Rt-1955-857

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-09-24
Publisert:	Rt-1955-857
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112/1955
Parter:	Odd Inge Helleren ved verge Tønnes Helleren (overrettssakfører Olav Gabriel Ueland - til prøve) mot Lars Helleren (høyesterettsadvokat Chr. Stray).
Forfatter:	Kst. dommer Rode, Schei, Skau, Kruse-Jensen, Holmboe
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §157, §275, Skjønnsprosessloven (1917) §22, §70, Odelsloven (1821) §9, §2, Tinglysingsloven (1935)

Kst. dommer Rode: I odelsløsningssak Odd Inge Helleren ved verge Tønnes Helleren mot Lars Helleren avsa Flekkefjord herredsrett, sorenskriveren med 3 domsmenn, den 26. januar 1949 dom med slik domsslutning:

«Lars Helleren dømmes til å gi Odd Inge Helleren skjøte på halvparten av g.nr. 4, b.nr. 2 Helleren av skyld 42 øre og g.nr. 3, b.nr. 2 Fidjeland av skyld 23 øre i Øvre Sirdal og å fravike

Side:858

eiendommen mot at Odd Inge Helleren betaler takstsummen 6750 kroner.

Tiden for løsningen settes til 14. april 1949.

Lars Helleren betaler til Odd Inge Helleren i saksomkostninger 100 kroner innen 2 uker etter dommens forkynnelse.»

Lars Helleren påanket dommen til Agder lagmannsrett, som behandlet saken uten domsmenn og avsa dom 20. oktober 1951. Domsslutningen er sålydende:

«Lars Helleren frifinnes.

Hver part bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens. Rettens formann stemte for stadfestelse av herredsrettens dom, bare med endring av fravikelses- og løsningsdag. Han stemte også for at Lars Helleren skulle ilegges saksomkostninger for lagmannsretten.

Om saksforholdet viser jeg til de to retters domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av Odd Inge Helleren ved verge faren, Tønnes Helleren, påanket til Høyesterett. Det gjøres i ankeerklæringen gjeldende at lagmannsretten ikke har prosessuell adgang til å bygge sin avgjørelse på mangelfull betegnelse av odelsgodset i forliksklagen og i takstbegjæringen, eller på at de rettelser herredsretten hadde foretatt i rettsboken for odelstaksten mangler lovhjemmel, og at lagmannsrettens avgjørelse også er reelt uriktig. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at løsningssummen settes til kr. 6000 og fravikelsen skjer 14. april 1956.

2. Odd Inge Helleren tilkjennes fulle saksomkostninger for alle retter.»

Lars Helleren har gjort gjeldende de samme innsigelser som for lagmannsretten, derunder at Odd Inge Hellerens løsningsrett er preskribert. Dessuten har han for Høyesterett gjort gjeldende at han har odelsrett og er bedre odelsberettiget enn Odd Inge. Lars Helleren har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part, Odd Inge Helleren, dømmes til å betale Lars Helleren saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg bare finner det nødvendig å nevne rettsbøker for bevisopptak ved Oslo byrett og Flekkefjord, Mandal og Nedre Telemark herredsretter, hvorunder Lars Helleren, vergen og 11 vitner er avhørt. Av vitnene er 2 nye for Høyesterett. Om de spørsmål som foreligger til avgjørelse bemerker jeg:

Når det gjelder betydningen av den ufullstendige betegnelse av odelsgodset i forliksklage og skjønnsbegjæring, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall. Som gjenstand for løsning og takst er i forliksklage og skjønnsbegjæring oppgitt Helleren, et navn som ikke finnes i matrikkelen, men som det er på det rene er det til vanlig brukte

Side:859

navn på det gårdsbruk som eiedes av avdøde Samuel Helleren og som består av g.nr. 3, b.nr. 2, Fidjeland, og g.nr. 4, b.nr. 2, Tolvkohelleren, der har vært brukt under ett i de siste ca. 90 år. Jeg finner ikke grunn til å tvile på at Lars Helleren har vært helt klar over at det var meningen å løse hans andel av hele Helleren, selv om odelsgodsets gårds- og bruksnummer i forliksklage og skjønnsbegjæring bare ble oppgitt med g.nr. 4, b.nr. 2. Jeg går dog ikke nærmere inn på dette eller på hva herredsretten og lagmannsretten anfører i denne forbindelse, idet jeg mener at Lars Helleren ved skjønnslovens §70, jfr. tvistemålslovens §275, er avskåret fra å påberope seg en mangel ved forliksbehandlingen av denne art i ankeinstansen etterat forliksmeglingen er godkjent som lovlig i første instans. Jeg viser for så vidt til Høyesteretts dom i Rt-1948-985. Når det gjelder odelstaksten, er rettsboken rettet i henhold til skjønnslovens §22, jfr. tvistemålslovens §157. Mot rettelsen er ikke anvendt rettsmidler, og Lars Helleren har heller ikke i rett tid begjært overtakst. Den avholdte odelstakst fremtrer derfor som en rettskraftig takst over begge de nevnte gårds- og bruksnummer og kan ikke angripes under løsningssaken. Jeg kan også for så vidt vise til den nevnte høyesterettsdom.

