HR-2000-1146 - Rt-2001-394

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-03-19
Publisert:	Rt-2001-394
Stikkord:	Tingsrett, Allmenningsrett
Sammendrag:	Eiendommen Lesethaugen i Holtålen har et samlet areal på henimot 50 daa hvorav 12 daa fulldyrket maskinjord. Eiendommen var bebodd frem til 1993. Den dyrkede marka har fra midten av 1970-tallet vært leid bort til gårdbrukere i bygda. Nåværende eier arvet eiendommen etter sin onkel og benytter den som fritidsbolig. Etter at allmenningsstyret og Statskog SF i fellesskap hadde vedtatt bortfall av virkesretten i Haltdalen statsallmenning for denne eiendom, gikk eieren til søksmål mot staten v/Landbruksdepartementet. Herredsretten kom til at eiendommens virkesrett i statsallmenningen var falt bort, mens lagmannsretten avsa dom for at det fortsatt lå slik virkesrett til eiendommen. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten og sluttet seg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse. Høyesterett uttalte at eiendommen fortsatt hadde beholdt sin karakter av å være jordbrukseiendom, og at bestemmelsen om bortfall av virkesrett i Statsallmenningsloven (1992) § 2-6 første ledd nr. 2 ikke kunne få anvendelse. De 12 daa dyrket jord lå velarrondert i en sammenhengende teig og grenset inn mot jordbruksareal som tilhørte andre bruk, og som ble drevet på tilsvarende måte. Virkesretten var heller ikke falt bort etter § 2-6 første ledd nr. 1 b. For Høyesterett var opplyst at grasproduksjonen i et normalår samlet for 2 årlige slåtter utgjorde ca. 80 rundballer á 500 kg, og at denne produksjonen kunne vinterfore 25-30 sauer. Lagmannsretten hadde i sin dom fremholdt at hva som var normal jordbruksmessig drift, måtte bedømmes etter forholdene i trakten. Grasproduksjon var etter det opplyste den normale driftsform i dette området. Det kunne ikke kreves at jorda ble bearbeidet mer enn hva som var nødvendig for lønnsom drift. Det kunne således ikke kreves at jorda årlig ble pløyd og tilsådd, idet dette ved grasproduksjon ville være helt uhensiktsmessig og ulønnsomt. Høyesterett sluttet seg til dette og til lagmannsrettens konklusjon om at jordbruksdriften etter dette ikke kunne sies å være nedlagt.
Saksgang:	Gauldal herredsrett Nr. 98-00138 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-826 A - Høyesterett HR-2000-01146, sivil sak, anke
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Johnny Johansen - til prøve) mot Jan Inge Leraand (advokat Knut Røstum)
Forfatter:	Flock, Frisak, Skoghøy, Gussgard, Holmøy
Lovhenvisninger:	Statsallmenningsloven (1992) §2-6, §2-1, §2-21, §2-7, Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §180, Fjelloven (1920), Fjelloven (1975) §1, §2, Bygdeallmenningsloven (1992) §2-6

Dommer Flock: Saken gjelder bortfall av virkesrett i statsallmenning for en eiendom hvor det hevdes at jordbruksdriften er blitt liggende nede i et sammenhengende tidsrom av 5 år, jf. statsallmenningsloven §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b, som er likelydende med §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b i bygdeallmenningsloven om bortfall av bruksrett i bygdeallmenning.

Eiendommen Lesethaugen, gnr. 230 bnr. 1 og 2 i Holtålen, har et samlet areal på henimot 50 daa. Av dette er 12 daa fulldyrket maskinjord. Det resterende areal har tidligere vært benyttet til kulturbeite og er nå gjengrodd med skog. Eiendommen var bebodd frem til 1993. Den dyrkede marka har fra midten av 1970-tallet vært leid bort til gårdbrukere i bygda. Eiendommen eies i dag av Jan Inge Leraand, som har arvet den etter sin onkel, og som benytter den som fritidsbolig.

