HR-1994-63-B - Rt-1994-721

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1994-06-03
Publisert:	HR-1994-00063-B - Rt-1994-721 (199-94)
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1992-00991 - Høyesterett HR-1994-00063 B, snr 162/1993.
Parter:	A (Prosessfullmektig: advokat Odd A Drevland - til prøve) mot Påtalemyndigheten (v/førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer).
Forfatter:	Kst dommer Lødrup, Gussgard, Hellesylt, Dolva, Holmøy
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, EMK (1999), EMK (1999), §257, §258, §387, §423, §447, §469

Saken gjelder spørsmål om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31 etter frifinnende dom.

Den 21 september 1992 ble det funnet en pose med ca 222 gram heroin med en renhetsgrad på ca 45 % i en loftsbod i X asylmottak i Bergen. Heroinen var kommet dit gjennom et hull i veggen fra naboboden, som ble disponert av B. Lagmannsretten har både i straffesaken og i den senere erstatningssak lagt til grunn at det beslaglagte partiet var smuglet inn i Norge av hennes bror C i slutten av juli s.å. Han reiste noe senere tilbake til det tidligere Jugoslavia, og det har derfor ikke vært mulig å få avhørt ham. Det samlede partiet var på ca 500 gram, og det som ikke ble funnet antas å være solgt.

Under avhør opplyste B at A hadde tatt del i smugling og omsetning av heroin. Han ble pågrepet 25 september 1992. Sammen med B og to andre asylsøkere fra det tidligere Jugoslavia ble han siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet jf femte ledd. Siktelsen gjaldt erverv sammen med andre av ca 1/2 kg heroinholdig pulver, medvirkning til oppbevaring av partiet og dessuten innførselen av en ukjent mengde heroin fra Jugoslavia til Norge. Ved kjennelse av Bergen forhørsrett ble han 26 september 1992 varetektsfengslet for 4 uker med brev- og besøksforbud. Kjennelsen ble påkjært, men kjæremålet forkastet av lagmannsretten. Ved kjennelse av Stavanger forhørsrett 23 oktober 1992 ble fengslingen forlenget med ytterligere fire uker, også nå med brev- og besøksforbud. Kjennelsen ble forgjeves påkjært av både siktede og påtalemyndigheten, som hadde påstått forlengelse i åtte uker. Fengslingen ble på nytt forlenget ved kjennelser av Stavanger forhørsrett 19 november og 17 desember 1992. Den førstnevnte kjennelsen ble forgjeves påkjært av siktede, mens den sistnevnte ble påkjært av påtalemyndigheten, som ønsket en lengre varetektsperiode enn forhørsretten, og kjæremålet ble tatt til følge.

A har i samtlige avhør benektet alle de forhold vedrørende befatning med narkotika han har vært siktet og senere tiltalt for.

Den 9 desember 1992 ble A siktet for et langt mildere forhold enn den opprinnelige siktelsen gikk ut på. Tiltalebeslutningen ble utferdiget 29 desember 1992, og forholdet var der igjen noe mildere enn beskrevet i siktelsen av 9 desember. For de øvrige siktede gjaldt tiltalen de alvorlige forhold de opprinnelig var siktet for.

Grunnlaget for tiltalen mot A var i to punkter:

"I ...

Ultimo juli 1992 medvirket A til videresalg av ca 25 gram heroin, idet han blant annet stilte en vekt til rådighet for C som narkotikaen ble veiet på, og deretter lånte bort en paraply som stoffet ble skjult i i forbindelse med den videre omsetning.

II. ...

Omkring årsskiftet 1991/1992, alene eller sammen med andre, innførte A fra Makedonia til Norge noen gram heroin, som deretter ble videresolgt til en eller flere ukjente personer."

Han var også tiltalt for en overtredelse av straffeloven §258, jf §257.