Til anførselen om at Lars Helleren er bedre odelsberettiget enn Odd Inge Helleren bemerker jeg at den i forhold til Lars fjernere odelsberettigede broren Samuel har sittet på eiendommen i ca. 15 år som eier i henhold til tinglyst skjøte. Jeg antar da at det må ansees som sikker rett som er fastslått eller forutsatt i en rekke dommer - jeg viser således til Høyesteretts dommer i Rt-1877-249, Rt-1936-70 og Rt-1939-328 - at Lars Helleren har tapt sin odelsrett, ikke bare sin løsningsrett. Det er da ikke nødvendig for meg å komme inn på om Lars Helleren, som hevdet av den ankende part, har avskåret seg fra å gjøre påstand om odelsrett gjeldende for Høyesterett.

Det gjenstår for meg å ta standpunkt til Lars Hellerens påstand om at Odd Inge Hellerens løsningsrett er preskribert. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til dette spørsmål, idet det ikke var nødvendig for flertallets resultat. Lagmannsrettens mindretall har også i dette punkt erklært seg enig i herredsrettens resultat, som også jeg er kommet til. Slik jeg ser saken, er det dog ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til vesentlige deler av det som inneholdes i de begrunnelser som herredsretten og lagmannsrettens mindretall har gitt. Uansett om man vil karakterisere Lars og Tønnes Hellerens overtagelse av eiendommen som en overdragelse av eiendomsrett fra boets side, så mener jeg at de ikke har stått i et slikt forhold til eiendommen at fristen for odelspreskripsjon mellom Lars og hans linje på den ene side og Tønnes og hans linje på den annen er begynt å løpe. De særlige spørsmål vedkommende overtagelsens odelsrettslige virkninger, som kunne tenkes å oppstå på

Side:860

grunn av arveforhold, sameie og manglende tinglysing, blir derfor ikke aktuelle.

Min oppfatning er i faktisk henseende bygget på at Samuel Helleren døde ugift og uten livsarvinger den 24. mars 1943 og boet ble overtatt av skifteretten. Arvinger var 7 søsken, hvoriblant Lars og Tønnes. Den faste eiendom - Helleren - ble den første tid drevet for regning av boet, som betalte lønn til en av brødrene som bestyrer og til en pike. Begge bodde på gården. Dens inntekter var meget små, og boet, som er gjort opp med en beholden formue på ca. 5000 kroner, kunne ikke i lengre tid dekke driftsunderskuddet. Det måtte se å få eiendommen eller i hvert fall driften av den overtatt av andre så snart som mulig. Dette støtte på vansker på grunn av uenighet mellom arvingene. I skiftesamling 10. juli 1943 ble det imidlertid protokollert: «Det var ikke lykkedes arvingene at komme til enighed om hvem som var odelsberettiget til eiendommene. Arvingerne kunde ikke bli enige om hvem gården skulde utlegges til. - Efter nærmere forhandlinger ble samtlige enige i, at Lars og Tønnes Helleren overtar eiendommen i sin helhed i fellesskab for kr. 14 000. Lars og Tønnes Helleren blir så enig sig imellem om at de sig imellem skulde forsøge å dele eiendommen og hvis dette ikke lykkedes, at de da hver opnevner sin mann og sorenskriveren en opmann. Disse tre menns avgjørelse er begge enig i skal være bindende.» Videre heter det i protokollen: «Lars og Tønnes overtar eiendommen fra 24. juli 1943.» Lars Helleren overtok også besetning - unntatt hesten - og redskaper og annet løsøre for i alt 3215 kroner. Dette er, slik jeg har oppfattet partene, fjernet fra gården, som for tiden ikke drives som regulært gårdsbruk. Skifterettens drift opphørte til forutsatt tid, og Lars' og Tønnes' etterfølgende drift av eiendommen har vesentlig bestått i at de har delt innmarken med et gjerde og har slått og solgt høyet fra hver sin del av denne. Utover dette er det ikke gjennomført noen deling, og det er på den annen side heller ikke etablert noe faktisk fellesskap om oppgaver som vedkommer gården som helhet.

