Rt-1969-1390

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1969-12-13
Publisert:	Rt-1969-1390
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136B/1969
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen) mot grunneiere og rettighetshavere i Hattfjelldal, Grane og Vefsn som berøres av overføringen av vann fra Vefsnavassdraget til Røsvatn (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
Forfatter:	Tønseth, Anker, Gundersen, Sverdrup-Thygeson, Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Vassdragsreguleringsloven (1917) §19

Dommer Tønseth: Som ledd i utbyggingen av Røssåga Kraftverk ble det ved Stortingets vedtak av 5. april 1960 gitt bevilgning bl.a. til visse overføringer til Røssåga, jfr. Budsjett-innstilling S.nr. 156 for 1959-60. I henhold til Stortingets samtykke i vedtak av 12. desember 1960 (Innst. S. nr. 40 for 1960-61) ble det så ved kgl.res. av 22. desember s.å. fastsatt reguleringsbestemmelser vedkommende følgende overføringer:

1. Overføring av Elsvatn via Ugelvatn til Røsvatn. Underveis tas Sirijordelv og Storbekken inn i overføringstunnelen.

2. Overføring av østre Fiskeløsvatn via Lille-røsvatn til Røsvatn.

3. Overføring av Dølibekken, Gluggvasselv, vannet i Jämtfjelldalen, nordre Svartvatn og nordre Tverrelven til Vesterbukten i Røsvatn.

Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen påstevnte underskjønn ved Alstahaug herredsrett til fastsettelse av erstatninger, tiltak m.v. ved de ekspropriasjoner og reguleringer som overføringene foranlediget. Underskjønn ble avhjemlet i tre etapper. Ved de to første underskjønn, avhjemlet henholdsvis 14. mai 1963 og 4. mai 1964, ble fastsatt erstatning og tiltak for alle skader og ulemper, bortsett fra det som knyttet seg til fløtningen i Vefsna, skader på fisket i Vefsna og de øvrige elver som berøres av reguleringen samt erstatning for avståtte fallrettigheter. Disse siste tre forhold er behandlet ved det tredje og siste underskjønn som ble avhjemlet 14. mai 1966.

Under skjønnet ble fløtningsproblemene i Vefsna løst ved avtale mellom partene, idet vassdragsvesenet påtok seg å betale en årlig erstatning på kr. 25.000 til Vefsenfjord Fellesfløtning.

Side:1391

Om laksefisket i Vefsna var det i reguleringsbestemmelsene av 22. desember 1960 §8 bestemt:

«Dersom ombygging eller justering av laksetrappene i den berørte del av Vefsna viser seg nødvendig, skal Røssåga kraftverk være forpliktet til å bekoste de nødvendige arbeider etter Landbruksdepartementets nærmere bestemmelse.

Røssåga kraftverk plikter etter nærmere bestemmelse av Landbruksdepartementet å sette ut i vassdraget settefisk og/eller yngel av laks, aure og røye.

Hvis det viser seg vanskelig å skaffe det nødvendige antall yngel og/eller settefisk på annen måte, kan Røssåga kraftverk pålegges å bekoste, bygge og drive en anstalt for klekking og oppdrett av laks, aure (røye) frem til utvandringsferdig alder og størrelse.

Planen for anstalten skal i tilfelle godkjennes av Landbruksdepartementet, som også fører kontroll med driften, settefiskens kvalitet og utsettingen. Utgiftene hermed bæres av Røssåga kraftverk.

De biologiske undersøkelser som Landbruksdepartementet finner nødvendige for å fastslå behovet av settefisk m.v., samt for å kontrollere virkningene av inngrepene, bekostes av Røssåga kraftverk.

Hvis Landbruksdepartementet finner det nødvendig, plikter Røssåga kraftverk å bekoste oppsetting av sperregitter foran tappe- og overføringstunneler.»

Ved underskjønnet var de forutsatte tiltak for laksefisket i Vefsna ennå ikke iverksatt. Som en spesiell forutsetning, etter avtale mellom partene, fastsatte underskjønnet derfor erstatning for skader på laksefisket «som en overgangsordning inntil konsesjonsbetingelsenes §8 er gjennomført og i full virksomhet, anslagsvis 12 år. Når de 12 år er omme forutsettes de skadelige virkninger av reguleringen på laksefisket å være avbøtet gjennom tiltakene».

