HR-1980-85 - Rt-1980-783

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-06-03
Publisert:	Rt-1980-783
Stikkord:	(Eidfjord Nord-dommen), Tingsrett, Vassdragsrettigheter, Erstatningsutmåling, Tilleggsvederlag
Sammendrag:	Saken gjaldt anke over fastsettelse av tilleggsvederlag relatert til fallrettigheter, skader og ulemper ved ny vassdragsregulering for en rekke grunneiere. Dissens: 3-2 (noen punkter)
Saksgang:	Høyesterett HR-1980-85, L.nr. 85/1980
Parter:	I. nr. 19/1979: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann) mot Kristin og Odd Leikvoll m.fl. (52 parter) (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) og Busete Sameie m.fl. (20 parter) (høyesterettsadvokat Erik Bryn). Hjelpeintervenienter: Ulvik kommune (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan), Eidfjord kommune (høyesterettsadvokat Erik Bryn) og Oddvin Raftevold m.fl. (4 parter) (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann). II. nr. 235/1979: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann) mot Magnus Sygnestveit og Henry Svahn (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan)
Forfatter:	Sinding-Larsen, Røstad, Michelsen, Mindretall: Kst dommer Syvertsen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §383, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, §16, §19, §3, Fjelloven (1920) §45, Merverdiavgiftsloven (1969) §14, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5

Dommer Sinding-Larsen: Ved kgl.res. av 18. mai 1973 ble det i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 fastsatt reguleringsbestemmelser og manøvreringsreglement for statsregulering av Osa, Sima og Bjoreie (Eidfjord Nord). Reguleringen medfører at en rekke elver blir avskåret og overført til felles magasiner for utnyttelse i kraftstasjon i Eidfjord. Kraftproduksjonen skjer der ved to selvstendige produksjonsenheter med egne magasiner, Sy-Sima og Lang-Sima.

Ved stevning av 30. august 1973 begjærte Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) skjønn ved Hardanger herredsrett etter vassdragsreguleringslovens §16 og §19 til fastsettelse av erstatninger og/eller tiltak for dem som ble berørt av reguleringen.

Etter Stortingets vedtak om samtykke til reguleringen av 6. april 1973, jfr. St.prp. nr. 3 (1972-1973) og Innst. S. nr. 206 (1972-1973) var det en forutsetning at det skulle utmåles erstatning for «skader og ulemper som reguleringen volder» også til bruk hvis rettigheter tidligere var solgt, likevel slik at det skulle gjøres fradrag for «tidligere gitte vederlag». Også fastsettelsen av disse tilleggsvederlag for tidligere salg - - i skjønnsbegjæringen og skjønnet omtalt som «konsesjonsvederlag» - - ble omfattet av skjønnsbegjæringen. Rekkevidden av Stortingets forutsetning var omtvistet, og Ullensvang kommune opptrådte under skjønnet som hjelpeintervenient for de saksøkte i dette spørsmål.

På grunn av skjønnets omfang ble det besluttet å dele

Side:785

behandlingen opp i flere etapper. For etappe I, som gjaldt anleggsskader, ble skjønn avhjemlet 5. april 1975, og overskjønn avhjemlet 25. og 26. mars 1977. Dette overskjønnet er nå rettskraftig.

Etappe II - - benevnt fallskjønnet - - omfattet de fleste av de elvestrekninger som går inn under reguleringen, de fradrag som i samsvar med Stortingets forutsetning skulle gjøres i erstatningene for tidligere solgte rettigheter og dessuten enkelte andre poster. Skjønn ble avhjemlet 30. juli 1976. Etter begjæring både fra NVE og grunneierne ble det holdt overskjønn. Eidfjord var i mellomtiden blitt skilt ut fra Ullensvang som egen kommune, og ved overskjønnet opptrådte Eidfjord kommune som hjelpeintervenient. Overskjønn ble avhjemlet 23. og 24. juni 1978.

Etappe III - - benevnt magasinskjønnet - - omfattet i det vesentlige grunn og rettigheter for anlegg av magasiner, men også blant annet enkelte fallstrekninger. Skjønn ble avhjemlet 21. mai 1977. Overskjønn, som ble holdt etter begjæring både fra NVE og de saksøkte, ble avhjemlet 11. og 12. juni 1979.

Det gjenstår fremdeles i alle fall to etapper av skjønnet.

NVE har påanket overskjønnet for både etappe II og etappe III. Overskjønnet for etappe II er også på ett punkt påanket av eierne av fire av de berørte eiendommer, Oddvin Raftevold, Solveig og Olav M. Tveit, Endre O. Sæd og Torstein J. Tveit. For en rekke av de øvrige grunneiere er det i tilsvaret til NVE's anke erklært aksessorisk motanke. Anken over overskjønnets etappe II er Høyesteretts ankesak nr. 19/1979. NVE's anke over overskjønnets etappe III gjelder to grunneiere, Olmod Sygnestveit, nå sønnen Magnus Sygnestveit som har overtatt eiendommen, og Henry Svahn. Dette er Høyesteretts ankesak nr. 235/1979. De to ankesaker er forent til felles behandling og pådømmelse. Også for Høyesterett opptrer Eidfjord kommune som hjelpeintervenient til støtte for grunneierne når det gjelder spørsmålet om tilleggsvederlag for tidligere solgte rettigheter. I tillegg har for Høyesterett Ulvik kommune gått inn som hjelpeintervenient på samme måte som Eidfjord kommune. For Høyesterett møter de fleste av grunneierne og Ulvik kommune med høyesterettsadvokat Bjørn Dalan som felles prosessfullmektig, mens høyesterettsadvokat Erik Bryn møter for Eidfjord kommune og for de øvrige grunneiere, som stort sett har eiendommer i området Sysenvatn-Vøringsfossen.

Jeg finner at det er hensiktsmessig å innlede med en oversikt over hva ankene og motankene gjelder, og i tilknytning til dette referere partenes påstander. Deretter behandler jeg de hovedspørsmål ankene gjelder, hver for seg, og refererer partenes anførsler i tilknytning til behandlingen av de enkelte spørsmål.

NVE har påanket overskjønnet i etappe II på fem punkter.

1. Overskjønnsretten har, under dissens fra formannen og en av skjønnsmennene, funnet at Stortingets forutsetning om tilleggsvederlag er slik å forstå at dette vederlag skal beregnes ikke bare på grunnlag av de skader og ulemper reguleringen medfører, men også på grunnlag av rene fallverdier. NVE hevder at det her foreligger en uriktig lovanvendelse, og at bare skader og ulemper skal tas med ved

Side:786

beregningen av tilleggsvederlaget. NVE viser til den begrunnelse som er gitt overskjønnsrettens mindretall, og til flertallet ved underskjønnet som kom til samme resultat som overskjønnsrettens mindretall.

2. Underskjønnet, som bare gav tilleggsvederlag på grunnlag av skader og ulemper, foretok ved fradragsberegningen en oppsplitting av de tidligere betalte vederlag, og beregnet fradrag bare på grunnlag av den del av det betalte vederlag som måtte antas å være vederlag for skader og ulemper. Ved overskjønnet, som gav tilleggsvederlag også for rene fallvederlag, ble fradragene beregnet på grunnlag av hele det tidligere betalte vederlag. NVE er enig i at det skal skje en oppsplitting ved fradragsberegningen dersom det bare gis tilleggsvederlag for skader og ulemper, og påstår derfor opphevelse også av fradragsberegningen dersom NVE gis medhold under ankepunkt 1. Ankemotpartene er enige i at fradragsberegningen da må oppheves. Fradragene er ikke fastsatt under de enkelte takstnummer, men under særskilte fradragsnummer.

3. Ved en rekke fallsalg er det avtalt at selgeren skal ha fri elektrisk kraft. NVE hevder at det foreligger uriktig lovanvendelse når det i overskjønnet er uttalt at NVE må dekke den elektrisitetsavgift og merverdiavgift som må betales av frikraftleveringen.

4. Det er i manøvreringsreglementet bestemt at det skal gå minst 12 m3/sek vann i Vøringsfossen i tiden 1. juni-15. september. NVE hevder at det er en feil når overskjønnsrettens flertall har lagt til grunn at også det vann som NVE må slippe i Vøringsfossen, er tatt med ved beregningen av fallverdiene. På dette punkt ankes også over saksbehandlingen, mangelfulle skjønnsgrunner.

5. Simadal Sameige, takst nr. 175, er eier både av Isdalsvatn og av oven- og nedenforliggende elvestrekning. NVE hevder at det er uriktig lovanvendelse når overskjønnsrettens flertall har tilkjent erstatning for fiske i Isdalsvatn i tillegg til full fallerstatning.

Den selvstendige anke fra Oddvin Raftevold m.fl. ved høyesterettsadvokat Dalan gjelder fradragsberegningen ved fastsettelsen av tilleggsvederlaget. Deres eiendommer er tidligere frasolgt rettigheter, og de omfattes således av Stortingets forutsetning om tilleggsvederlag. De påføres imidlertid så store skader og ulemper at de, selv om tilleggserstatningen kan beregnes også av fallvederlag, bare vil få skades- og ulempeerstatning. De mener at de tidligere betalte vederlag da må splittes opp, og at fradrag bare skal beregnes for en del av det. Den aksessoriske motanke gjelder samme spørsmål. Når de samlede skades- og ulempeerstatninger summeres etter at alle skjønnets etapper er avsluttet, kan det vise seg at skader og ulemper overstiger fallerstatningen for en rekke takstnummer. Hvor mange og hvilke takstnummer dette vil dreie seg om, kan ikke sies nå, og det påstås derfor opphevelse for samtlige nummer hvor det er fastsatt fradrag. NVE er ikke enig i at det skal skje oppsplitting av tidligere betalte vederlag under denne forutsetning, og påstår derfor overskjønnsrettens fradragsberegning stadfestet dersom NVE ikke får medhold i sin ankegrunn nr. 1.

I ankesak nr. 235/1979 gjelder NVE's anke to takstnummer:

Side:787

1. Takstnr. 155, Magnus Sygnestveit. Den prinsipale ankegrunn er den samme som er framstilt foran under 1 og 2 vedrørende ankesak nr. 19/1979. Subsidiært hevdes at Magnus Sygnestveit bare har en seterrett og ikke et «bruk», og at dette takstnummer faller utenfor tilleggsvederlagsordningen. Atter subsidiært hevdes at det bare er halvdelen av de fallretter som det her er gitt erstatning for, som er frasolgt hans setereiendom.

2. Takstnr. 280 a, Henry Svahn. Det er gitt erstatning for en hytte i statsallmenning som vil bli neddemmet. NVE hevder at Svahn ikke hadde noen rett til å ha hytta stående der, og at det derfor beror på uriktig lovanvendelse når overskjønnsrettens flertall har tilkjent erstatning for hytta.

NVE har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann, nedlagt slike påstander omfattende både ankesak nr. 19/1979 og nr. 237/1979:

«Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos ankemotpartene og hjelpeintervenientene in solidum.»

I motanken:

«Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos ankemotpartene og hjelpeintervenientene in solidum.»

I ankesak Oddvin Raftevold m.fl. - - Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

«Overskjønnet stadfestes så lant det er påanket.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos de ankende parter in solidum.»

Høyesterettsadvokat Hagemann har som supplement til påstandene framlagt en oppgave over hvilke takstnummer som berøres:

1. Konsesjonsvederlag for fall. Anke II, 10, 78 post 1). (Anke 11.9.1979 takstnr. 155).

Takstnr. 103, 103a, 104, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 118, 119, 120, 121, 122, 123, 124a, 125, 127, 135, 136, 137, 138, 139, 140, 141, 142, 143, 144, 145, 146, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 153, 155, 156, 156a, 157a, 157b, 158, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 165, 166, 166a, 190a, 192, 193a, 196, 198a, 199a, 201a, 202, 203, 204a. 205, 206a, 206b, 207a, 207b, 208a, 208b, 209a, 209b, 210, 211,212,213,214.

2. Fradrag i konsesjonsvederlagene. (Anke 11.10.1978 post 2). Fradragsnummer 1-50.

3. Fritak for merverdiavgift og el-avgift på frikraftlevering. (Anke 11.10.1978 post 3).

Side:788

Takstnr. 61, 62, 63, 66, 67, 68, 70, 76, 78, 79, 80, 82, 83, 85, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 113, 125.

4. Vannslipp til Vøringsfossen. (Anke 11.10.1978 post 4). Takstnr. 190a, 191, 192, 193a, 194a, 195, 196, 197a, 198a, 199a, 200a, 201a, 202, 203, 201a, 205, 206a, 206b, 207a, 207b, 208a, 208b, 209a, 209b, 210, 211, 212, 213,214,218, 221, 224a.

5. Fiskeerstatninger i Isdalsvatn . Anke 11.10.1978 post 5). Taksnr. 175.

6. Konsesjonsvederlagfor seterrett Olmod Sygnestveit. (Anke 11.9.1979). Takstnr. 155, med fradrag.

7. Erstatning for Henry Svahns hytte. Anke 11.9.1979). Takstnr. 280 a.»

Høyesterettsadvokat Dalan har på vegne av sine parter og Eidfjord kommune som hjelpeintervenient nedlagt slike påstander:

««1. Hardanger herredsretts overskjønn av 23. og 24. juni 1978 og 11. og 12. juni 1979 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

I ankesak Oddvin Raftevold m.fl. mot NVE og i motanken:

«1. Hardanger herredsretts overskjønn av 23. og 24. juni 1978 oppheves for de fastsatte fradrag nr. 1-50 i konsesjonsvederlagene bortsett fra fradragsnumrene 33, 43, 44 og 45 og hjemvises til ny behandling.

2. Oddvin Raftevold, Solveig og Olav M. Tveit, Endre O. Sæd, Torstein J. Tveit og ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

På vegne av hjelpeintervenienten, Ulvik kommune:

«Ulvik kommune tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

Høyesterettsadvokat Bryn har på vegne av sine parter og Eidfjord kommune som hjelpeintervenient nedlagt slike påstander:

«1. Hardanger herredsretts overskjønn av 23. og 24. juni 1978 stadfestes.

2. H.r.advokat Dalan's påstand i motanken tiltres.

3. De av meg representerte parter samt hjelpeintervenienten Eidfjord kommune tilkjennes saksomkostninger.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til skjønnsgrunnene for underskjønn og overskjønn.

For Høyesterett er det framlagt enkelte nye dokumenter.

Det er ikke holdt bevisopptak, men partene er enige om at det kan bygges på de vitneforklaringer som er referert i overskjønnet slik de der er gjengitt.

