HR-1990-619-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1990-11-27
Publisert:	HR-1990-00619k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LNR 619 K/1990, NR 316/1988
Parter:	Frode Aarum (advokat Fred Arne Gade) mot Niels A B Bugge (advokat Johan Hjort).
Forfatter:	Bugge, Backer, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §175, Konkursloven (1984) §63, Domstolloven (1915) §202, §213, §214, §100, §176, §177, §180, §181, §374, §382, §60, §61

Kjennelse:

28 september 1988 fremsatte Frode Aarum begjæring overfor Asker og Bærum skifterett om at Niels A B Bugges bo skulle tas under behandling som konkursbo. Som grunnlag ble påberopt konkursloven §63 og §60 jf §61. Skifteretten avsa kjennelse 24 oktober 1988 med slik slutning:

"1. Konkurskravet er ikkje tatt til følgje.

2. Kvar av partane ber sine sakskostnader."

Skifteretten bygget på at Bugge ikke var insolvent.

Frode Aarum påanket kjennelsen til Høyesterett. I ankeerklæringen ble bare konkursloven §63 påberopt som grunnlag for konkursåpning.

Ved beslutning 19 desember 1988 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anken henvist til Høyesterett.

Den 19 desember 1988 reiste Aarum ved Asker og Bærum herredsrett sak om det kravet som ligger til grunn for konkursbegjæringen. Bugge begjærte 27 juni 1989 konkurssaken stanset i påvente av dom om kravet. Aarum motsatte seg stansning. Forberedende dommer i Høyesterett avslo begjæringen ved beslutning 13 juli 1989. Herredsretten avsa dom om konkurskravet 25 april 1990 med slik slutning:

"1. Niels A B Bugge frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Ved prosesskrift 27 april 1990 trakk Aarum anken i konkurssaken tilbake og begjærte saken hevet under henvisning til at det på bakgrunn av dommen i Asker og Bærum herredsrett fremstår som tvilsomt om kravet til klar gjeld etter konkursloven §63 er oppfylt.

I forbindelse med at saken skal heves, har Bugge under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175 krevd seg tilkjent saksomkostninger for skifteretten og for Høyesterett, tilsammen 1062461 kroner, fordelt på 350 000 kroner til Bugge selv, 130 000 kroner til advokat Erik Hirsch, utlegg på 240 961 kroner og salær til advokat Johan Hjort på 341 500 kroner.

Niels A B Bugge har i det vesentlige anført:

Aarum har ikke på noe tidspunkt hatt rimelig grunn til å anse sitt krav mot Bugge som så klart at det var på sin plass å iverksette konkursforfølgning. Dommen i Asker og Bærum herredsrett om konkurskravet er ikke basert på nye omstendigheter som var ukjente for Aarum da konkurs ble begjært. Dommen er ikke en slik "omstendighet" som etter tvistemålsloven §175 første ledd kan gi grunnlag for å frita Aarum for omkostningsansvaret. Man er ikke i nærheten av en situasjon hvor en part har vært i villfarelse med hensyn til avgjørende rettsfakta, og straks trekker saken tilbake når han bringes ut av villfarelsen.

Forsvarligheten av å fremme konkursbegjæringen må vurderes både i relasjon til "klar og forfalt" gjeld i konkursloven §63 og i relasjon til insolvensvilkåret. Mot bedre vitende, eller i alle fall grovt uaktsomt har Aarum basert seg på at Bugge var insolvent. Aarum var Bugges nærmeste medarbeider i flere år og har kjent Bugges forhold ut og inn. Det har aldri vært seriøs tvil om Bugges solvens.

Når det spesielt gjelder saksomkostningene for Høyesterett, viser Bugge til at den mest omfattende del av arbeidet med ankeforberedelsen har skjedd etter at Aarum satte seg imot at konkurssaken ble stanset i påvente av avgjørelsen i saken om konkurskravet. Det vises til at 1 100 sider i utdraget er kommet til etter dette tidspunkt, og at en vesentlig del av tiden er gått med til bevisopptak, for det meste etter krav fra Aarum. Bevisopptakene gjaldt i stor utstrekning spørsmål som hadde liten relevans for saken.