Det som gjenstod og ble fastsatt ved det tredje underskjønn var således fallerstatninger og erstatning for skade på fisket, når det gjaldt laksefisket i Vefsna for en 12 års periode.

Overskjønn vedkommende underskjønn nr. 2 ble for et enkelt punkt, nemlig en del veispørsmål i Hattfjelldal kommune, av kommunen påanket til Høyesterett som i kjennelse av 18. april 1969 ( Rt-1969-433) opphevet overskjønnet på dette punkt som ble hjemvist til ny behandling. Forholdet er uten betydning for nærværende sak, men jeg nevner det for ordens skyld.

Mot det tredje og siste underskjønn, som altså avgjorde de erstatningsspørsmål som knyttet seg til fall og fiske, ble det både fra Vassdragsvesenet og en del ekspropriater begjært overskjønn som ble avhjemlet 28. oktober 1968. Ved overskjønnet ble, som ved underskjønnet, lagt til grunn følgende forutsetning vedrørende laksefisket i Vefsna (skjønnsforutsetningenes punkt 13):

«Da det ikke er på det rene hvilke tiltak Røssåga kraftverk skal sette i verk etter reguleringsbestemmelsenes §8, blir

Side:1392

erstatningene for laksefisket i Vefsna å fastsette midlertidig i 12 år regnet fra 1/1 1963, jfr. vassdragsreguleringslovens §19 nr. 4. Retten bygger ved sin avgjørelse på den eventuelle skade og ulempe som vassføringsreduksjonen måtte bety, idet man ser bort fra virkningen av mulige tiltak.»

Ved fallerstatningene la overskjønnet, som underskjønnet, til grunn at utnyttelse i samsvar med Vassdragsvesenets planer gav den for oppsitterne gunstigste erstatning, det vil si at omsetningsverdien av fallene som ledd i en samlet overføring av elvene m.v. til Røsvatn var fallenes høyeste verdi. Om den omsetningsverdi som det således ble bygget på, uttalte overskjønnet:

«Når det gjelder erstatningen for fisket sett i forbindelse med fallerstatningen, har det vært meningsforskjell mellom partene om hvorvidt det skal tilkjennes erstatning for både det og det annet, eller bare for det ene, og da for det som har den høyeste verdi. Det har vært vist til Rt-1967-389 og Rt-1967-501.

Retten bemerker at den på samme måte som underskjønnet har lagt omsetningsverdien til grunn, og noe annet er heller ikke påstått. Hva dette nærmere vil si finner retten det unødvendig å redegjøre utførlig for. Det ansees tilstrekkelig å nevne at den som ligger i forhandling om å selge fallrettigheter i første rekke vil forlange et beløp som gir vederlag for de ulemper som utbyggingen medfører for hans eiendom (tap av fiske, tap av elven som gjerde for kreaturer, tap av elven som vannforsyning for folk og fe o.s.v.). Men utenom dette vil han kreve et visst vederlag for at han gir fra seg energikilden. Og er kjøperen ikke villig til å betale både for det ene og det annet, kommer ingen handel i stand. - Og i samsvar hermed avfattes vanligvis de håndgivelser som utferdiges i slike tilfeller. Eksempelvis viser retten til den håndgivelse som er referert i dommen i Rt-1967-501, flg. og hvorom førstvoterende i Høyesterett sier (side 512): «Jeg er enig med overskjønnsretten i at håndgivelsen vanskelig kan forståes annerledes enn at den etter ordlyden slår fast at det skal betales både for fallrettighetene og for bruk som faller bort ved utbyggingen av fallene.»»

Og overskjønnet fortsetter rettsboken 5):

«I denne sak er det likefrem nødvendig å fastsette særskilt erstatning for fall og fiske. Her er nemlig forholdet for en rekke takstnumre at fallretten er på en hånd og fiskeretten på en annen. I disse tilfeller synes det klart at hver enkelt har krav på å få vurdert sin stilling særskilt for seg. Bedømmelsen må med andre ord være individuell og konkret, noe som synes å følge av prinsippet i Grunnlovens §105 om at den som rammes av en ekspropriasjon har krav på full erstatning. Særskilt fastsettelse av erstatning for fall og fiske er også nødvendig i de tilfeller da fisket er felles mens fallrettighetene dels tilhører dem som er parthavere i fisket, dels tilhører andre.

