HR-1992-68-B - Rt-1992-603
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-12 |
| Publisert: | HR-1992-00068-B - Rt-1992-603 (181-92) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00068 B, Lnr 68B/1992, nr 264/1990. |
| Parter: | UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Advokat Claus Brynildsen - til prøve) mot Liv Rigmor Opstvedt (Advokat Bjørn Lillebergen). |
| Forfatter: | Halvorsen, Dragsten, Dolva, Hellesylt, Smith |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §9, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §180, Bilansvarslova (1961) §4, §9, §31 |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder krav om erstatning for tap i fremtidig erverv etter en såkalt whiplash- eller nakkeslengskade forårsaket ved en bilulykke i 1971. Etter ulykken ble skadelidte liggende hjemme i ca tre måneder, da legen mente hun hadde isjias. Deretter ble hun innlagt i sykehus noen tid og ble utskrevet i januar 1972 da hun følte seg frisk. Senere har det utviklet seg skader som har nedsatt hennes ervervsevne, og hun har reist krav mot forsikringsselskapet om erstatning for tap i fremtidig erverv. Tvistespørsmålet for Høyesterett er om kravet er foreldet.
Bilen som hadde voldt skaden, var forsikret i Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S, senere Storebrand Vest A/S - nå UNI Storebrand Skadeforsikring A/S.
Høsten 1972 fikk skadelidte, Liv Rigmor Opstvedt, som en minnelig ordning, utbetalt av forsikringsselskapet kr 5.000 til dekning av utgifter hun hadde hatt til hjemmehjelp i den tid hun var sengeliggende etter ulykken. Deretter var det ingen forbindelse mellom partene før advokat Lillebergen på vegne av Liv Opstvedt i brev av 9 september 1986 til forsikringsselskapet tok opp spørsmålet om erstatningsansvar for tap i fremtidig erverv som følge av den skadetilstand som hadde utviklet seg, og som hun nå mente kunne tilbakeføres til trafikkulykken i 1971. Bakgrunnen for dette var - slik Liv Opstvedt hadde opplevd det - en betydelig utvikling av plager og smerter i tiden fra 1984 frem til 1986, som hun til tross for medisinsk, fysikalsk og annen behandling, ikke ble bedre av. Det utviklet seg tvert imot til en invalidiserende tilstand. Forsikringsselskapet ba om at det ble innhentet spesialisterklæring fra nevrolog. Slik erklæring, datert 28 juli 1987, ble utarbeidet av overlege dr med Roald E Strandjord etter at Liv Opstvedt hadde vært innlagt til en omfattende diagnostisk utredning i nevrologisk avdeling ved Haukeland sykehus i Bergen. Erklæringen konkluderte med at det var grunn til å anta at det var en sammenheng mellom bilulykken og de senplager Liv Opstvedt hadde hatt. Den medisinske invaliditet ble vurdert til 25 prosent og den ervervsmessige invaliditet, uten sammenheng med fremtidig yrke, "grovt skjønnsmessig" anslått til mellom 40 og 50 prosent. I erklæringen er opplyst at de eneste objektive funn som ble gjort ved undersøkelsen, var lette funksjonsforstyrrelser påvist ved EEG, samt at den nevropsykologiske undersøkelse konkluderte med at pasienten var preget av en selektiv evnesvikt av en type som kunne være organisk betinget. Ellers bygger erklæringen på skadelidtes egne opplysninger til overlege Strandjord.
Da forsikringsselskapet påstod at erstatningskrav for tap i fremtidig erverv var foreldet, og selskapet derfor ikke erkjente erstatningsansvar, tok Liv Opstvedt ut forliksklage 9 november 1987 og reiste deretter søksmål ved Bergen byrett. Ved byrettens dom 10 januar 1989 ble forsikringsselskapet frifunnet.
Byretten fant at erstatningskravet var foreldet. Den la til grunn at "den skade som gir grunnlag for erstatning, "inntraff" mer enn 10 år før nærværende sak ble reist ved forliksklage i november 1987." Foreldelse var da inntrådt etter §9 annet punktum i foreldelsesloven av 18 mai 1979 nr 18, slik loven den gang lød.
