Rt-1971-981

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1971-09-18
Publisert:	Rt-1971-981
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141B/1971
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Arnt Arntsen (høyesterettsadvokat Markus Andresen)
Forfatter:	Mellbye, Nygaard, Gundersen, Bølviken, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Grunnloven (1814) §105, §97, Tvistemålsloven (1915) §392, Vannfallrettighetsloven (1917), Bygningsloven (1924) §42, Vassdragsloven (1940) §18, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30a, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§35, Bygningsloven (1965) §32, §91, Midl strandplanlov (1965)

Dommer Mellbye: Arnt Arntsen førte i 1959 opp en enebolig i 1+ etasje på sin eiendom gnr. 105 bnr. 125 i Nordfold (nå Steigen) kommune. Eiendommen grenset til offentlig veg som dengang var klassifisert som fylkesveg. Huset ble plassert ca. 13 m fra vegens midtlinje, dvs. nær ved den da gjeldende byggegrense. Husets grunnflate var 7 m x 7 m.

Med virkning fra 1. januar 1965 ble vegen omklassifisert til riksveg, hvorved byggegrensen ble forskjøvet ut til 30 m fra vegens midtlinje, jfr. veglovens §29 annet ledd.

8. mars 1966 brant Arntsens hus totalt ned. Hans søknad om dispensasjon fra forbudet mot å bygge innenfor byggegrensen ble avslått av vegmyndighetene. Han kjøpte så tomt i nabolaget og førte opp ny enebolig.

På branntomten stod grunnmuren igjen. Til eiendommen var det lagt atkomstveg fra den offentlige veg og vann- og kloakkledning. Arntsen mente at de verdiene som lå i disse innretninger kunne vært nyttiggj ort av ham hvis ikke byggegrensen var blitt forskjøvet, og krevde erstatning for de merutgifter han derved var blitt påført, og dessuten for den verdireduksjon som tomtegrunnen var påført ved byggeforbudet. Da forhandlingene om disse krav ble resultatløse, reiste Arntsen sak mot staten ved Samferdselsdepartementet. Salten herredsrett avsa dom i saken 20. august 1969 med slik domsslutning:

«Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker å betale Arnt Arntsen, Nordfold, erstatning kr. 8.000 - åtte tusen kroner -

Staten v/Samferdselsdepartementet betaler i saksomkostninger til Arnt Arntsen innen 2 - to - uker kr. 1.000 - ett tusen kroner -.»

Herredsretten var satt med bygningskyndlge domsmenn. Dommen var enstemmig.

Side:982

Etter anke fra begge parter avsa Hålogaland lagmannsrett dom 2. juli 1970 med denne domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler erstatning til Arnt Arntsen med kr. 12.000,00 - kronertolvtusen - med tillegg av 5 - fem - prosent årlig rente fra 24. oktober 1967 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet kr. 4.500,00 - kronerfiretusenfemhundre - til Arnt Arntsen.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Det var dissens i lagmannsretten, idet lagmannen mente det erstatningsbetingende tap måtte settes vesentlig lavere, men han foretok ingen nærmere vurdering av tapet. De to lagdommere som utgjorde flertallet, hadde innbyrdes en noe forskjellig oppfatning av det rettslige grunnlag for erstatningsplikten, men var enige om tapsberegningen.

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

Arnt Arntsen tilpliktes å betale sakens omkostninger for samtlige retter.»

Arntsen har ikke motanket. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til Arnt Arntsen.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det foretatt bevisopptak hvor ankemotparten har gitt partsforklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner Brannkassens forsikringsvilkår for den forsikring Arntsen hadde på sitt hus.

Staten har i det vesentlige anført:

Spørsmålet om det offentliges ansvar for de økonomiske følger av veglovens bestemmelser om byggegrenser må løses etter Grunnlovens §105. Erstatningsspørsmålet er uttrykkelig holdt åpent i lovens forarbeider (blant annet Ot. prp. nr. 53 (1961/1962) side 48-49) og overlatt til domstolene. Det dreier seg her om generelle innskrenkninger i eierrådigheten av den art som kan innføres uten erstatningsplikt for staten. Det vises til Høyesteretts avgjørelser i konsesjonslovsaken ( Rt-1918-403) og strandlovsaken ( Rt-1970-67).

I alle fall må det være en forutsetning for ansvar at Arntsen er påført et vesentlig tap. Ved den tapsberegning som herredsretten og flertallet i lagmannsretten har foretatt, er det tatt utgangspunkt i de meromkostninger Arntsen har fått ved å måtte bygge sitt hus på en ny, ubearbeidet tomt istedenfor på branntomten med dens nyttbare bygningsrester, veg og ledninger. Dels er det etter statens oppfatning ikke lagt tilstrekkelig vekt på at det nye bygg er vesentlig bedre og mer verdifullt enn det som brant, dels er det galt overhodet å gi erstatning for tap