Men dette at det fastsettes særskilt erstatning for fall og fiske må ikke føre til at det samlede beløp blir mere enn full erstatning. Retten har derfor ved sin fastsettelse av fallerstatningen tatt

Side:1393

hensyn til den erstatning som er fastsatt for fisket. - Med den fremgangsmåte som retten har brukt er det ikke skjedd noen kumulering av verdier som gjensidig utelukker hverandre.

På tilsvarende måte har retten anskuet saken i de tilfeller da fall og fiske er på samme hånd.»

I henhold til det som her er gjengitt, fastsatte overskjønnet en erstatning av kr. 38 pr. naturhestekraft for alle fall. Dette var en nettoverdi basert på at også de samlede skades- og ulempeserstatninger ble tatt i betraktning ved fastsettelsen av den omsetningsverdi for fallene som overskjønnet tok sitt utgangspunkt i, jfr. ovenfor. I tillegg til denne fallerstatning gav overskjønnet full erstatning for de individuelle skader og ulemper som fisket ble påført. Endelig ble det, som ved underskjønnet, forutsatt at de erstatninger som i de to første underskjønn var fastsatt for skader og ulemper av annen art (beiteulemper, vanskeligheter med vann til kreaturer, jordskade, tapt vannforsyning, tapt inntekt av campingplass) skulle betales uavkortet. Det vil si at alle skader og ulemper som var påført den enkelte ekspropriat og som ikke var avbøtet ved tiltak, skulle erstattes fullt ut ved siden av fallerstatningen kr. 38 pr. naturhestekraft.

Vassdragsvesenet har påanket overskjønnet for de saksøkte som var tilkjent fallerstatning. For enkelte av disse er anken trukket tilbake og saken begjært hevet. Anken gjelder både rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende, at når overskjønnet har tilkjent full erstatning for alle skader og ulemper som påføres falleierne og i tillegg fallerstatning med kr. 38 pr. naturhestekraft ens for alle elvestrekninger, så innebærer dette en kumulasjon av verdier, det vil si at der er gitt erstatning for bruk som gjensidig utelukker hinannen. Falleierne har med andre ord fått mer enn full erstatning for de tap de påføres. Etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler har de imidlertid ikke krav på dette, og noe annet gjelder ikke ved vassdragsreguleringer. Det er også direkte i strid med Tokke-dommen, Rt-1967-389, som er et prejudikat for nærværende sak og som slo fast at en falleier har krav på erstatning enten for den fulle fallverdi eller for skader og ulemper, alt ettersom det ene eller det annet gir den høyeste erstatning, men ikke noe mer. Tokke-dommen fastslår således et enten/eller-prinsipp som det korrekte, mens berettigelsen av et både/og-prinsipp, som falleierne hadde krevet anvendt, og som nå overskjønnsretten i nærværende sak har brukt, ble avvist som uhjemlet.

Det er, anfører Vassdragsvesenet, en dobbelt kumulasjon av erstatninger som overskjønnsretten har foretatt. Når det i tillegg til full skades- og ulempeserstatning er gitt samme vederlag pr. naturhestekraft på alle elvestrekninger, så innebærer dette kumulasjon på enkelte ekspropriaters hånd. Denne individuelle kumulasjon er ulovlig.

Den fremgangsmåte som overskjønnet har fulgt for å finne vederlaget pr. naturhestekraft, har også ført til at de samlede

Side:1394

erstatninger for fall og ulemper er blitt større enn ved den rette fremgangsmåte som er den at man med utgangspunkt i en brutto fallpris fratrekker erstatningen for alle skader og ulemper innen rammen av brutto fallverdi for den enkelte eiendom. Dermed er det skjedd en kumulasjon av erstatningene også i forhold til eksproprianten.

Anvendelsen av et prinsipp for erstatningsfastsettelse som fører til kumulasjon på ekspropriatenes hånd og i forhold til eksproprianten, er etter Vassdragsvesenets oppfatning hver for seg uriktig rettsanvendelse.

Selv om det er så, anfører Vassdragsvesenet, at falleierne har samtykket i at det anvendes en fremgangsmåte ved ansettelsen av fallerstatningene som innebærer kumulasjon for enkelte, så må overskjønnet oppheves av denne grunn, eventuelt også om dette skulle være det eneste grunnlag for opphevelse. De falleiere som har fått redusert erstatning kan nemlig umulig ha kjent til hvor meget de taper på denne ordning, hadde de vært klar over størrelsen av sitt tap, ville de ikke gitt sitt samtykke til at en slik fremgangsmåte ble fulgt. Selv om overskjønnets feilaktige rettsanvendelse i denne henseende er skjedd med ekspropriatenes samtykke, så er dette gitt under bristende forutsetninger som må lede til opphevelse av overskjønnet.