Det er utvekslet en stor mengde prosesskrifter. Aarum har dessuten aktivt motarbeidet innsyn i forhold omkring pantsettelse av de aksjene som omfattes av garantiavtalen, opplysninger som herredsretten la vekt på som begrunnelse for at Bugge måtte frifinnes i saken om konkurskravet. Både Bugge selv, advokat Hjort og advokat Sven Eriksrud, som har bistått Hjort, har omtrent daglig vært beskjeftiget med saken.

Bugge gjør gjeldende at dersom retten finner at noen del av saksomkostningskravet faller utenfor den ramme tvistemålsloven §176 første punktum trekker opp, skal disse poster likevel dekkes fordi konkurskravet og anken ble fremmet mot bedre vitende, §176 annet punktum, fordi Aarum har utvist rettsstridig atferd, §177 første ledd, og fordi han har gjort saken utilbørlig vidløftig, §177 annet ledd.

Bugge har for øvrig anført at det er Høyesterett, ikke kjæremålsutvalget, som må avgjøre saksomkostningsspørsmålet.

Frode Aarum har anført at han må fritas for saksomkostninger fordi han hadde fyllestgjørende grunn til å anke, og forlangte saken hevet så snart han skjønte at grunnen sviktet. Det henvises til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175 og Høyesteretts kjennelse 6 april 1937 i sak lnr 71 A/1937 og Rt-1977-707.

Aarum peker på at konkurskravet bygget på en klar og skriftlig undertegnet garantiavtale av samme slag som Bugge har oppfylt overfor et styremedlem, Helen Juell. Aarum har dessuten selv fått tilbud om minnelig ordning på 3 millioner kroner, et tilbud som for øvrig ble trukket tilbake før det ble vurdert og besvart fra Aarums side. Skifteretten fastslo at Aarums krav ikke var bortfalt. Inntil dommen i Asker og Bærum herredsrett falt, hadde Aarum ikke grunnlag for å anta at kravet sto svakt rettslig eller faktisk. Retten ga for øvrig uttrykk for at avgjørelsen var tvilsom, og dommen er påanket. Aarum må derfor fritas for omkostningsansvaret på grunn av rettsspørsmålets tvilsomhet, jfr §175 første ledd siste alternativ.

Når det gjelder solvensspørsmålet, anfører Aarum at Bugge ikke har oppfylt sin bevisplikt. Han ga ufullstendige og omtrentlige opplysninger til skifteretten, noe som førte til at skifteretten reduserte Bugges solvens fra 27,2 til 7,2 millioner. Under ankesakens behandling har Bugge gitt direkte uriktige og misvisende oppgaver. De opplysninger som forelå om krav mot Bugge, rettssaker Bugge var involvert i osv, ga klar indikasjon på at Bugge var illikvid og mest sannsynlig insolvent. Dette, sammen med det forhold at Bugge hadde foretatt mulige omstøtelige disposisjoner, skulle gi grunnlag for å fremme konkurssak.

På tidspunktet for tilbaketrekking av anken heftet det fortsatt så stor uklarhet omkring solvensspørsmålet at saksomkostninger ikke bør pålegges Aarum. Det foreligger slike særlige omstendigheter i saken at Aarum må fritas, jf tvistemålsloven §180 første ledd.

Saksomkostningskravet er i seg selv eksorbitant. Det er Bugges omtrentlige opplysninger og villedende forklaringer som har gjort saken så vidløftig og ført til at den har trukket i langdrag. Saksforberedelsen fra Bugges side kunne vært enklere om han hadde valgt å gi korrekte opplysninger. Aarum har hatt et stort arbeid med å korrigere misvisende og uriktige opplysninger omkring solvensspørsmålet.

Under enhver omstendighet kan saksomkostninger bare pålegges for Høyesterett, idet skifterettens omkostningsavgjørelse må være rettskraftig.