Ved Gulating lagmannsretts dom av 2 april 1993 ble de tre medtiltalte funnet skyldige i forbrytelser mot straffeloven §162 første ledd, jf annet og femte ledd. B fikk ett års fengsel hvorav 120 dager ble gjort ubetinget. De to øvrige ble dømt til fengsel i henholdsvis fem år, og ett år og syv måneder hvorav ett år ble gjort betinget. A ble frifunnet på begge de punkter som gjaldt overtredelse av straffeloven §162, men ble dømt til 45 dagers betinget fengsel for et grovt tyveri. A ble løslatt etter til sammen å ha sittet 191 dager i varetekt. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble det for øvrig klarlagt at han ikke hadde noe å gjøre med den paraplyen han var tiltalt for å ha lånt ut.

A fremsatte 7 mai 1993 krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31 for den forfølgning han hadde vært utsatt for, begrenset oppad til 375000 kroner. Gulating lagmannsrett avsa 28 juni 1993 kjennelse med slik slutning:

"A tilkjennes erstatning fra det offentlige etter straffeprosessloven §445 og §446 med 85000.- - kroner åttifemtusen - kroner."

Ved lagmannsrettens behandling av erstatningssaken hadde to av de tre dommere deltatt i avgjørelsen av straffesaken, idet den tredje dommer hadde fratrådt sin stilling som lagdommer, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje punktum.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av lagmannsrettens kjennelse.

Kjennelsen ble av statsadvokatene i Hordaland påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 17 september 1993 besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, jf straffeprosessloven §387 tredje ledd og lov av 25 juni 1926 §6 annet ledd. Justitiarius har med hjemmel i sistnevnte bestemmelse deretter besluttet at partsforhandlingene skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Denne erstatningssaken har i Høyesterett vært prosedert i sammenheng med to andre saker om krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31, og som også er henvist til behandling for Høyesterett etter reglene for ankesaker. Det gjelder kjæremål fra D over Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 27 mars 1992 og fra E over Frostating lagmannsretts kjennelse av 6 juli 1993.

Jeg bemerker at Høyesterett har full kompetanse i saken.

Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige som for lagmannsretten.

Påtalemyndigheten har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsretten har korrekt kommet til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede. De beviskrav som bestemmelsen setter, er ikke oppfylt fra siktedes side, idet han ikke har sannsynliggjort at han ikke har begått de forhold tiltalen gjelder. Ved vurderingen må det legges til grunn en totalvurdering av alle bevisene i saken, og det kan ikke være avgjørende om de faktiske forhold på enkelte punkter har vist seg annerledes enn opprinnelig hevdet av påtalemyndigheten. Det er også - noe Høyesteretts kjæremålsutvalg flere ganger har uttalt - grunn til å vise varsomhet med å sette til side lagmannsrettens bevisvurdering, idet lagmannsrettens dommere har vurdert bevisene etter en umiddelbar bevisførsel. Selv om forholdet vedrørende utlånet av paraplyen viste seg å være uriktig, er bevisene slik at siktede ikke har sannsynliggjort at han ikke har begått de handlinger som tiltalen gjelder.

Heller ikke straffeprosessloven §445 og §446 kan komme til anvendelse i denne saken. Både ordlyden i §445, lovforarbeidene og Høyesteretts kjæremålsutvalgs praksis viser at det må foreligge ekstraordinære forhold og en kvalifisert urimelighet for at erstatning skal tilkjennes. Vanlige og påregnelige følger av en varetektsfengsling er ikke gjenstand for erstatning, og det må legges betydelig vekt på grovheten av de forhold siktelsen gjelder. En varetektstid på 191 dager er ikke uvanlig i en alvorlig narkotikasak, og lønnstap er ikke noen ekstraordinær følge av den.

Bestemmelsen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6 (2) om at en siktet skal anses uskyldig inntil skyld er bevist etter loven, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis i forhold til denne bestemmelse, får ingen betydning i denne saken.

Påtalemyndigheten har nedlagt denne påstand:

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes."

