Rt-1977-1224
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-12-07 |
| Publisert: | Rt-1977-1224 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 161B/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Lorentzen, Sinding-Larsen, Løchen, Schweigaard Selmer, Andreas Endresen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeloven (1902) §52, §31 |
Dommer Lorentzen: A kjørte den 21. juli 1976 på E 69 ved Lande i Ørskog på en nær 5 år gammel gutt som døde på stedet. Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 5. november 1976 tiltalebeslutning for forseelse mot vegtrafikklovens §31 jfr. §3. Ved Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 27. januar 1977 ble A frifunnet mot rettsformannens stemme. Politimesteren anket dommen til Høyesterett, som ved kjennelse av 17. mars 1977, Rt-1977-287, opphevet dommen, fordi herredsrettens flertall hadde lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm. Nordre Sunnmøre herredsrett avsa 16. september 1977 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1932, X, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven
Side:1225
av 18.06.1965 §31, jfr. §3 til en straff av betinget fengsel i 30 - tretti - dager med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn, jfr. straffelovens §52.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Statskassen med kr. 800 - åttehundrekroner.»
Det var enighet i herredsretten om at det forelå en straffbar overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §3, men det var delte meninger om straffutmålingen. Den ene domsmannen stemte for en bot på kr. 1000. Den andre domsmannen stemte for betinget fengsel i 30 dager. Rettens formann stemte for ubetinget fengsel i samme tid.
Politimesteren i Sunnmøre har anket over straffutmålingen. Han mener at domfeltes kjøring må karakteriseres som grovt uforsvarlig slik at hensynet til trafikksikkerheten gjør det nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff.
A erklærte 17. oktober 1977 anke til Høyesterett, idet han hevdet at han var uskyldig dømt. Erklæringen ble oppfattet som en begjæring om fornyet behandling av saken for lagmannsrett, Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1977 beslutning om å nekte lagmannsrettsbehandling av saken.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke ikke bør tas til følge.
Herredsretten har lagt til grunn at domfelte, som førte et vogntog med en fart på ca. 70 km/t, fikk øye på to små barn ved venstre side av vegen ca. l50 meter foran. I det domfelte nærmer seg barna, ser han at de går eller løper ut i vegbanen. Han flytter høyre fot fra gasspedalen til bremsepedalen, men uten å tråkke på pedalen. Ved den gule midtlinjen i vegen snur barna og går eller løper tilbake igjen. Domfelte flytter da foten tilbake til gasspedalen. Men midt i venstre kjørefelt snur et av barna på ny og løper raskt over vegen. Nå bremser domfelte og dreier vogntoget til høyre over i en avkjørselslomme. Barnet blir likevel overkjørt i nærheten av høyre kant av kjørebanen.
Små barn har ikke evne til å passe seg for biler, og en bilfører kan ikke regne med at de vil opptre på en bestemt måte i trafikken. De høye ulykkestall for småbarn skyldes både at mange foreldre lar barna ferdes på trafikkerte veger, og at mange bilister ikke tar de nødvendige hensyn til barn. Særlig når det dreier seg om små barn, er det nødvendig med en streng håndheving av bestemmelsene i trafikkreglenes §22 nr. 2 litra 1 om plikt til å holde liten fart og eventuelt å stanse når det er barn på eller ved vegen. Jeg er enig med herredsrettens formann i at det må anses som grovt uforsvarlig at domfelte ikke bremset ned straks han så at de to små barn gikk eller løp ut i vegbanen. I en slik situasjon er det en graverende uaktsomhet å fortsette kjøringen i tillit til at barna vil holde seg borte fra den aktuelle kjørebane.
Det er nå gått over 16 måneder siden ulykken fant sted. At saken har tatt så lang tid, skyldes ikke domfelte, men henger delvis sammen med at første gangs behandling av saken i herredsrett førte til frifinnelse. Den lange tid som har gått, og den utvikling saken har hatt, har vært en særlig påkjenning på domfelte, som er en erfaren og
Side:1226
godt ansett yrkessjåfør med stor forsørgelsesbyrde. En soning av fengselsstraff så lang tid etter ulykken ville virke særlig byrdefullt. Jeg finner det derfor forsvarlig at herredsretten har gjort unntak fra den faste praksis at det anvendes ubetinget fengselsstraff når graverende uaktsomhet fra en bilførers side fører til dødsulykke.