Tønnes innbetalte den 8. desember 1944 til boet 6700 kroner til dekning av kjøpesummen for sin halvdel. Resten var formentlig beregnet dekket av arvelodd og ble mer enn dekket av denne.

Lars innbetalte på sitt samlede ansvar 5000 kroner den 17. oktober 1944. Ved boets slutning i desember 1946 skyldte han fremdeles ca. 3000 kroner, som etter purring ble betalt 17. februar 1947. Noe skjøte har skifteretten aldri utstedt.

Det anførte viser at det aldri har vært meningen å etablere et vanlig sameie mellom Lars og Tønnes, noe som for øvrig også tilsies av at det allerede på det tidspunkt ikke var noe godt forhold mellom brødrene. Meningen var at eiendommen skulle deles i 2 særskilte eiendomsgjenstander hvorav de skulle ha hver sin etter direkte tilhjemling fra skifteretten. Jeg viser

Side:861

for så vidt bl.a. til at de hver for seg innbetalte kjøpesummen for sin halvpart. Delingen i marken kunne ikke foretas av skifteretten og kunne da vanskelig vært ordnet på mer hensiktsmessig måte enn gjort: deling enten ved overenskomst eller ved voldgift. Når eiendommen er overtatt av Lars og Tønnes i fellesskap før delingen er gjennomført, skyldes det etter min mening at det var om å gjøre for boet å bli kvitt driften av eiendommen så fort som mulig, og at det allerede på grunn av eiendommens utstrekning måtte regnes med å gå atskillig tid før deling i marken var gjennomført. Men det er på bakgrunn av beslutningen i skiftesamlingen klart, og for min vurdering det vesentlige, at denne overtagelsen i fellesskap bare representerte en overgangsordning som ikke gjenspeilet det tilsiktede eiendomsforhold. Lars og Tønnes skulle ikke bli sameiere for ideelle andeler i eiendommen og var, etter min mening, gjensidig uberettiget til å kreve det ved overtagelsen oppståtte fellesskap oppløst etter de regler som vanlig gjelder for sameiere. De skulle eie hver sin bestemte del av eiendommen, og det var ved en gjennomføring av deling av den i to særskilte eiendomsgjenstander at det midlertidige fellesskap mellom dem skulle bringes til opphør. Tidspunktet herfor var hver av dem herre over ved sin adgang til å kreve delingen gjennomført av voldgiftsmenn. Det følger av det anførte at jeg ser saksforholdet som på vesentlige punkter forskjellig fra forholdet i den sak som ble avgjort ved den i nærværende sak påberopte høyesterettsdom i Rt-1948-69. At det av grunner som neppe var forutsatt ved overtagelsen, har trukket ut med delingen, tillegger jeg ikke vekt.

Etterat odelstaksten ble holdt, er våningshuset på eiendommen brent. Det er opplyst at partene er blitt enige om at takstsummen av den grunn skal reduseres med 750 kroner, slik at løsningssummen blir 6000 kroner.

Som tidspunkt for løsningen må settes 14. april 1956.

Saken har vært så vidt tvilsom og uklar, og Tønnes Helleren er både personlig og i egenskap av verge for Odd Inge i så vidt høy grad medansvarlig for grunnene hertil, at jeg mener at omkostninger ikke bør idømmes Lars Helleren hverken for lagmannsretten eller for Høyesterett, og at de saksomkostninger han er idømt for herredsretten, bør oppheves.

Jeg stemmer etter dette for slik dom:

Lars Helleren dømmes til å gi Odd Inge Helleren skjøte på halvparten av g.nr. 4, b.nr. 2 Helleren av skyld 42 øre og g.nr. 3, b.nr. 2 Fidjeland av skyld 23 øre i Øvre Sirdal, og å fravike eiendommen mot at Odd Inge Helleren betaler 6000 - seks tusen - kroner.

Tiden for løsningen settes til 14. april 1956.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:862

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Kruse-Jensen og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver H. Bentsen med domsmenn Ådne Solheim, Per O. Ousdal og Erik Nesset):

Saken gjelder krav på odelsløsning av halvparten av gården Helleren i Ø. Sirdal.

