Rt-1972-1199

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-11-24
Publisert:	Rt-1972-1199
Stikkord:	Vassdragsregulering
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118B/1972
Parter:	nr. 120/1970: Sira-Kvina Kraftselskap (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen) mot Johannes F. Røynestad m.fl. - diverse grunneiere og rettighetshavere i Kvinesdal herred (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard) og nr. 178/1971 I: Sira-Kvina Kraftselskap (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen) mot rettighetshaver under Gullestad fellesfiske m.fl. - diverse grunneiere og rettighetshavere i Kvinesdal herred (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard og høyesterettsadvokat Anders Rekve) og nr. 178/1971 II: Jørgen Samuelsen m.fl. - diverse grunneiere og rettighetshavere i Kvinesdal herred (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard) mot Sira-Kvina Kraftselskap (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen) og nr. 178/1971 III: Rettighetshavere under Gullestad fellesfiske m.fl. - diverse grunneiere og rettighetshavere i Kvinesdal herred høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Sira-Kvina Kraftselskap (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen).
Forfatter:	Endresen, Gundersen, Tønseth, Bølviken, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Vannfallrettighetsloven (1917) §2, Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, §16, §1, Vassdragsreguleringsloven (1917)

Dommer Endresen: Ved kongelig resolusjon av 5. juli 1963 fikk Sira-Kvina Kraftselskap i medhold av lov om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 tillatelse til «å foreta reguleringer og overføringer i Sira-Kvinavassdragene, i det vesentlige i samsvar med de fremlagte planer og på de vilkår og under de forutsetninger som er tatt inn i Industridepartementets tilråding av 5. juli 1963». På vegne av Kraftselskapet ble det 26. mai 1964 inngitt skjønnsstevning til Dalane herredsrett til fastsettelse av erstatninger og/eller pålegg om tiltak til fordel for dem som ble påført skade ved de reguleringer og overføringer som tillatelsen omfattet. På grunn av sakens omfang ble underskjønnet delt i flere etapper. Underskjønn for strekningen Homstøl-Fedefjorden i Kvina ble avhjemlet 3. november 1967. Kraftselskapet forlangte overskjønn for en del takstnummer, og det samme gjorde de fleste saksøkte. Etter konferanse med partenes

Side:1200

prosessfullmektiger besluttet retten å dele behandlingen av dette overskjønn i flere etapper. Overskjønn for strekningen Homstøl-Rafoss ble avhjemlet 17. september 1969, for strekningen Rafoss-Fedefjorden 15. februar 1971. Justitiarius A. L. Gullestad har som settedommer oppnevnt av Justisdepartementet vært overskjønnsrettens formann, og skjønnsmenn har vært oppnevnt utenfor distriktet. Overskjønnet av 17. september 1969 er påanket av Kraftselskapet, og anken er fremmet som ankesak nr. 120/1970. Overskjønnet av 15. februar 1971 er påanket både av Kraftselskapet og av en del av de saksøkte grunneiere og rettighetshavere, og disse anker er fremmet som ankesaker nr. 178/1971 I, II og III. Samtlige anker gjelder rettsanvendelsen. I Høyesterett er disse ankesaker blitt forenet til felles behandling.

Om partsforholdet i ankesak nr. 120/1970 vedrørende overskjønnet av 17. september 1969 bemerkes:

Kraftselskapets anke gjelder for det første en del takstnummer hvor overskjønnsretten har tolket kontrakter vedrørende salg av vasskraft slik at de ikke avskjærer vedkommende grunneiere adgangen til å få erstattet fullt ut skader og ulemper som følge av tørrlegging av elven eller redusert vannføring. Disse kontrakter er behandlet under avsnitt VI B gruppe 1 c i overskjønnets skjønnsgrunner. Denne del av anken gjelder takstnr. - - -

Videre gjelder Kraftselskapets anke takstnummer hvor overskjønnsretten har tilkjent tilleggserstatning - etter selskapets mening med urette - behandlet under avsnitt VI A i skjønnsgrunnene. Foruten takstnr. - - -som jeg har nevnt tidligere, gjelder denne del av anken takstnr. - - -

Kraftselskapets anke omfattet opprinnelig også takstnr. 278 (eier Isak Torkelsen Risnes). Under ankeforhandlingen er anken for dette takstnummers vedkommende trukket tilbake, idet den skyldtes en inkurie. Partene er enige om at ankesaken for så vidt heves og slik at hver av partene bærer sine omkostninger.

En del av ankemotpartene i ankesak nr. 120/1970 har erklært motanke. Denne gjelder for det første en del takstnummer vedrørende salg i nyere tid til Vest-Agder Elektrisitetsverk (V.A.E.), hvor det i motsetning til det resultat overskjønnsretten er kommet til, jfr. skjønnsgrunnene under avsnitt VI B gruppe 5 c og d, gjøres gjeldende at grunneierne har krav på full erstatning for skader og ulemper som følge av tørrlegging av elven eller redusert vannføring. Denne del av motanken gjelder takstnr. 214, 222, 223, 237 og 294. Opprinnelig omfattet motanken også takstnr. 295, men dette skyldes en misforståelse, og motanken er under ankeforhandlingen for så vidt frafalt uten innsigelse fra Kraftselskapets side.

Motanken gjelder videre takstnummer hvor vedkommende grunneier er nektet tilleggserstatning for fiske i tilfelle hvor fiskeretten ble solgt sammen med fallrettighetene, jfr. skjønnsgrunnenes avsnitt VI B gruppe 4. Ankemotpartene gjør her gjeldende

Side:1201

at tilleggserstatning må tilkjennes for fiskerettighetene. Denne del av motanken gjelder takstnr. 95, 96, 97, 102, 103, 104, 105, 106, 108, 111, 112, 113, 115, 123, 125 og 126.

Endelig gjelder motanken en del takstnummer vedrørende salg i nyere tid til V.A.E. hvor oversk ønnsretten har nektet å tilkjenne tilleggserstatning, jfr. skjønnsgrunnenes avsnitt VI B gruppe 5 c og d. Som jeg før har nevnt, har ankemotpartene for de fleste av disse takstnummers vedkommende prinsipalt gjort gjeldende at de har krav på full erstatning subsidiært anfører de imidlertid at de i hvert fall må ha rett til å få tilleggserstatning. Denne del av anken gjelder takstnr. 214, 222, 223, 237, 275, 275 b og 294.

Om partsforholdet i ankesak nr. 178/1971 vedrørende overskjønnet av 15. februar 1971 bemerkes:

Kraftselskapet har anket vedrørende en del takstnummer hvor grunneierne - etter selskapets mening med urette - er tilkjent tilleggserstatning. Denne anke - ankesak nr. 178/1971 I - gjelder for det første takstnr. - - -

Disse parter har hatt høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard som prosessfullmektig.

For det annet gjelder ankesak nr. 178/1971 I samme tvistespørsmål vedrørende takstnr. - - -

Disse parter har hatt høyesterettsadvokat Anders Rekve som prosessfullmektig.

Overskjønnet av 15. februar 1971 er videre i ankesak nr. 178/ 1971 II påanket av høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard på vegne av en del av de grunneiere som han har representert i den ankesak Kraftselskapet har reist. Anken gjelder for det første en del tilfelle hvor overskjønnsretten - etter grunneiernes mening med urette - har avslått kravet om full erstatning, jfr. skjønnsgrunnenes avsnitt V B side 259 - 265 post 3, 4, 5 og 9. Denne del av anken gjelder takstnr. 71, 71 b, 72, 73, 74, 75, 157, 157 b, 158, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 166, 167, 168, 169 og 171 og 178 b. Anken vedrørende disse takstnummer gjelder at overskjønnsretten har nektet å tilkjenne full erstatning for fiskerett.