A har i hovedsak kommet med de samme anførsler som for lagmannsretten. Han hevder at lagmannsrettens kjennelse i sin konklusjon er riktig. Det er ikke erklært motkjæremål mot erstatningen og oppreisningens størrelse. Men A mener at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 også er til stede, og det er den bestemmelsen som prinsipalt må være grunnlaget for erstatningsberegningen. Bevisene mot ham er i det alt vesentlige Bs forklaring, som dels bygger på annenhåndsopplysninger. Han er henvist til å vise til sine egne forklaringer og den forklaring som hans arbeidsgiver ga ved bevisopptak. Denne viser etter hans mening at hans arbeidsoppgave den dagen vekten skulle vært lånt ut, var slik at det bare var en teoretisk mulighet for ham å få tid til å skaffe vekten til veie.

Fra siktedes side er det videre anført at straffeprosessloven §444 må tolkes slik at den ikke kommer i strid med den uskyldspresumsjon som følger av EMK art. 6 (2). I dom 25 august 1993, F mot Østerrike (EMD=REF00000427), kom Den europeiske menneskerettighetsdomstol til at denne bestemmelsen var krenket av en østerriksk domstol i en sak om erstatning basert på en bestemmelse i østerriksk lovgivning som i sin form ligger nær opp til straffeprosessloven §444. Det er også vist til andre dommer fra denne domstolen, som jeg ikke finner grunn til å komme nærmere inn på.

Subsidiært hevdes det at lagmannsrettens vurdering er riktig når den har funnet at erstatning må tilkjennes etter straffeprosessloven §445 og oppreisning etter samme lovs §446. Det er påført siktede en "særlig og uforholdsmessig skade", og det er rimelig at han får erstatning for dette tapet, samt oppreisning.

A har nedlagt denne påstand:

"Påtalemyndighetens kjæremål av 2. juli 1993 forkastes."

Jeg er kommet til at kjæremålet bør forkastes.

Prosedyren for Høyesterett har vært lagt forholdsvis bredt opp fra begge parter. De juridiske sider ved straffeprosessloven §444, §445 og §446 er i denne saken blitt gjennomgått også med sikte på de to øvrige saker jeg har nevnt. På bakgrunn av at forsvareren har gitt uttrykk for at lagmannsrettens kjennelse nok går noe lenger i å tilkjenne erstatning enn tidligere praksis fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, vil jeg innledningsvis knytte noen alminnelige bemerkninger til hvordan jeg forstår de nevnte bestemmelser i §444 og §445. Dette er også naturlig på bakgrunn av det materialet omkring EMK og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, særlig F-saken, som ble gitt en bred plass under prosedyren for Høyesterett.

Erstatning etter §444 første punktum - når tiltalte blir frifunnet eller forfølgningen mot ham innstilt - skal dekke det økonomiske tap som er påført siktede dersom "det er gjort sannsynlig" at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlaget for siktelsen. Det er siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette. Jeg er ikke enig med forsvareren i at siktede har oppfylt sin bevisbyrde hvor begge alternativer etter bevisføringen fremstår som like sannsynlige. Ved vurderingen her må vanlige bevisregler legges til grunn, og kravene til bevisets styrke må da i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Slik loven er bygget opp, vil det lett kunne forekomme at en frifinnelse ikke gir grunnlag for noe erstatningskrav, idet siktede ikke makter å oppfylle sin bevisbyrde. Jeg vil her understreke at nektelse av et erstatningskrav ikke innebærer at det rokkes ved den tidligere frifinnelsen i straffesaken, eller at frifinnelsen trekkes i tvil. Erstatningssaken skal avgjøres på selvstendig grunnlag, og de bevisregler som gjelder for slike erstatningssaker atskiller seg ikke fra de bevisregler som gjelder krav om erstatning i sin alminnelighet. Lovgiveren har som utgangspunkt valgt den løsning at den økonomiske følge av strafforfølgning som ender med at forfølgningen innstilles eller med frifinnelse, må bæres av siktede når han ikke kan sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen.

Både i lagmannsrettens kjennelse og under prosedyren for Høyesterett er det tiltalens post I som i første rekke har tiltrukket seg oppmerksomhet. Når det gjelder denne tiltaleposten, er som nevnt forholdene omkring paraplyen klarlagt til gunst for A. Dette innebærer at han ikke har medvirket til oppbevaring av noe av heroinen. Som lagmannsretten finner jeg det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at siktede ikke lånte ut vekten. Jeg finner her at det ikke er grunn til å fravike lagmannsrettens bevisvurdering, hvor to av de tre dommere hadde fulgt forhandlingene i straffesaken, og hvor bevisene ble ført umiddelbart for retten. Siktede har ikke oppfylt sin bevisbyrde når det - som lagmannsretten uttrykker det - står helt åpent om hva som har skjedd. Dette gjelder også for tiltalens post II.