Liv Opstvedt anket til Gulating lagmannsrett som 8 mai 1990 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Storebrand Vest A/S dømmes til å betale til Liv Opstvedt kr 195.000,- - etthundreognittifemtusenkroner - med 18 - atten - prosent rente p.a. fra 8. mai 1990 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Storebrand Vest A/S til Liv Opsvtedt kr 42.355,- - førtitotusentrehundreogfemtifemkroner -.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Lagmannsretten fant at foreldelse hverken var inntrådt etter tre-årsregelen eller ti-årsregelen i foreldelsesloven §9 første og annet punktum.
Storebrand Vest A/S - nå UNI Storebrand Skadeforsikring A/S - har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen.
De spørsmål som foreligger til avgjørelse for Høyesterett, er om erstatningskravet er foreldet etter tre-årsfristen eller ti-årsfristen i henholdsvis første og annet punktum i foreldelsesloven §9, slik paragrafen lød før lovendring 8 juli 1988. - For de foreldelsesspørsmål saken her gjelder, har lovendringen ingen betydning, idet ordlyden i någjeldende §9 første og annet ledd så langt er den samme som i tidligere første og annet punktum i §9. - Det er ikke omtvistet at foreldelsesloven av 1979 er anvendelig, jf loven §31.
Dersom foreldelse ikke er inntrådt, er partene enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag i medhold av bilansvarsloven §4, tap i fremtidig erverv, årsakssammenheng mellom ulykken og denne skade og at erstatningskravet er begrenset til kr 200.000 etter §9 første ledd i bilansvarsloven, slik denne bestemmelse lød på ulykkestidspunktet, med fradrag av de kr 5.000 som ble utbetalt i 1972. Partene er også enige om at foreldelse i tilfelle først ble avbrutt ved uttakelsen av forliksklagen 9 november 1987.
Uenigheten mellom partene er etter dette begrenset til spørsmålet om fra hvilke tidspunkter tre- og ti-årsfristene etter første og annet punktum i foreldelsesloven §9 begynte å løpe.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Liv Opstvedt og 6 vitner avgitt forklaring. Ingen av vitnene har forklart seg for byretten eller lagmannsretten, men det har for disse retter vært fremlagt legeerklæringer, journaler og brev fra flere av vitnene. Overlege, dr med Roald Strandjord, som tidligere har avgitt spesialisterklæringer, og som også har forklart seg som vitne ved bevisopptaket til bruk for Høyesterett, har vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Han har avgitt sakkyndigerklæring og også møtt under ankeforhandlingen hvor han muntlig supplerte sin erklæring. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Kravet på erstatning for tap i fremtidig erverv er foreldet etter ti-årsfristen i annet punktum i foreldelsesloven §9. Utviklingen av skadefølgene etter bilulykken var kommet så langt i 1974/75 at det må slås fast at skade i loven forstand da var inntruffet.
Lagmannsretten har lagt til grunn et uriktig skadebegrep ved tolkingen av loven, idet den her har lagt inn et subjektivt moment som det ikke er grunnlag for. Retten har lagt avgjørende vekt på at Liv Opstvedt i tiden frem til 1984/85 ikke hadde større plager etter ulykken enn at de "ifølge henne selv var til å leve med" og "at hun i denne perioden var i full virksomhet med arbeid og/eller studier", uten at hun på noe tidspunkt hadde vært sykemeldt for disse plager. Først da hun i 1984/86 utviklet "betydelige skader" som "førte til at hun ikke lenger kunne studere eller være i arbeid", fant lagmannsretten at skaden tidligst kunne sies å være inntruffet med den virkning at ti-års foreldelsesfristen begynte å løpe. Retten har videre tolket inn et vilkår om at skadelidte må ha hatt et inntektstap før skaden kan sies å ha inntruffet - noe det heller ikke er grunnlag for.
