Rt-1973-1125
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-10-06 |
| Publisert: | Rt-1973-1125 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 156/1973 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Lorentzen, Tønseth, Stabel, Bølviken, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §3, §67, Bygningsloven (1965) §110, Strand- og fjellplanleggingsloven (1971) §2, §69, Bygningsloven (1924) §152, §4, §82, §93, Midl strandplanlov (1965) §1, §2, §4, §9 |
Dommer Lorentzen: Politimesteren i Nordmøre utferdiget 24. januar 1973 tiltale mot A for overtredelse av
«I) midlertidig lov om forbud mot bygging m.v. i strandområder
Side:1126
ved sjøen av 25. juni 1965, §9, jfr. §1, jfr. §2 - hvoretter det i de områder som går inn under denne lov, ikke kan påbegynnes oppført bygning uten særskilt samtykke, jfr. §4, derved at han om høsten 1971, førte opp en 25 m2 stor hytte på Heggemsnes i Surnadal, ca. 50 meter fra strandlinjen
II) bygningsloven av 18. juni 1965, §110, nr. 2, jfr. §82 annet ledd, jfr. §4, jfr. skriv fra kommunal- og arbeidsdepartementet av 2.12. 1968, inntatt i Norsk Lovtidend 1. avd., side 1478, om stadfestelse av vedtekter til bygningsloven §82, nr. 2, jfr. bygningsloven §93 litra a - hvoretter oppføring av bygning ikke må utføres uten at søknad på forhand er sendt bygningsrådet, og dette deretter har gitt tillatelse, derved at han til tid og sted som anført under pkt. 1, forholdt seg som der nærmere beskrevet, til tross for at bygningsrådet ikke hadde gitt tillatelse.»
Nordmøre herredsrett kom til at straffansvaret var foreldet ett år etter at hytta ble fullført i august 1971, og avsa 30. april 1973 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1945, frifinnes.
Han tilkjennes saksomkostninger med kr. 400,- - firehundre
Politimesteren i Nordmøre har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. I ankeerklæringen er anført:
«Etter påtalemyndighetens mening består de straffbare forhold i at frifunne unnlot å innhente bygningsrådets tillatelse og at han unnlot å innhente dispensasjon etter reglene i den midlertidige strandlov. Plikten etter bestemmelsene anført i tiltalebeslutningen består også etter at hytta er oppført.
Dommen henviser bl.a. til Rt-1954-1186. Det synes å fremgå av 2. avsnitt side 1187 at Høyesterett i dette tilfelle regnet foreldelsesfristen fra det tidspunkt det straffbare forhold kom til bygningsmyndighetens kunnskap.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Allerede i 1930 slo Høyesterett fast at utgangspunktet for foreldelse av adgangen til å reise straffesak for overtredelse av §152 nr. 1 og 5 i bygningsloven av 1924 var oppførelsen av bygningen, jfr. Rt-1930-781. Dommen i Rt-1954-1186 må forstås på samme måte. Forarbeidene til bygningsloven av 1965 viser at det ved utformingen av den nye lovs §110 nr. 2 ble tatt sikte på at foreldelsesfristen etter straffelovens §67 skulle løpe fra det tidspunkt byggearbeidet ble avsluttet. I innstillingen fra komiteen til revisjon av bygningsloven er det om dette uttalt følgende (side 187): «Uttrykket «utfører eller lar utføre» er valgt for å gjøre det klart at det ikke bare er å sette arbeidet i gang (jfr. «påbegynner» i loven av 1924) som er straffbart, men også den fortsatte utførelse, noe som tillike har betydning for foreldelsesfristens utgangspunkt, jfr. Rt-1930-781 og 1954 1186.» Se også Ot. prp. nr. 1 for 1964-65 side 129. Jeg er derfor enig med herredsretten i at utgangspunktet for foreldelse av overtredelsen av
Side:1127
bygningsloven i det foreliggende tilfelle var fullførelsen av byggearbeidet i august 1971.
