Rt-1978-1279

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-10-28
Publisert:	Rt-1978-1279
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 159B/1978
Parter:	Ragna Omland (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Abraham Haddeland (advokat Halvard Duesund - til prøve).
Forfatter:	Egil Endresen, Lorentzen, Elstad, Blom. Mindretall: Løchen
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Skjønnsprosessloven (1917) §26, §63, §65, §6, §74

Dommer Egil Endresen: Denne saken gjelder spørsmålet om Abraham Haddeland har rett til å løse eiendommen gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes på odel, og dermed også eiendommen gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal kommune. Disse to eiendommer som ligger på hver sin side av kommunegrensen, utgjør en driftsenhet. Gnr. 193 bnr. 2 er hovedbruket, og gnr. 87 bnr. 4 er et nes som i 1922 ble tilkjøpt eiendommen

Side:1280

for å redusere gjerdeholdet. Gnr. 193 bnr. 2 er på ca. 900 dekar og gnr. 87 bnr. 4 på ca. 90 dekar.

Abraham Haddeland reiste ved forliksklage den 7. februar 1973 odelssak mot sin søster Ragna Omland. Denne hadde arvet eiendommen av sin bror Olav Haddeland, men Abraham har bedre odelsrett enn Ragna. I forliksklagen ble eiendommen betegnet som gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal. Abraham var ubekjent med at det nes som var tilkjøpt eiendommen, hadde et eget matrikkelnummer, men det var den hele tid hans hensikt å løse hele eiendommen. Ragna Omland var klar over at det forelå to bruksnummer og drøftet forholdet med sin advokat. Hun unnlot imidlertid å bringe spørsmålet opp under behandlingen i forliksrådet, og først under odelstaksten ble forholdet nevnt. Da Abraham ville løse den samlede eiendom, forlangte hennes advokat taksten avvist på grunn av manglende forliksmegling for gnr. 87 bnr. 4. Retten avgav den 15. november 1973, uten at det er helt klarlagt på hvis initiativ, alternative takster, én for hele eiendommen under ett og én for eiendommen gnr. 193 bnr. 2, som var den eiendom som var nevnt i forliksklagen.

For ikke å risikere å bli møtt med den innsigelse under løsningssaken at det ikke var meglet for gnr. 87 bnr. 4, begjærte Abraham Haddeland alt før odelstaksten var avhjemlet forliksmegling også for dette bruk. Den 4. desember 1973 forlangte han overtakst for gnr. 193 bnr. 2, og den 25. april 1974 odelstakst over gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes. Under henvisning til skjønnslovens §6 annet ledd ble også denne takst begjært ved Lyngdal herredsrett, selv om gnr. 87 bnr. 4 ligger innen Mandal sorenskriverembete.

Odelsovertaksten over gnr. 193 bnr. 2 og odelstaksten over gnr. 87 bnr. 4 ble avholdt samme dag. Odelstaksten over den siste eiendom var imidlertid begjært etter at lovendringen av 26. januar 1973 var trådt i kraft, slik at odelsovertaksten gikk etter den gamle skjønnsordning, mens odelstaksten over bnr. 4 som var forlangt etter 1. januar 1974, måtte avholdes etter den nye skjønnsordning.

Også under disse skjønnsforhandlinger forlangte Ragna Omland saken avvist, men skjønnsretten besluttet i kjennelse å sette hennes innsigelse som den forstod gjaldt vernetingsreglene, til side og henviste spørsmålet til avgjørelse under løsningssaken. Odelsovertaksten over gnr. 193 bnr. 2 ble satt til kr. 95 000 og odelstaksten over gnr. 87 bnr. 4 til kr. 11 000, mot kr. 68 000 for bnr. 2 og kr. 74 000 for begge bruk under ett ved den opprinnelige odelstakst.

På grunn av de endrede prosessregler måtte løsningssak reises i to stevninger, og disse kunne av samme grunn ikke forenes til felles behandling på grunn av rettens forskjellige sammensetning og ble behandlet hver for seg.