Side:983

av grunnmuren, idet denne er erstattet under forsikringsoppgjøret. Branntaksten er basert på antagelsen om at den gjenværende grunnmur var teknisk verdiløs. Om denne antagelse skulle være uriktig, slik lagmannsrettens flertall mener, er muren ikke desto mindre erstattet, og Arntsen hadde uansett murens tilstand etter sin polise krav på denne erstatning i og med at muren ikke kunne nyttes på grunn av byggeforbudet. En riktig vurdering hvor disse to momenter tillegges tilbørlig vekt, vil redusere de erstatningsbetingende meromkostningene til et meget beskjedent beløp. Når det gjelder de utgifter Arntsen i tilfelle vil få med å rive grunnmuren og planere ut tomten, bygger staten på at både herredsrett og lagmannsrett enstemmig har ment at Arntsens anslag på kr. 4.000 er for høyt. Statens prosessfullmektig har antydet at kr. 3.000 i alle fall må være tilstrekkelig. For øvrig er det pekt på at noe pålegg om å fjerne brannrestene og planere tomten ikke er utferdiget, og at det er usikkert om noe pålegg vil bli gitt.

Noe vesentlig tap er således Arntsen etter statens oppfatning ikke påført ved de nye byggegrensene, og noe erstatningsansvar oppstår da ikke. Ved denne avgjørelse må det legges vekt på at det ikke overføres noen positive rådighetsbeføyelser over tomten til vegvesenet, og at de tiltak som vegutbyggingen og trafikksikkerheten nødvendiggjør, tradisjonelt kan skje erstatningsfritt i vidt omfang. Hva spesielt angår omkostningene ved en ryddiggjørelse av tomten, vil et påbud i tilfelle måtte gis av bygnings- myndighetene med hjemmel i bygningslovens §91. Et slikt pålegg påfører ikke kommunen erstatningsplikt, og da kan heller ikke staten bli erstatningsansvarlig, selv om byggegrensen etter vegloven utløser pålegget.

Ankemotparten har henholdt seg til herredsrettens og lagmannsrettens flertalls premisser. Også for Høyesterett har han hevdet at hans tap er langt større enn kr. 12.000 som lagmannsretten har tilkjent ham. Han erkjenner at brannerstatningen er utmålt også for tap av grunnmuren, og at hans tidligere beregninger av denne grunn og av andre grunner som jeg ikke behøver referere, har vært noe for høy. Han beregner nå sine meromkostninger til ca. kr. 20.000. Han har imidlertid som nevnt ikke erklært motanke.

Jeg er kommet til at anken i en viss utstrekning må tas til følge. Men jeg kan ikke slutte meg helt til de anførsler anken støttes til.

Innledningsvis skal jeg bemerke at jeg ikke kan dele den oppfatning at rådighetsinnskrenkninger som følger av veglovens byggegrenser, helt generelt ikke utløser erstatningsansvar. Også for denne form for lovregulering av eierrådigheten gjelder som utgangspunkt at den normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det skal meget til før prinsippet i Grunnlovens §105 utløser slik forpliktelse, jfr. Rt-1970-67 på side 73. For avgjørelsen av den foreliggende sak er det imidlertid ikke nødvendig å utdype dette nærmere. Det må i alle fall foretas en vurdering

Side:984

av den karakter og det omfang Arntsens tap i tilfelle har før statens erstatningsplikt kan avgjøres. Denne vurdering er etter mitt syn ikke foretatt korrekt i denne sak.

Ved brannen ble verdiene i Arntsens eiendom endret dels til verdien av en tomt med endel tiltak (byggegrube, grunnmur, veg, vann- og kloakkledninger) dels til et krav på en forsikringssum. Det er verdiene i tomten med tiltak som berøres av at dispensasjon fra byggegrensen ble nektet. Av disse verdier må man se bort fra verdien i grunnmuren. Det er på det rene at Brannkassen gjorde opp for denne verdi, idet grunnmuren ble vurdert som teknisk ubrukbar. Lagmannsrettens flertall har ansett grunnmuren teknisk brukbar, men uansett om dette måtte være riktig, hadde Arntsen etter forsikringsvilkårenes §3 punkt m krav på forsikringsoppgjør for «at gjenstående bygningsdeler i henhold til beslutning av vedkommende myndigheter med hjemmel i lov ikke tillates anvendt ved skadens utbedring». Forsikringsoppgjøret for grunnmuren er således i alle fall skjedd med rette. På samme måte som en forsikringstaker kan kreve erstatning av det offentlige for de reduksjoner i hans forsikringsoppgjør som et byggeforbud medfører, jfr. Rt-1966-11, på samme måte må en forsikringstaker være avskåret fra å kreve erstatning for verdier som forsikringsoppgjøret har dekket. Det må gjelde selv om den erstattede bygningsdel fysisk er i behold. Ved avgjørelsen av Arntsens krav i nærværende sak må en således se bort fra enhver økonomisk verdi av at han i tilfelle hadde kunnet nyttiggjøre seg grunnmuren om byggegrensen ikke hadde hindret gjenoppførelse på branntomten. Jeg kommer tilbake til betydningen av dette.

