Rt-1981-191

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-02-13
Publisert:	Rt-1981-191
Stikkord:	Jaktrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en eiendom hadde andre rettigheter enn havnerett i de skogteiger som lå omkring en seter og tilhørte medlemmer av et grunneierlag.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 18B/1981
Parter:	Gjetvald Viken (høyesterettsadvokat Knut Ramstad) mot Sølen grunneierlag v/styrets formann Olav Sætre (advokat Tor Akre - til prøve)
Forfatter:	Tønseth, Elstad, Sinding-Larsen, Løchen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1951) §14

Dommer Tønseth: Denne sak gjelder spørsmålet om Gjetvald Viken for sin eiendom Vikseteren gnr. 47 bnr. 36 i Rendalen - opprinnelig benevnt Ulvaaseteren - har andre rettigheter enn havnerett i de skogteiger som ligger omkring seteren og tilhører medlemmer av Sølen grunneierlag. Vikseteren lå i sin tid under gården Bergset/Sveen i Øvre Rendal, men ble i 1830-årene skylddelt og solgt til Vikens rettsforgjengere. Ifølge skjøtet medfulgte havnerett i salget. Rett for Vikseteren til å ta trevirke i disse skogteigene var gjenstand for tvist i 1930-årene. Ved Nord-Østerdal herredsretts dom av 18. juni 1934 ble Vikseterens eiere kjent berettiget til å ta skog til ved og gjerdefang, men ikke til å ta tømmer. Denne rett ble ved en utskiftningsforretning i 1937 avløst ved at Vikseteren ble tillagt 325 da. skog, snauland og myr langs Trysilelven (Klara). Tvisten nå gjelder rett til jakt og fiske og til å ta mose. Sølen grunneierlag hevder at Viken er uberettiget til å utøve andre rettigheter enn havnerett i angjeldende skogteiger, og reiste ved stevning av 24. april 1974 sak mot ham ved Nord-Østerdal herredsrett for å få dom for dette.

Herredsretten - satt med sakkyndige domsmenn - kom til at Viken for sin setereiendom har også andre rettigheter enn rett til havning, nemlig rett til jakt og fiske samt til å ta mose på vedkommende skogstykker og avsa 27. desember 1978 dom med denne domsslutning:

«1. Gjetvald Viken frifinnes.

2. Sølen Grunneierlag betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Gjetvald Viken med kr. 11.569,15 - ellevetusenfemhundreogsekstini 15/100 kroner.»

Etter anke fra grunneierlaget kom Eidsivating lagmannsrett til det motsatte resultat og avsa 26. oktober 1979 dom med denne domsslutning:

«1. Gjetvald Viken dømmes som eier av gnr. 47 bnr. 36 Sveen Ulvåseteren i Rendalen uberettiget til å utøve andre rettigheter enn havnerett på eiendommer som tilhører medlemmer av Sølen Grunneierlag.

Side:192

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller for lagmannsrett.»

Saksforholdet og partenes anførsler og påstander for herredsretten og lagmannsretten fremgår av dommene. I herredsrettens dom er således nevnt de skogstykker som eies av grunneierlagets medlemmer og som er aktuelle i saken. I herredsrettens dom er også gitt en utførlig redegjørelse for den historiske utvikling og en del tidligere rettsavgjørelser om rettsforholdene i dette og tilgrensende områder i Rendal og Engerdal kommuner, forhold som er antatt å ha betydning for avgjørelsen i saken.

Lagmannsrettens dom er av Gjetvald Viken påanket til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Nord-Østerdal herredsrett og Oslo byrett med avhør av den ankende part Gjetvald Viken, og som partsrepresentanter for grunneierlaget formannen i lagets styre Olav Sætre og styremedlemmene Per Akre og Ottar Rundfloen. Dessuten er avhørt 15 vitner hvorav 9 er nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

For Høyesterett er anført at også gården Viken i Ytre Rendal - hvis eier altså i 1830-årene kjøpte Vikseteren (Ulvaaseteren) - var allmenningsberettiget i den statsallmenning som de tidligere nevnte skogstykker er utgått fra. Men Viken var ikke blant de 18 gårder som ved resolusjon av 1798 fikk en del av allmenningen, den «Kongens gave» som er omtalt av de tidligere retter. Blant gavemottakerne, som alle lå i Øvre Rendal, var derimot Bergset/Sveen som Vikseteren ble solgt fra. Også Viken hadde imidlertid interesser i disse områder. Dette fremgår av en bygselseddel på fiske i Femundselven utstedt i 1721 av fogden til blant andre Bersvend Semmingsen Vigen.

Videre er det nå klarlagt at Bergset/Sveen for så vidt var med i utskiftningen i 1847 som en Jacob Eriksen Haarseth opptrådte på vegne av Bergset/Sveen og en del andre gårder og gjorde krav på andel i utskiftningen svarende til disse gårders skyld. Hva som var basis for hans krav, vites ikke. - Disse to forhold var uopplyste for de tidligere retter.

Ut over dette står saken for Høyesterett i det alt vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Den ankende part, Gjetvald Viken, henholder seg til herredsrettens dom som han mener er riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen for dette. Hans anførsler for Høyesterett er i alle vesentlige trekk de samme som for de tidligere instanser.

Det hevdes således at den nåværende Vikseter var opptatt av gården Bergset/Sveen lenge før «Kongens gave» i 1798, og at det tillå den vanlige seterrettigheter også utenfor selve setervollen. I disse rettigheter gjorde «Kongens Gave» ingen innskrenkninger.

Videre fastholdes at hans rettsforgjengeres kjøp av seteren i 1830- årene omfattet også andre rettigheter enn de som er nevnt i skjøtet av 1833 og skylddelingsforretningen av 1837, således rett til jakt, fiske og til å ta mose.

Side:193

Med hensyn til betydningen av utskiftningsforretningen av 1847 i denne forbindelse, anføres at Vikens eier ikke kan ha blitt fratatt noen av seterens rettigheter ved denne forretning.

Subsidiært påberoper Viken seg også for Høyesterett alders tids bruk, atter subsidiært hevd av de omtvistede rettigheter.

Om de nærmere omstendigheter i tilknytning til disse anførsler finnes det tilstrekkelig å vise til det som er gjengitt i herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Viken har nedlagt denne påstand:

«Gjetvald Viken frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Sølen grunneierlag hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og laget er i det vesentlige enig i den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Også grunneierlagets anførsler for Høyesterett er de samme som for de tidligere instanser.

Det erkjennes at Vikseteren var opptatt lenge før «Kongens gave» i 1798 og som liggende under Bergset/Sveen kunne utøve gårdens bruksrettigheter i den daværende statsallmenning og deretter i det sameie som ble skapt ved gaven. Men det bestrides at det tillå seteren egne bruksrettigheter atskilt fra dem gården hadde.

Videre bestrides at der ved salget av seteren i 1830-årene medfulgte andre rettigheter utenfor selve seterområdet enn det som er uttrykkelig nevnt i skjøte og skylddelingsforretning, nemlig rett til havnegang, dog slik at man må akseptere dommen fra 1934 som slo fast at seteren også hadde rett til ved og gjerdefang. I denne forbindelse påberoptes blant annet en del rettsavgjørelser som er nevnt av de tidligere retter. Spesielt vises til Høyesteretts dom av 20. februar 1935 i sak mellom Vikseterens eier og grosserer Steen. Lagmannsretten fant at denne dom var avgjørende også for resultatet i nærværende sak, og dette er grunneierlaget enig i.

Etter grunneierlagets oppfatning kan det ikke påvises en rettsoppfatning i Rendal gående ut på at blant annet rett til jakt og fiske medfølger ved salg av seter, ihvertfall ikke en rettsoppfatning med tilknytning til dette område av slik styrke at den kan være av særlig betydning ved fortolkning av salgsdokumentene vedrørende Vikseteren.

Med hensyn til utskiftningen av 1847 hevdes det av grunneierlaget at dette var en hel og fullstendig utskiftning av det område hvor Vikseterens eier mener å ha rett til blant annet jakt og fiske. Det sies i utskiftningsforretningen intet om at noen bruksutøvelse fortsatt skulle ligge i sameie hvor eieren av Vikseteren var med.

Det bestrides at det er grunnlag for at seteren ved alders tids bruk eller hevd kan ha ervervet bruksrettigheter utenom selve seterområdet.

For øvrig antar jeg at det også når det gjelder grunneierlagets anførsler er tilstrekkelig å henvise til den utførlige gjengivelse i de tidligere retters dommer.

Sølen grunneierlag har nedlagt denne påstand:

Side:194

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan i hovedtrekkene slutte meg til den begrunnelse som herredsretten har gitt.

Det kan være grunn til å presisere at sett hen til grunneierlagets påstand, som går ut på stadfestelse av realiteten i lagmannsrettens dom, gjelder nærværende tvist bare spørsmålet om det til Vikseteren ligger rett til andre bruksutøvelser enn havningsrett på eiendommer som tilhører grunneierlagets medlemmer. Kommer man til at seteren har rett til andre bruksutøvelser enn havningsrett, må resultatet bli at Vikseterens eier Gjetvald Viken frifinnes, uten at det er nødvendig å ta standpunkt til hvilke andre rettigheter dette er, hvilket omfang de har eller hvor på grunneierlagets eiendommer de kan utøves.

