Rt-1991-761
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-28 |
| Publisert: | Rt-1991-761 (236-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 96/1991, jnr 430/1990 |
| Parter: | Riple Selvbyggerlag (advokat Leif Jæger) mot 1. Alfhild Kvåle 2. Trygve J Kildahl 3. Jon Sørtvedt 4. Ingvald Martin Rønning 5. Kjell P Larsen 6. Arne Magnus Mongstad 7. Gunnar Johan Jensen (advokat Svein A Kornerud). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Halvorsen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, Tvistemålsloven (1915) §66, §97, Bygningsloven (1965) §57, §380, §404, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §8, Plenumsloven (1926) §6, §55 |
Saken gjelder forståelsen av regelen om avhjelp av uforsettlige feil i tvistemålsloven §97 og fristbestemmelsene i bygningsloven av 1965 §57 nr 3 jf tvistemålsloven §66 første ledd annet punktum og domstolsloven §146 annet ledd. Ved brev av 20. november 1989 varslet Bergen kommune berørte grunneiere om fastsettelse av private refusjonskrav etter §55 i bygningsloven av 1965. Ved skjønnsbegjæring datert 19. desember 1989 til Bergen skjønnsrett, og med Bergen kommune som oppgitt motpart, krevet Alfhild Kvåle m/flere skjønn for å få prøvet refusjonskravet. Begjæringen ble 19. desember 1989 etter kontortid lagt i Bergen byretts brevsprekk i Tinghuset i Bergen. Begjæringen ble først mottatt av Bergen skjønnsrett for bygningslovssaker 27. desember 1989.
Skjønnsretten avsa 9. august 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Mellom Alfhild Kvåle m.fl. (saksøkerne) og Bergen kommune heves saken.
2. Saken fortsetter mellom Alfhild Kvåle m.f. (saksøkerne) og Riple selvbyggerlag dersom saksøkerne innen 1. september 1990 innsender korrekt skjønnsbegjæring hvor selvbyggerlaget er saksøkt.
3. I forholdet mellom saksøkerne og Bergen kommune tilkjennes ikke saksomkostninger.
4. I forholdet mellom saksøkerne og Riple selvbyggerlag avgjøres omkostningsspørsmålet i skjønnet."
Riple Selvbyggerlag påkjærte skjønnsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Alfhild Kvåle m fl sendte 29. august 1990 ny skjønnsbegjæring til Bergen skjønnsrett med Riple Selvbyggerlag som saksøkt. Lagmannsretten avsa 24. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de avsagte kjennelser.
Riple Selvbyggerlag har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 1 februar 1991 å henvise saken til avgjørelse av Høyesterett jf høyesterettsloven §6 annet ledd. Saken ble samtidig overført til skriftlig behandling, jf tvistemålsloven §380.
Riple Selvbyggerlag anfører at kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Det gjøres gjeldende at fristbestemmelsene i bygningsloven av 1956 §57 nr 3 jf tvistemålsloven §66 første ledd annet punktum jf domstolsloven §146 annet ledd er feiltolket av lagmannsretten når skjønnsbegjæringen er godtatt som rettidig. Skjønnsbegjæringen er for sent innkommet når den først ble mottatt 27. desember 1989 av skjønnsretten. Det er ikke fristavbrytende at begjæringen 19. desember 1989 ble levert Bergen byrett etter kontortid. Fristbestemmelsene forutsetter at begjæringen enten er kommet frem til adressaten eller at den er innlevert til de transport-/ formidlingsalternativer som positivt er nevnt. Det kan ikke være riktig å la levering til feil domstol være fristavbrytende. Når det gjøres feil, bør ulemper ved domstolenes rutiner bæres av den som gjør feilen. Saksøkernes advokat kan dessuten bebreides for selv å ha forårsaket forsinkelsen. Feillevering kan ikke likestilles med forholdet i kjennelsen i Rt-1984-1505 jf også Rt-1979-379. Det er ikke relevant ved tolkingen at det var forståelig og nærliggende at advokaten ikke festet seg ved skjønnsrettens adresse.
Subsidiært gjøres det gjeldende at tvistemålsloven §97 ikke gir hjemmel for å sette inn en ny saksøkt etter utløpet av den preklusive frist i bygningsloven §57 nr 3, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs utrykte kjennelse lnr 252 B/1973. Lagmannsretten har også tolket skjønnsloven §8 feil når denne bestemmelse er blitt ansett som en ordensforskrift hvis manglende etterlevelse ikke skal ha konsekvenser. Alle parter var kjent med at Riple Selvbyggerlag var den refusjonsberettigede.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Skjønnet avvises.