Spørsmålet i saken blir da om Arntsen kan kreve erstatning for at han ikke har kunnet nyttiggjøre seg sin gamle tomt med utgravning, tilkjørsveg og vann- og kloakkledninger. Arntsen har vurdert sitt tap med utgangspunkt i hva den nye tomt med de tilsvarende arbeider og innretninger kostet ved oppførelsen av hans nye hus. Herredsretten og, så vidt jeg forstår, flertallet i lagmannsretten har vært enige i dette, men har fra dette utgangspunkt gjort fradrag for hva øket størrelse og bedre standard på det nye hus innebærer. Jeg kan ikke være enig i en slik beregningsmåte. Det dreier seg her ikke om å erstatte Arntsens tap av bolig, men utelukkende om hans tap av en byggeklar tomt med visse mer eller mindre brukbare arbeider eller innretninger for et nybygg. Jeg kan etter det som foreligger ikke se at denne tomt representerer noen spesiell bruksverdi for Arntsen som gjør den mer verdifull for ham enn for en hvilken som helst annen. Behovet for byggetomt i og for seg har uten tidstap latt seg dekke i nærheten til en beskjeden pris. Arntsen eier ingen annen eiendom hvis verdi påvirkes av hvorledes branntomten kan brukes. Noen næringsvirksomhet har han ikke drevet der. Heller ikke er andre omstendigheter som kunne betinge en spesiell bruksverdi for Arntsen, søkt påvist. Men hvis dette er forholdet, skulle den økonomiske verdi av tomten med dens

Side:985

muligheter og dermed utgangspunktet for en mulig beregning av tapet ved utvidelsen av byggegrensen svare til eiendommens omsetningsverdi i handel og vandel, dens markedsverdi. Denne verdi vil påvirkes av hva det på takseringstidspunktet kostet å kjøpe en tilsvarende tomt og få utført de arbeider og innretninger som ville være brukbare. Men omsetningsverdien vil også påvirkes av den foreliggende tomts hensiktsmessighet og beliggenhet og de bånd tomtens form og de allerede utførte arbeider legger på utnyttelsesmulighetene. Opplysningene i saken gir grunn til å anta at disse omstendigheter i dette tilfelle gjør seg gjeldende som verdireduserende faktorer, men på grunn av den anvendte fremgangsmåte for verdiansettelsen er de ikke blitt tatt i betraktning av herredsretten og flertallet i lagmannsretten. Jeg viser spesielt til at tomten er på bare 300 m2 og ligger tett ved offentlig veg i en innersving, at grunnmuren er 7 m x 7 m og lagt så nær vegen som den gamle byggegrense tillot, og at atkomstvegen er karakterisert som uheldig. Det er nærliggende å anta, slik lagmannen også har gjort, at om det var blitt gjenoppbygget et hus på den gamle tomten etter brannen, ville det på grunn av tomtevalget fått en omsetningsverdi lavere enn byggeomkostningene. Et uttrykk for det samme forhold er det så vidt jeg forstår når herredsretten enstemmig uttaler at Arntsen neppe ville kunnet få høyeste lovlige pris for den gamle eiendom.

Ved vurderingen av markedsverdien av tomten med tiltak slik jeg her har antydet, må det så ytterligere tas hensyn til det tidligere nevnte forhold med grunnmuren og brannerstatningen for den. Brannerstatningen for grunnmuren er utmålt som nyverdi, altså etter hva det på branntiden ville koste å lage en ny og - går jeg ut fra - fullstendig grunnmur. Verdien av den gamle muren kan Arntsen som nevnt da ikke medregne i verdien av tiltakene på tomten. Dette betyr at tomtens markedsverdi må vurderes som om det overhodet ikke fantes noen grunnmur på den. Det samme må da også gjelde ved avgjørelsen av om tomten med tiltak har fått en redusert verdi på grunn av den nye byggegrensen.

Uten å få tomtens verdi før og etter forskyvningen av byggegrensen vurdert etter disse retningslinjer, er det etter mitt syn ikke mulig å ta standpunkt til om et eventuelt tap på grunn av byggegrensen er erstatningsbetingende. Det vil blant annet kunne avhenge av om tapet skyldes en reduksjon i grunnens verdi, eller ligger i tapet av investeringene. Høyesterett har ingen mulighet for å foreta disse vurderinger, og herredsretten og flertallet i lagmannsretten har fulgt andre retningslinjer. Jeg finner det derfor riktigst å stemme for at lagmannsrettens dom ex officio oppheves, og at saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten i samsvar med tvistemålslovens §392 annet ledd.

Jeg vil - for så vidt utenfor prosedyren for Høyesterett - til slutt få nevne følgende:

Side:986

Både herredsrett og en samstemmig lagmannsrett har gått ut fra at en rydning og planering av branntomten vil være en følge av den nye byggegrense. Som jeg har pekt på, har Arntsen fått full nyverdierstatning for den gamle grunnmuren og kan som følge derav i forholdet til vegvesenet ikke anses å ha noen nyttbar verdi i grunnmuren. Det bør ved den eventuelle nye behandling i lagmannsretten da overveies om ikke dette kan få den virkning at rydningsutgiftene må anses som en følge av brannen, ikke av forskyvningen av byggegrensen. Det vil i tilfelle få betydning for tomtens verdi både før og etter denne forskyvning. Også konsekvensen av at det ikke ennu er utferdiget noe påbud om rydning, vil kunne påvirkes av dette.

