HR-1995-49-K - Rt-1995-194
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-26 |
| Publisert: | HR-1995-00049-K - Rt-1995-194 (48-95) |
| Stikkord: | (Leieboerne i Hatleberg studenthjem-kjennelsen), Sivilprosess, Partsevne, Søksmålskompetanse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om "Leieboerne i Hatleberg studenthjem" i Bergen hadde partsevne og søksmålskompetanse i sak om gyldigheten av vedtak truffet av Statens pristilsyn. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1994-1894 K - Høyesterett HR-1995-00049 K, jnr 379/1994 |
| Parter: | Leieboerne i Hatleberg studenthjem (advokat Pål Mitsem) mot staten v/Administrasjonsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Forvaltningsloven (1967), Husleiereguleringsloven (1967) §19, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder spørsmålet om "Leieboerne i Hatleberg studenthjem" i Bergen har partsevne og søksmålskompetanse i sak om gyldigheten av vedtak truffet av Statens pristilsyn.
Leieboerne i Hatleberg studenthjem ved fullmektig Arne Tandstad reiste ved stevning av 14 februar 1994 til Oslo byrett søksmål mot staten v/Administrasjonsdepartementet med påstand om at vedtak av 2 desember 1993 truffet av Statens pristilsyn, Hordaland og Sogn og Fjordane distrikt, er ugyldig. I tilsvaret påstod staten prinsipalt saken avvist under henvisning til at saksøker manglet partsevne og ikke hadde rettslig interesse i søksmålet.
Oslo byrett avsa den 13 juli 1994 beslutning med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Staten v/Administrasjonsdepartementet påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 11 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises fra domstolene.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Det fremgår av kjennelsen at lagmannsretten la avgjørende vekt på at "Leieboerne i Hatleberg studenthjem" ikke ble ansett å oppfylle slike krav til organisasjon, rettslig status m.v. at den kan ha partsevne i saken. Lagmannsretten viste til kjennelse inntatt i Rt-1988-490.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten fremgår av byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse.
Leieboerne i Hatleberg studenthjem har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er anført:
Organisasjonsstrukturen for den kjærende part kan ikke karakteriseres som "løs" som lagmannsretten har betegnet den. Organisasjonsstrukturen er tilstrekkelig for det formål som søkes fremmet i saken. Det er i så henseende tilstrekkelig at de som er berørt kommer sammen til allmøter og treffer vedtak om å fremme en sak og engasjere en advokat. Avgjørelsen i Rt-1988-490 belyser ikke hvilke krav som må stilles til organisasjonen i det Høyesteretts kjæremålsutvalg var avskåret fra å prøve dette i medhold av straffeprosessloven §388.
Når det oppstilles et krav til selvstendig rettslig status, inviteres det i realiteten til et sirkelresonnement. Dersom partsevnen anerkjennes, ligger det i det at selvstendig rettslig status foreligger. Motsatt dersom partsevne ikke anerkjennes.
Dersom man ser på den kjærende parts selvstendige status i andre spørsmål enn det som foreligger til avgjørelse, kan det vises til at allmøtet har et budsjett, penger brukes til innkjøp av blant annet aviser for leieboerne, leieboerne har gjennom allmøtet kontakt med huseier og de har vært anerkjent som part i den forvaltningssak saken gjelder.
Det er usikkert i hvilken grad behovet for å anerkjennes som part bør være et kriterium. I tilfelle anføres at behovet i høy grad er til stede. Saken startet som forvaltningssak i begynnelsen av 1993. Dersom saken skal måtte føres gjennom flere instanser, kan den strekke seg over et visst antall år. Det må i høy grad være behov for at en slik sak reises av og følges opp av de som til enhver tid er leieboere, gjennom allmøter. Det ville være unaturlig om saken reises av personer som på et visst tidspunkt er leieboere, når leieforholdet kan være opphørt når den endelige avgjørelse foreligger, mens andre er kommet til uten at de er parter i saken.
Spørsmålet har en rettssikkerhetsmessig side. Det kan være grunn til å ha en liberal praksis i forhold til søksmål fra personer som har fellesskap i interesser innenfor begrensede felter, selv om det ikke foreligger en organisasjon i vanlig forstand.
Den utvikling man til dels har hatt på lovgivningssiden for eksempel når det gjelder miljøvern bør ha et motstykke innenfor 3 prosessretten på områder som ikke er lovregulert.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Leieboerne i Hatleberg Studenthjem tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Staten v/Aministrasjonsdepartementet har anført:
Partsevne og søksmålskompetanse (rettslig interesse) er vilkår som begge må være oppfylt for at retten skal kunne fremme foreliggende søksmål til realitetsbehandling. Enkelte juridiske forfattere har pekt på den nære sammenheng mellom partsevne og søksmålskompetanse, f eks Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage 134 flg og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer I 137 flg.
