Rt-1977-252

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-03-11
Publisert:	Rt-1977-252
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/1977.
Parter:	I: Røldal - Suldal Kraft A/S (advokat Arne Alnæs - til prøve) mot Gunnar Gauthun m.fl. (høyesterettsadvokat Karl Wyller) Olav N. Øverland m.fl. (høyesterettsadvokat Andres Rekve) Ialt 15 parter og II: Olav N. Grave og Kåre Hagen (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Røldal - Suldal Kraft A/S (advokat Arne Alnæs - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Elstad, Bølviken, Michelsen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Vassdragsloven (1940) §16, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5

Dommer Christiansen: Røldal-Suldal Kraft A/S, Oslo - senere kalt selskapet - bygde i årene 1962 til 1969 ut Røldal-Suldal-vassdragene i Rogaland og Hordaland fylker. Ved kongelig resolusjon av 14. juli 1972 fikk selskapet i medhold av lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 nr. 17 samtykke til å foreta ytterligere reguleringer og overføringer i vassdragene. Skjønn til fastsettelse av erstatninger for skader og ulemper og fastsettelse av mulige tiltak i anledning av tilleggsreguleringene ble begjært ved stevning til Hardanger og Ryfylke herredsretter datert 10. april 1973. Skjønnet ble inkaminert 3. september samme år, og avhjemlet ved Hardanger herredsrett den 28. april 1974. Retten la ved verdsettingen til grunn ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4, og antok enstemmig at bruksverdien etter lovens §4 for fallrettighetene her tilsvarte omsetningsverdien med sikte på kraftutbygging. Fallerstatningene ble etter dette satt til kr. 50 pr. naturhestekraft i alle de vassdrag som, var gjenstand for utnyttelse ved tilleggsregulenngene. Videre ble det gitt erstatning for skader og ulemper for fiske og sjølgjerde m.v. Ved omregningen til årlige erstatninger nyttet underskjønnsretten en omregningsfaktor på 4 %.

Fra begge sider ble det begjært oyerskjønn. Dette ble avhjemlet ved Hardanger herredsrett den 14. mai, 1975. Overskjønnsrett,ens fler tall samtlige skjønnsmenn - var enig i og tiltradte underskjønnsrettens begrunnelse for å tilkjenne erstatning, en skjønnsmann dog med visse reservasjoner. Flertallet fant etter dette at fallerstatnmgene burde

Side:253

settes til kr. 40 pr. naturhestekraft. Rettens formann antok at reglene i ekspropriasjonserstatningsioven ledet til at de saksøkte ikke kunne få noen erstatning for selve fallene, men alene for de skader og ulemper som reguleringene ville medføre. En varamann som deltok i avgjørelsen vedrørende ett takstnummer, var enig med rettens formann. Ved omregningen til årlige erstatninger la den samlede overskjønnsrett til grunn en omregningsfaktor på 6 %.

Overskjønnsretten antok at reguleringene omfattet 10.645 naturhestekrefter. De rene fallerstatninger utgjør derfor i alt kr. 425.800.

Sakens faktiske bakgrunn, og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for underskjønnsretten og overskjønnsretten, fremgår ellers av grunnene for de to skjønn.

Røldal-Suldal Kraft A/S har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt gjelder tilkjennelsen av erstatninger for fallrettigheter og utmålingen av de årlige erstatninger etter en omregningsfaktor på 6 %. Anken gjelder så vel rettsanvendelsen som saksbehandlingen. Opprinnelig påanket selskapet også overskjønnsrettens beregning av antall naturhestekrefter til fordeling på de ervervede fallmeter, men denne anke er senere trukket tilbake. Selskapet har nedlagt denne påstand:

«1. Overskjønn av Hardanger herredsrett, avhjemlet 14. mai 1975, vedrørende tilleggsregulering i Røldal-Suldalvassdraget i h.h.t. Kgl. res. av 14. juli 1972, oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt det er påanket.