Når lagmannsrettens dom oppheves, oppheves også avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten og lagmannsretten. Ved den eventuelle nye behandling i lagmannsretten må dette spørsmål avgjøres på ny. Når det gjelder saksomkostninger for Høyesterett, finner jeg at hver av partene bør bære sine omkostninger. Staten har i noen grad fått medhold i sin anke, men den prinsipielle avgjørelse om erstatningsplikten ved byggegrenser som staten har søkt, har ankesaken ikke gitt.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Lagmannsrettens dom oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Bølviken og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Harald Siderow Nordgaard med domsmenn): - - -

Saksøkeren søkte om dispensasjon for gjenoppbygging samme sted. Under henvisning til innarbeidet dispensasjonspraksis etter veilovens §35 jfr. §29 og §30 ble dette avslått i fylkesveivesenets brev av 16. mai 1966. Huset måtte i tilfelle gjenoppføres minst 30 meter fra riksveiens midtlinje. Saksøkeren kjøpte nå istedet ny tomt og bygget nytt hus i grannelaget. Dette hus var på 85 kvm. i 1 etage. - - -

Saksøkeren har under saksforberedelsen og hovedforhandlingen hevdet han ikke uten erstatning kunne nektes å foreta gjenoppbygging av et hus som var på tomten fra tiden før den nye veilov og dens k ausuleringer. Noe annet ville (også her) være å gi lov og bestemmelser tilbakevirkende kraft. - - -

Den gamle tomten anser han som ubebyggelig. Det er mulig at det teoretisk kan tenkes en slags tomteplassering i avstand 30 m fra veiens midtlinje, men den vil bli temmelig kunstig med store adkomstproblemer, og dessuten fikk han tidlig av bygningsrådsmedlemmer høre at

Side:987

alternative plasseringer overhodet heller ikke ville kunne komme på tale. Videre bestrider saksøkeren at tomten kan gjøre tjeneste som tilleggstomt til bl.a. hans mor som nabo. - - -

Saksøkte v/prosessfullmektigen har i det vesentligste anført:

Det hevdes prinsipalt at klausuleringen etter veiloven ikke betinger noen erstatning. Den omstendighet at saksøkerens hus senere brente, stiller ikke saken i noen annen stilling. Det tap som er lidt er under enhver omstendighet uvesentlig, og da skal erstatning allikevel ikke ydes, jfr. det fra statens side anførte i «hovedsaken». Den ev. erstatning må i tilfelle begrenses oppad til tomtens mulig reduserte verdi. Her kommer i betraktning at ved fornuftig regulering blir det på området bra plass til en tomt til. Det blir videre anført at ved vurderingen av den gamle tomt må det tas hensyn til at med saksøkerens mottagelse av fullverdierstatningen er også den gamle grunnmur erstattet. Ytterligere subsidiært hevdes at hvis den nye tomteopparbeidelse skal tillegges noen betydning, må det tas hensyn til de åpenbare fordeler som denne representerer i forhold til den tidligere tilstand.

Fra rettspraksis er spesielt vist til en dom av Agder lagmannsrett av 16. september 1968 (Staten v/Samferdselsdepartementet mot Øivind Steinert) med så å si tilsvarende saksforhold, og hvor de faktiske og rettslige betraktninger i domsfavør av staten går igjen. - - -

Retten skal bemerke:

I den påberopte dom av Agder lagmannsrett ble avgjørelsen truffet på grunnlag av tapsvurderingen. Selve grunnerstatningen for en brannlidt i et slikt tilfelle ble det ikke samtidig nødvendig å ta stilling til. Dog synes det som om lagmannsretten stillet seg tvilende om den omdiskuterte analogiske anvendelse av Grunnlovens §105 kunne komme denne brannlidte til gode. I faktisk henseende sto denne imidlertid i den heldige stilling at han kunne skaffe seg tilleggstomt med grenseutvidelse av det tidligere tomteområde. I nærværende sak har saksøkeren nødt og tvungent måtte søke seg gjenoppbyggelsesmulighet annet steds uten anledning for tilpassing til tidligere eiendomsstruktur. Da synes det å være god mening i at ekspropriasjonsanalogien kommer til anvendelse. Som i Agder-dommen må det tap som måtte kunne påvises dog ikke kunne karakteriseres som uvesentlig.