I 1996 og 1997 var virkesretten i Haltdalen statsallmenning under vurdering fra allmenningsstyrets side for noe over 30 eiendommer. Vedtak om bortfall ble for denne eiendom truffet av Statskog SF og allmenningsstyret i fellessskap, etter bestemmelsene i statsallmenningsloven §2-21 første ledd. Etter at Leraand forgjeves hadde påklaget vedtaket til Landbruksdepartementet, tok han ut stevning mot staten v/Landbruksdepartementet ved Gauldal herredsrett som 29. juni 1999 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Gnr 230 bnr 1 i Holtålen har ikke virkesrett i Haltdalen statsalmenning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Leraand anket dommen til Frostating lagmannsrett som 13. juni 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Til eiendommen Lesethaugen gnr 230, bnr 1 og 2 i Holtålen kommune ligger virkesrett i Dragås/Haltdal søndre statsallmenning.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Jan Inge Leraand 92.000 - nittitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for de tidligere retter, viser jeg til dommene.

Staten v/Landbruksdepartementet har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Saken står så vel i faktisk som i rettslig henseende i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, staten v/Landbruksdepartementet, har i hovedtrekk anført:

Ved vurderingen av spørsmålet om jordbruksdriften på eiendommen er nedlagt, jf. statsallmenningsloven §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b, har lagmannsretten ensidig lagt vekt på at jorda har vært drevet på en måte som er vanlig ved grasproduksjon i bygda. Spørsmålet må vurderes på et langt bredere grunnlag. Om virkesretten i allmenningen er falt bort etter denne bestemmelsen, må bero på en helhetsvurdering hvor de momenter som er fremhevet som kjennetegn for jordbrukseiendommer i lovens §2-1 annet ledd, må vektlegges. Særlig fremheves at lagmannsretten overhodet ikke har lagt vekt på den omstendighet at driften av eiendommen bare innbringer eieren kr 1.000 årlig i leievederlag. Hva driften innbringer leieren er på den annen side ikke avgjørende. Spørsmålet om jordbruksdriften er nedlagt må videre vurderes i lys av den utvikling som gjennom årene har skjedd innenfor landbruksnæringen. Selv om eiendommen tidligere naturlig kunne betegnes som en jordbrukseiendom, er dette ikke dekkende for dagens situasjon med utleie av jorda og fritidsbruk av husene.

Kravet om bortfall kan også bygges på bestemmelsen i statsallmenningsloven §2-6 første ledd nr. 2. Det vises til Høyesteretts dom av 9. februar 2001 i saken om Gran Almenning (Rt-2001-213). Høyesterett fremhevet der at en omdisponering av en eiendom ikke bare kunne skje ved fysiske endringer, og at «vurderingen av om en eiendom tilhører jordbruket må - i samsvar med rettspraksis - skje ut fra forholdene i dag».

Lagmannsrettens fortolkning av bortfallsregelen i §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b er preget av at retten uriktig stiller spørsmål ved lovgiverens adgang til å frata en eiendom allmenningsrett ervervet ved alders tids bruk som følge av at driften har ligget nede i en femårsperiode. Lagmannsretten har ved dette gitt denne bortfallsregelen et for snevert innhold. Femårsregelen er fastsatt for å skape klarhet i en tidligere uklar rettstilstand rundt spørsmålet om bortfall av allmenningsrett. Uansett det særlige rettsgrunnlag som allmenningsretten bygger på, må en slik regulering ligge innenfor lovgiverens kompetanse.

Lagmannsrettens rettsanvendelse er også i strid med lovens forarbeider og den rettspraksis som loven bygger på. En drift som utelukkende består i høsting, uten at det skjer noen normal bearbeidelse av jorda, er ikke jordbruksdrift i statsallmenningslovens forstand, jf. Ot.prp.nr.37 (1991-1992) side 43, hvor det siteres fra NOU 1985:32 Revisjon av almenningslovgivningen side 45. Selv om driften av Lesethaugen som følge av gjødsling må kunne sies å være noe mer ressurskrevende enn en ren høsting, er det likevel tale om en svært lite intensiv drift. Det erkjennes at eiendommen med sine 12 daa dyrket jord er større enn de eiendommer som ved Høyesteretts dommer gjennom årene har mistet sin allmenningsrett. Men arealet alene kan ikke være avgjørende.

Det er ikke holdepunkter i lovforarbeidene for at loven skulle gjøre det lettere å beholde virkesretten for eiendommer hvor jordbruksdriften er blitt liggende nede. Tvert imot uttales det i NOU 1985:32 side 45 at det for å beholde virkesretten bør kreves mer i retning av aktiv jordbruksmessig drift ved praktiseringen av §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b enn for å beholde bruksretter i statsallmenning etter fjelloven.

Det erkjennes at det ikke er avgjørende for spørsmålet om bortfall at driften forestås av andre enn eieren. Men en slik drift innebærer vanligvis, som i dette tilfelle, at avlingen anvendes til husdyrhold på en annen eiendom enn der den høstes. Fundamentet for allmenningsretten er eiendommens behov ved jordbruksdrift. Slik denne eiendommen drives er behovet ikke lenger til stede. Totalt er således utleie av jorda med på å svekke eiendommens karakter av å være en jordbrukseiendom.

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Jan Inge Leraand, har i hovedtrekk anført:

Eiendommens fortsatte virkesrett i allmenningen bygger på to hovedanførsler: Eiendommen har fremdeles karakter av å være en jordbrukseiendom slik dette begrepet brukes i statsallmenningsloven §2-1, og jordbruksdriften er ikke nedlagt, jf. §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b.

I lovforarbeidene ble foreslått arealgrenser for dyrket mark på 10 daa for erverv og på 5 daa for bortfall av virkesrett. Selv om disse grensene ikke ble lovfestet, er de likevel illustrerende for hvilke tanker man gjorde seg om eiendomsstørrelsen.

Med sine 12 daa lettdrevet maskinjord beliggende i et landbruksområde er Lesethaugen klart en jordbrukseiendom i den forstand dette begrepet benyttes i statsallmenningsloven §2-1. Det er ikke riktig å legge vekt på at eieren ved utleie bare oppnår et årlig vederlag på kr 1.000. Det følger av forarbeidene til statsallmenningsloven at en eiendom er allmenningsberettiget selv om driften er overlatt til andre. Det er for øvrig i økende grad vanlig at jordbruksarealer i denne størrelsesorden drives av andre enn eieren, og våre myndigheter har gjennom ulik lovgivning lagt forholdene til rette for at jordbruksjord blir holdt i hevd ved en slik driftsform. Det erkjennes at en jordbrukseiendom for å være allmenningsberettiget må ha et visst produksjonsgrunnlag som skiller eiendommen fra et tomtebruk. Men ved utleie er det den produksjon som leietakeren skaper ved sin jordbruksdrift på eiendommen som er avgjørende. Det var derfor korrekt av lagmannsretten ikke å legge noen vekt på det relativt beskjedne årlige beløp som betales til eieren.

Det erkjennes også at eiendommens aktuelle behov for virkesrett i allmenningen neppe overstiger materialer for å oppfylle det gjerdehold som eieren fortsatt har. Over tid kan behovet svinge, og i allmenningsretten må man holde seg til de lange tidsperspektiver.

Ved tolkningen av §2-6 første ledd nr 1 bokstav b har lagmannsretten korrekt stilt spørsmål ved lovgiverens adgang til å frata en eiendom allmenningsrett ervervet ved alders tids bruk som følge av manglende eller begrenset drift i en femårsperiode. Uansett kreves det klare bevis for at en slik rett er falt bort. Bestemmelsen bør harmoniseres med reglene i fjelloven §2 annet ledd om bortfall av bruksrett i statsallmenning, hvor det skal meget til før en eiendom mister sin bruksrett. Men selv om det skulle være riktig at §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b stiller strengere krav til fortsatt drift for å unngå bortfall av virkesretten enn hva som er tilfelle for bortfall etter fjelloven, har lagmannsretten korrekt kommet til at kravene er oppfylt for Lesethaugens vedkommende. Grasproduksjon er den vanlige driftsmåte i dette område, og jorda har vært og blir fortsatt bearbeidet så langt det er nødvendig for lønnsom drift.

Jan Inge Leraand har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Jan Inge Leraand tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan gis medhold.