Gården omfatter g.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2 av samlet skyld 65 øre. G.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2 var opprinnelig to selvstendige bruk. De kom omkring 1850-60 på samme hånd og har senere vært, brukt under ett som én eiendom. Husene på g.nr. 3, b.nr. 2 er etter hvert blitt borte og grenselinjene mellom de to bruk synes ikke lenger i marken.

Gården Helleren tilhørte i sin tid Ommund Rekevik og hustru Inger f. Helleren og var hustruens odelsgods. Inger Rekevik døde i 1912. Ommund Rekevik satt med gården i uskiftet bo til sin død i 1927.

De etterlot seg følgende barn, oppregnet etter alderen: 1. Bertha. 2. Lars (saksøkt i denne sak), 3. Anna, 4. Anton, 5. Samuel, 6. Sofie, 7. Tønnes (far av og verge for saksøkeren) og 8. Sigrid. Disse skiftet boet privat og ble enige om at Samuel overtok gården med gårdsredskaper, innbo og løsøre for kr. 7000. Skifteoppgjøret er oppsatt 27. juli 1923 av Lars.

Samuel har senere fått tinglyst hjemmel.

Samuel døde ugift og barnløs den 24. mars 1943 og satt med gården til sin død.

Han hadde ikke opprettet testamente og arven gikk derfor til hans forannevnte søsken. Boet ble skiftet ved skifteretten. På skiftesamling 10. juli 1943 ble samtlige arvinger enige om at Lars og Tønnes skulle overta gården Helleren i fellesskap for kr. 14 000. Lars overtok sin part i gården 24. juli 1943 og de har senere eiet den sammen, men har ikke tinglyst atkomst, således at hjemmelen fremdeles innehas av Samuel.

Med samtykke av Q. Sirdal overformynderi uttok Tønnes Helleren som verge for sin sønn Odd Inge Helleren, født i 1941, den 12. mars 1948 odelsforliksklage mot Lars Helleren. Av klagen hitsettes: «Inkklagede er eier av en halvpart av eiendommen Helleren, g.nr. 4, b.nr. 2 i Ø. Sirdal. Klageren mener at han har odelsrett til denne eiendom og vil gjøre odelsretten gjeldende.»

Klagen ble behandlet i forliksrådet 2. april 1948, hvor saken ble henvist til retten. I forliksrådet møtte Tønnes personlig, mens Lars møtte ved sin bror Anton.

Tønnes Helleren forlangte 5. april 1948 som verge for Odd Inge odelstakst. Også i takstbegjæringen er odelsgodset betegnet som en halvpart av g.nr. 4, b.nr. 2 Helleren i O. Sirdal.

Odelstaksten hvorunder Anton møtte for Lars er holdt 28. mai 1948 og lyder slik: «Halvparten av g.nr. 4, b.nr. 2 Helleren av skyld 42 øre i Ø. Sirdal takseres til kr. 6750 hvorav for skogen kr. 2000.»

Under taksten påviste Tønnes hele gården Helleren, g.nr. 4, b.nr. 2 av skyld 42 øre og g.nr. 3, b.nr. 2 av skyld 23 øre for takstmennene. Anton, som møtte for Lars og deltok i befaringen, fremkom ikke med noen

Side:863

bemerkninger i den anledning. Takstmennene var lokalkjente og gikk ut fra at taksten gjaldt halvparten av den samlede eiendom, hvis skyld Tønnes oppga til 65 øre. Takstsummen kr. 6750 gjelder således halvparten av g.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2.

Retten har funnet det godtgjort at både Tønnes og overformynderiet ville gjøre gjeldende odelsrett for Odd Inge til Lars' halvpart av den samlede eiendom Helleren av skyld 65 øre og at grunnen til at bare g.nr. 4, b.nr. 2 er nevnt i forliksklagen og takstbegjæringen er at de feilaktig gikk ut fra at g.nr. 4, b.nr. 2 omfattet den hele eiendom. Da Tønnes kort etter taksten ble oppmerksom på at eiendommen også omfattet g.nr. 3, b.nr. 2 begjærte han i brev av 4. juni 1948 taksten rettet i medhold av tvistemålsl. §157. Da som nevnt takstsummen omfatter halvparten av g.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2 ble taksten rettet overensstemmende hermed ved rettens beslutning av 29. juni 1948. Beslutningen er forkynt for, Lars, som ikke har anvendt rettsmidler mot beslutningen.