Det som i første rekke skal erstattes gjelder merutgifter som den nye tomteervervelse og dens opparbeidelse betinger. På den gamle tomten ville det jo ikke bare vært å reise huset på en restaurert gjenstående grunnmur. Selve opparbeidelsesomkostningene på den nye tomt ifølge oppstillingen ca. kr. 26.000,- knytter seg videre her til en tomt over dobbelt så stor (iflg. pantebøkerne resp. 0.651 og 0.3 dek.), og alene derved må de nevnte påberopte omkostninger justeres ned til minst det halve. Dessuten må det gjøres et vesentlig fradrag for iøynefallende fordeler. Ut fra alminnelige ytre betraktninger er de resp. tomter overhode ikke sammenlignbare. Den gamle lå generende nær vei, den annen ligger tilbaketrukket og i vel planert terreng, og kjøreadkomsten fra veien er overlegent bedre. Grunnmuren har en ganske annen kvalitet, og vann- og kloakkanlegget er forbedret. Den nye eiendoms bruks- og også omsetningsverdi ligger bl.a. med disse kriterier langt høyere enn tilsvarende for den gamle eiendom. Det hører forøvrig med i billedet

Side:988

at saksøkeren - som i anledning sin forannevnte tekniske videreutdannelse ihvertfall foreløpig har fraflyttet stedet - har solgt eiendommen uten etter det opplyste å ha tapt noe på den. Han ville neppe fått markedsverdi (innenfor høyeste lovlige pris) for den gamle eiendommen.

Når det så gjelder den gamle tomt kan den ikke bebygges idag. Mer enn en byggetomt utbød den ikke tidligere, og for tapet av den blir altså erstatning med visse begrensninger gitt, jfr. foran. Fremtidig er byggemulighetene allikevel ikke avskrevet. Ved offentlig tomteregulering er det all grunn til å anta at dette område med dets sentrumsbeliggenhet ikke vil bli liggende brakk. Denne fremtidsverdi er således i behold. I mellomtiden kan tomten ellers benyttes på annen måte. Men det forutsetter ryddiggjørelse av gammel grunnmur og alminnelig tomteplanering. Idet retten legger til grunn at fullverdierstatningen ikke var ment også å skulle dekke murrestene og deres ev. fjernelse, og at disse er saksøkerens eiendom, bør erstatning for de nevnte rydningsutgifter komme ham tilgode.

Pluss og minus-avveiningene i de nevnte henseende må nødvendigvis bli ganske skjønnsmessige. Det retten etter sammenholdingen av de justerte opparbeidelsesomkostninger (mer-omkostningene) for den nye tomt og ryddiggjørelsesutgiftene for den gamle tomt er kommet til, gjelder et antatt tap ca. kr. 8.000,-. Dette tap kan i det foreliggende tilfelle ikke karakteriseres som uvesentlig. Retten fastsetter erstatningen overensstemmende hermed. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Harald Elstad og lagdommerne Maurits Andersen og Jon Fjalstad): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn for sin vurdering av ansvarsspørsmålet at veiloven ikke inneholder bestemmelser som hjemler erstatningsansvar for det offentlige for de byggeforbud som følger av veilovens §29. §30a i loven forutsetter riktignok at slikt ansvar kan oppstå. Men det fremgår av forarbeidene til loven at erstatningsspørsmålet beror på en anvendelse av Grunnlovens regler. I den dom som er gjengitt i Rt-1967-78 flg., og som gjaldt de erstatningsrettslige virkninger av byggegrensebestemmelsene overfor en ekspropriat, i en ekspropriasjonssak om nyanlegg av en vei, la Høyesterett til grunn at erstatning skulle svares av eksproprianten også for de rådighetsinnskrenkninger som fulgte av veilovens §29, idet det dreide seg om ulemper som ikke kunne betegnes som uvesentlige, og som måtte anses som følger av ekspropriasjonen. Høyesterett reserverte seg imidlertid i dommen når det gjaldt de erstatningsrettslige virkninger av veilovens §29 utenfor ekspropriasjonstilfellene.

Lagmannsretten er enig med Statens prosessfullmektig i at både konsesjonslovdommen av 1918 og strandlovdommen av 1970 inneholder prinsipielle betraktninger av atskillig interesse for den foreliggende sak. Imidlertid dreide det seg i begge sakene om rådighetsinnskrenkninger i medhold av lovgivning som har andre formål enn veiloven og dens byggegrenseregler. I strandlovdommen er det dessuten fremhevet at det gjaldt midlertidige inngrep i eierrådigheten Veilovens byggeforbud

Side:989

i §29 har permanent karakter og tar sikte på å fremme trafikksikkerheten på offentlige veier - det vil si anlegg, innretninger som lovgivningen har gjort til ekspropriasjonsformål.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Andersen og Fjalstad, er kommet til at Arntsen bør tilkjennes erstatning hos Staten for det økonomiske tap han er blitt påført ved at han ikke har fått anledning til å bygge nytt bolighus på samme stedet som det nedbrente. Når det gjelder begrunnelsen for Statens ansvar, har flertallets medlemmer delvis et forskjellig syn på saken.

Lagdommer Andersen uttaler:

Etter mitt syn ligger de rådighetsinnskrenkninger som vegloven pålegger tilstøtende eiendommer, i en noen annen gate enn de innskrenkninger i rådigheten som følger av konsesjonslovgivningen, av byggeforbud etter strandloven og til dels også de reguleringer som blir foretatt med hjemmel i bygningsloven. Det som er det karakteristiske for inngrep etter disse lovene, er at de regulerer eiendomsrådigheten av hensyn til allmenne samfunnsinteresser uten at det skjer noen overføring av eierrådigheten til andre. Dette er sterkt presisert både i konsesjonslovdommen av 1918 og strandlov-dommen av 1970.