Bestemmelsen i straffeprosessloven §445 gir en begrenset hjemmel for erstatning når vilkårene etter §444 ikke er oppfylt. Bestemmelsen er etter min mening ikke klar, og hverken dens forhistorie eller forarbeider gir noen entydig veiledning om tolkingen. Den har sine røtter i den eldre lovs §469 første ledd, som hvor en forfølgning endte med frifinnelse eller ved at saken ble innstilt, ga retten adgang til å gi erstatning for "væsentlig velfærdstap" som forfølgningen hadde medført.

Straffeprosesslovkomiten ønsket i sitt lovutkast å utvide retten til erstatning når en forfølgning ble innstilt eller tiltalte ble frifunnet, se innstillingens side 363. For tilfelle det ikke var sannsynliggjort at siktede ikke hadde foretatt den handling som var grunnlaget for siktelsen, inneholdt utkastet til §423 en bestemmelse om at retten kunne tilkjenne erstatning "når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig". Denne bestemmelsen skulle erstatte regelen i 1887-loven om erstatning når det forelå et "væsentlig velfærdstap". I Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 239 uttaler departementet at det er "blitt stående ved som den heldigste løsning å hjemle retten til en alminnelig adgang til å tilkjenne siktede erstatning når rimelighet tilsier det". Det ble vist til at hensynet til rettsenhet var tilstrekkelig tilgodesett ved at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde kompetanse til å prøve alle sider ved et kjæremål. Med denne prinsipielle tilslutningen til utkastet ønsket imidlertid departementet "en mindre endring for at forutsetningene for å tilkjenne erstatning på grunnlag av rimelighet skal komme noe klarere til uttrykk i lovteksten." At regelen skulle supplere §444 ville bli "tydeligere om man sier uttrykkelig at det må gjelde særlig eller uforholdsmessig skade hvis erstatning skal kunne tilkjennes uten at vilkårene etter §444 foreligger". Etter mitt syn ligger det allerede her en innstramming i forhold til komitens utkast. Denne innstramming forsterkes ved at det i proposisjonen videre heter at det etter forholdene vil "kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade som han er blitt påført under forfølgningen". Hva som kan berettige til erstatning vil variere, men det "vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense".

Jeg kan ikke oppfatte disse uttalelsene annerledes enn at departementet her gikk lenger enn til bare å foreslå en "mindre endring" i straffeprossslovkomitens utkast. Fra stortingsbehandlingen kan nevnes at justiskomiten tok utgangspunkt i at de gjeldende regler om erstatning til en som er siktet, men blitt frifunnet, ikke var tilfredsstillende. Den uttalte at den "såleis er samd i at retten til erstatning blir utvida på fleire punkt", Innst.O.nr.37 (1980-81) 40. Komiten viste særlig til §445, og uttalte at den fant "det riktig at ein får heimel for å yte erstatning i ekstraordinære tilfelle, der dei vanlege reglane ikkje passar".

For meg fremstår motivene til straffeprosessloven §445 som noe motstridende. Både departementet og justiskomiten tar utgangspunkt i at retten til erstatning burde utvides i forhold til eldre rett. Men de forutsetninger som er kommet til uttrykk i loven, synes likevel å gi grunnlag for en restriktiv vurdering.

Etter den praksis som Høyesteretts kjæremålsutvalg, blant annet med henvisning til motivene, har fulgt etter loven av 1981, skal det meget til for at et erstatningskrav etter §445 blir tatt til følge. Det er satt som vilkår at det må foreligge "kvalifiserte rimelighetsgrunner" om erstatning skal tilkjennes, Rt-1987-95 og Rt-1987-533, Rt-1988-1046.