I saken om hovedbruket avsa Lyndal herredsrett den 10. november 1975 dom med slik domsslutning:

«1. Under forutsetning av at odelsretten til gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes er gått tapt er odelsretten til gnr. 193 bnr. 2 gått tapt og Ragna Omland blir å frifinne.

2. Under forutsetning av at odelsretten til gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes er i

Side:1281

behold tilpliktes Ragna Omland å utstede heftefritt skjøte på den faste eiendom gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal til Abraham Haddeland mot å få utbetalt den ved overtakst av 6. november 1974 nevnte løsningssum kr. 95 000,- - femognittitusenkroner - og å fravike eiendommen innen første faredag 14. april 1975.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke under noen av de foranstående alternativer.»

Denne dom er nå rettskraftig.

Saken vedrørende gnr. 87 bnr. 4 ble først behandlet av herredsretten den 19. oktober 1976, og den 2. november samme år avsa retten dom med slik domsslutning:

«Ragna Omland frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne siste dom ble av Abraham Haddeland påanket til Agder lagmannsrett som den 10. oktober 1977 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Ragna Omland dømmes til å utstede heftefritt skjøte på den faste eiendom gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes til Abraham Haddeland mot å få utbetalt den ved odelstakst av 6. november 1974 fastsatte løsningssum kr. 11000 og å fraflytte eiendommen innen første faredag 14. april 1978.

Forutsetningen er at Abraham Haddeland samtidig løser gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal på de vilkår som er fastsatt i Lyngdal herredsretts dom av 10. november 1975.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er av Ragna Omland påanket til Høyesterett. Hun hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har bygd sitt resultat på at begjæringen om overtakst gjaldt begge de omtvistede bruk. Det må nå anses godtgjort at denne begjæring bare gjaldt gnr. 193 bnr. 2. I og med at det under den første takst forelå en alternativ takst for begge eiendommer under ett, og det ikke er begjært overtakst over dette alternativ i odelstaksten, må avholdelsen av denne første takst danne utgangspunktet for fristen til å reise løsningssak. Fristen er da i henhold til den da gjeldende skjønnslovs §65 oversittet, og Abraham har da etter samme lovs §74 tapt sin odelsrett. Det anføres videre at odelsløsning her er reist i to søksmål, og den ankende hevder under henvisning til dom i Rt-1948-283 at en eier ikke behøver å finne seg i to odelssøksmål fra samme mann om samme eiendom. Endelig hevdes det fra den ankende part at det ikke foreligger lovlig løsningstilbud, da det nå ikke foreligger en samlet takst over eiendommene, og den samlede eiendomsverdi kunne ha vært større dersom de var vurdert under ett. En slik verdsettelse er det kun skjønnsretten som kan foreta. En innsigelse om at saken for så vidt angår gnr. 87 bnr. 4 måtte bli å avvise på grunn av feil verneting, er ikke opprettholdt for Høyesterett. I og med at løsningsretten til gnr. 87 bnr. 4 er falt bort, har han også tapt retten til å løse

Side:1282

gnr. 193 bnr. 2.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Ankemotparten Abraham Haddeland har tatt til motmæle og hevder at lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat, selv om grunnlaget for den begrunnelse lagmannsretten har gitt for dette resultat, svikter.

