Rt-1982-1819
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-12-22 |
| Publisert: | Rt-1982-1819 (410-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 184/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Michelsen, Aasland, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §35, Tolloven (1966) §24, §64, Straffeprosessloven (1887) §377, §36, §67, §68, §60 |
Dommer Sinding-Larsen: Ringerike herredsrett avsa den 24. september 1982 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1931, dømmes for overtredelse av tolloven §64 jfr. §24, jfr. tollforskriftenes pkt. 4. mai 1, til en bot til statskassen stor kr. 1300,- - ettusentrehundrekroner -, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
2. Han frifinnes for påstanden om inndragning av personbil Mercedes-Benz 200 D c.nr. 123 120 1008 3349 til fordel for statskassen. 3.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.
Politimesteren i Ringerike har anket over at domfelte er frifunnet for inndragningskravet. Politimesteren bemerker avslutningsvis i ankeerklæringen at «Hvis det - - - ikke blir foretatt noen inndragning, så bør boten heves til minst kr. 5000,-». Anke over straffutmålingen er imidlertid frafalt av aktor under ankeforhandlingen.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og en del av bilens verdi inndras.
Domfelte, som er drosjeeier, kjøpte bilen i Tyskland høsten 1978 for å bruke den som drosje til avløsning av den bil han hadde, en 1970-modell. Da han i november 1978 kjørte bilen over grensen ved Svinesund, sørget han ikke for fortolling, og han satte seg heller ikke senere i forbindelse med tollmyndighetene. Den 20. desember 1978 henvendte han seg imidlertid til Trafikkforsikrings-Forbundet og tegnet forsikring der slik at han fortsatt kunne kjøre på de tyske skilter bilen hadde ved innførselen. Senere har han en rekke ganger fornyet forsikringen, inntil han returnerte de tyske skilter 19. desember 1980. Forholdet ble oppdaget i begynnelsen av 1982.
Herredsretten har lagt til grunn at domfelte da han hadde tegnet forsikringen i desember 1978, gikk ut fra at Trafikkforsikrings-Forbundet ville ta opp fortollingsspørsmålet med myndighetene, men at han, etter som tiden gikk uten at han fikk noe krav, må ha forstått at dette var noe han selv måtte ta opp. Herredsretten finner det sannsynlig at domfeltes passivitet overfor tollmyndighetene hadde sammenheng med at han ikke hadde penger til betaling av toll og avgifter før han hadde nedbetalt det lån han hadde tatt opp for å kjøpe bilen, men retten «legger til grunn som bevist at A ved sin opptreden ikke hadde til hensikt å unndra seg plikten til å betale toll». Dette må forstås slik at det domfelte ville oppnå, var en utsettelse med betalingen på grunn av sin vanskelige økonomiske situasjon.
Herredsretten bygger på at domfelte ikke har brukt bilen, heller ikke i den tid frem til desember 1980 da han hadde den trafikkforsikret.
Domfeltes handlemåte er vanskelig å forstå. Bilen kunne ikke brukes som drosje før han hadde fortollet den og fått den registrert her i landet. Å ha den stående i mer enn fire år uten å bruke den må ha vært klart tapsbringende hensett til at bilens verdi måtte bli redusert og til at han hadde utgifter til renter på det lån han hadde opptatt i forbindelse med kjøpet.
At han ved å unnlate å henvende seg til tollmyndighetene, slik han pliktet, skaffet seg utsettelse i flere år med å betale toll og avgifter, er likevel et alvorlig forhold. Jeg finner at hensynet til effektiviteten av tollbestemmelsene tilsier at det må foretas inndragning i et slikt tilfelle, men er kommet til at det, slik denne sak ligger an, må være tilstrekkelig å inndra en del av bilens verdi. Når det må legges til grunn at domfelte hadde til hensikt å beholde bilen og betale toll og avgifter, og at han ikke har brukt den og heller ikke kunne bruke den til det formål den var anskaffet til, før den var fortollet, vitner fremgangsmåten mer om ubehjelpelighet enn om ønske om å unndra seg sine forpliktelser. I tillegg kommer at domfelte på grunn av dårlig økonomi og nedsatt ervervsevne vil ha små muligheter for å fortsette i sitt yrke som drosjeeier om bilen eller en større del av dens verdi inndras. Jeg finner at inndragningsbeløpet passende kan settes til kr. 5000.
Jeg stemmer for denne Dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at A i medhold av straffeloven §35 tredje ledd jfr. første ledd dømmes til å tåle inndragning av 5000 - fem tusen - kroner.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Aasland og Blom: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ivar Sagbakken med domsmenn): - - -
A er en 51 år gammel drosjeeier. Han har oppgitt sin inntekt siste år til ca kr. 23000 og har ingen formue. Han er gift og forsørger sin kone. Han er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt.
A har nektet å vedta forelegget, og saken ble sendt til Ringerike byrett til avgjørelse i medhold av strpl. §377 fjerde ledd. - - -
Retten legger til grunn som bevist:
Tiltalte er drosjeeier, og har også selv kjørt som sjåfør. Han har drosjeløyve i X. I november 1978 hadde tiltalte en drosjebil Mercedes, årgang 1971-72. På grunn av bilens alder begynte det å bli vanskelig å få noen til å kjøre bilen for ham. A begynte derfor å undersøke mulighetene for å kjøpe en brukt bil i Tyskland. Han fikk vite hvor mye han måtte betale i toll for bilen, og innkalkulerte dette i sine kalkyler. Finansieringen av selve bilkjøpet ble ordnet gjennom et banklån. Banken sørget også for å skaffe valutalisens. A dro til Tyskland med Kielfergen i midten av november 1978. Han fant der en bil som han syntes måtte passe, og kjøpte den for 21900 DM, som tilsvarte ca 75000 NOK. Bilen ble så kjørt av A tilbake til Norge på utenlandske skilter. Da han kom til Svinesund, stoppet han ved tollstasjonen og ventet i ca 5 minutter på at en tollfunksjonær skulle komme ut. Da ingen viste seg i løpet av denne tiden, kjørte han videre inn i Norge.
Retten legger til grunn at A ved ikke å henvende seg til en tollfunksjonær, har brutt tolloven §64 jfr. §24, jfr. tollforskriftene pkt. 4. mai 1. Formålet ved disse bestemmelser krever at det legges en streng vurdering til grunn ved bedømmelsen av tiltaltes opptreden. Retten viser her til Rt-1974-62 med hensyn til hvor streng aktsomhetsnormen er.
I perioden fra A kom hjem og fram til 20. desember 1978, foretok han seg fortsatt ikke noe for å få kontakt med tollmyndighetene. Hans unnlatelse i denne perioden må anses som en fortsatt forseelse av den han begikk ved grensepasseringen i forhold til straffeloven foreldelsesregler. Foreldelsesfristen begynner således ikke å løpe i denne perioden, jfr. straffeloven §68 første ledd.
Den 20. desember 1978 tok A kontakt med Trafikkforsikrings-Forbundet, heretter kalt TFF. Bakgrunnen for dette var at A av en kollega hadde fått opplysning om at man kunne ordne med fortolling og forsikring der. Grunnen til at han ventet til 20. desember var at han trodde han kunne kjøre ufortollet så lenge den forsikring han hadde tegnet i Tyskland på de tyske skiltene ikke var utløpt. Den utløp den 19. desember 1978. Hos TFF fikk A tegnet en forsikring på de tyske skiltene. På det skjema han der fylte ut, er det en rubrikk for tollkontorets stempel og en for tollembetsmannens underskrift. På den rubrikken satt TFF sitt stempel og på den andre satte funksjonæren hos TFF sitt navn. A oppfattet dette slik at hans forhold til tollvesenet da var avklaret og at han ville motta krav om innbetaling av toll for bilen. Han mener videre at dette ble bekreftet av funksjonæren hos TFF. Bakgrunnen for at disse skjemaene hadde rubrikker som skulle utfylles av tollvesenet, var at slike skjemaer var lagt ut ved tollstasjonen som en slags service til kundene. Tollvesenet opptrer da som en slags agent for TFF. De samme skjemaene blir også brukt av TFF uten at tollvesenet er inne i bildet. TFF rapporterer heller ikke videre til tollvesenet om slike tilfeller som det A representerer. Skjemaene er fremlagt i retten og etter rettens vurdering er disse i høy grad egnet til å villede de som mottar dem. For en ikke-fagmann vil det fortone seg slik at TFF opptrer som en «agent» for tollvesenet og at de så rapporterer videre til rette myndighet. Det er på det rene at tiltalte har oppfattet forholdet dithen at han nå hadde foretatt seg det han var forpliktet til vis § vis tollvesenet. Han befant seg således i en villfarelse. Retten har ikke behøvd å ta stilling til hvorvidt det foreligger faktisk eller rettslig villfarelse, da overtredelser av tolloven er straffbare også i sin uaktsomme form, jfr. tolloven §60. På bakgrunn av de fremlagte skjemaer har retten under tvil kommet til at A s villfarelse ikke var uaktsom ved juletider 1978.
Som et resultat av dette begynner foreldelsesfristen for den forseelse som tiltalte påbegynte ved passeringen av Svinesund, å løpe fra 20. desember 1978. Denne forseelse er således foreldet, jfr. straffeloven §67, hvoretter foreldelsesfristen er 2 år for denne type forseelser. Politiet hadde ennå ikke kjennskap til forseelsen ved utgangen av 1980.
Det neste spørsmål blir så om A var i aktsom god tro helt fram til ut på nyåret 1982 da forholdet ble oppdaget. Selv om retten har kommet til at tiltalte var i god tro ved juletider 1978, innebærer ikke det at forholdet må vurderes på samme måte 3 år senere. Retten har kommet til at A s uaktsomhet ikke kan karakteriseres som aktsom på det tidspunkt da forholdet ble oppdaget. En viser her til den tvil som ble uttrykt ved vurderingen av A s forhold i 1978. Når han ikke mottok noe krav fra tollvesenet i løpet av disse tre årene, burde han forstått at noe var galt fatt og tatt kontakt med tollvesenet. Retten legger ved denne vurdering stor vekt på de sterke offentligrettslige hensyn som tilsier at en streng aktsomhetsnorm legges til grunn i slike forhold. Retten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til når denne undersøkelsesplikt helt eksakt oppsto, da den i alle fall måtte foreligge ved årsskiftet 1981/82 da forholdet ble oppdaget.