2. Røldal-Suldal Kraft A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Følgende takstnummer omfattes av anken:

Takstnr. 4 Gunnar Gauthun

9 Leif Bråtveit

32 Olav N. Øverland

65 Ola O. Seim, Olav Tveita og Johan Oppistov

66 Lars Nistov, Johan Oppistov og Olav Rui

73 Margit Grytøyr

161 Martinius Seim, Nils Botnen, Olav Tveita og Gunnar Turtveit

208 Torjus Hagen

209 Olav Jordebrekk

210 Ågot og Lars Skjæveland

211

og 212 Helga Bleskestad

205

og 231 Odd Kjos-Hanssen

Odd Kjos-Hanssen har ikke vært representert ved prosessfullmektig og har heller ikke møtt personlig under ankeforhandlingen i Høyesterett. Han har i prosesskrift av 7. desember 1976 erklært seg innforstått med at Høyesteretts avgjørelse også vil omfatte hans takstnumre.

De øvrige ankemotparter har vært representert ved høyesterettsadvokatene Karl Wyller og Anders Rekve, som på vegne av sine parter bar nedlagt disse påstander:

1. Overskjønnet stadfestes.

Side:254

2. Røldal-Suldal Kraft A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.» og

«1. Hardanger herredsretts overskjønn stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Røldal-Suldal Kraft A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Olav N. Grave og Kåre Hagen som eiere av takstnummer 230 (i overskjønnet feilaktig angitt som takstnummer 238) har ved ankeerklæring av 22. oktober 1975 påanket ulempeerstatningen for vanskeliggjorte beiteforhold. Anken gjelder saksbehandlingen (ufullstendige domsgrunner). Oppreisning for oversittelse av ankefristen er gitt ved Hardanger herredsretts kjennelse av 4. desember 1975. Anken er av Høyesterett forent til felles behandling med den før omtalte ankesak. Olav N. Grave og Kåre Hagen har ved høyesterettsadvokat Rekve nedlagt slik felles påstand:

1. Hardanger herredsretts overskjønn oppheves i den utstrekning det er påanket.

2. Saken hjemvises til ny behandling med ny sammensetning av skjønnsretten.

3. Røldal-Suldal Kraft A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige og til Olav N. Grave og Kåre Hagen for bevisopptaket.»

Røldal-Suldal Kraft A/S har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Hardanger Herredsretts overskjønn av 14.5. 1975 vedrørende tilleggsregulering i Røldal/Suldal i h.h.t. Kgl.res. av 14. juli 1972, stadfestcs for så vidt det er påanket under takstnummer 230, Olav N. Grave og Kåre Hagen, Røldal.

2. Røldal-Suldal Kraft A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ekspropriatene har hatt fri sakførsel for Høyesterett i begge ankesaker.

Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter og rettsbok for Hardanger herredsrett, hvor de ankende parter Olav N. Grave og Kåre Hagen er avhørt ved bevisopptak.

Jeg er kommet til at anken fra Røldal-Suldal Kraft A/S må tas til følge, mens anken fra Olav N. Grave og Kåre Hagen må forkastes.

Om de enkelte ankepunkter skal jeg bemerke: Fallerstatningene

Overskjønnsrettens generelle bemerkninger om dette spørsmål finnes i rettsboken side 20-21. Rettens flertall uttaler alene at det «er enig i underskjønnets begrunnelse for å tilkjenne erstatning og kan i alt vesentlig tiltre det som underskjønnet for så vidt har sagt». Mindretallet - sorenskriveren med tilslutning av en skjønnsmann for ett takstnummer - antok som alt nevnt at de saksøkte etter ekspropriasjonserstatningsloven alene tilkom erstatning for de skader og ulemper som reguleringen medførte, og ikke for selve fallrettighetene. Sorenskriveren fant at dette fulgte av lovens §4 nr. 1 og 2, og at lovens §5 ikke kom til anvendelse i det foreliggende tilfelle. Noen begrunnelse er imidler-

Side:255

tid ikke gitt for så vidt gjelder §5. Mindretallet nevner at spørsmålet om å nytte innløsningsbestemmelsene i vassdragsloven hadde vært reist i prosedyren, men antok at vilkårene for å nytte disse bestemmelser ikke forelå.