Det sentrale i saken er - slik jeg ser det - spørsmålet om det ved salget av Vikseteren i 1830-årene fulgte med andre rettigheter enn havningsrett.

Det er da naturlig først å ta standpunkt til om Bergset/Sveen-gården, som Vikseteren lå under, ved salget hadde andre rettigheter i omkringliggende områder enn havningsrett. Det er ubestridt at seteren - tidligere som nevnt kalt Ulvaaseteren - er meget gammel, den kan spores tilbake i hvertfall til begynnelsen av 1700-årene, altså lenge før den kommisjonsdom av 1786, stadfestet av Overhofretten i 1790, som var grunnlaget for resolusjonen av 1798. Ved denne resolusjon ble den del av statsallmenningen hvor Vikseteren ligger, skjenket 18 gårder i Øvre Rendal, blant dem Bergset/Sveen. Man kan da etter min mening trygt legge til grunn at Bergset/Sveen på tiden for salget av seteren lenge hadde utøvet og ervervet rett til den bruk i statsallmenningen og senere i det sameie som ble etablert ved «Kongens gave» som var naturlig og nødvendig for seterdrift. Under denne bruk gikk utvilsomt rett til jakt og fiske utenom det egentlige seterområde til gårdens og spesielt seterens behov. Det er her å merke at på tiden for salget av seteren hadde sameiet i det område som her er aktuelt, ikke vært gjenstand for noen form for utskiftning.

Når det således må kunne legges til grunn at Bergset/Sveen på tiden for salget av seteren hadde rett til andre bruksutøvelser utenom selve setervollen enn havning, således til jakt og fiske, blir det neste spørsmål hvorvidt disse andre rettigheter kunne være gjenstand for overdragelse sammen med seteren. Hertil er bare å si at det ikke har vært dissens om at det var adgang til sammen med seteren å overdra alle de rettigheter som hadde tjent seterens behov.

Det avsluttende spørsmål blir så: hva ble faktisk overdratt sammen med seteren. Her må tolking av skjøtet og det som der sies komme i første rekke.

Uttrykkelig sies det i skjøtet at det som selges er seteren «med paastaaende Huse, Sæter Løkke og Havnegangs Rettighed» men så føyes det til: «saaledes som jeg... har eiet og brugt samme...».

Side:195

Jeg legger avgjørende vekt på denne tilføyelse om at seteren overdras slik selgeren hadde brukt den. Spørsmålet blir da hva som hadde vært eierens bruk utenfor selve seterområdet i tillegg til havning. Jeg har allerede nevnt at det utvilsomt må ha vært drevet fiske og jakt fra seteren i tiden frem til salget. Fisket, så vel i Sølna opp til håene som i Femundselven (Trysilelven), må i denne sammenheng ha vært det viktigste, men det synes klart at det har vært drevet jakt både på skogsfugl og rype i atskillig utstrekning, så vel i skogen som i fjellet. Tolker man skjøtet også ut fra den bruk som har vært utøvet fra seteren - hvilket jeg mener er riktig - må det kunne legges til grunn at det med i overdragelsen av selve seteren fulgte den rett til jakt og fiske som tillå Bergset/Sveen - og dette må utvilsomt ha foregått utenom selve seterområdet.

At skjøtet ikke kan tas på ordet når det av rettigheter som fulgte med i salget uttrykkelig bare nevner rett til havnegang, illustreres også av den tidligere nevnte dom hvor det ble avgjort at det - uten at det var sagt i skjøtet - måtte være rett til også etter salget å ta ved og gjerdefang i omkringliggende skog til seterens behov.

Et viktig tolkingsmoment er også oppfatningen blant folk som har hatt tilknytning til rettsforholdene i og omkring det aktuelle område. Det er dokumentert en lang rekke vitneprov, mange også avgitt i forbindelse med andre rettssaker, for en del referert i herredsrettens dom, som gir uttrykk for at det var en alminnelig oppfatning i distriktet at med i salget av seter fulgte alle de beføyelser som naturlig lå til en seter, i første rekke retten til jakt og fiske. Interessant i så måte er det at den nåværende eier av Bergset/Sveen, Kjell Bergseth, som vitne har uttalt at han av sin far har hørt at jakt og fiskeretten fulgte med ved salget av Vikseteren. Vitnet er selv av samme oppfatning. Herredsretten har slått fast at dette er oppfatningen i bygdelaget. Lagmannsretten har også gjort det, men dog slik at Vikseteren skulle stå i en annen og særskilt stilling for så vidt. Dette siste kan jeg ikke se tilstrekkelig grunnlag for å anta.

Når seteren ble overdratt til seterdrift, må det også ha formodningen for seg at den ble overdratt med alle de rettigheter som har vært utøvet i tilknytning til seterdriften.

Lagmannsretten har for sitt resultat sterkt fremhevet det som er uttalt av førstvoterende i Høyesteretts dom av 20. februar 1935 i saken mellom den daværende eier av Viken og grosserer Steen og som er gjengitt i herredsrettens dom. Også grunneierlaget hevder at det som er uttalt i dommen om at salget av Vikseteren ikke kunne antas å ha omfattet rett til fiske på den strekning det dengang var tale om, når salgsdokumentene ikke inneholder noen antydning om at sådan fiskerett følger med, må være avgjørende også i nærværende sak. Høyesteretts resultat ble bekreftet ved dommen om Storhaaen, Rt-1975-690, men på et annet grunnlag.

Jeg innrømmer at det som her er uttalt av førstvoterende i dommen fra 1935, kan tale mot det resultat jeg er kommet til. Jeg mener likevel at blant annet den omfattende dokumentasjon av et annet syn som man har fått i vår sak, må gjøre det berettiget å legge til grunn en annen oppfatning av skjøtet på Viksetra enn det Høyesterett

Side:196

hadde i dommen fra 1935.

Jeg fastholder derfor som min mening at overdragelsen av Vikseteren i 1830-årene omfattet også andre rettigheter utenom setervollen enn havning, således rett til jakt og fiske.

Det blir da ikke nødvendig å ta stilling til anførslene om rett vunnet ved alders tids bruk eller hevd.

Tilbake står da bare spørsmålet om retten til annen bruk enn havning senere er falt bort. Av senere forhold som kunne tenkes å ha bevirket dette, har man bare utskiftningen i 1847. Dette var imidlertid en minnelig utskiftning som eieren av Vikseteren ikke var part i, hvorfor den ikke kan ha beskåret de rettigheter han hadde i det område som da ble utskiftet.

Som tidligere påpekt må resultatet bli at Viken frifinnes, det vil si at herredsrettens dom stadfestes.

Jeg antar at også herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og at den ankende part må tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten og Høyesterett. Det er levert foreskrevet omkostningsoppgave hvor det fremgår at den ankende parts utlegg i forbindelse med saken for Høyesterett utgjør kr. 6.470.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Sølen grunneierlag til Gjetvald Viken 31.320 - trettien tusen tre hundre og tjue - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Løchen og Mellbye: Likeså.

Av herre ds rettens dom (sorenskriver Fredrik Beichmann med sakkyndige domsmenn):

Saksøkte Gjetvald Viken er eier av Ulvåseteren eller Vikseteren som den også kalles. Seteren ligger i Rendalen kommune, på vestsiden av Trysilelven (Klara) og har gnr. 47 bnr. 36. Navnet er i tinglysningsgrunnboken angitt som «Sveen (Ulvaasæteren)». Saksøktes tippoldefar, Gjetvald Simensen Vigen, kjøpte i 1833 seteren av Simen Sevaldsen Bergset eller Sveen. I skjøtet, som var datert 19. desember 1833 og som ble tinglyst 18. juli 1837, bekreftet sistnevnte å ha avhendet til Gjetvald Simensen Vigen «en til og under min Gaard Bergset eller Sveen Matr. No. 81 af skyld 3 Skld. 1 Ort. 13 Skl, beliggende Sæter kaldet Ulvaa-Sæteren beliggende ved Fæmunds-Elven for den mellom os omforenede Kjøbesumma 45 Sp - - - hvilken Eiendom ham med paastaaende Huse, Sæter Løkke og Havnegangs Rettighed, saaledes som jeg ifølge Skjøde paa min Gaardepart Bergsetsveen - - - har eiet og brugt samme, bliver eiende; og da Kjøberen Gjetvold Simensen Vigen til mig haver aflagt Rede og Riktighed for ovennævnte Kjøbesumma, saa bliver han

Side:197

som ovennevnt den rette Odelsmand og Eier af ovennævnte Sæter, med alle sine til og underliggende Herligheder, ifølge Loven.» I skyldsettingsforretning som ble holdt 18. juli 1837, der seteren ble fradelt gården Bergset eller Seen, ble eiendommen på tilsvarende måte som i skjøtet av 1833 betegnet som en under selgerens gård «før underhørt Sæter Ulvaasæteren - - - med paastaaende Huse, Sæterløkke og Havnegangs Rettighed». - -

Før retten går nærmere inn på saksforholdet kan det - på grunnlag av partenes saksfremstilling og fremlagte dokumenter - være hensiktsmessig å omtale utviklingen av rettighetsforholdene i Rendalens østfjell.