Til de enkelte poster i omkostningskravet er det blant annet anført at advokat Hirsch' bistand gjelder skifteretten, og at det må anses unødvendig at Hjort har hatt bistand fra sin kompanjong, advokat Eriksrud. Videre er det anført at en ikke liten tid er brukt på prosessuelle spørsmål hvor kjæremålsutvalgets avgjørelser går entydig i Aarums favør. Oppgaven over Bugges egne utgifter harmonerer ikke med at Bugge under bevisopptaket for Høyesterett har avvist at prosessene hvor Aarum er involvert, har hatt betydning for Bugges arbeidskapasitet og inntjeningsevne. Det er også anført at flere av de påberopte utgiftene helt eller delvis må dekke andre forhold enn konkurssaken.

I prosesskrift datert 2 november 1990 har Aarum reist krav om at Høyesterett på grunn av Bugges graverende forhold må gjøre straffansvar gjeldende overfor ham etter domstolsloven §202 tredje ledd jf §213 og §214. Bugge har gitt uriktige opplysninger bl a om inntektene i sitt advokatfirma og på den måten søkt å hindre sakens rette opplysning. Dersom de riktige opplysningene var blitt gitt, ville det fremstått som klart at Bugge var illikvid, og dermed at ett av vilkårene for insolvens forelå.

Bugge har videre ved sin rettstridige atferd forsettlig eller iallfall grovt uaktsomt villedet sin motpart og Høyesterett og dermed også påført Aarum tap i form av merutgifter til egen prosessfullmektig og til unødvendige bevisopptak, undersøkelser og arbeid i den forbindelse. Dette krever Aarum erstattet i medhold av tvistemålsloven §177, jf Alten annen utgave s 208. Aarums merutgifter som følge av Bugges desinformasjon er anslått til kr 200 000.

Aarum gjør under henvisning til domstolsloven §214 gjeldende at kjæremålsutvalget må kunne ta standpunkt til hans begjæring om rettergangsstraff og erstatning nå, i forbindelse med at ankesaken heves og at saksomkostningsspørsmålet for øvrig avgjøres. Han har for så vidt nedlagt slik påstand:

"Niels A.B. Bugge betaler til Frode Aarum saksomkostninger med kr 200000,-."

Kravet om rettergangsstraff og erstatning er imøtegått av advokat Hjort på vegne av Bugge i prosesskrift av 15 november 1990, hvor det for så vidt nedlegges slik påstand:

"1. Niels A.B. Bugge frifinnes for kravet om betaling av kr 200000.

2. Påstanden om rettergangsbot for Niels A.B. Bugge tas ikke til følge.

3. Niels A.B. Bugge tilkjennes saksomkostninger i anledning av advokat Gades prosesskrift av 2. november, og nærværende svar på det, med kr 3000,-. Dette kommer i tillegg til den tidligere fremsatte omkostningsoppgave."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at tilbaketrekningen av anken medfører at saken skal heves, tvistemålsloven §100 jfr §382.

Forberedende dommer i Høyesterett, dommer Holmøy, har i medhold av tvistemålsloven §374 fjerde ledd besluttet å overlate saksomkostningsavgjørelsen til kjæremålsutvalget med sin innstilling. Innstillingen er sålydende:

"Som forberedende dommer skal jeg bemerke følgende om omkostningsspørsmålet:

1. Saksomkostningsspørsmålet i denne sak må etter min mening vurderes i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175 første ledd. Den ankende part har til sin frifinnelse også påberopt reservasjonen i §180 første ledd. Denne bestemmelse kan imidlertid ikke få anvendelse i dette tilfelle da ankesaken heves fordi den ankende part har trukket anken tilbake.

Etter §175 første ledd, skal det pålegges den ankende part å betale saksomkostninger med mindre det foreligger ett av de to forhold som er nevnt i bestemmelsen.

