Rt-1987-1569
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-22 |
| Publisert: | Rt-1987-1569 (425-87) |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 519 K/1987, jnr 263/1987 |
| Parter: | Signe Urrang (advokat Trond Hjelde) mot Arne Berg og Yngve Borthen (advokat Gunnar Skeie). |
| Forfatter: | Michelsen, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §53, §54, Konkursloven (1984) §118, §383, §384, §404, Konkursloven (1984) |
Halvor Urrang A/S' konkursbo ble utloddet 22. mars 1982 med 23 % dividende til de uprioriterte kreditorer. 3. september 1984 ble det foretatt etterutlodning, som ga et tillegg på 1 % dividende til de uprioriterte kreditorer.
Signe Urrang, som var kreditor i boet, påanket den opprinnelige utlodning av boet til Gulating lagmannsrett. Anken var begrunnet med at bostyret hadde påført boet tap, særlig ved forsømmelig opptreden i forbindelse med realisasjon av boets aktiva. Lagmannsretten avviste anken ved kjennelse av 7. juli 1983 under henvisning til at bostyrets disposisjoner og eventuelt erstatningsansvar ikke kan bringes inn for lagmannsretten i forbindelse med anke over utlodningen. Denne kjennelse ble etter kjæremål fra Signe Urrang stadfestet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15. september 1983.
Signe Urrang har ved stevning av 2. oktober 1985 til Haugesund byrett anlagt søksmål mot bobestyreren, advokat Yngve Borthen, og Arne Berg, som var medlem av bostyret og daglig leder for boet, med krav om erstatning for tap påført konkursboet under bobehandlingen.
I tilsvaret nedla de saksøkte prinsipal påstand om avvisning, bl.a. under henvisning til at erstatningskravet må anses fremsatt på vegne av konkursboet, som ikke lenger har partsevne. De saksøkte anførte at Signe Urrang under enhver omstendighet manglet kompetanse til å opptre på vegne av boet.
I senere prosesskrift presiserte Signe Urrang sin påstand slik:
"I. Prinsipalt:
Arne Berg og Yngve Borthen tilpliktes in solidum å erstatte til konkursboet Halvor Urrang A/S kr. 2.442.400,- med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1982 til betaling skjer.
II. Subsidiært:
Arne Berg og Yngve Borthen tilpliktes in solidum å erstatte til Signe Urrang et beløp begrenset oppad til tidligere fastsatt dividende i konkursboet Halvor Urrang A/S av beløpet kr. 2.192.400,med tillegg av 15 % renter fra 1. januar 1982 til betaling skjer.
III. I begge tilfeller:
Arne Berg og Yngve Borthen tilpliktes å betale sakens omkostninger til Halvor Urrang."
Etter muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet, avsa Haugesund Byrett 17. mars 1987 begrunnet beslutning med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes."
Byrettens beslutning ble av Arne Berg og Yngve Borthen påkjært til Gulating lagmannsrett, som 14. september 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger ved sakens behandling for byretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Signe Urrang til Arne Berg og Yngve Borthen kr. 2.000.- totusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det fremgår av lagmannsrettens premisser at avvisningen bare gjelder saksøkerens prinsipale påstand.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de nevnte kjennelser.
Signe Urrang har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr. 3.
Hun anfører at det prinsipp som fastslås i konkursloven av 1984 §118 må kunne anvendes i dette tilfelle, siden den tidligere konkurslov, som Halvor Urrang A/S' konkursbo ble behandlet etter, ikke direkte omhandler et slikt tilfelle. Den rett en kreditor har til å forfølge krav som boet ikke vil gjøre gjeldende, må også gjelde for krav som retter seg mot selve boet, når boet eller kreditorfellesskapet ikke fatter nødvendige beslutninger om å forfølge et krav. Denne sikkerhetsventil må også kunne benyttes av et kreditormindretall; særlig i det foreliggende tilfelle hvor andre muligheter er blitt avskåret.
Det vises her til at den kjærende part under bobehandlingen påpekte overfor skifteretten en rekke feil og erstatningsbetingende forhold fra de saksøktes side. Skifteretten rettet flere henvendelser til bobestyreren i denne anledning, men tok ikke den kjærende parts krav om gransking til følge. Den kjærende part ble dermed henvist til å påanke slutningen og utlodningen av boet, men denne anke ble avvist.
Den mulighet som gjensto, var å anlegge erstatningssøksmål mot de saksøkte. Det må være i strid med alminnelig norsk rettsbevissthet om det anlagte søksmål skal føre til at de saksøkte blir kjent erstatningspliktige, men bare anses forpliktet til å betale en andel på ca 1,6 % av det totale erstatningskrav, som er den andel av fordringene i boet som tilkommer den kjærende part.