Denne anke omfatter også et par takstnummer hvor overskjønnsretten - etter grunneiernes mening med urette - har nektet å tilkjenne tilleggserstatning for fiske i tilfelle hvor fiskeretten ble solgt sammen med fallrettighetene, jfr. skjønnsgrunnenes avsnitt V B post 4. Denne del av anken gjelder takstnr. 169 og 171. Anken gjaldt opprinnelig også takstnr. 173 c (Torleif Svindland), men denne anke er under ankeforhandlingen frafalt. Partene er enige om at ankesaken for så vidt heves og slik at hver av partene bærer sine omkostninger.

Endelig er overskjønnet av 15. februar 1971 i ankesak nr. 178/ 1971 III påanket av høyesterettsadvokat Anders Rekve på vegne av en del av de grunneiere han har representert i den ankesak Kraftselskapet har reist. Anken gjelder for det første en del takstnummer hvor partene krever full erstatning i tilfelle hvor overskjønnet bare har tilkjent tilleggserstatning, jfr. skjønnsgrunnenes

Side:1202

avsnitt V G bemerkninger til takstnr. 52 h. Denne del av anken gjelder takstnr. 52 c, 52 d og nr. 52 h gruppe 1.

Videre omfatter anken to takstnummer hvor overskjønnsretten - etter grunneiernes mening med urette - er kommet til at de ikke har krav på tilleggserstatning, jfr. skjønnsgrunnenes avsnitt V B nr. 1 a) og G, bemerkninger til takstnr. 52 e. Denne del av anken gjelder takstnr. 52 b nr. 1 og nr. 52 e.

Partene har i ankesakene nedlagt slike påstander:

Ankesak nr. 120/1970.

Sira-Kvina Kraftselskap:

«I. Hovedanken:

1. Dalane herredsretts overskjønn avhjemlet 17. september 1969 oppheves forsåvidt angår takstnr. 92, 93, 95, 96, 97, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 111, 112, 113, 115, 123, 125, 126, 139, 141, 215 b, 222, 223, 230, 231, 234, 237, 244, 259, 264, 265, 266, 267, 268, 269, 270 b, 271, 272, 275, 275 b, 276, 277, 278 b, 278 c, 278 d, 286, 293, 294, 295, 295 b og 297 i den utstrekning det under disse takstnr. er tilkjent tilleggserstatning.

2. Dalane herredsretts overskjønn avhjemlet 17. september 1969 oppheves forsåvidt angår takstnr. 214, 215, 217, 218, 219, 227, 228, 230, 233, 234, 297 og 299 og hjemvises til ny behandling.

II. Motanken:

Dalane herredsretts overskjønn av 17. september 1969 stadfestes.

III. Sira-Kvina Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Grunneierne:

«I. Hovedanken.

Dalane herredsretts overskjønn av 17. september 1969 stadfestes.

II. Motanken.

Dalane herredsretts overskjønn av 17. september 1969 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt det er motanket.

III. I begge tilfelle:

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankesak nr. 178/1971 I.

Kraftselskapet:

«1. Dalane herredsretts overskjønn avhjemlet 15. februar 1971 oppheves forsåvidt angår takstnr. 52 b, 52 c, 52 d, 52 e, 52 h, 53 b og 67, 54 og 68, 56, 57, 58, 59, 60, 64 og 69, 65 og 70, 66 c, 71, 71 b, 72, 73, 74, 75, 143,143 b, 143 c, 144, 145, 157, 157 b, 158, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 166, 167, 168, 169, 171, 178 b, 179, 180, 183, 191 og 192 i den utstrekning det under disse takstnr. er tilkjent tilleggserstatning.

2. Sira-Kvina Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:1203

Grunneiere representert av høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard:

«1) Dalane herredsretts overskjønn av 15. februar 1971 stadfestes.

2) De av h.r.advokat Kåre Ødegaard representerte parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Høyesterettsadvokat Anders Rekve har på vegne av sine grunneierparter nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes og at Sira-Kvina Kraftselskap tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til hans parter.

Ankesak nr. 178/1971 II.

Grunneiere representert ved høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard:

«1) Dalane herredsretts overskjønn av 15. februar 1971 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt det er påanket.

2) De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kraftselskapet:

«1. Dalane herredsretts overskjønn avhjemlet 15. februar 1971 stadfestes.

2. Sira-Kvina Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankesak nr. 178/1971 III.

Høyesterettsadvokat Anders Rekve har på vegne av sine grunneierparter nedlagt påstand om at Dalane herredsretts overskjønn av 15. februar 1971 oppheves i den utstrekning det er påanket, og at Sira-Kvina Kraftselskap tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til hans parter.

Kraftselskapet:

«1. Dalane herredsretts overskjønn avhjemlet 15. februar 1971 stadfestes.

2. Sira-Kvina Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til mine bemerkninger i det følgende og de skjønnsgrunner de knytter seg til.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Kristiansand byrett til avhør av fagsjef Øystein Flack som partsrepresentant og 4 vitner, samtlige nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter.

Før jeg går inn på de forskjellige tvistepunkter i ankesakene, vil jeg nevne at hovedspørsmålet er om grunneierne kan kreve tilleggserstatning i tilfelle hvor de ikke etter sine kontrakter har krav på særskilt erstatning for skader og ulemper. Avgjørelsen her beror på tolkingen av det konsesjonsvilkår som ble satt om betaling av erstatning for skader og ulemper i tillegg til det opprinnelig erlagte vederlag, fordi dette var satt urimelig lavt. Dette tolkingsspørsmål kommer jeg tilbake til i mine bemerkninger under avsnitt II.

På samme måte som prosessfullmektigene har gjort under prosedyren i Høyesterett, behandler jeg ankesakene under ett,

Side:1204

slik at de enkelte tvistespørsmål tas opp i den rekkefølge som etter en samlet betraktning faller naturlig uansett hvilken eller hvilke ankesaker de angår.

I. En rekke av ankespørsmålene gjelder hvorvidt vedkommende kontrakt om salg av fallrettigheter må forstås slik at salget ikke innbefatter rett for kjøperen til uten særskilt erstatning for skade- og ulempevirkninger å tørrlegge elveleiet ved å overføre Kvinavassdraget til Sirdal. Dette spørsmål er i de fleste tilfelle reist i anker fra grunneiere som overskjønnsretten har tilkjent tilleggserstatning, men som nå krever full erstatning for alle skadevirkninger som tørrleggingen har ført med seg. Tas anken for så vidt til følge, vil grunneieren være sikret full erstatning også om Kraftselskapets anke over at grunneierne er tilkjent tilleggserstatning, blir tatt til følge; får Kraftselskapet ikke medhold her, vil han få erstatningen forhøyet dersom tilleggserstatningen er satt lavere enn full erstatning.