Etter at det i flere år hadde vært strid mellom bøndene og Kongen om eiendomsretten til Rendalens almenning, ble det i 1785 oppnevnt en dømmende kommisjon til å avgjøre tvisten og fastsette almenningens grenser. I dom av 17. mars 1786 avgjorde kommisjonen at almenningen innenfor nærmere angitte grenser - herunder fiskevannene - «forbliver i Kraft og med al Ret af Lovens 3-12 kapitel Kongens bevislige, frie og frelste Almending, enhvers derudi beviste, forlenede og bygslede Brug efter Loven og Anordningene forbeholden». Hvilke rettigheter som således ble forbeholdt, ble ikke avgjort av kommisjonen. Dommen ble stadfestet av Overhofretten 11. februar 1790. Dommene vakte uro i Rendalen, og det endte med at Kongen - etter søknad fra bøndene - ved resolusjon av 21. februar 1798 skjenket den vestligste del av almenningen (hvor blant annet Vikseteren eller Ulvåseteren ligger) til 18 gårder i øvre Rendalen (blant dem gården Bergset eller Sveen), men med plikt til å utskifte skogen. Om fisket ble det i resolusjonen bestemt:

«Fiskerierne vill vi at skulle være Almuen fremdeles forbeholdne, dog uden at samme til dette Brug tildeles nogen Strækning af Skov, hvorimod herved forbydes Røraas Verks Partieiparter at lade til Kulbrænding borthugge den Kratt og anden Skov som findes ved Bredderne af de Stæder der søges al, Fiskerne, og ere dem til Hytter og Varme uundværlige.»

Bestemmelsen må muligens oppfattes slik at den bare gjaldt fisket i den østlige del som vedble å være almenning.

Skogstrekningene i den del av almenningen som ble skjenket til de 18 gårdene, ble utskiftet i 1802 og 1847. Ved delingskontrakt av 1. desember 1802 ble den nordlige del av området utskilt i 4 deler slik at seterlagene i området (Storlegda, Skjellåvollen, Meiåvollen og Haugsetlia) fikk seg tildelt hver sin del. Den sørlige del av området som i denne omgang ble liggende udelt - grensen mellom den nordlige og sørlige del trukket «fra nordre Fiærding Bækk lige i sør til midten mellom Storsølens Siøens nordre Ende og en Holme Biøntholmen kaldet» - ble i delingskontrakten omtalt slik:

«Nu er igjen en liden kort og smal strimmel i den søndre Ende af den skienkede Skov, beliggende paa den vestre Side Fæmunds Elven, fra Fæmundsundets Beboeres Kirkevei fra den nordre Kant lige i Sør til midt imot Grønnens Elvs begynnelse, og i vestre til Reendalens Raadeele Imodstøder, og da hele Bøygdens Ejere er afdelt i tvende Roder, da er denne for berørte Strimmel, Skiønnet og afdeelt i toe lige Deele, - skal si den søndre deel af samme tilhøre disse før berørte, nemlig alle fra Undset Gaardene, ligesaa alle paa Hogset og Bolstad saavelsom alle fra Gaarden Ellevold Fonaas og Hellestad. Endnu er ikke dette stykke deelt mellem enhver især, da det for denne Tid ingen Skov er, som kan tiene til Kiøbmands Last, og til andre Ting kan ingen Benyttelse skee for Ejerne, da den er saa langt bortliggende fra deres Fiske og Sæterboliger, og for saa mange lodtagere vilde der blive

Side:198

alt for liden og ubetydelig deel, som vilde Falde paa enhver især, og da den er saa misvætig at der paa nogen steder er lidet Skov, paa andre steder slet ingen, men formodes at der paa sine steder med Tiden kan blive Skov, og naar den i sin tid blir tilvoxen, kan den bedre oversees og skiønnes de steder, som allerede er tilvoxen og andre Steder, hvor den ikke er eller nogen tid blive voxen, og da kunde man liigere afdele den, men før maa og skal ingen af berørte Ejere udøve nogen slags Skovhugst, førend de alle eller de fleeste blive enige.

Den anden halve Deel af denne benævnte Strækning sønden for Fæmundssundets Kirkevei, skal tilhøre den søndre deel eller søndre rode af Bøigde, tilligmed den hele Strækning paa den vestre Side af Vanddraget Sølna Elv og Stor Søllen Søens nordre Ende og Midten imellem før berørte Holme - ligeledes tilkommer foranførte søndre Rode paa en østre Side af bemelte Vanddrag paa den nordre Kant fra berørte Midten imellem Søllen Søens nordre Ende og Biøntholmen og i øst og sør til Raadeele Linien mellem Røraas og Reendalen. Saaledes af alle Vedkommende at være foreenet og Contraheret, bekræftes med vore Hænders Underskrivelse og hostrygte Signeter saavelsom Vitterligheds Vidner.»

Området sør for linjen Fjerdingsbekken - Bjøntholmen - ble delt i utskiftningsdokument som ble vedtatt og underskrevet 10. september 1847. Dette området ble da delt i 4 hovedavdelinger. Første hovedavdeling omfattet et areal på østbredden av Sølensjøen mellom østbredden «og det nøgne Borgfjell fra den hele Stræknings nordgrænselinje til en østliggående linje fra et punkt ved Storharbækkens udløp i sjøen». Annen hovedavdeling omfattet arealet «ved Fæmundselvens vestbred mellem denne og Aursjøvolerne fra den hele stræknings sydgrænselinje til Sølna Elvens dannede østlige løb (løb mot øst), hvilket danner denne avdelings nordgrænse i forening med en fra Sølnas hovedbøining opad Sølenberget gaaende linje». Tredje hovedavdeling omfattet arealet «rundt Rauvola fra 1 ste hovedafdelings sydgrænse til Borifeldets søndre Heldning, for øvrig begrænset af Sølensjøens østbred fra Storharbækkens udløb, Sølna Elv, Fæmundselv og Galten sjø samt den fra denne sjø opad Bortjeldet gaaende saakaldte Røroslinje». Fjerde hovedavdeling omfattet «Skovens langs Sølnaelvens og Sølensjøens vestbred fra 2den afdelings nordgrænse til den hele stræknings nordgrænselinje».

Ved delingen i 1847 ble første og annen hovedavdeling hver delt i 31 teiger (nummert fra I til XXXI). Tredje og fjerde hovedavdeling, som tilsammen utgjorde den såkalte jevningsskov, ble tilsammen delt i 27 jevningsteiger (nummert fra 1 til 27). Vikseteren (Ulvåseteren) ligger på teig nr. XVIII i annen hovedavdeling. Teigene er angitt i fremlagt kart. I innledningen til utskiftningsdokumentet (av 10. september 1847) heter det at «undertegnede Lodeiere (have) i en ved store Sølensjø og Fæmundselv i Rendalen beliggende skovstrekning ved mindelig forening udskiftet denne strekning saaledes som det beskrevet findes i nærværende udskiftningsdokument». Lengre ute i dokumentet (side 4 i utskriften) står det:

«Med hensyn til Sæter- havnegange og fiskerettigheder da forblive disse saaledes som de hidtil lovligen have været hævdede. Med hensyn til alt øvrigt brug og aavirke i skoven, har enhver eier at holde sig til den ham tilfaldne teig. Teiglinjerne ryddes hvert l0de fælles af de til linjerne stødede teigers eiere.»

Skogteigene kom senere på salg, og de fleste eies nå av medlemmer i

Side:199

Sølen grunneierlag. - - -

Alle de forannevnte eiere er således medlemmer av Sølen grunneierlag. Det er bare eierne av teigene nr. II, III, IV, XII, XVI og XXVIII som ikke er med i laget. Eierne av de sistnevnte teiger opplyses å være bosatt på strekningen Femundsundet - Galten, og deres teiger omfattes derfor ikke av saken eller rettens avgjørelse i dommen her.

Vikseteren (Ulvåseteren) var ikke part i de utskiftninger som er omtalt i det foregående. På seteren mente man at man hadde rett til å ta ved, gjerdefang og hustømmer i de nærliggende teiger nr. XVIII - XXI. I søksmål fra de daværende eiere av disse teiger, Ingeborg Galåsens dødsbo og Gjertrud Sætre, Trysil, ble den daværende eier av Vikseteren, Gudbjørn Viken (onkel til saksøkte i nærværende sak) kjent berettiget til å ta ved til brenne og gjerdefang for seteren i teigene XVIII-XXI, men ikke berettiget til å ta hustømmer der. Dommen ble avsagt av Nord-Østerdal herredsrett 18. juni 1934. Disse rettigheter ble utskiftet i 1937. Utskiftningen er inntatt i utskiftningsprotokoll II for Hedmark utskiftningsdistrikt. Forretningen er datert 3. og 4. august 1937. Under utskiftningen viste det seg å være tvist mellom Ingeborg Galåsens dødsbo og Gjertrud Sætres dødsbo på den ene side og Hågen Hangård og Erik Sørberget på den annen side om på hvilke skogteiger Vikseterens bruksrett hvilte. - - -