For noen takstnummer og fradragsnummer er det skjedd eierskifter. Partsforholdet for Høyesterett fremgår av rettsboken.

Side:789

Tilleggsvederlag for tidligere solgte rettigheter - - NVE's ankepunkt 1 og 2, anke fra Oddvin Raftevold m.fl. og den aksessoriske motanke.

Det er enighet mellom partene om at det, selv om det ikke foreligger et formelt konsesjonsvilkår, ved Stortingets tilslutning til St.prp. nr. 3 (1972-1973) og Innst. S. nr. 206 (1972-1973) ble satt som vilkår for regulering av Eidfjord-Nord at det skulle betales tilleggsvederlag for tidligere solgte rettigheter. Det er videre enighet om at tilleggsvederlaget skal betales både på grunnlag av reguleringsskader og utbyggingsskader, og om at Stortinget for en statsregulering kan fastsette vederlagsforpliktelser også utover de rammer som er trukket opp i vassdragsreguleringslovens §12 post 18. Uenigheten gjelder spørsmålet om tilleggsvederlag bare skal beregnes ut fra de skader og ulemper reguleringen påfører eiendommene, eller om det skal skje en ny beregning av vederlag også for selve fallverdiene.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen mener at overskjønnsrettens flertall tar feil når det er lagt til grunn at det skal gis tilleggsvederlag også for fallverdier. Det hevdes at mindretallets resultat er riktig. NVE kan også slutte seg til mindretallets begrunnelse. NVE har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for overskjønnsretten, og jeg viser til gjengivelse av anførslene der. Hovedpunktene i anførslene er:

Ordlyden i St.prp. nr. 3 (side 157 spalte 2) - - «erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder» - - viser at det er skader og ulemper det skal gis tilleggsvederlag for, ikke fallverdier. Det er ikke noe i den korrespondanse eller de uttalelser som ligger forut for departementets forslag, som viser at departementet har ment å foreslå tilleggsvederlag også for fallverdier. Det er riktig at det er framsatt krav om at det også skulle gis slikt tilleggsvederlag, men departementet har bare funnet å burde gå med på det subsidiære krav om at det i alle fall skulle gis tillegg på grunnlag av skader og ulemper.

Ved fortolkningen av vedtaket bør det også legges vekt på at departementet tidligere har brukt praktisk talt ordrett den samme formulering i forbindelse med reguleringstillatelsen for Sira-Kvina, se Rt-1972-1199, særlig side 1213-14 hvor ordlyden er gjengitt. Her var det helt klart at «skader og ulemper» ikke omfattet fallerstatninger.

Det foreligger heller ikke noe som viser at Stortinget har ment noe annet enn det som følger av ordlyden. Stortingsmann Verstos forklaring, som overskjønnsrettens flertall legger vekt på, viser ikke at Industrikomiteen har vurdert det spørsmål det nå er tvist om. Det må for øvrig anses i høy grad tvilsomt om det bør innhentes vitneforklaring fra et komitémedlem om hva komiteen har ment. Bak en komitéinnstilling kan det ligge flere ulike oppfatninger. Det er bare selve vedtaket det behøver være enighet om. De øvrige stortingsrepresentanter kan bare forutsettes å ha kunnskap om selve innstillingen og de trykte premisser. En forklaring fra et komitémedlem sier derfor ikke noe om hva Stortinget har ment. Når det gjelder momenter som det bør legges vekt på ved tolking av et stortingsvedtak som det foreliggende, vises ellers til Sira-Kvina-dommen, Rt-1972-1199,

Side:790

særlig side 1216.

Selv om Stortinget kan pålegge staten v/NVE plikt til å betale vederlag utover det som følger av vassdragsreguleringslovens §12 post 18, er det ved tolkingen av Stortingets vedtak rimelig å se hen til hva som følger av gjeldende bestemmelser. Etter den nevnte bestemmelse i vassdragsreguleringsloven kan det bare gis tilleggsvederlag for reguleringsskader, og Stortinget har allerede ved å tilsi erstatning også for utbyggingsskader gått utover lovens ramme. At det foreligger ytelser utover det som følger av gjeldende regler tilsier varsomhet med utvidende fortolkning av Stortingets vedtak.

Det er etter den ankende parts mening ikke riktig å bygge på bevisbyrderegler i det foreliggende tilfelle, men hvis først en vurdering av bevisbyrden skal være avgjørende, må det legges vesentlig vekt på at det dreier seg om ytelser på billighetsgrunnlag, og tvil bør da gå ut over grunneierne.

Det er riktig som påpekt av overskjønnsrettens mindretall, at tilleggsvederlag etter de linjer flertallet har anvendt, går langt utover det som følger av tidligere praksis. Det vises her også til den oversikt fra NVE som ble framlagt for overskjønnsretten.

Tilleggsvederlagene har, slik overskjønnsretten har fastsatt dem, kommet opp i meget store beløp, ca. 10 millioner kroner mer enn etter underskjønnsrettens fastsettelse, og det har formodningen mot seg at Stortinget ville gi samtykke til ytelser av denne størrelsesorden uten at spørsmålet var nærmere utredet og drøftet.

Det tilleggsvederlag som ytes, går til den som i dag eier vedkommende bruk, og ikke til den som i sin tid solgte rettighetene, eller til dennes arvinger. Det er neppe noen av selgerne fra de gamle salg som i dag sitter med eiendommen. For de nåværende eiere, som har ervervet eiendommene uten fallrettigheter, vil det være en helt tilfeldig fordel om de får erstatning for slike rettigheter. Det stiller seg annerledes når det gjelder skader og ulemper som direkte rammer dagens eiere.

NVE peker også på at Stortingets vedtak om samtykke til reguleringen ble fattet 6. april 1973, dvs. bare få måneder etter at Stortinget hadde vedtatt ekspropriasjonserstatningsloven, som sterkt begrenset retten til erstatning for verdier som ikke var knyttet til den aktuelle bruk av eiendommen.

Under forutsetning av at det bare skal beregnes tilleggsvederlag på grunnlag av skader og ulemper, har NVE akseptert at bare den del av de tidligere vederlag som må antas å gjelde skader og ulemper, skal tas i betraktning ved fradragsberegningen. Hvis NVE får medhold når det gjelder grunnlaget for beregningen av tilleggsvederlagene, må derfor også overskjønnsrettens fastsettelse av fradragene oppheves. Dette er partene enige om.

Hvis det derimot, slik overskjønnsrettens flertall har antatt, skal beregnes tilleggsvederlag på grunnlag også av rene fallverdier, er det ikke grunnlag for noen oppsplitting av de tidligere betalte vederlag i en skadedel og en fallvederlagsdel. Det må da beregnes fradrag på grunnlag av hele vederlaget for alle de gamle salg. Om fradraget beregnet på denne måte for enkelte av de saksøkte blir større enn en

Side:791

erstatning beregnet etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper, betyr dette at det vederlag grunneieren i sin tid har fått, var tilstrekkelig, og at det derfor ikke er grunnlag for noe tilleggsvederlag. Anken fra Oddvin Raftevold m.fl. og den aksessoriske motanke kan derfor ikke føre fram. Under forutsetning av at overskjønnet stadfestes for så vidt gjelder tilleggsvederlag for fall, må også fradragsberegningen stadfestes.

Overskjønnsretten har i motsetning til underskjønnsretten funnet at den frikraft en del av de saksøkte har avtaler om, må tas med ved fradragsberegningen. Både flertall og mindretall er enige om dette. Det er dermed, etter NVE's mening, rettskraftig avgjort at frikraften skal medregnes også om det skjer en oppsplitting av fradragene. Under enhver omstendighet må dette være den riktige framgangsmåte.

Ankemotpartene og hjelpeintervenientene mener at de prinsipper overskjønnsrettens flertall har anvendt ved beregning av tilleggsvederlag ligger innenfor de rammer som er trukket opp ved Stortingets vedtak.

Utgangspunktet og bakgrunnen for vedtaket var krav som var framsatt om revisjon av kontrakten om salg av fall. Det forelå ingen kontrakter om salg bare av reguleringsretter, men fallkontrakter som, når det gjaldt overdragelsen av rettigheter for øvrig, var høyst forskjellige. Ved Stortingets vedtak ble skjønnsretten gitt kompetanse til å gi tillegg til den samlede kjøpesum. Kjøpesummen var ikke oppsplittet i kontraktene, og det foreligger ikke noe som viser at departementet har forutsatt at skjønnsretten skulle foreta en oppsplitting. En oppsplitting medfører en rekke problemer som overhodet ikke er berørt i proposisjonen.

Ullensvang, nå Eidfjord, og Ulvik kommuner, som har framsatt revisjonskravene på vegne av grunneierne, har hele tiden fremmet krav om tilleggsvederlag både for fall- og reguleringsretter. Når departementet på side 157 i St.prp. nr. 3 (1972-1973) antar at det i nærværende sak «kan være grunn til å gi slik tilleggserstatning», må dette åpenbart vise til den tilleggserstatning det er framsatt krav om. Når departementet i det følgende avsnitt skriver om «erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder», innebærer dette ingen begrensning. Det må ses hen til at det dreier seg om vilkår for en reguleringstillatelse etter vassdragsreguleringsloven. Uttrykket «erstatning for skader» må forstås i samsvar med denne lovs terminologi. Ved regulering og overføring skjer ingen ekspropriasjon av fall, men vannet blir ledet bort fra fallet. Fallet påføres derved en skade som skal erstattes etter vassdragsreguleringslovens §16. Også fallerstatningen er etter en riktig terminologi erstatning for skade som reguleringen volder. Det er således fullt samsvar mellom departementets premisser og konklusjonen. Det kan ikke legges noen vekt på at samme uttrykksmåte ble brukt i Siri-Kvina-saken. Det var der bare spørsmål om skader og ulemper som skulle erstattes, men ikke også om fallvederlag.

Forutsetningen i proposisjonen, som Stortinget sluttet seg til, var ikke utformet som et fast formulert konsesjonsvilkår. Forutsetningen

Side:792

måtte forstås slik at det skulle overlates skjønnsretten å finne fram til en rimelig ordning. Dette var også rent praktisk begrunnet. Det ville ikke være mulig for departementet eller Stortinget å gå inn på alle enkeltspørsmål som kunne oppstå. Når skjønnet således var gitt kompetanse til å foreta en rimelighetsvurdering, kan de prinsipper overskjønnsretten har funnet å burde legge til grunn ved beregningen av tilleggsvederlaget ikke prøves ved anke.

Departementet måtte under enhver omstendighet forstås slik at det skulle skje en vurdering av de samlede vederlag, også fallvederlagene, og denne forutsetning har Stortinget sluttet seg til.

At dette var meningen, er bekreftet under konferanser representanter for kommunen har hatt med Industrikomiteen, og ved at Industrikomiteen ikke har tatt avstand fra den forståelse av forutsetningen som høyesterettsadvokat Bryn på vegne av Ullensvang kommune gav uttrykk for i brev av 23. november 1972 til Industrikomiteen. Stortingets oppfatning kom til uttrykk gjennom stortingsmann Fossens uttalelse i stortingsdebatten. Hva som har vært Industrikomiteens, og dermed også Stortingets mening, framgår også av den vitneforklaring fra stortingsmann Versto som var saksordfører da saken ble behandlet i Industrikomiteen.

Det er uriktig når den ankende part hevder at den fastsatte revisjon av vederlagene går utover det som er hjemlet i vassdragsreguleringslovens §12 post 18 annet ledd. Hele Eidfjord-Nord-reguleringen gjelder overføringer som går inn under vassdragsreguleringslovens bestemmelser og dermed også under §12 post 18. En innskrenkende tolking av stortingsvedtaket kan således ikke bygges på at det gis rene billighetsvederlag utenfor lovens ramme. Bestemmelsen i §12 post 18 her derimot interesse i en annen henseende. De daværende bestemmelser om tillegg til tidligere betalte vederlag i konsesjonsloven av 1917 og i vassdragsreguleringsloven ble ved Ot.prp. nr. 69 (1966-1967) foreslått opphevet. Industrikomiteen var ikke enig, jfr. Innst. O XV (1969-1969). Bestemmelsene ble flyttet, men innholdsmessig i det vesentlige opprettholdt. Stortinget var enig med Industrikomiteen. Dette viser at Stortinget mente at det fortsatt var behov for å rette opp urett ved at det tidligere var betalt for lite for reguleringsretter og fallretter. Departementets premisser i den foreliggende sak viser at vedelagsspørsmålet er vurdert i forhold til vilkårene i vassdragsreguleringslovens §12 post 18 annet ledd.

Det er heller ikke riktig som anført av den ankende part, at praksis når det gjelder tilleggsvederlag ensidig har vært restriktiv eller at det ikke er gitt tilleggsvederlag for fallverdier. Praksis viser tvert imot at det etter hvert har vært vist større villighet til å rette opp tidligere urimeligheter.

At tilleggsvederlagene for fall til sammen kom opp i ca. 10 millioner kroner, er ikke noe tolkingsmoment. Stortinget kunne ikke ha oversikt over hva tilleggsvederlagene ville bli, men ønsket likevel en rimelig ordning. Beløpet er heller ikke stort når det vurderes i sammenheng med de samlede omkostninger for Eidfjord-Nord på ca. 2 milliarder kroner.

Ankemotpartene er enige med NVE i at dersom overskjønnet

Side:793

oppheves når det gjelder tilleggsvederlag for fallverdier, må også overskjønnsrettens fastsettelse av fradrag for de tidligere kjøpesummer oppheves.

Ankemotpartene har akseptert at den frie elektriske kraft de har betinget seg, skal tas med ved fradragsberegningen dersom det skal foretas fradrag for hele det tidligere vederlag. Hvis det skal skje en oppsplitting av vederlaget i skadeserstatning og fallvederlag, må imidlertid frikraften regnes som en del av fallvederlaget og kan ikke komme i betraktning ved beregningen av de vederlag for skader og ulemper det skal gjøres fradrag for. Ankemotpartene er ikke enige i at overskjønnsretten rettskraftig har avgjort at frikraften skal tas med ved fradragsberegningen også om det bare skal gjøres fradrag for det som er betalt for skader og ulemper.

Oddvin Raftevold m.fl. har som begrunnelse for sin anke over fradragsberegningen anført:

Det er riktig at det skal gjøres fradrag for hele det mottatte vederlag når det gis fallerstatning, men en del grunneiere er i den situasjon at de påføres så store skader og ulemper at de etter enten/ eller-prinsippet bare får skades- og ulempeerstatning. I disse tilfelle bør det ikke gjøres fradrag for hele det tidligere betalte vederlag, men foretas en oppsplitting, slik at bare det som er betalt for ulemper tas i betraktning. Når enten/eller-prinsippet anvendes ved erstatningsberegningen, må det også anvendes ved fradragsberegningen. For de ankende parter, Oddvin Raftevold m.fl., har derfor deres prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Dalan, påstått fradragsberegningen opphevet også om NVE ikke får medhold i sin ankegrunn nr. 1.