Når saken har fått et noe særegent forløp, skyldes dette to faktorer, dels at den ankende part ikke gjorde oppmerksom på at det til hovedbruket lå et eget matrikkelnummer slik at det kunne bli foretatt en reell megling som omfattet hele eiendommen, og dels den lovendring som fant sted i 1973 og som gjorde at de to bruksnummer måtte behandles etter forskjellige prosessregler. Det kan aldri ha vært tvil om at det var Abrahams mening å løse hele eiendommen, og han har aldri oppgitt å løse noen del av denne driftsenhet. Ragna hadde forut for forliksbehandlingen konferert med advokat og var da forliksbehandlingen fant sted, klar over betydningen av plikten til å løse hele eiendommen når den utgjorde en driftsenhet. Når det så under takstforretningen ble påstått avvisning på grunn av manglende forliksmegling, måtte Abraham regne med at han under løsningssaken ville møte denne innsigelse som kunne føre til tap av hans odelsrett. Han tok derfor ut forliksklage også for dette bruksnummer før odelstaksten var avhjemlet, og da det ikke forelå noen takst over denne del av eiendommen, begjærte han odelstakst over bnr. 4. Etter ankemotpartens syn var det en feil at herredsretten ikke utsatte taksten til ny forliksmegling var foretatt, eller avgjorde hvilken virkning det måtte få at bnr. 4 ikke var nevnt i den første forliksklagen i stedet for å henvise dette spørsmål til løsningssaken. Dette var en prosessforutsetning som herredsretten etter skjønnslovens §26 pliktet å ta opp til avgjørelse. Hvis den alternative takst over hele eiendommen fra den første odelstaksten skulle ha vært rettskraftig, skulle herredsretten ha avvist kravet om odelstakst over gnr. 87 bnr. 4. Fristen for å reise løsningssak må således regnes fra første gang det ble foretatt takst over gnr. 87 bnr. 4 og den samtidige odelsovertakst over gnr. 193 bnr. 2. Løsningssak er da reist innen utløpet av den frist skjønnslovens §65 setter.

Det er også endringene i skjønnsprosessen som førte til at løsningssak måtte reises i to saker. Det har aldri vært Abrahams hensikt å løse bare en del av eiendommen, og han har aldri oppgitt eller frafalt å løse noen del.

Heller ikke den innsigelse at det ikke skulle foreligge gyldig løsningstilbud, kan etter ankemotpartens syn føre frem. Det forelå under den første odelstakst en alternativ takst over begge bruksnummer samlet på kr. 74 000, som den ankende part ikke fant grunn til å bruke rettsmidler mot. Summen av takstene nå utgjør kr. 106 000, og utgjør etter all sannsynlighet en høyere sum enn om de var taksert under ett. Det har heller ikke tidligere vært hevdet at

Side:1283

løsningstilbudet ikke skulle være lovlig.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fraflyttingsdato rettes til første faredag 14. april 1979.

2. Ragna Omland dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av de tidligere dommer i saken. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Kristiansand byrett hvor partenes tidligere prosessfullmektiger, advokatene Arnor Ragnar Strømme og Ivar Sveen har avgitt forklaring. Det er videre med samtykke fra den ankende parts prosessfullmektig fremlagt et brev fra advokat Sveen datert 29. august 1978.

Jeg er enig med den ankende part i at den begrunnelse lagmannsretten har bygd sin avgjørelse på, etter det nå opplyste ikke bærer. Jeg er imidlertid kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.

Den ankende part bygger sin innsigelse mot Abrahams løsningsrett i hovedtrekk på tre grunnlag; at løsningsfristen er oversittet, at det ikke kan reises to saker om samme eiendom mot samme person, og at det ikke foreligger et lovlig løsningstilbud. Jeg er kommet til at ingen av disse grunner kan føre frem, og skal i det følgende begrunne mitt standpunkt i samme rekkefølge.

Hva spørsmålet om løsningsfristen angår, må jeg legge til grunn at Abraham ikke visste at eiendommen bestod av to matrikkelnummer. Jeg finner heller ikke at han er å bebreide for denne sin manglende viten. Han hadde før han tok ut sin forliksklage tilskrevet skrifteretten som behandlet hans brors bo hvor søsteren etter testament var innsatt som enearving, for å få rede på eiendomsforholdet og basert seg på de opplysninger han da mottok. Han har deretter gjort det som med rimelighet kan forlanges for å sikre sin rett. Han kunne riktignok i stedet for å velge det alternativ som ble fulgt, ha forlangt overtakst også for begge bruk under ett, men ville da på ny måttet møte den fremsatte avvisningspåstand for manglende forliksmegling i løsningssaken. Forliksmegling i odelssaker er obligatorisk og har i disse saker en særlig betydning blant annet fordi forliksklagen er utgangspunktet for hugstforbudet på eiendommen. Selv om den ankende parts prosessfullmektig for Høyesterett har gitt uttrykk for at avvisningspåstanden neppe var holdbar, finner jeg det forståelig at Abraham på det tidspunkt da den ble fremsatt, måtte regne med at den manglende forliksmegling for bnr. 4 kunne få betydning for hans rett til å løse eiendommen, og han derfor fulgte det alternativ som hans prosessfullmektig rådet ham til. Den dom som den ankende part har vist til, Rt-1955-857, som støtte for at manglende forliksbehandling ikke kunne påberopes, slår etter mitt syn bare fast at så ikke kan skje i ankeinstansen.

