Rt-1980-1183

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-09-20
Publisert:	Rt-1980-1183
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 134B/1980
Parter:	Staten v/Justisdepartementet (advokat Tallag Andersen - til prøve) mot Terje Bjørland (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Endresen, Bølviken, Sinding-Larsen, Holmøy, Stabel
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965), Militærnekterloven (1965) §1, §5

Dommer Endresen: Terje Bjørnland avtjente sin førstegangstjeneste ved Garden og Trandum i 1969. Etter å være innkalt til repetisjonsøvelse, søkte Terje Bjørnland den 3. mai 1976 om fritaking for all videre militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Etter at hans nærmere begrunnelse var innhentet gjennom politiavhør, og etter anmodning utdypet i et vedlegg til søknaden, fant Justisdepartementet at den av Bjørnland påberopte overbevisning ikke var av det absolutte innhold som kunne begrunne fritaking etter loven av 19. mars 1965 nr. 3, og avslo søknaden den 25. november 1976.

Da Bjørnland ikke avgav erklæring om at han ville oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste påtalemyndigheten på vegne av staten sak mot ham i henhold til §5 i loven av 19. mars 1965.

Oslo byrett avsa den 30. august 1977 dom i saken med slik domsslutning:

«Vilkårene for fritaking av Terie Bjørnland for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.»

Side:1184

Bjørnland påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 8. juni 1979 avsa dom med slik domsslutning:

«Vilkårene for fritaking av Terje Bjørnland for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 er til stede.»

Lagmannsretten var ved anledningen satt med fire domsmenn. Dommen er avsagt under dissens, idet to av rettens juridiske dommere og en domsmann stemte for å stadfeste byrettens dom.

Staten ved Justisdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet det anføres at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en uriktig lovforståelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har Bjørnland avgitt forklaring under bevisopptak. Han fremla der en skriftlig «argumentsamling», som ble vedtatt som hans rettslige forklaring og deretter supplert med avhør og protokollasjon.

Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig samme stilling som for lagmannsretten.

Bjørnland har i sin søknad anført tre grunnlag for sin vegring, våpentekniske hensyn, ressursmessige hensyn og politiske grunner, prioritert i denne rekkefølge.

Han er på denne bakgrunn blitt alvorlig overbevist om at det er moralsk og saklig uforsvarlig å delta i det norske militærforsvaret.

Hans hovedmotiv for å nekte er at utviklingen av de kjernefysiske våpen har utvidet det menneskelige destruksjonspotensialet radikalt. Men også det tekniske nivå som er utviklet når det gjelder de konvensjonelle våpen er i seg selv avgjørende. Gjennom forskning har også disse våpen nådd et ødeleggelsesnivå som gjørerfaringene fra annen verdenskrig irrelevante ved vurderingene av ødeleggelsene i en fremtidig krig. Bruk av slike våpen vil ikke være brukbart middel til å bevare visse politiske og kulturelle tradisjoner som vi i Norge vurderer som positive.

Han kan derfor ikke se noe annet alternativ enn at Norge bygger opp et nasjonalt forsvar med hovedvekt på aktiv ikkevoldelig motstand.

Han konkluderer sin søknad på dette punkt slik:

Jeg vil sterkt understreke at valget av forsvarsform ikke skyldes en prisipiell, pasifistisk grunnholdning slik denne er utformet av f. eks. Galtung. Den ikke-voldelige forsvarsteknikk har imidlertid så mange positive egenskaper at jeg vil holde fast ved den så lenge den gir muligheter til å bevare de verdier jeg tror på. Først når disse mulighetene er oppbrukt, er jeg villig til å gå over til et væpnet forsvar. Dette forsvaret måtte imidlertid ha en helt annen operasjonsmåte og struktur enn det norske militærforsvaret av i dag. Ut fra de ressursmessige betraktninger som er foretatt under punkt 2, følger det at dette forsvaret må få karakter av en folkehær.»

