Rt-1990-278

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-03-22
Publisert:	Rt-1990-278 (70-90)
Stikkord:	Odelsrett, Skifterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 31/1990, nr 275/1988
Parter:	Håkon Andreassen (advokat Erik Johnsrud - til prøve) mot Lovise Andreassen (advokat Nils Moe)
Forfatter:	Backer, Philipson, Røstad, Aasland, Michelsen
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §63, Arveloven (1972), Odelsloven (1974) §21, §27, §28, §29, §2, §34, §35, §36, §37, §38, §39, §52, §63, §64

Dommer Backer: Saken gjelder Håkon Andreassens krav om odelsløsning av Taen Indregård gnr. 45 bnr. 5 i Hadsel i Nordland. Eiendommen har 30-35 dekar innmark og noe utmark. Den ble odlet av Håkons farfar. Også Håkons far har eid eiendommen, og Håkon er oppvokst på den. Motparten, Lovise Andreassen, er enke etter Håkons eldre bror Oskar, som tidligere eide eiendommen, men som døde i 1983. Det er på det rene at Håkon har odelsrett, mens Lovise ikke har odelsrett. Lovise har imidlertid motsatt seg løsningskravet, blant annet med den begrunnelse at det skulle foreligge odelsmisbruk og antesipert mislighold av driveplikten.

Krav om overtakelse av eiendommen ble fremsatt i 1984. Odelssak ble reist ved Vesterålen herredsrett i 1986. Etter at løsningsspørsmålet var overført til særskilt behandling etter odelsloven §64, avsa herredsretten som var satt med meddommere, 28. oktober 1986 dom med slik domsslutning:

"1. Håkon Andreassen har rett til å løse eiendommen, gnr. 45 bnr. 5 i Hadsel til odelstakst fastsatt av retten.

2. Lovise Andreassen dømmes til å betale sakens omkostninger med ialt kr. 16.080,- kronersekstentusenogåtti 00/100,- til Håkon Andreassen."

Lovise Andreassen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 2. juli 1988 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Lovise Andreassen frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av domsgrunnene.

Håkon Andreassen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Partene og 15 vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er tre nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å redegjøre nærmere for. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Den ankende part, Håkon Andreassen, har i det vesentlige anført:

Det foreligger ikke her noe misbruk av odelsretten eller antesipert mislighold av driveplikten etter odelsloven §27, slik lagmannsretten har bygget på.

Håkon, som er født i 1911, har et nært forhold til gnr. 45 bnr. 5, der han bodde til 1939. Han flyttet da til nabogården, Utbjørg. Hans kone var fra Utbjørg. Sammen med henne forpaktet han i ca 10 år fra 1947 gården til Karl Utbjørg. Han flyttet i 1959/60 til Oslo, der han har arbeidet som snekker. Han ble pensjonist i 1978, men har også arbeidet en del som snekker etter dette. I løpet av de årene han bodde i Oslo, har han ofte besøkt Taen og Utbjørg, der han har familie og svigerfamilie. I 1988 flyttet han til eget hus i Melbu, ca 10 km fra Taen. Også etter at hans kone døde i fjor høst, er han interessert i å overta gården. Det er meningen å utnytte eiendommen ved å holde ca 20 sauer på den. Han mener at han vil kunne klare dette med noe hjelp fra sin svigerinne, Hanne Nicolaysen, som driver nabobruket. Leilighetsvis vil hans barn og barnebarn også kunne hjelpe ham.

Det er hans mening at Lovise, som er født i 1909, og som har leiet bort jordveien, skal få beholde våningshuset alene. Håkon vil ordne seg med annet husrom på stedet. Det er vanskelig å se hvordan hun kan bli sjenert av at han driver gården.

De ulovfestede regler om odelsmisbruk rammer proformaverk og subjektivt klanderverdige forhold. Det bestrides at man ut fra en objektiv bedømmelse av det realistiske eller fornuftige i odelsløserens planer kan nekte odelsløsning etter reglene om odelsmisbruk. De planer som foreligger her, hevdes for øvrig å være realistiske og fornuftige. Man kan ikke kreve at driften skal gi økonomisk overskudd. Det bestrides at man ved anvendelsen av reglene om odelsmisbruk kan foreta en helhetsbedømmelse, der også hensynet til den nåværende eier og tredjemann, her festeren av jordveien, kan trekkes inn.