Den ankende part har bygd på at fristen for løsningssak må regnes fra det tidspunkt den alternative takst som omfattet begge eiendommer under ett, ble rettskraftig. Det ble ikke begjært overtakst

Side:1284

for dette alternativ. Dette er jeg ikke enig i. Hvis det skulle ha foreligget en rettskraftig avgjørelse som omfattet hele eiendommen, måtte retten ha avvist å behandle begjæringene om odelstakst og overtakst over de to bruksnummer. At en takst som var vesentlig lavere for begge eiendommer under ett skulle bli stående som rettskraftig når overtaksten for det ene av de to i vesentlig grad oversteg taksten for begge bruk samlet, kan jeg vanskelig akseptere. Jeg ser det slik at selv om begjæringen om overtakst etter sin ordlyd bare refererte seg til gnr. 193 bnr. 2, så må den sett i sammenheng med den senere begjæring om odelstakst for gnr. 87 bnr. 4 lede til at undertaksten også for så vidt angår det samlede alternativ, må anses bortfalt. Jeg er derfor kommet til at fristen for å reise løsningssak ikke begynte å løpe før fra odelstaksten over bnr. 4 og overtaksten for hovedbruket som ble avhjemlet samme dag, den 6. november 1974. Regnes fristen fra det tidspunkt disse ble rettskraftige, er partene enige om at Abraham ikke på dette grunnlag har tapt odelsretten etter skjønnslovens §74.

Når det gjelder ankemotpartens innsigelse under henvisning til dommen i Rt-1948-283 om at en eier ikke behøver finne seg i to søksmål fra samme person om samme eiendom, finner jeg det klart at denne ikke kan føre frem. Det er alene endringen i prosesslovgivningen som har ført til dette, og de hensyn som den nettopp nevnte dom bygger på, gjør seg ikke gjeldende i denne sak. Det har hele tiden vært Abrahams hensikt å løse hele eiendommen. Ett søksmål hadde for øvrig også blitt resultatet dersom ankemotparten under forliksbehandlingen hadde sørget for å få avklaret spørsmålet om gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes. Også herredsrettens behandling av den første odelstaksten har medvirket til det. Det foreligger således ikke i denne sak det forhold at odelsløseren har villet ta bare en del, og kanskje den beste av odelsgodset, eller at han har villet frafalle å løse noen del. Han har tvert om gjort det han mente var nødvendig for at han skulle kunne løse hele eiendommen.

Noe mer tvilsomt finner jeg det om de takster som nå foreligger kan sies å utgjøre et fullgodt løsningstilbud. Jeg er imidlertid på samme måte som lagmannsretten kommet til at tilbudet må godtas som lovlig. Jeg legger da vekt på at det fra den ankende parts side ikke på det grunnlag ble reist innsigelse under løsningsmøtet, og på at den ankende part ikke forlangte overtakst over det alternativ ved den første takst som behandlet eiendommene under ett og som gav en vesentlig lavere takstsum enn summen av de takster som det nå forlanges innløst etter. Overtaksten og odelstaksten fant sted samme dag og med felles inkaminasjon, slik at skjønnsmennene i begge saker var fullt klar over at det var tale om full innløsning. Ragna Omland kunne under skjønnsforhandlingene ha krevd inntatt som skjønnsforutsetning av verdien av gnr. 87 bnr. 4 skulle vurderes etter hvilken tilleggsverdi dette bruk representerte. Selv om hun unnlot dette, finner jeg det rimelig å anta at det ved fastsettelsen ble sett hen til dette. Jeg legger også noen vekt på at det synes som om det for Ragna Omland i første rekke var ønsket om å beholde eiendommen og ikke løsningssummen som var av betydning. Hun har da heller

Side:1285

ikke påanket takstene på det grunnlag.