I visse tilfeller har domstolene i og for seg behandlet vilkårene om partsevne og søksmålskompetanse som to atskilte spørsmål, men likevel latt vurderingen av de to spørsmålene gli over i hverandre ved at standpunktet til om partsevne foreligger, har vært avhengig av om kravet om rettslig interesse er oppfylt. Et eksempel på en slik avgjørelse finner vi i Rt-1993-878 på 879 hvor kjæremålsutvalget gir uttrykk for at selv om et oppløst selskap etter omstendighetene "kan tenkes å ha partsevne, kan ikke utvalget se at det kan være grunnlag for det i saken her, hvor det fra selskapets side ikke kan ses å foreligge rettslig interesse".
Avgjørelsen synes å gi grunnlag for følgende konklusjon: Om partsevne og søksmålskompetanse foreligger, vil et stykke på vei bero på de samme momentene. Foreligger partsevne, synes det unødvendig å stille strenge krav til rettslig interesse for fremme av søksmålet. Og motsatt: Er det tvilsomt om partsevne foreligger, må det stilles desto strengere krav til den rettslige interessen.
En viss forkjell er det nok likevel når det gjelder hvilke argumenter som er relevante for avgjørelsen av spørsmålet om henholdsvis partsevne og søksmålskompetanse. Mye kan tale for at det bare er argumenter som har tilknyting til organisasjonen som sådan som er relevante for drøftelsen av om partsevne foreligger, mens argumenter som henviser til det materielle rettskrav som ønskes prøvet, får betydning i spørsmålet om den rettslige interessen er tilstede, jf Backer 135.
At kravet om rettslig interesse må oppfattes som en rettslig standard er forøvrig fremhevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved flere anledninger, jf f eks Rt-1980-569 og Rt-1982-1710.
Når disse rettslige betraktningene overføres til spørsmålet om leieboerne i Hatleberg studenthjem har partsevne, skal først bemerkes at begrepet ikke har noe klart anvendelsesområde så lenge vi befinner oss utenfor de lovregulerte tilfellene. Rettspraksis gir i slike situasjoner begrenset veiledning. Den praksis som finnes på området viser at avgjørelsen av om partsevne foreligger, må treffes i forhold til hva saken gjelder, jf Rt-1988-1161.
Etter statens oppfatning taler sammenslutningens løse organisasjonsstruktur mot at beboerne som gruppe gir partsevne. Alle beslutninger vedrørende sammenslutningen treffes gjennom allmøter.
Sammenslutningen er uten vedtekter. Et "medlemsskap" er uten forpliktelse for den enkelte beboer. Hovedinntrykket er at sammenslutningen er meget "konturløs" og mer å sammenligne med et velferdsutvalg slik også lagmannsretten har lagt til grunn.
I kjæremålserklæringen hevder kjærende part at leieboerne som gruppe ble betraktet som part i forvaltningssaken. Dette er ikke riktig: Av husleiereguleringsloven §19 fremgår at leietakerne skal anses som parter i husleiereguleringssaker. Det er liten grunn til å anta at distriktskontoret i Bergen ikke har overholdt denne bestemmelsen.
Trolig er praktiske hensyn forklaringen på at leieboerne er ført opp på den måten som er gjort i distriktskontorets avgjørelse. Det er vanlig å føre opp en samlebetegnelse for leieboerne når dette er mulig, isteden for å nevne alle, noe en ikke kan se at forvaltningsloven er til hinder for. Det var særlig nærliggende å gjøre det her, hvor distriktskontoret konkluderte med at leieforholdene i Hatleberg studenthjem ikke var omfattet av husleiereguleringsloven.
Noe reelt behov for å la sammenslutningen få partsevne, er det ikke.
Beboerne kan på egenhånd opptre som saksøkere i forhold til staten.
Saksøkerne kan i så fall opptre under en fellesbetegnelse uten at den enkelte deltaker er nevnt. Men en dom vil ikke være bindende i forhold til "sammenslutningen", bare i forhold til den enkelte deltaker. På den måten vil dommen rette seg mot dem som har den reelle interessen i søksmålet, nemlig den enkelte beboer ved studenthjemmet.
Ettersom det knytter seg tvil til spørsmålet om partsevne foreligger, blir problemet om sammenslutningen har den nødvendige tilknytning (søksmålskompetanse) til tvistegjenstanden.
Byretten skriver i sin beslutning på 8 at det ikke er til hinder for søksmål fra en organisasjon at saken kunne vært reist av et enkeltmedlem, jf Schei I 137 og Rt-1962-332 og Rt-1966-476.
Disse sakene gjaldt imidlertid spesielle rettsspørsmål. Det er derfor uklart hvor langt prejudikatvirkningene av disse avgjørelsene rekker.