Hans annet motiv for å nekte er at de store militærbevilgningene i verden er ressursødende. Han har i den forbindelse pekt på at 50

Side:1185

prosent av all forskning er knyttet til militære prosjekter. De prosjekter som først og fremst krever innsats i dag, er imidlertid befolkningseksplosjonen, ressurs- og ernæringssituasjonen og den økende forurensning. Han anfører at for flertallet av nordmenn er forsvaret et ressursbindende middel til å opprettholde en bestemt samfunnsform. Det hindrer også menneskene i den tredje verden i å oppnå de godene vi ønsker å forsvare hos oss selv.

Endelig er hans vegring politisk motivert, dels spiller hensynet til den tredje verden inn, dels er det forhold i USA's politikk som gjør at han ikke kan delta i et norsk forsvar som er integrert i NATOforsvaret. Men det samme ville ha vært tilfellet dersom det var Warszawapakten vi var medlem av.

Disse tre motiver for Bjørnlands nektelse er det utførlig redegjort for i søknaden, som i sin helhet er inntatt i byrettens dom. De senere utdypninger av hans syn avviker ikke på avgjørende måte fra søknaden.

Bjørnland har presisert at hans grunnholdning ikke er pasifistisk. Dette anser han som irrelevant, og hans vegring mot å utføre ytterligere militærtjeneste knytter seg, sier han, ikke til fritakingsloven av 19. mars 1965.

Det er myndighetenes politiske og militære moralnivå hans protest retter seg mot.

Staten ved Justisdepartementet har ikke villet bestride at Bjørnland har en alvorlig overbevisning som grunnlag for sin vegring, men finner at hans begrunnelse ikke har det innhold som etter loven kreves for fritaking, nemlig at den som søker seg fritatt, ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art, og har lagt ned påstand om at byrettens dom stadfestes.

Bjørnlands prosessfullmektig har fremholdt at det ikke kreves en pasifistisk grunninnstilling. Etter Høyesteretts dom i Rt-1969-1285 (Hokstad) vil også en vegring basert på muligheten for bruk av kjernefysiske våpen gi grunnlag for fritaking. Dette er Bjørnlands prinsipale nektelsesgrunnlag. Den omstendighet at det i søknaden også er tatt med hensyn som etter loven ikke kan føre til fritaking, hindrer ikke at Bjørnland kan gis medhold i sitt krav.

Den væpnede motstand Bjørnland kan tenke seg å utøve hvis den ikke-voldelige motstand ikke fører frem, dreier seg om klare nødvergelignende situasjoner hvor en okkupant fortsetter å øve terror og vold mot befolkningen. Hans reservasjoner går i så måte ikke lenger enn Høyesterett tidligere har godtatt i dommene inntatt i Rt-1971-769 (Såheim) og Rt-1976-1157 (Finstad).

Bjørnland har lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall.

Etter § li loven av 19. mars 1965 nr. 3 kan den fritas som ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Det loven i første rekke tar sikte på, er det pasifistiske syn, det at man ikke skal ta liv, ikke gripe til våpen i

Side:1186

noen konflikt som landet kan komme opp i. Loven krever et absolutt og reservasjonsløst standpunkt: at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, og ikke under noen omstendigheter, uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Når dette er situasjonen, er det uten betydning hvilken motivasjon den vernepliktige har for sitt standpunkt. Også en motivasjon bygd på de moderne våpens destruktive evne må kunne gi grunnlag for fritakelse.

Fra statens side er det ikke bestridt at Bjørnlands vegring mot militærtjeneste er uttrykk for en alvorlig overbevisning, og jeg finner ikke grunn til å gå inn på dette spørsmål.

Det omstridte spørsmål i saken, er om de reservasjoner Bjørnland har tatt med hensyn til væpnet motstand, er forenlige med de krav loven stiller til overbevisningens innhold.

Jeg nevner i denne forbindelse at rettspraksis, hvor den vernepliktige har hatt en pasifistisk grunnholdning, har akseptert at han i akutte nødretts- eller nødrettslignende situasjoner kan tenke seg å gripe til våpen.

Det foreligger ingen klar og samlet redegjørelse fra Bjørnlands side om under hvilke forutsetninger og i hvilken utstrekning han kan akseptere væpnet motstand. Jeg finner derfor grunn til å gå inn på hans uttalelser om disse spørsmål på de ulike stadier av saken.