Lovens skadebegrep, anfører den ankende part, er objektivt - det avgjørende er skadevirkningens inntreden og ikke om skadelidte bør forstå at skaden er skjedd. - Skadelidtes subjektive forhold reguleres eksklusivt av tre-årsfristen i paragrafens første punktum. - Det er tilstrekkelig til at ti-års fristen begynner å løpe at skaden har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett foreligger grunnlag for å kreve erstatning. Loven krever ikke at skaden er klarlagt i detalj. Dersom det først objektivt ville ha vært mulig å fastslå at en skade har inntruffet, som med sannsynlighet ville føre til økonomisk tap, må foreldelsesfristen begynne å løpe selv om størrelsen av tapet kan være usikkert. Det kan heller ikke kreves at man kan fastslå at skaden har en ytre skadeårsak. Den ankende part medgir at enkelte uttalelser i lovforarbeidene kan trekke i en annen retning, men hevder at dette ikke kan gi grunnlag for å tolke loven i strid med ordlyden, tidligere rettspraksis i forbindelse med skadebegrepet i straffeloven ikrafttredelseslov §28 og teorien. Dessuten anføres det at uttalelsene i lovforarbeidene i denne forbindelse bare bør tillegges vekt når det gjelder de latente eller skjulte skader, hvor den skadegjørende handling i første omgang bare har ledet til en svakhet eller en disposisjon for en senere skade. Dette er det ikke tale om her. I 1987 ble det konstatert en hodeskade som ifølge den sakkyndige for Høyesterett har vært til stede allerede på ulykkestidspunktet, og som i seg selv ville ha medført en viss grad av varig invaliditet. Videre har de samme nakkeslengskader som nå er konstatert, ifølge den sakkyndige vært til stede i varierende grad siden ulykken og antagelig stabilisert seg to til tre år etter at ulykken skjedde. At plagene og smertene frem til 1984/86 har vært "til å leve med", mener den ankende part kan tilskrives at Liv Opstvedt i denne tid ikke har vært i full stilling. Plagene har den hele tid vært de samme, selv om de gjorde seg gjeldende i langt mindre grad. Grunnen til at plagene økte i den grad at Liv Opstvedt ble arbeidsudyktig, anføres å måtte ligge i en sterkt øket intellektuell innsats med universitetsstudier og fullt arbeid i mer krevende stillinger. Det er således den samme skade det er tale om. - Her har lagmannsretten også vurdert bevisene feil.
Den ankende part presiserer at en nevrologisk undersøkelse et par tre år etter ulykken ville ha avdekket skaden, idet man på 70-tallet hadde tilstrekkelig medisinsk ekspertise til å fastslå virkningen av hode- og nakkeskader, selv om de typiske nakkeslengskadene på det tidspunkt ikke var kjent her i landet. For øvrig hevder den ankende part at det er uten betydning hvorvidt man på det tidspunkt skaden hadde stabilisert seg, hadde den nødvendige medisinske ekspertise til å fastslå at en skade var inntruffet og hva som var årsaken til denne. Det er tilstrekkelig at man ved senere forskning har utviklet den medisinske viten slik at det er blitt mulig å fastslå at fysisk skade tidligere var tilføyet og tidspunktet da denne i tilstrekkelig grad hadde manifestert seg. I denne sak må tidspunktet for skadens inntreden anses fastslått til lenge før skjæringspunktet 9 november 1977, og kravet er da foreldet etter ti-årsregelen.
Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at erstatningskravet under enhver omstendighet er foreldet etter regelen om tre-års foreldelsesfrist i §9 første punktum fra det tidspunkt skadelidte burde ha skaffet seg opplysning om skaden. Forsikringsselskapet hevder at med de plager Liv Opstvedt gjennom mange år hadde hatt siden ulykken, måtte man kunne vente at hun med rimelig aktsomhet i god tid før november 1984, som her er skjæringstidspunktet, hadde sørget for å få en nevrologisk undersøkelse som da ville ha avdekket at hun hadde en varig skade som sannsynligvis ville medføre tap i fremtidig erverv. Erstatningskravet er derfor i hvert fall foreldet etter tre-årsregelen.
UNI Skadeforsikring A/S har nedlagt slik påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Ankemotparten, Liv Rigmor Opstvedt, henholder seg til lagmannsrettens dom som hun mener er riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Hun har i det vesentlige vist til og nærmere supplert og utdypet den begrunnelse som er gitt i dommen.
Liv Rigmor Opstvedt har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.
