Rt-1983-1451

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1983-12-10
Publisert:	Rt-1983-1451 (349-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 10. desember 1983 i l.nr. 158/1983
Parter:	Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Skåre, Bugge, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §228, §52, §53, §54, §33, §4

Dommer Sandene: Halden forhørsrett avsa 6. september 1983 dom med slik domsslutning:

«Siktede nr. 1 B, født xx.xx.1942, og siktede nr. 2 A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av skattebetalingsloven §51 jfr. §4 og §33 til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager, dog slik at straffen gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år i medhold av straffeloven §52, §53, §54.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Dommen er påanket av politimesteren i Halden til skjerpelse av straffen. Påtalemyndigheten mener at det burde vært anvendt ubetinget fengselsstraff.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

De domfelte har som eiere og daglige ledere av firma B og A Industri og skipsmekanikk ved utbetaling av lønn til de ansatte i firmaet unnlatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt forskuddstrekk for 6. periode 1981, og for 1., 2. og 3. periode 1982 med til sammen minst kr. 150000 til staten og Halden og Skjeberg kommuner. Det skyldige trekkbeløp er utregnet ut fra arbeidsgivers plikt til å foreta forholdsmessig skattetrekk i de lønninger som faktisk utbetales. Oppgaver over skattetrekket ble innsendt til myndighetene. Men etter utbetaling av nettolønn til de ansatte var det ikke likvider tilbake til å dekke forskuddstrekket. A og B innleverte selv boet til skifteretten, og konkurs ble åpnet 30. juni 1982, ikke 1. juni 1982 som angitt i forhørsrettens dom.

Forhørsretten var i tvil om straffutmålingen. Retten la i formildende retning vekt på at regnskapene var korrekt ført og trekkoppgaver sendt myndighetene. Det ble også lagt vekt på at betaling av lønninger ble prioritert for at bedriften kunne holdes i gang. Den økonomiske situasjon og konkursen skyldes i det vesentlige forhold som de domfelte ikke hadde herredømme over. De domfelte har store gjeldsforpliktelser i forbindelse med konkursen, blant annet faste månedlige lønnstrekk for betaling av skatter. Retten konkluderte med at verken almenpreventive eller individualpreventive hensyn krevde ubetinget fengselsstraff.

De domfelte har i lang tid, 8 måneder, unnlatt å foreta skattetrekk. Det samlede beløp som ikke er trukket, er betydelig, mer enn kr. 150000. Utgangspunktet er etter rettspraksis at det i et slikt tilfelle skal reageres med ubetinget fengselsstraff. Det må kreves særlige formildende omstendigheter for betinget fengsel. Dette må etter min mening gjelde også etter det endrede syn på unnlatt betaling av merverdiavgift som er kommet til uttrykk ved lovendringen 3. juni 1983 i §72 i lov om merverdiavgift. Unnlatelse av å innbetale merverdiavgift ble da avkriminalisert. Men i forbindelse med denne lovendring er det ikke uttalt noe om en lempning av straffansvaret for unnlatt skattetrekk etter skattebetalingsloven. Høyesterett har i en avgjørelse 7. oktober 1983, Rt-1983-1118, gitt uttrykk for at det er vanskelig å se helt bort fra at lempningen i merverdiavgiftsloven straffebestemmelser kan få betydning også i tilfelle som gjelder overtredelse av trekkbestemmelsene i skattebetalingsloven. Men jeg forstår avgjørelsen slik at utgangspunktet er det samme som tidligere, ubetinget fengsel.

Etter min mening foreligger det ikke særlige formildende omstendigheter som kan lede til at fengselsstraffen gjøres betinget i dette tilfelle. Det har her ikke vært tale om forbigående betalingsvanskeligheter, som resultat av svikt i inngangen av utestående fordringer. Firmaets økonomiske vanskeligheter og konkursen var et resultat av utviklingen i bransjen med skjerpet konkurranse, og vanskelighetene hadde sammenheng med at de domfelte ikke behersket den forretningsmessige virksomhet som de hadde engasjert seg i. Bedriftens økonomiske vanskeligheter kan etter dette ikke tilskrives forhold som de domfelte ikke hadde herredømme over. At bedriftens regnskaper er ført korrekt og skattetrekksoppgavene sendt myndighetene i rett tid, kan etter min oppfatning ikke begrunne anvendelse av betinget fengselsstraff.