Bortsett fra for én gruppe kontrakters vedkommende er overskjønnsretten kommet til at grunneierne ikke har krav på erstatning for skadevirkninger ved tørrleggingen (men har i det overveiende antall tilfelle tilkjent tilleggserstatning). Om det syn den har lagt til grunn for sine avgjørelser, anfører retten i overskjønnet av 17. september 1969:

«Som det fremgår av den nedenfor foretatte gjennomgåelse av de foreliggende kontrakter omfatter de salg av eiendommenes vassdragsrettigheter. Uansett hvilken betegnelse som er brukt, innebærer dette etter rettens mening overdragelse av en uinnskrenket disposisjon til utbygging av vassdraget i kraftforsyningsøyemed såfremt intet annet godtgjøres å være tilfelle. I denne forbindelse bemerkes at det i kontraktene ikke er tatt forbehold om at overdragelsen er knyttet til bestemte forutsetninger om hvordan utbygging av vassdraget skulle finne sted. Det er heller ikke forsøkt bevist eller sannsynliggjort omstendigheter som tyder på en begrensning i kjøpernes adgang til å utnytte de tekniske muligheter til enhver tid for den mest rasjonelle og økonomisk fordelaktige utbygging av vassdraget. Når så er tilfelle, må det stå Kraftselskapet fritt å utnytte vassdragsrettighetene i dette øyemed - også ved overføring av Kvina til Sira - uansett om dette medfører skader og ulemper for vedkommende grunneieres eiendommer. Dette fører da til at grunneierne bare kan kreve erstatning for skader og ulemper ved redusert vannføring eller tørrlegging av elven i den utstrekning det av kontraktene fremgår at rett til slik erstatning er forbeholdt, jfr. høyesterettsdommer i Rt-1961-1282 og Rt-1969-174. Hvor slikt forbehold ikke er tatt, vil således eierne av de eiendommer hvorfra vassdragsrettighetene i sin tid er frasolgt samt eierne av eiendommer som senere er utskilt fra de selgende eiendommer, etter kontraktene ikke ha krav på erstatning for skade på fiske, gjerdehold, ferdsel, skogsdrift, jordskader, ulemper for vannforsyning m.v. som følge av Kraftselskapets reguleringer og overføringer. Ved kontraktenes inngåelse måtte

Side:1205

grunneierne være klar over at når vassdraget skulle utnyttes, ville det få følger for vannføringen likesom elven i vesentlig grad måtte bli tørrlagt. At dette nå skjer ved at Kvina ovenfor Homstøl blir overført til Sira, er ikke noen særlig omstendighet som kan begrunne rett for grunneierne til særskilt erstatning hvor slik rett ikke er uttrykkelig forbeholdt.

For grunnvannskader (tørkeskader) kan saken for de eldre kontrakter muligens stille seg annerledes. Selv om erstatning for slike skader måtte være avskåret etter det resultat retten er kommet til, er det tildels ikke rimelig grunn til å anta at selgerne da kontraktene ble inngått kunne være oppmerksom på den virkning en regulering av vassdraget ville få for grunnvannstanden og den betydning dette ville medføre for de tilstøtende jordarealer og eiendommenes brønner. Slike skader blir imidlertid avhjulpet ved de pålagte grunndammer samt særskilte vannforsyningstiltak hvor det ellers kunne være aktuelt å tilkjenne erstatning uten hensyn til kontraktenes ordlyd.

For ordens skyld tilføyes at grunneierne selvsagt har krav på erstatning for skader og ulemper ved oppdemning i grunndamsområdene.»

De samme synsmåter er lagt til grunn i overskjønnet av 15. februar 1971.

Som nevnt har overskjønnsretten tolket én gruppe kontrakter slik at de hjemler særskilt erstatning for tørrleggingen av nedre Kvina, og Kraftselskapet har påanket denne avgjørelse. For øvrig kommer ankene fra grunneiere som mener at det ved fallkontraktene for deres eiendommer foreligger særlige omstendigheter som må medføre at de har krav på full erstatning. Dette er stort sett grunnet på de samme anførsler som de har gjort gjeldende for overskjønnsretten - at hensyn må tas til kontraktenes ordlyd, partenes forutsetninger, tidspunktet for kontraktenes inngåelse og hva slags kraftutbygging det var grunn til å regne med, og videre til at selgerne i motsetning til kjøperne var ukyndige og uten teknisk eller juridisk assistanse og derfor ikke var klar over verdien av de solgte rettigheter og heller ikke over de skader og ulemper som utbygging av vassdraget ville medføre. Dette måtte så meget mer gjelde som avhendelsene for en rekke kontrakters vedkommende ble inngått før den utvikling i teknikken som har muliggjort overføring av vassdraget fra Kvinesdal til Sirdal i tunnel. Enhver tvil må etter grunneiernes mening gå ut over Kraftselskapet, idet det var kjøperen som dengang var den kyndige part som hadde utformet kontrakten.

Jeg skal i det følgende behandle de påankede avgjørelser og ta for meg spørsmålet om det foreligger slike særlige omstendigheter.

1. Dette avsnitt omhandler anker i ankesak nr. 178/1971 II over skjønnet av 15. februar 1971 fra grunneiere på Egenesgårdene (takstnr. 71, 71 b, 72, 73, 74 og 75), Træland-gårdene (takstnr. 157,157 b, 158, 159, 160, 161,162, 163, 164, 166 og 167) og

Side:1206

Svindland-gårdene (takstnr. 168, 169 og 171). Overskjønnsrettens bemerkninger finnes i avsnitt V henholdsvis post 5, 9 og 4.

Når det gjelder Egenes, uttales i skjøtet av 15. juni 1911 at grunneierne overdrar «den vore eiendomme tilhørende vandkraft». Det uttales i skylddelingsforretningen at den fraskilte parsell «begrændses i øvre ende mot Aktieselskabet Trælandsfos vandkraft i nedre ende mod Gullestads vandkraft ved Stampebækken og Skjæmtskjær», den går altså langs eiendommene i deres helhet. Det tilføyes i skjøtet at den grunn som trenges til oppførelse av fabrikk, vannkraftanlegg og vannregulering avstår selgerne etter skjønn. Grunneierne har gjort gjeldende at dette må innebære at det bare er den potensielle energiutnyttelse av vannkraften som er solgt, og at de derfor må ha krav på erstatning for skader og ulemper. Jeg er enig med overskjønnsretten i at grunneierne ikke kan gis medhold her. Utnyttelse av vannkraften vil her som ellers måtte gå ut over vannets bruk i annet øyemed - noe som også måtte være klart for grunneierne. Jeg finner ikke at denne ordbruk i seg selv kan medføre at dette salg, når det gjelder erstatning for skader og ulemper rent generelt, stilles i annen klasse enn fallsalg for øvrig. Jeg kan heller ikke finne at bestemmelsen om grunnavståelse kan indisere en bindende forutsetning om at vannkraften skal nyttiggjøres på stedet, jfr. den før gjengitte grensebeskrivelse i skylddelingsforretningen.

Når det gjelder Træland, omfattet salget «vandfaldene med ret til damfæste», parsellen strekker seg langs eiendommene i deres helhet og «fra dybaaren til normalt høieste vandstand». Rettighetssalget på Svindland omfattet «vandfalds- og fiskerettigheter». I likhet med overskjønnsretten kan jeg heller ikke finne at disse salg når det gjelder erstatning for skader og ulemper rent generelt, kan stilles i annen klasse enn andre fallsalg.

Når det gjelder Egenes og TræÅand, gjøres det imidlertid fra grunneiernes side gjeldende at det i hvert fall foreligger særlige omstendigheter som gjør at det må betales erstatning for skade på fisket, og jeg skal nå se nærmere på dette spørsmål.