Det ble foretatt en omfattende revisjon av lovgivningen om allmenninger ved bygdeallmenningsloven og statsallmenningsloven av 19. juni 1992 nr. 59 og nr. 60. Lagmannsretten påpeker i sin dom at denne lovgivningen frem til da var spredt i mange lover og bestemmelser av lovs kraft. Om denne historiske bakgrunn heter det videre i dommmen:

«De eldste og viktigste bestemmelser sto i Chr. V Norske Lov av 1687 (NL). Bestemmelsene der svarte i hovedsak til bestemmelsene i landskapslovene - Frostatingsloven og Gulatingsloven - som igjen, er det antatt, i stor utstrekning var en kodifikasjon av eldre, muntlig overleverte rettsregler. Grunntrekkene i NL bygde således på eldgammel rettstradisjon. Lovstedene var imidlertid gitt ny utforming.

I tiden etter NL ble det til forskjellige tider gitt en del resolusjoner, forordninger, reskripter og lignende. Noen av disse befattet seg med enkelte sider av allmenningsretten, mens andre alene hadde lokal rekkevidde. Nye lovbestemmelser av noen særlig betydning for allmenningsretten ble først gitt ved lov inneholdende bestemmelser om almindingsskove av 12. oktober 1857 og lov om skovvæsenet av 22. juni 1863. Som tittelen angir, gjaldt disse alene skogsdriften i allmenningene. Lovene berørte imidlertid ikke spørsmålet om hvem som har rett til hogst. Ved fjelloven av 12. mars 1920, ble det gitt bestemmelser for all annen bruk i statsallmenningene enn hogst. Fjelloven av 1920 ble avløst av gjeldende fjellov av 6. juni 1975 nr. 31. Denne gjelder i likhet med den tidligere ikke skogsdrift i statsallmenningene, jf. lovens §1 tredje ledd.

Bygdeallmenningsloven inneholder et samlet regelverk for disse allmenninger, derunder bestemmelser om retten til hogst. Statsallmenningsloven inneholder bestemmelser om forvaltning og administrasjon av skogsdriften i statsallmenningene og nærmere bestemmelser om hogstretten. De øvrige bruksretter i statsallmenningene reguleres fortsatt av fjelloven av 1975. I begge lovene av 19. juni 1992 er hogstrett kalt virkesrett.

Delvis på grunn av ordlyden i de gamle norske lover, derunder NL («en hver») har det fra enkelte hold vært antatt at i tidligere tider kunne alle og enhver innen et bygdelag utøve bruk i den tilliggende allmenning. Med tiden ble det imidlertid fastslått av domstolene at retten til hogst, beite, seterdrift o.l. tilligger alene jordbrukseiendommer. For så vidt vises særlig til Rt-1891-313, Rt-1904-559 og Rt-1914-35. Retningslinjer for hva som må kreves for at en eiendom i allmenningsrettslig forstand kan betraktes som en jordbrukseiendom, er også søkt trukket opp gjennom rettspraksis. Om dette vises særlig til Rt-1914-35, Rt-1923-298, Rt-1938-100, Rt-1947-147 og Rt-1960-313. I Rt-1914-35 resymerer førstvoterende sin oppfatning slik:

«at enhver i bygdelaget liggende eiendom, forsaavidt og saa længe den efter sin beskaffenhet og benyttelse maa ansees som tilhørende jordbruket, har bruksrett i den bygdelaget tilliggende almenning, selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det væsentlige avgir tilstrækkelig til en families underhold - mens saadan bruksrett ikke tilkommer den eiendom - stor eller liten - som efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anden anvendelse ikke kan henregnes til de landeiendommer, hvorpaa drives jordbruk».»

Bestemmelsene om bortfall av virkesrett i statsallmenningsloven §2-6 første ledd lyder slik:

«Virkesretten faller bort:

1. Hvis jordbruksdriften på eiendommen blir lagt ned, og

a) jorden tas i bruk til annet formål, eller

b) blir liggende nede i et sammenhengende tidsrom av fem år.