Midlertidig lov om forbud mot bygging m.v. i strandområder ved sjøen av 25. juni 1965 hadde i §2 forbud mot å påbegynne oppføring av bygning uten særskilt samtykke. Bestemmelsen var formulert i likhet med §152 nr. li bygningsloven av 1924. Utgangspunktet for foreldelse av adgangen til å reise straffesak for overtredelse av §2 i strandloven av 1965 kan etter denne ordlyd iallfall ikke være et senere tidspunkt enn utgangspunktet for foreldelsen av overtredelse av bygningslovens §110 nr. 2.
Etter straffelovens §67 siste ledd var foreldelsesfristen ved overtredelse av bygningsloven og strandloven i 1971 ett år. Den forlengelse av fristen til 2 år som ble gjennomført ved lov nr'. 15 av 14. april 1972, kommer ikke til anvendelse i det foreliggende tilfelle, jfr. straffelovens §3 første ledd.
Adgangen til å reise straffesak var således foreldet før saken ble tatt opp og forelegg ble utferdiget i november 1972.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Bølviken og Hiorthøy: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne S. Karoliussen med domsmenn): - - -
Etter å ha hørt tiltaltes og vitnenes forklaring, og etter å ha studert det fremlagte materialet finner retten følgende saksforhold bevist:
Den 9. juni 1970 søkte tiltalte Surnadal kommune om å få sette opp en fritidshytte nærmere strandlinjen enn 100 meter på eiendommen «Heggemsnes» i Bøfjord i Surnadal. Tiltalte søkte om dispensasjon fra den midlertidige strandloven av 25. juni 1956 nr. 5, jfr. lovens §1, §2 og §4.
Tiltalte er oppvokst i kommunen og ville derfor ha en hytte her.
Hans søknad ble behandlet av de kommunale instanser og formannskapet fant å kunne innvilge hans søknad. Dette vedtaket ble tiltalte underrettet om i et brev fra formannskapet av 3. september 1970. I brevet ble han samtidig gjort oppmerksom på at fylkesfriluftsnemnda i Møre og Romsdal hadde adgang til å påklage formannskapets avgjørelse til Kommunal- og arbeidsdepartementet innen 2 måneder fra fylkesfriluftsnemnda fikk melding om formannsskapets vedtak, og at en eventuell klage hadde oppsettende virkning, «stoggande verknad» og at han derfor ikke kunne innrette seg etter formannskapets vedtak før 2 månedersfristen var ute, eller der forelå melding om at fylkesfriluftsnemnda ikke ville bruke sin klageadgang. Fylkesfriluftsnemndas klageadgang er hjemlet i lovens §4,3. og fjerde ledd.
Den 23. september 1970 opplyste fylkesfriluftsnemnda i et brev til Surnadal kommune at den ville klage formannsskapets dispensasjon
Side:1128
fra strandloven inn for departementet. Fylkesfriluftsnemndas anke var begrunnet i hensynet til friluftsinteressene i det område der hytta skulle ligge.
Tiltalte ble gjort kjent med fylkesfriluftsnemndas beslutning i et brev fra Surnadal kommune av 28. september 1970. Også i dette skrivet ble tiltalte gjort oppmerksom på at klagen hadde oppsettende virkning. Fylkesfriluftsnemnda hadde besluttet å påklage formannskapets avgjørelse innen den 2 månedersfrist som loven setter.
I et brev av 15. oktober 1970 til Surnadal formannskap kommer tiltalte med en del kritiske bemerkninger til fylkesfriluftsnemndas vedtak om å benytte sin klageadgang. Dette brevet fra tiltalte ble visstnok behandlet av formannskapet uten at det resulterte i noe vedtak. Saken var for så vidt tatt ut av kommunens hånd.
I juli måned 1971 begynte tiltalte byggingen av hytta på eiendommen «Heggemsnes» i Bøfjord i Surnadal kommune. Hytta stod ferdig en gang i løpet av august måned 1971. Det er en fritidshytte på 25 m2 og den ligger ca. 40 meter fra strandlinjen. Da hytta ble bygget var der ennu ikke truffet noe vedtak angående tiltaltes søknad om dispensasjon fra strandloven. Såvidt vites er der ennu ikke pr. i dag truffet noen avgjørelse i saken.
Hytta er bygget også uten at der på forhånd var søkt om byggetillatelse av Surnadal bygningsråd.