Vannkraften på Egenes henhører under to forskjellige matrikkelnummer - gnr. 157 bnr. 18 «Rafosshuggan og Ravnedalsfoss» og gnr. 133 bnr. 5. Rettsforholdene vedrørende førstnevnte bruksnummer er beskrevet i skjønnsgrunnenes avsnitt V post 6 (ikke under post 7 som det under behandlingen av gnr. 133 bnr. 5 i avsnitt V post 5 ved en skrivefeil er henvist til). Gnr. 157 bnr. 18 - som omfatter fallrettigheter under Egenæs, Rafosslille, Rafoss og Træland - ble gjennom to etterfølgende salg i 1898 solgt til A/S Trælandfoss, men det ble ved disse salg uttrykkelig tatt forbehold om at grunneierne skulle beholde fiskeretten. Denne var i 1887 delvis blitt bortleid for 25 år til en engelskmann. Ved kontrakter av 9. januar 1909, tinglyst henholdsvis 9. og 23. februar 1909, bortleide oppsitterne på Egenæs, Rafoss lille, Rafoss og Træland - for Egenæs' vedkommende dog begrenset til en nærmere angitt strekning - fra 1912 samtlige

Side:1207

fiskerettigheter i Kvina for 50 år til A/S Trælandsfoss. Ved utløpet av disse kontrakter hadde grunneierne den ubeheftede fiskerett på sin hånd. For fisket på den elvestrekning utenfor Egenes som omfattes av gnr. 157 bnr. 18, ble grunneierne i henhold til dette tilkjent særskilt erstatning under takstnr. 71 c, og denne erstatning er ikke omtvistet.

Når det gjelder den resterende del av vannkraften på Egenes - gnr. 133 bnr. 5 - inneholdt skjøtet av 15. juni 1911 om overdragelse av fallrettighetene følgende bestemmelse:

«Overdragelsen omfatter ikke fiskeriet paa den strækning salget angaar. Overdragelsen sker i henhold til overenskomst dateret 5. januar tgl. 23. februar 1909, idet bemerkes at denne overenskomst forsaavidt fiskeriet angaar med Harald Boes samtykke er aksepteret av A/S Trælandsfos.»

Overskjønnsretten har ansett rett til særskilt erstatning for fiske avskåret (men har tilkjent tilleggserstatning), jfr. takstnr. 71 b. Jeg er for mitt vedkommende kommet til at grunneierne må ha krav på slik særskilt erstatning. Det er uklart hva det menes med henvisningen i siste punktum av det siterte til overenskomsten av 5. januar 1909 som jo i første rekke angår fiske på den strekning som omfattes av gnr. 157 bnr. 18. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om grenseforholdene på stedet, og jeg kan derfor ikke uttale noe om hvorvidt henvisningen til kontrakten av 5. januar 1909 skyldes at bortleien av fisket på Egenes gikk ut over grensene for gnr. 157 bnr. 18 og følgelig omfattet en del av strekningen under gnr. 133 bnr. 5, eller om det hele bare skyldes en misforståelse. Men hvorledes dette enn har seg, er det uttrykkelig sagt i skjøtet fra 1911 at overdragelsen ikke omfatter fisket på den strekning salget angår, og dette må være avgjørende. Påstanden om opphevelse av skjønnet må derfor i henhold til dette tas til følge for så vidt angår takstnr. 71 b.

Når det gjelder Træland, ble det verken under overskjønnet eller i grunneiernes ankeerklæring anført at grunneierne i hvert fall måtte ha krav på full erstatning for fiske. Anførselen er først blitt fremsatt under ankeforhandlingen i Høyesterett, men Kraftselskapet har ikke villet gjøre noen prosessuell innsigelse mot at kravet undergis realitetsbehandling. Fiskerettighetene under Træland er behandlet under takstnr. 157 b, og det fremgår at fallrettighetene også her faller i to grupper. En del av fallrettighetene omfattes av gnr. 157 bnr. 18. Som jeg allerede har nevnt i forbindelse med forholdene på Egenes, hadde grunneierne vel salget i 1898 tatt uttrykkelig forbehold om at salget ikke omfattet fisket, og grunneierne på Træland er derfor tilkjent særskilt erstatning for fisket under gnr. 157 bnr. 18, jfr. takstnr. 157 b nr. 1. Den resterende del av fallrettighetene - gnr. 158 bnr. 18,19 og 22 - ble solgt av grunneierne i 1915 til Harald Boe, direktør i A/S Trælandsfos, uten at det uttrykkelig var tatt forbehold om fiskerettighetene. Kontrakten av 1909 om bortleie i 50 år til A/S Trælandsfos omfattet som jeg allerede har nevnt, også samtlige fiskerettigheter i Kvina under

Side:1208

Træland. Leiekontrakten var tinglyst, og direktør Boe kjente selvsagt til den. Jeg må gå ut fra at den i kontrakten av 1909 stipulerte leie til Trælandoppsitterne - kr. 600 - har vært betalt til oppsitterne uavkortet frem til 1962 da leiekontrakten utløp. Jeg kan da vanskelig se det annerledes enn at grunneiernes salg av gnr. 158 bnr. 18, 19 og 22 ikke omfattet fiskeretten, og at denne fortsatt var i behold på grunneiernes hånd. Etter dette må påstanden om opphevelse av skjønnet tas til følge for så vidt angår takstnr. 157 b nr. 2.

2. I overskjønnet av 17. september 1969 er takstnr. 214, 215, 217, 218, 219, 227, 228, 230, 233, 234, 297 og 299 tilkjent særskilt erstatning for skader og ulemper som følge av tørrlegging av elven eller redusert vannføring, jfr. avsnitt VI B post 1 c. De solgte rettigheter er i de fire skjøter fra 1898 som det her er tale om, beskrevet som «elven og elveleiet», «elvestrekningen», «elveleiet og vannkraften» og «fossen». I den ene kontrakt er tilføyet:

«For Tydeligheds skyld skal vi bemærke, at der med dette Salg ogsaa medfølger Ret for Kjøberne eller senere Eiere at opdæmme og regulere Fossen mod, at den derved forvoldte Skade erstattes efter Skjøn.»

En lignende klausul er inntatt i de tre andre skjøter med den forskjell at ordene «og regulere» ikke er medtatt.

Overskjønnsretten anfører at klausulen om at det i salget også medfølger rett til å oppdemme og regulere fossen mot at den derved voldte skade erstattes etter skjønn, er uklar, og at tvilen må løses i grunneiernes favør. Kraftselskapet har i ankesak nr. 120/1970 påanket denne avgjørelse. Det anfører at klausulen ikke innebærer annet enn at fallkjøperen sikret seg rett til å bygge dam ovenfor fallet - en utbyggingsmåte som det etter datidens forhold var nærliggende å regne med - mens grunneierne på den annen side er sikret erstatning for skade som oppdemning, eventuelt regulering måtte volde. Jeg er enig i dette, og nevner i denne forbindelse at fallkjøperne det følgende år solgte fallrettighetene videre og i sitt skjøte anførte følgende etter de fire nevnte skjøter som var gjengitt i sin helhet:

«I salget er innbefattet alle de os i ovennævnte skjøder tilsagte rettigheder saaledes ret til dæmningsanlegg ovenfor fossene og til at kræve afstaaet grund til alle slags anlæg mod erstatning efter taxt - - - .»

