Rt-1987-1529
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-18 |
| Publisert: | Rt-1987-1529 (409-87) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 148B/1987, snr 221/1986. |
| Parter: | 1. A 2. B (advokat Thorstein Vale) mot C (advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Dolva, Smith, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §246, §247, §249, §253, Straffeprosessloven (1887) §452, §453, §454, §455, §121, §250, Straffeloven (1902) |
Dommer Hellesylt: Etter at begjæring om offentlig straffesak ikke førte fram, har høyesterettsadvokat B og A reist privat straffesak mot høyesterettsadvokat C for påstått ærekrenkende uttalelse, satt fram 28. mai 1979 i en provokasjon i et anketilsvar i en sivil ankesak. De to advokater var her prosessfullmektiger for henholdsvis den ankende part og ankemotparten.
Ved Oslo byretts dom 5. desember 1985 ble C frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten framgår av dommen.
Saksøkerne har anket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
De ankende parter A og B har bl a framholdt: Domsgrunnene er så mangelfulle at det ikke er mulig å fastslå hvilket faktisk eller rettslig grunnlag frifinnelsen bygger på. Provokasjonen inneholdt i sitt første ledd en beskyldning som faller inn under straffeloven §246 og §247. Den var rettet mot advokat B og hans kontorfunksjonær som personer, og ville ikke være av betydning for sakens opplysning. Som mangeårig medlem av Riksskattestyret rammet beskyldningen B med særlig tyngde. Også A, som tidligere har vært ansatt ved Oslo likningskontor, ble sterkt rammet. Det er ikke ført sannhetsbevis for påstanden, og i dommen er ikke anført noe grunnlag for å fravike det riktige utgangspunkt retten har tatt - at den som referer en beskyldning har ansvaret for dens sannhet. Således er en rekke spørsmål, som retten i tilfelle skulle ha tatt standpunkt til, ikke drøftet. Dette gjelder om vilkårene forelå for straffrihet etter §249 nr 3 eller for straffbortfall etter §250. Betydningen av at beskyldningen er meddelt utenforstående personer og at provokasjonen senere er gjentatt, er ikke drøftet. Forholdet til A er ikke berørt med et ord. Mortifikasjonskravet er ikke drøftet, dette faller ikke uten videre bort om forholdet ikke finnes straffbart.
De ankende parter har nedlagt følgende påstand:
"1. Byrettens dom oppheves, og saken henvises til ny behandling ved byretten.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger hos C for byretten og for Høyesterett."
Ankemotparten C har bl a anført: Byrettens domsgrunner gir tilstrekkelig belegg for frifinnelsen. Det foreligger ikke en beskyldning som rammes av straffeloven bestemmelser om ærekrenkelse, og iallfall foreligger ikke rettsstrid. Det er kunstig å dele opp uttalelsen på en måte som gjort av de ankende parter. Ankemotparten var prosessfullmektig i den sivile sak. Innen den ramme som var lagt opp av motpartens advokat i saken, har ankemotparten søkt å tilveiebringe opplysninger han mente kunne være av betydning for sin part i denne sivile tvist. Dette har han gjort på en normal prosessuell måte ved å stille et nøytralt spørsmål i provokasjons form. Etter at han omsider fikk svar, gjorde han det klart at det han hadde spurt om ikke lenger var et tema i saken. En advokat har plikt til å fremme sin klients interesser selv om det skulle gå ut over en advokatkollega. Provokasjonen var framsatt under en saksforberedelse som foregår under rettens ledelse og kontroll, den var prosessuelt og advokatetisk berettiget og kan da ikke rammes av injurielovgivningen.
Det som er anført om gjentakelse av provokasjonen og om spredning til utenforstående, ligger utenfor saken slik den er reist.
Det ligger i rettens premisser at den har funnet at forholdet ikke rammes av injurielovgivningen, og da blir det heller ikke rom for mortifikasjon.
De synspunkter som bærer en frifinnelse i forhold til advokat B, gjelder også i forhold til advokatens ansatte.
Ankemotpartens subsidiære anførsler ser jeg, slik saken ligger an, ikke grunn til å referere.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Det framgår av stevningen og av den påstand som er gjengitt i byrettens dom at sakens gjenstand er den nevnte provokasjon i anketilsvaret i den sivile sak. Spredningen av provokasjonen til andre, og senere gjentakelse av denne, er selvstendige handlinger og faller utenfor sakens ramme slik den er lagt opp. Disse handlinger måtte i tilfelle ha vært trukket inn i saken som særskilte straffbare forhold. Sammenlign i denne forbindelse avgjørelse inntatt i Rt-1932-927. Det er således riktig av byretten når den ikke har gått inn på disse spørsmål, som ikke har betydning for om provokasjonen i anketilsvaret var en straffbar ærekrenkelse eller ikke. Min vurdering i det følgende knytter seg således utelukkende til framsettelsen av provokasjonen i anketilsvaret.
Provokasjonen hadde følgende ordlyd:
"Jeg har fremmedopplysning om at h.r.adv. Bs kontordame på X's ligningskontor har fått skrive av selvangivelse m.v. for - - - Hotell fra A/S - - -s tid.
Jeg provoserer opplyst (a) Om h.r. adv. Bs kontordame - in casu fru A - har vært på nevnte ligningskontor og skrevet av nevnte selvangivelse og/eller bilag eller skrevet av opplysninger fra disse dokumenter (b) Når det skjedde (c) Hvem som ga tillatelse."
