LG-1998-1333
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-01 |
| Publisert: | LG-1998-01333 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen skifterett Nr. 97-00645 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01333 A. |
| Parter: | Ankende part: Gunnar Remme (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser). Ankemotpart: 1. Jørn Remme. 2. Ruth Holm. 3. Sveinung Remme. 4. Georg Remme. |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Helge Lillebø. Herredsrettsdommer Marie Vonen |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §61, Arveloven (1972) §75 |
Johanna og Georg Remme, som hadde seks barn, eide bl a gnr 120 bnr 23, beliggende i tidligere Fana (nå Bergen) kommune. Johanna døde i 1962 og Georg i 1972. Etter Georgs død ble ektefellenes bo tatt under offentlig skiftebehandling, og det ble holdt flere skifte samlinger i boet. I referat fra en av skiftesamlingene, som ble holdt 23 08 79, ble det protokollert at den resterende del av eiendommen med påstående bygning skulle utlegges til ett av barna, Wilgott Sterling Remme. Det ble imidlertid samtidig protokollert at et annet av barna, Gunnar Remme, skulle ha rett til å få kjøpe en parsell beliggende i nordøstre hjørne av eiendommen og med et areal på ca ett mål. Denne rett skulle Gunnar ifølge protokollatet ha i to år fra skjøte ble utstedt.
Som ledd i avslutning av boet etter Johanna og Georg Remme ble det utferdiget skifteskjøte, hvorved gnr 120 bnr 23 ble overført til Wilgott Remme i samsvar med de forutsetninger som ble lagt på skiftesamlingen i 1979. Skjøtet er datert 07 08 81. I skjøtet ble det inntatt en klausul om rett til å kjøpe den nevnte parsell i nordøstre hjørne av eiendommen innenfor en toårsfrist som angitt. Retten var imidlertid i skifteskjøtet tillagt et annet av barna, nemlig Jørn Remme, som ifølge referatet hadde møtt med fullmakt fra Gunnar og Georg Remme på skiftesamlingen.
Tomten var ikke utskilt, og kjøpet derfor ikke gjennomført, før toårsfristen var gått ut. Wilgott Remme undertegnet imidlertid en påtegning på skifteskjøtet 15 06 84, der han bekreftet å ha mottatt kr 10000 av kjøpesummen. Restbeløpet skulle oppgjøres på omforent måte, og toårsfristen skulle ifølge påtegningen forlenges i påvente av behandling i offentlige etater. Det fremgår ikke av påtegningen at det var Jørn Remme som foretok innbetalingen, men dette er uimotsagt opplyst og legges til grunn. Tomten ble utskilt ved midlertidig kartforretning avholdt 16 10 86 med bnr 369. Jørn Remme fikk tinglyst skjøte 09 11 88 for en kjøpesum av kr 20000.
Wilgott Remme døde 06 02 94, og også hans bo ble tatt under offentlig skiftebehandling. I forbindelse med bobehandlingen satte Gunnar Remme fram krav om å få overført den aktuelle tomt. Kravet ble bestridt av de øvrige arvinger, og spørsmålet ble derfor henvist til behandling som skiftetvist. Gunnar Remme la i stevning til Bergen skifterett, med de øvrige arvinger som saksøkte parter, ned prinsipal påstand om at han skulle gis eiendomsrett til tomten mot å betale kr 20000 til Jørn Remme. Subsidiært krevde Gunnar Remme bnr 23, altså den opprinnelige eiendom, utlagt til seg. Skifteretten avsa kjennelse 12 11 97 der den prinsipale påstand ble avvist. Når det gjelder de øvrige spørsmål, ble det avsagt kjennelse 24 03 98 med slik slutning:
1. Ruth Holm, Jørn Remme, Georg Remme og Sveinung Remme frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Gunnar Remme har i rett tid påanket skifterettens kjennelse til lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Bergen 18 02 99. Her møtte ankende part med sin prosessfullmektig. I tillegg møtte ankemotpartene Jørn Remme og Georg Remme personlig, mens Ruth Holm var representert ved ektefelle Karle Holm. Sveinung Remme hadde sykdomsforfall. De møtende partsrepresentanter ga forklaring og dokumentasjon ble foretatt som avmerket i ankeutdraget.