Jeg kan ikke se dette annerledes enn at fallkjøperne ved siden av kjøpet av fallrettigheter har betinget seg oppdemnings- og reguleringsrettigheter, og at bestemmelsen om erstatning for skade som benyttelsen av sistnevnte rettigheter volder, ikke kan innvirke på hvorledes selve fallkjøpet skal forstås, og stille dette i annen stilling enn andre kjøp av fallrettigheter. Forbehold om erstatning for skade som følge av dambygging og regulering har på ingen måte vært uvanlig, sammenlign for eksempel forbeholdet under punkt 4 b) og c) i de V.A.E.-kontrakter som jeg senere kommer til, og det er ikke ellers gjort gjeldende at et slikt forbehold bevirker at det må betales særskilt erstatning

Side:1209

for skader og ulemper ved tørrlegging som følge av vassdragsoverføringen. Jeg er derfor kommet til at overskjønnet må oppheves for så vidt angår disse takstnummer.

3. V.A.E. kjøpte i årene 1958 - 60 forskjellige fallrettigheter som elektrisitetsverket senere som interessent har overført til Sira-Kvina Kraftselskap. I samsvar med det syn overskjønnsretten har lagt til grunn, har retten i overskjønnet av 17. september 1969 avslått å tilkjenne erstatning for skader og ulemper når det i kontrakten ikke er tatt særskilt forbehold. Grunneiere med kontrakter som omhandlet avsnitt VI B post 5 c og d i skjønnsgrunnene, har i ankesak nr. 120/1970 motanket over disse avgjørelser. Under post 5 c er nevnt to tilfelle hvorav det ene imidlertid rettelig hører under post 5 d. Tilbake står takstnr. 223 hvor det i kontrakten av 19. og 23. april 1960 er fastsatt en bestemt kjøpesum, og selgeren, Ole Bertin Helle, er tilsagt rett til etter eget valg å få betalingen i form av penger eller elektrisk kraft. Jeg går ikke nærmere inn på dette, idet det etter at motankeerklæring ble uttatt, er tilveiebrakt et skjøte fra 1924 hvorved vedkommende fallrett er solgt til Ole Bertin Helles rettsforgjenger, og det er dette skjøte som må være det avgjørende. Det inneholder intet som skulle tilsi at denne fallrettighet må stilles i annen stilling enn andre fallrettigheter. For ordens skyld nevner jeg at det i skjøtet fra 1924 også er vist til en kjøpekontrakt av 13. mars 1913 som ikke har latt seg finne; det synes imidlertid høyst usannsynlig at denne kjøpekontrakt kan ha inneholdt noe som skulle medføre et annet resultat.

Når det gjelder anken over de takstnummer som faller inn under post 5 d - takstnr. 214, 222, 237 og 294 - er denne knyttet til forståelsen av følgende bestemmelser i kontraktene:

«4. Overdragelsen av de under nr. 1 nevnte vassretter for den der nevnte kjøpesum innbefatter rett for V.A.E. og dets rettsetterfølgere til i forhold til selgerne og deres rettsetterfølgere å kunne regulere, overføre og utbygge vassrettene etter ønske, men mot å yte erstatning for følgende:

a) Skade på fiske i den under nr. 1 nevnte elv.

b) Skade ved eventuell demning og/eller senking av vann og ved dambygging ellers.

c) Skade ved eventuell oppførelse og drift av dammer, rørledninger, kraftstasjoner, kraftledninger m.v.

d) Mulige andre skader og ulemper som går inn under lov av 14.12.1917 §16, dog unntatt andre enn de under a nevnte skader og ulemper ved at vannet i selve elvefaret reguleres, overføres eller utbygges.»

Overskjønnsretten har lagt til grunn at punkt 4 d sammenholdt med punkt 4 a innebærer at grunneierne kan kreve erstatning for skade på fisket, men ikke kan kreve erstattet andre skader og ulemper som følger av at elven ved regulering, overføring eller utbygging blir tørrlagt eller vannføringen redusert. Grunneierne har også for Høyesterett gjort gjeldende at bestemmelsene i punkt 4 er så uklare at de må tolkes mot

Side:1210

Kraftselskapet. Bestemmelsene ble til gjennom forhandlinger mellom V.A.E. og grunneiere i Sirdal som ikke hadde juridisk eller teknisk bistand, og det gjøres gjeldende at dokumentene fra disse forhandlinger ikke støtter Kraftselskapets syn. I Kvinesdal ble det først holdt et fellesmøte, hvor kontraktutkastet men ikke dokumentene vedrørende de forutgående forhandlinger ble fremlagt, og kontrakter ble deretter inngått etter individuelle forhandlinger mellom representanter for V.A.E. og den enkelte grunneier. Bestemmelsen i punkt 4 d er så innviklet at grunneierne neppe skjønte innholdet.

Jeg er enig med overskjønnsretten i at punkt 4 må tolkes slik at særskilt erstatning for andre skader og ulemper enn på fisket er avskåret. Bestemmelsene er formet på grunnlag av et tilbud som grunneiere i Sirdal i 1955 med to måneders akseptfrist fremsatte overfor V.A.E. Grunneierne gjør gjeldende at det foreligger omstendigheter som tyder på at tilbudet egentlig var utarbeidet av V.A.E., mens Kraftselskapet hevder at grunneierne hadde vassdragsteknisk bistand som gjorde det mulig for dem å utforme et tilbud av denne art. I tilbudet anføres under punkt 5: «Ved betaling av den fastsatte pris har grunneierne fått endelig oppgjør slik at kjøperen i forhold til grunneierne kan regulere, overføre og utbygge vassrettene etter ønske. - - - ». Punkt 7: «Når vassrettene tas i bruk betales erstatning for skade på fiske, fastsatt ved lovlig skjønn.» Punkt 9: «Når utbyggingsplan er vedtatt og konsesjon gitt, plikter grunneierne i henhold til lov om vassdragsreguleringer av 14/12 1917 §16 å avstå den for anlegget nødvendige grunn m.v. og å tåle de eiendomsbyrder og finne seg i den skade m.v. som reguleringen måtte medføre. For dette ytes særskilt erstatning som fastsettes etter skjønn etter reglene i den nevnte lovs samme paragraf. - - - » - Det fremgår her at grunneierne - bortsett fra for fiske - ikke skulle ha særskilt erstatning for skader og ulemper som var en følge av overføring og utbygging av vassrettene. Det samme fremgår av kontraktens bestemmelser. Jeg er enig med overskjønnsretten i at grunneierne ikke kan gis medhold i at de ikke har forstått kontraktens bestemmelser. Jeg kan også slutte meg til overskjønnsretten når den ikke finner å kunne legge vekt på den sammenligning med andre kontrakter som har vært påberopt fra grunneiernes side. Jeg er således kommet til at motanken ikke kan føre frem.

4. I ankesak nr. 178/1971 III er det anket over at de grunneiere som går inn under overskjønnet av 15. februar 1971 takstnr. 52 h gruppe 1, ikke er tilkjent erstatning for skade på fiske. Dette takstnummer gjelder østre side av Kvina, og disse grunneiere har verken solgt fallrettigheter eller fiskerettigheter på denne strekning. Skjønn over erstatning for selve fallrettighetene skal utstå til senere, og overskjønnet gjelder derfor bare spørsmålet om det skal betales erstatning for skade på fisket. De samme grunneiere har imidlertid tidligere solgt sine rettigheter på den motstående vestre side av elven, og overskjønnsretten er

Side:1211

kommet til at da fallrettighetene på vestre side ikke vil kunne utnyttes uten skadevirkninger for fisket på østsiden av elven, vil erstatning for fisket på østsiden være avskåret. Retten har med andre ord lagt til grunn at salget av fallrettighetene på vestsiden nødvendigvis også må innebære at fisket på begge sider av elven går tapt, og at grunneierne da får finne seg i at fallene blir utnyttet uten at de kan forlange særskilt erstatning for skade på fisket på østsiden.

