Rt-1975-1020

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-10-18
Publisert:	Rt-1975-1020
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 168B/1975
Parter:	Falleiere i Herandsvassdraget i Jondal herred i Hordaland (høyesterettsadvokat Karl Wyller) mot Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Arne Midelfart - til prøve).
Forfatter:	Lorentzen, Bølviken, Heiberg, Mindretall: Mellbye, Christiansen
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Tvistemålsloven (1915) §176, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Vassdragsloven (1940) §16

Dommer Lorentzen: Ved kgl. resolusjon av 18. juli 1969 fikk Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (N.V.E.) tillatelse til å erverve fallrettigheter og foreta regulering og utbygging av Maurangervassdragene i Kvinnherad, Jondal og Ullensvang

Side:1021

herreder. Tillatelsen gikk blant annet ut På erverv av rettigheter og regulering i den øverste del av Herandsvassdraget med overføring av vannet fra Kvanngrøvatn via Dravladalsvatn i Jondalsvassdraget til Mauranger. Denne overføring tilførte kraftverkene 8827 naturhestekrefter av de i alt 209.981 nat.hk. som ble utbygd i Mauranger.

I det skjønn som N.V.E. påstevnet, ble forhandling og avhjemling delt i to deler. I den andre delen, som vesentlig omfattet fallerstatninger og erstatning for skader og ulemper som følge av endring av vannføringen i elvene, avhjemlet Sunnhordland herredsrett underskjønn 21. oktober 1972. De fleste saksøkte begjærte overskjønn, og for en del takstnumre ble overskjønn også krevd av saksøkeren. Overskjønnet ble avhjemlet 8. februar 1974.

Falleierne i Herandsvassdraget har påanket overskjønnet for 32 taksnumre. Bare for to takstnumre som gjelder erstatning for fallrettigheter i dette vassdraget, nr. 511 og nr. 528, er overskjønnet ikke påanket.

Følgende takstnumre omfattes av anken: 500 omtvistet Haugen felles og Sverre S. Trå 501 Trå øvre og Trå Nedre 502 og 503 Samland felles 504 Mæland felles 505 Sæverhagen felles 506 omtvistet Sæverhagen felles og Samland felles 507 a, 507 b og 507 e omtvistet Samland felles og Mikal L. Samland 507 c omtvistet Samland felles og Torvald Eiken 507 d omtvistet Samland felles og William Samland 508 William Samland 509 Torvald Eiken 510 og 512 Mikal L. Samland 517 Lars Haavik 518 Alfred Haugen 519 Kristoffer O. Mælen 520 Nils J. Teigland 521 Eldbjørg og Bjarne Bru 522 Haugen felles 523 Bakke felles 524 omtvistet Gerhard Bakke og uskiftet fellesskap mellom gnr. 9, bnr. 6,7,8 og 9. 525 Oddvar Haugen 526 omtvistet Olav N. Trå og uskiftet fellesskap mellom gnr. 6 bnr. 1, 2 og 5. 527 omtvistet Knut Trå og uskiftet fellesskap mellom gnr. 6 bnr. 1, 2 og 5. 532 omtvistet Gerhard Bakke og Ragnhild Stakseng 533 omtvistet Mikal O. Samland og Ragnhild Stakseng 534 omtvistet Lars J. Sæverhagen og Ragnhild Stakseng 535 omtvistet Alfred Bakke og Ragnhild Stakseng 536 Amund Tveiten.

Side:1022

For takstnumrene 508, 509, 510, 512, 525, 533 og 535 hadde overskjønnet satt engangserstatning, til sammen kr. 4.695. For de øvrige 25 takstnumre som omfattes av anken, hadde overskjønnet tilkjent årlige erstatninger, til sammen kr. 18.508 pr. år.

Om det nærmere saksforhold viser jeg til overskjønnsrettens skjønnsgrunner. For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å nevne særskilt.