Når det gjelder bestemmelsene om byggegrenser i vegloven §29, har disse ikke til hensikt å regulere bruken av fast eiendom ut fra allmenne, samfunnsmessige hensyn. Det som her foreligger, er en kollisjon mellom ulike utnyttingsmåter som i og for seg er like beskyttelsesverdige. Men for å kunne gjøre det mulig å gjennomføre en rimelig og rasjonell vegbygging har lovgiveren utstyrt dette formålet med ekspropriasjonshjemmel. For den grunn som Vegvesenet således tilegner seg, må det betales full erstatning. Det gjelder både grunn til selve vegbanen og til fyllinger, skjæringer og grøfter.

Den stadig økende motorisering av trafikken på vegene stiller større krav til fart og sikkerhet. Dette forutsetter at det er god oversikt, ikke bare over selve vegbanen, men også til sidene for vegbanen. Dette er hovedgrunnen til bestemmelsene om byggegrenser. Dertil kommer at trafikken også vil virke sjenerende på dem som bor for nær vegen. Det gjelder særlig ved riksveger der det er stor trafikk og kjøres med stor fart. Det er således den motoriserte vegtrafikken som gjør det påkrevd med byggegrenser.

Jeg ser forholdet slik at eierne av tilstøtende grunn blir pålagt å tåle innskrenkninger i rådigheten over sin eiendom til fordel for Vegvesenet som representant for de interesser det her er tale om å tilgodese. En kan kanskje ikke si at det skjer noen overføring av rådighet, for det blir ikke spørsmål for Vegvesenet om å gjøre noen bruk av eiendommen som tidligere har tilligget grunneieren. Det Vegvesenet skaffer seg, er utsyn og «armslag», og det skjer ved at lovgiveren hefter en negativ servitutt på eiendommen.

Etter min mening ligger det nær å sammenlikne denne rådighetsinnskrenkningen med de innskrenkninger som kan pålegges etter §18 i vassdragsloven i samband med bygging av vassverk. Her står det uttrykkelig i loven at det skal betales erstatning.

Jeg ser både bestemmelsen i vassdragsloven §18 og bestemmelsen i bygningsloven §32 som uttrykk for det alminnelige syn at hvis

Side:990

lovgiveren pålegger en grunneier å tåle innskrenkinger i eierrådigheten av omsyn til bestemte tiltak - det være seg veg eller vassverk - skal han normalt ha erstatning for det tap han lider på grunn av pålegget. Om dette også gjelder i et tilfelle hvor tapet må sies å være uvesentlig, skal jeg ikke ha sagt noe om. Det tap som det dreier seg om i vår sak, er iallfall ikke uvesentlig.

Lagdommer Fjalstad uttaler:

Generelt synes det i et tilfelle som dette, hvor det er spørsmål om ansvar for rådighetsinnskrenkninger i form av byggegrense-bestemmelser i veiloven, nærliggende å trekke analogier fra bygningslovgivningen. Også på dette området er det akseptert at det offentlige har en forholdsvis vid adgang til å gripe inn i eierens utnyttingsmuligheter når det gjelder såvel bebygde som ubebygde eiendommer, uten at erstatningsplikt oppstår for det offentlige. Både i den gamle og nye bygningsloven (henholdsvis §42 pkt. 4 i loven av 1924 og §32 i loven av 18. juni 1965) finnes spesielle erstatningsbestemmelser bl.a. om byggegrenser innenfor veilinje. Det heter således i §32 i loven av 1965 at hvis en reguleringsplan «ved bestemmelse om byggegrense innenfor veglinjen eller av andre særlige grunner» medfører at en (ubebygd) eiendom blir ødelagt som byggetomt, «og den heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte, skal kommunen betale erstatning etter skjønn, medmindre den erverver eiendommen i medhold av §43.» Denne bestemmelse viser på den ene siden at det må foreligge et kvalifisert inngrep før erstatningsplikt oppstår for det offentlige - vedkommende kommune. Men på den andre siden er det etter bygningslovens §32 tydeligvis en grense for hvor langt inngrep kan skje ansvarsfritt, selv om det ikke dreier seg om direkte ekspropriasjonsartede inngrep.

Førstvoterende i strandlovdommen har uttalt at det «på en rekke andre områder» for lengst «er godtatt at verdiforandringer som skyldes regulerende inngrep av samfunnsmessig art, er noe som i betydelig omfang må aksepteres erstatningsfritt», og han har fremhevet bygningslovgivningen som «det mest nærliggende eksempel» på dette.

De bestemmelser om byggegrenser som gis i reguleringsplaner, og som i vid utstrekning må antas å kunne pålegges erstatningsfritt for kommunen, vil ofte - langt på vei - ha samme samfunnsmessige motivering, samme formål, som de avstandsbestemmelser som er gitt i veilovens §29. Selv om en reguleringsplan vanligvis samtidig vil inneholde en rekke verdiskapende elementer for de eiendommer det gjelder, synes det å være liten reell grunn til noen erstatningsrettslig forskjellsbehandling av eiendommer som i sin helhet blir ubebyggelige, enten det er veilovens §29 eller reguleringsplaner utarbeidet i medhold av bygningsloven som medfører dette. For de eiendomsbesittere langs en vei som rammes av et totalt byggeforbud, kan en iallfall si at det kommer ut på ett om det er veiloven eller bygningsloven som hjemler forbudet. Disse betraktninger kan etter min mening tale for at Arntsen erstatningsrettslig verken bør stilles gunstigere eller ugunstigere overfor Staten enn om det hadde vært spørsmål om de erstatningsrettslige virkninger for kommunen av en byggegrensebestemmelse i en reguleringsplan. Dette synes så meget mer berettiget som kommunens bygningsmyndigheter, riktignok på et noe uformelt grunnlag, ved sin

Side:991

opptreden overfor Arntsen i denne byggesaken synes å ha støttet opp under veimyndighetenes standpunkt. Bygningsmyndighetene later således til, i den utstrekning de har vært inne i bildet når det gjelder Arntsens byggeplaner på branntomten, i forståelse med veimyndighetene å ha hatt for øye innpassingen av den aktuelle veitrase med tilhørende byggelinjer i det forslag til reguleringsplan som forelå utarbeidet.

Under enhver omstendighet bør det etter min mening legges avgjørende vekt på at Arntsen er blitt uforholdsmessig sterkt rammet ved det byggeforbud som er gjort gjeldende mot ham.

Det som da, rent konkret, etter flertallets samstemmige oppfatning bør tillegges avgjørende vekt for ansvarsspørsmålet, er at byggeforbudet har rammet hele tomten, som Arntsen hadde bygget på så sent som i 1959. Man kan ikke legge til grunn at han kunne bygget nytt hus på umiddelbart tilstøtende areal. Fremfor alt er imidlertid Arntsen blitt hindret i å realisere sitt ønske om å føre opp nytt hus på samme sted som før, og på samme grunnmur, og i forbindelse med slikt bygg å nyttiggjøre seg de verdier og egenskaper som allerede var knyttet til denne tomt. Flertallet tenker da foruten på grunnmuren på de ledningsanlegg som fantes fra før, og på adkomstforholdene. Det er således opplyst at Arntsen hadde privat stikkledning for kloakk, knyttet til en felles privat kloakk som en del grunneiere i nabolaget hadde ført ut i sjøen. Han hadde også privat stikkledning til offentlig vannledning. Tomten hadde videre ordnede adkomstforhold, noe som også representerer en økonomisk verdi. Grunnmuren hadde Arntsen fått erstattet hos forsikringsselskapet ved oppgjøret etter brannen, men med den begrunnelse at muren ansås verdiløs, såvidt forstås teknisk sett. Flertallet er ikke enig i denne vurdering. Grunnmuren kunne etter flertallets mening vært nyttiggjort ved oppføring av nytt hus, og forsikringsoppgjøret bør ikke være til hinder for at den tas i betraktning ved den erstatningsrettslige vurdering. Når det gjelder de verdier som var knyttet til branntomten, må også legges vekt på at det var utgravd kjeller, som ville kunne nyttiggjøres om Arntsen hadde fått realisert sine byggeplaner der. De verdier som ledningene, veien og graving av kjeller representerte, har han ikke fått erstattet ved forsikringsoppgjøret, idet de ikke ansås dekket ved fullverdiforsikringen. Dessuten er den ting kommet til at Arntsen blir nødt til å fjerne grunnmuren. Noe skriftlig pålegg om dette er ikke utferdiget. Men bygningsloven gir hjemmel for bygningsrådet til å pålegge muren fjernet, og Staten har ikke bestridt at dette må skje. Etter flertallets mening står man også her overfor en konsekvens av veilovens bestemmelser om byggegrenser. At Arntsen som følge av disse bestemmelser må påta seg omkostningene ved å fjerne muren og med planering av tomten, bør tillegges vekt ved helhetsvurderingen av det inngrep veilovens §29 har medført for ham. For så vidt angår grunnmuren, har han således ikke bare gått glipp av en positiv verdi, men den representerer, som en konsekvens av veilovens avstandsbestemmelser, attpåtil en påtagelig økonomisk belastning for ham.

Sett under ett må det sies at byggeforbudet for Arntsens vedkommende har medført et forholdsvis omfattende inngrep som har rammet etablerte forhold og verdier, og som til og med vil påføre ham direkte

Side:992

utgifter, jfr. forholdet med fjerningen av grunnmuren. På denne bakgrunn tilsier prinsippene i Grunnlovens §97 og §105 etter flertallets mening at Arntsen bør tilkjennes erstatning hos det offentlige for det tap avstandsbestemmelsene i veiloven har påført ham.

Det som Arntsen nærmere bestemt må kunne kreve erstattet er for det første utgiftene til å fjerne grunnmuren og til å planere tomten. For dette arbeid har han innhentet et anbud, datert 15/12 1966, som lyder på kr. 4.000,-. Beløpet figurerer som egen post i hans tapsberegning, jfr. den oppstilling som er gitt i hans brev av 5/4 1967 og som ligger til grunn for beregningen av hans erstatningskrav.