Underskjønnsrettens generelle bemerkninger om verdsettelsen av fallrettighetene finnes i rettsboken side 20-24. Innledningsvis bemerker retten at det som foreligger til avgjørelse «er spørsmålet om verdsetting av overføringsrett av vannfall med sikte på kraftutbygging. Retten er med partene enig i at avståelse av en slik rådighetsrett er en slik «rettighet i eller over fast eiendom» som nevnt i ekspropriasjonslovens §2 pkt. c slik at denne lov her må bringes i anvendelse». Deretter drøfter underskjønnsretten lovens §4, som den finner reiser problemer i forhold til de bratte fall uten bruksverdi som fiskeelv, sjølgjerde m.v. At disse fall nå skulle være verdiløse finner retten urimelig og støtende, og den antar at det har formodningen mot seg «at disse tidligere verdifulle fallretter med et pennestrøk reduseres til 0-verdier». Denne formodning støttes ifølge underskjønnsretten av lovforarbeidenes taushet om det foreliggende problem og den manglende harmoni som ellers ville oppstå i relasjon til innløsningsreglene i vassdragslovens §137. Retten konkluderer sine generelle betraktninger med «at det ikke har vært lovens formål å radere ut fallerstatninger og at en må ha dette for øyet under lovens tolking». Under den videre drøftelse påpeker underskjønnsretten at noen av tilleggsoverføringene skjer i elver som i det vesentlige alt er tatt i bruk i kraftutbyggingsformål. «Det må være klart at den tilleggsoverføring som nå skjer er en påregnelig endring av driftsmåten som nevnt i lovens §4 pkt. 2, og verdsettingen må derfor her skje på grunnlag av salgsverdien basert på elvenes bruk i kraftutvinningsøyemed.» Men retten finner etter omstendighetene at slik verdsettelse også kan skje for de vassdrag hvor den aktuelle bruk ved konsesjonssøknaden var fiske og sjølgjerde. Den antar nemlig at hele vassdraget må ses under ett ved bruksvurderingen, og ikke spaltes opp i de enkelte strekninger de forskjellige grunneiere krever eiendomsretten til. Retten uttaler ellers blant annet:

«Hva verdien av fallene angår må disse bli å fastsette til den omsettingsverdi de har som salgsobjekt på de saksøktes hånd før utbyggingen. Den verdi fallene har for eksproprianten kommer ikke i betraktning på annen måte enn som et moment i en kjøpers vurdering av hva han kan gi. Den verdi som skapes gjennom utbyggingen har de saksøkte ikke krav på å få noen del av bortsett fra det tillegg av 25 % som de tilkommer etter loven. Den omsettingsverdi en skal finne fram til er den verdi fallene må antas å ba i handel og vandel som et resultat av frie forhandlinger mellom jevnbyrdige og kyndige parter som har kjennskap til alle relevante fakta for prisfastsettelsen. En finner at det herunder må tas hensyn til den alminnelige verdistigning som er skapt ved selve forventningen om den kommende utbygging, uten at de saksøkte skal kunne utnytte utbyggingsplanene til å skru prisen opp over det forretningsmessige forsvarlige. De saksøkte må videre kunne kreve en pris som svarer til den gunstigste utnyttelse av deres fall, enten dette er i eget felt eller overført som ledd i en større utbygging.»

Side:256

Røldal-Suldal Kraft A/S er enig med overskjønnsrettens mindretall når det gjelder forståelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §4, og har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Utgangspunktet i saken er at ekspropriasjonserslatningsloven - også dens §4 - får anvendelse ved ekspropriasjon av rettigheter i fast eiendom, herunder også fallrettigheter. Lovens §4 må videre anvendes etter sin ordlyd, slik at det er eierens aktuelle bruk som er avgjørende. Det hevdes derfor å være feil rettsanvendelse når overskjønnet i forhold til paragrafens nr. 1 også medtar selskapets kraftutbygging, og videre finner at kraftutbygging er en slik påregnelig endring i driftsmåten som omhandlet i paragrafens nr. 2. Det antas også å være feil rettsanvendelse når overskjønnet bygger på fallenes omsetningsverdi, idet det her ikke kan ses å være tatt hensyn til begrensningene etter lovens §9, jfr. §4 nr. 2 siste punktum. Subsidiært ankes i det sist nevnte tilfelle over mangelfulle skjønnsgrunner. Det hevdes videre å foreligge feil rettsanvendelse ved at overskjønnsretten ikke ser bort fra den alminnelige verdistigning som er skapt ved den forvtgående utbygging og forventningen om tilleggsutbyggingen, jfr. lovens §4 nr. 3. Subsidiært hevdes skjønnsgrunnene å være mangelfulle også på det sistnevnte punkt. Skal fallrettighetene her erstattes, antas det i tilfelle å måtte bli etter ekspropriasjonserstatningslovens §5. Denne vurdering har imidlertid overskjønnsretten ikke foretatt, og Høyesterett hevdes derfor ikke å ha materiale til å opprettholde skjønnsresultatet på sistnevnte grunnlag. Siden erstatningsspørsmålet ikke er vurdert også i forhold til §5, mener selskapet at spørsmålet om mulig grunnlovsstrid ikke oppstår.