Det er etter Vassdragsvesenets oppfatning også en feil ved overskjønnets rettsanvendelse når overskjønnsretten har ment at det prinsipielle spørsmål om forholdet mellom fallerstatninger og fiskeerstatninger kommer i en annen stilling hvis rettighetene er gruppert på en annen måte enn normalsituasjonen hvor fall og fiske på samme strekning er på én eiers hånd.

Det kan, anfører Vassdragsvesenet videre, av skjønnsgrunnene se ut som om det ved fastsettelsen av enhetsprisen for fall er sett bort fra de ulempeserstatninger som skyldes andre ulemper enn fisketap. Det kan altså se ut som om overskjønnsretten i denne relasjon har vurdert fisketap og andre ulemper forskjellig. Dette er i så fall under enhver omstendighet en uriktig rettsanvendelse som må føre til skjønnets opphevelse. De erstatninger for fiskeskade som er fastsatt for en 12 års periode som en kompensasjon fordi de forutsatte tiltak ennå ikke var satt i verk, står ikke i noen annen stilling enn de øvrige skadeserstatningsposter. Der er ingen hjemmel for at disse fiskeerstatninger skal holdes utenfor den motregning mot fallerstatningen som rettelig skal foretas.

Det hevdes at spørsmålet om hvilke prinsipper som rettelig skal følges ved ansettelsen av fallerstatning og om hvilke prinsipper skal legges til grunn i forholdet mellom fallerstatning og ulempeserstatninger, er rettsanvendelse som kan prøves av Høyesterett.

Subsidiært ankes over feil i saksbehandlingen, idet Vassdragsvesenet anfører at overskjønnets grunner er mangelfulle og uklare. Således uttaler overskjønnsretten seg bare om fiskeerstatninger slik at man ikke kan vite om og i tilfelle hvordan andre ulemper er vurdert når enhetsprisen for fall er ansatt. Videre inneholder skjønnsgrunnene ikke noe som gir støtte for overskjønnsrettens

Side:1395

uttalelse om at det samlede erstatningsbeløp ikke blir mer enn full erstatning, uttalelsen fremkommer som et rent postulat. Og slik overskjønnsretten er gått frem, er det overveiende sannsynlig at den samlede erstatning for fall og fiske utgjør mer enn full erstatning. Skjønnsgrunnene gir ingen mulighet for å kontrollere overskjønnsrettens påstand om det motsatte. Mistanken om at der her er begått feil bestyrkes ved rettens uttalelse om prisdannelsen for fall hvor falleieren vil kreve vederlag for fallet i tillegg til full ulempeserstatning og i den forbindelse viser til kjennelse i Rt-1967-501 flg. (Uvdal-saken), hvor Høyesterett kom til at det på grunn av spesielle kontraktsforhold og forholdene i vedkommende vassdrag skulle gis både fallerstatning og full ulempeserstatning. - De mangelfulle og uklare skjønnsgrunner må lede til at overskjønnet blir opphevet.

Vassdragsvesenet har nedlagt denne påstand:

«1. Saken begjæres hevet for takstnumrene 25, 102, 103, 107 og 124.

2. Overskjønnet oppheves i den utstrekning det er tilkjent fallerstatning for takstnumrene 9, 11, 13, 22, 23/75, 24/76, 26, 27/78, 28, 29, 41, 42, 49, 51, 54, 55/147, 56/148, 57/149, 58, 61/152, 62/153, 63/151, 64/150, 65, 74, 77, 81a, 81b, 104, 105, 106, 109, 110, 111, 112, 113, 114, 116, 117, 118, 119, 121, 122, 123, 125, 126, 127, 128, 129, 130, 131, 132, 133, 134, 135, 137, 138, 139, 140, 141, 142, 143, 143a, 144, 145, 146, 154, 155, 156, 157, 158, 158a, 158b, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 165, 168, 169, og hjemvises til ny behandling.»

Ankemotpartene hevder at overskjønnet ikke lider av feil som kan lede til opphevelse, verken når det gjelder rettsanvendelse eller saksbehandlingen.