Gunnar Remme har for lagmannsretten anført at alle de møtende ankemotparter, med unntak av Jørn Remme, har bekreftet at det var han som skulle ha utskilt en tomt, slik det også er angitt i protokoll fra skiftesamlingen i 1979. Han spurte sin bror Wilgott Remme mange ganger hvordan det gikk med tomten, men fikk bare unnvikende svar. Ved en av disse anledninger ble det imidlertid spørsmål om kr 2000 som Wilgott trengte til en påhengsmotor, og ankende part ga ham beløpet. Da det ble spørsmål om tilbakebetaling, sa ankende part at beløpet kunne være avdrag på kjøpesummen, og dette ble godtatt av Wilgott. Det må etter dette legges til grunn at ankende part hadde ervervet en tinglig rett til tomten, og den overførsel som senere skjedde til Jørn Remme, var i strid med denne rett. Jørn Remme kan ikke ha vært i god tro, og den tidsfrist som ble angitt i protokoll fra skiftesamlingen, kan derfor ikke tillegges noen avgjørende vekt.
Det må følge av dette at Jørn Remme må tilpliktes å tilbakeskjøte tomten til boet mot å få tilbakeført det beløp han har betalt. Boet må deretter være forpliktet til å skjøte tomten videre til Gunnar Remme. Det understrekes at de øvrige arvinger alle har fått tomter fra foreldrene, og dette må også Gunnar Remme ha krav på. Dette gir grunnlaget for hans prinsipale påstand.
Dersom den prinsipale påstand ikke fører fram, må ankende part kunne kreve å få resteiendommen utlagt til seg med hjemmel i skifteloven §61. Det foreligger gode grunner for dette, siden de øvrige arvinger som nevnt har fått vederlagsfrie tomter fra foreldrene, og han selv er lovet en tomt som han ikke har fått. At han får overta resteiendommen, er også best i samsvar med det som ble avtalt på skiftesamlingen i 1979 og med foreldrenes intensjoner. De øvrige arvinger har heller ikke rimelige grunner til å motsette seg det krav han fremmer subsidiært. På dette punkt viser ankende part til Unneberg: Arveretten (1990) s. 468-74 og Lødrup: Arverett (1992) s. 332-34, samt avgjørelser inntatt i Rt-1978-1513, Rt-1981-513 og Rt-1984-552.
Gunnar Remme legger etter dette ned følgende påstand:
1. Prinsipalt: Eiendommen gnr. 120 bnr. 369 i Bergen kommune inngår som eiendel i Willgott Remmes dødsbo og Jørn Remme tilpliktes å tilbakeskjøte eiendommen til boet mot å få tilbakebetalt vederlag betalt for tomten. Når grunnbokshjemmelen til eiendommen er overført til dødsboet er dødsboet forpliktet til å overskjøte eiendommen til Gunnar Remme mot oppgjør stort kr 11000,-.
Subsidiært: Gunnar Remme gis rett til å overta eiendommen gnr. 120 bnr. 23 vederlagsfritt.
Atter subsidiært: Gunnar Remme gis rett til å overta eiendommen gnr. 120 bnr. 23 mot rimelig vederlag fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 20000,- eller fastsatt ved skiftetakst.
2. Gunnar Remme tilkjennes saksomkostninger for skifterett såvel som lagmannsrett.
Jørn Remme har for lagmannsretten anført at Gunnar Remme har fått en tomt fra foreldrene, men han valgte å selge denne. Han fikk dermed tilgang til kr 14500 av foreldrenes midler, og han kan ikke kreve en ny tomt i tilegg til dette. Han har ikke påanket den utlodning som ble foretatt i foreldrenes bo, og dersom det skulle medføre riktighet at han hadde krav på en tomt i henhold til det som er protokollert fra skiftesamlingen i 1979, har han i alle tilfelle oversittet den toårsfrist som ble angitt der. Skifterettens avgjørelse er etter dette riktig og må stadfestes.
Ruth Holm har, ved fullmektig Karle Holm, vist til den toårsfrist som ble angitt i protokoll fra skiftesamlingen i 1979 og som alle parter var enige om. Gunnar Remme har ikke protestert mot skjøtet til Jørn Remme, slik han burde ha gjort forlengst. Han har heller ikke gjort krav gjeldende da foreldrene døde, og har dermed oversittet fristen i arveloven §75 første ledd. Alle hans rettigheter er derfor falt bort. Det er for øvrig uriktig at han ikke har fått sin rettmessige arv. Han har således mottatt kr 14500, hvorav kr 1500 er betalt tilbake, og det beløp han mottok, gjaldt salg av en tomt han fikk tildelt. Han valgte å motta penger for tomten og dette var alle kjent med. Hans krav kan ikke tas til følge, og parsellen bør selges til høystbydende.
Georg Remme har vist til de synspunkter han har gjort gjeldende for skifteretten og som det er nærmere redegjort for i skifterettens kjennelse. Sveinung Remme har som nevnt ikke møtt under ankeforhandlingen pga sykdom. Om hans standpunkt til saken foreligger ikke annet enn de kortfattede opplysninger som er referert av skifteretten, og lagmannsretten viser til disse.