De ankende parter har for det første hevdet at overskjønnsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at falleierne i Herandsvassdraget ikke er gitt erstatning utover de kr. 55 pr. nat.hk. som ble fastsatt for de 8827 nat.hk. som er overført fra Kvanngrøvatn og utbygd i Mauranger og Jukla (Folgefonnverkene). For overskjønnet ble fremholdt at Herandsvassdraget kunne utbygges separat, og det var dokumentert en utredning fra Studieselskapet for undersøkelse av Sør-Norges kraftkilder som viste at vassdraget ved utbygging sammen med Jondalsvassdraget kunne gi 16.228 nat.hk. Den rettsoppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Alv Sværen, uttalte at denne utbygging ville ligge på omtrent samme kostnadsnivå som Maurangerutbyggingen, og at det etter utbyggingen av Folgefonnverkene var lite sannsynlig at Herandsvassdraget ville bli videre utbygd. På denne bakgrunn ble det i overskjønnet reist krav om at falleierne i Herandsvassdraget enten måtte få erstatning for ca. 16.000 nat.hk. etter Studieselskapets prosjekt, eller at de måtte få erstatning for ca. 8.000 nat.hk. som ble avgitt til Folgefonnverkene, med tillegg for reduksjonen i verdi ved en fremtidig utnytting av restvannføringen i Herandsvassdraget.

Til tross for at disse krav ble inngående drøftet under prosedyren og presisert i den nedlagte påstand, tok overskjønnsretten ikke standpunkt til Studieselskapets plan. Retten nøyde seg med å fastsette erstatning for de ca. 8.000 nat.hk. som ble overført til Folgefonnverkene, og det fremgår ikke av skjønnsgrunnene om Studieselskapets utbyggingsprosjekt har vært vurdert som et alternativ. Dette er en feil ved saksbehandlingen som må medføre at overskjønnet blir opphevet.

De ankende parter har videre gjort gjeldende at overskjønnsretten har basert omregningen fra verdien av fallrettighetene til årlige erstatningsbeløp på uriktig rettsanvendelse. I overskjønnet er det regnet med en salgsverdi av fallrettighetene på kr. 55 pr. nat.hk. Ved omregning til årlige erstatningsbeløp etter vassdragsreguleringslovens §16 punkt 5 har overskjønnsretten regnet med 4 % p.a. Retten synes å ha ansett seg forpliktet til å foreta omregningen etter en sats som svarer til den kapitaliseringsfaktor som vanligvis brukes ved fastsetting av éngangserstatning for løpende driftstap. Dette er en uriktig rettsanvendelse, idet falleierne må ha krav på at omregningen fra salgsverdi til årlige erstatningsbeløp skjer under hensyn til dagens rentenivå for langsiktige kapitalplasseringer. Da det er vanskelig å forstå overskjønnsrettens begrunnelse På dette punkt, må skjønnet under enhver omstendighet oppheves på grunn av uklare premisser.

Side:1023

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Overskjønnet oppheves og tilbakesendes til ny behandling i den utstrekning det er påanket.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten har hevdet at overskjønnet er riktig, og at begrunnelsen er tilstrekkelig.

Under overskjønnet var det ikke noen prinsipiell uenighet mellom partene om at fallerstatningene skulle fastsettes på grunnlag av den gunstigste utnyttelse av fallene. Meningsforskjellen gjaldt bare det konkrete skjønn om hvorvidt en separat utbygging ville være gunstigere for falleierne i Herandsvassdraget. N.V.E. hadde fremholdt at Studieselskapets plan var lite realistisk, fordi utbyggingen med en rekke små kraftstasjoner ville bli relativt dyr, og fordi reguleringsmulighetene var meget begrenset. Videre var det fremholdt at det ikke kunne regnes med konsesjon for gjennomføring av planen, blant annet fordi den gikk ut På utbygging sammen med Jondalsvassdraget, og det var På det rene at dette ville bli bedre utnyttet i Folgefonnverkene. På denne bakgrunn kunne det ikke ventes eller kreves at overskjønnsretten skulle gå nærmere inn På en drøfting av Studieselskapets prosjekt i skjønnsgrunnene. Overskjønnsretten har imidlertid omtalt Studieselskapets utbyggningsplan av 1956. Det må være på det rene at verdien av fallrettighetene ved en separat utbygging av Herandsvassdraget er vurdert, men at overskjønnsretten kom til at falleierne ikke ville fått mer for sine rettigheter ved salg til separat utbygging enn de kr. 55 pr. utnyttet nat.hk. som overskjønnsretten satte i erstatning ved overføring av en del av vassdragets vannføring til Folgefonnverkene. Dette er kommet til uttrykk i skjønnsgrunnene i tilstrekkelig utstrekning. Under enhver omstendighet er det ikke sannsynlig at resultatet ville blitt annerledes om overskjønnsretten hadde gått nærmere inn på drøfting av prosjektet, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd.