Det anføres fra ankemotpartene at valget av metode for å finne frem til rett fallerstatning er et prisspørsmål, dermed et skjønnsspørsmål og ikke rettsanvendelse. Også metoden for å finne det rette forhold mellom fallerstatning og ulempeserstatning er skjønnsspørsmål. Og et ledd i den skjønnsmessige vurdering er det også når overskjønnet har funnet det nødvendig å fastsette særskilte erstatninger for fall og ulemper. Disse sider av overskjønnet er derfor unndradd Høyesteretts prøvelse. Selv om dette skulle ansees som rettsanvendelse, er det imidlertid ikke begått noen feil fra overskjønnsrettens side, skjønnsgrunnene er tilstrekkelig omfattende og klare til at man kan konstatere dette.

De elver det her gjelder, anfører ankemotpartene, overføres samlet til et annet vassdrag. Det var ved overskjønnet klart - og den ankende part var også enig heri - at fallene for alle eiere ville ha sin største verdi etter omsetningsverdien som ledd i den planlagte overføring av elvene m.v. Det vil imidlertid si at ingen enkelt falleier kunne få den høyeste verdi av sine fall uten i fellesskap med de andre falleiere. Således var også overføringen av de slakere fall nødvendig forat de bratte fall skulle få denne verdi. Det er da den logiske konsekvens at ingen fall kunne få den høyeste omsetningsverdi uten at fallene var med på å bære sin forholdsmessige del av de samlede skades- og ulempeserstatninger.

Side:1396

Det var dermed etablert et faktisk og velbegrunnet fellesskap mellom alle falleiere. Ved at man dernest betraktet de samlede skades- og ulempeserstatninger som en del av kraftverkets utbyggingsomkostninger og deretter fordelte den på grunnlag herav funne fallerstatning på alle falleiere i forhold til det deres fall ville yte i kraftproduksjonen, oppnådde man at alle falleiere får en like del av gevinsten ved utbyggingen. Dette var også det falleierne ønsket og det krav som deres felles prosessfullmektig fremmet for overskjønnet på vegne av alle falleiere. Det er riktig at dette kan innebære en overføring eller forskyvning av fallerstatninger mellom falleierne innbyrdes, men dette var og er falleierne klar over og innforstått med. Det er ikke feil rettsanvendelse i forhold til dem når overskjønnet har fulgt det prinsipp de selv har ønsket og anmodet om. Som overskjønnet sier, var det i dette tilfelle også nødvendig å følge denne fremgangsmåte.

Det prinsipp som overskjønnet har fulgt, fører ikke med nødvendighet til at de samlede erstatninger som eksproprianten må bære, blir høyere enn full erstatning. Riktig anvendt, når fallerstatningen med tillegg av den samlede erstatning for skader og ulemper ikke overskrider den beregnede omsetningsverdi av fallene, vil prinsippet føre til samme resultat som det Vassdragsvesenet mener er det rette, og derfor ikke til et resultat som er ugunstigere for eksproprianten. Overskjønnet sier uttrykkelig at man har hatt dette for øye, og det er intet som tyder på at det ikke er forholdt slik. Heller ikke i forhold til eksproprianten er det derfor noen feil i rettsanvendelsen på dette punkt, og dette fremgår med tilstrekkelig tydelighet av skjønnsgrunnene.

Den av Vassdragsvesenet påberopte Tokke-dom gjelder i den situasjon som der forelå, og dommen er etter ankemotpartenes mening ikke prejudikat i nærværende sak hvor forholdet er et helt annet.

Det kan ikke være noen tvil om at overskjønnsretten har tatt de øvrige skades- og ulempeserstatninger i betraktning sammen med fiskeerstatningene ved ansettelsen av fallprisen.

Når det gjelder den erstatning for en 12 års periode som er fastsatt for laksefisket i Vefsna, anfører ankemotpartene at denne erstatning ihvertfall ikke skal bringes til fradrag i fallerstatningen. Denne fiskeerstatning er et substitutt for de forutsatte, men foreløpig manglende, tiltak og kan derfor ikke stå i noen annen stilling enn tiltakene selv, som ingen innvirkning ville ha på fallerstatningene.

