Rt-1974-1230

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-11-16
Publisert:	Rt-1974-1230
Stikkord:	Saksbehandling og lovanvendelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 158B/1974
Parter:	Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Mellbye, Lorentzen, Bølviken, Roll-Matthiesen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §3, §67, Midl lov om regulering av byggevirksomhet (1955) §7, Bygningsloven (1965) §110, §3, §93, LOV-1972-04-14-15, Straffeprosessloven (1887) §100, §377, §2, Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §15, §11, §107, §87

Dommer Mellbye: Oslo byrett avsa 10. juni 1974 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1928, dømmes for overtredelse av bygningsloven av 18. juni 1965 §110 nr. 2, jfr. lovens §93 første ledd, litra a og b, jfr. §87 nr. 2 b og midlertidig lov om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet for å sikre den økonomiske stabilitet av 9. desember 1955 §7, 1. og 2. ledd jfr. §1 jfr. Kronprinsregentens res. av 15. februar 1957 med endringer §1 første ledd, jfr. §2 nr. 1, jfr. pkt. B i bestemmelser om lempinger i reguleringsbestemmelser for byggevirksomheten pkt. 1 og 2 - alt sammenholdt med straffelovens §63, 1. ledd - til å betale en bot til statskassen stor kr. 20.000,-, tjuetusenkroner - eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 40 - førti - dager.

Han frifinnes for det forhold som er nevnt i III i tilleggsforelegget av 27. november 1973.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 2.000,- - totusenkroner.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.

Domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.

Anken over saksbehandlingen er grunnet på at overtredelsen av lov av 9. desember 1955 nr. 19 om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet har en så høy strafferamme at overtredelsene er forbrytelser, jfr. straffelovens §2 første ledd. Politiet har da

Side:1231

ikke adgang til å utferdige forelegg, og oversendelse til retten kan heller ikke besluttes av politiet. Det er utelukkende statsadvokaten som er rette påtalemyndighet.

Videre angis det å være en feil ved saksbehandlingen at saken er fremmet uten å avvente utfallet av domfeltes sivile søksmål om Oslo bygningsråds pålegg om å rive bygningen i Aslakveien 18. Uten å kjenne dette utfall mangler et vesentlig grunnlag for straffutmålingen.

Endelig anføres at det er feil at det ikke er oppnevnt forsvarer på offentlig bekostning i og med at saken som før nevnt gjelder en forbrytelse hvor forelegg ikke kan utferdiges.

Anken over lovanvendelsen gjelder byrettens avgjørelse av spørsmålet om foreldelse. Dette skulle rettelig vært avgjort etter straffelovens §3 første ledd, hvoretter den korte foreldelsesfrist på 1 år må anvendes.

Anken over straffutmålingen er begrunnet med at det, om dommen ikke oppheves, må legges til grunn at bygget i Aslakveien 18 må rives. Dette er i seg selv en så alvorlig reaksjon at noen streng straff i tillegg ikke er på sin plass.

Politimesteren i Oslo har på sin side anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen for så vidt angår det punkt i dommen hvor domfelte er frifunnet. Anken over lovanvendelsen gjelder byrettens avgjørelse om at bygningslovens §110 nr. 2 ikke belegger med straff en overtredelse av den utvidelse av bygningsiovens §93 første ledd som er skjedd ved vedtekt for Oslo by, stadfestet 28. mai 1971. Ved denne vedtekt fikk §93 tilføyet blant annet et litra g som omfatter «oppsetting og endring av skilt og reklame o. 1. som nevnt i §107 første ledd». Etter politiets mening gjelder §110 nr. 2 også denne utvidelse. Anken over saksbehandlingen gjelder byrettens avgjørelse om at den rettsvillfarelse som tiltalte befant seg i, var unnskyldelig. Det anføres at de grunner som for så vidt er fremholdt av byretten, er utilstrekkelige.

Jeg finner at domfeltes anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen må føre til delvis opphevelse av dommen.