Med hensyn til Vikseterens rettigheter skal videre nevnes at grosserer Johan Steen som eier av eiendommen Sølneroa, gnr. 55 bnr. 56, gnr. 51 bnr. 45 og gnr. 43 bnr. 97 i Rendalen, i 1932 gikk til søksmål mot Gudbjørn Viken med påstand om at man fra Vikseteren (Ulvåseteren) var uberettiget til jakt, fangst eller fiske på saksøkerens eiendom. Saken ble pådømt av Nord-Østerdal herredsrett 12. august 1933. I dommen opplyses at saksøkte under hovedforhandlingen hadde innrømmet at han ikke hadde jaktrett på saksøkerens eiendommer, og dommen behandlet derfor bare retten til fiske. Saksøkeren påberopte seg i denne sak at det så vel i seterens utgangsskjøte av 1833 som i skyldsetningsforretningen av 1837 er nøye angitt hvilke rettigheter som ble tillagt seteren (nemlig «med paastaaende Huse, Sæter Løkke og Havnegangs Rettighed») mens det intet er nevnt om fiskerett. Saksøkte gjorde mot dette gjeldende at hans fiskerett var hjemlet i den kongelige resolusjon av 21. februar 1798 (gaven til de 18 Rendalsgårder) der fiskeriene ble forbeholdt almuen, og i den i henhold til gavebrevet senere avholdte utskiftning (av 10. september 1847) der det uttales at seter-, havneganger og fiskerettigheter forblir som disse hittil lovlig hadde vært hevdet. Herav måtte etter saksøktes mening følge at fisket fremdeles skulle utøves av eierne hvor som helst - så vel i den gjenværende del av almenningen som i den del som ble skjenket til de 18 gårder. Ulvåseteren måtte i sin tid være solgt med de samme rettigheter som tillå hovedbølet (Bergset - Sveen), således også fiskerett. Saksøkeren fremholdt mot dette at bestemmelsen om at fisket fremdeles skulle være forbeholdt almuene, bare gjaldt «den gjenværende del av almenningen» - noe som etter saksøkerens mening fremgikk av gavebrevets tilføyelse om at det til dette bruk ikke tildeles noen strekning av skogen. Kongens gave var ikke anmerket på noen av foliene for saksøkerens eiendommer i panteregisteret, hvilket ihvertfall ga saksøkeren enerett til fisket ved godtroerhverv. Ved herredsrettens dom av 12. august 1933 ble saksøkte Gudbjørn Viken som eier av Vikseteren (Ulvåseteren) dømt uberettiget til å utøve fiske på saksøkerens, grosserer Steens, eiendom. Herredsretten la til

Side:200

grunn at det av Kongens gave og den senere utskiftning av 10. september 1847 ikke kunne utledes noen rett til fiske for Vikseteren. Den bortskjenkede strekning var statsalmenning, og almenningsrett hadde bare gårdbrukere som driver gårdsbruk. Vikseteren var bare seterbruk og lå i 1798 under eiendommen Bergset eller Sveen. Seteren kunne derfor ikke ha hatt noen selvstendig rett til bruksutøvelse i almenningen. I domsgrunnene heter det videre:

«Spørsmålet blir da om de saksøktes eiendom, Vikseteren eller Ulvåseteren, som frasolgt en av disse 18 gårder, nemlig Bergset eller Sveen, i og med salget også er blitt overdratt rett til fiske. Hertil er først å bemerke at Ulvåseteren blev solgt fra Bergset ved skjøte av 1833 og fraskyldsatt denne eiendom i 1837. Nogen selvstendig hevd på fiskerett for Ulvåseteren i tidsrummet inntil utskiftningen av 1847 kan det derfor ikke bli tale om. I skylddelingsforretningen av 1837 er Ulvåseteren beskrevet som «en under denne gård (det vil si Bergset) før underliggende seter - - - med påstående huse, seterløkke og havnegangsrettighet, hvilken seter med de anførte rettigheter begjæres skyldsatt, osv». På samme måte er den også betegnet i skjøtet av 1833. Såvel skjøtet som skylddelingsforretningen synes fullstendig å oppregne de rettigheter der blev tillagt seteren og formodningen synes å være imot at det har vært meningen å tillegge seteren andre og flere rettigheter enn de som uttrykkelig er nevnt. Det må også i denne forbindelse erindres at saksøkerens eiendom ligger fra 6 til 10 km, fra Vikseteren, mens denne har Klara-elven, hvor det beste fiske i gamle dager fantes, løpende like utenfor sin stuevegg.

Under enhver omstendighet må saksøkte ha bevisbyrden for at der ved utskillelsen av hans eiendom i 1837 blev tillagt denne andre og flere rettigheter enn de som uttrykkelig er nevnt i dokumentene. Antar man først at utskiftningen av 1847 er slik å forstå at fiskeretten ikke blev utskiftet mellem de 18 interesserte gårder, kunde jo hovedbøllets, Bergset eller Sveens, eier ha god grunn til å holde fiskeretten tilbake, selv om han solgte seteren fra gården, idet han jo ved utskiftningen blev tillagt skog i den tidligere almenning.

Retten finner ikke å kunne legge særskilt vekt på at fisket for Ulvåseterens vedkommende ikke er opført i matrikkelen, idet dette vistnok efter hvad der er oplyst også er tilfelle med de øvrige her interesserte eiendommer.»

Saksøkte hadde subsidiært påberopt seg hevd. Herredsretten fant det ikke godtgjort at det var hevdet fiskerett til seteren. Et av vitnene forklarte at han visste at folk på Vikseteren var på fiske i Sølna (elven) en gang i året 1866 mens han selv var gjeter på Vikseteren. Det var ellers ikke ført noe bevis om eller i hvilken utstrekning fisket ble utøvet i denne tid. Saksøkte påberopte seg at Vikseteren i gamle dager hadde hatt et netthang stående på østsiden, øverst i Midthåen og inne på den eiendom som saksøkeren senere erhvervet, at Vikseteren til dette garnfisket hadde hatt båt i elven (Sølna) og at det fra Vikseteren går stier nordover til Håene og sørenden av Sølensjøen. Disse gamle stier skulle være fiskerveier. Vitner hadde sett netthanget i tiden l888-1904, og det så da gammelt ut. Rester av en gammel båt ble under befaringen påvist i Sølna - ved Smalhåen, og det skulle dessuten ha vært en annen båt som tilhørte Vikseteren. Båten skulle være benyttet til stangfiske i 1900 eller 1901. Et vitne forklarte at båten lå der i 1897 og at den allerede den gang var vrak og ubrukbar. Saksøkte hadde påstått at folkene på Vikseteren fra gammelt av årligårs hadde drevet garnfiske i Sølna. Etter vitneforklaringene

Side:201

måtte retten anta at det nok hadde vært fisket i Sølnavassdraget av folk fra Vikseteren, men det kunne likevel ikke anses som bevist at det hadde foregått en slik stadig og kontinuerlig bruksutøvelse som kunne danne grunnlag for hevd. Retten antok at gangstiene fra Vikseteren og nordover langs Sølna til sørenden av Sølensjøen, nok kunne ha vært benyttet av fiskere, men fant at stiene verken kunne antas å være typiske fiskeveier eller spesielle fiskeveier for Vikseteren. Etter vitneprovene å dømme syntes det å ha dreiet seg om alminnelige ferdselsveier, tømmerveier m.v. Retten fant det dessuten tvilsomt om fisket fra Vikseteren hadde vært utøvet med bevissthet om en rett til fiske og om ikke fisket snarere berodde på den oppfatning som etter vitneprovene syntes å være alminnelig i egnen - nemlig at fisket var fritt for alle uten at det nærmere hadde vært overveiet om man hadde noen rett eller ikke. Retten fant heller ikke grunnlag for at Vikseteren hadde ervervet noen fiskerett ved alders tids bruk. - Herredsrettens dom ble avsagt under dissens. Den ene av domsmennene stemte for frifinnelse da han mente at saksøkte var hjemlet fiskerett så vel i gavebrevet av 1798 som i skjøtet (1833) og i skyldsetningsforretningen (1837). Denne domsmann mente dessuten at saksøkte under enhver omstendighet måtte ha hevdet retten til fiske.

Herredsrettens dom ble av Gudbjørn Viken anket til Høyesterett. I enstemmig dom av 20. februar 1935 kom Høyesterett til samme resultat som herredsretten. Førstvoterende, ekstraordinær dommer, høyfjellsdommer Grette bemerket med tilslutning fra de øvrige høyesterettsdommere:

«Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i vesentlige deler tiltre den domsbegrunnelse som herredsrettens flertall har gitt. Jeg finner det dog ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet i sin alminnelighet om rekkevidden av bestemmelsen i resolusjon av 21. februar 1798 om at fiskeriene fremdeles skulle være almuen forbeholdt, eller på det spørsmål som herredsretten i denne forbindelse har berørt, om det på den tid da resolusjonen blev utferdiget bare var gårdbrukere i bygden som hadde rett til å fiske i statsalmenningen. Det som efter min mening her er det avgjørende er nemlig at det, såvidt jeg kan se, ikke foreligger noe grunnlag for den opfatning at setrene i disse trakter har som sådanne hatt en fiskerett som blev forbeholdt dem ved resolusjonen av 1798. Jeg mener at det under disse omstendigheter ikke er tilstrekkelig holdepunkt for å anta at salget av Vikseteren fra Bergset i 1830-årene - et salg som også overførte seteren til en gård utenfor bygdelaget - hjemler seterbrukeren en rett til å fiske på den strekning det her er tale om, - når salgsdokumentene ikke inneholder noen antydning om at en sådan fiskerett skulde følge med.»