Derimot har han etterat fristen for overskjønn forlengst var utløpet og etterat saksøkeren hadde påstevnet løsningssak, begjært oppreisning gitt mot oversittelse av fristen og forlangt overskjønn. Oppreisning er nektet og odelstaksten er således endelig. - - -

Saksøkte har erkjent at han har tapt sin odelsrett og har begrunnet sin avvisningspåstand med at g.nr. 3, b.nr. 2 ikke er medtatt i forliksklagen og takstbegjæringen og at g.nr. 3, b.nr. 2 ikke kan inndras i odelssaken ved noen rettelse i taksten.

Saksøkte gjør i realiteten gjeldende at - - -

3. Selv om Odd Inge skulle ha hatt odelsrett til gården er odelsretten foreldet, idet fristen for å gjøre odelsretten gjeldende løper fra Samuels død. subsidiært fra 10. juli 1943, da arvingene etter Samuel ble enige om at Lars og Tønnes skulle overta gården eller senest fra 24. juli 1943, da Lars tiltrådte besittelsen av gården. Overdragelsen på skiftet er en offentlig akt som er kjent for alle parter og erstatter tinglysing.

Retten skal bemerke:

Ad avvisningspåstanden:

En finner det som før nevnt bevist at både Tønnes som verge for Odd Inge og overformynderiet har villet løse Lars' halvpart av hele gården Helleren og at både vergen og overformynderiet feilaktig gikk ut fra at gården bare omfattet g.nr. 4, b.nr. 2 og at dette er grunnen til at ikke også g.nr. 3, b.nr. 2 er nevnt i forliksklagen og takstbegjæringen.

Retten finner at Lars på sin side må ha forstått dette.

Har Odd Inge odelsrett, omfatter denne både g.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2 og det måtte fremstille seg som nærmest utenkelig at verge og overformynderi bare ville gjøre gjeldende odelsretten til g.nr. 4, b.nr. 2, når disse to bruk i de siste 90 år hadde vært drevet under ett som en eiendom og grenselinjen mellom de to opprinnelige bruk i tidens løp var utvisket. Skulle Odd Inge bare løse halvnarten av g.nr. 4, b.nr. 2. ville Lars bli sittende tilbake med halvparten av g.nr. 3, b.nr. 2, mens Tønnes fortsatt ville eie halvparten av begge bruk. Det synes innlysende at verge og overformynderi ikke gjennom odelsløsning uten nødvendighet kan ha villet etablere en slik ordning av eiendomsforholdet til gården.

Side:864

Når Lars må ha forstått at odelsklagen og takstbegjæringen gjaldt hans halvpart av hele gården, kan det ikke tillegges noen betydning at eiendommen er mangelfullt betegnet i forliksklagen og takstbegjæringen.

Feilen har ikke hatt noen innflytelse på taksten. Hele eiendommen ble påvist for takstmennene, som ikke var i tvil om at det var Lars' halvpart av den samlede eiendom som skulle takseres. Lars' bror Anton deltok i befaringen og må ha forstått at den hele eiendom ble tatt med i taksten, uten at han fremkom med noen innvending.

Retten kan etter dette ikke finne noen grunn til at ikke også g.nr. 3, b.nr. 2 kan medtas i løsningssaken og avvisningspåstanden vil derfor ikke bli tatt til følge. - - -

Ad spørsmålet om odelsretten er preskribert.

Preskripsjonsfristens utgangspunkt er tinglysingen av den nye eiers atkomstdokument, se høyesterettsdom i Rt-1910-93, 1929 169 og 1936 239.

Saksøkte har ennå ikke fått tinglyst atkomst og noen frist er derfor ikke begynt å løpe.

Foranlediget ved saksøktes prosedyre skal retten tilføye at saksøkte ikke har ervervet eiendommen gjennom arvefall ipso jure, slik at det ikke skulle trenges noe atkomstdokument eller tinglysing herav. Han har overtatt eiendommen ifølge overenskomst med sine medarvinger og trenger tinglyst skjøte for å få hjemmel til denne.

At overenskomsten er truffet under offentlig skiftebehandling endrer ikke forholdet.

Etter dette vil saksøkerens påstand bli å ta til følge. Da saksøkte ikke har vært bosatt og ikke har drevet odelsgodset siden frigjøringen, men for tiden er bosatt annensteds settes faredag til 14. april 1949.