Overtredelser av den midlertidige lov av 9. desember 1955 nr. 19 skal etter lovens §11 behandles etter reglene i lov av 9. juli 1948 nr. 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o. a. Etter §15 i sistnevnte lov kan politiet i alle slike saker utferdige forelegg. Dermed er det også klart at straffeprosesslovens regler om forsvarer i §377, jfr. §100 er gjeldende i disse saker. Det er således ingen feil at domfelte ikke fikk forsvarer på offentlig bekostning, men måtte møte med personlig engasjert forsvarer. Denne del av anken over saksbehandlingen er da også frafalt av forsvareren i Høyesterett. Men oppehaldingsiovens §15 bestemmer også uttrykkelig at i rasjoneringssaker har politiet ingen annen påtalemakt enn adgangen til å utferdige forelegg. Det er på det rene i nærværende sak at statsadvokaten ikke har behandlet spørsmålet om å bringe overtredelsen av byggereguleringsloven av 1955 inn for retten. Byrettens

Side:1232

dom må for så vidt oppheves, jfr. blant annet Rt-1969-977. Aktor i Høyesterett har erklært seg enig i dette.

Jeg antar imidlertid at denne feil ikke berører domfellelsen for overtredelsene av bygningsloven.

Når det gjelder lovanvendelsen, har byretten uttrykkelig latt det stå åpent om bygget i Aslakveien 18 var ferdig før utgangen av 1971, idet retten har funnet det avgjørende at foreldelsen selv med dette utgangspunkt ikke var utløpt da foreldelsesfristen på 1 år ved lov av 14. april 1972 nr. 15 ble forlenget til 2 år. Retten har på dette grunnlag lagt 2-års fristen til grunn for sin avgjørelse. Dette er uriktig lovforståelse. Det er straffelovens §3 første ledd som regulerer dette forhold. Hvis det straffbare forhold er opphørt før lov av 14. april 1972 trådte i kraft, er det 1-års fristen som gjelder. Jeg viser til Rt-1973-1125. Det var derfor nødvendig for byretten å ta standpunkt til når byggearbeidet i Aslakveien 18 var ferdig. Aktor i Høyesterett har erklært seg enig også i dette. Jeg nevner for ordens skyld at jeg lar det stå åpent om foreldelsesfristen i tilfelle er blitt avbrutt ved det første forelegg som ble utferdiget 8. februar 1973 om dette forhold.

Også politimesterens anke antar jeg må tas til følge. Bygningslovens §110 nr. 2 setter straff for den som utfører et arbeid uten nødvendig tillatelse etter bygningslovens §93 første ledd. Etter bygningslovens §3 første ledd kan det ved kommunal vedtekt fastsettes blant annet tillegg til bygningslovens bestemmelser. For Oslo er det ved slik vedtekt bestemt at byggetillatelse etter §93 også skal kreves blant annet for oppsetting av skilt. Denne vedtekt har formen av en tilføyelse av et litra g til §93 første ledd. Jeg finner det lite naturlig, slik byretten har gjort, å se dette som en endring av straffebestemmelsen i bygningslovens §110, noe som etter bygningslovens §3 ikke kan skje ved vedtekt. Det som er foretatt, er en utvidelse av anvendelsesområdet for bygningslovens kapittel XIII til arbeider som i en by av Oslo størrelse er ansett å burde være betinget av byggetillatelse med de kontrolltiltak dette trekker etter seg etter bygningslovens §94, §95, §96, §97, §98, §99 Det ville da etter mitt syn være i strid med de reelle hensyn, om en overtredelse av bestemmelsene i kapittel XIII skulle behandles strafferettslig forskjellig alt etter om kravet om byggetillatelse er forankret direkte i loven, eller er hjemlet i en vedtektsbestemt utvidelse av §93. Jeg finner avgjørende støtte for dette syn i bygningslovkomitéens innstilling side 187 annen spalte. Komitéens uttalelse for så vidt er det vist til i Ot. prp. nr. 1 (1964-65) side 129 første spalte.