Jeg har vanskelig for å godta det resultat overskjønnsretten her er kommet til. Er det forskjellige eiere på de to sider av elven, vil det være klart at eieren på den ene side ikke kan disponere over fiskeretten på den annen side. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid som nevnt samme eiere på begge sider. I skjøtene vedrørende salget av rettigheter på vestsiden er anført: «De vandfald med fiskerettigheter hvorav sælgerne sælger sin part, tar sin begynnelse ved Simleskjæret ved byttet med Egenæs paa vestre side av elven og omfatter den vestre halvdel av elven til tvert overfor Aamodts nederste grense for vandkraften.» Det er her intet som indiserer at det har vært grunneiernes mening å fravike den naturlige ordning at fiskeretten på østsiden i erstatningsmessig henseende henregnes under fallrettighetene på østsiden. Man kan etter min mening i hvert fall ikke gå lenger enn til å si at spørsmålet er uklart, og da må avgjørelsen gå mot Kraftselskapet. Jeg finner derfor at påstanden om opphevelse av skjønnet må tas til følge for så vidt angår takstnr. 52 h gruppe 1.

5. I ankesak nr. 178/197111 og ankesak nr. 178/1971 III er det anket over at grunneierne ved overskjønnet av 15. februar 1971 ikke er tilkjent særskilt erstatning (men derimot tilleggserstatning) når det gjelder henholdsvis takstnr. 178 b under gården Hamre og takstnr. 52 c og 52 d under gården Åmodt. I begge tilfelle er fiskeretten bortforpaktet til direktør Harald Boe i samme dokument hvorved denne har fått skjøte på fallrettighetene. For leie av fiskeretten angis en årlig avgift, og dokumentet inneholder bestemmelser om adgang til å innløse fiskeretten mot betaling av henholdsvis 25 og 20 ganger den årlige forpaktningsavgift. I kontrakten vedrørende Hamre er angitt en forpaktningstid på 25 år, mens kontrakten vedrørende Aamodt ikke inneholder noen slik tidsangivelse. I begge dokumenter angis at det er holdt skylddelingsforretning «over de haandgivne vandfald uden fiskeret», og det anføres videre at grunneierne overdrar de solgte vannfall «med forbehold av eiendomsretten til fisket». Det er på det rene at fiskeretten ikke er innløst. Jeg må under disse omstendigheter legge til grunn at fiskeretten hele tiden har vært grunneiernes eiendom, og at disse derfor har krav på særskilt erstatning. Jeg er derfor kommet til at overskjønnet må oppheves for så vidt angår disse takstnummer.

II. Som det vil fremgå av hva jeg før har sagt, har overskjønnsretten for så vidt det overveiende antall fallkontrakter angår, i samsvar med rettspraksis lagt til grunn at de ikke hjemler

Side:1212

rett til erstatning for skader og ulemper som vassdragsoverføringen har ført med seg som følge av tørrlegging eller redusert vannføring. Retten har imidlertid ved slike skader likevel tilkjent erstatning som kommer i tillegg til den godtgjøring som i sin tid ble betalt for fallrettighetene. Hvilke takstnummer det gjelder, fremgår av I punkt 1 i Kraftselskapets påstand i ankesak nr. 120/1970 og punkt 1 i påstanden i ankesak nr. 178/1971 I. Hjemmelen for dette har overskjønnsretten funnet i følgende uttalelse i Industridepartementets tilråding til kongelig resolusjon av 5. juli 1963 om tillatelse for Sira-Kvina Kraftselskap til å foreta reguleringer og overføringer i Sira-Kvinavassdraget:

«Med hensyn til de grunneiere som tidligere har solgt reguleringsrettigheter, har man i dette spesielle tilfelle funnet at disse bør ytes erstatning for skade og ulemper som reguleringen volder, dog med fradrag for tidligere gitte vederlag.»

Uttalelsen finnes i tilrådingen i et konsentrat av de forutsetninger, henstillinger m.v. som er kommet til uttrykk i St.prp. nr. 105 (1961 - 62) og Innst. S. nr. 216 (1962 - 63). Overskjønnsretten har ikke funnet det tvilsomt at den har karakter av et konsesjonsvilkår som må legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen for vedkommende eiendommer, noe som også partene er enige om.

Overskjønnsretten har under avsnitt VI A i sine skjønnsgrunner på grunnlag av stortingsdokumentene gjort rede for det hendingsforløp som førte frem til at dette konses onsvilkår ble oppstilt, således også for de uttalelser konsesjonsmyndighetene i denne forbindelse har avgitt. Da disse uttalelser er avgjørende for det resultat jeg er kommet til, finner jeg grunn til å gjengi dem også her.

i uttalelse til Industridepartementet av 12. mars 1962 har Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen anført følgende (St.prp. 105 for 1961 - 62 side 72):

«Fra mange hold, bl.a. fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder, Kvinesdal og Fjotland kommunestyrer og overrettssakfører Bryge, er det fremmet krav om tillegg til kjøpesummen for rettigheter som er avhendet for en urimelig pris under henvisning til reguleringslovens §12 post 9. Kravene er ikke nærmere spesifisert. Da foreliggende søknad bare gjelder regulering har det ingen hensikt nå å ta opp spørsmål forsåvidt angår fallrettighetene. Fylkesmannen i Vest-Agder tar avstand fra dette krav og ansøkeren viser til at konsesjonslovskomitéen i sin innstilling av 1. november 1960 enstemmig har foreslått opphevet ervervsloven §2 post 14 og reguleringslovens §12 post 9.

Av det foreliggende materiale synes å fremgå at enkelte av skjøtene omfatter både fall- og reguleringsrettigheter, og det må antas at det for neddemmet grunn o.l. er betalt forholdsvis ubetydelige beløp. Hovedstyret finner derfor at det bør settes som forutsetning for en eventuell reguleringstillatelse at erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder, i mangel av overenskomst, fastsettes ved skjønn ut fra forholdene i dag

Side:1213

for alle bruk og at det for dem som har solgt sine rettigheter, gjøres fradrag for det tidligere gitte vederlag etter nærmere bestemmelse av skjønnet. Man finner det da rimelig at det ved fastsettelse av fradragsbeløpet tas hensyn til forandring av kroneverdien og en rimelig avkastning av det tidligere gitte vederlag.»

I anledning av denne uttalelse bemerket Industridepartementet følgende i proposisjonen (side 83):

«I hovedstyrets innstilling er også presisert som en forutsetning at grunneiere som tidligere har solgt reguleringsrettigheter, ytes erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder, med fradrag av tidligere ytte vederlag. Kraftselskapet vil i den forbindelse vise til innstillingen av 1. november 1960 fra Konsesjonslovkomitéen hvor vedkommende lovbestemmelser er foreslått opphevet. Departementet vil til dette anføre at man ikke har tatt endelig standpunkt til det av kraftselskapet nevnte lovspørsmål. I dette tilfelle finner man det imidlertid rimelig at det blir ordnet med oppgjør til grunneierne overensstemmende med det som er foreslått fra hovedstyrets side.»