Ankemotpartene hevder at overskjønnsrettens resultat er riktig og at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil, i hvert fall ikke feil som har hatt betydning for resultatet. Prinsipalt mener ankemotpartene at ekspropriasjonserstatningsloven overhodet ikke får anvendelse på de rettigheter anken gjelder. I hvert fall antas lovens §4 ikke å få anvendelse, jfr. ordene «verdsetting av grunnarealer» i paragrafoverskriften. Dernest anføres at om §4 kommer til anvendelse, må den forstås slik som gjort av overskjønnsretten. Atter subsidiært hevder ankemotpartene at overskjønnsrettens resultat er riktig etter §5 og at Høyesterett har tilstrekkelig materiale til å stadfeste skjønnet på dette grunnlag. Fratrekkene etter lovens §4 nr. 2 og 3 hevdes ikke å få anvendelse ved fastsettelse av fallerstatninger, og det pekes videre på at hovedtyngden av fallene i distriktet alt er utbygd. Dersom ekspropriasjonserstatningsloven leder til at fallrettene ikke erstattes, hevdes endelig at loven er i strid med grunnlovens §105. Ankemotpartene har her påpekt at ekspropriasjonen er skjedd fra vanlige fjellbønder for å skaffe elektrisk kraft til kapitalsterke innen- og utenlandske selskaper, og at de erstatningsbeløp som overskjønnsretten har fastsatt utgjør mindre enn 1 % av de samlede omkostninger ved tilleggsreguleringene.

Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves på grunn av feil lovanvendelse.

Jeg finner i likhet med overskjønnsretten at ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 far anvendelse ved ekspropriasjon av slike rettigheter som skjønnet gjelder, jfr. lovens §1 første ledd sammenholdt med dens §2 bokstav c. Det er etter min mening ikke

Side:257

noe i lovforarbeidene som tyder på at tanken har vært å holde vassdragsrettigheter utenfor lovens område i større utstrekning enn det som følger av lovens §1 annet ledd. Jeg viser særlig til punkt 4 i Husaasutvalgets mandat (innstillingens side 6) hvor Justisdepartementet i forbindelse med spørsmålet om utmåling av ekspropriasjonserstatningene også nevner Vassdragsreguleringskomitéens innstilling.

Jeg kan heller ikke se at bruken av ordene «verdsetting av grunnarealer» i overskriftene til lovens §4 og §5 medfører at overføringsrettigheter (fallrettigheter) i vassdrag ikke kommer inn under lovens verdsettingsregler. I departementets lovutkast ble det i overskriften for verdsettingsreglene i §4 nyttet ordene «verdsetting av eiendom», slik at også verdsettingsreglene fikk anvendelse innen lovens hele område, jfr. Ot.prp. nr. 56 (1970-71) side 34. I justiskomitéen foretok man en oppsplitting av paragrafen slik at særregelen om verdsetting av bygning m.v. ble inntatt i §6, mens verdsettingsreglene for øvrig ble samlet i §4 og §5. Samtidig fikk disse paragrafer sine nåværende overskrifter. Det var imidlertid ikke hermed ment å gjøre noen realitetsendring i forhold til proposisjonen, jfr. Innst. O. XXI (1971-72) side 11. Jeg kan for øvrig også vise til kjennelse i Rt-1976-138, særlig side 142.