Jeg er også enig i politimesterens anke over domsgrunnene vedrørende spørsmålet om den rettsvillfarelse som byretten har funnet bevist, var unnskyldelig. Det kan ikke være avgjørende at skiltet har vært anvendt upåtalt andre steder. Dels beror det på en konkret vurdering av forholdene på stedet om skiltet er akseptabelt, dels viser ikke minst denne sak at bygningsmyndighetenes

Side:1233

kontrollmuligheter ikke er så gode at manglende reaksjon betyr at et forhold er i orden. Helier ikke kan tiltalte fri seg for det selvstendige ansvar loven har lagt på ham som byggherre ved å gi et byrå i oppdrag å sette opp lysreklamen. Det må i det minste foreligge konkrete opplysninger om hvorledes forholdet til bygningsmyndighetene har vært drøftet og ordnet mellom tiltalte og byrået hvis dette moment skal kunne få betydning. Det er i denne forbindelse dessuten uklart hva byretten anser bevist, med hensyn til domfeltes anførsel om at byrået hadde opplyst til ham at tillatelse ikke var nødvendig.

Etter dette må byrettens dom oppheves for de punkter som gjelder bygget i Aslakveien 18. Det punkt vedrørende bygget i Ensjøveien hvor politiets anke fører frem, gjelder et for straffutmålingen uvesentlig spørsmål. Under disse omstendigheter antar jeg at det må være hensiktsmessig å utmåle ny straff for de 2 gjenstående forhold vedrørende Ensjøveien hvor byrettens dom ikke er angrepet fra noen av sidene. Ved denne straffutmåling ser jeg da helt bort fra hva som er passert i Aslakveien, slik at det ikke er nødvendig å gå inn på den saksbehandlingsanke som knytter seg til at rivningsspørsmålet i Aslakveien er omstridt.

Straffen for de 2 forhold fra Ensjøveien finner jeg passende kan settes til en bot på kr. 5.000. Jeg har da lagt vekt på i formildende retning at de 2 ulovlige byggetiltak er godtatt etterpå av bygningsmyndighetene, i skjerpende retning at domfelte i alle fall i det ene tilfellet tok en sjanse med åpne øyne og bevisst satte seg utover lovens ordning.

Etter utfallet av anken finner jeg det rimelig at saksomkostningene for byretten bortfaller.

Jeg stemmer for denne

dom:

A, født xx.xx.1928, dømmes for overtredelse av bygningsloven av 18. juni 1965 §110 nr. 2, jfr. §93 første ledd litra a og b, jfr. §87 nr. 2 b, jfr. straffelovens §63 første ledd til en bot til statskassen stor 5.000 - fem tusen - kroner eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt etter forelegg av 29. juni 1973 og post IV i tilleggsforelegg av 27. november 1973, og for så vidt han er frifunnet for det forhold som er nevnt i post III i tilleggsforelegg av 27. november 1973.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Roll-Matthiesen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:1234

Av byrettens dom (byrettsdommer Jørgen Traagstad med domsmenn):

A, født xx.xx.1928,- - -, gift og forsørger hustru og 3 barn, er uformuende, inntekt kr. 500.000,-.

Ikke tidligere straffedømt eller botlagt.

Ved forelegg og tilleggsforelegg utferdiget av politimesteren i Oslo h.h.v. 29. juni og 27. november 1973 er han forelagt bøter på h.h.v. kr. 5000,- og kr. 5.000,- eller hvis bøtene ikke betales en straff av fengsel i h.h.v. 21 og 10 dager

for forseelse mot bygningsloven av 18. juni 1965 med innarbeidet vedtekter for Oslo stadfestet 28. mai 1971 av Kommunal- og arbeidsdepartementet & 93 a, jfr. & 110 nr. 2, - - -

ved som eier og ansvarlig leder av firmaet Ullern bil- og karosseriverksted, Oslo, høsten 1971 å ha latt oppføre en verkstedhall i Aslakvn. 18, Oslo, uten at det var gitt byggetillatelse for dette fra Oslo bygningsråd.