N.V.E. har videre fremholdt at kravet om en høyere rente enn 4 % først ble tatt opp under overskjønnet. Det er enighet om at det er en lite heldig terminologi når overskjønnsretten i denne forbindelse har brukt uttrykket kapitaliseringsfaktor. Men det betyr ikke at overskjønnsretten har gjort seg skyldig i noen misforståelse eller uriktig rettsanvendelse. Det må være riktig av overskjønnsretten å legge til grunn den rentesats som de saksøkte må antas å kunne oppnå ved å investere engangserstatningsbeløpet i sin egen næring, jord- eller skogbruk. Etter vanlig praksis er overskjønnsretten kommet til at 4 % er en passende rentesats. Falleierne har ikke krav På omregning etter den høyeste rentesats som kunne oppnås ved fri anbringelse av engangserstatningen. Den nærmere fastsettelse av rentesatsen er en skjønnssak og kan ikke overprøves av Høyesterett.

N.V.E. har nedlagt denne påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Side:1024

2. De ankende parter erstatter in solidum Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge. Først behandler jeg spørsmålet om overskjønnet har en tilstrekkelig begrunnelse for avgjørelsen av verdien av fallrettighetene i Herandsvassdraget, og deretter spørsmålet om omregningen til årlige erstatningsbeløp bygger På riktig rettsanvendelse.

For underskjønnet hevdet den hydrologisk sakkyndige for grunneierne at alle fall som inngikk i utbyggingskomplekset, burde erstattes med samme pris pr. nat.hk. Eksproprianten foreslo en sterkt differensiert prisfastsettelse, der overføringskostnadene ble avgjørende for det enkelte vassdrags eller felts enhetspris. Underskjønnet valgte en mellomveg: Fallene i de tre hovedvassdrag, som ble ansett separat utbyggbare og med egne reguleringsmuligheter, ble satt til kr. 50 pr. nat. hk. Fallene i sekundære vassdrag, som omfattet de overførte elver, blant dem Herandsvassdraget, ble satt til kr. 35 pr. nat. hk.

For overskjønnet ble lagt fram et utbyggingsprosjekt for Herandsvassdraget og Jondalsvassdraget som Studieseskapet for undersøkelse av Sør-Norges kraftkilder hadde utarbeidet i 1956. Overskjønnet gav falleierne medhold i at de sekundære vassdrag, herunder den overførte del av Herandsvassdraget, måtte antas å ha samme omsetningsverdi pr. nat. hk. som fallrettighetene i hovedvassdragene. De ankende parters angrep På overskjønnet går ut På at det ikke er gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at den vannkraft som er overført fra Herandsvassdraget, ikke er erstattet med et høyere beløp pr. nat. hk. enn de øvrige fall som inngår i Folgefonnanleggene, eller for at det ikke er tilkjent en særskilt erstatning for verdiforringelse av de gjenværende fallrettigheter i vassdraget.

For overskjønnet nedla rettighetshaverne i Herandsvassdraget en påstand som inneholdt følgende punkt 2:

«Ved fastsettelse av fallerstatning blir den gjennomførte utbygging i Mauranger å sammenholde med Studieselskapets utbyggingsprosjekt fra 1956. Falleierne gis erstatning for den høyeste verdi enten ved utbygging etter Studieselskapets plan eller ved utnyttelse i Mauranger-prosjektet, kombinert med verdiforringelse for gjenværende vasskraft.»