Etter Husaas-utvalgets lovutkast skulle erstatning etter salgsverdien ta utgangspunkt i «den verdi som en naturlig og påregnelig utnytting av ekspropriasjonsgjenstanden etter forholdene på stedet gir grunnlag for», se lovutkastets §5, jfr. §3. Under lovforberedelsen foretok Justisdepartementet her en meget vesentlig endring som senere ble lovens regel, nemlig at verdsettingen skal skje på grunnlag av bruken av ekspropriasjonsgjenstanden, jfr. lovens §4 nr. 1. Denne endring ble ikke forelagt høringsinstansene, og departementets og justiskomitéens drøftelser av endringsforslaget gjelder i det vesentlige problemet vedrørende prisstigning på byggetomter på grunn av etterspørselspresset i byer og tettbygde strøk. Verdsetting av fallrettigheter er således ikke drøftet. Overskjønnsretten har som nevnt antatt at det har formodningen mot seg at lovgiveren med denne verdsettingsregel har ment å redusere tidligere verdifulle fallrettigheter til nullverdier, et resultat som retten finner urimelig og støtende. De vansker overskjønnsretten har hatt med å nå fram til et for den rimelig og akseptabelt resultat i overensstemmelse med den formodede lovgivervilje, kan imidlertid etter min mening ikke overvinnes ved å tolke lovens §4 slik som gjort av overskjønnsretten. Etter det system som loven oppstiller, må også lovens §5 vurderes. Det er således det samlede resultat av §4 og §5 som blir avgjørende for en eventuell rimelighetsvurdering, herunder om loven fører til et resultat som krenker påbudet om full erstatning i grunnlovens §105, jfr. plenumsdommen i Rt-1976-1 på side 11 (Kløfta).

Jeg er etter dette ikke enig med overskjønnsrettens flertall når dette i tilslutning til underskjønnsretten legger til grunn at hele vassdraget må ses under ett ved bruksvurderingen etter lovens §4 nr. 1. Lovens utgangspunkt for verdsettingen er eiendommens aktuelle, lovlige, fysiske bruk på det tidspunkt som er bestemmende for verdsettingen, jfr. Rt-1976-1 på side 10 (Kløfta). Underskjønnsretten har på side 22 i rettsboken fastslatt at de fleste vassdrag som nå overføres på det tids punkt søknad om tilleggsregulering ble sendt inn, var i aktuell bruk

Side:258

som fiske- og sjølgjerdeelv. Heller ikke kan jeg være enig med skjønnsretten i at bruk i kraftutnyttingsformål her må sies å være en påregnelig endring i driftsmåten etter lovens §4 nr. 2 første punktum, jfr. lovens krav om at endringen må skje innen rammen av den næring eller det alminnelige formål som eiendommen brukes til. Alle de eiendommer som omfattes av skjønnet, er vanlige jordbrukseiendommer. Jeg tilføyer at det snevre bruksbegrep som §4 nr. 1 gir uttrykk for, har fått en viss utvidelse ved Høyesteretts kjennelse i Rt-1975-419 (Kolbeinsen). Høyesterett antok der at grunn som er uten aktuell anvendelse, kan bli å vurdere som tomtegrunn etter §4 nr. 1 når den «uomtvistelig og i utviklingens medfør har opphørt å ha annen anvendelsesmulighet enn som basis for bygg i videste forstand». Selv om den tekniske utvikling har medført at et vassdrags vesentligste verdi normalt ligger i muligheten for å utnytte vasskraften til produksjon av elektrisitet ved en samlet regulering av vassdraget, har jeg funnet det vanskelig å se vassdragsretter under en lignende synsvinkel. På grunneiernes hånd har vassdraget hele tiden vært nyttet til fiske og sjølgjerde m.v. Den utbyggingsverdi som det ved ekspropriasjonen er reist krav om å få erstattet, synes videre prinsipielt ikke å atskille seg fra den latente utnyttelsesverdi som ellers ofte foreligger ved fast eiendom og som §4 uttrykkelig avskjærer erstatning for. Jeg kan heller ikke se at den manglende harmoni mellom ekspropriasjonserstatningsloven og erstatnmgsreglene ved innløsing av vassfall, jfr. vassdragslovens §137 sammenholdt med §55 og §56, gir tilstrekkelig grunnlag for å tolke ekspropriasjonserstatningslovens §4 i strid med ordlyden og dens generelle formål.