De motankende parter har ved høyesterettsadvokat Dalan anført at spørsmålet om fradragsberegningen i tilfelle hvor resultatet blir at det bare blir gitt skadeserstatning, har betydning også for en rekke andre av de saksøkte. Disse slutter seg til anførslene fra Oddvin Raftevold m.fl. Det er ikke mulig å ha full oversikt over hvilke fradragssummer spørsmålet har betydning for, før samtlige etapper i skjønnet er avsluttet, og sluttsummen for ulempeerstatningene foreligger. Overskjønnsrettens fradragsberegning påstås derfor opphevet for samtlige fradragssummer, bortsett fra fire hvor fradragene er satt til 0.

Jeg er kommet til at NVE's anke over fastsettelsen av tilleggsvederlagene må tas til følge, og skal bemerke:

Spørsmålet om revisjon av vederlag for solgte fall- og reguleringsretter ble tatt opp av Ullensvang kommune i kommunestyrets uttalelse i reguleringssaken av 20. juni 1969, referert i St.prp. nr. 3 (1972- 1973) side 34-45. Spørsmålet om revisjon av vederlagene er behandlet på side 41-42. Ulvik kommunestyre tok spørsmålet opp i sin uttalelse av 7. mars 1969, referert i St.prp. nr. 3 på side 60-63. Spørsmålet om tilleggsvederlag er behandlet på side 63.

NVE, Hovedstyret, gikk i sin innstilling av 5. juli 1971 mot at kravene om tilleggsvederlag til grunneiere som tidligere hadde solgt fallretter, skulle imøtekommes, se St. prp. nr. 3 side 135 spalte 2. På vegne av Ullensvang kommune avgav høyesterettsadvokat Bryn den 4. november 1971 en uttalelse hvor han imøtegikk Hovedstyrets

Side:794

innstilling, se St.prp. nr. 3 side 148-149, særlig side 149 spalte 2. Høyesterettsadvokat Erik Dahlen gav den 19. januar 1972 en tilleggsuttalelse på vegne av Ulvik kommune. I en uttalelse av 6. januar 1972 fastholdt Hovedstyret at tilleggsvederlag ikke burde gis - - St.prp. nr. 3 side 151 spalte 1. Når det gjelder den saksbehandling som gikk forut for departementets vurdering, viser jeg for øvrig til den omfattende framstilling i overskjønnet etappe II. Departementets bemerkninger i proposisjonen på side 157 finner jeg å burde gjengi:

«Både Ullensvang og Ulvik kommuner har fremsatt krav om tilleggsbetaling til grunneierne for de rettigheter som er solgt ekstra billig.

Begrunnelsen for disse kravene er at det i nærværende sak dreier seg om gamle overdragelser av fall- og reguleringsrettigheter, hvor grunneierne ikke hadde noen hjelp eller forutsetninger for å vurdere verdiene av de rettighetene som ble overdratt. Det hevdes videre at vederlagene som er ydet for disse rettene står i åpenbart misforhold til verdiene, skadene og ulempene.

Hovedstyret tilrår at det i nærværende sak ikke blir gitt slik tilleggserstatning, da det ikke finner påvist noe særlig urimelig i disse salgene. Hovedstyret påpeker dessuten at staten må være varsom med å se bort fra gjeldende kontrakter.

Departementet finner imidlertid at det foreliggende materiale viser at det for fall- og reguleringsretter i nærværende sak er betalt forholdsvis ubetydelige beløp, og man ser ikke bort fra at disse beløp har stått i åpenbart misforhold til disse retters verdi.

Videre har det fra den tid mange av salgene fant sted gått lang tid hvor fallene har ligget unyttet.

Selv om departementet er enig med hovedstyret i at slike erstatninger bare unntaksvis bør komme på tale, antar departementet at det i nærværende sak kan være grunn til å gi slik tilleggserstatning.

Følgelig finner departementet at det bør settes som forutsetning for et samtykke til regulering at erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder, i mangel av minnelig overenskomst, fastsettes ved skjønn ut fra forholdene i dag for alle bruk. For de som har solgt sine rettigheter må imidlertid gjøres fradrag for det tidligere gitte vederlag etter nærmere bestemmelse av skjønnet. Man finner det da rimelig at det ved fastsettelse av fradragsbeløpet tas hensyn bl.a. til forandring av kroneverdien og en rimelig avkastning av det tidligere gitte vederlag.»

Uttrykket «erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder» peker etter vanlig språkbruk hen på skader eiendommene etter sin daværende bruk ville bli påført ved reguleringen, og ikke på økonomisk tap ved at eierne ville bli avskåret fra å selge fall eller andre rettigheter. Som anført av ankemotpartene kan erstatning for fallverdier i henhold til vassdragsreguleringslovens §16 ses som erstatning for skade på fallet. Denne terminologi har imidlertid ikke vært anvendt i den foreliggende sak, verken av kommunene, NVE eller departementet. §Ullensvang kommune framsatte i sin uttalelse av 20. juni 1969 krav om at grunneiere måtte få «eit tilleggsvederlag for den selde vasskrafta» og «fullt vederlag for magasinskadar og andre skadar». Ulvik kommune bad om «tilleggsvederlag for grunn og

Side:795

rettar». I høyesterettsadvokat Bryns brev av 4. november 1971 nevnes først spørsmålet om regulering av fallprisene. Deretter anføres at kommunen har pekt på «at det ved siden av et urimelig lavt vederlag også er gitt avkall på erstatning for reguleringsskader». Avsnittet om vederlag for tidligere solgte fall avsluttes slik:

«Selv om man ikke finner grunn til å justere selve vederlaget, slik kommunen har bedt om, må det iallfall være riktig å se bort fra ervervede reguleringsrettigheter slik at grunneierne får krav på erstatning for alle reguleringsskader og bare selve fallverdiene ansees oppgjort ved salgene.

Kommunen ber imidlertid overveiet om man ikke kan ta til følge forslaget om å overlate disse spørsmål til skjønnets vurdering, idet man da får spørsmålene adskillig bedre belyst og skjønnet vil ha lettere for å bedømme rimeligheten av de vederlag som i sin tid ble ydet for rettighetene.»

I departementets bemerkninger, som jeg allerede har referert, vises det til at kommunene hevder at vederlagene står i åpenbart misforhold til «verdiene, skadene og ulempene». Når departementet deretter konkluderer med at det skal gis erstatning for «skader og ulemper», må dette forstås slik at det ikke er funnet tilstrekkelig grunn til å gi tilleggsvederlag også for «verdiene», dvs. fallverdiene, eller med andre ord at bare det subsidiære krav Ullensvang kommune framsatte gjennom høyesterettsadvokat Bryn, ble imøtekommet. Departementet bringer inn en viss uklarhet ved at det i nest siste avsnitt uttales at det kan være grunn til å gi «slik tilleggserstatning», hvilket kan oppfattes som slik tilleggserstatning som kommunene har krevd. Etter sammenhengen må imidlertid meningen bare være å si at det skal gis en form for tilleggsvederlag, som så nærmere presiseres i neste avsnitt.

I Industrikomiteens innstilling, Innst. S. nr. 206 (1972-1973), anføres:

«Både Ullensvang og Ulvik kommuner har sett fram krav om tilleggsbetaling for rettar som er selde ekstra billig. Det blir hevda at dette er gamle overdragingar av fall- og reguleringsrettar, og at vederlaga for desse står i misshøve til skader og ulemper. Departementet meiner at det i denne sak er rett å gjeva slik tilleggserstatning. «Komitéen» er samd i det og går ut frå at dette blir ordna i samsvar med departementets vurdering.»

Jeg forstår det slik at det nettopp er det påståtte misforhold mellom vederlag og «skader og ulemper» komiteen har festet seg ved, og at det er dette misforhold som komiteen er enig i blir ordnet i samsvar med departementets vurdering. Jeg kan ikke se at det er holdepunkt for at komiteen har vurdert om det også burde gis tilleggsvederlag på grunnlag av verdien av fallene. Stortingsmann Verstos vitneforklaring om hva han selv har ment, er ikke entydig og må ses i lys av at han ikke uttalte seg om spørsmålet under stortingsdebatten. Også tilleggsvederlag på grunnlag av skader og ulemper representerer et tilleggsvederlag for salg av fall, når fallsalget forutsatte at det ikke skulle gis noen erstatning for skader ved utnytting

Side:796

eller regulering. For øvrig gir Verstos forklaring ikke grunnlag for sikre slutninger om hva de andre komitémedlemmer eller Stortinget har ment.

Under Stortingets debatt om saken ble spørsmålet om tilleggsvederlag bare berørt av stortingsrepresentant Fossen, som imidlertid ikke kom nærmere inn på forståelsen av forutsetningen om tilleggsvederlag.

Det har under disse omstendigheter ingen hensikt å prøve å finne ut hva Stortinget ville ha vedtatt hvis spørsmålet om tilleggsvederlag også for fallverdier var blitt tatt opp til vurdering der, jfr. Sira-Kvinadommen, Rt-1972-1199, særlig side 1216.

Jeg legger også vekt på at tilleggsvederlag for skader og ulemper både ut fra reelle hensyn og rimelighetsvurderinger står vesentlig sterkere enn tilleggsvederlag for rene fallverdier. Tilleggsvederlagene går til de nåværende eiere. De fleste av dem som var parter i de gamle salg, er ikke lenger i live. De som nå sitter med eiendommene, har ervervet dem uten fallretter og vil bare være belastet med vederlag for en eiendom uten slike rettigheter, enten de nå har kjøpt den eller for eksempel overtatt den på skifte med søsken. Hvis de får til dels meget betydelige tilleggsvederlag for fallrettigheter, vil dette være en helt tilfeldig fordel. Annerledes stiller det seg med skader og ulemper. Disse rammer dem som nå sitter med eiendommen. Når det er gått lang tid siden fallsalgene uten at noe er skjedd, vil regulering og derav følgende skader for manges vedkommende kunne være noe de har sluttet å regne med. At slike skader og ulemper skal måtte tåles uten erstatning fordi det i sin tid er gitt tillatelse mot et lavt vederlag, vil kunne være en klar urimelighet. Man bør derfor ikke slutte fra et ønske om å rette opp slike forhold, til villighet til også å gi tilleggsvederlag for rene fallverdier.

Jeg finner avslutningsvis grunn til å presisere at det ikke er noe grunnlag for å anta at skjønnsretten er gitt en fri adgang til å fastsette slike tilleggsvederlag som den anser rimelige. Skjønnsretten skal fastsette tilleggsvederlagene etter de retningslinjer som er trukket opp ved Stortingets vedtak sammenholdt med St.prp. nr. 3 (1972- 1973).

Overskjønnsrettens fastsettelse av tilleggsvederlag må etter dette oppheves. Opphevelsen må også - - slik partene er enige om - - omfatte de fradrag for tidligere betalte vederlag som går inn i beregningen.

Når de tidligere betalte vederlag skal splittes opp, oppstår det spørsmål om hvorvidt og i tilfelle hvorledes den frikraft en del av de saksøkte har avtale om, skal medregnes. Jeg er ikke enig med NVE i at spørsmålet er rettskraftig avgjort ved overskjønnet. Overskjønnsretten har bare avgjort spørsmålet under den forutsetning at det skal skje fradrag for hele det tidligere vederlag.

Jeg finner grunn til å peke på at underskjønnsrettens begrunnelse for å holde frikraften utenfor - - at det ikke er et «tidligere gitt» vederlag - - ikke er holdbar. Frikraften er en del av det samlede vederlag som ble betinget ved de tidligere salg, og dermed en del av det vederlag som må fordeles på fall og skader og ulemper.

I og med at også fradragsberegningen oppheves, og det ved den

Side:797

nye behandling skal skje en oppsplitting av de tidligere vederlag, bortfaller forutsetningen for den selvstendige anke fra Oddvin Raftevold m.fl. og for den aksessoriske motanke. Det er derfor ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på disse anker. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at det bare vil bli grunnlag for oppsplitting av det tidligere vederlag hvor skjønnsretten finner at dette var så vidt høyt at det ikke bare innbefattet skades- og ulempeerstatning, men også et fallvederlag.

Merverdiavgift og elektrisitetsavgift på frikraften - - NVE's anke punkt 3.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har i det vesentlige anført:

I overskjønnet uttales på side 202 at retten er blitt stående ved at merverdiavgiften på frikraftleveringen ikke bør belastes grunneieren. Etter sammenhengen må overskjønnet forstås slik at det samme gjelder for elektrisitetsavgiften. Om det er tatt hensyn til dette ved fastsettelsen av frikraftens kapitaliserte verdi til kr. 8.000 pr. kW, er uklart. NVE finner under enhver omstendighet at det foreligger uriktig lovanvendelse når det uttales at NVE skal bære avgiftene. Det dreier seg om et spørsmål av betydning for partenes økonomiske mellomværende, som Høyesterett bør ta standpunkt til, selv om det er uklart hvilken betydning overskjønnsrettens standpunkt har hatt ved fradragsberegningen under fastsettelsen av tilleggsvederlagene. NVE mener at spørsmålet om hvem som skal bære avgiften vanskelig lar seg løse bare ut fra partenes avtaler, og at det må være riktig å se hen til at begge er avgifter på forbruk som bør bæres av forbrukerne, det vil si av dem som mottar frikraften. For elektrisitetsavgiften vises særskilt til at det tidligere - - etter den midlertidige lov av 29. juni 1951 - - var helt klart at avgiften skulle belastes den som brukte kraften.

Ankemotpartene mener at overskjønnsrettens standpunkt er riktig. Det vises til at merverdiavgiften skal svares av det vederlag som erververen betaler. Den som får en ytelse vederlagsfritt, skal heller ikke betale for den. Det vises til merverdiavgiftslovens §14, som viser at det er den som gir en gratis ytelse som skal betale avgiften. Når det gjelder elektrisitetsavgiften, kan man ikke lenger trekke noen slutninger av loven av 1951, som ikke er gjeldende. Det foreligger nå ingen bestemmelser om at avgiften skal bæres av forbruker. Når grunneierne i sin tid betinget seg fri kraft, er det rimelig å anta, slik overskjønnsretten har gjort, at de skal ha kraften uten å betale for den, og at avgiftene blir NVE's sak.