I sin alminnelige begrunnelse for fallerstatningen har overskjønnsretten presisert at verdien av fallene skulle fastsettes til den omsetningsverdi de hadde På de saksøktes hånd før utbyggingen, og at de saksøkte hadde krav på en pris som svarte til den gunstigste utnyttelse av deres fall, enten dette var i eget felt eller overført som ledd i en større utbygging. Videre har retten slått fast at erstatningen skulle utmåles ut fra «enten/ eller prinsippet» - det vil si at når det var to utnyttingsmuligheter som gjensidig utelukket hverandre, skulle det ikke erstattes mer enn den høyeste av de to alternative verdier. Overskjønnsretten har ellers gitt uttrykk for at utbyggingskostnadene ved Mauranger-prosjektet var relativt lave, at det gav god

Side:1025

fordeling mellom sommer- og vinterkraft, og at overføringsutgiftene for kraften ville bli forholdsvis små. Til slutt sies det På side 34 i overskjønnet:

«Som hydroteknisk sakkyndig for overskjønnet er oppnevnt sivilingeniør Alf Sværen i Hydrokonsult. I sin forklaring for skjønnsretten har den sakkyndige stort sett akseptert det framlagte i det hydrologiske materiale. Dette er også lagt til grunn av overskjønnsretten ved beregningen av erstatningen for vannkraften. Sivilingeniøren Sværen har også utarbeidet en hydroteknisk utredning av Folgefonnsverkene datert 9.10.1973, hvor bl.a. Studieselskapets utbyggingsplan av 1956 er gjennomgått.

På grunnlag av denne vurdering, og den kjennsgjerning at småvassdragene i de siste år vurderes stadig høyere, er det overskjønnsrettens mening at prinsippet om samme pris for alle elver i Folgefonnsverkenes utbygging gir det riktige bilde av vassdragenes omsetningsverdi.

Under henvisning til det som er nevnt ovenfor, og det prisnivå som har dannet seg for fall, fastsetter overskjønnsretten fallerstatningen til kr. 55,00 pr. naturhestekraft i de vassdrag som er gjenstand for utnyttelse i Folgefonnanleggene.»

Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at overskjønnsretten har sett hen til Studieselskapets utbyggingsplan og sammenholdt muligheten av å utnytte Herandsvassdraget sammen med Jondalsvassdraget med utnyttelsen ved overføringen av vannet til Folgefonnverkene. Det hadde vært ønskelig at retten uttrykkelig hadde sagt hvilken utnyttelse av vannet fra Kvanngrøvatn som totalt sett ville være mest fordelaktig for falleierne i Herandsvassdraget. Men jeg kan ikke se at overskjønnets begrunnelse sammenholdt med prosedyren og påstanden for overskjønnet etterlater tvil om at retten har bygd på at overføringen til Folgefonnverkene var den anvendelse som var mest fordelaktig for falleierne, eller med andre ord at omsetningsverdien av fallrettighetene i Herandsvassdraget ikke er blitt redusert med større beløp enn overskjønnet har tilkjent i fallerstatning for overføringen. Etter dette finner jeg at den begrunnelse overskjønnsretten har gitt, tilfredsstiller de krav som er stilt i skjønnslovens §28 første ledd, slik denne bestemmelse lød før den ble endret ved lov av 26. januar 1973 nr. 3. Anken over saksbehandlingen På dette punkt kan etter min mening ikke tas til følge.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om omregningen av fallerstatningene til årlige erstatningsbeløp bygger på riktig rettsoppfatning.

Overskjønnet har På side 38 følgende begrunnelse for denne omregning:

«Det har i reguleringsskjønn vært en fast og sikker praksis for at engangserstatningen settes til det 25-dobbelte av de årlige beløp, uten at dette har direkte hjemmel i loven. Høyesterettsadvokat Wyller har hevdet at denne kapitaliseringsfaktor ved omregning av fallerstatninger basert på omsetningsverdien bør bygge på dagens rentenivå (6 %), noe som er imøtegått av andre