Med utgangspunkt i den lovhistorien som jeg nå har referert, finner jeg det naturlig å forankre tolkingen av straffeprosessloven §445 i bestemmelsens ordlyd. Jeg vil imidlertid føye til at de uttalelser fra motivene som er referert ovenfor og den faste praksis fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, må få betydning for skjønnsutøvelsen i det konkrete tilfellet.

Det må være klart at §445 normalt ikke hjemler erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. Skal et krav om erstatning føre frem, må det fremstå som rimelig at det ytes erstatning, og den påførte skaden må være "særlig" eller "uforholdsmessig". Jeg oppfatter dette som krav som både refererer seg til skadens årsak og karakter, og til dens konsekvenser for skadelidte.

Når det gjelder det erstatningskrav som A har gjort gjeldende etter straffeprosessloven §445, kan jeg slutte meg til det resultat lagmannsretten er kommet til.

Det økonomiske tapet i dette tilfelle er knyttet til varetektsoppholdet på 191 dager. Hvorvidt et tap på grunn av varetektsopphold skal anses som "særlig eller uforholdsmessig", må blant annet ses i forhold til siktelsens innhold. En alvorlig siktelse vil kunne begrunne et langvarig varetektsopphold uten at dette i seg selv kan begrunne erstatning etter §445.

Et tap som følge av et varetektsopphold på 191 dager kan i utgangspunktet ikke anses som "særlig eller uforholdsmessig" i forhold til en siktelse for en alvorlig narkotikaforbrytelse. I dette tilfelle kommer imidlertid til at siktelsen etter vel to måneder ble meget vesentlig redusert.

Grunnlag for varetektsfengsel var først en meget alvorlig siktelse - bistand til erverv og oppbevaring av 500 gram heroin, foruten innførsel av noen gram av samme stoff. Det første punkt i siktelsen ble senere redusert, og ved tiltalebeslutningen begrenset til medvirkning til videresalg av 25 gram ved at han stilte en vekt til rådighet som heroinen ble veiet på, og deretter lånte bort en paraply der stoffet ble skjult i forbindelse med den videre omsetning. Under hovedforhandlingen ble det bragt på det rene at A ikke hadde utlånt noen paraply. Hans befatning med det store heroinpartiet var derved begrenset til utlån av en vekt for veiing av 25 gram i forbindelse med salg. Det var således tale om en relativt beskjeden medvirkning. Under erstatningssaken har bevisførselen i forhold til straffeprosessloven §444 vært begrenset til dette.

For A må det ha vært en vesentlig tilleggsbelastning å sitte varetektsfengslet under en så alvorlig siktelse som først ble tatt ut.

As tap gjelder først og fremst arbeidsinntekt i varetektsperioden. Han var gift og i fast arbeid. Et halvt års inntektsbortfall medførte mislighold av låneforpliktelser og økede utgifter i denne forbindelse. Dette er et tap som jeg mener må tilfredsstille kravet om en "uforholdsmessig skade", sett på bakgrunn av hans inntektsnivå og økonomiske situasjon i det hele. For A er det tale om et meget vesentlig tap som har bragt ham i store økonomiske vanskeligheter. At tap av arbeidsinntekt kan sies å være et ordinært tap, kan ikke utelukke erstatning ved et så langvarig varetektsopphold som her.

Jeg er etter dette komemt til at vilkårene for erstatning etter §445 er oppfylt. Det er mulig at man ved å tilkjenne erstatning etter §445 i denne saken går noe lenger enn det som har vært praksis i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Jeg presiserer at det i tilfelle er tale om en viss justering av erstatningsvilkårene - loven åpner ikke adgang for en mer alminnelig rimelighetsvurdering.

Når det gjelder erstatningskravets størrelse, synes lagmannsrettens utgangspunkt å ha vært at A skal ha full erstatning for det tap som er en påregnelig følge av forfølgningen. Regelen i §445 er at erstatning kan tilkjennes for skade som er særlig eller uforholdsmessig. Utmålingen beror på rettens skjønn. Etter forholdene finner jeg ikke grunn til å redusere det beløp som lagmannsretten har lagt til grunn.