Min konklusjon blir etter dette at overskjønnsrettens lovanvendelse er feil og at retten skulle ha vurdert spørsmålet om det i dette tilfelle er adgang til å gi mererstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5. Når det gjelder denne paragrafs nr. 1 og 2, er tolkingen av disse bestemmelser drøftet i Kløfta-dommen, som jeg viser til. Det synes imidlertid å være grunn til noen bemerkninger for så vidt gjelder paragrafens nr. 2 første punktum. Dette viser til §4 nr. 3, slik at det ved verdisammenligningen med tilsvarende eiendommer skal ses bort fra verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket eller gjennomførte eller planlagte investeringer eller virksomhet som har sammenheng med dette. Som uttalt i Kløfta-dommen side 16, skjærer bestemmelsen ut av verdsettingen verdiendring som står i årsakssammenheng med ekspropriasjonstiltaket, jfr. definisjonen av dette i lovens §2 bokstav b. Ved den nærmere vurdering av denne årsakssammenheng synes det imidlertid å reise seg vanskelige skjønnsmessige avgrensningsproblemer. I nærværende sak eksproprieres det således etter et såkalt «takrenneprosjekt», dvs. at hovedvassdraget allerede er regulert og utbygd, og det nå er tale om å erverve rettigheter i de høyereliggende deler av vassdraget. Etter en streng årsaksvurdering kunne man si at det i et slikt tilfelle er den tidligere utbygging og den alene som har skapt verdiendringene. Også muligheten for mererstatninger etter §5 skulle med andre ord være avskåret. Jeg kan imidlertid ikke se at det er nødvendig og riktig å forstå lovbestemmelsen på denne måte. Det fremgar av lovens motiver at spørsmalet om årsakssammenhengen nødvendigvis må vurderes

Side:259

konkret og at domstolene ved sine avgjørelser særlig skal ta hensyn til den «rimelighetsstandard»som nå finnes i lovens §5 nr. 1, jfr. Ot.prp.nr.56 (1970-71) side 30 annen spalte øverst. Jeg viser også til bemerkningene i Rt-1976-1 på side 9 og side 26-27 (Kløfta) om at domstolene må stå forholdsvis fritt ved tolkingen av ekspropriasjonserstatningslovens bestemmelser.

Jeg er enig med den ankende part i at Høyesterett ikke på det foreliggende grunnlag kan vurdere anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5. Det følger av dette at overskjønnet må oppheves og saken hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten.

Omregningsfaktoren

Det følger av lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 nr. 17 §16 nr. 5 at erstatninger for avståelse av og skade på eller ulempe for fast eiendom i dette tilfelle skal fastsettes som en stetsevarig årlig erstatning. Ved omregningen av erstatningsbeløpene til disse årlige erstatninger har underskjønnsretten uten nærmere drøftelse nyttet en faktor på 4 %, mens overskjønnsretten om dette spørsmål uttaler følgende i rettsboken side 21:

«Ved omregningen til årlige avgifter har retten lagt til grunn en rentesats på 6 %. Man har ikke funnet å kunne ta til følge siste punkt i h.r.advokat Wyllers generelle påstand vedk. fallrettene.»

Den påstand det her siktes til er følgende:

«Ved omregning til årlige avgifter må dagens rentesats legges til grunn (7 %).»

Røldal-Suldal Kraft A/S hevder at overskjønnsrettens avgjørelse tyder på at skjønnet er basert på uriktig rettsanvendelse og at resultatet er galt. Da skjønnsgrunnene er så knappe at det ikke er mulig å se hvilket rettslig grunnlag og hvilke relevante faktiske forhold som er tatt i betraktning, hevdes avgjørelsen prinsipalt å måtte oppheves etter tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5. Subsidiært hevdes det at skjønnsgrunnene er så knappe at avgjørelsen må oppheves etter reglene i tvistemålslovens §384 første ledd, jfr. skjønnslovens §28 slik den lød før lovendringen i 1973. Det hevdes at valg av omregningsfaktor og grunnlaget for denne var omtvistet under overskjønnet. Selskapet understreker at avgjørelsen har stor økonomisk betydning, og at overskjønnsrettens avgjørelse i vesentlig grad avviker fra underskjønnsrettens, som bygde på fast skjønnspraksis. Skjønnet angir ikke hvilke plasseringsmåter det er sammenlignet med, noe som er av avgjørende betydning. Særlig har selskapet understreket den store forskjell det er mellom vanlig langtidsrente av ikke inflasjonsregulerte beløp, og den faktiske rente der hovedstolen blir regulert, jfr. her bestemmelsen i vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5 sjette ledd om at de årlige erstatninger skal justeres hvert 20. år. Etter selskapets syn har overskjønnet nyttet en så høy omregningsfaktor at grunneierne har fått kompensasjon for forventet inflasjon mer enn én gang.