Jeg skal bemerke:

Levering av fri kraft er en avtalebestemt ytelse og ikke et vederlag som skal fastsettes av skjønnet. Frikraftens verdi får imidlertid betydning ved vurderingen av det vederlag grunneierne tidligere har betinget seg, og derigjennom for fradragsberegningen ved fastsettelse av tilleggsvederlag. Verdien av frikraften for grunneierne vil være størte dersom de kan kreve at NVE dekker avgiftene, enn hvis de selv må betale dem. Det vil derfor være nødvendig for overskjønnsretten

Side:798

å ta prejudisielt standpunkt til hvem som etter de foreliggende avtaler skal dekke avgiftene, dersom den da ikke finner at det er grunnlag for å fastsette fradragsbeløpene i to alternativer. Spørsmålet kan imidlertid ikke, slik NVE ønsker, avgjøres med bindende virkning i den foreliggende skjønnssak.

Ved overskjønnet er verdien av frikraften satt til kr. 8.000 pr. kW. Det fremgår ikke om beløpet er fastsatt under hensyn til at det er forutsatt at NVE skal betale avgiftene, eller om de etterfølgende bemerkninger er slik å forstå at retten mener at avgiftene heller ikke skal belastes grunneierne gjennom de fradragsbeløp som fastsettes for beregningen av tilleggsvederlag. Denne tvetydighet fører til at Høyesterett ikke har grunnlag for å vurdere om rettsanvendelsen er riktig. Jeg finner derfor at overskjønnsrettens fastsettelse av fradragsbeløpet for frikraft til kr. 8.000 pr. kW bør oppheves i medhold av tvistemålslovens §383 annet ledd, §384 annet ledd nr. 5, jfr. skjønnslovens §2.

Vannutslipp i Vøringsfossen, NVE's ankepunkt nr. 4.

Norges vassdrag- og elektrisitetsvesen har i det vesentlige anført: Den begrunnelse overskjønnsrettens flertall har gitt for at NVE skal belastes også for det vann som i tiden 1. juni-15. september må slippes i Vøringsfossen, inneholder en klar misforståelse som må ha hatt betydning for flertallets resultat. Det vises til en uttalelse fra ankemotpartenes sakkyndige, ingeniør Kiel, av 28. april 1980 der det blant annet anføres:

«Dette siste foranlediger noen ekstra kommentarer fra min side. I nederste setning i midtre avsnitt på side 68 i Rettsbok II fra overskjønnet står det nemlig: «Endelig bemerket flertallet at etter sivilingeniør Kiel's erklæring vil slipping av vann i Vøringsfossen i de fleste år ikke redusere produksjonen». - - Overskjønnsretten er her kommet i skade for å tillegge meg noe jeg aldri har verken sagt eller ment. Det jeg fremla for overskjønnsretten finnes i min redegjørelse av 5. januar 1978. Om virkningen ved å slippe forbi vann til Vøringsfossen uttaler jeg i siste setning i 3. avsnitt på side II: «Virkningen for reguleringen blir derfor den man får ved å regne med et tilsvarende redusert §sommertilsig til Sysenvatn og derved blir risikoen for flomtap redusert.»

Som man ser nevner jeg i det hele tatt ikke ordet produksjon, men angir i stedet «redusert flomtap». Og poenget er at dette er nevnt i tilknytning til beregningene av det antall naturhesterefter som det skulle betales erstatning for. Som tidligere anført beregnes disse tradisjonelt ut fra den jevnt fordelte vannføring som kan oppnås med de magasiner som etableres.

I kraftverkene installeres det imidlertid normalt aggregater, som kan utnytte en betydelig større vannføring enn den jevnt fordelte. Derav følger at kraftverkene i sin produksjon kan utnytte en vesentlig del av den vannmengde som overstiger den som kan tappes jevnt fordelt over året.

En annen sak er at dette også forteller at det i tillegg til det antall naturhestekrefter som danner grunnlaget for utmålingen av erstatningene, vil kunne produseres en viss mengde tilfeldig kraft som ikke kommer med i beregningen av erstatningene.»

Side:799

Denne misforståelse fra overskjønnsrettens side må anses som en saksbehandlingsfeil og føre til opphevelse av overskjønnet.

Subsidiært hevdes at overskjønnsrettens lovanvendelse under enhver omstendighet er uriktig. Det gjelder betydningen av en begrensning i adgangen til utnyttelse av fallverdiene gjennom et pålegg om en minste-vannføring. Spørsmålet er vurdert riktig i underskjønnet og av overskjønnsrettens mindretall.

Et pålegg om minstevannføring må føre til at bare det vann som er tillatt utnyttet, kan tas med ved erstatningsberegningen. Det kan ikke være avgjørende at vannslippingen i det foreliggende tilfelle er begrenset i tid. Et falls kraftpotensial regnes etter vannføringen utjevnet over året. Det vises til vassdragsreguleringslovens §3 annet ledd.

Overskjønnsrettens flertall har lagt avgjørende vekt på formålet med pålegget om minstevannføring i Vøringsfossen i sommermånedene. Formålet er imidlertid helt irrelevant. Hvis Vøringsfossen ut fra naturverninteresser eller andre allmenne hensyn var holdt helt utenfor utbyggingen, ville grunneierne ikke ha fått noen erstatning. Man kan ikke vurdere spørsmålet annerledes om det ut fra slike hensyn bare tillates en begrenset utnyttelse.

Ankemotpartene har i det vesentlige anført:

Overskjønnsretten har gitt to sideordnede begrunnelser for sitt resultat, for det første at det dreier seg om et påbud motivert i allmenne hensyn som bør belastes eksproprianten, og for det annet henvisningen til ingeniør Kiels erklæring.

Det er riktig at ingeniør Kiel i den uttalelse som er fremlagt for Høyesterett har tatt avstand fra gjengivelsen av hans erklæring. Det foreligger imidlertid ingen misforståelse fra overskjønnsrettens side, men det som er uttalt, er noe knapt. Overskjønnsretten har ment å gi uttrykk for at vannutslippet ikke har betydning for produksjonen slik denne beregnes i naturhestekrefter ved erstatningsfastsettelsen. Det er vannutslippets betydning for beregningen av de naturhestekrefter som det skal betales for, som er avgjørende, ikke virkningen på den faktiske produksjon som kan være høyere, jfr. siste avsnitt i det som er gjengitt fra ingeniør Kiels uttalelse. Etter sammenhengen og på bakgrunn av ingeniør Kiels uttalelse må Høyesterett kunne bygge på at dette har vært overskjønnsrettens mening. Den lovanvendelse som i så fall er lagt til grunn, er riktig.

Også overskjønnsrettens første begrunnelse - at det dreier seg om et pålegg ut fra allmenne interesser som ikke skal belastes grunneierne - er riktig. Regulanten kan pålegges en rekke forskjellige tiltak, for eksempel veibygging. Slike pålegg belastes ikke grunneierne. Et pålegg om tidsbegrenset vannutslipp i Vøringsfossen ut fra turistinteresser kan ikke komme i en annen stilling.

Det bestrides ikke at et pålegg om minstevannføring over hele året vil måtte tas i betraktning ved erstatningsberegningen. Et slikt pålegg vil imidlertid være også i grunneiernes interesse.

Det anføres ellers at pålegg om slipping av vann av hensyn til fløting eller fiskeoppgang ikke har ført til at grunneiernes rett til

Side:800

erstatning er redusert. Det vises også til at pålegget er tatt inn i manøvreringsreglementet og at dette når som helst kan bli endret. Etter ankemotpartens mening er det et skjønnsspørsmål hvilken vekt pålegg om begrensede vannutslipp i tilfelle skal tillegges ved erstatningsberegningen. Dette skjønnsspørsmål kan Høyesterett ikke prøve. I den utstrekning det foreligger et rettsanvendelsesspørsmål, er imidlertid rettsanvendelsen riktig.

Jeg er kommet til at overskjønnsrettens avgjørelse på dette punkt må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse, og skal bemerke:

NVE krevde for overskjønnsretten at den vannføring som var pålagt sloppet i Vøringsfossen, «må komme til fradrag ved beregning av antall naturhestekrefter». Grunneierne hevdet at «eksproprianten også må betale for det vann som i henhold til konsesjonsvilkårene må avgis». Tvistespørsmålet var således klart presisert som en tvist om hvorvidt det vann som skulle slippes i Vøringsfossen, skulle medregnes ved beregningen av naturhestekrefter. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å nevne at underskjønnsrettens beregning av naturhestekreftene pr. fallmeter i de aktuelle vassdrag bygde på en vannføring som var redusert for utslipp i Vøringsfossen, se tabell i underskjønnets rettsbok side 26. For overskjønnsretten forelå videre den redegjørelse fra ingeniør Kiel av 5. januar 1978 som tidligere er nevnt. Her er det foretatt alternative beregninger av naturhestekrefter pr. fallmeter med og uten utslipp til Vøringsfossen. Det overskjønnsretten hadde å ta standpunkt til, var således hvilken av to beregninger av naturhestekreftene som skulle anvendes. Det foreligger ikke noe som tyder på at det kan være hevdet at vannutslippet i Vøringsfossen under enhver omstendighet ville være uten betydning ved en regulær beregning av naturhestekrefter.

Jeg forstår flertallets begrunnelse slik at det anses avgjørende at det dreier seg om et vilkår diktert ut fra allmenne hensyn. Henvisningen til ingeniør Kiels uttalelser forstår jeg som et ledd i rimelighetsvurderingen, og jeg oppfatter overskjønnsretten slik at den har ment at vannutslippet i praksis ville ha liten betydning for produksjonen.

Det foreliggende lovanvendelsesspørsmål er derfor om NVE's plikt til å slippe vann i Vøringsfossen skal ses som en begrensning i adgangen til utnyttelse av vannkraften, eller om det foreligger et pålegg som må likestilles med pålegg om veibygging m.v. Jeg finner at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at dette spørsmål kan prøves.

Jeg nevner først at partene er enige om at vilkår om minstevannføring gjennom hele året innebærer en begrensning i adgangen til å utnytte vannkraften, og at spørsmålet således er om en begrensning i utnyttelsesadgangen for bare en del av året, kommer i en annen stilling.

Etter min mening må utgangspunktet ved erstatningsvurderingen bli forskjellig når det gjelder pålegg som innebærer en redusert adgang til utnyttelse av vannet, og andre pålegg, for eksempel om veibygging. Pålegg som begrenser utnyttelsesadgangen vil medføre en direkte reduksjon av vannfallets utbyggingsverdi.

Ved vurderingen av det foreliggende tilfelle legger jeg vesentlig

Side:801

vekt på at NVE og Industridepartementet under forberedelsen av reguleringssaken overveide både full utnyttelse, ingen utnyttelse og som mellomløsning begrenset utnyttelse, med en minstevannføring i sommermånedene, se St.prp. nr. 3 (1972-1973) side 154:

«For Vøringsfossen er utredet tre alternativer. Alternativ I holder hele fossen utenfor utbyggingen, mens alternativ II innebærer full utnyttelse av fossen. Alternativ III går ut på at det skal holdes en viss minstevassføring i fossen i turistsesongen (men er for øvrig teknisk sett identisk med alternativ II). Nærmere bestemt innebærer alternativ III etter Statskraftverkenes forslag at det 12 timer i døgnet i tiden 1. juni-1. september holdes en minstevassføring i fossen på 12 m3/sek. Den naturlige midlere vassføring i fossen er beregnet til ca. 21 m3/sek. Av det midlere årlige tilløp kommer hele ca. 84 pst. i perioden mai-september. I vårflommen som vanligvis opptrer i begynnelsen av juni, kan vassføringen komme opp i 150-200 m3/sek. Denne avtar imidlertid raskt, og i lange perioder om sommeren er vassføring på under 20-25 m3/sek. vanlig.

Hovedstyrets flertall har tilrådet utbygging etter alternativ 111, med den endring at minstevassføringen holdes på 12 m3/sek. hele døgnet i tiden 1. juni-15. september. Etter alternativ I vil man totalt sett få en produksjon ved utbyggingen av Eidfjord Nord på 1 200 GWh, mens den ved alternativ III vil bli på 2 185 GWh.

Departementet finner at en minstevassføring på 12 m3/sek. i tiden 1. juni til 15. september gir en med hensyn til turistinteressene tilfredsstillende ordning, og tilrår utbygging i overensstemmelse med hovedstyrets flertall.»

Jeg finner det på denne bakgrunn naturlig å se det slik at det bare er gitt tillatelse til en redusert utnyttelse, og at det da er den reduserte utnyttelse som skal legges til grunn ved erstatningsberegninger.

Jeg finner etter dette at overskjønnet bygger på en uriktig rettsanvendelse, og at det derfor må oppheves. Opphevelse på dette grunnlag har bare selvstendig betydning for de takstnummer som har krav på erstatning for fall. De takstnummer der overskjønnet etter mitt resultat må oppheves fordi det uriktig er gitt tilleggsvederlag for fall, er det derfor overflødig å ta med i domsslutningen også på dette punkt.

Erstatning for fiske i Isdalsvatn - takstnr. 175.

NVE's ankepunkt nr. 5.

Isdalsvatn eies i sin helhet av Simadal Sameige, som også eier elven ovenfor vannet og en kortere strekning av elven nedenfor. Vassdragsrettighetene er ikke tidligere solgt, og det er således ikke spørsmål om tilleggserstatning, men om regulær erstatningsutmåling etter vassdragsreguleringslovens §16.

Overskjønnsrettens flertall har i tilslutning til flertallet ved underskjønnets etappe 111 funnet at vannet i relasjon til fisket må anses som et eget bruksobjekt, og har utmålt erstatning for elven og vannet hver for seg. For elven er fallverdien funnet å være større enn skader og ulemper, og det er derfor gitt full fallerstatning etter kr. 70 pr. naturhestekraft som for de øvrige fallstrekninger. For vannet er det

Side:802

gitt full erstatning for fisket med kr. 60.000.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen mener at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig, og at overskjønnet derfor må oppheves, og har i det vesentlige anført:

For samtlige andre elvestrekninger, loner og vann har det først vært foretatt en vurdering av skader og ulemper, herunder skader på fisket, i samsvar med ekspropriasjonserstatningslovens §4, og deretter er det vurdert om fallverdien kunne gi grunnlag for tillegg etter §5. Det har ikke for noen annen eiendom vært krevd eller gitt erstatning for fiske i tillegg til fallerstatning. De andre vann, som riktignok er mindre, har vært vurdert sammen med elvestrekningene og som en del av vassdraget. Overskjønnsretten har imidlertid funnet at større vann må betraktes som separate bruksobjekter, og at det er spørsmål som må avgjøres av skjønnet hvordan grensen skal trekkes mellom vann som skal anses som separate bruksobjekter, og vann som skal vurderes som en del av vassdraget.