Ankemotpartene, som har fri sakførsel for Høyesterett, har påstått overskjønnet stadfestet i den utstrekning det er påanket.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Anken er som alt nevnt rettet både mot overskjønnsrettens rettsanvendelse og mot saksbehandlingen, mangelfulle skjønnsgrunner. Ved de punkter i overskjønnet som angripes, er der en nøye sammenheng mellom rettsanvendelsen og utformingen av skjønnsgrunnene, og jeg behandler begge sider av anken under ett.

Side:1397

Jeg tar først for meg det forhold at erstatning for fall er tilkjent alle falleiere med et like beløp pr. naturhestekraft som de får i tillegg til full erstatning for sine individuelle skader og ulemper. En slik oppgjørsmåte vil, når man betrakter de forskjellige fallstrekninger isolert, kunne føre til at eiere av bratte fall vil oppnå mindre for sine fall enn ved anvendelsen av det enten/eller-prinsipp som Vassdragsvesenet mener er det rette. På den annen side vil eiere av slake fall, som regelmessig har større skader og ulemper, kunne få større erstatning for sine elvestrekninger enn ved den annen metode. Ankemotpartene har imidlertid redegjort for hvorfor de samtykket i og ønsket denne oppgjørsmåte, og jeg kan ikke finne noe til hinder for at overskjønnsretten fulgte deres ønske. Som ved overskjønnet har falleiernes prosessfullmektig bekreftet for Høyesterett at de var og er klar over og innforstått med følgene av at denne oppgjørsmåte ble fulgt og at de ikke ønsker noen revisjon. Jeg kan da ikke se at der er grunnlag for å etterkomme Vassdragsvesenets krav om at overskjønnet skal oppheves av hensyn til falleiernes interesser.

Vassdragsvesenet har påberopt seg Tokke-dommen, Rt-1967-389 flg., som bindende også i nærværende sak. Jeg er ikke enig. Tokke-dommen gjaldt en anke fra falleierne fordi det ikke var gitt erstatning både for fall og ulempe, subsidiært i den form at fordelingsprinsippet ble lagt til grunn. Høyesteretts flertall fant at det ikke forelå noen feil i overskjønnets rettsanvendelse og anførte i den forbindelse bl.a. (s. 401): «Men selv om det skulle forholde seg slik at fordelingsprinsippet ville gi de rimeligste resultater - noe jeg ikke behøver å gå inn på - kan jeg ikke se at man uten hjemmel i lov eller i særskilt avtale kan føre inn et slikt fellesskap mellom en gruppe ekspropriater, hvis interesser ellers bedømmes særskilt.» - I vår sak foreligger imidlertid slik særskilt avtale mellom falleierne.

Forutsetningen for at overskjønnsretten kunne bruke den anvendte oppgjørsmåte, er imidlertid at de samlede erstatninger som eksproprianten må ut med, ikke blir høyere enn full erstatning for fall og ulemper. Jeg bemerker da først at riktig anvendt fører overskjønnsrettens metode ikke til at det samlede erstatningsbeløp blir høyere enn om falleierne får oppgjør hver for seg etter det enten/eller-prinsipp som Vassdragsvesenet forfekter. Forutsetningen er da at erstatningen pr. naturhestekraft settes slik at de tillagt erstatningene for skader og ulemper ikke overskrider den omsetningsverdi for alle fall som det etter en riktig ansettelse skal regnes med. Spørsmålet er da om dette er tilfellet her.

Jeg er enig med Vassdragsvesenet i at overskjønnsrettens redegjørelse for hvordan skjønnsresultatet er vunnet på dette punkt, ikke er så entydig som ønskelig kunne være. Det som særlig kan bringe inn tvil, er overskjønnsrettens bemerkning om hvordan man kommer frem til omsetningsverdien for fall, derunder uttalelsen om at handel ikke vil komme i stand dersom kjøperen ikke er villig til å betale «både for det ene og det annet», både for fall og

Side:1398

for skader og ulemper. Det skaper også uklarhet at overskjønnsretten i denne forbindelse viser til håndgivelser som utferdiges i slike tilfelle og til kjennelsen i Rt-1967-501 flg. (Uvdal-saken). Jeg er enig med Vassdragsvesenet i at dette kan bringe tanken hen på at overskjønnsretten kanskje kan ha ansatt erstatningene på et grunnlag som ikke er klart definert.