Saken fra 1932-35 gjaldt som det fremgår fisket på grosserer Steens eiendommer i Håene (sør for Sølensjøen) og i elven Sølna. Eiendommene ligger i de felt som i utskiftningen fra 1847 er betegnet som tredje og fjerde hovedavdeling - Steen eide jevningsteigene nr. 16, 20 og 21 (se kartet).

Det er dessuten en del andre dommer som kan ha betydning ved rettens vurdering av den foreliggende sak. Det gjelder Nord-Østerdal herredsretts og Trondheim overretts dommer henholdsvis av 28. august 1924 og 19. april 1926 om rettigheter i området ved Missjøhaugen seter (Rendalen) og dommer vedrørende Haugsethlia i Sølndalen, gjengitt i Rt-1959-785 flg. Dommene er påberopt av saksøkte og omtales i nødvendig utstrekning nedenfor i redegjørelsen for partenes anførsler og i domsgrunnene. Det samme gjelder i noen utstrekning saken mellom rendøler (lotteiere i fisket) og tryslinger

Side:202

(skogeiere) om retten til fisket i Sølensjøen - dommen ble pådømt av Nord-østerdal herredsrett 7. november 1935 med etterfølgende dom 25. februar 1939 i Høyesterett (summarisk gjengitt i Rt-1939-128) - samt den sak som i 1975 ble pådømt av Høyesterett vedrørende retten til fiske i Storhåen - saken var anlagt av Per Løken m.fl. lotteiere i fisket i Sølensjøen mot grosserer Steens rettsetterfølger, Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. De sistnevnte dommer er gjengitt i Rt-1975-690 flg. - - -

Retten bemerker:

Retten skal først ta for seg avgrensingen med hensyn til det som skal avgjøres i den foreliggende sak. Den vil deretter ta for seg dommer som tolker skjøtet av 1833 og skyldsettingen av 1837, samt andre saker som har betydning for den avgjørelse som retten her skal treffe. Deretter følger rettens vurdering av de spørsmål som foreligger til avgjørelse. Til slutt kommer premissene for rettens avgjørelse i spørsmålet om saksomkostninger.

Avgrensingen av saken - hva retten skal avgjøre.

Saksøkeren erkjenner at saksøkte som eier av Vikseteren (Ulvåseteren) har rett til å fiske i Trysilelven (Klara) fra setervollen og fra de 325 dekar som ved utskiftningen av 1937 ble tillagt Vikseteren - dvs. østre del av teigene nr. XVIII og XIX samt en del av teig nr. XX. Arealet er nærmere beskrevet i utskiftningen med referanse til opplagte røyser.

Det er på det rene at saksøkerens påstand utelukkende gjelder den del av det omkringliggende område som tilhører medlemmer av grunneierlaget. Av teiger som ligger i annen hovedavdeling (jfr. utskiftningsdokument av 10. september 1847), tilhører - som tidligere nevnt - teigene nr. II, III, IV, XII, XVI og XVIII, folk som ikke er med i grunneierlaget. Dommen behandler ikke og avgjør intet om seteren har noen rettigheter i de sistnevnte teiger.

Saksøkte gjør ikke krav på å være eneberettiget til den bruksutøvelse som saken gjelder (fiske, jakt og mosetak). Med den partsstilling som man har i saken, og de påstander som er nedlagt, vil retten ikke kunne treffe noen bindende avgjørelse med hensyn til innholdet av de rettigheter som saksøkte måtte ha i saksøkerens teiger (utenom havneretten, som ikke blir bestridt).

Tilsvarende gjelder spørsmålet om en eventuell arealmessig begrensning av de rettigheter som saksøkte måtte finnes å ha på saksøkerens arealer. - - -

Dommer som tolker skjøtet av 1833 og skyldsettingen av 1837.

Disse dommer er nevnt foran i omtalen av utviklingen av rettighetsforholdene i Rendalens østfjell og i gjengivelsen av partenes anførsler. Utgangsskjøtet av 1833 og skyldsettingen av 1837 var fremme i saken mellom Johan Steen og Gudbjørn Viken samt i saken mellom Ingeborg Galåsens dødsbo og Gjertrud Sætre på den ene siden, og Gudbjørn Viken på den andre.

I Steen-saken bygget herredsretten (i dommen av 12. august 1933) på at såvel skjøtet som skyldsettingsforretningen synes fullstendig å oppregne de rettigheter som ble tillagt seteren. Formodningen syntes etter rettens oppfatning å være imot at det var meningen å tillegge seteren andre og flere rettigheter enn dem som uttrykkelig var nevnt. Retten minnet i den forbindelse om at Steens eiendom ligger 6 -10 km. fra Vikseteren, mens denne

Side:203

hadde Klaraelven - hvor det beste fisket i gamle dager fantes - løpende like utenfor stueveggen. Høyesterett sluttet seg (i dommen av 20. februar 1935) til dette. Førstvoterende mente - under henvisning til at det ikke forelå noe grunnlag for den oppfatning at setrene i disse trakter som sådanne har hatt en fiskerett som ble forbeholdt dem ved resolusjonen av 1798 (Kongens gave) - at det ikke var tilstrekkelig holdepunkt for å anta at salget av Vikseteren fra Bergset i 1830-årene - et salg som også overførte seteren til en gård utenfor bygdelaget - hjemler seterbrukeren en rett til å fiske på den strekning det her er tale om, når salgsdokumentene ikke inneholder noen antydning om at en slik fiskerett skulle følge med.

I saken mellom Gudbjørn Viken og eierne av teigene nr. XVIII-XXI bygget herredsretten (i dommen av 18. juni 1934) på at når det i skjøtet av 1833 og skyldsettingen av 1837 ikke uttrykkelig er nevnt bruksrett i skogen for Viksetra, var det ikke noe avgjørende bevis for at seteren ikke hadde slik rett. Skogen og seteren var tidligere på samme hånd, og det kunne vel tenkes at partene hadde funnet en bruksrett så selvfølgelig at de av den grunn ikke hadde kommet til å tenke på at den burde nevnes særskilt. Seteren ble blant annet på dette grunnlag kjent berettiget til å ta til brensel og gjerdefang, men ikke til hustømmer.

Tolkingsresultatet i de to sakene harmonerer ikke særlig godt. Man må imidlertid være oppmerksom på at det i Steen-saken var spørsmål om rettsutøvelse i større avstand fra seteren og utenfor den elv hvor det kunne regnes med at en betydelig del av seterens fiske hadde foregått. Da herredsretten avsa dom i skogsavvirkningssaken, var det ennå ikke falt høyesterettsdom i fiskesaken med Steen. Ingen av dommene er bindende for rettens vurdering av den foreliggende sak. Retten kommer tilbake til disse dommene i avsnittet nedenfor med redegjørelsen for rettens vurdering.

Andre dommer som kan ha betydning.

Andre dommer som kan ha betydning for rettens vurdering i denne sak, er omtalt foran i redegjørelsen med hensyn til utviklingen av rettsforholdene i Rendalens østfjell samt i gjengivelsen av partenes anførsler. Dommene har en viss betydning som bakgrunnsmateriale for den vurdering som skal skje i foreliggende sak. Materialet viser generelt at man i disse strøk må være varsom med uten videre å legge til grunn - eller ta utgangspunkt i - prinsippet om grunneierens enerett til fiske og jakt. Spørsmålet om rett til fiske, jakt og mosetak må vurderes konkret og fra sak til sak. I den utstrekning det av dommene (eller bevisopptak m.v. som ligger til grunn for dem) kan utledes noe bestemt med hensyn til oppfatningen i distriktet om hvilke rettigheter som vanligvis følger med ved salg av seter, vil det kunne ha betydning i saken. Men det må også her vises forsiktighet. I utgangspunktet er det oppfatningen på overdragelsestiden som det kommer an på. Men i mangel av holdepunkter for noe annet, bør det i alminnelighet kunne legges til grunn at en oppfatning som kan konstateres å foreligge på et senere tidspunkt, også har vært til stede ved tidligere overdragelse av seter i et område med tilsvarende driftsforhold.

Rettens vurdering.

Gjennom den fredlysning som er fremlagt av saksøkte, må det anses på det rene at Vikseteren (Ulvåseteren) eksisterte i 1797. Det har formodningen for seg at seteren er eldre. Retten finner imidlertid for så vidt ikke å kunne bygge noe bestemt på den bygselseddel som ble utstedt på høsttinget i 1721,

Side:204

da seddelen som bemerket av saksøkeren - gjaldt områder som ligger lengre sør, i Elvdalen. Om seteren ble opptatt på 1600-tallet eller utpå 1700-tallet, er i foreliggende sammenheng uten betydning.

Seteren var i hvert fall etablert da almenningen i 1798 av Kongen ble skjenket til de 18 gårdene i Øvre Rendalen - blant dem gården Bergset eller Sveen, som på den tid hadde Ulvåseteren. Ved gaven ble gårdene sameiere av almenningen. Skogen ble - i samsvar med det vilkår som var satt i den kongelige resolusjon - utskiftet mellom gårdene - først i 1802 og senere i 1847. Retten viser til det som foran er sagt om dette.