Reservasjonen for "rettsspørsmålets tvilsomhet" må antas å gjelde tvil om prosessuelle spørsmål og får således ikke anvendelse i denne sak, se Rt-1966-1545.

Etter min mening er det heller ikke grunnlag for å anvende den annen reservasjon som gjelder tilfeller der utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges vedkommende part til last. Den ankende part har gjort gjeldende at han hadde fyldestgjørende grunn til å anke, og at han begjærte saken hevet så snart han skjønte at denne grunn sviktet, dvs. kort tid etter at herredsretten hadde avsagt dom som frifant Bugge for konkurskravet. Etter min mening kan denne argumentasjon ikke føre frem. Jeg legger i denne forbindelse særlig vekt på følgende:

Ankesaken er begrenset til å gjelde konkurs på grunnlag av konkursloven §63. For skifteretten ble også konkursloven §60 påberopt. Ett av vilkårene etter §63 er at konkurs kreves for "klar og forfalt gjeld".

Herredsrettens frifinnende dom, som etter det opplyste vil bli påanket, innebærer ingen rettslig endring i den ankende parts krav. Den ankende part må helt fra tvisten mellom partene oppsto, ha hatt alle vesentlige opplysninger for å kunne vurdere om konkurskravet representerte "klar og forfalt gjeld". Jeg kan derfor ikke se at den ankende part med virkning for omkostningsansvaret etter §175 kan trekke anken tilbake under henvisning til herredsrettens dom.

2. Ankemotparten gjør gjeldende at saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175, må omfatte alle hans omkostninger i forbindelse med konkurssaken. Den ankende part hevder derimot at et ansvar må begrenses til saksomkostninger for Høyesterett, slik at omkostninger for skifteretten faller utenfor. Etter min mening må den ankende parts rettsoppfatning på dette punkt legges til grunn, se blant annet Rt-1964-191 som også er lagt til grunn av kjæremålsutvalget i senere praksis. Jeg nevner at det synes å være saksomkostningene for Høyesterett som utgjør den helt overveiende del av det omkostningskrav som er fremmet.

3. Når det gjelder størrelsen av omkostningskravet, vises til den spesifikasjon som er gitt i advokat Hjorts prosesskrift av 8. mai 1990. Etter min mening er det grunnlag for å redusere kravet utover det som følger av at saksomkostninger for skifteretten faller utenfor. Selv om det fra begge sider har vært ført en omfattende skriftlig prosedyre, og dessuten har vært holdt omfattende bevisopptak, særlig om insolvensvurderingen, må jeg legge til grunn at bevisføringen har vært vanskeliggjort og vidløftiggjort av ankemotparten i en slik grad at det bør få konsekvenser for omkostningskravet. Allerede av denne grunn mener jeg også at det beløp som Bugge har krevet til dekning av sitt eget arbeid med saken - 350000 kroner - er vesentlig for høyt. Kravet er begrunnet med at konkurssaken har vært en hovedbeskjeftigelse for Bugge i de ca 1 1/2 år den har versert. Selv om vurderingen begrenses til det arbeid som Bugge har hatt under saksforberedelsen for Høyesterett, må det tas hensyn til at Bugge etter det som er opplyst også har vært involvert i en rekke andre rettssaker.

4. Ankemotparten har gjort gjeldende at også tvistemålsloven §176 første ledds annet punktum og §177 første ledd om et utvidet saksomkostningsansvar må få anvendelse. Etter min mening er det ikke godtgjort forhold som kan gi grunlag for å anvende disse bestemmelser. At Aarum ikke gikk med på å stanse ankesaken til herredsrettens dom vedrørende Bugges ansvar før konkurskravet forelå, kan i seg selv ikke begrunne en anvendelse av de her nevnte bestemmelser."

Kjæremålsutvalget skal om saksomkostningsspørsmålet bemerke:

Utvalget er enig med forberedende dommer i at spørsmålet må avgjøres i henhold til tvistemålsloven §175 første ledd jfr §180 annet ledd. Bestemmelsen i §180 første ledd, hvoretter den ankende kan fritas for omkostningskravet "på grunn av særlige omstendigheter", har ikke anvendelse.