I. Tilleggsforelegg av 27. november 1973

for forseelse mot bygningsloven av 18. juni 1965 med innarbeidet vedtekter for Oslo stadfestet 28. mai 1971 av Kommunal- og arbeidsdepartementet & 93 første ledd litra a), jfr. & 110 nr. - - - - -

ved som eier og ansvarlig leder av firma Ullern Bil- og Karosseriverksted, Oslo, høsten 1972 å ha latt oppføre et kontorbygg på firmaets tomt i Ensjøveien 17, uten at det var gitt byggetillatelse til dette fra Oslo bygningsråd.

II. bygningsloven av 18. juni 1965 med innarbeidet vedtekter for Oslo stadfestet 28. mai 1971 av Kommunal- og arbeidsdepartementet & 93 første ledd litra b), jfr. & 87 nr. 2 b, jfr. & 110 nr. 2,- - -

ved at han våren 1973 i Oslo som eier og ansvarlig leder av det under pkt. I nevnte firma uten byggetillatelse fra Oslo bygningsråd å ha latt foreta endringer og/eller reparasjoner av en lagerbygning på firmaets tomt i Ensjøveien 17, idet taket er blitt fornyet og forsterket, veggene innvendig blitt panelt med aluminium-bølgeplater og på veggen mot Ensjøveien skiftet ut utvendig bordkledning, og delvis skiftet ut reisverket i samme vegg samt satt inn 6 nye vinduer i samme vegg - hvilket har medført at enkelte deler av lagerbygningen i det vesentlige er blitt fornyet.

III. bygningsloven av 18. juni 1965 med innarbeidet vedtekter for Oslo stadfestet 28. mai 1971 av Kommunal- og arbeidsdepartementet & 93 første ledd litra g), jfr. & 107, 1., annet og tredje ledd, jfr. & 110 nr. 2, - - -

ved at han som eier og ansvarlig leder av det under pkt. 1 nevnte firma høsten 1972 i Oslo å ha latt montere på gesimsen på utstillingshallen i Ensjøveien 17 en lysreklame i nesten hele utstillingshallens lengde uten på forhånd å ha innhentet Oslo bygningsråds tillatelse til dette.

IV. midlertidig lov om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet for å sikre den økonomiske stabilitet av 9. desember 1955 nr. 19 & 7,1. og 2. ledd 1. pkt., jfr. kronprinsreg. res. av 15. februar 1957 om regulering av byggevirksomheten med senere endringer, jfr. kongelig res. av 10. oktober 1969 & 1 første ledd, jfr. & 2 nr. 1, jfr. pkt. B. bestemmelser om Kommunal- og arbeidsdepartementet om distriktsvise lempninger i reguleringsbestemmelsene for byggevirksomheten pkt. 1 og pkt. 2, - - -

Side:1235

ved at han som eier og ansvarlig leder av det under pkt. 1 nevnte firma i tiden 1971-1972 i Oslo å ha latt oppføre et kombinert kontor- og verkstedbygg med brutto gulvflate på ca. 1.070 m2 på gnr. 11 bnr. 410 Aslaksvn. 18, Røa, uten å ha fått tillatelse til dette av Fylkesforsyningsnemnda for Oslo og Akershus.

Tiltalte er innehaver av det personlige firma Ullern Bil- og Karosseriverksted. Firmaet beskjeftiger 180 personer. Firmaet har lokaler i Aslakveien 18 på Røa og i Ensjøveien 17 på Kampen. FIrmaet hadde i 1973 et stort overskudd. Tiltalte skal - som nevnt - dette året hatt en skattbar inntekt på omlag kr. 500.000,-. Firmaet reparerer årlig 12-15 000 biler.

Bygningssjefen i Oslo har 13. desember 1972 anmeldt tiltalte for oppføring av et bygg i Aslakveien 18 på skråningen ned mot Mærradalen. Anmeldelsen er grunnlaget for det forelegget Oslo politikammer utferdiget 29. juni 1973. Dette er trådt i stedet for et forelegg av 8. februar 1973 som er annullert.