Innledningsvis vil jeg bemerke at utviklingen i denne sak har sin bakgrunn i det forhold at de spesielle whiplasheller nakkeslengskader ifølge den sakkyndige, overlege Strandjord, ikke var kjent her i landet på 1970-tallet og først ble mer allment kjent senere på 1980-tallet. De typiske nakkeslengskadene, ut over støtskader mot hodet, har hittil ikke latt seg registrere ved røntgenbilder eller laboratorieprøver. Overlege Strandjord bekreftet under ankeforhandlingen for Høyesterett at det ikke var ualminnelig i 1970-årene at pasienter som hadde vært utsatt for slike ulykker, ikke ble tatt alvorlig nok. I dag er denne type skader meget aktuelle, og behandling, diagnostikk, pasientveiledning og vurdering er behandlet i spesielle retningslinjer utgitt av Den norske lægeforening i 1991. Selv om det i disse retningslinjer heter at "Det er viktig å informere pasienten om at de fleste blir bra uten senfølger", vil pasienter som har vært utsatt for denne type ulykker, i dag bli tatt ganske annerledes på alvor. Men også i dagens situasjon er nevrologene henvist til i første rekke å bygge sin diagnostisering på pasientens egne opplysninger om sine subjektive plager, slik overlege Strandjord måtte gjøre i denne sak. Som jeg tidligere har nevnt, var det ved den nevrologiske undersøkelse bare ett eneste objektivt funn: EEG-undersøkelse viste lette funksjonsforstyrrelser i venstre tinningsregion som kunne peke i retning av en hodeskade. I tillegg ga nevropsykologiske tester uttrykk for at pasienten "for tiden preges av selektiv evnesvikt av en type som kan være organisk betinget."
Jeg tar først for meg ti-års foreldelsesfristen i annet punktum i foreldelsesloven §9. Denne begynner å løpe den dag da skaden inntraff. Siden foreldelse i tilfelle ble avbrutt 9 november 1987, beror foreldelsesspørsmålet på om skaden kan sies å være inntruffet før 9 november 1977. Partene er enige om at noe fysisk skade var inntruffet før dette tidspunktet. Uenigheten knytter seg til om skadelidtes plager var av slik styrke og av slikt omfang at en skade som kunne gi tap i fremtidig erverv, kan anses inntruffet.
Etter ordlyden oppstiller bestemmelsen et objektivt begrep når det gjelder utgangspunktet for ti-årsfristen. Avgjørende er "den dag da skaden inntraff". En kilde til forståelsen av hva som ligger i dette, finner man i Ot prp nr 46 1987-88, side 7, spalte 2, hvor det blant annet heter:
"Utgangspunktet synes imidlertid å være at fristen starter å løpe når skaden har manifestert seg på en slik måte at det - objektivt sett - er grunnlag for å fremme krav eller sak om erstatning. Dette standpunktet synes det å være betydelig enighet om,..."
I lovforarbeidene til foreldelsesloven er det for øvrig vist til tidligere rettspraksis vedrørende foreldelsesreglene i straffeloven ikrafttredelseslov §28 som er forutsatt å kunne gi veiledning for tolkingen av foreldelsesloven §9.
Fra tidligere rettspraksis finner jeg veiledning i blant annet følgende uttalelser:
I Rt-1967-1182: "fristen for foreldelse av kravet på erstatning for tap i fremtidig inntekt...løp ... først fra det tidspunkt da ... visste at han ville bli varig invalid, eller da han med rimelig aktsomhet ville ha fått slik kunnskap", og førstvoterende legger videre til grunn "det tidligste tidspunkt da ... med utsikt til et positivt resultat kunne reise sak om erstatning på grunn av varig invaliditet", i Rt-1972-965: "ikke varig invaliditet som en slik nærliggende følge av ulykken at det for vergen på det avgjørende tidspunkt var oppfordring til å gå til søksmål", i Rt-1975-82: "Etter min oppfatning hadde vergene i disse opplysninger ikke grunnlag for å bedømme om det forelå den tilstrekkelige sannsynlighet for at et søksmål fra deres side mot skadevolderen eller hans forsikringsselskap kunne føres frem til et positivt resultat", og i Rt-1977-1092: "hadde ved disse erklæringer et naturlig grunnlag for å fremme et erstatningskrav."