Etter NVE's mening er det vesentlig at det her dreier seg om én eiendom som også har vært brukt som en enhet. Spørsmålet om det ved erstatningsfastsettelsen kan skje en oppdeling med særskilt erstatningsfastsettelse for de enkelte deler, må etter NVE's oppfatning bero på en tolking av ekspropriasjonserstatningslovens §4 §5. Det dreier seg etter NVE's mening om et rettsanvendelsesspørsmål og ikke om et skjønnsspørsmål. En mererstatning måtte i tilfelle bygges på at det ved frivillige salg tilstås både full fallpris og full erstatning for fiske, men noe slikt er ikke godtgjort.

Den foreliggende erstatningsutmåling er i strid med enten/eller-prinsippet som er fastslått av Høyesterett. Det må anses på det rene at hvor erstatning etter både/og-prinsippet unntaksvis har vært godtatt, har det vært uttrykkelig presisert at naturhestekraftprisen har vært fastsatt under hensyn til at det også skulle betales særskilt for skader og ulemper. Anvendelse av både/og-prinsippet må ikke medføre at eksproprianten skal betale mer enn full erstatning.

Når Simadal Sameige er tilkjent full erstatning for fallverdiene og samtidig full erstatning for fisket i vannet, er dette en erstatningsutmåling i strid med Høyesteretts praksis.

Ankemotparten, Simadal Saneige ved høyesterettsadvokat Dalan har i det vesentlige anført:

Isdalsvatnet er det klart største vann av dem som skjønnsretten til nå har behandlet. Det er på ca. 106 hektar og er et meget godt fiskevann.

Hvis vannet og elven hadde vært på forskjellige hender, ville eieren av vannet uten videre fått full erstatning for fisket. Spørsmålet er således om fisket skal komme i en annen stilling fordi det er samme eier.

Også i skjønn hvor enten/eller-prinsippet har vært anvendt, har det vært gitt særskilt erstatning for fiske. Man kan her ikke sondre mellom små og store skader eller mellom skader som skyldes regulering av vannet og skader som skyldes at tilløpet tørrlegges fordi fallet i tilløpselven utnyttes. Det vises til Rt-1967-389 vedrørende Tokke-Vinje-vassdraget, særlig side 400 og 401. Det fremgår her at

Side:803

skjønnsretten ikke hadde fulgt enten/eller-prinsippet helt ut når det gjaldt fiske, og at det ikke var anket over dette. Høyesteretts flertall synes imidlertid å ha akseptert at det dreide seg om skader og ulemper som stod i en særstilling.

Ankemotparten viser ellers til at det så langt han kjenner til, ikke foreligger et eneste skjønn hvor det ikke er gitt erstatning for fiske i større fiskevann.

Det må være riktig, som antatt av flertallet ved så vel underskjønnet som ved overskjønnet, at det går en grense mellom vann som skal vurderes i sammenheng med vassdraget ellers, og større vann som må behandles særskilt. Hvis Høyesterett finner at denne rettsoppfatning må godtas, kan Høyesterett ikke prøve selve den konkrete vurdering.

Ved frivillige salg er praksis nå stort sett at skader på fiske blir erstattet i tillegg til den omforente fallpris beregnet på grunnlag av antall naturhestekrefter. Det må antas at Simadal Sameige ville kunne ha fått en fallpris på kr. 70 pr. naturhestekraft selv om det i tillegg var krevd særskilt erstatning for fisket i Isdalsvatn. Det ville ha vært vesentlig for NVE å få med også disse fallrettigheter.

Overskjønnsrettens erstatningsfastsettelse er ikke i strid med ekspropriasjonserstatningsloven. Verdien av fisket er vurdert etter lovens §4, og deretter er spørsmålet om mererstatning for fallene vurdert. Det er en uriktig problemstilling å hevde at bruksverdierstatning etter §4 utelukker mererstatning etter §5.

Selv om det ikke er prosedert generelt på både/og-prinsippet i denne saken, har det aldri vært gitt avkall på retten til særskilt erstatning for fiske i større vann.

Et moment ved vurderingen er det også at utgifter eksproprianten får på grunn av tiltak som skal begrense skader på fisket, for eksempel bygging av terskler, ikke medfører redusert fallerstatning.

Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse.

Det må anses som et hevdvunnet prinsipp, som også er fastslått i rettspraksis, at det ikke kan gis erstatning kumulativt for to utnyttelser som gjensidig utelukker hverandre, se hovedprinsippet i dommen i Rt-1967-389 (Tokke-Vinje-vassdraget), særlig side 400, og Rt-1971-1217 (Vikfalli), særlig side 1223. Hvis det skal gis både fallerstatning og erstatning for skade og ulemper som utnyttelsen av fallet medfører, må forutsetningen være at eksproprianten ikke betaler mer enn full erstatning, det vil si at prisen pr. naturhestekraft må fastsettes under hensyn til at det også skal betales for skade og ulempe, jfr. Rt-1969-1390 (Vefsna), særlig side 1397.

I den foreliggende sak er det - bortsett fra Isdalsvatn - bygd fullt ut på enten/eller-prinsippet, slik at det ikke er gitt erstatning for fiske i elver eller vann der eier har fått fallerstatning. Det er i samsvar med dette heller ikke sagt noe i skjønnsgrunnene om at fallerstatningen er fastsatt under hensyn til at visse skadeserstatninger skal betales i tillegg.

Den avgjørelse overskjønnsretten har truffet for Isdalsvatn, fremtrer således som et klart unntak fra de prinsipper som ellers er

Side:804

fulgt, idet det her er anvendt et både/og-prinsipp, likevel uten at den konsekvens er trukket at fallerstatningene bør vurderes i sammenheng med de skadeserstatninger som forutsettes betalt i tillegg.

Avgjørelsen bygger utelukkende på at Isdalsvatn er et større vann, som derfor bør vurderes som et eget bruksobjekt. Ankemotpartene har også vist til at det uten videre ville ha vært gitt full erstatning for fisket i vannet dersom det hadde vært en egen eiendom atskilt fra elven.

Jeg kan ikke se at det er påvist noe holdbart grunnlag for en slik oppdeling i fiskevann og fallstrekning som overskjønnsretten har foretatt. En oppdeling i fallstrekninger og strekninger hvor fisket har størst verdi, vil kunne ha betydning også for en rekke andre eiendommer, således også i en elvestrekning hvor det både er fall og slake strekninger med loner med betydelig fiske. Simadal Sameiges eiendom ved Isdalsvatn med tilløpselv er etter det som foreligger, en sammenhengende eiendom som har vært brukt som en enhet. Det har vært fisket både i elven og vannet. Jeg kan ikke se at det er gitt en fyllestgjørende begrunnelse for å skille ut fiskeinteressene i vannet som eget erstatningsobjekt.

Jeg tilføyer at jeg heller ikke kan se at det foreligger noe i overskjønnet som viser at prisen for tilsvarende fallrettigheter ved frivillig omsetning ville være kr. 70 pr. naturhestekraft og samtidig full fiskeerstatning.

Rembesdalseter - NVE's ankepunkt 1 i ankesak nr. 235/1979, 3 takstnummer 155, Magnus Sygnestveit.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen anfører prinsipalt at det foreligger feil ved lovanvendelsen fordi det ved beregning av tilleggsvederlag også er tatt med erstatning for fallverdier. Det vises til anførslene under ankegrunn 1 og 2 i ankesak nr. 19/1979.

Subsidiært anføres at Sygnestveit under dette takstnummer ikke har noe bruk, men bare en seterrett, og atter subsidiært at hans rettsforgjengere aldri har eid mer enn halvdelen av vassdragsrettighetene, og at han derfor ikke under noen omstendighet har krav på tilleggsvederlag for mer enn denne halvdelen. Bakgrunnen for de subsidiære anførsler er:

Arne Helgesen Sygnestveit, som i 1893 var blitt eier av halve gården Sygnestveit og halve Rembesdalseter, kjøpte i 1903 den annen halvdel av gården og setra av Kristoffer Hjeltnes, som imidlertid tilbakeholdt sin andel av elverettighetene. Ved felles skjøte i 1913 solgte Hjeltnes sine elverettigheter og Sygnestveit hele Rembesdadseter til interessentskapet Simadalsvassdraget. Sygnestveit forbeholdt seg seterretten innen en del av området «som servitutt», men selve eiendommen tilhører nå NVE, som har kjøpt den av interessentskapet.

Ankemotparten, Magnus Sygnestveit, som møter med høyesterettsadvokat Dalan som prosessfullmektig, har når det gjelder NVE's prinsipale ankegrunner, vast til ankemotpartenes anførsler i ankesak nr. 19/1979.

Når det gjelder den første subsidiære ankegrunn - at det ikke

Side:805

foreligger noe «bruk» - vises til overskjønnsrettens begrunnelse. At salget i 1913 rent formelt var et salg av halve setereiendommen, kan ikke være avgjørende. Realiteten var at Sygnestveit kunne fortsette å bruke setra, mens han gav fra seg vassdragsrettighetene. For begge de subsidiære ankegrunners vedkommende gjøres gjeldende at Rembesdalseter var gården Sygnestveits seter, at det er gården Sygnestveit som er «bruket» i relasjon til Stortingets vedtak, og at Magnus Sygnestveit som eier av denne eiendom har krav på tilleggsvederlag for de vassdragsretter som er frasolgt gårdens setereiendom.

Jeg finner at den prinsipale ankegrunn må føre fram, og at overskjønnet må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse på samme måte som for de takst- og fradragsnummer som omfattes av ankegrunn 1 og 2 i ankesak nr. 19/1979.

De subsidiære ankegrunner behøver jeg da ikke gå inn på.

Erstatning for hytte i statsallmenning, takstnr. 280 a - NVE's ankepunkt nr. 2 i ankesak nr. 235/1979.

Henry Svahn fikk i 1943 etter søknad til fjellstyret leie fiskeretten i Rundavatn m.v. for 15 år. Denne avtalen er ikke senere forlenget. Samme år som leieavtalen ble inngått, satte han opp kombinert hytte og naust. I 1954 søkte han om å få leietomt til hytta. Søknaden ble avslått av Landbruksdepartementet, men det er ikke fra myndighetenes side blitt foretatt noe for å få fjernet hytta.

Ved underskjønnet ble det lagt til grunn at Svahn ikke hadde noen rett til å ha hytta stående, men rettens flertall mente at han, om reguleringen ikke var kommet, kunne ha hatt mulighet for å overdra hytta til fjellstyret, og tilkjente erstatning for tapt forhandlingsposisjon. Overskjønnsrettens flertall viste til at hytta var oppført til erstatning for en gammel bu som stod på samme tuft, og at Svahn da med «hjemmel i bygefolkets gamle rettigheter og alders tids bruk» måtte ha rett til å ha hytta stående.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har i det vesentlige anført:

Overskjønnsrettens avgjørelse må oppheves på grunn av feil ved rettsanvendelsen.

Svahn fikk i 1943 leie en tidsbegrenset fiskerett, og han har ikke søkt om eller fått tillatelse til å sette opp hytte.

Etter §45 i fjelloven av 12. mars 1920 hadde fjellstyret ikke adgang til å gi en enkelt allmenningsberettiget rett til å sette opp fiskebu. Også for fiskebuer som fjellstyret selv ville sette opp, var det nødvendig med utvising av tomt fra det offentlige. Selv om det skulle være riktig, som antatt av overskjønnsrettens flertall, at Svahn har satt opp hytta på tufta etter en gammel bu, gir ikke dette ham noen rett. Den gamle bua tilhørte ikke ham, og hans hytte var under enhver omstendighet et nybygg.

Det kan ikke være spørsmål om alders tids bruk når Svahn først reiste hytta i 1943. Det er heller ikke spørsmål om hevd, idet Svahn ikke kan ha vært i god tro etter 1954.

Ankemotparten. Henry Svahn, har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Dalan, anført at overskjønnsrettens avgjørelse

Side:806

og den begrunnelse som der er gitt, er riktig.

Det vises til at Svahn var allmenningsberettiget og at han allerede i denne egenskap hadde rett til fiske i allmenningen. Fiske i det område hvor han leide fiskerett, kunne i praksis ikke skje uten overnattingsmuligheter.

Fjellstyret har vært helt klar over at Svahn måtte ha en fiskebu, og har visst at han satte den opp. Landbruksdepartementet har ikke rett til å nekte oppføring av fiskebuer som fjellstyret finner nødvendige. Departementets myndighet er begrenset til utvising av tomt. Dette var ikke nødvendig når Svahn bygde på tufta til en gammel bu.

Det foreligger tre forskjellige grunnlag for å tilkjenne Svahn erstatning:

1. Hva kunne som allmenningsberettiget sette opp fiskebu for å utnytte sin fiskerett i allmenningen. Det vises til NL 3-12-3. Han må under enhver omstendighet ha rett til å ha hytta stående ut fra de særlige forhold i denne sak.

2. Selv om hytta var ulovlig oppført, ville han, som antatt av underskjønnsretten, kunne ha oppnådd et vederlag for den ved salg til fjellstyret.

3. Hytta ville ikke bli fjernet hvis reguleringen ikke var kommet. Også en slik rent faktisk situasjon kan ha et vern ved ekspropriasjon.

Jeg er kommet til at overskjønnsrettens avgjørelse må oppheves på grunn av feil ved rettsanvendelsen.

At Svahn hadde allmenningsrett, medførte ikke at han etter eget forgodtbefinnende kunne sette opp en fiskebu i allmenningen for bedre å kunne utnytte sin fiskerett.

Fjellstyret hadde ikke hjemmel til å tillate ham å oppføre en fiskebu. Også for fiskebuer som fjellstyret selv fant det nødvendig å oppføre, var det etter fjelloven av 1920 §45 nødvendig med utvising av tomt fra Direktoratet for statens skoger eller Landbruksdepartementet. Om det skulle ha stått en gammel bu på stedet, kan dette ikke være avgjørende, når det likevel var spørsmål om en ny hytte. Ved Landbruksdepartementets avslag i 1954 ble Svahn nektet det samtykke som var nødvendig for å ha fiskebu ved Rundevatn.

Selv om det skulle være så at bygdefolket hadde «gamle rettigheter» på stedet, kunne dette ikke gi en enkelt berettiget rett til å sette opp bu til eget bruk. Om det foreligger alders tids bruk for bygdefolket, er derfor irrelevant. Svahn kan selv ikke ha ervervet noen rett ved alders tids bruk eller hevd. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til den ankende parts anførsler.