Bjørnland har presisert at han ikke er prinsipielt pasifist. Han har videre gjennom hele saken gitt uttrykk for at han er tilhenger av en aktiv ikke-voldelig motstand og at det først er når de muligheter som den ikke-voldelige forsvarsteknikk gir, er oppbrukt, at han kan være villig til å gå over til væpnet forsvar.

I sin søknad om fritakelse for militærtjeneste uttaler han at dette forsvar må ha en helt annen operasjonsmåte og struktur enn det norske forsvar av i dag; det må få karakter av en folkehær. I en senere utdypning av søknaden går Bjørnland blant annet noe nærmere inn på de forutsetninger han vil stille for å kunne akseptere væpnet motstand, og hvordan et slikt forsvar skulle organiseres. Senere har han uttalt at han ikke ønsker denne utdypning tatt i betraktning. Det samme gjelder en politiforklaring avgitt etter søknaden. Jeg går derfor ikke nærmere inn på disse uttalelser.

I sin forklaring for lagmannsretten, slik den er gjengitt i domsgrunnene, har Bjørnland uttalt at han vil kunne akseptere væpnet motstand når den ikke-voldelige forsvarsmetode slår feil, og en okkupant griper til terror og vold mot befolkningen for å fremme sine mål. Han vil bare akseptere motstand med konvensjonelle våpen, dog ikke med bruk av fly, marine eller tanks. Den væpnede motstand måtte ha karakter av en folkehær, en gerilja som var organisert i små grupper, og hvor han kunne ha en medinnflytelse.

I sin forklaring under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har Bjørnland uttalt at han ikke har innvendinger mot lagmannsrettens fremstilling av hans syn som jeg her har gjengitt. Han uttaler ellers at han «bare kan delta i frittstående grupper i forhold til vårt regulære forsvar. Han regner med at det i praksis vil utvikles et visst lederskap også i slike motstandsgrupper, og regner med å kunne aksetpere dette under forutsetning av at han har tillit til ledelsen. Han forut-

Side:1187

setter videre at det vil være en toveiskommunikasjon innen gruppen, slik at også han ville kunne øve påvirkning på beslutninger som treffes. Under slike omstendigheter regner han med å kunne akseptere kommando. Han er derimot ikke villig til å underordne seg kommando i regulære militærstyrker.» - Jeg finner ellers grunn til å nevne at Bjørnland ikke under bevisopptaket ønsket å svare på spørsmål om i hvilke situasjoner han kunne tenke seg å kjempe med voldelige midler, idet spørsmål av denne typen etter hans mening ikke tar opp de konkrete forhold som eksisterer i dag, og som gjør at han ikke vil gjøre tjeneste. Jeg forstår ham videre slik at det må settes en øvre grense for den vold som kan aksepteres, en grense som må fastsettes subjektivt av den enkelte basert på «en ansvarsmoral», et begrep som han har gjort rede for. Under bevisopptaket fant han det ikke mulig å utdype disse begrensninger nærmere.

Spørsmålet om den væpnede motstand som Bjørnland kan tenke seg å delta i, er militærtjeneste i lovens forstand, må avgjøres ut fra en helhetsvurdering. Det må både legges vekt på de begrensninger han forutsetter med hensyn til organisasjonsform, kommando og våpenbruk, og de situasjoner hvor han mener at en væpnet motstand i tilfelle kan aksepteres.

Bjørnland har gjort gjeldende at de reservasjoner han har tatt, ikke går lenger enn de reservasjoner som Høyesterett har godtatt i sakene mot Såheim og Finstad. Dette er også lagt til grunn av lagmannsrettens flertall. Dette er jeg ikke enig i.

Jeg nevner i denne forbindelse at lagmannsretten etter min mening synes å ha forstått Såheim-dommen uriktig når den legger til grunn at Høyesteretts flertall der la den samme bevisvurdering til grunn som mindretallet. Lagmannsrettens flertall har referert mindretallets beskrivelse av hva Såheim kunne delta i av væpnet motstand, som om denne bevisvurdering også skulle være dekkende for flertallet. Slik kan dommen etter mitt syn ikke forstås.