Disse uttalelser er fremkommet i tilknytning til den subjektive foreldelsesregel i straffeloven ikrafttredelseslovs §28 som tilsvarer tre-årsfristregelen i første ledd i §9 i någjeldende foreldelseslov og får særlig betydning for tolkingen av denne bestemmelsen. Men de gir også veiledning for tolkingen av begrepet "den dag da skaden inntraff", dersom det i dette ligger at foreldelse ikke begynner å løpe før det har vært mulig å konstatere en skade som kan gi grunnlag for krav på erstatning for tap i fremtidig erverv. Jeg er, som den videre drøftelse vil vise, enig i denne forståelse. Uttalelsene trekker etter min mening alle i samme retning og er så vidt jeg kan skjønne, korrekt oppfattet i Ot prp nr 46 1987-88, hvor det i tilknytning til det jeg tidligere har sitert fra side 7, blant annet uttales: "...for det første at en fysisk skade må være inntrådt. Dessuten må man kreve en mulighet for at skaden vil føre til et tap av erstatningsmessig betydning. Skaden behøver ikke å være klarlagt i detalj."
Det fremgår av forarbeidene at ti-årsfristen ikke skal løpe allerede fra det tidspunkt en skadeårsak har ført til en svekkelse eller disposisjon for en senere skade. Videre gir Justisdepartementet på side 7 i Ot prp nr 46 1987-88 uttrykk for at det i ti-årsregelens sammenheng "ikke (gir) mening å si at det er grunnlag for å kreve erstatning med en gang det foreligger ubestemte symptomer". Så langt gir dette synspunkt også noe veiledning i vår sak, hvor det, som jeg kommer tilbake til, gjelder en skadetype som i 1970-årene ikke var kjent og som hadde spesielle og diffuse trekk.
Forsikringsselskapet grunner sitt standpunkt om skadens inntreden dels på Liv Opstvedts egen beskrivelse av sine plager, dels på det man i dag vet om den vanlige utviklingen av nakkeslengskader.
Etter at Liv Opstvedt i juli 1986 hadde lest igjennom journalen fra innleggelsen i Hatlestad sykehus omkring årsskiftet 1971-72, skrev hun et vedlegg til sykejournalen, hvor hun ga den beskrivelse av sine plager jeg nettopp har nevnt. Jeg finner grunn til å referere følgende:
"Når jeg nå ser tilbake på den tiden som har gått siden kollisjonen i 1971, kan det virke som plagene har utviklet seg gradvis uten at jeg har vært klar over hva som holdt på å skje.
- jeg har hele tiden vært lysømfintlig og har brukt briller med farget glass. Oversensibilitet mot lys, lyd og sterk varme eller kulde har tiltatt.
- varme bad, badstu eller en "frisk dukkert" har gitt en murrende nerveverk og jeg har derfor ubevisst unngått det.
- etterhvert er det blitt slik at jeg har unngått tunge løft da jeg følte at ryggen ikke var sterk. Jeg har ellers levd et normalt aktivt liv med familie, jobb og nå sist universitetsstudier, men jeg har stadig oftere følt meg sliten og trett og har vært en del plaget med søvnløshet.
- nedsatt følsomhet i venstre side ble anmerket av meg i 1971, men ble da avfeid som "neppe reelt"....
- øverste nakkevirvel har en liten "kul" som har plaget meg i form av trykk mot hode og smerter nedgjennom venstre skulder og arm, samt smerter i brystmuskulatur på venstre side....
- de siste årene har jeg videre vært plaget av kvalmefornemmelse og nedsatt apetitt."
I legeforeningens retningslinjer av 1991 for vurdering av nakkeskader påpekes det at endelig invaliditetsvurdering etter en slik nakkeskade først bør skje ca to år etter at skaden inntraff. Dette er opplyst å henge sammen med at først etter et slikt tidsrom vil en eventuell, varig skade ha stabilisert seg. Da det også gjerne tar noen tid før tegn på slik skade kan konstateres, bygger den ankende part sin påstand om at skaden må anses å ha inntruffet omkring 1974-75, på disse opplysninger sett i sammenheng med Liv Opstvedts opplysninger om sine symptomer.