Byrettens domspremisser er ikke så klare og fullstendige som ønskelig. Det framgår således ikke klart på hvilket rettslig grunnlag frifinnelsen er skjedd. Men opplysningene i domsgrunnene gir etter min mening Høyesterett tilstrekkelig grunnlag til å kunne fastslå at den framsatte provokasjon ikke rammes av straffeloven §246 og §247. Det følger av dette standpunkt - som jeg senere skal begrunne - at det ikke vil være grunnlag verken for straff eller mortifikasjon, og jeg kommer derfor ikke inn på partenes argumentasjon i dette spørsmål.
Ved min bedømmelse av provokasjonen i forhold til straffeloven §246 og §247, legger jeg vesentlig vekt på den sammenheng provokasjonen er satt fram i og de særlige hensyn som gjør seg gjeldende under rettergang. Når det gjelder bakgrunnen for provokasjonen har byretten lagt til grunn at C i den sivile sak vurderte situasjonen slik at det "var av betydning for ham som prosessfullmektig å få bragt på det rene om B satt inne med opplysninger fra selvangivelsen for A/S - - - utover det som tidligere var kjent i saken." Dette er en bevisbedømmelse som Høyesterett må legge til grunn. Videre oppfatter jeg premissene slik at byretten har bygget på at de opplysninger som ble søkt framskaffet lå "innenfor de anførsler som motparten allerede har bragt inn i saken. A/S - - -s økonomi var blant disse anførslene." Etter det som er uttalt av retten, må jeg anta at retten har akseptert Cs forklaring om at han hadde opplysninger fra to uavhengige kilder, og at det ikke forelå sjikanehensikt ved fremsettelsen av provokasjonen.
Når jeg på denne bakgrunn skal ta standpunkt til hvorledes uttalelsene i provokasjonen naturlig må forstås - dette er rettsanvendelse - finner jeg at det ikke er riktig med en slik oppsplitting som den ankende part har gitt anvisning på. Hele provokasjonen må leses i sammenheng. Første ledd må da, selv om det burde ha vært formulert på en mindre bastant måte, oppfattes som en opplysning om hvorfor provokasjonen framkommer, deretter kommer de spørsmål som kreves besvart til avklaring av forholdet.
Under rettergang er det viktig at en advokat kan vareta sin klients interesser uten å risikere personlig ansvar i en etterfølgende ærekrenkelsessak. Injurielovgivningen gir ham da også vern mot straff i straffeloven §249 nr 3 og mot mortifikasjon i straffeloven §253 nr 3 bokstav b. Jeg antar imidlertid at de hensyn som ligger til grunn for det vern som her er gitt, også må være av betydning for hvor grensene går for hvilke ytringer som objektivt sett kan anses å falle inn under straffeloven §246 og §247. Grensene må her anses for å være rommelige for hva en advokat kan framføre og for hva en advokat må tåle av ytringer som ligger innen sakens ramme og som motpartens advokat anser for å være av betydning for å vareta sin klients interesser.
I saken her er uttalelsen framsatt under rettergang i et tilsvar til en anke. Den har form av en prosessuell provokasjon, hvor det var naturlig å forklare bakgrunnen for at spørsmålene ble stilt. I en slik sammenheng kan jeg ikke finne at grensene - etter de omstendigheter som ellers foreligger - er overskredet verken i forhold til straffeloven §246 eller §247. Jeg tilføyer at advokat B som prosessfullmektig etter min mening ikke kan påberope seg en annen tålegrense enn ellers fordi han da var medlem av Riksskattestyret. Advokat B har for øvrig anført at det ville ha vært straffbart av ham etter straffeloven §121 om han hadde forledet ansatte i likningsvesentet til å gi ham utskrift som disse pliktet å bevare taushet om. Jeg kan ikke se at bestemmelsen gir grunnlag for en slik tolkning.
Jeg tilføyer at det er et velkjent synspunkt i saker om ærekrenkelse at bedømmelsen av en ytring vil avhenge av den sammenheng den er satt fram i. Dette gjelder ikke minst når det er tale om ansvar for gjengivelse av beskyldninger andre har framsatt. Jeg viser her til uttalelser i Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1977-136 hvor det bl a gis uttrykk for at det må avjøres konkret hvorvidt "gjengivelse eller referat av en beskyldning etter omstendighetene har karakter av en selvstendig ærekrenkelse...".
Videre nevner jeg også at verken Oslo krets av Den Norske Advokatforening eller advokatforeningens disiplinærnemnd har funnet at C overtrådte reglene for god advokatskikk ved framsettelsen av sin provokasjon.
Hittil har jeg drøftet om det forelå en overtredelse av straffeloven §246 og §247 i forhold til advokat B. Når svaret her er benektende, finner jeg at svaret må bli det samme i forhold til A. Hun var kontorfunksjonær hos advokat B og må vurderes ut fra denne funksjon i den sammenheng det her er tale om. De hensyn som bærer det standpunkt jeg foran kom fram til, må også her ha avgjørende vekt. Jeg finner således at det heller ikke i forhold til A foreligger en ærekrenkelse etter straffeloven §246 eller §247.
Anken har etter dette ikke ført fram.
Når det gjelder saksomkostninger, har jeg vært i tvil. Spørsmålet avgjøres etter den tidligere straffeprosesslovs §455 nr 3 som lyder slik:
"Ender en privat forfølgning med frifindelse eller uten dom, og retten finder, at saksøkte ikke har git rimelig grund til forfølgningen, paalægger den saksøkeren erstatning til saksøkte efter reglerne i §454 og til statskassen efter reglerne i §452 og §453."
Jeg er blitt stående ved at omkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg legger da vekt på at provokasjonen i sitt første ledd er gitt en lite heldig utforming, og at saken har reist prinsipielle spørsmål av betydning. På denne bakgrunn viker jeg tilbake for å konstatere at saksøkte ikke har gitt rimelig grunn til forfølgningen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.