Allerede kommisjonsdommen av 1786 og den stadfestende dom fra overhoffretten i 1790 opprettholdt den tidligere (beviste, forlenede og bygslede bruk) i samsvar med den tids almenningslovgivning. Kongens gave gjorde ingen endring i dette. Det er etter herredsrettens oppfatning ikke dristig å regne med at det må ha vært fisket og jaktet fra seteren fra den ble opptatt, og at man har fortsatt med dette så lenge det var seterdrift på Vikseteren. Om driften i eldre tid vet man naturlig nok lite konktet, men noe kom frem under sakene med Johan Steen og med innehaverne av teigene nr. XVIII-XXI. Retten viser for så vidt til redegjørelsen foran med omtale av dommene i disse sakene. Saksøkte har for retten forklart at hans bestemor fortalte at det årvisst ble setret på Vikseteren. Dette fortsatte utover 1900-tallet. Man tok i mange år imot gjester (turister) på seteren. Saksøkte har under hovedforhandlingen forevist gjestebøker - den eldste fra 1916. Dette året hadde man i alt 40 gjester, i 1925 var det for eksempel 85 gjester, i 1930213 gjester, i 1931 303. Utover 1930-årene sank gjestetallet noe - i 1937 var man nede i 137 gjester og i 1940 - siste året man har gjestebok fra - var tallet nede i 55 gjester. Det ble i denne tid oppført egne gjestehus på setervollen, og det må være klart at man med den tids vanskelige transportforhold har brukt ganske betydelige kvanta med fisk i den utstrakte husholdning som i disse år ble ført på seteren. Det ble visstnok setret på Vikseter til ut i 1950-årene, og seteren ble deretter leid bort til fiskere og til jegere - unntatt noen år da det ikke ble jaktet fordi det ikke var fugl. Saksøkte, som er født i 1910, forklarer at han har jaktet og fisket fra Vikseteren siden han var «ryss» (smågutt), og han hadde i løpet av alle de år som er gått siden da, bare truffet en eneste trysling - på jakt - i området. Mye av seterens fiske må ha skjedd i Trysilelven (Klara) som løper like forbi - retten minner i denne forbindelse til bemerkningen i Nord-østerdal herredsretts dom 12. august 1933 (i Steen-saken) - det gjelder rettens premisser - om at Vikseteren har Klaraelven «hvor det beste fisket i gamle dager fantes, løpende like utenfor sin stuevegg». Dette fisket har etter rettens oppfatning klarligvis ikke vært begrenset til den del av elven som løper langs setervollen - eller til de deler av teigene XVIII-XXI som ved utskiftningen av 1937 ble tillagt seteren. Fisket har etter alt å dømme foregått på en lengre strekning av Trysilelven - troligvis også oppover i elven Sølna. At fisket - og jakten - skulle ha vært begrenset til setervollen - og senere bare ha foregått innenfor grensene av de deler som seteren i 1937 fikk seg tillagt fra de nærliggende teiger, slik saksøkeren gjør gjeldende, har i høy grad formodningen mot seg. I saken med Steen fremkom opplysninger som kunne tyde på at man fra Vikseteren i noen utstrekning også hadde fisket i «håene» (Sølensjøens sørende), men som foran nevnt er det ved herredsrettsdommen av 1933 og Høyesterettsdommen av 1935 fastslått at eieren av Vikseteren er uberettiget til å fiske på eiendommen Sølenroa,

Side:205

som støter til de nordligstliggende håer. Dommene er rettskraftige for så vidt angår denne eiendom, men er selvsagt ikke bindende når det gjelder retten til fiske i området utenfor. Herredsretten viser jo nettopp til at Vikseteren har Klaraelven. Den omstendighet at saksøktes onkel Gudbjørn Viken under saken med Steen innrømmet at han ingen jaktrett hadde i Steens eiendommer, kan på tilsvarende måte neppe tillegges noen betydning ved bedømmelsen av seterens jaktrett i den foreliggende sak med Sølen Grunneierlag.

Rett for Vikseteren til å fiske i Klaraelven (utenfor setervollen og den strekning som ble tillagt seteren ved utskiftningen i 1937) samt i elven Sølna, ville etter det som foran er nevnt, muligens kunne begrunnes ved alders tids bruk. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å bygge på dette. Retten tar som det fremgår utgangspunkt i det som fornuftigvis må ha vært bruken på seteren i gammel tid - i hvert fall fra 1700-tallet - og nytter dette som et fortolkningsmoment. Seteren tilhørte på den tid gården Bergset eller Sveen, som utvilsomt hadde en sameiers eller sambrukers rett til fiske og jakt i det som senere ble omfattet av Kongens gave. Retten mener at man generelt bør være varsom ved tolking av eldre dokumenter, og det gjelder spesielt hvor det - som her - er spørsmål om motsetningsvis (antitetisk) fortolkning, slik som det anføres fra saksøkerens side. Retten til fiske eller jakt er ikke nevnt i overdragelsesdokumentene på seteren fra 1830-årene, men det kan etter rettens syn ikke være avgjørende. Fisk og vilt har nok inngått som en ganske selvfølgelig del av kostholdet på denne som andre setre, og man må kunne regne med at partene har funnet det så klart at kjøperen av Vikseteren skulle ha adgang til å drive fiske og jakt i de områder som det var naturlig å fiske og jakte i, at man ikke har funnet behov for å si noe om det i skjøtet. For den daværende eier av Bergset-Sveen kan det ikke ha betydd noen særlig innrømmelse at man fra seteren skulle ha adgang til å fiske og drive jakt, etter at gården hadde avstått seteren. Retten minner i denne forbindelse om den vurdering som delingskontrakten av 1. desember 1802 gir uttrykk for med hensyn til det område som da ble liggende uutskiftet lengst i sør - og hvor Vikseteren nettopp ligger. Uttalelsen om dette området er gjengitt på side 4 foran i dommen og viser tydelig at området på den tid - drøye 30 år før setersalget - ble ansett å ligge så langt borte at det da ikke var behov for noen utskiftning der. Det sies uttrykkelig at strekningen ligger langt fra rendølenes fiske og setrer. Bemerkningen gjelder direkte den sørligste delen som ble utlagt til de nordligst liggende av Rendalsgårdene (Undset-gårdene, Haugset, Bolstad, Ellevold, Fonnås og Hellestad) men må også antas å ha hatt gyldighet for så vidt angår den andre halvdelen av strekningen som skulle tilhøre den søndre rode av bygda i Øvre Rendal (blant gårdene der var Bergset-Sveen). Det dreide seg riktignok om en (minnelig) skogutskiftning, men også skogen hadde på den tid betydning i samband med seterdriften - som bygningstømmer, ved og gjerdefang.

Støtte for den forannevnte tolking av overdragelsesdokumentene fra 1833-37 gir dessuten den oppfatning som det ble gitt uttrykk for fra vitnene i sakene vedrørende Misjøhaugen (bevisopptak 13. mars 1923, foretatt av sorenskriveren i Nord-Østerdal) og Haugsethlien (bevisopptak 20. januar og 7. mars 1958 ved Nord-Østerdal herredsrett til bruk ved Høyesterett). Til vitner under bevisopptaket i saken om Misjøhaugen ble blant annet stillet spørsmålet: «Har De altid været av den opfatning, at ethvert sæterlag i

Side:206

østfjeldene i Øvre Rendalen er grundeier inden sin havnestrækning, og at havnegrensen danner eiendomsgrændsen?» Samtlige vitner som fikk seg forelagt spørsmålet, svarte ja på det. Første vitne, Jon J. Bjøntegaard begrunnet dette med at «havnegangen er delt ved utskiftning, og da havnen er den største værdi i disse strækninger, følger derav efter vitnets mening, at den som har havnen ogsaa eier grunden». Annet vitne Peder Knutsen Haugseth ga som begrunnelse «at det «(at seterlaget er grunneier innenfor havnegrensen)» altid har været den almindelige opfatning». Tilsvarende begrunnelse ble gitt av tredje vitne Mathis B. Haugseth. Fjerde vitne Ole Eriksen Haugseth begrunnet svaret med «at det altid har været brukt saa, at man underjakt altid har holdt sig til de grænser». Sjette vitne Brede Rommenstad uttalte at «det har været praktiseret paa den maate at ethvert lags havnestrækning er blitt respektert som eiendom, baade m.h.t. havn og jagt, saaledes at man kun jaget indenfor vedkommende havnestrækning. Ved en utskiftning som fandt sted i 1906 blev der ikke fastslaat noget om eiendomsretten og heller ikke jagten blev berørt, men kun havningen. Men baade før og efter utskiftningen er det blit praktisert saa som av vitnet nævnt». Vitnet tilføyet «at jagtretten i Søvoldsameiet har vært bortleiet flere gange, og at man altid hadde git jægerne den besked at man maatte holde sig indenfor Søvoldens havnestrækning. Det er omkring 20 år siden at jagten blev bortleiet første gang.» Åttende vitne Gjermund Grindflek uttalte «at man har trod, at eiendoms og havneret falder sammen». Tiende vitne Bertin Mømb grunnga svaret med «at det har været den almindelige opfatning, at jagtret og eiendomsret overhodet følger havneretten og vitnet har selv praktisert dette naar han har været på jagt». Tilsvarende forklarte ellevte vitne Jakob Haugseth, tolvte vitne Johannes Myrberg og trettende vitne Thore J. Mømb at det hadde vært den alminnelige oppfatning - «at det er gammel tradition og har vært brukt slik» (trettende vitne) at man ved jakt holdt seg innenfor vedkommende havnestrekning.