Det vil, mener jeg, ikke være riktig å trekke inn dagens kunnskap om forekomsten og utviklingen av denne skadetype ved vurderingen av de nokså diffuse symptomene Liv Opstvedts plager frembød i 1970-årene. Det fremgår etter min mening at de skader man hadde i tankene under lovgivningsarbeidet og i den senere juridiske teori, fortrinnsvis har vært klare fysiske skader som for eksempel tap av syn, hørsel og andre lett konstaterbare defekter. I slike tilfeller kan det slås fast at en skade er inntruffet, selv om man ikke kjenner skadeårsaken. I vår sak dreier det seg rett nok om en skade som har sin årsak i trafikkulykken. Men da skadelidte ble utskrevet fra sykehuset i januar 1972, følte hun seg frisk. Liv Opstvedt levet etter det som er opplyst, et normalt liv så vel yrkesmessig som i fritiden, iallfall frem til i begynnelsen av 1980-årene. Hun hadde riktignok forskjellige plager, men frem til ute i 1980-årene hadde ingen uttalt at disse kunne ha forbindelse med ulykken. Det forelå da etter min mening ikke en slik manifestering av skaden som må kreves for å anse at en varig uførhet kunne være inntruffet. Det var ikke mulig å fastslå inntreden av en slik skade ved målinger eller prøver, bortsett fra en mulig, begrenset hodeskade gjennom EEG-undersøkelse. Med de manglende kunnskaper man i 1970-årene og frem til godt inn i neste decennium hadde til denne type skade, er det lite tenkelig at Liv Opstvedt - eller noen annen i en tilsvarende situasjon - gjennom det offentlige helsevesen ville ha kunnet få en utredning som kunne ha gitt grunnlag for et søksmål om erstatning for tap i fremtidig erverv.
Jeg finner etter dette at foreldelsesfristen ikke var begynt å løpe den 9 november 1977. Erstatningskravet er følgelig ikke foreldet etter annet punktum i foreldelsesloven §9.
Når det gjelder tre-årsforeldelsesfristen etter første punktum i §9, finner jeg det rimelig klart at Liv Opstvedt heller ikke før skjæringstidspunktet for denne foreldelsesregel, 9 november 1984, kan bebreides for å ha unnlatt å skaffe seg kunnskap om skaden og årsaken til denne. Av det jeg allerede har sagt, følger at noen bebreidelse ikke kan rettes mot henne i løpet av 1970-årene. I tiden frem til 1984 hadde hun n gang, muligens to, vært hos lege og fått fysikalsk behandling for nakkesmerter - noe som også hadde hjulpet. - Hun hadde for øvrig søkt lege en rekke ganger, men da gjaldt det plager som ingen forbindelse hadde med nakkeskaden. - Først da plagene og smertene økte i betydelig omfang i tiden 1984-1986, utfoldet Liv Opstvedt en omfattende aktivitet for å få hjelp. Heller ikke på denne tid var nakkeslengskader alminnelig kjent her i landet. Liv Opstvedt var avhengig av assistanse fra helsevesenet. Det fremstiller seg som lite trolig at et krav om innleggelse på sykehus for en omfattende nevrologisk utredning på de indikasjoner som forelå, ville blitt prioritert. I tillegg kommer, som den sakkyndige har pekt på, at en spesialistrapport neppe ville ha foreligget før et års tid etter at pasienten var godtatt for innleggelse til undersøkelse. Når erklæring forelå, må det i tillegg regnes med noen tid til å forberede søksmål. Jeg anser det da usannsynlig at Liv Opstvedt kunne ha rukket å skaffe til veie søksmålsgrunnlag før 9 november 1984. Jeg tilføyer at den sakkyndige på spørsmål svarte at Liv Opstvedt etter hans mening ikke kunne bebreides for manglende aktivitet med hensyn til å få undersøkt sine plager.
Foreldelse av erstatningskravet er da etter min mening heller ikke inntrådt etter tre-årsfristen i første punktum i foreldelsesloven §9.
Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og jeg finner etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd at UNI Storebrand Skadeforsikring A/S bør idømmes saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartens prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave. Saksomkostningene fastsettes til kr 57.400, hvorav kr 48.000 er salær. Den sakkyndiges tilgodehavende blir å dekke av UNI Storebrand Skadeforsikring A/S som har begjært sakkyndig oppnevnt.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til Liv Rigmor Opstvedt 57.400 - femtisyvtusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.