Jeg kan heller ikke se at det ut fra det faktum overskjønnsretten har bygd på, er grunnlag for å anta at det her forelå en faktisk situasjon som skulle tilsi erstatning uansett om Svahn hadde noen rett.

Overskjønnsretten har ikke tatt standpunkt til det grunnlag underskjønnsretten bygde på, og har ikke uttalt seg om muligheten for overdragelse til fjellstyret. Jeg vil bemerke at det må anses tvilsomt om en slik rent faktisk fordel kan ha noe erstatningsrettslig vem, men finner ellers ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.

Side:807

Saksomkostninger.

Ankene fra Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har i det alt vesentlige ført fram, men jeg er likevel kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Hovedspørsmålet i saken - beregningen av tilleggsvedelaget - har vært tvilsomt, og tvilen beror i vesentlig grad på en uklar formulering i St. prp. nr. 3 (1972-1973), og jeg finner det ikke rimelig at ankemotpartene skal belastes med utgifter for å få spørsmålet klarlagt. Også andre spørsmål har budt på tvil i større eller mindre utstrekning.

Anken fra Oddvin Raftevold m.fl. er ikke blitt prøvet, idet fradragsberegningen er opphevet av andre grunner. Jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes her.

Jeg stemmer for denne

D O M :

I. I ankesak nr. 19/1979:

Overskjønnet oppheves:

1. når det gjelder fastsettelse av tilleggsvederlag - «konsesjonsvederlag» - for takstnummer 103,103 a, 104, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 118, 119, 120, 121, 122, 123, 124 a, 125, 127, 135, 136, 137, 138, 139, 140, 141, 142, 143, 144, 145, 146, 147, 148, 149, 150, 151, 152, 153, 156, 156 a, 157 a, 157 b, 158, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 165, 166, 166 a, 190 a, 192, 193 a, 196, 198 a, 199 a, 201 a, 202, 203, 204 a, 205, 206 a, 206 b, 207 a, 207 b, 208 a, 208 b, 209 a, 209 b, 210, 211, 212, 213 og 214 og for fradragsnummer 1-50.

2. når det gjelder fastsettelse av verdi av frikraft for takstnummer 61, 62, 63, 66, 67, 68, 70, 76, 78, 79, 80, 82, 83, 85, 106, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 123 og 125.

3. når det gjelder fallerstatninger for følgende takstnummer som berøres av vannutslipp i Vøringsfossen: 191, 194 a, 195, 197 a, 200 a, 218, 221 og 224 a.

4. når det gjelder fastsettelse av erstatning for fiske i Isdalsvatn for taksnummer 175.

II. I ankesak nr. 235/1979:

Overskjønnet oppheves:

1. når det gjelder fastsettelse av tilleggsvederlag - - «konsesjonsvederlag» - herunder fradragsberegningen for takstnummer 155.

2. når det gjelder fastsettelse av erstatning for hytte for takstnummer 280 a.

III. I begge saker: Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Kst. dommer Syvertsen: Jeg er når det gjelder forståelsen av Stortingets vedtak om tilleggserstatninger (konsesjonsvederlag) kommet til samme resultat som overskjønnsrettens flertall og kan i det vesentlige tiltre dette flertalls begrunnelse. Slik saken fremstiller

Side:808

seg etter prosedyren i Høyesterett, finner jeg å ville gi en nærmere begrunnelse for mitt syn.

Det er Stortingets mening da det vedtok at det skulle gis tilleggserstatninger, som må være avgjørende. I Stortingets vedtak er imidlertid sagt at det samtykkes i utbygging av Eidfjord-Nord kraftanlegg m.v. og i fastsetting av reguleringsvilkår i samsvar med St.prp. nr. 3 for 1972-1973. For å kunne tolke Stortingets vedtak er det derfor nødvendig først å ta stilling til hvorledes den nevnte Stortingsproposisjon nr. 3 skal forstås.

Forut for stortingsproposisjonen forelå det to uttalelser fra Hovedstyret for Norges vassdrag- og elektrisitetsvesen. I begge disse uttalelser fraråder Hovedstyret at det gis noen tilleggsvederlag til grunnelerne. I den første uttalelsen, som er av mai/juni 1971, behandler Hovedstyret bare tilleggsbetaling fordi fallretter i sin tid skulle ha blitt solgt ekstra billig. I den andre uttalelsen, av 6. januar 1972, har Hovedstyret et punkt 5 med overskrift: «Vederlag for selde fallrettar m.v.» Etter å ha nevnt eksempler der det var gitt tilleggsvederlag, avslutter Hovedstyret dette punkt slik: «I dette høvet gjeld kravet nytt vederlag etter skjønn generelt, og dette finn Hovudstyret ikkje å kunne tilrå.»

Så vel overskriften som konklusjonen for punkt 5 viser at Hovedstyrets uttalelse omfatter tilleggsvederlag for fallretter.

I stortingsproposisjonen er om dette først nevnt at kravene dreier seg om gamle overdragelser av fall- og reguleringsretter, og at det hevdes at vederlagene for disse rettene står i åpenbart misforhold til verdiene, skadene og ulempene. Deretter henvises det til at Hovedstyret har tilrådet at det i saken ikke blir gitt slik tilleggserstatning, da det ikke finnes påvist noe særlig urimelig i disse salgene. Uttrykket «slik tilleggserstatning» må her omfatte tilleggsbetaling for fallene, idet jo denne omfattes av Hovedstyrets uttalelse. Senere i proposisjonen anføres det: «Selv om departementet er enig med hovedstyret i at slike erstatninger bare unntaksvis bør komme på tale, antar departementet at det i nærværende sak kan være grunn til å gi slik tilleggserstatning.»

Uttrykket «slik tilleggserstatning» må nødvendigvis bety det samme som i avsnittet ovenfor, og altså omfatte tilleggsbetaling for fallene.

Deretter heter det i proposisjonen: «Følgelig finner departementet at det bør settes som forutsetning for et samtykke til regulering at erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder, i mangel av minnelig overenskomst, fastsettes ved skjønn ut fra forholdene dag ved alle bruk.»

Når dette avsnittet innledes med ordet «følgelig», leser jeg dette slik at man uten reservasjoner godtar at det skal ytes «slik tilleggserstatning» som nevnt like foran. Hadde det vært meningen at den alt vesentlige tilleggsbetaling, nemlig den som gjaldt fallverdiene, ikke skulle ytes, måtte dette kommet frem på en eller annen måte, og man måtte også vente en begrunnelse for et slikt standpunkt. Noe slikt finnes imidlertid ikke i proposisjonen.

Endelig anføres det i proposisjonen at det for dem som har solgt

Side:809

sine rettigheter må gjøres fradrag for de tidligere gitte vederlag etter nærmere bestemmelse av skjønnsretten. Det nevnes at det ved fastsettelsen av fradragsbeløpet tas hensyn til forandring av kroneverdien og en rimelig avkastning av det tidligere gitte vederlag.

De vederlagene grunneierne i sin tid fikk ved salgene, er for hver av dem fastsatt i en sum. Det er således i disse gamle kontrakter ikke nevnt hvor meget av betalingen som skriver seg fra fallverdiene og hvor meget som skyldes forventet skade og ulempe på eiendommene som følge av utbyggingen. Når det i proposisjonen er sagt at det skal gjøres fradrag for det tidligere gitte vederlag, må en naturlig forståelse av dette være at det gjelder hele vederlaget. Hadde det vært meningen at det skulle foretas en oppsplitting, skulle man vente at en så viktig forutsetning var blitt nevnt i proposisjonen. Men det er ikke tilfellet.

Når underskjønnsretten har foretatt en slik oppsplitting, skyldes dette alene at man ellers ville fått det resultat at ingen av grunneierne i Osa eller Sima ville fått noe tilleggsvederlag.

En objektiv tolking av det som er anført i proposisjonen må etter dette føre til at tilleggsvederlaget også må omfatte tidligere betalte rene fallerstatninger.

Industridepartementet har i et brev til høyesterettsadvokat Hagemann av 20. juni 1974 uttalt at det har vært departementets forutsetning at tilleggsvederlaget skulle begrenses til erstatning for skader og ulemper som utbyggingen volder. Denne departementets subjektive oppfatning kan imidlertid ikke være avgjørende i og med at proposisjonen ikke kan forstås slik.

Jeg finner støtte for min tolking i det faktum at alle de interesserte som har uttalt seg om sin forståelse av proposisjonen er kommet til dette resultat. Jeg nevner således de to formannskapsmedlemmer i Ullensvang, Torgils Lægreid og Thomas Aakre; videre høyesterettsadvokat Erik Dahlen, som representerte Ulvik kommune, høyesterettsadvokat Erik Bryn som representerte Ullensvang kommune, ordføreren ved sakens behandling i Industrikomiteen, Aslak Versto, og også NVE's egen advokat Otto Chr. Hagemann. Jeg viser for hans vedkommende til hans brev til Industridepartementet av 23. april 1974, punkt 2.

En objektiv fortolkning av stortingsproposisjonen må være utgangspunktet. Det neste spørsmål blir om det foreligger noe som viser at Industrikomiteen og i siste hånd Stortinget har hatt en oppfatning i strid med vanlig objektiv tolking av proposisjonen.

Industrikomiteens uttalelse om spørsmålet er gjengitt i sin helhet av førstvoterende. Jeg kan ikke finne det særlig tvilsomt at komiteen her gir uttrykk for at forutsetningef er at det skal betales tilleggserstatning også for fallverdier. Jeg finner støtte for dette i saksordføreren i komiteen, Aslak Verstos, forklaring for overskjønnsretten. Han har ført innstillingen i pennen og har som vitne forklart at han hele tiden har vært av den oppfatning at tilleggsvederlaget også gjaldt de tidligere solgte fallretter. Han mener også at det var hele komiteens mening.

Jeg tillegger det også stor vekt at høyesterettsadvokat Bryn i et

Side:810

brev til Industrikomiteen av 23. november 1972 har opplyst at Ullensvang kommune forstod departementets uttalelse slik at skjønnet også skulle gjelde fallvederlag og at komiteen var enig i denne forståelse. I motsatt fall gikk han ut fra at komiteen ville klargjøre sitt syn. Aslak Versto mener i følge hans forklaring at alle medlemmene i Industrikomiteen var kjent med Bryns brev. Men komiteen har ikke klargjort noe avvikende syn verken i innstillingen eller i brev til høyesterettsadvokat Bryn.

Når det etter dette må legges til grunn at en enstemmig Industrikomité mente at tilleggsvederlaget skulle gjelde også de tidligere solgte fallretter, ville det være nokså oppsiktsvekkende at Stortinget hadde lagt en helt annen mening i den innstilling fra komiteen som Stortinget bifalt. Det er da heller ikke noe som tyder på at dette er tilfellet. Den eneste som uttalte seg om dette spørsmålet under forhandlingene i Stortinget, var representanten Aksel Fossen. Jeg siterer fra hans innlegg:

«Det er grunn til å gi departementet honnør for at det i denne sak er gått til det noe uvanlige skritt å anbefale tilleggserstatninger gitt for allerede solgte fall- og reguleringsretter. Dette blir sjølsagt gjort ut fra skjønn og rimelighetsbetraktninger og danner ingen presedens. Ved sin handlemåte her har departementet rettet opp et forhold som ellers ville ha levd videre i folks omdømme som en urimelighet.»

Denne uttalelse inneholder flere viktige momenter for forståelsen av Stortingets mening. For det første skal det gis tilleggserstatninger for allerede solgte fall- og reguleringsretter. Etter min oppfatning er dette utsagn entydig. Fallretter og reguleringsretter skal behandles likt. For det annet er presisert at den ordning man her går med på, danner ingen presedens. Hadde det bare vært spørsmål om tilleggsvederlag for skader og ulemper, ville ikke det betydd så store økonomiske utlegg at det hadde vært nødvendig å fremheve at dette var et særtilfelle. For det tredje er det sagt at det er rettet opp et forhold som ellers ville ha levd videre i folks omdømme som en urimelighet. I denne forbindelse viser jeg til skjønnsmann Strypens votum i underskjønnet. Tilleggserstatningen vil, hvis den begrenses til å omfatte skader og ulemper, for Osa totalt utgjøre tilsammen 2,5% av fallverdien beregnet etter kr. 65 pr. nat.HK. En slik erstatning kan vanskelig føre til noen endring i folks omdømme av urimeligheten.

Ingen av de øvrige stortingsrepresentantene tok ordet for å imøtegå Fossen. Det må derfor kunne legges til grunn at de hadde den samme oppfatning som han. Stortingets mening med sitt vedtak må derfor ha vært at det skal ytes tilleggserstatning også for fallverdiene.

Jeg kan ikke se at rimelighetsvurderinger tilsier at tilleggsvederlag for skader og ulemper står vesentlig sterkere enn tilleggsvederlag for rene fallverdier. Begrunnelsen for tilleggsvederlaget er jo at den betaling grunneierne i sin tid fikk, stod i åpenbart misforhold så vel til fallverdiene som til skadene og ulempene. Det er dette misforhold som skal rettes opp. Hadde det ikke vært noe slikt misforhold, ville ikke grunneierne hatt noe berettiget krav å gjøre gjeldende, og dette

Side:811

må gjelde også for skader og ulemper.

Som det vil fremgå av ovenstående, er jeg enig med overskjønnsrettens flertall i at de vederlag som skal trekkes fra, må gjelde hele vederlagene. Det er ingen hjemmel i stortingsvedtaket for noen oppsplitting. Jeg er videre enig med overskjønnsretten i at man ved beregning av fradragene må ta hensyn til den frikraft som en del av grunneierne har betinget seg.

Når det gjelder merverdiavgiften og elektrisitetsavgiften på frikraften, er jeg enig med førstvoterende.

Vannutslipp i Vøringsfossen.

Jeg er kommet til samme resultat som overskjønnsrettens flertall. Dette flertallet har to atskilte begrunnelser for sitt resultat. Den første er at vannutslippet i Vøringsfossen er diktert ut fra allmenne hensyn, og at det ville være helt urimelig å belaste grunneierne ved et økonomisk tap av den grunn. Den annen er at etter sivilingeniør Kiels erklæring vil slipping av vann i Vøringsfossen i de fleste år ikke redusere produksjonen, fordi vannet ellers for det meste ville renne over dammen i snøsmeltingstiden. Som gjengitt i førstvoterendes votum har ingeniør Kiel i et brev av 28. april 1980 kommentert overskjønnsrettens flertalls oppfatning av hans uttalelser i saken. Som det vil fremgå herav, mener ingeniør Kiel at overskjønnsrettens flertall på ett punkt har misforstått hans redegjørelse av 5. januar 1978. Jeg forstår dog ingeniør Kiel slik at han er enig i overskjønnsrettens resultat.