Utgangspunktet i norsk rett synes imidlertid å være at en organisasjon/sammenslutning ikke vil kunne reise søksmål om rettigheter og plikter for enkeltmedlemmer selv om avgjørelsen vil ha prinsipiell interesse også ut fra de interesser og formål foreningen ivaretar, jf Schei I 137.
Foreliggende sak gjelder i realiteten størrelsen på den husleie den enkelte beboer skal betale til Studentsamskipnaden i Bergen og må derfor sies å gjelde forpliktelser som hviler på den enkelte beboer.
De saker hvor organisasjoner og sammenslutninger er ansett for å ha søksmålskompetanse, gjelder for en stor del spørsmål hvor enkeltmedlemmer neppe er berørt i en slik grad at de vil kunne gå til sak, jf Schei I 138 og de avgjørelsene han der refererer til.
Selv i slike saker har domstolene stilt strenge krav til søksmålskompetansen: Kompetanse til å anlegge søksmål forutsetter at organisasjonen er bærer av de interesser som søksmålet skal ivareta, jf f eks Altakjennelsen i Rt-1980-569.
Når det skal avgjøres hvilken interesser en organisasjon ivaretar, må det tas utgangspunkt i organisasjonens vedtekter og formål. I vår sak foreligger ingen vedtekter som gir beskjed om hvilken interesse sammenslutningen av leieboerne skal fremme.
Som allerede nevnt fremstår sammenslutningen som en velferdsforening som har beskjeftiget seg med beboernes velferdsinteresser, herunder innkjøp av aviser. Det er ikke lagt frem opplysninger om at sammenslutningen tidligere har beskjeftiget seg med beboernes økonomiske og rettslige forpliktelser. Ut fra den virksomhet sammenslutningen tidligere har drevet, er det ikke grunnlag for å hevde at det faller innenfor sammenslutningens formål å arbeide for en bedring av beboernes økonomiske kår. En følge av dette må da være at det ikke er påvist noen direkte sammenheng mellom søksmålet og de interesser sammenslutningen skal fremme.
Dette synspunkt munner ut i den konklusjon at det er tvilsomt om sammenslutningen har den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden til at søksmål kan reises. I tillegg kommer at det ikke er noe behov for å la sammenslutningen opptre med søksmålskompetanse ettersom beboerne selv kan anlegge søksmål i fellesskap, og da slik at en dom blir rettslig bindende for den enkelte beboer.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og staten v/Administrasjonsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalget har etter bestemmelsen i tvistemålsloven §404 første ledd nr 1 full kompetanse når lagmannsretten har avvist en sak fra domstolene fordi saksøker antas å mangle partsevne.
Det er ikke opprettet noen organisasjon som studenthjemmets leieboere aktivt må melde seg inn i. Det foreligger ingen vedtekter eller noe skriftlig grunnlag i annen form for en organisasjon. Det avholdes imidlertid allmøter blant leieboerne minst en gang pr semester. Her kan alle leieboere møte. Leieboerne tar seg av felles oppgaver som aviser i resepsjonen, treningsrom, filmkvelder, TVrom, videoklubb, billiardbord og solarium alt sammen typiske velferdstiltak. Det er opplyst at leieboerne har til rådighet en felleskasse (velferdskasse) i størrelsesorden 3.040.000 kroner. Det er ikke opplyst om midlene i felleskassen er brakt til veie ved kontingent fra beboerne eller stilt til rådighet av Studentsamskipnaden. For tilfelle av at det dreier seg om betaling av kontingent, savnes opplysninger om hva som er basis for beboernes plikt til å betale kontingent og hvor langt denne plikten i tilfelle går.
De opplysninger som foreligger om saksøker, viser således et løst formet fellesskap med sikte på å vareta leieboernes interesser når det gjelder felles velferdstiltak. Det foreligger ikke noe som viser at et allmøte blant beboerne har noe rettslig eller organisatorisk grunnlag for å opptre som saksøker på vegne av leieboerne på andre områder. Det er ikke noe som viser at felleskassen kan disponeres til dekning av saksomkostninger eller at allmøte med virkning for alle leieboere kan skrive ut kontingent til dekning av slike utgifter.
Kjæremålsutvalget tilføyer at det er åpenbart at det er ikke, slik den kjærende part hevder, "er tilstrekkelig at de som er berørt, kommer sammen til allmøter, og i allmøter treffer vedtak om å fremme en sak og engasjere en advokat".
Kjæremålsutvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at saksøker ikke har søksmålskompetanse i den foreliggende sak, og lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Motpartens krav om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Omkostningene settes til kr 2.000. Ansvaret for saksomkostningene må påhvile den som har opptrådt for domstolene, Arne Tandstad. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Kjennelsen er enstemmig.
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålutvalg betaler Arne Tandstad til staten v/Administrasjonsdepartementet 2.000 totusenkroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.