Til dette sluttet Stortingets skog-, vassdrags- og industrikomité seg, idet den uttalte (Innst. S. nr. 216 for 1962 - 63 side 600):

«Med hensyn til grunneierne finner komitéen i dette spesielle tilfelle å burde slutte seg til det som er foreslått i proposisjonen, nemlig at det - eventuelt ved skjønn - fastsettes erstatning for skader og ulemper som reguleringen volder, dog således at det gjøres fradrag for tidligere gitte vederlag etter nærmere bestemmelse av skjønnet.»

Kraftselskapet har påanket overskjønnsrettens avgjørelser, idet det mener at det oppstilte konsesjonsvilkår ikke gir hjemmel for å yte erstatning for slike skader og ulemper ved tørrlegging eller minsking av vannføringen i nedre Kvina som er en følge av at vassdraget overføres til Sirdal. I sine hovedtrekk går Kraftselskapets anførsler ut på at konsesjonsvilkåret bare gjelder skader og ulemper som skriver seg fra regulering i egentlig forstand. Etter fast vassdragsrettslig terminologi - anføres det - sondres det mellom regulering og utbygging av vassdrag. Ved regulering forstås at vannmassene oppsamles i reguleringsmagasiner på den tid av året da det er tilsig i vassdraget, og uttas til kraftutvinning i vassdraget til de tider da det er behov for det; skadevirkningene ved slik regulering opptrer da i forbindelse med oppdemningen av vannet og videre nedover i vassdraget som følge av den endring i vannføringen som reguleringen innebærer. Blir vannføringen i tunnel eller rørgate ledet ut av det naturlige elveleie, gjøres dette derimot ikke som ledd i slik årsutjevning som tilsiktes ved vassdragsregulering, men i kraftutvinningsøyemed, og det dreier seg da om utbygging. Det er bare foranstaltninger - hevdes det videre - som i denne forstand er ledd i reguleringer som loven om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 kan anvendes på, dog så at vassdragsoverføinger

Side:1214

- som jo vil medføre at vassdraget tas ut av dets naturlige leie - etter reguleringslovens §1 annet ledd skal gå inn under lovens bestemmelser om vassdragsreguleringer. Med hjemmel i denne lov er det i bygdefolkets interesse gitt pålegg om bygging av en rekke grunndammer eller terskler på slakere strekninger som i atskillig grad vil eliminere virkningen av tørrleggingen; det er i den forbindelse også truffet bestemmelser om minstevannføring, likesom vannføringen i nederste del øker ved tilføring fra mindre sideelver. Myndighetene har nøye vurdert fordeler og ulemper ved kombinert utbygging av Sira-Kvina sammenholdt med separat utbygging av Kvina, og konklusjonen er blitt at skadevirkningene ikke er større ved kombinert utbygging på en del områder snarere tvert imot. Bestemmelsen om tilleggserstatning har sin lovhjemmel i den daværende bestemmelse i reguleringslovens §12 nr. 9 - etter lovendring av 19. juni 1969 nå i §12 nr. 18 annet ledd - som imidlertid etter Kraftselskapets mening bare gir adgang til å pålegge slik erstatning hvor det er solgt reguleringsrettigheter, dog så at tilsvarende pålegg må kunne gis når det er solgt overføringsretter, hva det ikke er tilfellet her. Skulle tilsvarende pålegg gis for utbyggingsrettigheter, måtte det i tilfelle skje i tilknytning til erverv av fall - med hjemmel i loven om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. av 14. desember 1917, dens daværende §2 nr. 14 som nå finnes i paragrafens nr. 23 annet ledd. De uttalelser som foreligger fra konsesjonsmyndighetenes sider, viser klart - og dette er det synspunkt Kraftselskapet legger mest vekt på - at meningen har vært å gi tilleggserstatning bare for tidligere solgte reguleringsretter, og myndighetene har her vært i samsvar med den konsesjonspraksis som tidligere har vært fulgt. Det kan ikke være riktig å trekke inn bevisbyrdebetraktninger slik som overskjønnsretten har gjort. Det dreier seg her om erstatninger som grunneierne etter sine kontrakter ikke har krav på, og det må da tvert imot være deres sak å godtgjøre at pålegget om tilleggserstatning også omfatter dem.

Grunneierne har på sin side gjort gjeldende at overskjønnsretten har truffet en riktig avgjørelse med en overbevisende begrunnelse. Det vises til at det i Kvinesdal var en intens motvilje mot at vassdraget skulle føres ut av dalføret og over i Sirdal, og gangen i reguleringssaken viser at det ble tatt sikte på å kompensere de skadevirkninger overføringen medførte i dalen. Sondringen mellom reguleringsskader og utbyggingsskader er kunstig og vil medføre at kvalitativt likeartede skader, f.eks. ved tørrlegging om sommeren, vil behandles forskjellig alt ettersom skadevirkningen henføres under den ene eller den annen kategori. Det syn Kraftselskapet gjør gjeldende vil føre til forskjellsbehandling i Kvinesdal, idet noen grunneiere vil få avbøtet skadevirkninger gjennom grunndamtiltak, mens andre må bære de fulle skadevirkninger om de ikke får tilleggserstatning. Til støtte for at tilleggserstatning med hjemmel i reguleringslovens

Side:1215

§12 nr. 9 også kunne benyttes til utbyggingsskader, anføres at fall som ikke er på konsesjonærens hånd når konsesjon er gitt, kan erverves med hjemmel i reguleringslovens §16. Høyesterettsadvokat Rekve, som også representerer parter i Sirdal, har gjort gjeldende at §12 nr. 9 generelt må få anvendelse også på såkalte utbyggingsskader, mens høyesterettsadvokat Ødegaard har anført at grunneierne i Kvinesdal i hvert fall må ha krav på erstatning fordi det her er tale om vassdragsoverføring, jfr. reguleringslovens §1 annet ledd. Når det gjelder uttalelsene forut for det omhandlede konsesjonsvilkår, vises det til at det i Hovedstyrets uttalelse sies at «alle bruk» skal ha tilleggserstatning.

Jeg er kommet til at det konsesjonsvilkår det her gjelder, bare hjemler adgang til å yte tilleggserstatning for egentlige reguleringsskader, derimot ikke for utbyggingsskader. Jeg bygger denne forståelse på hva uttalelsene under konsesjonsbehandlingen viser at meningen har vært. Når avgjørelsen treffes på dette grunnlag, er det unødvendig for meg å gå nærmere inn på hvorledes bestemmelsen i reguleringslovens daværende §12 nr. 9 må tolkes.

Jeg nevner først at reguleringsloven bare omfatter reguleringer i egentlig betydning, hvorved også sidestilles foranstaltninger til forøkelse av vannføringen ved overføring av vann fra et annet vassdrag. Jeg viser her til Amundsens kommentar til loven om vassdragsreguleringer av 14. desember 1917 §1 (side 19 - 20), hvor det også er redegjort for tilblivelsen av lovens uttrykk «anlæg eller foranstaltninger til regulering av et vassdrags vandføring». Den første proposisjon til den tidligere reguleringslov av 1911 brukte definisjonen «anlæg eller arbeide, som medfører forandring av et vassdrags naturlige vandføring». I det forslag som ble fremsatt av et mindretall i Stortingets forsterkede justis- og landbrukskomité - som i motsetning til flertallet foretok realitetsbehandling - ble denne definisjon endret til den ordlyd som senere er blitt brukt, nettopp for å utelukke at utbyggingsarbeider skulle komme inn under loven, jfr. Innst. O. XIX (1909) side 2 - 3 og 9 annen spalte.