Etter dette må lagmannsrettens dom bli å stadfeste med den endring at fraflytning settes til første faredag den 14. april 1979. Av dette resultat sammenholdt med Lyngdal herredsretts dom av 10. november 1975 fremgår det at Abraham Haddeland kan innløse begge bruksnummer.

Saken har frembudt tvil, og ankemotparten og hans daværende prosessfullmektig er ikke uten medansvar for at saken er kommet atskillig skjevt ut. På denne bakgrunn finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fraflyttingsdato settes til første faredag 14. april 1979.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og er på vesentlige punkter enig i dens begrunnelse.

Da det under den første odelstakst 22. oktober 1973 kom frem at eiendommen bestod av 2 matrikkelnummer, begjærte Haddelands prosessfullmektig takst over hele eiendommen, både bruket i Lyngdal og i Lindesnes. Retten foretok deretter befaring av hele eiendommen og fastsatte taksten for eiendommene under ett - de to matrikkelnummer - til kr. 74 000.

Det er for Høyesterett erkjent av Haddeland at det for taksten over hele eiendommen ikke ble begjært overtakst og heller ikke reist løsningssak. Fristene for å løse eiendoomen etter denne takst er derfor etter skjønnslovens §63 og §65 ikke overholdt. Jeg finner at han da etter skjønnslovens §74 har tapt sin odelsrett.

Etter at odelsretten til hele eiendommen inklusive parsellen i Lindesnes er gått tapt, må konsekvensen etter mitt syn være at Haddeland ikke senere kan løse denne parsell av eiendommen separat. Ragna Omland kan ikke være pliktig til å motta flere odelssøksmål fra Haddeland på samme eiendom eller deler av denne, jfr. Rt-1948-283.

Jeg kan heller ikke - som anført av førstvoterende - se noe grunnlag for at begjæringen om overtakst på parsellen i Lyngdal sett i sammenheng med den senere begjæring om odelstakst for parsellen i Lindesnes skulle lede til at undertaksten også for så vidt angår det samlede alternativ, må anses bortfalt.

Jeg stemmer derfor for å stadfeste herredsrettens dom.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Egil Endresen.

Dommerne Elstad og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:1286

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Chrf. Torød med domsmenn): - - -

Såvel i begjæringen som i den forutgående forliksklage var eiendommen betegnet som gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal. Under inkaminasjonen av odelstaksten den 22. oktober 1973 ble det imidlertid gjort oppmerksom på, visstnok av saksøkte eller hennes prosessfullmektig, at odelsgodset besto av to særskilt matrikulerte eiendommer, nemlig foruten gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal også gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes kommune. Disse eiendommer ligger samlet og har i flere år vært drevet sammen. Det var Abraham Haddelands mening i løse den samlede eiendom, men da skjønnsretten var i tvil om hvordan det skulle forholdes når både forliksklagen og takstbegjæringen bare nevnte eiendommen i Lyngdal, ble resultatet at skjønnsretten foretok befaring av begge deler av eiendommen, men fastsatte alternative takster henholdsvis for begge eiendommer under ett og for eiendommen i Lyngdal alene. Odelstaksten ble avgitt 15. november 1973 og fastsatte følgende takster:

1. For gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal kommune og gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes kommune kr. 74 000