Selv med de reservasjoner Bjørnlands standpunkt innebærer, mener jeg at den væpnede motstand som han kan tenke seg å akseptere, må anses som militærtjeneste i lovens forstand. Det er etter min mening spørsmål om en organisert væpnet motstandskamp, ikke om spontane aksjoner. I rettspraksis - se Høyesteretts dom i Rt-1973-170 - har det vært lagt til grunn at det ikke stemmer med lovgiverens intensjoner og den forståelse av begrepet militærtjeneste som har vært fulgt i praksis at geriljaaksjoner og folkeopprør av den art som søkeren der kunne tenke seg, skulle falle helt utenfor lovens begrep militærtjeneste. I Finstad-dommen aksepterte riktignok Høyesteretts flertall geriljavirksomhet, men det ble uttalt at det her var et moment som talte mot fritakelse. Finstad hadde imidlertid presisert at det bare var spørsmål om aksjoner i «akutt livstruende situasjoner», og da «som eneste utvei for å hindre at flere liv går tapt».

Etter en helhetvurdering finner jeg at de reservasjoner Bjørnland har tatt, både har et mer upresist innhold enn de reservasjoner som tidligere har vært akseptert i Høyesteretts praksis, og at de også må anses som mer omfattende.

Side:1188

Jeg mener at han ikke har et slikt reservasjonsløst standpunkt som loven krever, og stemmer for denne

dom:

By rettens dom stadfestes.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Holmøy og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Torius Aarnes):- - -

Saksøkte er født xx.xx.1943. Han er forskningsstipendiat i NAVF og er utdannet sivilingeniør og cand. real. Han avtjente sin militære førstegangstjeneste i 1969. I brev av 3/5 1976 til Justisdepartementet søkte saksøkte om fritaking for militærtjeneste. - - -

Justisdepartementet avslo den 25/11 1976 søknaden fra saksøkte. I departementets avslag er det anført:

«Ifølge søknad av 3/5 1976 har mannskapet bl.a. uttalt:

«Den ikke-voldelige forsvarsteknikk har imidlertid så mange positive egenskaper at jeg vil holde fast ved den så lenge den gir muligheten til å bevare de verdier jeg tror på. Først når disse mulighetene er oppbrukt, er jeg villig til å gå over til et væpnet forsvar.»

«Man kan derfor komme til å stå overfor en okkupant der man blir tvunget til motvold. Dette bør man kunne innse før denne situasjonen oppstår. Jeg ville selv kunne gjøre bruk av våpen i et slikt tilfelle, og jeg ville også kunne inngå samarbeid med andre på dette grunnlag.»

Etter det ovenfor anførte finner Justisdepartementet at den påberopte overbevisning ikke er av det absolutte innhold som kan begrunne fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Departementet har derfor avslått søknaden.

Man viser forsåvidt til forarbeidene til loven, Ot.prp.nr.42 (1962-3) side 8 og 9 og til Høyesteretts dom av 10/2 1973 ( Rt-1973-170 flg.) og de avgjørelser av Høyesterett det der er vist til. - - -»

Etter departementets avgjørelse avga ikke saksøkte erklæring om at han ville oppfylle sin militære tjenesteplikt. Den 19/11977 reiste påtalemyndigheten på vegne av staten sak mot saksøkte i henhold til §5 i loven av 19/3 1965. - - -

Retten skal bemerke:

Retten legger til grunn som utvilsomt at saksøktes nektelse av å gjøre militærtjeneste bunner i en alvorlig overbevisning. Spørsmålet er så om Bjørnlands overbevisning har et slikt innhold at det ikke tillater ham å gjøre militærtjeneste av noen art.

Bjørnland har i sin søknad - som etter hans forklaring i retten gir uttrykk for hans syn på dette området, og som i det alt vesentligste er gjengitt ovenfor under I - bl.a. uttalt at hans «prinsipielle holdning til militærforsvaret er imidlertid ikke bare basert på en mulig fremtidig bNk av kjernefysiske vipen, men også på det tekniske nivået av de konvensjonelle våpen. Gjennom systematisk forskning har disse våpnene nå nådd et ødeleggelsesnivå som gjør erfaringene fra 2. verdenskrig irrelevante ved vurderingen av øde-

Side:1189

leggelsene i en fremtidig krig.». Han sier videre at det militære forsvar nå har nådd et ideologisk og teknologisk utviklingsnivå som er for destruktivt. «Bruken av det medfører grove brudd på viktige elementer i vår humanistiske tradisjon, og undergraver muligheten for å føre våre ideer om frihet og demokrati videre. Jeg kan derfor ikke se noe annet alternativ enn at Norge legger opp et nasjonalt forsvar med hovedvekt på aktiv ikke-voldelig motstand».