2. Hvis eiendommen ved frasalg, annen frivillig avståelse, ekspropriasjon eller omdisponering mister sin karakter av jordbruk etter §2-1 annet ledd.»

Lovens §2-1 om vilkår for virkesrett, som det vises til i §2-6 første ledd nr. 2, lyder slik:

«Rett til trevirke (virkesrett) i statsallmenning ligger til jordbrukseiendommer innen det bygdelag som fra gammel tid har utøvd virkesrett i allmenningen.

Med jordbrukseiendommer forstås eiendommer som etter dyrket areal, beliggenhet, bebyggelse og bruk har karakter av jordbruk. For bureisingsbruk stilles ikke krav om eksisterende bebyggelse.»

Det sentrale spørsmål i denne saken er om virkesretten er falt bort som følge av at jordbruksdriften er blitt liggende nede i et sammenhengende tidsrom av 5 år, jf. lovens §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b. Staten har som nevnt også gjort gjeldende at eiendommen ved omdisponering har mistet sin karakter av å være en jordbrukseiendom, jf. lovens §2-6 første ledd nr. 2, og jeg finner det hensiktsmessig først å gjøre rede for mitt syn på denne anførselen.

Slik jeg ser det, er det denne bestemmelsen i nr. 2 som er den alminnelige regel om bortfall av virkesrett. Den knytter an til vilkårene for allmenningsrett i §2-1, og fastsetter at dersom eiendommen av de grunner som nevnes, mister sin karakter av jordbrukseiendom, faller virkesretten bort. Bestemmelsen viderefører tidligere rettstilstand om bortfall av virkesrett.

Bestemmelsen i nr. 1 bokstav a har etter min mening neppe noen vesentlig betydning ved siden av omdisponeringsalternativet i nr. 2. Bestemmelsen i nr. 1 bokstav b har derimot selvstendig betydning og må - som fremholdt i forarbeidene og av lagmannsretten - ses på som en nyskapning. Etter denne bestemmelsen faller virkesretten bort dersom jordbruksdriften blir nedlagt og blir liggende nede i 5 år. Dette gjelder selv om eiendommen i og for seg fortsatt har karakter av jordbrukseiendom, f.eks. ved at den blir liggende brakk.

Det fremgår av lovforarbeidene at lovens bestemmelser om virkesrett bygger på «gjeldende rett fastslått ved rettsavgjørelser», jf. Ot.prp.nr.37 (1991-1992) side 39, og lovteksten i §2-1 annet ledd er basert på den presisering som ble gitt av Høyesterett i Rt-1914-35 flg., og som er inntatt i sitatet foran fra lagmannsrettens dom.

Det er uomtvistet at Lesethaugen i lang tid har hatt allmenningsrett i statsallmenningen. De nåværende bygninger på eiendommen - våningshus, stabbur og driftsbygning - er oppført på slutten av 1800-tallet, men bosetningen er atskillig eldre. Eiendommen ble drevet av eieren med hest, kyr og sauer frem til midt på 1970-tallet. Etter den tid ble den dyrkede marka leid bort til en gårdbruker i bygda. De nåværende leietakere har kontrakt på 10 år fra 1997 for kr 1.000 pr. år. I dag er eiendommen ubebodd. Nåværende eier har som nevnt arvet eiendommen etter sin onkel og benytter den til fritidsbruk. Lagmannsretten uttaler etter å ha befart eiendommen at bygningene er utidsmessige, men de er godt tatt vare på.

Jeg finner det klart at eiendommen ved den endring som har skjedd etter at eierens egen jordbruksdrift opphørte, fortsatt har beholdt sin karakter av å være en jordbrukseiendom, jf. lovens §2-1 annet ledd. §2-6 første ledd nr. 2 kan derfor ikke få anvendelse. Ved siden av bruken, som jeg kommer tilbake til, er de sentrale momenter her omfanget av eiendommens dyrkede areal og dens beliggenhet. Omfanget av det dyrkede areal er allerede nevnt. Den dyrkede jorda ligger velarrondert i en sammenhengende teig, lett skrånende nordover mot Gaula, og den grenser inn mot jordbruksareal som tilhører andre bruk, og som etter det opplyste drives på tilsvarende måte. Hele dette området er igjen en del av et noe større jordbruksområde som dannes av de flate partier på begge sider av elven langs denne strekningen av Gaula. Området ligger opp mot 300 m over havet og er i kommuneplanen for Holtålen kommune avsatt til LNF-område (landbruks- natur- og friluftsområde). Eiendommen har dermed en helt annen karakter enn de eiendommer som Høyesterett behandlet i Rt-1985-62 (Eidsvoll Almenning) og i dom avsagt 9. februar 2001 (Gran Almenning) (HR-2000-301-A).

Jeg går etter dette over til spørsmålet om bortfall av virkesretten etter bestemmelsen om nedlagt jordbruksdrift i §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b. Situasjonen synes å ha vært relativt uendret i den tid som er gått etter at eieren selv la ned driften. Som jeg kommer tilbake til, har vi de mest dekkende opplysninger om driften etter at de nåværende leietakere overtok i 1997, og partene synes ikke å være uenige om at vurderingen av spørsmålet om bortfall kan knyttes til opplysningene fra denne perioden.

Om bruken heter det i lagmannsrettens dom:

«Leietakerne har hele tiden anvendt jorda i sin helhet til grasproduksjon og forbrukt fôret ved husdyrhold på eget driftssenter. Etter at det i Rønnings leietid ble gått over til bruk av silo, har leierne tatt to årsavlinger og deretter avbeitet gjenveksten (nylåen). Rønning, som alene drev med sau, pløyde aldri jorda på Lesethaugen i sin helhet. Han foretok bare igjensåing av mindre arealer som var blitt skadet ved isbrann. Han gjødslet imidlertid godt med kunstgjødsel (ca 50 kg. pr. da), og han har som vitne forklart at han fikk like stor avling på Lesethaugen som på sitt hjemmejorde. Herrene Greni, som har et driftsopplegg med melkekyr, fringsyr og sau, pløyde hele den dyrkede mark allerede høsten 1997. Bjørn Greni har forklart at det nå årlig gjødsles både med naturgjødsel og kunstgjødsel, og at det i [det] hele foretas normal drift med grasproduksjon på Lesethaugen. Under befaringen kunne man tydelig se at det foregår god grasproduksjon der. Den dyrkede mark fremsto å være i god jordbruksmessig hevd.»

Under ankeforhandlingen for Høyesterett har Leraands prosessfullmektig på spørsmål fra retten gitt enkelte supplerende opplysninger om driften. I et normalår utgjør grasproduksjonen samlet for de to årlige slåtter ca 80 rundballer 500 kg. Produksjonen er opplyst å vinterfôre 25 - 30 sauer.

Staten v/Landbruksdepartementet har gjort gjeldende at den drift av jorda som har skjedd etter at eierens egen drift ble avsluttet, innebærer en nedleggelse av driften som må føre til bortfall av virkesretten etter §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b. Man støtter seg særlig til uttalelser i Ot.prp.nr.37 (1991-1992), hvor departementet på side 43 drøfter hvor mye som skal til før jordbruksdriften må anses for å være nedlagt eller være liggende nede. Departementet slutter seg her til de synspunkter som fremkommer i NOU 1985:32 side 45, og hvor det blant annet heter:

«Etter utvalgets mening bør ren høstingsbruk ikke være tilstrekkelig til at en eiendom anses å være i jordbruksmessig drift. Jordbruksdriften bør med andre ord anses nedlagt og som liggende nede etter §2-7 når og så lenge det ikke foretas normal jordbearbeiding på de dyrkede arealer, og tilsvarende for beitemark som ikke lenger gjødsles og hegnes. ... Skal det søkes gitt generelle kriterier, bør prinsippet etter utvalgets mening være at det for mindre eiendommer bør kreves at mesteparten av den dyrkede jorda er i ordinær jordbruksmessig drift, for større eiendommer (familiebruk og derover) at driften klart har karakter av erverv og ikke begrenser seg til hobbydyrking av produkter til familiens eget behov.»

Henvisningen i sitatet til §2-7 gjelder den bestemmelse som senere ble lovens §2-6.