Bygningsrådet i Oslo har i møte 11. april 1973 i medhold av bygningslovens §114 utferdiget forelegg mot tiltalte med pålegg om å fjerne bygningen og fyllingen samt å sette arealet tilbake i opprinnelig stand. Tiltalte har deretter 25. mai 1973 reist søksmål mot Oslo kommune med prinsipal påstand om at Bygningsrådets forelegg kjennes ugyldig. Subsidiært påståes forelegget opphevet. Saken verserer for Oslo byrett. - - -

Tiltalte har under hovedforhandlingen i straffesaken 6. juni 1974 begjært denne saken utsatt. Det vises til rettsboken. Retten har ved kjennelse besluttet å fremme straffesaken etter at aktor hadde sagt seg innforstått med at spørsmålet om inndragning utstår til det foreligger endelig dom i tvistemålet. Retten har antatt at det vil kunne ta lang tid før det foreligger en rettskraftig avgjørelse av spørsmålet om rivning. - - -

Byggearbeidet i Aslakveien 18.

Det dreier seg om oppføring av en verkstedhall med kontorer i 2. etasje. Forholdet er omhandlet i forelegg av 29. juni 1973 og IV i forelegg av 27. november 1973. - - -

Det er på det rene at tiltalte har latt oppføre den nevnte bygning i Asiakveien 18. Arbeidet er utført av ansatte i tiltaltes firma. Det ble påbegynt i 1969. Det er meningsforskjell om når bygget var ferdig og bygningsarbeidet avsluttet. Tiltalte hevder at bygget var ferdig før utløpet av 1971. Påtalemyndigheten er av den oppfatning at arbeidet må ha fortsatt et godt stykke inn i 1972. - - -

Retten må etter dette først ta standpunkt til om tiltaltes overtredelse av de nevnte bestemmelser er foreldet slik at straff ikke kommer til anvendelse.

Tiltaltes forsvarer gjør gjeldende at bygget var ferdig før utgangen av 1971 og at foreldelse løp fra dette tidspunkt. Straffen etter bygningslovens §110 er bøter. På det tidspunkt den straffbare handling ble foretatt var fristen for foreldelse ett år. Det vises til siste ledd i straffelovens §67 slik denne lød forut for lovendringen av 14. april 1972. Det er denne bestemmelsen som må komme til anvendelse. Den nye foreldelsesfrist på 2 år kan ikke gis tilbakevirkende kraft Tiltalte

Side:1236

ble først betegnet som siktet ved utferdigelsen av det annullerte forelegget av 8. februar 1973. Det var gått mer enn ett år siden opphøret av den straffbare handling.

Retten kan ikke dele forsvarerens syn. Det er - som nevnt - uklart når bygget var ferdig. Det er all grunn til å anta at dette var på et betydelig senere tidspunkt enn slutten av 1971. Det vises bl.a. til det som ovenfor er anført fra besiktigelsen senhøstes 1972. Noe bevis for når bygget var ferdig og det straffbare forhold opphørte, foreligger imidlertid ikke. Dette antas å være uten betydning. Selv om bygget hadde vært ferdig i 1971, er det på det rene at foreldelsesfristen på ett år ikke var utløpt da bestemmelsene ble endret 14. april 1972. Foreldelsesfristen ble da to år. Det er da den nye foreldelsesfrist som kommer til anvendelse. Grunnlovens bestemmelse om at lover ikke må ha tilbakevirkende kraft er ikke til hinder for dette. Retten viser til Frede Castberg - Norges Statsforfatning II, utg. 1935 296. Rettens standpunkt antas også å deles av Johs. Andenæs - se Statsforfatningen i Norge, utg. 1948 80. Foreldelse er således ikke inntrådt verken i relasjon til bygningsloven eller den midlertidige loven om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet. - - -

Byggearbeidene m.v. i Ensjøveien 17.

Tiltalte har leiet en tomt i Ensjøveien 17 hvor det lå en gammel tyskerbrakke. På tomten har han - med de nødvendige tillatelser - oppført en utstillingshall for biler. Bygget er godkjent som midlertidig.