Av §175 første ledd følger at den ankende part, når anken trekkes tilbake som i dette tilfelle, skal pålegges å erstatte ankemotparten hans omkostninger, med mindre en av de to reservasjoner loven nevner får anvendelse.

Å frita Aarum på grunn av "rettsspørsmålets tvilsomhet" kommer ikke på tale; som nevnt av forberedende dommer antas denne reservasjon å sikte bare til tvil om prosessuelle spørsmål, og noen slik tvil foreligger ikke.

Når det gjelder den annen reservasjon i §175 første ledd: At utfallet skyldes "omstendigheter, som ikke kan legges ham til last", vises til forberedende dommers innstilling, som utvalget er enig i. Utfallet av saken - at anken er blitt trukket tilbake og at saken som følge derav heves - er en følge av at konkurskravet er blitt underkjent ved Asker og Bærum herredsretts dom. Hvorvidt det krav som var grunnlaget for konkursbegjæringen mot Bugge fylte kravet i konkursloven §63 til klar og forfalt gjeld, må Aarum ha hatt det nødvendige faktiske og rettslige grunnlag for selv å vurdere; når det sviktet, kan utfallet legges ham til last.

Utvalget antar således at Niels A B Bugge har krav på å få erstattet alle omkostninger som har vært forbundet med saken, for så vidt de har vært nødvendige for å å den betryggende utført, jfr tvistemålsloven §176 første ledd.

Før Bugges omkostningsoppgave tas under vurdering på dette grunnlag, er det tre spørsmål som utvalget må ta standpunkt til.

Det første er Bugges krav om også å få erstattet sine saksomkostninger for skifteretten. Dette får han ikke medhold i. Når ankesaken som her ender uten dom og saksomkostninger skal tilkjennes etter §175 første ledd jfr §180 annet ledd, er det bare saksomkostningene for ankeinstansen som kan være gjenstand for erstatning. Den eller de underordnede retters saksomkostningsavgjørelse ansees som endelig og kan ikke overprøves. Det vises til Rt-1964-191 og flere andre, utrykte avgjørelser av kjæremålsutvalget hvor dette er lagt til grunn. Resultatet er antatt å følge av bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet jfr første ledd.

Etter utvalgets anmodning har advokat Hjort i brev av 7 november 1990 gitt en ny omkostningsoppgave, hvor Bugges omkostninger for Asker og Bærum skifterett er holdt utenfor. Oppgaven har vært forelagt den ankende parts prosessfullmektig, som har kommentert den i prosesskrift av 12 november 1990. Utvalget kommer tilbake til den.

Bugge har dernest subsidiært gjort gjeldende, at om noen del av hans omkostninger skulle ansees å falle utenfor den ramme som trekkes opp i §176 første ledds første punktum, så skal de likevel erstattes med hjemmel i annet punktum, fordi Aarum har reist konkurssaken mot bedre vitende. Bugge hevder også at det er grunnlag for å ilegge Aarum erstatningsansvar etter bestemmelsene i §177, både første og annet ledd.

Utvalget vil om disse anførsler vise til forberedende dommers innstilling, pkt 4. Man er enig med henne i at det ikke overfor Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ikke har hatt anledning til å prøve anken i realiteten, er godtgjort å foreligge forhold fra Aarums side som bringer noen av disse bestemmelser i anvendelse.

På sin side har som nevnt Aarum i prosesskrift 2 november 1990 anmodet om dels at Bugge ilegges rettergangsbot etter domstolsloven §202 tredje ledd, dels at Aarum blir tilkjent erstatning med kr 200 000 i medhold av tvistemålsloven §177 som følge av rettsstridig atferd og forsømmelse fra Bugges side under ankeforberedelsen for Høyesterett. Til denne anmodning - som er fremkommet et halvt år etter at anken ble trukket - vil utvalget nøye seg med å bemerke at det slik saken nå foreligger, heller ikke kan finne det godtgjort at Bugge har opptrådt på en måte som medfører ansvar etter noen av disse bestemmelser. Rettergangsstraff blir således ikke idømt, jfr domstolsloven §214 første ledd, og erstatningskravet tas heller ikke til følge. Det ansees unødvendig å la dette komme særskilt til uttrykk i konklusjonen, jfr Altens kommentar til §177, note 1.