Under bevisopptaket i saken vedrørende Haugsethlien uttalte tredje vitne herredsskogmester Olav Undseth, som eiede seter i Skjellåvolden, Sølendalen, at «det er vanlig at setrene eier fjellstrekningene i sameie med alle rettigheter, som jaktrett, havne- og fiskerett. Han mener at disse rettigheter tilligger setrene, og at det for så vidt ikke følger gårdene. Eiendomsretten til grunnen opp til tregrensen begrunner ikke noen rett til fjellstrekningene.» Femte vitne Jens Løken, som hadde sin seter i Åkrådalen (nær Sølendalen og Sølensjøen) forklarte at «hvis en seter blir solgt fra gården og det ikke er nevnt noe om rettighetene i fjellet, mener vitnet at disse vil følge setra. Vitnet kjenner ikke til noe tilfelle i Rendalen hvor den som eier skog ikke også eier grunnen. Vitnet hevder at den alminnelige oppfatning i Rendalen er at jaktretten følger grunnen.» Sjette vitne Melkior Olsen Undseth, som eier seter på Storlegda (nordligste setergrend i Sølendalen) forklarte at det «er en almindelig oppfatning i Rendalen at når en seter blir frasolgt en gård, følger sameierettighetene seteren, dersom ikke noe annet er sagt». Åttende vitne Torleif Jensen Bjøntegaard var «tilbøyelig til å tro at når en seter blir solgt fra en gård, vil rettighetene i setersameiet følge med setra, når ikke annet er sagt i salgskontrakten. Vitnet kjenner en rekke tilfeller hvor det har vært tilfelle. Han mener også at dette gjelder jaktretten. Vitnet kjenner til et tilfelle hvor sameierettighetene er fulgt gården ved salg av en seter, men da var det uttrykkelig sagt i kjøpekontrakten. Vitnet kjenner ikke til noe tilfelle

Side:207

hvor jaktretten er fradelt grunnen ved en delingskontrakt.» - - - En kjøper av en skogteig som ligger i et setersameie, får ikke rettigheter i setersameie «når han ikke også samtidig kjøper en seter som ligger i sameiet.» - - - Vitnet kjenner ikke til noe tilfelle hvor sameierettigheter er fulgt med en frasolgt skogteig.» Tiende vitne Pål Bolstad som hadde vært formann i Rendal Renselskap og som eide seter i Meiåvolden (nord for Haugsethlivolden) mente at den vanlige oppfatning (i Øvre Rendal) er at jaktretten følger eiendomsretten til grunnen. Vitnet mente at han selv var sameier i fjellstrekningene sammen med de øvrige setereierne her, og at han aldri har fått noen innsigelser fra eieren av den gården som seteren en gang ble frasolgt. Etter vitnets oppfatning «er vanlig oppfatning i Rendalen at når en seter selges fra en gård, følger rettighetene i fjellsameiet med seteren dersom ikke annet er avtalt».

Vitnene i den foreliggende sak har forklart seg i samme retning. Fjerde vitne Jon J. Bjøntegård som er gårdbruker og formann i Rendalen Renselskap, forklarer at det som ligger ovenfor utskiftet skog fortsatt ble liggende i fellesskap - slik også med jakt, neverløp og hestehavn i strekning som nevnt. Havnegrensene hadde vært respektert som eiendomsgrenser, og det har vært vanlig praksis at seterlagene har leid bort småviltjakten. Fiske har man ordnet ved salg av fiskekort, hvor inntektene nyttes til sams tiltak som opphjelp av fiske, oppsyn og anlegg av veger. Mellom seterlagene er det en «buffersone» hvor seterlagene har felles jakt. Skogutskiftningene fikk ingen betydning for havningen. Vitnet uttaler at jakten følger havnegrensen også i skog. Reinsjakten foregår derimot over hele området, mens det for elgjakten er egne grunneierlag innenfor de enkelte områder. Elgjakten følger ikke havnegrensen. Vitnet forklarer at det er vanlig oppfatning at ved salg av seter følger retten til jakt og fiske med. Skog som ble solgt - det siktes til utskiftet skog som senere er kommet på salg - gir bare rett til selve skogen - annet hadde setereierne ikke rett til å selge. Vitnet mener at en skogeier som er uten havnerett, ikke har rett til å jakte. Skogeierne er imidlertid med i jaktsamarbeidet (stor- og småviltjakt) og er i prinsippet medberettiget i inntektene. Inntektene nyttes til felles tiltak.

Femte vitne John J. Brun, som har seter i Meiåvollen, forklarer at ved salg av seter følger i alminnelighet med retten til havning, jakt og fiske. Fisket utøves i fellesskap innenfor hele seterlaget og småviltjakten leies bort - jfr. forrige vitnes forklaring. For den siste jaktloven (1951) ble jakten utøvet av setereierne, men etter at loven kom, gjorde tryslingene (skogeierne) krav på elgjakten, og det ble inngått avtale om at tryslingene skulle ha halvparten av den. Vitnet mener at dette var galt, og at det også er oppfatningen i seterlagets nåværende styre. Senere - i 1960-årene - gjorde tryslingene også krav på å få utbytte av småviltjakten, men det ble avslått i årsmøte 20. august 1967 i Møyåvoldens seterlag i følge ordelag:«Når det gjelder småviltjakten mener årsmøtet at den for en vesentlig del foregår i snaufjellet og på havnefeltet, og derfor også i fremtiden bør disponeres av seterlaget.»

Sjuende vitnet Gert Grindflek forklarer at man i Øvre Rendal i sin alminnelighet regner med at beiteretten og retten til jakt og fiske følger med når seter blir solgt. Det hendte nok at noen setre lå slik til at det ikke var mulighet for å fiske, men det ble regnet med som mangel ved seteren. Vitnet nevner eksempel på at man i et slikt tilfelle gikk til opphjelp av fiske. Vitnet

Side:208

har en sterk interesse for overleveringer fra eldre tid og for forholdene slik de artet seg før i tiden. Han mener at det i eldre tid var et eventyrlig fiske i Trysilelven og at det må ha vært en medvirkende årsak til plasseringen av Vikseteren. Der er etter vitnets oppfatning svært unaturlig å tro at man fra seteren ikke fisket i elven.

Saksøkeren har ikke ført vitner eller fremlagt bevis som svekker vekten av de forannevnte vitneforklaringer. Selv om det må vises varsomhet med å bygge på uttalelser om hvorledes man generelt oppfatter spørsmålet om hva som følger med ved setersalg eller hvorledes man oppfatter forholdet mellom havnerett og retten til jakt og fiske i andre seterlag i distriktet, er uttalelsene ikke uten vekt for den avgjørelse retten skal treffe i den foreliggende sak. Det gjelder særlig hvor uttalelsene - som her - styrker det som etter rettens oppfatning fra langt tilbake har vært bruken og levemåten på seteren. Ytterligere støtte for avgjørelsen av hvorledes overdragelsesdokumentene bør tolkes, finner retten i uttalelse fra sjette vitne, den nåværende eier av gården Bergset-Sveen, Kjell Berseth, om at han går ut fra at alle gårdens rettigheter i området ved Vikseteren tilhører sistnevnte. Han gir uttrykk for at gården ikke har noen interesser i dette området.

Retten legger også noen vekt på opplysning fra fjerde vitne, Jon J. Bjøntegård om det som praktiseres med hensyn til fordelingen av utbyttet i Rendalen renselskap, øvre Rendal har 65 prosent, Ytre Rendal 30 prosent og Trysil 5 prosent av utbyttet. Vikseterens areal av reinarealet er oppmålt til 16 km2. Arealet er blitt bonitert, og Vikseteren er etter dette blitt godtatt som utbytteberettiget på grunnlag av 12 km2 (innenfor de 65 prosent som tilfaller øvre Rendal).

Retten behøver etter dette ikke å gå inn på forholdet til skogutskiftningen av 1847. Man nøyer seg med å vise til at Vikseteren ikke var part i utskiftningen og at utskiftningen derfor ikke kan ha hatt noen innvirkning på seterens rett til havning, jakt eller fiske. Den omstendighet at tryslinger (eksempelvis første, annet og tredje vitne i den foreliggende sak) i noen grad har drevet jakt eller fiske i området ved seteren, kan ikke tillegges noen betydning all den tid saksøkte ikke gjør krav på å ha noen enerett til fiske eller jakt.

Etter det resultat retten er kommet til med hensyn til retten til fiske og jakt, behøver den ikke å gjøre seg opp noen mening om eiendomsretten til grunnen. Retten behøver heller ikke å gå inn på forholdet tiljaktlovens §14.