På grunn av den feil som saksøkeren har begått ved at g.nr. 3, b.nr. 2 ikke er nevnt i forliksklagen og takstbegjæringen finner retten at saksøkte bare delvis bor tilpliktes å erstatte motparten sakens om kostninger, og fastsetter beløpet til kr. 100. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bæroe og sorenskriverne G. Klouman og H. Langeland):

- - -

Lagmannsretten skal innledningvis bemerke at ankemotpartens innsigelse mot angrepet på forliksklagen under henvisning til tl. §275, 3. ledd, ikke antas å føre frem. Herom finnes det tilstrekkelig å bemerke at tvistemålslovens 3. kapitel ikke får anvendelse i saker etter skjønnsprosessloven, jfr. dennes §2.

Det kan være delte meninger om hvorledes den feil som er innløpet i forliksklage og takstbegjæring eventuelt burde eller kunne vært avhjulpet. Rettelse er imidlertid foretatt under henvisning til tl. §157, og mot denne avgjørelse er det ikke anvendt rettsmidler. Rettelsen må da stå ved makt, hvilket imidlertid ikke kan forhindre at herredsretten og nå lagmannsretten kan og må prøve spørsmålet om hvorvidt her i det hele foreligger lovlig takst som kan danne grunnlag for den påståtte odelsløsning.

Side:865

Lagmannsrettens flertall, sorenskriverne Klouman og Langeland, er i det øvrige kommet til et annet resultat enn herredsretten. - - -

Etter det anførte er flertallet om enn under noen tvil blitt stående ved at det ikke kan ansees bevist at den ankende part da han mottok forliksklage og takstbegjæring forsto at odelssøksmålet omfattet halvparten av hele eiendommen. - - -

Etter det resultat flertallet foran er kommet til er det unødvendig å drøfte spørsmålet om hvorvidt ankemotpartens odelsrett til eiendommen er preskribert. - - -

Mindretallet, lagdommer Bærøe, er kommet til samme resultat som herredsretten, og skal bemerke:

Det kan ikke være tvil om at det da forliksklagen ble uttatt har vært Tønnes Hellerens mening at hans umyndige sønn i kraft av sin odelsrett skulle løse hele Lars Hellerens ideelle halvdel i eiendommen «Helleren» omfattende så vel g.nr. 4, b.nr. 2 som g.nr. 3, b.nr. 2, og heller ikke om at han har hatt overformynderiets samtykke i samme utstrekning. Den redegjørelse - som foran er gjengitt - for hvorledes feilen er oppstått bekreftes ved overformynder Valevatns vitneprov for så vidt overformynderiets befatning med saken angår. Det synes meg ganske uberettiget når den ankende parts prosessfullmektig under ankeforhandlingen endog har villet hevde at Tønnes Helleren har funnet på å trekke inn g.nr. 3, b.nr. 2 etterat han fikk taksten. Jeg anser det videre godtgjort at feilen heller ikke hos takstmennene har voldt noen tvil eller ført til noen misforståelse. Den kritikk som er rettet mot befaringen og påvisningen har til dels sammenheng med det høyst tvilsomme spørsmål om hvor grensen mellom g.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2 i sin tid har gått. Den ankende part hevder i kraft av sin grensepåstand at befaringen helt eller iallfall for den alt vesentlige del er foregått på g.nr. 4, b.nr. 2, hvilket igjen skal underbygge fullmektigen Anton Hellerens påståtte oppfatning av at odelssøkssnålet kun gjaldt g.nr. 4, b.nr. 2. Jeg anser det godtgjort at nevnte grense er glemt og utvisket i en tid da den ikke spillet noen rolle, og at den ankende part har søkt å finne den igjen etter visse holdepunkter, bl.a. de to bruksskyld etterat det er blitt aktuelt. Resultatet kan være tilnærmelsesvis riktig, eller det kan være galt på visse strekninger. Særlig forekommer det meg at angivelsen av at det under g.nr. 3, b.nr. 2 skal ligge ca. 20 mål innmark er meget svakt underbygget. Det antas imidlertid å være uten betydning å gå nærmere inn på dette spørsmål, også i relasjon til Anton Hellerens oppfatning av hva der ble befart av takstmennene. Jeg anser det helt på det rene at takstmennene har ment å skulle taksere en ideell halvpart i den samlede eiendom og at befaring er foretatt i den utstrekning de ubestridt lokalkjente takstmenn har funnet det påkrevet. Videre anser jeg det bevist at den samlede eiendoms skyld er oppgitt etter befaringen av Tønnes Helleren med 65 øre, og at en skyld på 42 øre - for g.nr. 4, b.nr. 2 - er tilføyet rettsboken senere hvilket tydelig fremgår av den originale rettsbok. - - -