Lagmannsretten er kommet til at anken fra Gunnar Remme ikke kan føre fram, verken på det prinsipale eller de subsidiære grunnlag, og skifterettens kjennelse vil etter dette bli stadfestet.
Det kan være et åpent spørsmål om ankende part har prosessuell adgang til å kreve at den omtvistede tomt skal inngå i dødsboet når tomten er overskjøtt til Jørn Remme og denne står som hjemmelshaver. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Selv om det legges til grunn at lagmannsretten prosessuelt sett har anledning til å behandle den prinsipale påstand fra Gunnar Remme, som for øvrig representerer en endring i forhold til det som er behandlet i første instans, er det således ikke grunnlag for å gi ham medhold i realiteten.
Gunnar Remme har basert seg på at det var han som skulle ha en tomt, og vist til referatet fra skiftesamlingen i 1979. Videre har han anført at Jørn Remme og Ruth Holm hadde snakket med ham før skiftesamlingen om hvordan det skulle forholdes med foreldrenes eiendom. I denne forbindelse skal han - etter det han har forklart - ha fremholdt at han ønsket en tomt, men at hvis dette ble etterkommet, hadde han ikke innvendinger mot at Wilgott Remme fikk overta den resterende del av eiendommen. Både Karle Holm og Georg Remme har forklart at slik de oppfattet det, var det Gunnar som skulle få en tomt. Slik sett har de bekreftet hans forklaring.
Jørn Remme har på sin side anført at referatet fra skiftesamlingen var feil, og at det var han som skulle ha utskilt en tomt. Dette skal han så ha fulgt opp overfor skifteretten, slik at det som står i skifteskjøtet - at Jørn Remme skulle få utskilt en tomt innenfor en toårsfrist - er dekkende for det partene var enige om. Om disse forhold har lagmannsretten ikke andre opplysninger å holde seg til enn det som fremkommer gjennom partspresentantenes forklaringer. Ut fra disse forklaringer er det - slik lagmannsretten ser det - nærliggende å bygge på at det er referatet fra skiftesamlingen som gir det riktige utgangspunkt, altså at det var Gunnar som skulle ha tomten.
Med dette som bakgrunn fremtrer det som påfallende at Jørn Remme, som opptrådte som fullmektig for Gunnar Remme på skiftesamlingen 1979, tok initiativ til å få rettet tildelingen slik at det var ham som ble tilgodesett, uten å skaffe seg ryggdekning fra de øvrige arvinger for et slikt initiativ. Slik lagmannsretten ser det, er imidlertid den kritikk som kan reises mot Jørn Remme her, ikke avgjørende for saken. Det er derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Det som for lagmannsretten står som avgjørende, er at den rett den ankende part var tillagt etter skiftesamlingen i 1979 og som det skulle inntas bestemmelser om i skifteskjøtet, var en rett han skulle ha i to år fra utstedelsen av skjøte til Wilgott Remme. Det må ligge i dette at Gunnar Remme, dersom retten ikke skulle gå tapt, måtte gjøre den gjeldende innenfor en slik toårsfrist.
Det Gunnar Remme har påberopt seg under ankeforhandlingen, er at han gjentatte ganger tok forholdet opp med Wilgott Remme, men at han bare fikk unnvikende svar. Ved én anledning skal han så ha foretatt en delbetaling for tomten, visstnok i 1983. Dette skal ha skjedd i tilknytning til en samtale der Wilgott lot falle en bemerkning om at han trengte kr 2000 til en påhengsmotor. Da Gunnar tilbød ham beløpet, skal Wilgott ha foreslått å betale beløpet tilbake i rater. Gunnar Remme skal imidlertid da, etter det han har forklart, ha sagt at beløpet kunne være delbetaling for tomten. Dette skal Wilgott Remme angivelig ikke ha hatt innvendinger til.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å bygge på at det forelå noen delbetaling som kan ha betydning for saken. At oppfølgning av kontraktsmessige rettigheter og plikter i et forhold som det foreliggende skulle skje på en måte som var så uformell og så udokumenterbar som dette, fremtrer i seg selv som påfallende. Og når Wilgott senere, ved sin påtegning på skifteskjøtet 15 06 84, bekreftet å ha mottatt kr 10000 som delbetaling fra Jørn for den samme tomten, gir dette en rimelig klar indikasjon på at Wilgott ikke oppfattet det som tidligere måtte ha passert i forhold til Gunnar som noen form for delbetaling for en tomt som Gunnar skulle ha. Om det forholdt seg slik at Wilgott opptrådte unnvikende når spørsmålet om tomt til Gunnar ble tatt opp, hadde Gunnar i alle fall oppfordring til å sikre seg på en mer dokumenterbar måte enn dette, hensett til at boet etter foreldrene var gjort opp og toårsfristen raskt nærmet seg sitt utløp.
