Rt-1990-823
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-04 |
| Publisert: | Rt-1990-823 (284-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 99/1990 |
| Parter: | Statsadvokat Harald Strand, aktor mot A (forsvarer advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Backer, Bugge, Dolva, Gjølstad, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §291, §292, §39, Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §359, §360, §117, §171 |
Det påberopte grunnlag for dette er at rettens formann som forhørsrettsdommer i fire fengslingskjennelser før pådømmelsen av saken fant at fengsling var påkrevet for å hindre at domfelte begikk nye straffbare handlinger, jfr. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Ved dette skal han på forhånd ha tatt standpunkt til det sikringsvilkår som består i at det må være fare for gjentakelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i et tilsvarende tilfelle der dommeren før hovedforhandlingen forela spørsmålet om sin habilitet for kjæremålsutvalget etter domstolsloven §117 annet ledd, funnet at han burde fratre etter samme lov §108, jfr. den avgjørelse i Rt-1990-379 som forsvareren har vist til.
Da det ikke er anket over saksbehandlingen, vil spørsmålet om opphevelse av herredsrettens dom bero på de skjønnsmessige regler i straffeprosessloven §359 annet ledd, enten nr. 3 eller nr. 4, jfr. §360 annet ledd nr. 3. Ved avgjørelsen av spørsmålet om opphevelse av herredsrettens dom, legger jeg vesentlig vekt på to momenter. Det ene er at det etter selve saksforholdet og de sakkyndiges standpunkt, som blant annet bygger på domfeltes egne uttalelser, må ansees som åpenbart at det foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Dette må gjelde selv om domfelte for herredsretten uttalte seg annerledes enn for de sakkyndige. Det annet moment er at Høyesterett har full kompetanse i sikringsspørsmålet. Jeg kan ikke se at det i denne sak kan spille noen vesentlig rolle at Høyesterett er avhengig av indirekte bevisførsel.
Etter dette må man bygge på at en saksbehandlingsfeil som påberopt ikke kan ha noen praktisk betydning i saken. Jeg kan da ikke se at det er grunn til å oppheve herredsrettens dom.
For ordens skyld peker jeg på at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til om herredsrettens dom - på grunn av den obligatoriske regel i straffeprosessloven §360 annet ledd nr. 3 - hadde måttet oppheves dersom det hadde vært anket over saksbehandlingen. Det kan anføres grunner for å gi den skjønnsmessige bestemmelse i domstolsloven §108 en noe videre slagvidde når inhabilitetsspørsmålet reises og forelegges Høyesteretts kjæremålsutvalg på forhånd, enn når det i ettertid er spørsmål om å oppheve en dom.
Jeg går deretter over til spørsmålet om hvilke sikringsmidler som påtalemyndigheten bør ha adgang til å bruke.
Herredsrettens dom omfatter et grovt skadeverk som bestod i at domfelte på en nabos hytteeiendom skar ned samtlige trær og busker - 107 i tallet - og voldte skade for vel kr. 365.000,-. Han var uenig med naboen, først og fremst om en veirett, og var irritert over at naboens barnebarn hadde laget hjulspor med moped på veien hans. Handlingen ble utført omtrent en måned etter at domfelte hadde fraflyttet hyttefeltet, og han reiste ens ærend fra Oslo for å utføre skadeverket. Herredsrettens dom omfatter også åtte andre skadeverk med tilknytning til det samme hyttefeltet. Domfelte kuttet blant annet Televerkets sambandskabel for ikke å bli forstyrret i sitt skadeverk på eiendommene.
Domfelte var fra før, ved Oslo byretts dom av 26. januar 1989, dømt til ni måneders fengsel for grove og alminnelige skadeverk samt innbrudd. Han hadde blant annet, delvis ved brannstiftelse, voldt skade for ca to millioner kroner på lokalene til et selskap der han tidligere var ansatt, men måtte slutte mot sin vilje. Videre hadde han i kontortiden trengt seg inn i lokalene til et forsikringsselskap og med øks slått istykker utstyr m.v. for ca kr. 120.000,-. Bakgrunnen for dette var at han var misfornøyd med selskapets oppgjør i en skadesak.
De skadeverk som er omhandlet i herredsrettens sikringsdom, ble begått bare noen måneder etter at domfelte var løslatt etter soning av dommen fra januar 1989.
Herredsretten bemerker at det har utviklet seg et mønster i domfeltes adferd, som er kommet til uttrykk ved at han i løpet av de siste ca tre år gjentatte ganger har utført til dels alvorlige skadeverk som reaksjon på det han selv oppfatter som provokasjon eller annen urett. De sakkyndige karakteriserer denne egenskap hos domfelte som en realitetsbrist.
Når herredsretten har begrenset seg til å gi bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-b, er det fordi retten mener at noe annet ville være uforholdsmessig. Retten har i denne forbindelse bemerket:
"De sakkyndige har uttalt at "Isolert tilværelse i fengsel vil kunne være til stor skade for hans psykiske helse" (erklæringens siste side). Dette standpunktet er gjentatt i retten. De sakkyndige er videre av den oppfatning at A trenger psykiatrisk hjelp og behandling, og at han vil kunne få det innen rammen av en sikringsbemyndigelse i henhold til §39 nr. 1 e. Avdelingsoverlege Stang har imidlertid uttrykkelig konkludert med at en lukket sikring kun vil ha verdi for tiltalte dersom han er villig til å motta hjelp."
Forsvareren har for Høyesterett anført at bruk av sikring bør begrenses til de tilfelle der det foreligger fare for at vedkommende vil begå mer alvorlige forbrytelser enn skadeverk. Iallfall vil det være uforholdsmessig å utvide sikringsbemyndigelsen.
Jeg kan imidlertid ikke se at disse synspunkter kan være avgjørende i det foreliggende tilfelle, der det over de siste årene foreligger et vel etablert handlingsmønster med til dels store skadeverk overfor personer og selskaper som domfelte føler seg forurettet av. Noen av domfeltes hyttenaboer er eldre mennesker, som må ha opplevd domfeltes fremferd som meget skremmende. Når det spesielt gjelder bruk av de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 e-f, viser jeg til Rt-1984-1197, førstvoterendes reservasjon på 1201: "... Jeg finner imidlertid grunn til å reservere meg mot å bli oppfattet derhen at ikke også de mest inngripende sikringstiltak etter straffeloven §39 nr. 1 e og f etter omstendighetene kan anvendes i tilfeller hvor det dreier seg om mindre farlige trusler og sjikanøs opptreden. Påkjenningen kan bli så alvorlig for den dette går ut over at slik bemyndigelse bør gis."
Problemet med bare å bruke de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-b er, slik jeg ser det, at hvis domfelte unnlater å rette seg etter påleggene, har myndighetene ikke noe å falle tilbake på. Etter min mening bør det derfor gis bemyndigelse til bruk av alle de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1. Imidlertid forutsetter jeg at de alvorligste sikringsmidler ikke brukes uten at det har vist seg at mindre inngripende midler ikke vil føre frem. Jeg tar avstand fra en tanke som aktor har antydet for Høyesterett om straks å ta mer inngripende sikringsmidler i bruk med sikte på å gjøre domfelte motivert for behandling. Jeg peker på at domfelte i anledning av saken har vært undergitt varetektsfengsel i mer enn ni måneder.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler utvides til også å omfatte de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 c-f.