Når Lars og Anton Helleren i ankesaken - og formentlig også i herredsretten - har hevdet at de gikk ut fra at Tønnes bare aktet å la sønnen løse halvparten av g.nr. 4, b.nr. 2, kan jeg ikke finne annen forklaring på dette enn at de senere under sakens gang har levet seg inn i

Side:866

denne oppfatning etterat feilen kom opp da det ble spørsmål om å rette taksten. Etter min mening er Lars Helleren først blitt klar over feilen og de muligheter den innebar for ham etterat sorenskriveren forela ham Tønnes Hellerens begjæring om rettelse i odelstaksten. Hvis han - mot min formodning - har overveiet forholdet tidligere, må han ha spekulert i å kunne utnytte de samme muligheter når feilen senere nødvendigvis måtte komme opp. Jeg kan ikke se at den ankende parts arrestasjon har kunnet være ham til noen hindring om han hadde ønsket forholdet klarlagt nærmere - det hadde i tilfelle lett latt seg gjøre skriftlig.

Jeg er i det vesentlige enig i herredsrettens nærmere begrunnelse for rettens standpunkt i spørsmålet om hvilken betydning feilen i forliksklage og takstbegjæring må tillegges. - - -

Til spørsmålet om hvorvidt ankemotpartens odelsrett er preskribert skal jeg bemerke:

Det har i teori og rettspraksis vært antatt at odelspreskripsjonsfristen begynner å løpe fra arvefallet når en eiendom er gått over til fjernere odelsberettigede eller til fremmede ved slektsarv eller testament. Man har da tatt utgangspunkt i den rettsregel at arvinger ikke behøver tinglyst atkomstdokument for å oppnå full rettsbeskyttelse for sin eiendomsrett ( Rt-1873-645 - Rt-1911-33, jfr. Skeie: Afhandlinger 1913 24 ff.), og så vidt jeg forstår er dette utgangspunkt ikke senere forlatt. I de senere år finner man at rettspraksis gjennom fortolkning av uttrykket «besidde Godset» i odelslovens §9, 2. punktum har foretatt en mer konkret bedømmelse idet man forstår nevnte uttrykk slik at det forutsetter et eiendomsforhold med disposisjonsrett over vedkommende eiendom. Under forutsetning av at den ankende part skal ansees å ha overtatt en ideell halvdel i gården Helleren som arving etter broren Samuel, antar jeg at man i spørsmålet om når odelspreskripsjon begynte å løpe må bedømme forholdet konkret. Det må søkes klarlagt når dødsboet har gitt fra seg rådigheten så vel faktisk som juridisk over den nevnte ideelle halvdel av gården.

På skiftet etter Samuel Helleren var Lars Helleren arving for en syvendedel i boet. For å unngå en prosess i boet ble det i skiftesamling 10. Juli 1947 truffet den foran omhandlede ordning at Lars og Tønnes Helleren skulle overta den faste eiendom i fellesskap for skiftetaksten kr. 14 000 og så selv bli enige om et endelig resultat etter nærmere regler som protokollert i skiftesamlingen. Samtidig ble det bestemt at «Lars og Tønnes overtar eiendommen fra 24. juli 1943». Denne bestemmelse behøver ikke nødvendigvis bety at eiendommen fra dette tidspunkt skal gå helt ut av boets rådighet. Den kan like meget være uttrykk for en rent faktisk ordning, så skifteretten skulle slippe ansvar og arbeid med den nærmere bestyrelse av eiendommen under den videre skiftebehandling. Om oppgjør for eiendommen sees intet bestemt i nevnte skiftesamling. Den naturlige slutning herav må være at det endelige oppgjør skal finne sted når boet gjøres opp, dog selvsagt slik at Lars og Tønnes Helleren før den tid eller senere innbetaler hva de måtte komme til å skylde ut over sin arvelodd eventuelt avhengig av boets behov for kontante midler under skiftet.

Side:867

Skifteutlodningen viser at boet hadde stor gjeld, vesentlig til en flerhet av avdødes søsken. Dets netto ble kr. 4971,45 - på hver arvelodd kr. 710,21. I boet overtok Lars Helleren ytterligere kreaturer og diverse løsøre for tilsammen kr. 3215, men fikk godkjent en fordring på kr. 1477,45. Etter fradrag av arvelodden var hans ansvar overfor boet kr. 8027,34. Den 17. oktober 1944 hadde han innbetalt kr. 5000 og ved beslutningen den 17. desember 1946 hadde han således å betale kr. 3027,34. Dette beløp er først innbetalt 18. februar 1947.