2. For gnr. 193 bnr. 2 i Lyndal kommune kr. 68 000.

Den 2. november 1973. før taksten ble avgitt, uttok så Haddeland ved sin prosessfullmektig forliksklage mot Ragna Omland forsåvidt angikk løsning av gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes. Den 4. desember 1973 begjærte Haddeland overtakst over odelstaksten av 15. november 1973 (sak nr. 21/1973 B). Denne begjæring ble av skjønnsretten antatt å gjelde bare gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal. I møte i Lyngdal forliksråd den 4. desember 1973 ble forliksklagen av 2. november avvist da ingen av partene møtte. Ny forliksklage vedkommende gnr. 87 bnr. 4 ble så uttatt av Haddeland 11. mars 1974. Etterat saken var henvist til retten av forliksrådet fremsatte så h.r.adv. Hægg på vegne av Haddeland begjæring om odelstakst over eiendommen i Lindesnes ved begjæring til Lyngdal herredsrett av 25. april 1974 (sak nr. 10/1974 B). Overtaksten over gnr. 193 bnr. 2 og taksten vedkommende gnr. 87 bnr. 4 ble behandlet av Lyngdal herredsrett som to forskjellige saker den 24. oktober 1974. Begge takster ble avhjemlet 6. november 1974. Odelsovertaksten for gnr. 193 bnr. 2 ble satt til kr. 95 000 (eller kr. 88 000 hvis et omtvistet areal ikke skal være med). Odelstaksten for gnr. 87 bnr. 4 ble satt til kr. 11 000. På grunnlag av disse takster reiste Abraham Haddeland ved sin prosessfullmektig to separate løsningssaker for henholdsvis gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal og gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes ved stevninger til Lyngdal herredsrett av 12. mars 1975, (sak nr. 11/1975 A og nr. 12/1975 A). Da Ragna Omland nektet å gå med på løsning, gikk begge saker over til vanlig behandling. - - -

Retten bemerker:

Når det gjelder det forhold at det i sak nr. 13/1973 B ble avgitt alternative takster, anser retten det unødvendig å avgjøre om dette skjedde etter saksøkerens begjæring eller på rettens eget initiativ. Rettsboken for skjønnet sier ikke noe nærmere om dette forhold. Det avgjørende må være at det ble foretatt befaring av og avgitt takst for begge eiendommer under ett selv om det samtidig ble fastsatt egen takst for eiendommen i Lyngdal. Den fremgangsmåte som ble benyttet skyldes antagelig usikkerhet både hos rettens medlemmer og hos partene med hensyn til følgen av at gnr. 87 bnr. 4 ikke

Side:1287

var nevnt i forliksklagen. Man kan kanskje si at dette spørsmål burde ha vært avklart av skjønnsretten innen skjønnet ble avgitt i stedet for å la spørsmålet fortsatt stå åpent. Det samme kan imidlertid sies om saksøkeren og hans prosessfullmektig. Saksøkeren fikk ved første takstalternativ taksert begge eiendommene under ett slik som han ønsket, og han kunne vanskelig forstå forholdet med de alternative takster slik at retten hadde stilt han fritt med hensyn til om han ville holde seg til alternativ 1 eller utta egen forliksklage for eiendommen i Lindesnes. Det skjønnsretten mente å gjøre var neppe å stille saksøkeren helt fritt, men å gi ham anledning til å bringe på det rene hvilket alternativ han måtte holde seg til etter gjeldende lov og rettspraksis. Noe annet hadde retten heller ikke anledning til å gjøre. Saksøkeren ville da på grunnlag av bl.a. dommen i Rt-1955-857 ha funnet at løsning kunne skje etter første takstalternativ, dvs. uten at gnr. 87 bnr. 4 behøvde å være nevnt i forliksklagen. Samtidig ville han ha funnet at han var avskåret fra å begjære særskilt forliksmegling og takst for gnr. 87 bnr. 4, noe som ville innebære at saksøkte ville bli utsatt for to odelssøksmål. Det henvises her til Rt-1948-283.

Når saksøkeren etter dette lot fristen for å løse gnr. 87 bnr. 4 gå ut, antas det at hans odelsrett er gått tapt i .h.t. skjønnsprosesslovens §74 nr. 2. Når det gjelder saksøkerens anførsel om at saksøktes innsigelser er avskåret som følge av manglende bruk av rettsmidler henholder retten seg til det som er anført om dette av saksøkte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Rolf E. Schreiner, Ola Rygg og sorenskriver Råmund Stuhaug): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Som for herredsretten er det enighet mellom partene om at gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal og gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes er odelshevdet, at Abraham Haddeland har bedre odelsrett enn Ragna Omland, at de to særskilt matrikulerte eiendommer må anses som en bruksenhet og at en odelsløsning må omfatte hele eiendommen. Videre er det enighet om at hvis odelsretten til den ene eiendomsdel er forspilt så er også odelsretten til den annen del tapt.