Tiltalte finnes etter dette skyldig i overtredelse av tolloven §64 jfr. §24 og tollforskriftenes pkt. 4.5.1 for å ha unnlatt å melde fra til tollvesenet om innførselen av bilen. Han må således bli å straffedømme i samsvar med tiltalen. Boten fastsettes til kr. 1300,-, subsidiært 10 dager fengsel.
Aktor har videre påstått bilen inndratt under henvisning til straffeloven §35 jfr. §36 første ledd. Bestemmelsen slår fast at ting som har vært gjanstand for en straffbar handling kan inndras såfremt det finnes påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen. Lovens ordlyd jfr. «kan», forarbeidene til endringen i 1973 samt Høyesteretts praksis, slår fast at hensynet til formålet med straffebestemmelsen må avveies mot rimeligheten av at inndragningen blir foretatt i det konkrete tilfelle.
Ut fra hensynet til formålet med tolloven bestemmelser, vil det i de fleste tilfeller være nødvendig å inndra kjøretøyet, og Høyesterett har på dette punkt fulgt en meget streng praksis. Utgangspunktet er at det skal svært meget til før konkret rimelighet slår igjennom i forhold til formålshensynet. Her må det også tas i betraktning at slike forseelser skaper store kontrollproblemer for tollvesenet. Dette gjelder såvel ved grensepassering som ved senere kjøring på utenlandske skilter i Norge. Risikoen for at flere vil forsøke å unndra seg tollavgifter for en kortere eller lengre periode, må sies å være stor dersom man ikke reagerer strengt i disse tilfellene.
Når det gjelder den konkrete rimelighetsvurdering tar retten utgangspunkt i tiltaltes økonomiske forhold. Som nevnt innledningsvis, er tiltalte for tiden sykmeldt og oppebærer kun kr. 70 pr. dag i sykepenger. Årsaken til dette er at han lider av leddgikt, og det er hevdet i retten at det er tvilsomt om han kan gjenoppta drosjekjøringen. Hans kone mottar halv uføretrygd. Hun har kronisk leddgikt og blir forsørget av sin mann. Retten legger til grunn at ekteparets økonomiske situasjon således er meget vanskelig. Deres eneste fremtidige sikre inntektskilde er at bilen blir utlevert, slik at han kan få en annen sjåfør til å kjøre den for seg. Tiltalte har opplyst i retten at han gjennom drosjeeiernes interesseorganisasjon vil kunne få låne penger til å betale tollen.
I Rt-1950-500 slo Høyesterett fast at straff og inndragning må vurderes samlet, jfr. også Andenæs Alm. Strafferett 468, og den må stå i et rimelig forhold til lovovertredelsen. En inndragning av bilen vil utvilsomt ramme tiltalte usedvanlig hardt. Da han kjøpte bilen i 1978 betalte han kr. 75000. Pengene vil i tilfelle av inndragning være tapt for ham. Større vekt legger retten på at det er tiltaltes fremtidige levevei som i så fall blir fratatt ham.
I Rt-1975-143 uttalte Høyesterett at det var mindre grunn til å foreta inndragning når tiltalte var lite å bebreide. Selv om A blir å straffedømme for overtredelse av tolloven, mener retten at den skyld han har utvist, sett på bakgrunn av skjemaene og omstendighetene rundt disse, må karakteriseres som relativt beskjeden.
Til slutt er det i rettspraksis tillagt vekt om tiltalte hadde til hensikt å unndra seg plikten til å betale toll, jfr. Rt-1974-59. A hevder at han hele tiden har hatt til hensikt å betale toll for bilen. Han visste at han ikke kunne få omregistrert før tollen var betalt, og omregistrering var nødvendig for at han skulle kunne bruke bilen som drosje. Det A i realiteten har oppnådd er en utsettelse av betalingsplikten. I løpet av disse tre årene har han ved bl.a. hjelp fra sin sønn, klart at nedbetale det lånet som ble opptatt i 1978. På denne bakgrunn er det sannsynlig at han ikke ville klart å betale tollavgiften på et tidligere tidspunkt, og at dette er årsaken til hans passivitet vis à vis tollmyndighetene.
Retten legger til grunn som bevist at A ved sin opptreden ikke hadde til hensikt å unndra seg plikten til å betale toll. På dette punkt atskiller denne saken seg fra de mer typiske tilfellene av brudd på tolloven. Tiltalte har ikke brukt bilen i løpet av disse tre årene. Han hadde hele tiden sin gamle drosje som han også benyttet til privatkjøring.
Etter en helhetsvurdering av de ovenfor nevnte hensyn, har retten kommet til at påtalemyndighetens påstand om inndragning av bilen ikke kan tas til følge.
Tiltalte har ikke evne til å betale saksomkostninger til det offentlige. - - -