Dette beløp forekommer flertallet å være i høyeste laget, og reduseres noe, idet man lar erstatningsposten inngå i den samlede skjønnsmessige erstatningsfastsetting.

For det annet må Arntsen tilkjennes erstatning for det tap han er blitt påført ved at han ikke har kunnet nyttiggjøre seg de verdier som fantes på branntomten, nemlig grunnmuren, ledninger, adkomstvei og utgravd kjeller. I prinsippet må det bli meromkostningene ved at Arntsen måtte føre opp det nye huset sitt på et annet sted og således ikke kunne nyttiggjøre seg disse verdier, som er gjenstand for erstatning. Men den nærmere erstatningsberegning blir i høy grad skjønnsmessig og må bygge på et nokså usikkert materiale. Flertallet kan ikke legge Arntsens egen tapsberegning, gjengitt i det forannevnte brev av 5/4 1967 til grunn. Denne knytter seg til en større tomt, og spesielt til et større og mer verdifullt bygg enn det som kunne føres opp på den gamle tomten. Med det forbehold som her er tatt, må det imidlertid sies at de utgiftsposter Arntsen har oppgitt gir et visst holdepunkt for erstatningsberegningen.

Arntsen bør, når man først finner at han må få erstattet sitt tap, etter flertallets mening også tilkjennes erstatning for den verdireduksjon hans gamle tomt er blitt utsatt for i og med byggeforbudet. Isolert sett dreier det seg for så vidt om en beskjeden tapspost, og flertallet vil ikke ha sagt noe om hvorvidt det ville blitt plass for noe erstatningskrav for så vidt om det ikke også hadde foreligget andre tapsposter. Det er på det rene at Arntsen fikk kjøpt den nye tomten, som er betydelig større, nemlig ca. 650 m2, for kr. 500,- + omkostningene ved skylddeling og overdragelse, kr. 120,-. Branntomten eier han fremdeles, men utsiktene til å få utnyttet den i forbindelse med bebyggelse av andre tilstøtende arealer må betegnes som langsiktige og uvisse.

I et tilfelle som dette blir det etter flertallets syn ikke plass for det «terskelresonnement» som Staten har gjort gjeldende.

Som sagt må en erstatningsberegning bli svært skjønnsmessig. Flertallet er kommet til at Arntsens samlede tap, inklusive utgiftene til å fjerne grunnmuren, bør settes til kr. 12.000,-, som da Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å erstatte ham. - - -

Mindretallet, lagmann Elstad, vil bemerke:

Jeg er enig i de generelle rettslige betraktninger som lagdommer Fjalstad gir uttrykk for. Derimot kan jeg ikke være enig i at disse rettslige betraktninger, anvendt på det aktuelle tilfelle, kan føre til en erstatning på kr. 12.000,-. Tomten det er tale om, er 0,3 dekar. Den ligger kloss opptil riksveien, nær ved et ferjeleie. Huset som stod der, brente,

Side:993

og Arntsen fikk utbetalt en fullverdiforsikring uten avkortning. Det ble således ikke gjort fradrag for grunnmuren. Det må bety at branntakstfolkene regnet grunnmuren for å være uten verdi ved gjenoppføring. Det eneste som ikke ble erstattet, var byggegruben for et hus på ca. 50 kvm., stikkledninger for vann og kloakk, og en kort stikkvei opp til det nedbrente hus. Jeg vil ikke utelukke muligheten for at Arntsen, om han hadde fått anledning til å bygge opp igjen et nytt hus på branntomten, kunne spart noen tusen kroner i forhold til det å bygge et annet sted. Men jeg tviler på det. Anvendelsen av den gamle grunnmur og de edre stikkledninger kunne lett lagt slike bånd på valg av hustype og planløsningen i et nytt hus, at resultatet ville blitt like store eller større omkostninger. Fremfor alt mener jeg at et nytt hus oppført på dette sted, sett på noe lengere sikt, knapt kunne blitt lønnsomt selv om det umiddelbart ble spart litt inn på byggeomkostningene. Tomten med sin beliggenhet egner seg ikke særlig godt for boligformål. Det ville virke inn på verdien av et slikt tenkt hus. Det er en sak for seg at Arntsen nå blir nødt til å fjerne grunnmuren og å planere tomten. Formelt vil dette skje etter pålegg fra bygningsmyndighetene, men det er en følge av at han er nektet å bebygge branntomten. Grunnprisene på stedet synes å ligge svært lavt. Utgiftene ved å fjerne grunnmuren og å planere tomten må antas å bli det mangedobbelte av hva tomten er verd ved eventuelt salg. Derfor må tapet her anses for vesentlig og dermed erstatningsbetingende, selvom omkostningene på langt nær rekker opp i de kr. 4.000,- som Arntsen anfører. Jeg er enig med flertallet i at dette beløpet synes svært høyt. Da jeg er i mindretall, trenger jeg imidlertid ikke å foreta noen nærmere vurdering. - - -