Jeg finner at straffen passende kan settes til ubetinget fengsel i 24 dager. Jeg former ingen konklusjon, da jeg er kjent med at jeg er i mindretall.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at anken bør forkastes og vil bemerke:

Det er påpekt i Høyesteretts kjennelse 7. oktober 1983, Rt-1983-1118, at de lempninger som er gjort i merverdiavgiftsloven straffebestemmelser kan få betydning for straffutmålingen i saker som gjelder unnlatelse av å foreta skattetrekk. Dette bør etter min mening være avgjørende for anvendelse av betinget straff i et tilfelle som det foreliggende. Jeg slutter meg derfor til det resultat forhørsretten er kommet til, og kan i det vesentlige slutte meg til forhørsrettens begrunnelse. I anledning av prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å presisere at de trekkoppgaver som er innsendt, helt ut er riktige. Fra aktors side er vist til en viss kritikk av regnskapet som framkom under bobehandlingen, men denne kritikk har ingen sammenheng med spørsmålet om trekkplikten og trekkets størrelse, og det er for øvrig uklart om de domfelte kan klandres for de mangler ved regnskapet som borevisor har påpekt. Jeg kan heller ikke slutte meg til den kritikk av de domfeltes uttak av bedriften som framgår av borevisors utredning. Det knytter seg en rekke uklarheter til premissene for denne beregning som ikke er nærmere belyst. Jeg peker ellers på at bedriften ble drevet som ansvarlig foretak, og at de domfelte derfor er personlig ansvarlige for selskapsgjelden, herunder trekkansvaret. Etter konkursens åpning er en betydelig del av skattegjelden nedbetalt, dels ved opptak av lån og dels ved faste lønnstrekk.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Sandene.

Dommer Bugge: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Skåre.

Justitiarius Ryssdal: Det er intet som tyder på at det i forbindelse med endringen i 1983 av merverdiavgiftsloven §72 ble overveid å foreta noen lempning av straffansvaret etter skattebetalingsloven §51 for den som ved utbetaling av lønn eller andre ytelser forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å foreta pliktig forskuddstrekk til sikring av skatter til det offentlige.

I rettspraksis er det til denne tid lagt til grunn at det som regel må reageres med ubetinget fengselsstraff når en arbeidsgiver gjennom lengre tid og i betydelig utstrekning har unnlatt å gjennomføre pliktig skattetrekk med den følge at skyldige skatter ikke blir betalt, jfr. Rt-1978-908. I likhet med førstvoterende kan jeg ikke finne at det er grunn til å foreta noen vesentlig endring i denne praksis. En annen ting er at det ved straffutmålingen i saker om overtredelse av skattebetalingsloven §51 etter omstendighetene kan være vanskelig å se helt bort fra de lempninger som i 1983 ble gjort i merverdiavgiftsloven straffebestemmelser.

Den som gjør seg skyldig i overtredelser av skattebetalingsloven §51 jfr. §4, vil ofte - med større eller mindre rett - gjøre gjeldende at overtredelsene ene og alene var begrunnet i ønsket om å holde bedriften gående, og at det var uforskyldte driftsmessige og økonomiske problemer som førte til at det ikke forelå midler til både å betale de ansatte tariffmessig lønn og til samtidig å trekke skatt av lønnen. Dette kan etter min mening ikke tillegges avgjørende vekt i tilfelle hvor en arbeidsgiver gjennom lengre tid driver sin virksomhet til tross for at dette bare kan skje ved at det ikke blir foretatt pliktig skattetrekk. Skattetrekkspenger, som etter loven skal holdes i egen kasse, kan ikke på denne måte brukes til å subsidiere en virksomhet som ikke kan drives lønnsomt. Og det må være lovgiverens oppgave å avgjøre om det er nødvendig å opprettholde straffebestemmelsen i skattebetalingsloven §51 for å sikre at pliktig skattetrekk blir gjennomført ved lønnsutbetalinger.

Når det gjelder straffutmålingen i den foreliggende sak, har jeg vært i tvil. Overtredelsene gjelder ganske betydelige beløp, og jeg er enig med førstvoterende i at den omstendighet at det er levert riktige skattetrekkoppgaver i seg selv ikke er tilstrekkelig til at det bør gis betinget dom. Men etter at de to domfelte i 1981-82 drev en forretningsmessig virksomhet som de ikke behersket, er de nå kommet godt i gang, den ene som mekaniker, den annen som reisende reparatør. Etter det som er opplyst om deres arbeidsforhold, må jeg gå ut fra at selv en kortvarig ubetinget fengselsstraff kan volde betydelige vanskeligheter. Som nevnt av annenvoterende, er de domfelte også personlig ansvarlige for selskapsgjelden, herunder trekkansvaret, og en betydelig del av skattegjelden er nedbetalt etter konkursen. Jeg er videre enig med annenvoterende i at det ikke er godtgjort at det er grunnlag for kritikk mot de domfeltes privatuttak fra bedriften.

Etter omstendighetene er jeg kommet til at det i dette tilfelle må være forsvarlig å opprettholde den betingede straff som forhørsretten har fastsatt, og at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen derfor bør forkastes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Jeppe Normann):

Siktede nr. 1 B er født xx.xx.1942 - - -. Han er mekaniker og har en inntekt på ca kr. 170000,- pr. år brutto. Han er uformuende. B er gift og har tre barn hvorav et som han forsørger. Han er tidligere verken straffedømt eller bøtlagt.

Siktede nr. 2 A er født xx.xx.1949 - - -. Han er reparatør og har en bruttolønn på ca kr. 8000,- pr. måned. Uformuende. A er gift, men separert og forsørger to barn. Bidrag til barna er ennå ikke fastsatt. A er straffedømt en gang tidligere i 1971 for overtredelse av straffeloven §228.