Når det gjelder driveplikten, må retten som utgangspunkt være avskåret fra å ta hensyn til antesipert mislighold, og iallfall må det kreves et meget sterkt bevis. Skulle mislighold forekomme, kan det gås frem etter reglene i odelsloven §28 og §29. Det er for øvrig ikke noen grunn til å tro at driveplikten vil bli misligholdt.

Ankemotparten har også påberopt seg at skifteloven §63 annet og tredje ledd skulle være til hinder for odelsløsning. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til denne anførsel. Den nevnte bestemmelse gjelder for dødsboskifte, og er ikke direkte anvendbar i den foreliggende sak, da Lovise overtok sitt og Oskars felleseiebo i henhold til gjensidig testament, og Håkon ikke var loddeier. Det bestrides for øvrig at det vesentlige formål for gnr. 45 bnr. 5 var å tjene som bolig for Lovise og Oskar. Under enhver omstendighet ville Håkon hatt rimelig grunn til å motsette seg at Lovise overtok eiendommen uten hensyn til hans odelsrett.

Håkon Andreassen har nedlagt slik påstand:

"1. Vesterålen herredsretts dom av 28. oktober 1986 stadfestes.

2. Saksomkostninger frafalles for alle instanser."

Ankemotparten, Lovise Andreassen, har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet. Den er også riktig i begrunnelsen.

Håkon er nå 78 år gammel og enkemann. Inntil 1988 hadde han i ca 30 år bodd i Oslo-området, der hans tre døtre og hans barnebarn er bosatt. Som den yngste av fire søsken, og med to eldre brødre, kan han aldri ha hatt noen begrunnet forventning om å overta bruket. Det ville heller ikke vært aktuelt hvis Lovise og Oskar hadde hatt etterkommere. Hans ønske om nå å overta eiendommen synes å bygge på en drøm, og savner realisme. Man må regne det som meget tvilsomt om Håkon vil kunne komme i gang med sauedrift etter de foreliggende planer. Under enhver omstendighet kan man ikke regne med at hans krefter vil strekke til for fortsatt drift i 10 år fremover, selv om han får noe hjelp av sin svigerinne. Hans barn og barnebarn bor langt borte, og vil eventuelt bare kunne hjelpe til litt i ferier. I andre tilfelle der man har tillatt en så gammel person å løse en odelseiendom, har det vært lagt vekt på at det står klar en yngre generasjon til å ta over etter odelsløseren. Selv om Håkons døtre og barnebarn til dels har uttalt en positiv interesse for bruket, er det imidlertid ikke realistisk å regne med at noen av dem vil flytte til Hadsel og overta eiendommen.

Lovise har bodd på eiendommen siden hun giftet seg med Oskar i 1935, og har hele sitt voksne liv vært knyttet til den. Selv om hun fortsatt vil få adgang til å bli boende der, hvilket hun har rett til etter odelsloven §39, vil Håkons driftsopplegg i praksis bety at hun vil bli fordrevet. Når han legger beslag på driftsbygningen, vil hun bli berøvet ytre husrom og stadig bli forstyrret. Husene ligger meget nær hverandre.

Ankemotparten mener at det ved anvendelsen av reglene om odelsmisbruk må være adgang til å foreta en helhetsbedømmelse, slik lagmannsretten har gjort, der også hensynet til andre personer enn odelsløseren trekkes inn, og da først og fremst hensynet til eieren av eiendommen. Det må videre være adgang til å legge vekt på om odelsløserens planer ut fra en objektiv vurdering er realistiske og fornuftige. Ankemotparten finner en viss støtte for dette i dommen i Rt-1988-56. Det vises også til Falkanger: Odels- og åseterett, side 180. Det blir da en flytende overgang til spørsmålet om antesipert mislighold av driveplikten. I prinsippet må man kunne tillegge antesipert mislighold vekt, når sannsynligheten for mislighold er tilstrekkelig stor.

Skifteloven §63 annet og tredje ledd må etter ankemotpartens oppfatning komme analogisk til anvendelse i det foreliggende tilfelle. Bestemmelsen ville ha kommet direkte til anvendelse under skiftet etter Oskar hvis ikke det hadde foreligget gjensidig testament. Det bør ikke bringe Lovise i noen dårligere stilling at Oskar ønsket å beskytte henne. Gnr. 45 bnr. 5 har aldri vært annet enn et støttebruk. Ved den drift med sauer som Håkon planlegger, vil gårdsdriften representere 0,2 årsverk. Lovise og Oskar sluttet å bruke jorden omkring 1972/73. Den er nå bortleid for kr 600 pr. år. Etter ankemotpartens oppfatning var eiendommens vesentlige formål ved Oskars død å tjene som felles bolig for ektefellene. Hun kan ikke se at Håkon dersom han hadde vært loddeier, ville hatt rimelig grunn til å motsette seg at eiendommen ble utlagt til henne.

Lovise Andreassen har nedlagt slik påstand:

"1. Hålogaland lagmannsretts dom av 2. juli 1988 stadfestes.

2. Håkon Andreassen betaler sakens omkostninger til Lovise Andreassen for lagmannsretten med kr. 40.249,- og til det offentlige - for herredsrett kr. 10.887,50 - for Høyesterett kr. 64.691,00."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, og finner at herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, må stadfestes.

Det er på det rene at det i tilslutning til odelsloven av 1821 eksisterte en ulovfestet regel om at odelsløsning kunne nektes i tilfelle av odelsmisbruk. Det kan særlig vises til Rt-1903-228. Ved overgangen til odelsloven av 1974 ble behovet for en slik regel mindre, blant annet fordi kretsen av de odelsberettigede ble gjort snevrere og på grunn av bestemmelsen i odelsloven §21, jfr. §52. Man fikk også reglene om bo- og driveplikt. Det må allikevel antas at det også under den nye lov eksisterer en ulovfestet regel om odelsmisbruk, jfr. Rt-1988-56. Det skal imidlertid meget til for å nekte odelsløsning ut fra en slik regel, jfr. Rt-1985-452 og 1215, der det forgjeves ble gjort gjeldende at det skulle foreligge odelsmisbruk. Utenom de rene unntakstilfelle, skal loven regler følges selv om de i enkelte tilfelle kan føre til resultater som kan føles mindre rimelige. Dette henger sammen med at man har, og må ha, et fast regelverk om hvem som er odelsberettiget og med hvilken prioritet. Lovens ordning innebærer også at det ved odelsløsning er noen som fordrives fra eiendommen.

Reglene om odelsmisbruk har tradisjonelt vært knyttet til odelsløserens subjektive forhold. I dommen i Rt-1988-56 fremholdt man at det ikke var mulig å dømme om odelsløserens subjektive hensikt og forestillinger, men nøyet seg med å si at han ikke kunne ha krav på at hans anførsler skulle legges til grunn når de ikke tålte konfrontasjon med de reelle forhold. Så vidt jeg kan se, går dette først og fremst på det bevismessige, og man har ikke fjernet seg særlig langt fra det subjektive. Jeg kan ikke være enig med ankemotparten når det gjelder spørsmålet om å legge noen vesentlig vekt på om odelsløserens planer ut fra en objektiv vurdering er realistiske og fornuftige, og om driften av odelseiendommen vil gi overskudd. Det vises til dommen i Rt-1973-260, som riktignok er avsagt før man fikk odelsloven av 1974 med dens bestemmelser om bo- og driveplikt. Slik odelsretten er etablert i norsk lovgivning, må man etter min oppfatning bare godta at odelsretten ved siden av materielle interesser også i vid utstrekning varetar følelsesmessige holdninger. Det ligger iallfall ikke noe odelsmisbruk i at odelsløserens ønske om å overta eiendommen i det vesentlige er følelsesmessig motivert. Jeg nevner videre at det ikke med hjemmel i reglene om odelsmisbruk kan foretas noen alminnelig rimelightsavveining i forholdet mellom eier og løsningsmann, jfr. Rt-1988-1062, uttalelsen på side 1065. Forholdet mellom en løsningsmann og siste, odelsberettigede eiers gjenlevende ektefelle er utførlig regulert i odelsloven §34, §35, §36, §37, §38 og §39.

Saken gjelder Håkon Andreassens krav om å få overta den odelsgården som har tilhørt hans far og farfar, og der han selv er oppvokst. Kravet ble første gang fremsatt i 1984, året etter at hans eldre bror Oskar var død. Før dette tidspunkt var det ikke grunnlag for kravet. Håkon var da kravet ble fremsatt, 73 år gammel og pensjonist. Han er nå blitt 78 år. Jeg kan ikke se at hans alder og den omstendighet at det er usikkert om noen av hans barn og barnebarn vil overta etter ham, gjør det riktig å tale om odelsmisbruk.

Når det gjelder spørsmålet om de rettslige konsekvenser av antesipert mislighold av driveplikten, nevner jeg at spørsmålet var oppe i dommene i Rt-1985-452 og 1215. Det ble imidlertid ikke løst. Jeg vil ikke utelukke at man etter omstendighetene må kunne nekte odelsløsning hvis det er på det rene at driveplikten vil bli misligholdt, og at vedkommende ikke vil få dispensasjon. Retten kan imidlertid ikke bygge på mer eller mindre usikre formodninger om at driveplikten ikke vil bli oppfylt. Sanksjonene ved mislighold av driveplikten er angitt i odelsloven §28 og §29. Odelsløseren risikerer å miste eiendommen. Blant annet kan den tidligere eier søke eiendommen tilbake. Jeg kan ikke se at det er godtgjort at Håkon Andreassen vil misligholde driveplikten.

Tilbake står ankemotpartens anførsel om at skifteloven §63 annet og tredje ledd er til hinder for odelsløsning. Den del av bestemmelsen som her er av interesse, går ut på at ved dødsboskifte av felleseie har gjenlevende ektefelle rett til å få utlagt på sin lodd boligeiendom som har tjent som ektefellenes felles bolig. Har den felles boligeiendom også vært brukt til ervervsvirksomhet, gjelder dette bare når eiendommens hovedsaklige formål har vært å tjene som ektefellenes felles bolig, og de øvrige loddeiere ikke har rimelig grunn til å motsette seg gjenlevendes utleggsrett. Gjenlevendes rett gjelder også eiendom som en annen har odelsrett til. Bestemmelsen kom inn i skifteloven §63 ved arveloven av 3. mars 1972. Da man forberedte odelsloven av 1974, overveiet man å oppheve §63 tredje ledd om forholdet til odelsretten. Dette var på bakgrunn av at det ble foreslått en bestemmelse om minimumsstørrelse for eiendommer som kunne være undergitt odel, jfr. nå odelsloven §2. I Ot.prp.nr.59 (1972-73) side 59 spalte 1 uttales det at bestemmelsen i §63 tredje ledd vil få svært liten betydning etter at en får nye regler om minsteareal for odelseiendommer. Da departementet ikke kunne se at det kunne være til noen skade om bestemmelsen ble stående, tok det imidlertid ikke opp noe forslag om å oppheve bestemmelsen.

Som nevnt av ankemotparten, blir det ikke i noe tilfelle tale om en direkte bruk av skifteloven §63 annet og tredje ledd i den foreliggende løsningssak. Men det er spørsmål om å bruke bestemmelsen analogisk. Jeg tar ikke standpunkt til om det under andre forhold kunne være rom for en analogisk anvendelse av §63 annet og tredje ledd i en løsningssak, men nøyer meg med å peke på at innmarksarealet på gnr. 45 bnr. 5 er 30-35 dekar, eller ca tre ganger så meget som det minimumsareal som er angitt i odelsloven §2. Selv om det dreier seg om et utpreget støttebruk, finner jeg det lite naturlig å se det slik at eiendommens hovedsakelige formål har vært å tjene som bolig. Størrelsen av bruket synes å være typisk for de støttebruk man finner i store deler av landet, og som vanligvis ansees som landbrukseiendommer.

Som tidligere nevnt, finner jeg etter dette at herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, må stadfestes.

Den ankende part har frafalt kravet på saksomkostninger for alle instanser.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.