Under henvisning til den begrunnelse som er gitt ovenfor når det gjelder anvendelsen av §445, finner jeg at kravet om særlige grunner for å tilkjenne oppreisning etter §446 er til stede. Heller ikke her finner jeg grunn til å vurdere oppreisningens størrelse annerledes enn lagmannsretten har gjort.

Jeg vil til slutt komme med noen bemerkninger om forholdet mellom de erstatningsvilkår som oppstilles i straffeprosessloven §444 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens art. 6 (2) og den praksis fra Menneskerettighetsdomstolen som det er vist til vedrørende denne bestemmelsen.

Det foreligger ikke noen folkerettslig forpliktelse for de land som har sluttet seg til konvensjonen til å ha regler som sikrer erstatning for en innstilt forfølgning. Forsvareren har imidlertid anført at uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 (2) må innebære at de beviskrav som stilles etter straffeprosessloven §444 er for strenge i forhold til konvensjonens regelsett; det er med andre ord slik at hvis et land gir regler om rett til erstatning, må de utformes slik at uskyldspresumsjonen ikke krenkes. Det er vist til flere avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, særlig sentral er her som nevnt F mot Østerrike (EMD=REF00000427). Forholdet var der at F var siktet og senere tiltalt for å ha tatt livet av sin hustru, men ble frifunnet. Hans erstatningskrav bl a for utholdt varetekt ble imidlertid forkastet av den østerrikske domstol etter en bestemmelse som i noen grad svarer til straffeprosessloven §444. Frifinnelsen i straffesaken ble imidlertid langt på vei desavuert etter en gjennomgang av bevisene i saken, og det ble reist tvil om juryens kjennelse var riktig. Menneskerettighetsdomstolen ga F medhold i sin klage, og F fikk tilkjent saksomkostninger. I dommen fra Menneskerettighetsdomstolen heter det i en uoffisielle oversettelse bl a:

"30. Slike uttalelser - som ikke hadde støtte i dommen som frifant klageren eller i protokollen fra juryens forhandlinger - ga anledning til tvil både når det gjaldt søkerens uskyld og når det gjaldt riktigheten av jurydomstolens kjennelse. Til tross for det faktum at Karl F var frifunnet ved rettskraftig dom, foretok domstolene som skulle avgjøre erstatningskravet en vurdering av søkerens skyld på grunnlag av innholdet i jurydomstolens saksdokumenter. Det er forståelig at det kan uttales mistanke om en tiltalts uskyld så lenge avslutningen av en straffesak ikke har ført til en avgjørelse av realiteten i anklagen. Det er imidlertid ikke lenger tillatelig å bygge på slike mistanker når en frifinnelse er blitt rettskraftig. Følgelig er premissene i Linz landsrett uforenlig med uskyldspresumsjonen. 31. Det har derfor funnet sted et brudd på Artikkel 6 nr 2."

Jeg oppfatter dommen slik at det her ble lagt avgjørende vekt på den begrunnelse som i det konkrete tilfelle var gitt for å avslå erstatningskravet. Hvis det i begrunnelsen for å nekte erstatning reises tvil om frinnelsen for straff er riktig, eller begrunnelsen inneholder formodninger om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK art. 6 (2) bli problematisk. Som jeg påpekte innledningsvis, er erstatningssaken en sak som bevismessig er undergitt andre regler enn de som gjelder i en straffesak, og det er dette man må forholde seg til.

Jeg legger til grunn at regelen i straffeprosessloven §444 ikke i seg selv strider mot EMK art. 6 (2). Jeg viser i denne forindelse til Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter, Bergen 1993, som riktignok er skrevet før Fdommen, og som på side 380-381, jf også side 374, med henvisninger til ytterligere praksis fra Menneskerettighetsdomstolen, støtter det resultat jeg er kommet til.

Da det i denne saken ikke er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse skal oppheves - noe som kunne vært en adekvat reaksjon mot påståtte konvensjonsstridige premisser - er det ikke grunn for meg til å komme nærmere inn på disse folkerettslige spørsmålene.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Kjæremålet forkastes.