Ankemotpartene hevder at overskjønnsretten etter omstendighetene har gitt tilstrekkelig begrunnelse, at det ikke foreligger feil rettsanvendelse, og at det i alle tilfelle foreligger en skjønnsmessig avgjørelse som ikke kan prøves av Høyesterett. Subsidiært anføres at om

Side:260

skjønnsgrunnene anses utilstrekkelige, har feilen ikke hatt betydning for resultatet. Det understrekes at overskjønnsretten ved sin fastsettelse foretok en reduksjon i den dagsaktuelle rentesats, som var minst 7 %. Videre er anført at det for overskjønnsretten ikke forelå noen tvil eller tvist om hvordan justeringsbestemmelsen i vassdragsreguleringslovens §16 punkt 5 sjette ledd skulle anvendes. Alene spørsmålet om langtidsrentens betydning var der reist.

Jeg er kommet til at selskapets anke må tas til følge, da den begrunnelse som er gitt for valget av omregningsfaktor etter omstendighetene ikke kan ses å tilfredsstille de krav som blir stilt i skjønnslovens tidligere §28.

Etter avhjemlingen av overskjønnet har Høyesterett tatt stilling til hvordan vassdragsreguleringslovens §16 punkt 5 er å forstå for så vidt gjelder spørsmålet om omregning av fallerstatninger til årlige erstatnlngsbeløp, jfr. Rt-1975-1020 (Mauranger). Høyesterett kom til at vassdragsreguleringsloven ikke oppstiller noen fast omregningsfaktor på 4 %. Videre uttaler Høyesterett at retten ved den skjønnsmessige fastsettelse av omregningsfaktoren må ta utgangspunktet i en rentesats som ikke ligger lavere enn det som til enhver tid er vanlig rente for langsiktig plassering av midler. Denne rentesats må imidlertid så revideres ut fra bestemmelsen i det nevnte punkts sjette ledd om justering av de årlige erstatninger hvert 20. år, idet grunneierne selvsagt ikke skal ha mer enn full erstatning.

Da Kongen ennå ikke har fastsatt de justeringsnormer som lovstedet nevner, tilføyer jeg at skjønnsretten må gjøre seg opp en mening om innholdet av disse, og dernest om hvordan forventede kompensasjoner for inflasjonen bør virke inn på den stetsevarige faste omregningsfaktor.

I nærværende sak fremgår det alene av skjønnsgrunnene at overskjønnsretten har redusert dagens langtidsrente med 1 % for å fastsette omregningsfaktoren. Det er ellers ikke gjort nærmere rede for hvorfor man har valgt en omregningsfaktor på 6 %, som i vesentlig grad avviker fra underskjønnsrettens fastsettelse, og som derfor får betydelige konsekvenser for de årlige erstatninger som skal betales. Det følger av skjønnslovens §28 at skjønnsgrunnene skal gjøre rede for det saksforhold og de rettssetninger som legges til grunn, og den måte hvorpå skjønnsresultatet skal vinnes, i alle tilfelle hvor dette kan være gjenstand for tvil. Meningen må være at skjønnsgrunnene i denne henseende skal være slik avfattet at ankeinstansen kan se at skjønnet har overveid de relevante spørsmål, jfr. kjennelse i Rt-1952-1185, særlig side 1187. Etter min mening er de foreliggende skjønnsgrunner for knappe i så måte, og jeg antar videre at dette kan ha hatt betydning for resultatet, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd.

Erstatninger for de vanskeliggjorte beiteforhold

Denne anke gjelder overskjønnets takst nr. 238 (feilskrift for nr. 230) for så vidt angår erstatningsposten på kr. 1.200 årlig for vanskeliggjorte beiteforhold, jfr. rettsboken side 53.

Takstnummeret omfatter fjelleiendommen gnr. 18 bnr. 16 i Røldal/ Odda, som er på flere tusen mål i ideelt sameie mellom jordbrukerne