Etter de opplysninger som ble gitt under ankeforhandlingen, vet lagmannsretten lite om partenes forutsetninger under forliksmeglingen 6. mars 1973. Abraham Haddeland har ikke møtt og avgitt forklaring og Ragna Omland benekter at hun forsto det slik at meglingen gjaldt noe annet og mere enn Haddeland, gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal. Slik saken har utviklet seg er det imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på dette spørsmål.

Det må etter bevisføringen være på det rene at det var Ragna Omlands prosessfullmektig advokat Ragnar Strømme som under takstforhandlingene 22. oktober 1973 gjorde oppmerksom på at odelsgodset også omfattet den særskilt matrikulerte parsell gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes. Derimot er det uklart hvilke krav prosessfullmektigene framsatte under de videre forhandlinger, bl.a. fordi det ikke er samsvar mellom det de to prosessfullmektiger - advokatene Sveen og Strømme - har opplyst og det som er protokollert under selve takstforretningen. Advokat Sveen har uimotsagt opplyst at advokat Strømme, på vegne av sin part, protesterte mot at det ble gitt takst for mere enn gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal fordi det ikke var forliksmeglet for gnr. 87

Side:1288

bnr. 4 i Lindesnes. Dette fremgår ikke av protokollasjonene. Lagmannsretten finner det imidlertid heller ikke nødvendig at disse forhold blir klarlagt. Som det fremgår av den tidligere gjengitte slutning for taksten ble det gitt alternativ takst - en for gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal og gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes under ett og en for gnr. 193 bnr. 2 alene.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning mulig at skjønnsretten - slik Haddelands prosessfullmektig hevder - pliktet å ta standpunkt til om den forliksmegling som var foretatt kunne anses å omfatte hele odelsgodset. Dette er imidlertid tvilsomt. En annen ting er at det formentlig hadde vært egnet til å klargjøre saken om det i skjønnspremissene var sagt noe om meglingsspørsmålet.

Om grunnlaget for den avgitte alternative takst står det ikke annet i skjønnspremissene enn at:

«Med i arealvurderingen er medtatt ca. 100 mål utmark beliggende under gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes kommune. Da det er tvil om hvorvidt løsningen skal gjelde denne del, gis det med hensyn til dette gårdsnummer særskilt takst.»

Denne formulering må i forhold til de spørsmål som har vært fremme under takstforretningen være både ufullstendig og villedende, og det er heller ikke samsvar mellom det som står her og selve takstresultatet. Det er ikke gitt noen «særskilt takst» for gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes, men det ene takstalternativ gir takst for denne eiendom vurdert under ett med gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal.

Nå ble det imidlertid begjært overtakst 4. desember 1974, og denne begjæring må etter lagmannsrettens oppfatning sies å gjelde begge eiendommer. Hele takstslutningen gjengis, det begjæres odelsovertakst «idet odelstaksten er vesentlig for høy» og det refereres til et areal som svarer til begge matrikkelnumre. Den påstand om ble nedlagt under overtaksten og som var felles for overtaksten og den begjærte særskilte odelstakst for gnr. 87 bnr. 4, omfatter begge de matrikulerte eiendommer: «Verdien på gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal og gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes settes til full verdi etter gangbar pris i egnen.»

I odelsovertaksten anfører skjønnsretten etter å ha referert Haddelands påstand:

«Retten har forstått dette slik at saksøkeren bare har begjært overtakst over gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal siden han har begjært egen odelstakst over gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes, hvilken begjæring ble fremsatt for retten etter at begjæringen om odelsovertakst ble fremsatt».

Og så fastsetter skjønnsrettens flertall overtakst for gnr. 193 bnr. 2 og for denne eiendom alene til kr. 95 000, alternativt kr. 88 000 avhengig av om et omtvistet areal skal med eller ikke.

Lagmannsretten kan ikke se at skjønnsretten hadde noe grunnlag for å trekke den slutning at overtakst bare skulle gjelde den eiendomsdel som lå i Lyngdal. Det må være en klar feil at det ikke ble gitt overtakst også for hele odelsgodset. Etter at odelsovertaksten og den samtidige særskilte odelstakst over gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes blir forkynt for partene 30. januar 1975, har således partene ikke annet å holde seg til enn en særskilt takst for gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal og en særskilt takst for gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes.