Halden politikammer har den 16. august 1983 siktet B og A for overtredelse av:

Lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 §51 jfr. §4 og §33, - - -

ved som eiere og daglige ledere av firma B og A Industri og skipsmekanikk, X, ved utbetaling av lønn til sine ansatte å ha unnlatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt forskuddstrekk for 6. periode 1981, 1., 2. og 3. periode 1982 med tilsammen minst kr. 150000,- til Staten, Halden og Skjeberg kommuner, eller å ha medvirket hertil. - - -

B og A startet i juni 1979 firmaet B & A. Dette var et mekanisk verksted som skulle arbeide med reparasjoner og nymonteringer innenfor industri og skipsbygging. Firmaet hadde kontoradresse i X. Firmaet ekspanderte meget sterkt de første årene og hadde stor tilgang på oppdrag. I perioder kunne firmaet ha opptil 40 mann ansatt.

Etter de siktedes opplysninger gikk firmaet stort sett godt frem til årsskiftet 1981-1982. På det tidspunkt skjedde imidlertid flere ting som forrykket firmaets situasjon. For det første mistet innehaverne den fornødne oversikt over firmaets økonomiske situasjon. Dette skyldes dels egen manglende innsikt i økonomi, men også at firmaets regnskapsfører ikke leverte avtalte regnskapsutdrag hver annen måned, men at utdragene ble opptil 6 måneder forsinket. Det ble også foretatt vesentlige lønnsøkninger i 1981, økninger som ikke kunne kompenseres i økte priser pga. lønns- og prisstoppen som ble innført umiddelbart etterpå. Svikten i skipsbyggingsindustrien medførte også at arbeidsoppdragene tildels uteble og det oppsto en sterk priskrig innenfor bransjen. I tillegg til dette tapte B & A et større beløp ved at de ble sittende inne med en usalgbar varebeholdning til en verdi av ca 160-170 tusen kroner. Som en følge blant annet av det ovennevnte innleverte B og A sitt bo til skifteretten og konkurs ble åpnet den 1. juni 1982.

B og A erkjenner at firmaet på grunn av manglende midler utbetalte lønn til sine ansatte for de i siktelsen nevnte perioder uten at det ble foretatt innbetalinger av forskuddstrekk. Forskuddstrekk ble beregnet på vanlig måte, men det var ikke likvider igjen etter at netto lønn var utbetalt til å dekke forskuddstrekket. B og A regnet med at de på høsten 1982 skulle få flere oppdrag, og at de således skulle bli istand til å innbetale det skyldige skattetrekk. Oppgangen uteble og ved konkurs var fremdeles skattetrekket udekket.

B og A innrømmet å ha prioritert lønnsutbetalingene slik at skattetrekket ikke ble innbetalt. Dette ble gjort forsettlig og med kunnskap om unnlatelse av innbetaling av trekk er straffbart i henhold til skattebetalingsloven §51.

Retten finner etter dette det bevist at B og A har forholdt seg slik i siktelsen nevnt. I det såvel de subjektive som objektive betingelser for straff er tilstede blir de således å domfelle for overtredelse av skattebetalingsloven §51 jfr. §4 og §33.

Halden politikammer har foreslått som en passende reaksjon at de siktede dømmes til en straff av fengsel i 30 dager. Retten har vært i tvil med hensyn til straffutmålingen. Det er en fyldig rettspraksis på området, men som oftest har overtredelsene av skattebetalingsloven §51 blitt pådømt og straff utmålt i tilfeller hvor også andre lovbestemmelser har vært inne i bildet, og da særlig overtredelse av omsetningsavgift/merverdiavgift. Rene tilfeller av straffutmåling med bakgrunn i skattebetalingsloven §51 finner en bl.a. i Rt-1978-908, Rt-1979-436 og Rt-1981-511.

Retten legger i skjerpende retning vekt på at det beløp som er unnlatt innbetalt ikke er ubetydelig og at almenpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon.

I formildende retning legger retten vekt på at regnskapene er korrekt ført og at oppgaver over skattetrekket er innsendt myndighetene. Videre legges det vekt på at det ikke fantes midler i firmaets kasse til å betale ut mer enn netto lønn, og at prioriteringen ble foretatt for å kunne holde firmaet gående. Den vanskelige økonomiske situasjonen B og A var kommet opp i skyldes i det vesentlige utenforstående for dem ukontrollerbare årsaker. Disse argumenter vil ofte kunne påberopes i saker av denne art og kan selvfølgelig ikke aksepteres som straffriende unnskyldninger. Retten er imidlertid av den oppfatning at de har betydning for vurderingen av hvorvidt det skal reageres med ubetinget eller betinget reaksjon. Begge de tiltalte har i dag store gjeldsforpliktelser i forbindelse med konkursen, bl.a. blir de trukket fast månedlig i lønn for å tilbakebetale det skyldige skattetrekk.

Retten er etter dette kommet til at det verken av almenpreventive eller individualpreventive hensyn er nødvendig med en ubetinget reaksjon, og straffen settes passende til fengsel i 45 dager som gjøres betinget med en prøvetid på to år. - - -