Jeg leser ikke flertallets begrunnelse slik at det har misforstått ingeniør Kiel, men finner at begrunnelsen som viser til ingeniør Kiels erklæring egentlig bare er en konklusjon, og det er derfor nødvendig å utfylle denne med en nærmere begrunnelse.

Jeg forstår det slik at prisen på naturhestekreftene beregnes på grunnlag av «bestemmende regulert vannføring». Dette er den jevne vannføring man får med de magasiner som etableres. Forskjellig fra «bestemmende regulert vannføring» er «normalvannføringen», som omfatter hele tilsiget omregnet til jevnt avløp. Forskjellen skyldes at de etablerte magasiner ikke er tilstrekkelig store til at de makter å omdanne hele tilsiget til jevnt avløp, slik at noe flomvann vil renne over og ikke kan brukes i produksjonen. Dette er imidlertid under den forutsetning at aggregatene i kraftverket ikke er størte enn at de bare kan ta unna den jevnt fordelte vannføring, altså den bestemmende regulerte vannføring. Ifølge ingeniør Kiel installeres det imidlertid i dag normalt aggregater som kan utnytte en betydelig størte vannføring enn den jevnt fordelte. Når kraftverkene kan gjøre dette, skyldes det etter det som er opplyst, at det som følge av samkjøringen ikke lenger er nødvendig med en jevn kraftproduksjon. Samkjøringen kan ta vare på kraften og faktisk «lagre» den, ved at man unnlater å tappe fra andre magasiner som ikke er fulle.

Som følge av dette kan kraftverket i dette tilfelle produsere kraft av hele «normalvannføringen». Når man skal regne ut prisen pr. naturhestekraft, skjer det imidlertid på grunnlag av «bestemmende regulert vannføring». NVE betaler altså ikke for alt det vann det

Side:812

bruker i sin produksjon. Jeg forstår ingeniør Kiel slik at forskjellen på «normalvannføring» og «bestemmende regulert vannføring» omtrent vil svare til det vannutslipp som skal slippes i Vøringsfossen. Dette vannet betaler altså NVE ikke for, og det skal derfor heller ikke gis noe fradrag.

Erstatning for fiske i Isdalsvatn.

Også på dette punkt er jeg enig med overskjønnsrettens flertall. Jeg finner å kunne tiltre den begrunnelse for dette resultat som er gitt av underskjønnsrettens flertall, og er også enig i det som er anført av ankemotpartene for Høyesterett, slik dette er gjengitt av førstvoterende.

Jeg kan etter dette ikke finne at erstatning for fiske i Isdalsvatn er i strid med enten/eller-prinsippet, slik dette er fastslått av Høyesterett. Slik jeg forstår Høyesteretts standpunkt ut fra tidligere dommer, går det ut på at eieren av fallstrekninger - bratte eller slake - har krav på å få erstattet den høyeste verdi den eksproprierte eiendom har for ham - omsetningsverdien av fallene eller bruksverdien. Prinsippet er for så vidt det samme også etter ekspropriasjonserstatningsloven. Forskjellen er bare at istedenfor omsetningsverdien brukes nå verdien som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet. Begrunnelsen for dette er at fallstrekningene ikke både kan utbygges og for eksempel tjene som sjølgjerde eller utnyttes til fiske. Men dette prinsipp må etter min oppfatning begrenses til selve fallstrekningene og de mindre loner eller tjern i en ellers sammenhengende fallstrekning. Hvis prinsippet skal omfatte et forholdsvis stort og rikt fiskevann som Isdalsvatn, vil dette i praksis føre til at eieren ikke får noen erstatning for sitt store tap ved at fisket ødelegges. Noen fallerstatning blir det jo ikke her spørsmål om. Hvis det hadde vært en eier av Isdalsvatn og en av fallstreningen, er det åpenbart at eieren av vannet måtte vært gitt full erstatning, og jeg forstår også NVE's prosessfullmektig slik at dette er NVE's standpunkt. Det synes for meg urimelig at den erstatning eksproprianten skal betale, skal skifte ettersom det er færre eller flere eiere av et vassdrag som eksproprieres. Som underskjønnsretten mener jeg at det avgjørende må være om det aktuelle vann må betraktes som et eget bruksobjekt.

Rembesdalseter.

Jeg er enig med overskjønnsretten i at det ved beregning av tilleggsvederlaget også skal tas med erstatning for fallverdien, og viser til overskjønnsrettens begrunnelse for dette punkts vedkommende. Men da Sygnestveits rettsforgjengere aldri har eid mer enn halvdelen av vassdragsrettighetene, kan han ikke ha krav på mer enn halvdelen av tilleggsvederlaget.

Henry Svahns hytte.

Jeg er enig med førstvoterende og viser til hans begrunnelse.

Saksomkostninger.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at Norges vass-

Side:813

drags- og elektrisitetsvesen i sak nr. 19/1979 bør betale saksomkostninger til ankemotpartene unntatt de selvstendige ankende parter, Oddvin Raftevold, Solveig og Olav M. Tveit, Endre O. Sæd og Torstein J. Tveit. Saksomkostninger i sak nr. 235/1979 finner jeg ikke bør tilkjennes.

I ankesak nr. 19/1979:

Jeg stemmer for at overskjønnet oppheves for de saksøkte som i de gamle kontrakter har betinget seg levering av frikraft, og at overskjønnet for øvrig stadfestes.

I forholdet mellom Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen på den ene side og Oddvin Raftevold, Solveig og Olav M. Tveit, Endre O. Sæd og Torstein J. Tveit stemmer jeg for at saksomkostninger ikke tilkjennes, men at Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen for øvrig ilegges saksomkostninger for Høyesterett.

I ankesak nr. 235/1979 stemmer jeg for at overskjønnet oppheves og at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Dommer Michelsen: Likeså.

Dommer Tønseth: Jeg er bortsett fra ett enkelt punkt i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen. Når det gjelder det speisielle spørsmål som knytter seg til vannføring i Vøringsfossen, slutter jeg meg til kst. dommer Syvertsen og stemmer for at overskjønnet her stadfestes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av Hardanger herredsretts overskjønn av 23. og 24. juni 1978 (etappe II, fallskjønnet) (byrettsjustitiarius Johan Fr. Meyer med skjønnsmenn): - - -

Rettens flertall, alle unntatt formannen og skjønnsmann Bjerke, er kommet til samme resultat som underskjønnsrettens mindretall. Etter bevisførselen finner flertallet godtgjort at det både fra Ulvik kommunes og Ullensvang kommunes side var en klar forutsetning for kommunenes tilslutning til utbyggingsplanene at det ble gitt konsesjonsvederlag for fall- og reguleringsrettighetene. Dette ble fremholdt muntlig i møte i departementet og med Industrikomitéen, og det ble understreket i høyesterettsadvokat Bryns brev av 23.11.1972 til komitéen. At også Industrikomitéen var av samme oppfatning, fremgår av representanten Verstos vitneforklaring og av at Industrikomitéen ikke imøtegikk høyesterettsadvokat Bryns brev. Høyesterettsadvokat Dahlen og de tidligere ordførere i Ullensvang, Torgils Lægreid og Thomas Sekse, har som vitner forklart at de oppfattet St.prp. nr. 3 slik at kommunenes krav var imøtekommet.

Stortingsvedtaket er ikke klart og entydig. Når man skal tolke det må man søke å finne frem til Stortingets mening. I en sak av denne art må Stortingets mening være identisk med Stortingets industrikomités. Noe annet holdepunkt har man ikke. At Stortinget har ment det samme som Industrikomitéen, finner flertallet bekreftet i representanten Fossens innlegg. Fossen uttaler at «det er grunn til å gi departementet honnør for at det i denne sak har gått til det noe uvanlige skritt å anbefale tilleggserstatning for allerede

Side:814

solgte fall- og reguleringsretter.» Det er etter flertallets mening åpenbart at Fossen har siktet til tilleggserstatninger også for de rene fallvederlag. Når det ikke ble reagert på denne uttalelse fra noen av de øvrige stortingsrepresentanter, må dette oppfattes som en tilslutning fra deres side. Bare en slik oppfatning kan gi innhold til hva Fossen videre sa, nemlig: «Ved sin handlemåte har departementet rettet opp et forhold som ellers ville ha levd videre i folks omdømme som en urimelighet.» For mange av grunneierne var skadene og ulempene helt uvesentlige i forhold til de fallverdier som var frasolgt deres bruk. Det var fallrettene som betød noe. Det var disse som var solgt urimelig billig. Hvis det ikke gis tillegg til kjøpesummene for dem, vil urimeligheten nettopp leve videre i folks omdømme, fordi de som har solgt de største fallene, vil få minst erstatning. Denne urimeligheten kan bare fjernes ved at kjøpesummene gis et tillegg slik at de kommer opp i beløp som svarer til fallenes verdi.

Saksgangen viser at hensikten var så vidt mulig å oppnå likhet mellom grunneierne uten hensyn til når salgene hadde funnet sted og til hvilke priser. Denne hensikt kan ikke nåes ved bare å gi konsesjonsvederlag for skader og ulemper. Stortingsvedtaket må tolkes slik at hensikten blir nådd. l alle fall må etter flertallets mening usikkerhet med hensyn til Stortingsvedtakets innhold ikke gå ut over grunneierne. Disse har gang på gang gjennom de lokalpolitiske myndigheter gjort hva de har kunnet for å rydde uklarheten av veien.

Etter Stortingets forutsetning skal erstatningene fastsettes ut fra forholdene i dag for alle bruk. Dette må medføre at erstatningene skal fastsettes på samme måte for alle fall, både de som er solgt tidligere og de som nå eksproprieres. Det blir dagens pris og kraftmengden etter dagens utbyggingsmåte som må legges til grunn. Erstatningene må fastsettes etter enten/ eller-prinsippet, slik at det ikke vil bli tilkjent fallerstatninger hvis disse er mindre enn erstatningene for skader og ulemper. På den annen side vil det ikke bli tilkjent erstatning for skader og ulemper hvis fallerstatningene er større.

For fall- og regulering3rettigheter som tidligere er solgt, skal det gjøres fradrag for de tidligere mottatte vederlag. Etter flertallets standpunkt må det gjøres fradrag for hele vederlaget uten at dette splittes opp i en del for fall og en del for skader og ulemper. I overensstemmelse med Stortingets forutsetning, må vederlagene justeres opp under hensyntagen til fallet i pengeverdien og til en rimelig avkastning av vederlagene. Hvordan denne oppjustering skal foregå, har Stortinget overlatt til skjønnets nærmere bestemmelse. Etter flertallets mening må retten i denne henseende stå meget fritt. Man har bygget på de fremlagte opplysninger om endringene i konsumprisindeksen fra 1901, bevegelsene i rentenivået i samme tidsrom samt endring av skyldmarkens verdi. På dette grunnlag har man beregnet en justeringsfaktor for hvert av de år salgene har funnet sted. Denne beregningen må nødvendigvis ha et sterkt skjønnsmessig innslag.

De justeringsfaktorer som retten har funnet frem til, fører bl.a. til at det ikke vil bli gitt konsesjonsvederlag til dem som solgte sine rettigheter i 1960-årene. Dette resultat stemmer etter flertallets mening med Stortingets forutsetning fordi Industrikomitéen hadde de gamle salg for øye, og er også riktig fordi disse rettigheter ble kjøpt av staten til priser og på vilkår som etter salgstidens forhold var reelle.

Side:815

Rettens mindretall er kommet til samme resultat som underskjønnets flertall.

Spørsmålet om tilleggsvederlag for tidligere solgte rettigheter ble vist betydelig oppmerksomhet under behandlingen av reguleringssøknaden. Man var oppmerksom på at spørsmålet kunne stille seg forskjellig for fall- og reguleringsrettigheter og for skader og ulemper som reguleringen ville føre med seg. Dette kommer klart frem i h.r.advokat Bryns brev av 4.11.1971 til departementet, der det sies (St.prp. nr. 3 149): «Når det gjelder elvene i Eidfjord Nord peker kommunen på at det ved siden av et urimelig lavt vederlag også er gitt avkall på erstatning for reguleringsskader. Dette spørsmål var oppe til behandling i forbindelse med reguleringer av Sira-Kvina og Stortinget fant det her riktig å se bort fra ervervede reguleringsrettigheter slik at grunneierne hadde krav på erstatning for selve reguleringsskadene.

Selv om man ikke finner grunn til å justere selve vederlaget, slik kommunene har bedt om, må det i alle fall være riktig å se bort fra ervervede reguleringsrettigheter slik at grunneierne får krav på erstatning for alle reguleringsskader og bare selve fallverdiene ansees oppgjort ved salgene.»

Mindretallet finner det lite tvilsomt at det er denne løsning departementet har valgt når det uttaler: «Følgelig finner departementet at det bør settes som forutsetning for et samtykke til regulering at erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder, i mangel av overenskomst, fastsettes ved skjønn ut fra forholdene i dag for alle bruk.» (St.prp. nr. 3 157).

Det har ved en rekke reguleringer og utbygginger vært fremsatt krav om tillegg til tidligere mottatte vederlag. I noen tilfeller har tillegg vært gitt. Det kan for så vidt vises til en oversikt gitt av vassdragsvesenet i brev av 21.1.1975 til Industridepartementet, fremlagt som bilag 2 under skilleblad 4 i dok. 128. Ikke i noe tilfelle har det vært gitt tilleggsvederlag på den måten og i den størrelsesorden som det er tale om i nærværende sak. Det har bare vært tale om å justere fallprisene opp til det som måtte antas å være markedsprisen på salgstiden. Differansen mellom denne pris og den pris som ble betalt, er så blitt justert opp under hensyntagen til fallet i pengeverdien. Eksempelvis kan vises til det som ble gjort i Tokke-Vinje vassdragene, hvor salgsprisene i 1906-1911 ble justert opp til kr. 0,60 pr. nat. hk. En oppjustering av salgsprisen pr. nat. hk. til dagens nivå ville innebære et så radikalt brudd med tidligere praksis og vil føre til så høye tilleggserstatninger at det vanskelig kan tenkes at departementet ville innby Stortinget til å gjøre et slikt vedtak uten å gi klart uttrykk for at tilleggsvederlaget også skulle betales for fallverdiene og uten å gjøre nærmere rede for vedtakets konse- kvenser. Departementets mening må derfor ha vært at tilleggsvederlaget bare skulle betales for skader og ulemper slik som det er sagt i proposisjonen.