Bjørnland har videre i sin søknad under punkt 1(2. avsnitt på 4) uttalt følgénde:

«Jeg vil sterkt understreke at valget av forsvarsform ikke skyldes en prinsipiell, pasifistisk grunnholdning slik denne er utformet av f. eks. Galtung. Den ikke-voldelige forsvarsteknikk har imidlertid så mange positive egenskaper at jeg vil holde fast ved den så lenge den gir muligheter til å bevare de verdier jeg tror på. Først når disse mulighetene er oppbrukt, er jeg villig til å gå over til et væpnet forsvar. Dette forsvaret måtte imidlertid ha en helt annen operasjonsmåte og struktur enn det norske militærforsvaret av i dag. Ut fra de ressursmessige betraktningene som er foretatt under punkt 2, følger det at dette forsvaret må få karakter av en folkehær.»

Det fremgår av den utdyping, datert 15/6 1976, som Bjørnland utarbeidet som vedlegg til søknaden at med «olkehær» forstås et forsvar der kapital- og ressurskrevende våpengrener som luftvåpen, marine og kavalleri ikke inngår. «Hovedtyngden måtte da legges på mindre grupper utstyrt med håndvåpen og med sitt hjemsted som viktigste operasjonsområde.»

I visse situasjoner er Bjørnland etter dette villig til å delta i former for organisert væpnet forsvarskamp, som må betegnes som militærtjeneste etter §1 i militærnekterloven. Etter rettens oppfatning foreligger det her reservasjoner fra Bjørnlands side som går ut over det som er godtatt i rettspraksis, og som innebærer et brudd med det krav til en absolutt pasifistisk holdning som etter Høyesteretts praksis er et vilkår for fritaking, jfr. dommer i Rt-1969-1285, Rt-1974-1068, Rt-1976-1166 og Rt-1976-1177.

Til støtte for påstanden om fritaking har saksøkte bl.a. vist til Høyesteretts dom i Finstad-saken, Rt-1976-1152. Retten kan ikke se at avgjørelsen i Finstad-saken kan tas til inntekt for fritaking i nærværende sak. Finstads reservasjoner gikk ikke så langt som i denne saken. Det var klare begrensninger i hans reservasjoner som gjorde at de ikke ble ansett som uforenlige med hans pasifistiske grunninnstilling.

Etter dette foreligger det ikke grunnlag for å frita Bjørnland for militærtjeneste. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Bjørn Skreiberg, konst. lagdommer, professor Knut Selmer og ekstraordinær lagdommer, byrettsdommer Reidar Friis Bull med domsmenn):- - -

Lagmannsretten er enstemmig kommet til den oppfatning at Terie Bjørrlands nektelse av å gjøre militærtjeneste bunner i en alvorlig overbevisning. For at han skal kunne fritas for militærtjeneste, må det imidlertid være grunn til å gå ut fra at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten i komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning (lovens §1). Når det gjelder spørsmålet om Bjørnland fyller dette vilkår, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, ekstraordinær lagdommer Reidar Friis Bull og domsmennene

Side:1190

Sonja Evy Johansen, Oddveig Johanna Solheim og Thore Gulbrandsen vil først vise til Bjørnlands politiforklaring av 20/5-1976 hvor han uttaler følgende:

«Søkeren kan ikke tenke seg å kunne utføre mere militærtjeneste og kan ikke være med å drepe eller ta livet av andre mennesker. Denne hans holdning og innstilling har modnes over et langt tidsrom, helt fra han gikk i gymnaset. Han hadde også planer om å søke fritakelse da han ble innkalt til sin førstegangstjeneste. men dette ble imidlertid ikke gjort.»