Under de foreliggende omstendigheter synes det uantagelig å bygge på at en ideell halvdel av den faste eiendom har stått til Lars Hellerens fulle eierrådighet like fra den faktiske overtagelse 24. juli 1943. Jeg kan ikke se at tilfellet kan sidestilles med en ordning som den at en kjøper får skjøte, men henstand med kjøpesummen helt eller delvis, eventuelt mot pant i eiendommen. Etter min mening må ankemotparten gis medhold i at innbetalingen av Lars Hellerens restansvar til boet må være det tidspunkt fra hvilket han har besittet sin andel i eiendommen med full eierrådighet, og således det tidligste tidspunkt fra hvilket odelspreskripsjon kan begynne å løpe.

Den mest nærliggende og best underbyggede oppfatning antar jeg imidlertid under de foreliggende omstendigheter er den at Lars Helleren ikke har overtatt sin ideelle halvdel i gården ved arv, men ved kjøp av dødsboet. Skifteretten kan synes å ha gitt uttrykk for denne oppfatning når det i skifteoppgjøret anføres:

«Eiendommene er fra 24. juli 1943 overtatt i fellesskap og tilsvares med hver 1/2 del av kjøperne:

1) Lars Helleren (1/2 del) kr. 7000

2) Tønnes Helleren (1/2 del) » 7000.»

Understrekningen er gjengitt etter den i ankesaken fremlagte avskrift av utskrift av skifteprotokollen. dok. nr. 32.

På grunnlag av størrelsen av Lars Hellerens andel som arving i boet (1/7 del), boets stilling og det passerte i skiftesamlingen 10. juli 1943 blir jeg stående ved at den ankende part juridisk sett har overtatt sin ideelle halvdel i eiendommen Helleren, g.nr. 4, b.nr. 2 og g.nr. 3, b.nr. 2 i Øvre Sirdal ved kjøp av Samuel Hellerens dødsbo v/skifteretten, ikke ved arv etter avdøde. Men da kan jeg ikke se der er grunnlag for å anta at Lars Helleren ikke skulle trenge tinglyst atkomstdokument for å oppnå fullt rettsbeskyttet eiendomsrett, og sådant atkomstdokument har han ennå ikke fått. Jeg mener derfor at preskripsjonsfristen etter odelslovens §9 ennå ikke er begynt å løpe.

Det bemerkes ytterligere at så vidt jeg kan se trenger Lars Helleren under enhver omstendighet - også om man legger vekt på hans stilling som arving etter Samuel Helleren - tinglyst atkomstdokument for å få fullt rettsbeskyttet eiendomsrett til sin ideelle halvdel i gården Helleren. Ved arvefallet tilfalt eiendommen de 7 arvinger i fellesskap. Lars Helleren representerte kun en syvendedel i boet, men gården er overtatt av ham og Tønnes Helleren med en ideell halvdel hver. Denne overdragelse antas for hver av dem å måtte kreve tinglysing for å få rettsvern overfor personer som måtte utlede sin rett fra noen av de øvrige arvinger som ble medeiere i eiendommen i og med arvefallet. Det er

Side:868

formentlig bare det rettserverv som fant sted ved selve arvefallet, der nyter full rettsbeskyttelse uten tinglysing. Jeg viser til Aubert: Obligasjonsrettens spesielle del III, (L. utgave 1894) side 142-143, og Harbek og Solum: Tinglysingsloven (2. utgave) side 142. Da jeg imidlertid ser overdragelsen som et kjøp av dødsboet v/skifteretten, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet.

Uten at jeg antar det har noen betydning for løsningen i saken finner jeg grunn til å tilføye at jeg, i betraktning av at overenskomsten i skiftesamlingen 10. juli 1943 åpenbart ikke er ment å skulle bli noen endelig løsning av eiendomsforholdet på «Helleren», ikke kan finne det godtgjort, at det er noe å bebreide Tønnes Helleren når han har motsatt seg at skifteretten utsteder hjemmelsdokument. Det protokollerte i skiftesamlingen gir anvisning på hvorledes det skal gåes frem hvis brødrene ikke blir einge seg imellom. - - -