Det saksomkostningsbeløp som skal tilkjennes Niels A B Bugge blir etter dette å fastsette på grunnlag av bestemmelsen i tvistemålsloven §176 første ledds første punktum.

I det nevnte brev av 7 november 1990 har advokat Hjort på Bugges vegne gitt følgende, korrigerte oppgave over omkostninger knyttet til ankesakens behandling for Høyesterett:

"1. Advokat Erik Hirsch totalt kr 130000 - omkostninger for skifteretten (utdrag II s. 305 " 35700 kr 94300

2. Revisor Knut Falkenberg (bilag 5 til prp.skrift av 22. mai 1990 " 68900

3. Reynolds Porter Chamerlain (bilag 6 til prp.skrift av 8. mai 1990 " 35485

4. Strutt & Parker - takst (bilag 7 til prp.skrift av 8. mai 1990 " 35437

5. Knight, Frank & Rutley (bilag 8 til prp.skrift av 8. mai 1990 " 32077

6. Agdestein og Rusten, takst (bilag 9 til prp.skrift av 08. mai 1990 " 16400

7. Diverse reiser til England (bilag 10 til prp.skrift av 8. mai 1990 og prp.skrift av 22. mai 1990 " 35912

8. Svein T Grande - takst (bilag 11 til prp.skrift av 8. mai 1990 " 2750

9. Mørchs Kunsthandel - takst " 12000 (bilag 12 til prp.skrift av 8. mai 1990

10. Øystein Vardund - takst (bilag 13 til prp.skrift av 8. mai 1990 " 2000

11. Advokat Johan Hjort og advokat Sven Eriksrud salær : (Se prp.skrift av 08. mai 1990 " 335000 (Se prp.skrift av 29. juni 1990 side 11 " 3500 (Se prp.skrift av 24. august 1990 side 4 " 2000

12. Advokat Bugges eget krav (se prp.skrift av 08. mai 1990 ) " 350000

Tilsammen kr 1025761"

Aarum har som nevnt anført at Bugges omkostningskrav er "eksorbitant" og har reist en rekke innvendinger mot enkeltposter i oppgaven. Til dette må igjen bemerkes at i og med at anken ikke er kommet til realitetsprøvning, vil kjæremålsutvalget ha et mindre godt grunnlag for å ta standpunkt til disse innvendinger fra Aarums side. Så omfattende som ankeforberedelsen i denne sak har vært, vil utvalget ikke så lett kunne vurdere om det ene eller det annet rettergangsskritt har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, eller om Bugge har unnlatt å bidra til sakens opplysning som han burde, har gitt uriktige eller misvisende opplysninger, unødig har vidløftiggjort saksforberedelsen, m.v.

Til de enkelte poster i omkostningsoppgaven vil utvalget bemerke: -Advokat Erik Hirsch, salær (ankesaken) kr 94 300:

Fra Aarums side er det reist tvil om det arbeide advokat Hirsch har utført for Bugge i tilknytning til konkurssaken kan betinge et salær av denne størrelse, og det antydes at salærkravet delvis kan knytte seg til andre oppdrag som Hirsch har hatt for Bugge.