Selv om Bjørnland har begrunnet sin søknad om fritak ut fra tre hovedgrunner, våpentekniske, ressursmessige og politiske. og han selv ønsker å gi en samlet begrunnelse med vekt på alle 3 grunner, så kan det ikke være tvilsomt at det er de våpentekniske grunner som er de mest fremherskende. Flertallet viser til høyesterettsdom i Rt-1969-1285. Det heter her på side 1291: «Formodentlig vil også den gå fri som tar avstand fra enhver form for militærtjeneste under henvisning til at en moderne krig vil slippe løs bruken av atomvåpen og andre masseødeleggelsesmidler. Det siste må imidlertid være et absolutt og reservasjonsløst standpunkt.» Bjørnland har også vist til at hans prinsipielle holdning til militærforsvaret «ikke bare er basert på en mulig fremtidig bruk av kjernefysiske våpen, men også på det tekniske nivå av de konvensjonelle våpen. Gjennom systematisk forskning har disse våpnene nå nådd et ødeleggelsesnivå som gjør erfaringene fra 2. verdenskrig irrelevante ved vurderingen av ødeleggelsene i en fremtidig krig». Bjørnland tar under henvisning til denne teknikk fullstendig avstand fra enhver form for militærtjeneste. Hans standpunkt her er absolutt og reservasjonsløst. Bjørnlands standpunkt synes her å avvike noe fra det syn som Per Richard Hokstad gjorde gjeldende i den nevnte dom av 1969. Førstevoterende uttalte således: «Jeg oppfatter ham slik at han ikke er ubetinget motstander av å gjøre militærtjeneste med konvensjonelle våpen.» Noe slikt standpunkt kan ikke utledes av det som er uttalt av Bjørnland i hans søknad av 3/5-76, hans brev av 14/-76 til Justisdepartementet, hans politiforklaring eller hans forklaring for retten. Flertallet oppfatter hans standpunkt som en reservasjonsløs nektelse av å gjøre militærtjeneste av enhver art.

Bjørnland har ikke som alternativ til det nåværende forsvar stillet et forsvar med konvensjonelle våpen. Han har erklært seg som tilhenger av ikke-voldelig forsvar. Dette er ikke noe militært forsvar. Det spiller da ingen rolle at han i denne sammenheng uttaler at han ikke regner seg som prinsipiell pasifist. Det avgjørende er at han tar avstand fra bruk av våpen.

Spørsmålet blir så om de reservasjoner som Bjørnland har tatt, går lenger enn det som rettspraksis har godkjent.

I sin søknad til Justisdepartementet har Bjørnland uttalt:

«Man kan derfor komme til å stå overfor en okkupant der man blir tvunget til motvold. Dette bør man kunne innse før denne situasjon oppstår. Jeg ville selv kunne gjøre bruk av våpen i et slikt tilfelle og jeg ville også kunne inngå samarbeid med andre på dette grunnlag.»

Et annet sted i sin søknad sier han:

«Jeg vil sterkt understreke at valget av forsvarsform ikke skyldes en prinsipiell pasifistisk grunnholdning slik den er utformet av f. eks. Galtung. Den ikke-voldelige forsvarsteknikk har imidlertid så mange positive egenskaper at jeg vil holde fast ved den så lenge den gir muligheter til å bevare de verdier jeg tror på. Først når disse muligheter er oppbrukt, er jeg villig til å

Side:1191

gå over til et væpnet forsvar. Dette forsvaret måtte imidlertid ha en helt annen operasjonsmåte og struktur enn det norske militærforsvaret av i dag. Ut fra de ressursmessige betraktninger som er foretatt under punkt 2 følger det at forsvaret må få karakter av folkehær.»

Bjørnland har under sin partsforklaring for lagmannsretten uttalt at han vil rette uttrykket væpnet forsvar til væpnet motstand. Han har videre gitt uttrykk for at han med folkehær mener spredte lokale grupper som er lettere bevæpnet. Han vil dermed også gi uttrykk for at han ikke vil underordne seg en sentral ledelse. Annerledes vil det kunne stille seg med lokale ledere, men han uttrykker samtidig at han ikke vil underordne seg en ledelse uten selv å få være med på å treffe avgjørelser.