2. Riple Selvbyggerlag tilkjennes saksomkostninger for Bygningsskjønnsretten, Gulating lagmannsrett og Høyesterett."
Alfhild Kvåle m fl har gjort gjeldende at kjæremålet i stor grad gjelder det konkrete skjønn og bevisbedømmelsen. Lagmannsretten bygger ikke direkte på domstolsloven §146 annet ledd, men har konkret vurdert om det i dette tilfelle er gjort nok for å avbryte fristen. De samme hensyn gjør seg gjeldende. Bestemmelsen er gitt av hensyn til avsender av stevning m m. Det er riktig rettsanvendelse når lagmannsretten bruker regelen i domstolsloven §146 annet ledd og avgjørelsen i Rt-1984-1505 som støttemomenter.
Det er prinsipielt adgang etter tvistemålsloven §97 til å rette angivelsen av saksøkte i skjønnsbegjæringen. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Lnr 252 B/1973, kan ikke ansees bindende etter avgjørelsen i Rt-1981-897. Rettspraksis må i dag oppsummeres slik at det er adgang til å endre angitt saksøkt. De øvrige pålegg om retting er etterkommet så langt man hadde plikt til det.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Alfhild Kvåle, Trygve Kildahl, Jon Sørtvedt, Ingvald M. Rønning, Kjell P. Larsen, Arne Magnus Mongstad og Gunnar Johan Jensen tilkjennes saksomkostninger for bygningsskjønnsretten, Gulating lagmannsrett og Høyesterett."
Høyesterett er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Innledningsvis bemerkes at Høyesteretts kjæremålsutvalgs - og derved også Høyesteretts - kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av en lovforskrift, jf §404 nr 3.
Den kjærende part hevder for det første at lagmannsretten har feiltolket bygningsloven §57 nr 3 jf tvistemålsloven §66 første ledd annet punktum jf domstolsloven §146 annet ledd (jf skjønnsloven §2) når retten har godtatt skjønnsbegjæringen som rettidig ved at den ble lagt i Bergen byretts - dvs feil domstols - postkasse innen fristens utløp. Lagmannsrettens standpunkt er begrunnet i følgende rettsoppfatning:
"Det er ingen regler i loven om hva som kreves for fristavbrytelse når skjønnsbegjæringen ikke sendes i posten eller på annen måte som nevnt i domstolloven §146 annet ledd. Det er opplyst at begjæringen ble lagt i Bergen byretts postkasse/brevsprekk den 19. desember efter byrettens kontortid. Lagmannsretten har konstatert at der ikke er noen postkasse for post til byretten, men der er brevsprekk, som det da legges til grunn at begjæringen er lagt i. Lagmannsretten finner at dette må være tilstrekkelig til å avbryte fristen. Derved er begjæringen i byrettens varetekt, og det må være betryggende nok. Til sammenligning kan det vises til at det er lagt til grunn i rettspraksis at et skrift som skal sendes, anses avgitt til posten i henhold til domstolloven §146 annet ledd når det er lagt i postkasse på fristens siste dag etter siste tømming av postkassen."
Høyesterett finner ikke at lagmannsretten ved det som her er uttalt har lagt til grunn en uriktig tolking av loven fristbestemmelser.
Den kjærende part har subsidiært gjort gjeldende at skjønnsbegjæringen må avvises fordi den var rettet mot feil saksøkt, og at denne feil ikke kan avhjelpes etter tvistemålsloven §97.
Ved tolkingen av tvistemålsloven §97 har lagmannsretten lagt til grunn at en uriktig angivelse av saksøkte må kunne rettes med virkning fra avgivelsen av skjønnsbegjæringen når "det følger entydig av begjæringen hva og hvem den gjelder". Høyesterett finner ikke at dette er uttrykk for en uriktig tolking av tvistemålsloven §97. Riktignok er tolkingen en annen enn den som ble lagt til grunn i Høyesteretts kjennelse av 19. oktober 1973 lnr 252B/1973. Denne avgjørelsen er ikke senere fraveket av utvalget jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1981-897, avsagt under dissens, og kjennelsene i Rt-1984-769 og 1990 1050. På den annen side synes utvalget i de to siste avgjørelsene å ha holdt åpent spørsmålet om ikke tvistemålsloven §97 hjemler adgang til å rette angivelsen av partsforhold i større utstrekning enn det som følger av kjennelsen fra 1973. I kjennelsen inntatt i Rt-1990-1050 gis det uttrykk for "at man i forbindelse med den foreliggende sak ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til de generelle spørsmål som er tatt opp i mindretallsuttalelsen" i kjennelsen i Rt-1981-897. Mindretallet la her til grunn at tvistemålsloven §97 hjemler adgang til å rette skjønnsbegjæringens angivelse av saksøkte med virkning fra det tidspunktet begjæringen innkom til retten. Høyesterett er enig i denne forståelsen av innholdet i bestemmelsen og viser til den begrunnelse som ble gitt av mindretallet.
Kjæremålet må forkastes.
Saken har reist prinsipielle spørsmål, og saksomkstninger tilkjennes ikke for noen instans.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.