Side:1026

prosessfullmektiger for grunneierne. Retten kan ikke finne noe grunnlag for noen annen kapitaliseringsfaktor i forbindelse med årlige avgifter av fallerstatninger basert på omsetningsverdi i forhold til årlige avgifter basert på brukserstatningen som fiske, sjølgjerde m.m. Vassdragsreguleringslovens §16 pkt. 5, har fastsatt at alle erstatninger for avståelse av skade på eller ulemper på fast eiendom skal fastsettes som en årlig erstatning, noe som gjør bruk av en kapitaliseringsfaktor nødvendig. Hensikten med dette er utvilsomt at de årlige erstatninger skal kompensere den reduksjon i eiendommens økonomiske bæreevne som avståelse av rettigheter fører med seg, slik at det bruksmessige grunnlag for fortsatt drift av eiendommen er like god etter som før reguleringen. Retten finner det ut fra dette naturlig at kapitaliseringsfaktoren bygger på bruksverdien - forrenting av jord- og skogbruk. En kan da ikke se at det er noen urimelighet i å bygge på en bruksverdiavkastning på 4 %, og kan ikke finne noen grunn til å endre den innarbeidede praksis med en kapitaliseringsfaktor På 25.»

Jeg forstår dette slik at retten har ansett seg bundet til å bygge på den vanlige praksis' at engangserstatning for varig løpende driftstap settes til et beløp som er 25 ganger det årlige tap, og til å trekke den konsekvens at årlige erstatninger for fallrettigheter må settes til 4 % av rettighetenes omsetningsverdi.

Etter min mening er dette en uriktig rettsanvendelse. Verken ordlyden i vassdragsreguleringslovens §16 punkt 5 eller forarbeidene til loven gir holdepunkt for at det skal gjelde en fast omregningsfaktor mellom omsetningsverdien av fallrettighetene og de årlige erstatningsbeløp. Jeg kan ikke se at det er noen nødvendig sammenheng mellom vanlig kapitaliseringsfaktor ved beregning av engangserstatning for årlige tap, og den rentefot som bør anvendes ved fastsettelse av årlig erstatning i stedet for engangserstatning etter omsetningsverdi. Når det skal fastsettes årlig erstatning for årlige tap, kan det skje direkte uten kapitalisering eller renteberegning.

Vassdragslovens §16 punkt 5 tar sikte på at erstatningen vanligvis skal tilfalle den som til enhver tid er eier av vedkommende bruk, slik at erstatningen varig virker til å styrke næringsgrunnlaget. Dette formål taler ikke for at omregningen fra omsetningsverdi til årlig erstatning skjer etter en rentesats som ligger lavere enn det som til enhver tid er en vanlig rente for langsiktig plassering av midler under hensyn til de særlige vilkår loven setter, jfr. §16 punkt 5 sjette ledd. Med det alminnelige rentenivå som har vært gjeldende i de siste år, vil omregning til årlig erstatning etter en fast rentesats På 4 % neppe kunne forenes med det alminnelige prinsipp om full erstatning.

Etter dette antar jeg at overskjønnet må oppheves for de takstnumre hvor det er fastsatt årlige erstatninger for fallrettigheter på grunnlag av rettighetenes omsetningsverdi. Dette gjelder alle de takstnumre som omfattes av anken, unntatt de 7 som er gitt engangserstatning og som er nevnt foran.

Side:1027

Etter det resultat jeg er kommet til, vil de ankende parter dels vinne og dels tape saken. Ankemotparten bør etter omstendighetene pålegges å dekke en del av de ankende parters omkostninger for Høyesterett. Prosessfullmektigen har gitt oppgave som nevnt i tvistemålslovens §176. Den del av omkostningene som ankemotparten bør pålegges å dekke, kan passende settes til kr. 9.000, herav kr. 1.500 til delvis dekning av utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves for så vidt angår takst nr. 500,501,502, 503, 504, 505, 506, 507 a, 507 b, 507 c, 507 d, 507 e, 517, 518, 519, 520, 521, 522, 523, 524,526, 527,532, 534 og 536. For disse takstnumre hjemvises saken til fortsatt behandling ved Sundhordland herredsrett som overskjønnsrett.

For øvrig stadfestes overskjønnet.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges vassdragsog elektrisitetsvesen til de ankende parter i fellesskap 9.000 - ni tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Mellbye: Jeg er enig i førstvoterendes syn på omregningen av fallerstatningene til årlige erstatningsbeløp og tiltrer hans konklusjon for så vidt. Etter mitt syn bør imidlertid skjønnet oppheves også for så vidt angår ankepunktet om fallerstatningene.

Ved overføringen av vannet fra Kvanngrøvatn til Mauranger ble vannføringen i Herandsvassdraget redusert. De ankende parter hevdet for overskjønnet at Herandsvassdraget med sin naturlige vannføring kunne utbygges. De viste for så vidt til Studieselskapets utredning og sivilingeniør Sværens bedømmelse av denne. De krevde derfor erstatning for det ytterligere tap overføringen påførte dem ved at det gjenværende vassdraget ble verdiløst eller så redusert i verdi at falleierne gjennom overskjønnets erstatningsfastsettelse ikke fikk full erstatning for sine naturgitte fallverdier. Dette krav ble utformet i en egen påstand.

Dessuten hevdet Herandsfalleierne - og her var de på linje med alle de andre falleiere som var parter i overskjønnet - at erstatning for den vannkraft som direkte ble avstått, skulle settes til samme beløp for hver avgitt naturhestekraft og ikke differensiert, slik underskjønnet gjorde.

Overskjønnet har så gjennomgått prinsippene for erstatningsfastsettelsen, slik førstvoterende har omtalt, og avslutter med den refererte henvisningen til sivilingeniør Sværens hydrotekniske utredning. Deretter uttaler overskjønnet som sitt standpunkt:

«På grunnlag av denne vurdering, og den kjennsgjerning at småvassdragene i de siste år vurderes stadig høyere, er det overskjønnsrettens mening at prinsippet om samme pris for alle elver i Folgefonnsverkenes utbygging gir det riktige bilde av vassdragenes omsetningsverdi.

Side:1028

Under henvisning til det som er nevnt ovenfor, og det prisnivå som har dannet seg for fall, fastsetter overskjønnsretten fallerstatningene til kr. 55,00 pr. naturhestekraft i de vassdrag som er gjenstand for utnyttelse i Folgefonnanleggene.»

Det overskjønnet her sier, gir svar På kravet om lik erstatning for hver avgitt naturhestekraft og fikserer enhetsbeløpet. Derimot kan jeg ikke se at det her finnes noe svar På Herandsfalleiernes krav På erstatning for tapt eller uforholdsmessig redusert verdi av fallene i det gjenværende vassdrag. Sivilingeniør Sværen har ikke vurdert disse falls verdi. Han har gitt en «hydroteknisk utredning», dvs. en vurdering av utbyggingsomkostningene for Herandsvassdraget og en sammenligning med omkostningene for Maurangeranlegget og med Vassdragsvesenets §omkostningsklassifisering for vassdragsutbygginger. For å avgjøre Herandsfalleiernes krav på erstatning for tapte muligheter måtte overskjønnet imidlertid, med utgangspunkt i sivilingeniør Sværens utredning, foreta en vurdering av hva fallrettighetene i Herandsvassdraget ville være verdt ved en utbygging etter Studieselskapets opplegg, en vurdering av om de fallrettigheter som nå er igjen etter overføringen er verdiløse, og - hvis dette besvares med nei - vurdere hva de er verd. Deretter måtte det foretas en sammenligning mellom falleiernes stilling ved den gjennomførte ekspropriasjon og deres stilling uten denne. Dette nødvendige vurderingsarbeid er så omfattende og krevende at jeg vanskelig kan forestille meg at resultatet ville forbli uomtalt om vurderingene var foretatt. Jeg kan i alle fall ikke se skjønnsgrunnenes henvisning til sivilingeniør Sværens arbeid som noe uttrykk for at slike konkrete og nødvendige vurderinger er skjedd når denne henvisning fremkommer som premiss for en helt annen vurdering. Det er vel så nærliggende å oppfatte skjønnsgrunnene derhen at man har ment at begge de reiste krav ble avgjort ved den ene verdiansettelse. Det er i så fall en uriktig oppfatning.

Da det er på det rene at spørsmålet om ytterligere erstatning for tapte muligheter var gjenstand for uenighet og motstridende syn, er det en feil som etter mitt syn må føre til opphevelse at skjønnsgrunnene ikke viser hva overskjønnsretten har lagt til grunn. Jeg viser til Rt-1952-1045 og side 1185 og Rt-1959-1154 om tilsvarende tilfeller.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Mellbye.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lorentzen.

Dommer Heiberg: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:1029