Flertallet viser til Rt-1971-769 (Såheimdommen) og Rt-1976-1157 (Finstaddommen). I førstnevnte sak ble det ikke angitt å være til hinder for fritak at søkeren kunne «tenke seg å stille opp i formasjon og under kommando». Såheim kunne endog «tenke seg å delta i geriljaaksjoner for å bli kvitt et despotisk styre». Han ville heller ikke utelukke at han - om han selv skulle komme opp i liknende ekstreme situasjoner - sammen med andre vil delta i det han i en av sine forklaringer har betegnet som «spontane livreddende aksjoner» hvor våpenbruk og det å ta liv fremstiller seg som en siste utvei for å unngå utryddelse. Det utelukket heller ikke fritak at han på basis av sin egen vurdering var villig til å delta i bruk av militær makt for å nå «politiske mål» som han aksepterer.

Såheimdommen ble avsagt med 3 mot 2 stemmer. Dommer Mellbye som tilhørte mindretallet, uttalte i sitt votum: «Det dreier seg ikke bare om bruk av våpen som forsvar, men om aksjoner som i en del tilfeller må planlegges og forberedes omhyggelig, og hvor den væpnede strid utløses av den side hvor Såheim i tilfelle vil befinne seg. Slik Såheim beskriver sin deltagelse er den fra hans side frivillig ikke tvungen». Dommer Mellbye tilhørte riktignok mindretallet, men det er derfor ingen grunn til å tvile på at hans beskrivelse bygger på hva Såheim har forklart.

Finstad ( Rt-1976-1157) ga uttrykk for at han under ekstreme forhold og når det gjelder å hindre at flere liv går tapt, er villig til å bære våpen og uniform sammen med andre på frivillig grunnlag dersom han har full tillit til ledelsens vurderinger. Han er således villig til å delta i geriljavirksomhet, opprør og revolusjon mot et regime som forholdsregel mot folkemord og terror.

Flertallet er kommet til at de situasjoner hvor Bjørnland kan tenke seg muligheten av å delta i organiserte styrker, ikke i vesentlig grad atskiller seg fra de situasjoner som er nevnt i Såheim- og Finstaddommene. Det er først når den ikke-voldelige forsvarsteknikk ikke strekker til overfor en okkupant at Bjørnland kan tenke seg å bruke våpen.

Flertallet vil summere opp sitt syn slik: Bjørnlands prinsipielle syn på militærtjenesten hviler på en ikke-volds-politisk holdning. De moderne våpens destruerende effekt gjør det umulig for ham å delta i ethvert militært forsvar. Det ikke-voldelige forsvar som han kan tenke seg å delta i, er ikke et militært forsvar. Det er først dersom dette ikke-voldsforsvar ikke skulle strekke til, at Bjørnland kan tenke seg å gripe til våpen i geriljaformasjoner eller på annen måte. I prinsippet går han her ikke lenger enn Såheim og Finstad i de tidligere omtalte dommer.

Flertallet tar derfor Bjørnlands påstand til følge.

Side:1192

Rettens mindretall, lagdommer Bjørn Skreiberg, konstituert lagdommer Knut Selmer og domsmann Steinar Hareide, tar utgangspunkt i at Bjørnland etter eget utsagn ikke anser seg som pasifist. Mindretallet vil i den forbindelse peke på at Bjørnlands uttalelse i politiforklaringen av 20/5 1976 om at han ikke kan være med på å drepe eller ta livet av andre mennesker, ikke synes forankret i noen oppfatning hos ham om menneskelivets ukrenkelighet. Så vidt man kan se, har han ikke tidligere gitt en slik reservasjonsløs uttalelse, og han har ikke gjentatt den i sin forklaring under ankeforhandlingen. Mindretallet finner derfor ikke å kunne tillegge denne uttalelse noen spesiell vekt.

Når det gjelder innholdet av Bjørnlands overbevisning, vil mindretallet ellers anføre at de 3 grunnlag som hans overbevisning ifølge hans søknad bygger på, nødvendigvis må gå over i hverandre. Han angir selv at de må ses i sammenheng, og spesielt i omtalen av de politiske grunner er det flere elementer som kunne tyde på at hans holdning er situasjonsbetinget.

