertil kommer at det ikke kan innsees annet enn at Hassel var forpliktet til å medvirke til at den skriftlige kjøpekontrakt blev utformet efter avtale. Det går ikke an å komme fra et avsluttet kjøp ved rent passivt å la et tilsendt utkast ligge uten å komme med noen positiv innvending mot det avsnitt i samme som finnes stridende mot avtalen. Det finnes derfor at Hassel er pliktig til å utbetale kjøpesummen kr. 10.000 mot skjøte i heftelsesfri stand og at kjøpekontrakten av 11 juni 1937 skal legges til grunn, dog således at det ikke blir tale om saksøkte Hanna Hassel som kjøper. Hun har nemlig som part forklart at hun ikke har gitt sin far noensomhelst fullmakt til å innsette sig som kjøper i hans sted og da hun ikke ellers på noen måte finnes å ha bundet sig overfor Andersen til å kjøpe eiendommen må hun bli å frifinne. - - -
Mindretallet, lagmann Bonnevie og domsmennene Berntsen og Åsnes er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Likesom herredsretten finner man at det ikke fra den ankende part er ført avgjørende bevis for at ankemotparten under de stedfundne muntlige forhandlinger forbeholdsfritt har bundet sig til kjøp av eiendommen. Se i denne forbindelse høiesterettsdommer i Rt-1919-28 ff og Rt-1907-314. Mindretallet tar også som sitt utgangspunkt at det helt var den over 80 årige kjøpers sak å veie de grunner som talte for eller mot hans kjøp av tomten og at det i og for sig var naturlig om han ved kjøp av tomten ikke vilde disponere over sine midler uten i samråd med sønnen byråsjef Vries Hassel. Dette så meget mer som han efter sønnens forklaring stod i den formening at samtykke fra barna trengtes sålenge han ikke hadde uskifteerklæring fra skifteretten. Mindretallet finner videre at det må være kommet klart til uttrykk for Eivind Andersen at gårdbruker Hassel først vilde være endelig bundet ved den til ham utstedte kjøpekontrakt av 14 mai 1937 under den dobbelte forutsetning at både han selv og sønnen byråsjef Vries Hassel godtok kontrakten. Hvorvidt han for sin egen del har godtatt dette ikke underskrevne kontraktutkast under den muntlige forhandling på Eivind Andersens kontor ca 12 mai 1937 synes uklart. Det vesentlige bevis er her vidneprovet fra den ankende parts bror og kompagnon Sverre Andersen om at Eivind Andersen under denne forhandling sa til ham at nu vilde Hassel ha ham til vidne på kjøpet og at Hassel så tok ham i hånden nettop på dette, hvad Hassel dog bestrider. Men i motsatt retning taler at det 14 mai 1937 oversendte kontraktutkast jo manglet nærmere opgave over størrelsen av det areal som efter kontrakten ikke skulde bebygges. Og særlig vekt legges på at Eivind Andersen i oversendelsesskrivelsen benevnte kontrakten som utkast og bad om å få høre om Hassel var enig. At Hassel har søkt å sikre sig banklån for å kunne bringe kjøpet i orden finner mindretallet ikke avgjørende for at han før underskrift på kjøpekontrakten forbeholdsfritt har bundet sig til kjøpet. Hvad den annen
Side:503
forutsetning, Vries Hassels tilslutning til kjøpet, angår, er det jo ubestridt på det rene at gårdbruker Hassel allerede da kjøp av bare 12 mål blev drøftet (7 mai 1937) nevnte at han måtte konferere med sønnen om kjøpet. At det også for aksjemegler Andersen har stått klart at Hassel med rette eller urette anså sig avhengig av sønnen, synes å fremgå av Eivind Andersens brev av 20 juni 1937 til Hassel, hvor det bl.a. anføres: «All forsinkelse skriver sig fra at De sitter i uskiftet bo å måtte ha Deres sønns samtykke.» Den ankende part synes dessuten å ha samtykket i Hassels adgang til å trekke sig tilbake fra handelen når sønnen var uenig, derved at han lot det senere utkast utstede til datteren Hanna Hassel. Det kan ikke ansees godtgjort og har ikke formodningen for sig at Hassel i forhold til Eivind Andersen har påtatt sig økonomisk og rettslig ansvar for at salget til datteren skulde gå i orden, selv om han har bistått under forhandlingene. Ved den konferanse som fant sted på eiendommen den 15 juni 1937 har Hassel ubestridt nevnt at han vilde konferere med datteren - om de gjenstående spørsmål. At Hanna Hassel ikke har godtatt eller villet godta forbeholdene i den til henne utstedte kontrakt, må ansees på det rene. I tilslutning til herredsretten finner derfor mindretallet at også Hanna Hassel må frifinnes og at heller ikke de subsidiære påstander om plikt til å betale kjøpesummen mot utstedelse av skjøte til henne kan tas til følge. - - -