I tilknytning til utstillingshallen har tiltalte oppført en kontorbygning på 60 m2 i en etasje.

Byggemelding ble innsendt. Bygningskontrollen foretok befaring. Det viste seg da at kontorbygningen var oppført. Samtidig viste det seg at det var blitt foretatt arbeider på tyskerbrakken som var blitt brukt som lagerskur. Byggemelding om dette var ikke innsendt. - - -

Tiltalte har erkjent det faktiske forhold slik dette er beskrevet i I, II og III i forelegg av 27. november 1973. Han erkjenner seg imidlertid ikke skyldig til straff.

Retten finner det bevist at kontorbygget i Ensjøveien 17 ble oppført høsten 1972. Det var planlagt sommeren 1972. Søknad om byggetillatelse var av 20. november 1972.

Tiltaltes forhold rammes av bygningslovens §93 første ledd pkt. a. Forholdet er straffbart etter lovens §110 nr. 2. Tiltalte kjente disse bestemmelser og var klar over at han ikke hadde fått noen byggetillatelse. Han regnet med at han ville få slik tillatelse, og anså det som en formslak at slik ikke forelå. (Tilleggsforeleggets I.)

Det er videre på det rene at tiltalte våren 1973 lot foreta følgende endringer og/eller reparasjoner av firmaets lagerbygning i Ensjøveien 17: Taket ble fornyet og forsterket, veggene ble innvendig panelt med bølgeplater av aluminium, på veggen mot Ensjøveien ble det skiftet ut utvendig bordkledning - reisverket i veggen ble delvis skiftet ut og det ble satt inn 6 vinduer i denne veggen. Det hadde ikke tidligere vært vinduer i veggen.

Bygningsrådet anså de endringer og/eller reparasjoner som var foretatt på lagerbygningen så omfattende at hele bygningen i det vesentlige var blitt fornyet. Det kreves da byggetillatelse etter

Side:1237

bygningslovens §87. Retten - som er satt med bygningskyndige meddommere - deler bygningsrådets oppfatning. Retten kan ikke se at det foreligger noen grunn til å sette bygningsrådets skjønn til side.

Forholdet er straffbart som overtredelse av bygningslovens §110 nr. 2. Det vises til lovens §93 første ledd pkt. b. Tiltalte har i det minste handlet uaktsomt. (Tilleggsforelegget II.)

I bygningslovens §107 er det bestemt at i tettbygd strøk og områder hvor det er bestemt ved vedtekt ikke må settes opp reklameskilt uten at bygningsrådet på forhånd har samtykket i dette. Unntak er gjort for mindre skilt. Det er på det rene at tiltalte høsten 1972 har latt montere en større lysreklame på gesineen på utstillingshallen i Ensjøveien 17 uten å ha innhentet noen slik tillatelse. Lysreklamen er nesten like lang som utstillingshallen.

Bestemmelsen om at det kreves tillatelse til oppsetting av reklameskilt er innarbeidet som pkt. g i §93 i bygningsvedtektene for Oslo. Slik bestemmelse står ikke i lovens §93 første ledd Etter bygningslovens §110 nr. 2 er det straffbart uten tillatelse å utføre arbeid som er nevnt i lovens §93 første ledd som - som nevnt - ikke inneholder noen bestemmelse om reklameskilt. Etter §107 tredje ledd kan imidlertid Bygningsrådet gi pålegg om at reklameskilter som er att opp uten tillatelse skal fjernes.

Spørsmålet er da om det også er straffbart å sette opp reklameskilt som krever tillatelse.