Subsidiært anfører den kjærende part at advokat Yngve Borthen har akseptert at den kjærende part kan reise hele erstatningskravet mot ham. Hun viser til at han i prosesskrift av 7. september 1982 (i forbindelse med ankesaken) gir uttrykk for at han har full dekning for et eventuelt erstatningskrav, idet han har en løpende garantiforsikring på 3 millioner kroner. Også i andre dokumenter som er fremlagt i saken har advokat Borthen klart gitt uttrykk for at han ikke har noe i mot at det reises erstatningskrav av den karakter som nå foreligger.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"I. Prinsipalt: Saken fremmes mot såvel Yngve Borthen som Arne Berg.
II. Subsidiært: Saken fremmes for såvidt gjelder Yngve Borthen.
III. I begge tilfeller: Signe Urrang tilkjennes sakens omkostninger for såvel lagmannsretten som høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremotpartene har i tilsvar sagt seg enig i lagmannsrettens kjennelse og tiltrer lagmannsrettens premisser. De viser også til sine anførsler for byrett og lagmannsrett, som de fastholder.
De anfører at konkursloven §118 annet ledd ikke kan anvendes direkte i nærværende sak. Det kan heller ikke være adgang til å anvende bestemmelsen analogisk. Det vises til at boet var rettskraftig avsluttet da Signe Urrang anla erstatningssaken.
Kjæremålsmotpartene anfører videre at det ikke er behov for noen "sikkerhetsventil", idet Signe Urrang kan reise sak for det tap hun selv mener å ha lidt.
Det bemerkes også at Sigen Urrang er ektefellen til konkursdebitor Halvor Urrang, og at deres forsøk på å få med seg flere kreditorer på erstatningssøksmålet mot bostyremedlemmene ikke har ført frem. Siden ingen av de øvrige kreditorer har vist interesse for å delta i saksanlegget, kan ikke de reelle hensyn som det er vist til i kjæremålet tillegges særlig vekt.
Det bestrides at Yngve Borthen har ment å ta stilling til det aktuelle prosessuelle spørsmål ved den uttalelse det er vist til i kjæremålet. Under enhver omstendighet anføres det at spørsmålet om søksmålet kan fremmes eller ikke avhenger av om søksmålsbetingelsene er til stede. Dersom dette ikke er tilfelle, skal retten avvise saken ex officio.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Arne Berg og Yngve Borthen tilkjennes erstatning for saksomkostningene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten har lagt til grunn at konkursloven §118 ikke kan gi den kjærende part adgang til å reise sak på vegne av kreditorfellesskapet etter at boet er rettskraftig sluttet. Utvalget kan ikke se at dette syn beror på noen uriktig fortolkning av bestemmelsen. Slik konkursloven §118 er utformet, regulerer den utelukkende søksmålsadgangen før boet sluttes. Bestemmelsen kan forøvrig heller ikke oppfattes slik at den stenger for søksmål med krav om at boet skal tilføres midler etter at dette er sluttet. Om et slikt søksmål skal fremmes, beror på om kreditor har en slik tilknytning til tvistegjenstanden at han har rettslig interesse i å få dom for kravet, jf tvistemålsloven §53 og 54.
Selv om lagmannsrettens begrunnelse ikke er helt klar, er det nærliggende å oppfatte den slik at den har lagt til grunn at enkelkreditor ikke har rettslig interesse i å få dom for et krav om at boet skal tilføres midler, men utelukkende rettslig interesse i å få dom for eget tilgodehavende. En slik lovforståelse er etter utvalgets mening ikke riktig. Utvalget viser til Rt-1984-391 og Rt-1973-1472, som gjaldt loddeieres adgang til å gå til sak for å få tilført boet midler, og til konkurslovutvalgets innstilling 192. Det forhold at bobehandlingen er innstilt, vil nok kunne tenkes å få betydning for den konkrete interesse i å få dom i saken. Men det kan ikke generelt legges til grunn at ikke enkeltkreditor etter avsluttet bobehandling har rettslig interesse i å få dom for et krav som fremmet i nærværende sak.
Utvalget finner etter dette at det er nærliggende at lagmannsretten har lagt til grunn en feil tolking av tvistemålsloven §53 jf §54 ved avgjørelsen. Dette må lede til at avgjørelsen oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §383 anet ledd og §384 annet ledd nr. 5. Det bemerkes i denne forbindelse at utvalget ikke kan prøve den konkrete interesse kreditor har i å få dom for kravet, jf tvistemålsloven §404.
Den kjærende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og kjæremålsutvalget. Utvalget finner at omkostningsavgjørelsen i sin helhet bør utstå til lagmannsrettens avgjørelse av om søksmålet skal fremmes.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
2. Avgjørelsen av om saksomkostninger skal tilkjennes for behandling av avvisningsspørsmålet utstår til lagmannsrettens avgjørelse av om søksmålet skal fremmes.
Riktig utskrift: