HR-2001-531 - Rt-2001-568
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-23 |
| Publisert: | HR-2001-00531 - Rt-2001-568 (111-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kringkasting |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om å nekte adgang til å radiokringkaste opptak fra hovedforhandling i straffesak. |
| Saksgang: | Nes herredsrett - Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00531, straffesak, kjæremål |
| Parter: | P4 Radio Hele Norge ASA (advokat John S. Gulbrandsen) |
| Forfatter: | Lund, Coward, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §126, §129, §130, §131, §131a, Straffeprosessloven (1981) §377, §385, Menneskerettsloven (1999) §2, §3, EMKN A10, EMKN A13 |
Kjæremålet gjelder beslutning om å nekte adgang til å radiokringkaste opptak fra hovedforhandlingen i en straffesak.
P4 Radio Hele Norge ASA (P4) søkte 5. mars 2001 om tillatelse til å radiokringkaste hele eller deler av hovedforhandlingen i den såkalte Orderudsaken som behandles ved Nes herredsrett fra 18. april 2001. Søknaden ble mottatt av sorenskriveren i Nes 26. mars, og sorenskriveren sendte samme dag telefaks til P4 med slikt innhold:
«SØKNAD OM KRINGKASTING
Orderudsaken avslås herved.
Ingen får slik tillatelse».
P4 påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett, på grunn av saksbehandlingsfeil, og anmodet lagmannsretten om å treffe ny avgjørelse i medhold av straffeprosessloven §385 annet ledd. Eidsivating lagmannsrett avsa 4. april 2001 kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet avvises».
Det fremgår av kjennelsen at lagmannsretten har vurdert og forkastet P4s anførsler knyttet til saksbehandlingen i herredsretten. Når det gjelder realiteten, har imidlertid lagmannsretten kommet til at beslutningen etter sin art er uangripelig og således ikke kan prøves ved kjæremål.
P4 har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har forstått straffeprosessloven §377 uriktig når den har lagt til grunn at beslutningen om å nekte radiokringkasting er uangripelig etter sin art. Retten har i sin begrunnelse bygget på uttalelser fra Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, 2. utgave side 913, som viser til avgjørelsen i Rt-1955-1257. Denne avgjørelsen gjaldt imidlertid spørsmålet om referatforbud utenfor hovedforhandling hvor avgjørelsen ble truffet under rettsmøte, og kan ikke sies å ha direkte betydning for spørsmålet om beslutningen om å nekte radiooverføring av «Orderudsaken» kan påkjæres. Hensynet til rettsmøtets fremdrift gjorde seg gjeldende med en annen styrke i 1955-kjennelsen. P4 viser dessuten til at kjæremålsutvalget i Rt-1925-119 behandlet et kjæremål over en beslutning om innskrenkning i referatadgangen, uten at spørsmålet om avgjørelsen var uangripelig ble drøftet. Det er også vist til at beslutningen bør kunne overprøves fordi den retter seg mot en tredjeperson og ikke mot sakens parter.
Det er videre anført at adgangen til å påkjære beslutningen følger av menneskerettsloven §2, jf. §3 og Den europeiske meneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10 nr. 1 og 10 nr. 2, jf. artikkel 13. Beslutningen om å nekte radiokringkasting er et inngrep i friheten til å gjengi enhver offentlig tilgjengelig ytring gjennom et hvilket som helst medium, jf. EMK artikkel 10 nr.1. P4 erkjenner at det kan gjøres innskrenkninger i denne friheten etter EMK artikkel 10 nr. 2. Det følger imidlertid av EMK artikkel 13 at P4 må kunne benytte et effektivt rettsmiddel for å få prøvet om en slik innskrenkning er akseptabel etter EMK. Dersom avslaget på søknaden om radiokringkasting etter domstolsloven §131a ikke kan påkjæres, foreligger det ikke et slikt effektivt rettsmiddel, og det vil være i strid med EMK artikkel 13.
Subsidiært anføres det at beslutningen om å nekte radiooverføring uansett må kunne angripes på grunn av saksbehandlingsfeil. Det er kun den skjønnsmessige vurderingen etter domstolsloven §131a annet ledd som i tilfelle er uangripelig etter sin art. Det er vist til at herredsretten ikke har foretatt en konkret vurdering av søknaden fra P4, og at dette er en saksbehandlingsfeil som må medføre at beslutningen skal oppheves.
Det anmodes om at Høyesteretts kjæremålsutvalg selv treffer avgjørelse om å tillate radiokringkasting, jf. straffeprosessloven §385 annet ledd.
P4 Radio Hele Norge ASA har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet fremmes.
2. P4 Radio Hele Norge ASA gis tillatelse til å radiokringkaste fra hovedforhandlingen og domsavsigelse i sak 01-51 M i Nes herredsrett. Tillatelsen omfatter ikke radiokringkasting av avhør av sakens parter eller vitner».
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet hit prinsipalt gjelder lagmannsrettens avvisning av kjæremålet dit. P4 gjør gjeldende at beslutningen om ikke å tillate radiokringkasting av opptak fra hovedforhandlingen i Orderudsaken kan påkjæres, jf. straffeprosessloven §377, og menneskerettsloven §2 og §3 jf. EMK artikkel 13 jf. artikkel 10 nr. 1 og nr. 2. Utvalget har full kompetanse til å prøve spørsmålet.
Domstolsloven §131a setter forbud mot blant annet opptak for radio eller fjernsyn under forhandlinger i straffesaker, men åpner for at retten under hovedforhandlingen kan gjøre unntak fra forbudet når særlige grunner taler for det. Paragrafen er vedtatt opphevet ved lov 4. juni 1999 nr. 37, og dens innhold er innarbeidet i domstolsloven §131. Endringsloven er imidlertid ennå ikke satt i kraft på dette punkt. Verken domstolsloven §131a eller den nye §130 har bestemmelser om adgangen til å påkjære en beslutning etter paragrafen, og det har vært antatt at en slik beslutning ikke kan påkjæres, se Bøhn, Domstolloven side 401. Kjæremålsutvalget viser til at det ved lovendringen i 1999 ble tatt inn en uttrykkelig regulering av kjæremålsadgangen i domstolsloven §129 siste ledd siste punktum over referatforbud pålagt av retten etter paragrafens annet ledd, og i lovens §130 første og annet ledd over forbud mot offentliggjøring m.v. av en rettsavgjørelse. Den omstendighet at en tilsvarende bestemmelse om kjæremålsadgang ikke ble tatt inn i §131 i 1999-loven, taler for at en beslutning etter bestemmelsen ikke er ment å skulle kunne angripes ved kjæremål. P4 har imidlertid gjort gjeldende at kjæremålsadgang følger av straffeprosessloven §377, da beslutningen ikke er uangripelig. Utvalget finner ikke grunn til å drøfte forholdet mellom domstolsloven §131a (§131) og straffeprosessloven §377 nærmere, da det ved tolkingen av sistnevnte bestemmelse også må vurderes om en kjæremålsadgang i visse tilfeller kan følge av at det pretenderes krenkelse av en rettighet etter EMK.
Etter menneskerettsloven §2 nr. 1 gjelder blant annet EMK «som norsk lov». Ved tolking søkes en tilsynelatende motstrid mellom en inkorporert konvensjonsbestemmelse og annen norsk rett løst ved harmonisering, men ved motstrid mellom bestemmelser i konvensjoner og protokoller som er nevnt i menneskerettsloven §2, og annen norsk rett skal bestemmelsene i de i §2 oppregnede internasjonale instrumenter gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. §3. Bestemmelsen om forrang innebærer at norske domstoler må legge en konvensjonsbestemmelse til grunn dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart.
Etter EMK artikkel 13 skal enhver hvis rettigheter etter konvensjonen er krenket, ha en «effektiv prøvningsrett». Avgjørende for en slik prøvningsrett er at det pretenderes brudd på konvensjonen, og at pretensjonen er «arguable», se avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Silver mot UK, 1983, Serie A nr. 61 (EMD=REF00000162). P4 har anført at avslaget på søknaden om radiooverføring er et inngrep i dens rett etter EMK artikkel 10 nr. 1 til ytringsfrihet, jf. bestemmelsen om offentlig rettergang i artikkel 6 nr. 1. Det anføres at selv om inngrepet eventuelt kan rettferdiggjøres etter bestemmelsene i artikkel 10 nr. 2, har P4 krav på å få prøvet spørsmålet om konvensjonsstrid.
EMD har ikke, etter det utvalget er kjent med, gitt noen definisjon av hva som kreves for at en pretensjon om konvensjonsbrudd skal være «arguable», men har vurdert dette konkret i lys av de faktiske forhold i den enkelte sak og arten av rettsspørsmål som oppstår. Spørsmålet om forholdet mellom et krav om rett til rettsmiddel etter artikkel 13 og en pretensjon om brudd på en rettighet etter konvensjonen er behandlet av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i avgjørelsen Atkinson m.fl. mot UK 1987 EMK 13366 (EMD=REF00000594&D). To journalister og en avis hevdet at retten til å referere fra rettsmøter er beskyttet av artikkel 10 nr. 1. Kommisjonen la til grunn at referatforbud og lukkede dører var et inngrep i ytringsfriheten etter artikkel 10 nr. 1, men at referatforbud og lukkede dører i den konkrete saken var nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. artikkel 10 nr. 2. Klagerne gjorde videre gjeldende at manglende kjæremålsadgang i nasjonal rett var i strid med artikkel 13. Siden kommisjonen var kommet til at referatforbud og lukkede dører kunne godtas i den konkrete sak, forelå det imidlertid etter kommisjonens syn ikke noe «arguable claim», og retten til effektivt rettsmiddel etter artikkel 13 ble ikke ansett krenket. Kjæremålsutvalget nevner at denne måten å løse spørsmålet om rett til effektivt rettsmiddel etter artikkel 13 på er blitt kritisert i teorien, og vil anta at vil være best i samsvar med norsk prosessordning at det legges til grunn at det foreligger kjæremålsadgang dersom det pretenderes brudd på EMK og pretensjonen ikke fremstår som helt ubegrunnet.
Lagmannsretten avviste P4s kjæremål dit fordi det ikke forelå kjæremålsadgang. I kjennelsesgrunnene tar retten likevel standpunkt til den kjærende parts pretensjon om brudd på rettigheter etter konvensjoner:
«Selv om lagmannsretten således ikke kan gå inn i en realitetsvurdering når det gjelder avgjørelsen fra sorenskriveren i Nes, bemerkes likevel for ordens skyld at beslutningen ikke kan sees å være i strid med EMK. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon knesetter prinsippet om offentlighet rundt så vel sivile saker som straffesaker og angir i hvilke situasjoner dette prinsipp kan fravikes. Et avslag på søknad om radiokringkasting av hele eller deler av hovedforhandlingen i en straffesak kan imidlertid ikke sees som et brudd på offentlighetsprinsippet. Heller ikke kan det sees som et brudd på ytringsfriheten.
Kjæremålsutvalget er enig i det lagmannsretten her uttaler, og viser til at offentlighetsprinsippet i konvensjonens artikkel 6 nr. 1 skal sikre den demokratiske kontroll med domstolene, ikke publikums informasjonskrav, og at prinsippet er ivaretatt gjennom bestemmelsene om åpne dører og referatfrihet, jf. domstolsloven §126 og §131. Utvalget kan ikke se at forbudet i domstolsloven §131a første ledd mot blant annet opptak for radiooverføring fra en forhandling i en straffesak er i strid med retten til å motta og meddele opplysninger etter EMK artikkel 10. Det vises til at mediene ikke er utestengt fra, eller pålagt taushet om, forhandlingene. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er støtte i EMDs eller kommisjonens praksis for å tolke retten til ytringsfrihet slik at den gir rett til opptak for radio eller fjernsyn under forhandlinger i en straffesak. Avslutningsvis peker utvalget på at det i §131a annet ledd er åpnet adgang når særlige grunner taler for det, og etter å ha hørt partene, for retten til under hovedforhandlingen å gjøre unntak fra forbudet i første ledd.
Den kjærende part har subsidiært anført at beslutningen om å nekte radiooverføring kan angripes på grunn av saksbehandlingsfeil, da det bare er den skjønnsmessige vurderingen etter domstolsloven §131a annet ledd som i tilfelle er uangripelig etter sin art, og uttaler at herredsretten ikke foretok noen konkret vurdering av P4s søknad. Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsretten, selv om den avviste kjæremålet dit, i kjæremålsgrunnene vurderte herredsrettens saksbehandling, og kom til at det ikke forelå saksbehandlingsfeil.
Utvalget kan således ikke se at det her foreligger feil ved lagmannsrettens avgjørelse som kan ha innvirket på kjennelsens innhold.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at kjæremålet må bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.