Side:261

Olav N. Grave og Kåre Hagen. De to sameiere nytter hver for seg eiendommen til støling med geiter, kyr og sauer. Mot vest grenser eiendommen over en strekning på ca. 3500 meter til takst nr. 32 Olav N. Øverland. Grensen følger Kaldevassåna fra Kaldevatn til Votnabassenget. Ved reguleringen av Kaldevatn har Kaldevassåna fått så liten vannføring i beitetiden at den har opphørt å være naturlig gjerde mellom eiendommene. For underskjønnet krevde Øverland og de to sameiere prinsipalt erstatning for gjerde, subsidiært erstatning for ulemper ved vanskeliggjorte beiteforhold. Underskjønnsretten har en generell drøftelse av gjerdeholdsspørsmålet i rettsboken side 24-25, og drøfter så spørsmalet i relasjon til de to nevnte takstnummer på henholdsvis side 32 og 51, hvor hver av de to takstnummer ble tilkjent kr. 1.200 årlig i ulempeerstatning. Overskjønnsretten har i rettsboken side 23 tiltrådt underskjønnsrettens generelle merknader om gjerdeholdet, og har henholdsvis på side 32 og 53 tilkjent de to takstnummer hver en årlig ulempeerstatning for vanskeliggjorte beiteforhold på kr. 1.200.

De ankende parter - som påstår at overskjønnet må oppheves og saken hjemvises til ny behandling - hevder at overskjønnsretten feilaktig har behandlet ulempeerstatningen under synsvinkelen én eiendom, mens det rette er at det foreligger to eiere med hver sine selvstendige bruk hvis subjektive tap skal erstattes. Dette må være forklaringen på at de ankende parters samlede erstatning ikke er satt høyere enn øverlands. Under prosedyren for begge skjønnsretter ble det presisert at de to sameiere for tvistepunktet gjerde, subsidiært ulempeerstatning, måtte behandles særskllt. Men skjønnspremissene inneholder intet om dette spørsmål. Det gis overhodet ingen begrunnelse for at den årlige erstatning er fastsatt i et samlet beløp til de to parter, og heller ikke noen vegledning om hvorledes beløpet i tilfelle skal fordeles. Mens ankeerklæringen både retter seg mot overskjønnsrettens rettsanvendelse og saksbehandling, er det under prosedyren presisert at anken gjelder mangelfulle domsgrunner, jfr. kravene i skjønnslovens tidligere §28.

Røldal-Suldal Kraft A/S bestrider at det foreligger noen feil som kan lede til opphevelse, og har påstått overskjønnet stadfestet. De anførsler som de ankende nå kommer med, hevdes å være nye for Høyesterett.

Jeg finner at anken må forkastes.

Det er enighet mellom partene om at det ikke er noe å merke til overskjønnsrettens generelle bemerkninger om erstatningsprinsippene når elv opphører å være sjølgjerde. Det er ellers på det rene at de ankende parter er sameiere ikke bare med hensyn til beite på eiendommen, men også med hensyn til fiske og jakt. For alle disse beføyelser medførte reguleringen ulemper, som sameierne både ved underskjønn og overskjønn ble tilkjent erstatning for i samlede summer. På bakgrunn av de påstander som, partene nedla, kan jeg heller ikke se at det under skjønnet har vært tvist om saksforholdet eller rettsanvendelsen for det enkle skjønnstema som forelå under dette punkt. I Olav N. Graves påstandsskrift for overskjønnsretten er underskjønnsrettens erstatningsfastsettelse for beiteulempene spesielt kommentert, idet det påpekes at posten av underskjønnsretten feilaktig er benevnt «gjerde, årlig». Hadde man den gang ment at det også forela feil rettsanvendelse fra under

Side:262

skjønnsrettens side, synes det naturlig at den var blitt omtalt i samme forbindelse. I Kåre Hagens påstand for overskjønnsretten er under påstandens post 3: «Ulemper i anleggstiden for stølsdrift»spesielt krevd særskilt erstatning til hver stølseier, mens tilsvarende krav ikke er reist uttrykkelig i forbindelse med påstandens post 1: «Selvgjerde». At sameierne ikke har fått høyere erstatning til sammen enn naboen Øverland alene, har etter min mening ingen vekt for det spørsmål anken gjelder, idet skjønnet ikke gir noe holdepunkt for å fastslå at ulempene må ha vært omtrent de samme for alle tre eiere.

Jeg kan etter dette ikke se at overskjønnsrettens riktignok knappe begrunnelse for erstatningsutmålingen er i strid med kravene til skjønnsgrunnene i skjønnslovens tidligere §28.

Jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes i noen av ankesakene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. I ankesak nr. 254/1975 I: Overskjønnet oppheves i den utstrekning det er påanket, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling ved overskjønnsretten.

2. I ankesak nr. 254/1975 II: Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

3. I begge ankesaker: Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.