Også mindretallet finner dog å måtte legge til grunn at det primære grunnlag for hans avstandtagen fra å gjøre militærtjeneste ligger i faren for bruk av kjernefysiske våpen og tyngre konvensjonelle våpen. Han vil ikke kunne delta i et norsk forsvar som gjennom sin oppbygging og ved sin integrering i Nato skaper en latent fare for bruk av slike våpen, og som kan bli direkte årsak til at slike våpen tas i bruk fra alliert eller annet hold. Hvis man ikke gjennom forhandlinger kan få den fremmede makt til å avstå fra invasjon, er den eneste utveg til å hindre bruk av disse våpen etter Bjørnlands mening at det ikke øves væpnet motstand mot den inntrengende styrke. Man må i stedet basere seg på aktiv ikkevoldelig motstand, og den kan etter nevnte forutsetning først begynne etter at vårt land er okkupert. Bjørnland har forklart for lagmannsretten at motstanden da eksempelvis må rette seg mot okkupantens alvorligere inngrep overfor våre sosiale goder og ernæringssituasjon, slik at det går på liv og helse løs, våre viktigste demokratiske rettigheter som ytringsfrihet o.1. Den aktive ikkevoldelige motstands midler blir da dialoger med okkupanten, demonstrasjoner, streiker m.v. Bjørnland kunne tenke seg å gå inn i en slik politisk kamp, til tross for at han er klar over at han derved lett kan komme i en situasjon som fører til væpnet kamp. Han er således ikke uvillig til å gå til væpnet motstand overfor en okkupant som tross den ikkevoldelige motstand fortsetter å øve terror og vold mot befolkningen på den måte som er beskrevet ovenfor.

Ut fra hans innstilling til bruk av tyngre konvensjonelle våpen kunne denne motvold bare skje ved bruk av lettere våpen (ikke fly, marine eller tanks). Han ville ikke kunne akseptere å være underordnet en sentral ledelse og uten enhver innflytelse på de avgjørelser som måtte tas. Den væpnete motstand måtte derfor foregå ved en folkehær som han forestiller seg i form av lokale grupper, nærmest på geriljabasis. På disse vilkår hadde han ikke noe spesielt å innvende mot å bruke uniform eller å være under kommando, såfremt han hadde tillit til vedkommende leder på lokalplanet.

På spørsmål om han var villig til å tjenestegjøre i FN's fredsbevarende styrker, svarte Bjørnland at han heller ville bruke tiden til å gå løs på de strukturelle samfunnsproblemer.

Mindretallet er kommet til at de reservasjoner Bjørnland har tatt, går ut over de grenser som er trukket opp gjennom Høyesteretts domspraksis. Det er spesielt Såheim- og Finstad-dommene i Rt-1971-769 og Rt-1976-1157

Side:1193

som har interesse i denne forbindelse.

Det er i tråd med at hans overbevisning ikke har noen pasifistisk karakter, når han forklarer at han - etter forgjeves å ha forsøkt å nå frem ved en aktiv ikkevoldelig motstand - kan tenke seg å delta i væpnet motstand for å verge landets befolkning mot terror og overgrep fra okkupantens side. Mindretallet forstår det slik at det her ikke bare dreier seg om væpnet motstand i akutte tilfeller av ren nødverge og nødvergeligenende situasjoner som etter rettspraksis anses på samme måte, men også om væpnet motstand for å verge befolkningen mot terror og vold i videre forstand. Som terror har Bjørnland bl.a. betegnet den situasjon som oppstår når okkupanten beskjærer tilgangen på næringsmidler, medisiner o.1. slik at det går ut over liv og helse i befolkningen.

Bjørnlands syn er at en slik væpnet motstand ikke vil utløse bruk av kjernefysiske våpen og vel heller ikke av de største og mest ødeleggende våpen av konvensjonell type. Dette er grunnen til at han i en situasjon som beskrevet vil kunne stå friere med hensyn til våpenbruk. Den væpnete kamp vil ofte måtte utløses av de motstandsgrupper som Bjørnland da ville tilhøre. Deltagelse i en slik væpnet motstand gjennom en såkalt folkehær og under militær kommando og eventuelt i uniform, er etter rettens oppfatning militærtjeneste i lovens forstand, selv om den skjer i mindre, lokale grupper og uten sentral ledelse.

Rettens mindretall finner etter en samlet vurdering at Terje Bjørnland ikke fyller vilkårene i § li lov av 19/3 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. - - -