Mindretallet er for øvrig enig med flertallet og partene i at departementets mening ikke er avgjørende hvis det må antas at Stortinget har ment noe annet. Mindretallet kan imidlertid ikke slutte seg til den oppfatning at Stortingets mening må ansees sammenfallende med Industrikomitéens.

Stortinget har ikke hatt annet materiale å bygge sitt vedtak på enn St.prp. nr. 3 (1972-1973) og Innst. S nr. 206 (1972-1973). I innstillingen sies bare at komitéen er enig med departementet og går ut fra at tilleggserstatningen blir ordnet i samsvar med departementets vurdering. H.r.advokat Bryns brev av 23.11.1972 til komitéen er ikke nevnt i innstillingen og ble heller ikke nevnt under forhandlingene i Stortinget. Brevet kan derfor i denne sammenheng

Side:816

ikke tillegges noen betydning. Under forhandlingene i Stortinget var det bare representanten Fossen som kom inn på tilleggsvederlagene. Hans innlegg, som er gjengitt foran på 39, kan etter mindretallets mening ikke sees som uttrykk for at Stortinget har ment noe annet med «erstatning for skade og ulempe som reguleringen volder» enn departementet har ment og hva ordene direkte sier. Som mindretallet ser det, har Stortinget ikke fått seg forelagt spørsmålet om å sette tilleggsvederlag for de rene fallverdier som vilkår for reguleringstillatelsen, og man har intet holdepunkt for å anta hva Stortinget i så fall ville ha vedtatt.

Mindretallet mener å finne støtte for sitt syn i HRD. i Rt-1972-1199. Saken gjaldt reguleringen av Sira-Kvina, og det var satt reguleringsforutsetninger som var praktisk talt ordlydende de samme som i nærværende sak. Det var enighet om at forutsetningen bare skulle omfatte skader og ulemper og ikke fall, men det oppsto tvist om hvorvidt de bare skulle omfatte de egentlige reguleringsskader eller også utbyggingsskader. Det ble ved dommen fastslått at forutsetningene bare gjaldt reguleringsskadene. Høyesterett la avgjørende vekt på hva uttalelsene under konsesjonsbehandlingen viste at meningen hadde vært (s. 1215), pekte på at det hverken i uttalelsene fra Industrikomitéen eller i debatten i Stortinget fantes noe som kunne gi holdepunkt for noen avvikende forståelse og at det var nytteløst å fundere over hva avgjørelsen ville blitt om spørsmålet om å endre forutsetningene var blitt reist og diskutert (s. 1216).

Det bemerkes for øvrig at det spørsmål som ble reist i Sira-Kvina-saken ikke er reist her. Departementet har gitt uttrykk for at det er enig i at tilleggsvederlag skal betales både for regulerings- og utbyggingsskader. Mindretallet er enig med saksøkeren i at det heri ligger en utvidelse i forhold til Stortingsvedtaket.

Etter mindretallets standpunkt vil fradragene for tidligere betalte vederlag måtte skje på grunnlag av en oppsplitting etter samme retningslinjer som underskjønnsretten har fulgt og som partene også er enige om.

Hele retten finner at man ved beregning av fradragene må ta hensyn til verdien av den frikraft som en del av grunneierne har betinget seg. Frikraften er en del av det vederlag selgerne har kontraktsmessig krav på og må antas å ha vært tillagt betydning ved fastsettelsen av prisen. At frikraften ikke blir levert før ved utbyggingen, er et forhold det må tas hensyn til ved beregningen av fradragsbeløpene. - - -

Rettens flertall, alle unntatt formannen og skjønnsmann Bjerke, bemerker at eksproprianten er pålagt som en plikt å slippe så meget vann at det går 12 m3/s i Vøringsfossen i tiden 01.06 til 15.09. Dette er et konsesjonsvilkår i Eidfjord-Nord utbyggingen. Grunneierne er aldri blitt pålagt et slikt vilkår. Etter flertallets mening er vilkåret diktert ut fra almene hensyn, og det ville være helt urimelig å belaste grunneierne med et økonomisk tap av den grunn. Vannslippingen er et pålegg av samme art som bygging av en vei, avsetting av penger til et næringsfond o.l., og må som disse belastes eksproprianten. Som et spesielt moment bemerker flertallet at dersom vannslippingen ikke belastes eksproprianten, vil det føre til redusert erstatning til grunneierne i Isdøla og Isdalsvatn som bor i Simadal. De har ingen andre interesser av vannslippingen enn folk ellers i landet. Endelig bemerker flertallet at etter siv.ing. Kiels erklæring vil slipping av vann i Vøringsfossen i de fleste år

Side:817

ikke redusere produksjonen. Vannet ville ellers for det meste renne over dammen i snesmeltningstiden.

I likhet med underskjønnet mener mindretallet at grunneierne bare kan ha krav på vederlag for det vann regulanten får tillatelse til å benytte. Mindretallet er også enig i at det må være i grunneiernes egen interesse at det finner sted slik vannslipping i Vøringsfossen som bestemt i konsesjonsvilkårene. Mindretallet slutter seg til den samme forholdsmessige reduksjon som i underskjønnet, jfr. kolonne 2 for Leiro, Isdøla og Bjoreio. Varamann Heggenhougen bemerker at han er enig med rettens mindretall. - - -

Det er nevnt foran i avsnittet om fallerstatninger at erstatning for skader og ulemper som reguleringen fører med seg, bare kommer til utbetaling når de overstiger fallerstatningene. I prinsippet er partene enige om dette, men de er uenige om hvorvidt regelen skal anvendes når det gjelder skader og ulemper i vann i vassdraget. Dette får betydning for Isdalsvatn.

Isdalsvatn blir ikke regulert, men som det fremgår av det som er sagt foran blir fisket i vannet skadet som følge av at Isdøla blir overført. Det er Simadal sameige som eier både vannet og elven ovenfor og nedenfor. Etter saksøkerens oppfatning må hele strekningen sees under ett. Alle skader skal vurderes for hele strekningen, og deretter må det undersøkes om det skal gis noe mer på basis av fallhøyden. Det som skjer er bare at gjennomstrømningen i vannet blir redusert med derav følgende fiskeskade. Dommene i Tokkesaken ( Rt-1967-389) og Viksaken ( Rt-1971-1217) viser at det ikke er plass for et slikt tvisyn som underskjønnsrettens flertall har bygget på.

De saksøkte har anført at loner og vann i en elvestrekning aldri har vært ansett som deler av en fallstrekning. For dem skal det utmåles en særskilt erstatning for skader og ulemper. Denne praksis har vært fulgt alle steder. Man må basere erstatningene på hva som kunne oppnås ved en frivillig avtale. En salgsavtale ville stoppet ved vannet. Simadal sameige ville aldri ha solgt de få fallmetrene nedenfor vannet uten å få betaling for fisketapet i vannet.

Rettens flertall, alle unntatt formannen, er kommet til samme resultat som underskjønnsrettens flertall, og kan slutte seg til dets begrunnelse i rettsbok III 27-28.

Rettens formann kan i det vesentlige slutte seg til underskjønnsrettens mindretalls bemerkninger i rettsbok III 28. Spørsmålet sees ikke avgjort ved noen Høyesterettsdom. Det ble berørt i HRD i Rt-1967-389, hvor det ble påpekt at det syn som saksøkte her legger til grunn, er en avvikelse fra det enten-eller prinsipp som nå må ansees fastslått ( Rt-1971-1217). Det ble imidlertid ikke tatt standpunkt idet overskjønnet ikke var påanket på dette punkt. Formannen antar at et vann i en elvestrekning prinsipielt ikke står i en annen stilling enn en strekning hvor elven uten å utvide seg ikke har noe fall. I et slikt tilfelle er det neppe tvilsomt at denne delen av elven ikke skal vurderes separat hvis det er samme eier både ovenfor og nedenfor dette elvepartiet. Når en elv utnyttes til kraftproduksjon, vil alle deler av vassdraget bli påført skader og ulemper. Det er den enkelte ekspropriats samlede tap som skal erstattes, basert på den av alternative utnyttelser som gir eiendommen den største verdi. Det er vanskelig å se at det er grunn til å stykke en grunneiers del av vassdraget opp og fastsette erstatningene separat for elv og for vann. - - -

Side:818

XI. Fradrag i konsesjonsvederlag.

I overensstemmelse med Stortingets forutsetning skal det gjøres fradrag for tidligere mottatte vederlag i tilkjente konsesjonsvederlag. Som en konsekvens av at rettens flertall er kommet til at konsesjonsvederlag skal gis både for skader og ulemper og for fall vil hele det tidligere mottatte vederlag komme til fradrag. Som nevnt foran er retten også kommet til at verdien av frikraft, installasjon og vedlikehold som noen av grunneierne har betinget seg, skal tas med ved beregningen av fradraget.

Det har vært ført forhandlinger mellom NVE og grunneierne om frikraften. Det ble oppnådd enighet om at de som betinget seg frikraft, skal få 6 kW på vanlig abonnementsvilkår og med årlig brukstid inntil 5000 timer, bortsett fra Anved A. Tveit og Anved M. Tveit, som skal ha 8 kW på samme vilkår. Det er videre oppnådd enighet om at forpliktelsen til fri installasjon hos grunneierne i Osa skal avløses ved at NVE betaler kr. 18.000,- til hver grunneier og forpliktelsen til fri installasjon og fritt vedlikehold i Simadal avløses med kr. 22.500,-.

Endelig avtale er imidlertid ikke kommet i stand idet partene er uenige om hvem som skal betale merverdiavgift og elektrisitetsavgift.

Saksøkerens standpunkt er at forpliktelsen består i å levere elektrisk kraft uten at det skal betales for produksjons- og distribusjonskostnader. Merverdiavgiften og elektrisitetsavgiften er tids- og situasjonsbetingede avgifter på forbruk av elektrisk kraft. NVE og rettforgjengere har aldri påtatt seg å bære slike utgifter.

Grunneiernes standpunkt er at de har betinget seg gratis kraft, og kraften blir ikke gratis hvis de skal betale merverdiavgift og elektrisitetsavgift.

Retten antar at man må kunne legge til grunn den kraftmengde og de avløsningsbeløp som partene ved sine forhandlinger er blitt enige om. Den kapitaliserte verdi av kraften settes til kr. 8.000,- pr. kW på grunnlag av de kraftpriser som betales i Ulvik og Eidfjord. For så vidt angår merverdiavgiften er retten blitt stående ved at den ikke bør belastes grunneieren. Hvem som skal bære denne avgiften, må bero på tolking av den avtalen som hjemler leveringsplikten. Ved avtaleinngåelsen var merverdiavgift og elektrisitetsavgift ikke aktuell, og avtalen gir for så vidt intet bidrag til avgjørelse av spørsmålet. De beste grunner taler imidlertid for at plikten skal hvile på saksøkeren. Saksøkeren er forpliktet til å levere kraft uten at grunneieren skal betale for den. Det må innebære at alle kostnader og utgifter som leveransen fører med seg, skal betales av saksøkeren. Etter de opplysninger som foreligger for retten, blir det også forholdt på denne måte på andre steder, således ved Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskaps leveranse i Teigdalen og Eksingedalen og ved Skiensfjordens kommunale kraftselskap (dok. 128, bilag 14). - - -

Av Hardanger herredsretts overskjønn av 11. og 12. juni 1979 (etappe III, magasinskjønnetj) (byrettsjustitiarius Johan Fr. Meyer med skjønnsmenn): - - -

Henry Svahn fikk i 1943 leie fiskeretten i Rundavatn og Austdølsnutvatn med mellom liggende elv i 15 år mot å sette ut fiskeyngel i vannene. Samme år satte han opp en hytte ved Rundavatn på statsalmenningens grunn. I brev av 16.1.1954 søkte han Ulvik Fjellstyre om å få leie tomt til hytten. Søknaden ble anbefalt av Fjellstyret i møte den 28.8.1954. Den ble også anbefalt av

Side:819

skogforvalteren. Skogdirektøren avslo imidlertid søknaden i brev av 8.11.1954. Skogforvalteren og Fjellstyret ble gjort kjent med avslaget ved brev av 12.11.1954. Gjenpart av brevet skal være sendt til saksøkte som benekter å ha mottatt det. Hytten ble stående og reguleringen av Rundavatn medfører at den blir neddemmet.

Saksøkte krever erstatning for hytten hvilket NVE har avslått under henvisning til at den er ulovlig oppført.

Saksøkte har anført at han har almenningsrett. Fjellstyret var interessert i å få fiskebestanden opp, og leiet derfor fiskeretten til saksøkte. Forutsetningen for utsettelse av fiskeyngel og for å drive fiske i vannene var at det var en fiskebu. Fra gammel tid hadde folk i Ulvik hatt en bu ved Rundavatn og hadde i kraft av dette rett til det. Da saksøkte bygget sin hytte, oppsto ingen ny situasjon. Det var en gammel bu på samme tuft som ble utbedret. Dette skjedde med samtykke og nærmest tilskynnelse fra fjellstyret. Det har aldri eksistert noen festeseddel eller noe annet adkomstdokument. Det var unødvendig på grunn av rettighetenes alder og bygdefolkets rettigheter. Saksøker bygget derfor sin hytte i god tro. Når han i 1954 søkte om å få leiet tomten, var det ikke for å legalisere et forhold som inntil da hadde vært ulovlig, men for å unngå videre tvistigheter med skogforvalteren. Avslaget på søknaden har ikke vært fulgt opp. Hytten ville fortsatt blitt stående hvis utbyggingen ikke hadde kommet.

Saksøkeren har til saksøktes anførsler replisert at det er saksøktes rett det greier seg om, ikke bygdefolkets.

Rettens flertall, alle unntatt formannen, er enig med saksøkte, og kan vise til hans anførsler. Hytten er oppført til erstatning for en gammel bu, som sto på samme tuft. Med hjemmel i bygdefolkets gamle rettigheter og alders tids bruk, må da saksøkte ha rett til å ha den stående. Hytten må derfor erstattes.

Rettens formann finner at hytten er oppført uten hjemmel. Selv om bygdefolket fra gammelt av har hatt en fiskebu som nå er forsvunnet, gir ikke det en hvilken som helst almenningsberettiget rett til å oppføre en privat hytte. En eventuell god tro må i alle fall ha opphørt i 1954. At avslaget på saksøktes leiesøknad ikke er fulgt opp, medfører bare at det besto et tålt forhold som ikke er beskyttet i ekspropriasjon. Formannen stemmer derfor for at hytten ikke erstattes.

Erstatning:

1. Neddemmet hytte ... kr. 10.000,-