Det konkluderes med at Gunnar Remme ikke kan gis medhold i sin prinsipale påstand, idet den rett han eventuelt måtte ha hatt til den omtvistede tomt, må anses bortfalt fordi den ikke er gjort gjeldende i tide. Lagmannsretten er således enig med skifteretten på dette punkt. Det tilføyes at selv om det kan stilles spørsmål ved det initiativ Jørn Remme tok og som førte til at det står noe annet i skifteskjøtet enn i protokoll fra skiftesamlingen, gir ikke dette grunnlag for å ta den prinsipale påstand til følge. Når tomten ble overført til Jørn, var dette således en livsdisposisjon fra Wilgotts side som han - og senere dødsboet etter hans død - rettslig sett må være bundet av.
Når det gjelder den subsidiære påstand, må det etter skifteloven §61 annet ledd foreligge gode grunner for dette dersom en arving skal få utlagt bestemte eiendeler i boet. I tillegg kreves at det ikke foreligger noen rimelig grunn for de øvrige arvinger til å motsette seg en slik løsning.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger gode grunner som nevnt. Slik lagmannsretten ser det, kan Gunnar Remme således ikke høres med at han - i motsetning til sine søsken - ikke har fått en tomt etter foreldrene. Det fremgår således av en skriftlig erklæring av 30 11 64, som Gunnar Remme har underskrevet, at han har mottatt kr 14500 av sin far, og beløpet er spesifikt angitt å gjelde salgssummen av en tomt. Selv om det ikke ble utskilt noen tomt i forbindelse med at beløpet ble utbetalt, etterlater erklæringen ingen tvil om at det var partenes hensikt at Gunnar Remme skulle tilgodeses med en tomt, men slik at han i stedet valgte å ta ut sine rettigheter i form av penger. Han kan på denne bakgrunn ikke gjøre gjeldende noen fortrinnsrett i forhold til sine søsken, idet han slik sett ikke er kommet i i noen dårligere stilling enn disse.
Ankende part har, når det gjelder de subsidiære påstander, anført at den løsning han går inn for her, er best i samsvar med det som ble avtalt på skiftesamlingen i 1979 og med foreldrenes intensjoner. Slik lagmannsretten ser det, gir henvisningen til det som ble avtalt på skiftesamlingen ikke støtte for hans syn. Det ligger således fast også i denne relasjon at han hadde en rett som var tidsbegrenset og som ikke ble fulgt opp på en dokumenterbar måte innenfor den frist som var angitt. Når det gjelder foreldrenes intensjoner, viser lagmannsretten til det som er sagt ovenfor. Foreldrenes intensjon var tydeligvis at barna skulle få hver sin tomt, og for ankende part ble dette ivaretatt gjennom det tiltak som ble gjennomført ved erklæringen i 1964.
Det er anført i lovforarbeidene at skifteloven §61 annet ledd er en unntaksbestemmelse som må benyttes med varsomhet. I teorien pekes det på at det behov den som krever eiendommen utlagt har for å få den, kan ha vekt. Det samme gjelder vedkommendes tilknytning til eiendommen og etter forholdene også arvelaters ønske. Lagmannsretten viser for så vidt til den litteratur og de rettsavgjørelser ankende part har påberopt og som det er redegjort for ovenfor.
Lagmannsretten kan ikke se at den nevnte litteratur og de nevnte avgjørelser gir tilstrekkelig støtte for kravet fra ankende part. De forhold han anfører representerer således, slik lagmannsretten finner å måtte legge til grunn, ikke tilstrekkelig gode grunner etter §61 annet ledd. Slik lagmannsretten ser det, har Gunnar Remme således ikke andre interesser i få utlagt den aktuelle tomt enn det som er tilfelle for de øvrige arvinger: Det er tale om en eiendom i et forholdsvis attraktivt strøk som alle arvingene kan ha økonomisk interesse i å få hånd om, men Gunnar Remme har ikke påvist andre hensyn som skulle tilsi at han får hånd om tomten enn det som er drøftet og avvist ovenfor. Heller ikke de subsidiære påstander fra den ankende parts side kan etter dette føre fram, og skifterettens kjennelse blir derfor - som tidligere nevnt - å stadfeste.
Anken har ikke ført fram. Ankemotpartene har imidlertid ikke lagt ned påstand om saksomkostninger, verken for skifterett eller lagmannsrett. Saksomkostninger blir derfor ikke å tilkjenne.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.