Jeg stemmer for denne
kjennelse
Anken forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Løchen, Schweigaard Selmer og Andreas Endresen: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Einar With med domsmenn): - - -
Den angjeldende dag, onsdag den 21. juli 1976 var tiltalte sammen med vitne nr. 1, B på veg fra Ørsta til Åndalsnes i trekkvogn med semitrailer. Trekkvognen har registreringsnummer UE-21146. Den har en tillatt kilolast på 6475 kg. Semitraileren har registreringsnummer T-21942. Den tillatte nyttelast for hengeren er 9200 kg. Kjøretøyets totale lengde er 14,5 meter.
På angjeldende tur var tilhengeren lastet vesentlig med møbler til en vekt av ca. 1000 kg. B var som ungdomsskoleelev utplassert på arbeid hos X, som eide vogntoget. I bakken opp fra sentrum i Sjøholt kjørte tiltalte i 4. gear. Da han var kommet opp på et flatt parti, gearet han over i 5. I en avstand av ca. 150 m fra ulykkesstedet så tiltalte i følge hans egen forklaring to barn i 5 års-alderen stå på venstre side av vegbanen. Trailerens hastighet må på dette tidspunkt ha ligget på ca. 70 km/t. Klokken var ca. 13.05. Vegen er E-69 og avstanden til Sjøholt sentrum ca. I,5 km. Fra dette stedet og frem til ulykkesstedet er det en svak stigning på vegen, ca. 1:25. Sett i tiltaltes kjøreretning går vegen herfra og frem til ulykkesstedet i en svak høyrekurve. Vegen er av høy standard. Vegdekket består av god asfalt. Vegbredden er 7,2 m. Oversikten er meget god. Det var oppholdsvær og gode lysforhold da ulykken fant sted. Dekket var tørt. Ved ulykkesstedet er det en avkjørsel i hver retning. Den ene i nordlig retning og en privat avkjørsel i syd ned til eiendommen hvor' forulykkede C's familie bor. Ved denne avkjørselen er det en avkjørselslomme på 50-60 m.
De to barna, forulykkede og en jevnaldrende kamerat, befant seg like utenfor E-69 på avkjørselen mot nord da tiltalte oppdaget dem. Sannsynligvis sto de stille. Det som videre skjer er at de to barna enten går eller løper ut i vegbanen til den gule midtlinjen. Der snur de og går eller løper tilbake i den retning de kom fra. Omtrent midtvegs i nordre kjørefelt snur forulykkede og løper tilbake over i bilens kjørefelt. I følge tiltalte løper han svært fort. Retten legger denne oppfatning til grunn. Hans hode blir nå overkjørt av ytterste venstre tvillinghjul på semitraileren og han dør umiddelbart.
Retten finner ikke grunn til å komme inn på om forulykkede først kom i kontakt med et annet punkt på bilen, idet dette ikke antas å ha betydning hverken for skyldspørsmålet eller straffeutmålingen. Det er tiltaltes opptreden like forut for selve påkjørselen som har betydning i denne relasjon.
Side:1227
Retten legger til grunn at tiltalte fikk øye på barna da han befant seg ca. 150 m fra ulykkesstedet. Han har etter rettens oppfatning hatt en hastighet på dette tidspunkt av ca. 70 km/t. Idet tiltalte nærmer seg barna ser han at disse begynner å gå eller løpe ut i kjørebanen. Han flytter da høyre fot fra gasspedalen til bremsepedalen. Han tråkker imidlertid ikke på bremsepedalen. Videre er det mulig at han på dette eller et tidligere tidspunkt bruker fløyten. Retten legger til grunn at begge barna var klar over at bilen som tiltalte kjørte kom mot dem. Idet tiltalte ser at barna begynner å bevege seg bort fra ham og tilbake i motsatt kjørefelt, flytter tiltalte høyre fot tilbake til gasspedalen igjen. Plutselig snur forulykkede og springer tilbake som en pil over i bilens kjørefelt. Tiltalte reagerer umiddelbart ved å trå inn fotbremsen, samtidig som han dreier rattet hardt mot høyre. Bilen blir så kjørt inn på avkjørselslommen, hvor den deretter blir svinget litt mot venstre igjen.