Den 6.10.1972 ble tiltalte anmeldt av Surnadal bygningsråd.
Den midlertidige strandlov av 25. juni 1965 var i tid begrenset til 1.7.1970. Den 19.6.1970 ble loven forlenget til 1.7.1971. Den 18.6.1971 ble loven igjen forlenget til 1.1.1972. Det ble ved hver forlengelse gjort små endringer i loven. Disse endringer er uten betydning for det foreliggende spørsmål. Det er etter dette på det rene at den midlertidige strandlov var i kraft da tiltalte bygget sin hytte. Straff for overtredelse av loven og dens forskrifter er hjemlet i dens §9. Både forsettlig og uaktsom overtredelse er straffbar. Lovens §1, §2 og §4, sammenholdt med §9 mener retten må føre til at tiltaltes handling var straffbar. Der er for det område hytta står ikke stadfestet noen reguleringsplan, og der er heller ikke utarbeidet noen region- eller generalplan for området. Hytta står utenom tettbygd strøk.
Retten finner at tiltalte har handlet uaktsomt ved å bygge hytta uten at der forelå noen avgjørelse angående hans søknad om dispensasjon fra strandloven. Tiltalte var uttrykkelig gjort oppmerksom på i de to foran nevnte skrivene av 3. og 28. september 1970 fra Surnadal kommune at fylkesfriluftsnemnda kunne påklage formannskapets vedtak og at slik klage hadde oppsettende virkning. Hans brev til kommunen av 15.10. 1970 viser også at han var innforstått med at formannskapets avgjørelse var påklaget. Under disse omstendigheter kunne en spørre om ikke overtredelsen var fortsettlig. Retten er imidlertid blitt stående ved uaktsomhet.
Som foran nevnt var hytta bygget også uten at der var innhentet byggetillatelse. Dette finner retten er en straffbar overtredelse av bygningslovens §110 nr. 2, jfr. §82 annet ledd jfr. §4, jfr. §93 første ledd litra a. Den 2. desember 1968 har Kommunal- og arbeidsdepartementet stadfestet vedtak av Surnadal kommunestyre av 21. juni 1968 hvoretter byggetillatelse
Side:1129
er nødvendig også for fritidshytter. Tiltalte har hevdet at han ikke var klar over denne bestemmelse. Imidlertid finner retten ikke å kunne godta noen unnskyldelig rettsvillfarelse på dette punkt. Når tiltalte går i gang med å bygge hytte så må man også kunne forlange at han setter seg inn i de bestemmelser som gjelder for slik virksomhet.
Etter dette finner retten det godtgjort at tiltalte har overtrådt de lovbestemmelser som tiltalen beskriver.
Det er fra forsvarerens side gjort gjeldende at straffeansvaret er foreldet. Straffeansvaret for de forseelser som tiltalen gjelder foreldes etter ett år, jfr. strl. §67 siste ledd. Forsvareren har hevdet at det straffbare forhold opphørte da hytta stod ferdig i august 1971 og at foreldesen begynte sitt løp fra dette tidspunkt, jfr. strl. §69 første ledd. Da forelegget ble utferdiget den 29. november 1972 skulle straffeansvaret være foreldet.
Retten finner å måtte gi forsvareren medhold i dette syn. De straffbare forhold tiltalte har gjort seg skyldig i består i at han har bygget en hytte uten at der forelå nødvendig dispensasjon fra den midlertidige strandlov og uten at der forelå nødvendig byggtillatelse fra bygningsrådet. Slik de straffbare forhold er beskrevet i loven og i forelegget kan ikke retten se at det å ha hytte stående tiltross for de manglende tillatelser er noe straffbart forhold. Retten viser i så måte til avgjørelsene i Rt-1930-781, Rt-1954-1186 og til et beslektet tilfelle i Rt-1958-507. For øvrig viser en til Andenæs «Strafferett» i 1956 492, 1. avsnitt
De lovfortolkningsspørsmål som oppstod for Høyesterett i de foran nevnte avgjørelser mener retten er av samme art som de som foreligger i nærværende tilfelle.
Foreldelse av straffeansvaret er altså etter rettens mening inntrådt 1 år etter at hytta ble opphørt. - - -