Ved bedømmelsen av driften av Lesethaugen i forhold til lovens krav, heter det videre i lagmannsrettens dom:

«Hva som er normal jordbruksmessig drift, derunder «normal jordbearbeiding» som det heter i lovforarbeidene, må bedømmes etter forholdene i trakten. Det må ses hen til hva som er vanlig driftsmåte der, og hva som i relasjon til driftsmåten, må karakteriseres som normal jordbearbeiding av de arealer som inngår i produksjonen. Ringleder i Gauldal forsøksring, sivilagronom Esten Midtaune, har som vitne forklart at i Haltdalen dreier det seg i all hovedsak om grasproduksjon til bruk ved husdyrdrift med ku og sau. På de jordbruksarealer som inngår i produksjonen, dreier det seg ikke om intensiv drift med raske omløp. En del har funnet det tjenlig å drive med gammeleng, slik at arealer ikke har vært pløyd i løpet av de siste 20 år. Det forekommer imidlertid omløpsperioder ned til fem - seks år.

På grunnlag av de fremkomne opplysninger og med støtte i agronomens uttalelser finner lagmannsretten at jordbruksdriften på eiendommen Lesethaugen ikke kan anses for nedlagt i henhold til kriterier angitt i forarbeidene til statsallmenningsloven §2-6. Når det i anledning av grasproduksjonen er foretatt arbeid og brukt midler til gjødsling, har det ikke dreid seg om ren høstingsbruk. I denne forbindelse er det grunn til å merke seg at det etter forarbeidene synes å være tilstrekkelig at beitemark gjødsles og hegnes. I forarbeidene er det ikke antydet hva det siktes til med jordbearbeiding. Etter lagmannsrettens mening kan det i alle fall ikke kreves mer enn hva som er nødvendig for lønnsom drift. Som foran nevnt, må det ses hen til vanlig driftsmåte i distriktet, og jordbruksdriften på den dyrkede mark på Lesethaugen har både hva omfang og kvalitet angår vært i samsvar med denne. All dyrket mark på småbruket, som klart har karakter av jordbruk, jf. lovens §2-1, annet ledd, må sies å være i ordinær jordbruksmessig drift, og det gis tilskudd til jordbruksdriften der, kalt areal- og kulturlandskapstillegg. Leif O. Rønning som utelukkende drev med sau, fant det ikke i sin leietid nødvendig med pløying og tilsåing i større utstrekning enn foran nevnt. Det tilføyes at årlig pløying og tilsåing, ..., ved grasproduksjon vil være helt uhensiktsmessig og ulønnsomt.»

Jeg er enig i den tolkning og anvendelse av bortfallsbestemmelsen i §2-6 første ledd nr. 1 bokstav b som lagmannsretten her gir uttrykk for.

Staten har fremholdt at eiendommens avkastning for eieren må tillegges betydning ved vurderingen av spørsmålet om allmenningsretten er bortfalt. Den omstendighet at denne driften i vår sak kun gir eieren et årlig vederlag på kr 1.000, kan imidlertid ikke tas til inntekt for at eiendommen ikke lenger skal beholde sin allmenningsrett. Som det fremgår av det jeg tidligere har sagt, gir beløpet i dette tilfelle heller intet dekkende uttrykk for de jordbruksmessige interesser som er knyttet til driften av eiendommen. I forhold til spørsmålet om allmenningsrett, er det disse interesser som må være avgjørende, og ikke i hvilken grad interessen ligger hos den aktuelle eier eller hos andre.

Jeg finner etter dette ikke grunn til å gå inn på de øvrige spørsmål som partene har reist.

Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg er også enig i saksomkostningsavgjørelsen.

Jeg finner at Leraand bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningsbeløpet utmåles i overensstemmelse med omkostningsoppgaven til kr 98.413, hvorav kr 92.000 gjelder salær.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til Jan Inge Leraand 98.413 - nittiåttetusenfirehundreogtretten - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av Høyesteretts dom.

Dommer Frisak: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til Jan Inge Leraand 98.413 - nittiåttetusenfirehundreogtretten - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av Høyesteretts dom.