Bilen avsatte bremsespor i en lengde av 42,8 meter. De første meterne var bremsesporene forholdsvis svake, deretter ble sporene gradvis mer markerte, inntil de den siste delen var meget kraftige. Det var lensmannsbetjent Abelvik og en annen lensmannsbetjent som målte sporene.
Retten er enstemmig kommet til at vogntogets hastighet på det sted hvor bremsesporene begynte må ha vært minimum 65 km/t. Denne slutning er i det vesentlige basert på de utregninger om mulige hastigheter som biltilsynsinspektør Bjørn Welle forela for retten under rettsmøtet. Han prøvekjørte den samme bilen med samme last på det samme sted bare få timer etter at ulykken fant sted. Etter Welles egne ord klarte han ikke å oppnå høyere maksimalhastighet enn vel 70 km/t forbi ulykkesstedet. De bremseprøver han foretok viste en bremseeffekt som varierte fra 60% ned til 40%, alt etter hvor synbare bremsespor bilen avsatte. 65 km/t er en hastighet basert på det for tiltalte gunstigste alternativ, nemlig en bremseffekt på 40%. - - -
Retten presiserer at trafikkreglene §22 nr. 2 litra 1 må komme til anvendelse for å belyse de krav som stilles til en bilfører i den situasjon tiltalte befant seg. Ved passering av de to barna pliktet tiltalte i særlig grad å holde en etter forholdene tilstrekkelig liten fart og om nødvendig stanse.
Retten er enstemmig kommet til at tiltaltes handlemåte, såvel subjektivt som objektivt rammes av bestemmelsene i vegtrafikklovens §3 og trafikkreglenes §22 nr. 2 litra l. Da tiltalte ble oppmerksom på de to barna som befant seg like ved vegbanen pliktet han å innrette kjøringen etter dette. Han fortsatte imidlertid kjøringen i en hastighet like under det maksimumsnivå bilen kan yte. Ikke en gang da han så at barna begynte å bevege seg mot midten av kjørebanen bremset han ned. Han slapp riktignok gasspedalen, men farten ble bare ubetydelig lavere. Han anså i følge sin egen forklaring situasjonen for avklaret da barna igjen snudde og beveget seg bort fra bilen og den gule midtstripen. Han flyttet derfor høyre fot tilbake til gasspedalen. Etter rettens oppfatning pliktet tiltale å sette ned farten vesentlig nettopp ut fra det syn at så små barn kan komme til å foreta tilsynelatende umotiverte bevegelser. Det forulykkede barns adferd kan ikke karakteriseres som upåregnelig. Det har også en viss betydning at tiltalte er en erfaren sjåfør som burde ha forutsett en slik situasjon og innrettet kjøringen etter den. Retten finner etter dette at tiltaltes kjøring var uaktsom.
I synet på straffeutmålingen har retten delt seg i tre.
Den ene domsmannen mener at overtredelsen ikke kvalifiserer til mer enn en bot. Han begrunner dette med at uaktsomheten bare har vært av
Side:1228
mindre graverende art og at forulykkedes adferd har vært så vidt upåregnelig at dette må ansees som et strafformildende moment. En bot på kr. 1 000 er etter dette votum en korrekt straff. Den subsidiære fengselsstraff settes til I 0 dager.
Den andre domsmannen og rettens forman har stemt for fengsel i 30 dager. Rettsformannen mener at kjøringen må karakteriseres som grovt uforsvarlig, slik at hensynet til trafikksikkerheten gjør det nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff. Dette synes også å være mest i overensstemmelse med Høyesteretts praksis på området, jfr. Rt-1969-164 og Rt-1964-1010.
Den andre domsmannen mener at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde straffen. Han legger vekt på at det er gått ett år og 2 måneder siden kjøringen fant sted og at den omstendighet at så lang tid er gått ikke kan legges tiltalte til last. Videre mener han at uaktsomheten ikke er så kvalifisert at den kan føre til ubetinget fengselsstraff.
Etter dette blir straffen å utmåle i overensstemmelse med det mildere votum, som er det sistnevnte. - - -