Hvis man sier at disse to takster først ble endelige etter utløpet av de ankefrister som gjelder - forskjellige for de to takster - vil løsningsstevningene

Side:1289

av 12. mars 1975 være tatt ut innen den frist skjønnslovens §65 setter. For at odelsretten skal kunne anses tapt på grunn av fristforsømmelser, må det derfor foreligge særskilte omstendigheter som gjør at fristen for å reise løsningssak er utløpt før 12. mars 1975.

Herredsretten har lagt til grunn at Haddeland har latt fristen for å løse gnr. 87 bnr. 4 gå ut, såvidt skjønnes ut fra den betraktning at taksten for denne eiendom ble endelig i og med den særskilte forliksklage for eiendomsdelen. Denne forliksklage er sett som en tilbakekalling av begjæringen om overtakst for gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette syn. For det første er det med odelstaksten av 15. november 1973 ikke gitt noen takst for denne eiendomsdel. Dessuten må den særskilte forliksklage og den særskilte begjæring om odelstakst sees som subsidiær i forhold til de skritt som var tatt for å løse hele odelsgodset og som en gardering mot at odelsløseren under løsningssaken skulle bli møtt med den innsigelse at forliksmegling ikke var holdt for gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes. I tilknytning hertil peker lagmannsretten på at den første forliksklagen vedr. gnr. 87 bnr. 4 (den som ble avvist), ble uttatt før taksten var forkynt og følgelig også før odelsovertakst var begjært. Denne forliksklagen kan derfor i all fall ikke ses som noe tilbakekall av begjæring om odelsovertakst. Og forliksklagen av 11.3.1974 er bare en oppfølgning av den første.

Av dette må etter lagmannsrettens oppfatning følge at man ikke kan si at odelsretten til gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes er tapt. Den omstendighet at det ved odelsovertaksten ikke ble gitt takst også for hele odelsgodset under ett og at Haddeland av den grunn og på grunn av endringene i skjønnsprosessen, ble tvunget til å ta ut to løsningsstevninger, gjør det ikke naturlig å snakke om «flere odelssøksmål fra samme mann om samme eiendom», jfr. dommen i Rt-1948-283. Med henblikk på denne dom kan også nevnes at Abraham Haddeland ikke på noe tidspunkt etter at han reiste odelssak har frafalt løsning av noen del av den eiendomsenhet det er tale om. Han har tvert imot tatt skritt for å sikre seg mot at han - på formelt eller reelt grunnlag - skulle bli oppfattet slik.

Den videre konsekvens av at ikke odelsretten til gnr. 87 bnr. 4 i Lindesnes kan anses tapt blir da - jfr. den rettskraftige herredsrettsdom av 10. november 1975 - at også odelsretten til gnr. 193 bnr. 2 i Lyngdal er i behold. Abraham Haddeland må derfor kunne løse den eiendomsenhet som disse to særskilt matrikulerte bruk utgjør. Slik løsning skal normalt skje etter en takst avgitt for eiendommen under ett. Som følge av skjønnsrettens avgjørelse under odelsovertaksten foreligger ingen slik under-ett-takst, bare særskilte takster for hvert av de to matrikkelnumre. Abraham Haddeland har tilbudt løsning etter summen av disse to takster og Ragna Omland har forsåvidt ikke hatt noe å innvende. Dette sett i sammenheng med at summen av de særskilte takster neppe gir et ugunstigere resultat for Ragna Omland enn en takst for de to matrikkelnumre under ett, gjør at lagmannsretten finner det ubetenkelig å gi anvisning på løsning etter de særskilte takster.

Det er lagmannsrettens selvsagte forutsetning at løsning av gnr. 87 bnr. 4 etter takst bare kan skje sammen med løsning av gnr. 193 bnr. 2 og på de vilkår som nevnt i den rettskraftige herredsrettsdom av 10. november 1975. Man har latt dette komme til uttrykk i domsslutningen. - - -