Av sakens dokumenter fremgår at advokat Hirsch, etter å ha bistått Bugge i Asker og Bærum skifterett, utarbeidet anketilsvar og fortsatt bistod Bugge frem til juni 1989, da advokat Hjort overtok prosessoppdraget. Advokat Hjort har i brevet av 7 november og et senere brev av 15 november 1990 bekreftet at alle fremlagte salærregninger fra Hirsch refererer seg til konkurssaken, og at kravet i sin helhet gjelder arbeide utført i forbindelse med ankesaken for Høyesterett. På grunn av et ikke avregnet forskudd skal det dog reduseres til kr 89 450. Utvalget legger disse opplysninger til grunn og har ikke foranledning til å sette oppgaven til side. Den godtas med kr 89 450. -Diverse utlegg, postene 2-10, tilsammen kr 240 961:

Aarum har her særlig reist innvendinger mot post 2: honorar til revisor Knut Falkenberg kr 68 900, og postene 4 og 5, som gjelder diverse takseringer av Bugges eiendom Membury Estate i England, avholdt av hensyn til insolvensspørsmålet.

Kjæremålsutvalget har etter de opplysninger som nå er gitt av advokat Hjort - og som det ansees unødvendig å komme nærmere inn på - ikke grunnlag for å anta at noen av de nevnte poster gjelder arbeide som ikke kommer ankesaken ved, eller som ikke har vært nødvendig for å få den tilfredsstillende utført. Heller ikke for øvrig har utvalget noe grunnlag for å sette oppgaven over utlegg til side. Den godtas derfor med de oppgitte beløp, tilsammen kr 240 961. -Advokatene Hjort og Eriksrud, salær kr 340 500:

Utvalget har festet seg ved at ankeforberedelsen på enkelte punkter synes å ha vært unødig vanskeliggjort, eller iallfall vidløftiggjort, fra Bugges side. Det vises særlig til hans motstand mot avhør av advokatene Olav Klingenberg og Petter Chr. Sogn (jfr forberedende dommers beslutning 29 mars 1990), og mot å fremlegge PM datert desember 1987 (jfr kjæremålsutvalgets kjennelse 30 mars 1990). For øvrig har ikke utvalget grunnlag for å anta at den bistand som har vært ytet Bugge fra de to advokaters side, på noe punkt har gått ut over hva som har vært påkrevet for å få saken betryggende utført. Utvalget finner således heller ikke å kunne bygge på at det var unødvendig å la advokat Sven Eriksrud møte ved bevisopptakene.

Utvalget finner alt i alt ikke tilstrekkelig grunn til å sette salæroppgaven til side og fastsetter salæret til advokatene Hjort og Eriksrud i samsvar med oppgaven til kr 340 500, med tillegg av kr 3 000 som oppgitt av advokat Hjort i prosesskriftet av 15 november 1990. -Niels A B Bugges eget krav kr 350 000:

Utvalget legger til grunn at også arbeide og utgifter som parten selv har hatt med saken, kan kreves erstattet som del av saksomkostningsoppgjøret, jfr forutsetningen i tvistemålsloven §176 annet ledd. Utvalget finner heller ikke grunn til å tvile på at forberedelsen av ankesaken for Høyesterett må ha medført arbeide for Bugge selv. Det krav som fremsettes, ansees imidlertid som betydelig overdrevet, og det er også mangelfullt dokumentert. Utvalget finner således ikke ut fra de opplysninger som foreligger, å kunne bygge på at ankeforberedelsen, som det anføres, har vært Bugges "hovedbeskjeftigelse" i halvannet år, eller at den inntektsnedgang som angis å ha rammet hans advokatfirma i 1989, først og fremst har sammenheng med konkurssaken. Utvalget finner det også vanskelig å godta at Bugge, i høyere grad enn andre privatpersoner som får sin tid og sine krefter beslaglagt i egen sak, skal ha krav på å få sitt arbeide honorert av motparten "etter vanlige salærberegningsprinsipper", slik det kreves.

Utvalget fastsetter erstatningen til Bugge for eget arbeide skjønnsmessig til kr 75 000.

De samlede saksomkostninger fastsettes etter dette til kr 748 911, hvorav kr 240 961 er utlegg.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Ankesaken heves.

I saksomkostninger for Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Frode Aarum til Niels A B Bugge 748 911 - syvhundreogførtiåttetusennihundreogelleve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.