Som det fremgår av hva jeg før har sagt, anses salg av fallrettigheter med mindre forbehold er tatt, også å omfatte rett til å bygge fallet ut med de skadevirkninger dette fører med seg. Vassdragsdirektør Sperstad og fagsjef Flack har under bevisopptaket sterkt gitt uttrykk for at det med uttrykket «reguleringsrettigheter» i Hovedstyrets brev i samsvar med sikkert forankret terminologi siktes til regulering i egentlig betydning; skulle det gis tilleggserstatning for skader og ulemper ved utbygging som grunner seg på rettigheter som innbefattes i fallkjøp, måtte det skje med hjemmel i loven om erverv av vassdrag m.v. Det er vel også dette som delvis ligger bak Hovedstyrets uttalelse om at det ingen hensikt hadde å ta opp spørsmålet om tilleggserstatning for så vidt angikk fallrettigheter, idet den søknad som forelå, bare gjaldt regulering. Når Hovedstyret fant at

Side:1216

det burde settes som forutsetning for en eventuell reguleringstillatelse at erstatning ble gitt for skader og ulemper som reguleringen måtte volde, er dette begrunnet med at det «av det foreliggende materiale synes å fremgå at enkelte av skjøtene omfatter både fall- og reguleringsrettigheter, og det må antas at det for neddemmet grunn o.l. er betalt forholdsvis ubetydelige beløp». Det fremgår her klart at det siktes til tilfelle hvor reguleringsrettigheter er overdratt ved siden av fallrettigheter; den skadevirkning som uttrykkelig nevnes - neddemmet grunn - er da også en typisk reguleringsskade. Skulle utbyggingsskader erstattes, måtte det gjøres også hvor bare fallrettigheter var overdratt, men dette tilfelle nevnes ikke. Etter reguleringslovens §12 nr. 9 var det et vilkår at vedkommende rettigheter var ervervet for en pris som måtte antas å ha stått i åpenbart misforhold til verdien. Spørsmål om det er tilfellet, hører under de administrative myndigheter, men det foreligger intet som tyder på at Hovedstyret har foretatt undersøkelser om hvorvidt det i sin tid for fallrettigheter med tilhørende utbyggingsrett var betalt priser som stod i åpenbart misforhold til verdien den gang. Av uttalelsen om at erstatning skulle fastsettes «ut fra forholdene idag for alle bruk» kan på ingen måte sluttes at det skulle betales erstatning til eierne av alle bruk som berøres av tørrlegging eller redusert vannføring.

I uttalelsene fra Industridepartementet og Stortingets skog-, vassdrags- og industrikomité eller i debatten i Stortinget finnes intet som kan gi holdepunkt for noen avvikende forståelse. Under stortingsbehandlingen ble spørsmålet overhodet ikke berørt, og det er nyttesløst å fundere over hva avgjørelsen ville blitt om spørsmålet om å endre forutsetningene på dette punkt var blitt reist og diskutert.

Kraftselskapet har også påberopt at den forståelse som her er lagt til grunn, er i samsvar med tidligere konsesjonspraksis. Under prosedyren er nevnt en rekke tidligere reguleringstillatelser hvor imidlertid omstendighetene i forskjellig henseende har vært annerledes enn i denne sak. Det foreligger likevel ett tilfelle hvor forholdene har vært helt parallelle med den foreliggende sak, nemlig regulerings- og overføringstillatelsen vedrørende Gruva, Vrenga og Høymyrselv, jfr. St.prp. nr. 58 (1958) og Innst. S. nr. 121 (1958). Ved de etterfølgende skjønn unnlot da også grunneierne å fremsette krav på tilleggserstatning for annet enn rene reguleringsskader.

Jeg er således kommet til at Kraftselskapets påstand i ankesak nr. 120/1970 og 178/19711 om opphevelse av overskjønnet i den utstrekning det er tilkjent tilleggserstatning, må tas til følge. 1 motanken i ankesak nr. 120/1970 er det påstått tilleggserstatning for fiske i en del tilfelle hvor overskjønnsretten har avslått å tilkjenne slik erstatning fordi fiskerett var solgt sammen med fallrettighetene. Dette gjelder takstnr. 95, 96, 97, 102, 103, 104, 105, 106, 108, 111, 112, 113, 115, 123, 125 og 126. Videre har grunneiere som i 1958 - 60 solgte fallrettigheter til V.A.E.,

Side:1217

subsidiært gjort gjeldende at de i hvert fall må bli tilkjent tilleggserstatning. Dette gjelder takstnr. 214, 222, 223, 275, 275 b og 294. I ankesak nr. 178/1971 II er det anket vedrørende takstnr. 169 og 171 fordi det ikke er tilkjent tilleggserstatning for fiske. Det samme gjelder i ankesak nr. 178/1971 III vedrørende takstnr. 52 b nr. 1 og 52 e nr. 1. Etter det resultat jeg er kommet til i Kraftselskapets anke over at tilleggserstatning er tilkjent, kan ingen av grunneiernes krav om tilleggserstatning tas til følge.

Som det vil fremgå, er jeg for noen takstnummers vedkommende kommet til at overskjønnet må oppheves i sin helhet. Det gjelder takstnr. 52 c, 52 d, 52h gruppe 1, 71 b, 157 b nr. 2, 178 b, 214, 215, 217, 218, 219, 227, 228, 230, 233, 234, 297 og 299. Påstanden om opphevelse av tilleggserstatning blir derfor for deres vedkommende uten aktualitet.

Når det gjelder opphevelsen av tilkjente tilleggserstatninger, nevner jeg for så vidt angår takstnr. 139 og 141 at det ikke av post 1 i overskjønnsrettens erstatningskonklusjon fremgår at det dreier seg om tilleggserstatning; dette fremgår imidlertid klart av rettens premisser. Jeg går ut fra at takstnr. 237 står i samme stilling, det er ikke kommet noen innsigelser mot at dette takstnummer tas med her.

Sett under ett har partene på de to sider dels vunnet og dels tapt. Stort sett har avgjørelsene voldt slik tvil at det etter min mening ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Ankesakene heves for så vidt angår takstnr. 173 c, 278 og 295.

2. Dalane herredsretts overskjønn av 17. september 1969 og 15. februar 1971 oppheves for så vidt angår takstnr. 52 c, 52 d, 52 h gruppe 1, 71 b, 157 b nr. 2, 178 b, 214, 215, 217, 218, 219, 227, 228, 230, 233, 234, 297 og 299 og hjemvises til ny behandling.

3. Dalane herredsretts overskjønn av 17. september 1969 og 15. februar 1971 oppheves for så vidt angår takstnr. 92, 93, 95, 96, 97, 102, 103, 104, 105, 106, 107, 108, 111, 112, 113, 115, 123, 125, 126, 139, 141, 215 b, 222, 223, 231, 237, 244, 259, 264, 265, 266, 267, 268, 269, 270 b, 271, 272, 275, 275 b, 276, 277, 278 b, 278 c, 278 d, 286, 293, 294, 295, 295 b, 52 b, 52 e, 52 h gruppe 2, 53 b og 67, 54 og 68, 56, 57, 58, 59, 60, 64 og 69,65 og 70, 66 c, 71, 72, 73, 74, 75, 143, 143 b, 143 c, 144, 145, 157, 158, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 166, 167, 168, 169, 171, 179, 180, 183, 191 og 192 i den utstrekning det under disse takstnummer er tilkjent tilleggserstatning.

4. For øvrig stadfestes Dalane herredsretts overskjønn av 17. september 1969 og 15. februar 1971 i den utstrekning de er påanket.

5. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:1218

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.