På grunnlag av det som senere uttales av overskjønnsretten, sammenholdt med dens henvisning til underskjønnets premisser, er jeg allikevel - skjønt under noen tvil - blitt stående ved at det er gitt tilstrekkelig tydelig uttrykk for at overskjønnsretten har fastsatt en samlet erstatning som i forhold til eksproprianten ikke inneholder noe uberettiget kumulasjon. Underskjønnet gjengav og sluttet seg til følgende sitat fra Tokke-underskjønnets rettsbok av 10. april 1962: «Som nevnt har der vært atskillig meningsforskjell om hvordan skjønnsresultatet skal vinnes. Saksøkeren har hevdet at det er den største verdi på ekspropriatens hånd som skal erstattes altså enten vassdragets omsetningsverdi eller dets bruksverdi og ikke noe mere. Saksøkeren har sterkt fremholdt at hvis en form for utnyttelse utelukker en eller flere andre av de øvrige utnyttelsesmuligheter, kan det bare bli spørsmål om å vurdere deres innbyrdes verdi for ekspropriatene og etter denne vurdering fastsette erstatningen på grunnlag av den høyeste. Etter ekspropriantens oppfatning kan det da være lite tvilsomt at det vil bli elvenes omsetningsverdi som kraftkilder som må legges til grunn i de fleste tilfeller som omfattes av dette skjønn. Utslagsgivende under fastsettelsen av denne verdi må være de priser som betales ved kjøp og salg av fallrettigheter. Disse priser er resultatet av forhandlinger mellom kjøper og selger, og gjennom de salgsdokumenter som er lagt fram, skulle retten ha grunnlag for å gjøre opp en mening om hva fallprisene er i dag i det frie marked.»

Når man sammenholder dette med overskjønnsrettens etterfølgende uttalelse om at dette, at det fastsettes særskilt erstatning for fall og fiske, ikke må føre til at det samlede beløp blir mer enn full erstatning, og at retten derfor ved sin fastsettelse av fallerstatningen har tatt hensyn til den erstatning som er fastsatt for fisket, kan jeg ikke se at Høyesterett har grunnlag for å sette denne vurdering til side.

Fallprisen pr. naturhestekraft blir derved lavere enn om prisen hadde vært ansatt uten at de nevnte erstatninger var medregnet. Og - slik jeg leser overskjønnet - fallprisen er satt så lavt at den samlede fallerstatning tillagt de samlede skades- og ulempeserstatninger ikke inneholder kumulasjon av verdier som gjensidig utelukker hinannen, det vil si at der ikke er skjedd noen kumulasjon i forhold til eksproprianten. - At overskjønnets metode ikke med nødvendighet fører til slik kumulasjon, har jeg tidligere påpekt, og jeg kan heller ikke se påvist at dette er foretatt her.

Vassdragsvesenet ser det også som feil rettsanvendelse når overskjønnsretten synes å ha ment at det prinsipielle spørsmål om forholdet mellom fallerstatning og fiskeerstatning kommer i en annen stilling hvis rettighetene er på forskjellige hender. Etter

Side:1399

den fremgangsmåte som er fulgt ved skjønnet, kan jeg ikke se at det her er begått en feil som eksproprianten har grunn til å beklage seg over.

Endelig hevder Vassdragsvesenet at det av skjønnsgrunnene kan se ut som om det ved fastsettelsen av enhetsprisen pr. naturhestekraft er sett bort fra de skades- og ulempeserstatninger som er gitt for annet enn fisketap. Disse andre former for skader og ulemper er imidlertid nevnt av overskjønnsretten sammen med fiskeskader i rettens betraktninger over omsetningsverdien av fall, og jeg forstår overskjønnet slik at det er tatt hensyn til dem ved fastsettelsen av fallprisen.

Jeg er dermed kommet til at der ikke er påvist feil ved overskjønnets rettsanvendelse eller saksbehandling.

Overskjønnet vil etter dette bli å stadfeste. Saksomkostninger er ikke påstått.

Saken er begjært hevet bl.a. for takstnr. 25. Jeg kan ikke se at dette takstnummer har vært gjenstand for overskjønn eller anke, hvorfor det ikke kan bli tale om å heve saken for denne part.

Jeg stemmer for denne kjennelse og dom:

Saken heves for følgende parter:

1. Arne Osheim (takstnr. 102).

2. Martinius Slettbakk (takstnr. 103).

3. Jørgen Kjerstad (takstnr. 107).

4. Bara Ravnå (takstnr. 124).

For øvrig stadfestes overskjønnet i den utstrekning det er påanket.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Sverdrup-Thygeson og Hiorthøy: Likeså.