Mosetak er heller ikke nevnt i overdragelsesdokumentene fra 1830-årene. I disse strøk av landet har imidlertid husdyra i adskillig utstrekning vært foret med mose - spesielt når dyra står på bås. Retten regner med at det i en viss utstrekning har vært nyttet mose til f6r når dyra har stått på bås på seteren. Retten mener at overdragelsen av seteren derfor må anses å omfatte slik rett til mosetak for den besetning som etter skyldsettingsforretningen av 1837 - jfr. i denne forbindelse også utskiftningen av 1937 - kan holdes på seteren dvs. 12-14 storfe, 1 hest og 10 sau. Når det gjelder plukking av mose for salg til dekorasjonsformål m.v., er dette en relativt ny virksomhet. Adgangen til slik mosesanking vil derfor neppe kunne innfortolkes i overdragelsen av seteren. Retten til dette vil antagelig måtte anses som et utslag av eiendomsretten til grunnen. Spørsmålet er imidlertid for perifert til at retten av den grunn trenger å gi seg i kast med spørsmålet om eiendomsretten her følger skogen eller retten til havning. Saksøkte har - etter hva retten forstår

Side:209

- ingen interesse av den slags moseplukking. Forholdet er tvertimot at han føler seg genert ved den moseplukking som med skogeiernes tillatelse drives i området nær seteren. Det er de kasserte mosekassene som etterlates i terrenget, som gjør ham betenkt - særlig fordi han mener at beitende dyr på denne måten kan bli skadet ved spiker og annet skarpt fra kassene når disse faller fra hverandre. Det siste er imidlertid et problem som neppe ensidig kan løses ut fra et synspunkt om hva man har rett til, men som snarere må vurderes ut fra de hensyn som naboer og rettighetshavere må ta til hverandre for ikke å hindre eller vanskeliggjøre lovlig virksomhet som utøvelse av beiteretten.

Etter det resultat som retten således kommer til, vil saksøktes frifinnelsespåstand måtte tas til følge. Som retten foran har vært inne på, er det hermed intet bindende avgjort med hensyn til utstrekningen av saksøktes rettigheter i områdene som ligger omkring seteren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Astrid Rynning, lagdommerne Agnes Nygaard Haug og Erik Smedsrud): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal i den anledning bemerke:

Etter de vitneforklaringer som er dokumentert fra tidligere rettssaker og etter bevisførslen for lagmannsrett i nærværende sak er det all grunn til å tro at det har vært vanlig i fjellområdene i Rendalen at det til setrene hørte bl.a. jakt- og fiskerett, og at disse rettigheter normalt fulgte med når setrene ble solgt. Forholdene for Vikseterens vedkommende skiller seg imidlertid på flere punkter fra de som for så vidt kan karakteriseres som vanlige i Rendalen.

For det første ligger Vikseteren i et område som først ble utskiftet i 1847, altså på et tidspunkt da seteren forlengst var opptatt og solgt ut av bygdelaget. I motsetning til ved delingskontrakten av 1802 - som omhandler de skogarealer som bevisførselen stort sett har vært konsentrert om - ble det ved utskiftningen i 1847 ikke foretatt noen deling hvorved setrene fikk arealer «til eje og... frie raadighed». Tvert imot er det sagt uttrykkelig at «sæter-havnegange og fiskerettigheder... forbliver... saaledes som de hidtil lovligen have været hævdede». Dersom de to-tre enkeltstående setre i det området som da ble utskiftet, skulle ha hatt andre rettigheter enn havnerett, ville det ha vært naturlig om dette hadde kommet til uttrykk på en eller annen måte. Det bemerkes i denne forbindelse at det har vært noe uklart for lagmannsretten om Bergset/Sveen - som Vikseteren ble solgt fra - ble tilgodesett med skogteiger eller på annen måte ved utskiftningen i 1847. Herredsrettsdommen i saken mot grosserer Steen legger imidlertid til grunn at eieren av Bergset/Sveen «jo ved utskiftningen blev tillagt skog i den tidligere almenning» (dommen av 12. august 1933 4). Lagmannsretten er ellers enig med Grunneierlaget i at det med «fiskerettigheder» i utskiftningsdokumentet formodentlig må ha vært siktet til de spesielle matrikulerte fiskerettighetene som eksisterte og fortsatt eksisterer bl.a. i Sølensjøen og Storhåen. Nettopp fordi disse matrikulerte fiskerettighetene ikke tilkommer grunneierne langs sjøene, gir dette en naturlig forståelse av utskiftningsdokumentet på dette punkt.

Et annet forhold som stiller Vikseteren i en noe annen rettslig stilling enn f.eks. Storlegda, Skjellåvollen, Mejåvollen og Haugsetlien, er beliggenheten.

Side:210

De fire nettopp nevnte områdene er typiske setergrender, med et større antall setre på hver setervoll, og med setereierne som de eneste rettighetshavere innenfor vedkommende område. Når dette faktum sammenholdes med ordlyden i delingskontrakten av 1802, er det naturlig at den rettsoppfatning har dannet seg at eiendomsgrense og havnegrense faller sammen for disse setrene. Når det gjelder Vikseteren er forholdet imidlertid at den ligger isolert fra andre setre, og i et område som frem til utskiftningen i 1847 lå i vanlig sameie mellom angjeldende gårder.

Dersom denne spesielle seteren skulle ha hatt andre rettigheter i de omkringliggende eiendommer enn de som var nødvendige for den egentlige seterdrift, skulle man ha ventet at dette var kommet til uttrykk enten da seteren ble solgt i 1830-årene eller i det senere utskiftningsdokumentet i 1847.

Det avgjørende moment for lagmannsretten har imidlertid vært Høyesteretts dom i saken mellom Vikens rettsforgjenger og grosserer Steen i 1935. Selv om grosserer Steens eiendom lå i en annen hovedavdeling av det som ble utskiftet i 1847 enn Sølen Grunneierlags eiendommer, og dommen selvsagt heller ikke på annen måte er direkte bindende for partene i nærværende sak, har Høyesterett likevel i Steen-saken gitt et bestemt uttrykk for hvorledes Vikseterens hjemmelsdokumenter er å forstå når det gjelder de rettigheter det nå tvistes om. Når Høyesterett således i 1935 kom til at det ved salget av Vikseteren ut av bygdelaget i 1830-årene ikke fulgte med noen rett for seterbrukeren til å fiske på Steens eiendom «Sølneroa», finner lagmannsretten det vanskelig nå å legge til grunn en annen forståelse av de nevnte dokumenter. Det faktum at den daværende eier av Vikseteren under hovedforhandlingen for herredsretten i Steen-saken uttrykkelig innrommet at han ikke hadde jaktrett på Steens eiendommer, er etter lagmannsrettens oppfatning ytterligere et moment til støtte for samme resultat.

Også den bruk som faktisk er utøvet fra Vikseterens eiere taler i samme retning. Det er ikke ført noe bevis for at det er jaktet fra Vikseteren i de skogteiger som tilhører Grunneierlaget. Det er opplyst at det har vært drevet småviltjakt, men lagmannsretten må forstå det slik at denne jakten i det vesentlige har funnet sted i fjellet ovenfor skogteigene, og altså i et område som ikke berøres av nærværende sak. På den annen side er det dokumentert at det har vært jaktet fra skogeiernes side iallfall i 1930-årene, og at denne jakten skjedde uten noen innsigelser fra Vikseterens eiere. Endelig er det opplyst at skogeierne siden jaktloven av 1951 har leiet bort elgjakten i området, og at også dette har skjedd uten protester fra Vikseterens eiere. Først så sent som i 1976 henvendte Gjetvald Viken seg til Viltnemnda og gjorde krav på fellingstillatelse for elg. At dette ble avslått under henvisning til den verserende sak tillegger lagmannsretten ikke noen særskilt betydning.

Når det gjelder fiskeretten er det på det rene at setereierne som grunneiere har vært berettiget til og faktisk også har fisket i Trysilelva utenfor selve setervollen. Ved utskiftningen i 1937 ble seterens strandlinje betydelig forlenget, og fra dette tidspunkt har fiske kunnet skje i flere hundre meters lengde langs elven. I hvilket omfang det har vært fisket fra seteren utenfor disse strekningene, kan være noe uklart, men lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at fisket iallfall ikke kan ha gått ut over det som måtte kunne «tåles», nærmest som allemanns rettigheter i det område det her gjelder.

Lagmannsretten er enig med Gjetvald Viken i at seteren fra gammelt av

Side:211

må ha hatt anledning til å ta mose til ekstra dyrefór, og dette bestrides for så vidt heller ikke av Grunneierlaget. Å ta mose for salg til dekorasjonsformål er imidlertid en helt ny næring i distriktet, og det er ikke opplyst noe om at dette er en rettighet som tilkommer setrene utenfor de arealer som setrene eier. Det foreligger heller ingen opplysninger om at det fra Vikseteren på noe tidspunkt har vært tatt mose for salg.

Lagmannsretten er således blitt stående ved at de omtvistede rettigheter ikke fulgte med Vikseteren ved salget i 1830-årene. Av det som foran er sagt om den beskjedne bruk som er utøvet fra Vikseterens side, vil det likeledes fremgå at lagmannsretten ikke kan anse rettighetene ervervet ved bruk i alders tid. Også på dette punkt finner lagmannsretten støtte i den avgjørelse som ble truffet i saken mot grosserer Steen, og der spørsmålene om alders tids bruk og hevd er drøftet av herredsretten, med tilslutning av Høyesterett. Hevd kan etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke ha funnet sted fordi det ikke er ført bevis for noen fast innretning som ville ha vært nødvendig for slik «snikhevd» som det her er tale om.

Gjetvald Viken har i sin siste subsidiære anførsel vist til reglene i jaktlovens §14 første ledd. Lagmannsretten er enig med Grunneierlaget i at jaktlovens §14 ikke gir grunnlag for jaktrett for en havneberettiget i et tilfelle som det foreliggende, og finner det tilstrekkelig å vise til Christiansen: Lovgivningen om viltstell og jakt 94, og til Høyesteretts dom i Rt-1959-1161. - - -