Etter bygningslovens §3 kan det i vedtekt gjøres endringer og tillegg til de bestemmelser som er gitt i loven. Enkelte bestemmelser - bl.a. bestemmelsene om straffeansvar i kap. XVI kan likevel ikke fravikes ved vedtekt med mindre dette særlig er sagt i vedkommende bestemmelse. Dette er ikke sagt i §110 nr. 2. Det er derimot nevnt i §110 nr. 1. Retten har derfor - under noen tvil - kommet til at det ikke er straffbart å sette opp reklameskilt uten tillatelse. Retten antar under enhver omstendighet at tiltalte må ha befunnet seg i en villfarelse som må anses unnskyldelig. Han har tidligere i atskillig tid hatt det samme skiltet stående på lokaler i Bygdøy Allé uten at det har vært reagert. Skiltet har også stått en tid på Lilletorget. Det er et anerkjent byrå som har satt opp lysreklamen på de forskjellige stedene. Tiltalte hevder at han av byrået har fått vite at det ikke trengtes noen tillatelse til oppsetting av reklameskilt.

Tiltalte blir etter dette å frifinne for det forholdet som er nevnt i tilleggsforeleggets III.

Tiltalte er funnet skyldig i flere straffbare handlinger slik at straffelovens §63 første ledd kommer til anvendelse. - - -

Ved fastsettelsen av straffen er det i skjerpende retning lagt vert på at tiltalte uten byggetillatelse og byggeløyve har latt oppføre en verkstedhall med kontorer på hele 1070 m2. Bygningen har - ekslusive innredningen - en verdi på flere hundre tusen kroner. Tiltalte har tidligere oppgitt verdien til kr. 300.000,-. Under hovedforhandlingen har han anslått den til kr. 150.000,-. Retten har ikke foretatt noen besiktigelse eller nærmere undersøkelse av verdien, da den ikke skal ta standpunkt til en eventuell inndragning. Arbeidet har foregått over en lengre periode - minst tre år. Arbeidet ble påbegynt uten at det

Side:1238

var søkt byggetillatelse og byggeløyve. Det ble fortsatt etter at han fikk avslag på søknad om byggetillatelse i 1970. Da forholdet ble oppdaget i november 1971 fortsatte og fullførte han arbeidet til tross for den stoppordre han fikk 8. november 1971. Tiltalte har således fullstendig satt seg ut over gitte lovbestemmelser og påbud. Det foreligger en forsettlig lovovertredelse under særlig skjerpende omstendigheter. Tiltaltes fullstendige mangel på respekt for bygningslovens bestemmelser bekreftes av forholdet i forbindelse med kontorbygget i Ensjøveien 17 som - isolert sett - er mindre grovt. Særlig graverende er det at tiltalte ved byggingen i Aslakveien 18 har satt seg utover de bestemmelser om byggeløyve som lovgiveren har funnet nødvendig for å sikre den økonomiske stabilitet og å fremme en samfunnsmessig forsvarlig fordeling av investeringene. Ved sin handlemåte har tiltalte på utilbørlig måte varetatt sine egne økonomiske interesser og handlet til fortrengsel for andre som har holdt seg lovens bestemmelser etterrettlige. Byggingen i Aslakveien 18 er således å betrakte som en forsettlig lovovertredelse under særlig skjerpende omstendighet. Retten viser til Høyesteretts uttalelse i Rt-1965-1008 på side 1009 til 1010. Overfor slik fremferd er det nødvendig å reagere strengt av hensyn til den alminnelige lovlydighet. I betraktning av tiltaltes inntektsforhold og størrelsen av hans bedrift, må reaksjonen bl.a. være en høy bot slik at det hele ikke skal kunne avskrives som en driftsutgift.

Det er på den annen side tatt i betraktning at tiltalte ikke tidligere er domfelt eller botlagt. Det er åpenbart at byggingen i Aslakveien 18 i høy grad var i tiltaltes interesse og i betydelig utstrekning har bedret bedriftens konkurransevilkår. Det som er anført om at tiltalte skal ha befunnet seg i en nødstilstand, kan imidlertid etter rettens oppfatning ikke tillegges særlig vekt. Det vises for så vidt til det som er anført i den nevnte Høyesterettsdom. Tiltalte kjente bestemmelsene om nødvendigheten av byggetillatelse og byggeløyve, og han pliktet å ta dette i betraktning når han planta utbyggingen av sin bedrift. - - -