Rt-1967-389

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-04-03
Publisert:	Rt-1967-389
Stikkord:	Vassdragsskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35/1967
Parter:	I. Johan Apeland m.fl. II. Aasmund Bitubekk m.fl. (advokat Kåre Ødegaard - til prøve) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Anker, Hiorthøy, Thrap, Mindretall: Endresen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §1, Tvistemålsloven (1915) §366, §367, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §2, Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsloven (1940)

Dommer Endresen: Ved Kronprinsregentens resolusjon av 13. - januar 1956 fikk Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i medhold av bestemmelser i vassdragsloven av 15. mars 1940 på nærmere angitte vilkår tillatelse til å ekspropriere fall, grunn og rettigheter i Tokke-Vinjevassdraget. Ved resolusjoner av 8. februar 1957, 4. juli 1958, 8. januar og 17. juni 1960 ble det i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 fastsatt reguleringsbestemmelser for statsregulering av samme vassdrag.

Til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjoner og reguleringer i medhold av nevnte resolusjoner er det holdt en rekke skjønn. Denne ankesak gjelder anker over to av skjønnene.

I. Ved underskjønn avhjemlet 10. april 1962 fastsatte Vest-Telemark herredsrett erstatninger for avståelsen av fall i Tokke-Vinjevassdraget ovenfor Bandak samt inntak av 3 bekker i driftstunnelen for Tokke 1 og for virkningene av reguleringene og overføringene på samme strekning. Grunneierne begjærte overskjønn som ble avhjemlet ved Vest-Telemark herredsrett 29. april 1965. I overskjønnsretten ble det dissens, idet et mindretall - 4 skjønnsmenn - i motsetning til flertallet - formannen og 4 skjønnsmenn - fant at grunneierne hadde krav på erstatning både for skader og ulemper og for avståelsen av fallrettigheter.

Johan Apeland og andre grunneiere - i tilknytning til ankeerklæringen er det oppgitt 153 ankeparter - har påanket dette overskjønn til Høyesterett fordi grunneiernes krav om særskilt erstatning for skader og ulemper ved siden av erstatning for avståelsen av fallrettighetene ikke ble tatt til følge. Anken gjelder både saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

I prosesskrift av 28. februar 1967 har de ankende parters prosessfullmektig, advokat Kåre Ødegaard, meddelt at anken frafalles for 7 av grunneierne. Vassdragsvesenet har ikke hatt noe å innvende mot at ankesaken heves for disse grunneieres vedkommende.

For øvrig er anken i medhold av tvistemålslovens §367 første ledd sammenholdt med §366 første ledd og skjønnslovens §2 for enkelte ankeparters vedkommende utvidet til å gjelde nye takstnummer, mens anken for andres vedkommende er

Side:390

trukket tilbake for så vidt angår enkelte takstnummer. Vassdragsvesenet har ikke hatt noe å innvende mot disse endringer.

Advokat Ødegaard har med prosesskriftet av 28. februar 1967 fremlagt en korrigert liste over de grunneiere som fortsatt opptrer som ankende parter, med fortegnelse over hvilke takstnummer anken etter dette gjelder.

II. Vest-Telemark herredsrett avhjemlet 10. april 1964 underskjønn vedrørende avståelse av fall, grunn og rettigheter i medhold av tillatelsen i resolusjonen av 13. januar 1956 samt bestemmelsene i resolusjonen av 17. juni 1960, for så vidt angår Bituåi nedenfor dammen ved Bitdalsvatn, Kvikkeåi, Vå-åi og Lauvjuvbekken. Overskjønn begjært av grunneiere ble avhjemlet ved samme herredsrett 29. april 1965. På samme måte som det overskjønn som jeg har omtalt under avsnitt I, ble avgjørelsen truffet med 5 mot 4 stemmer når det gjaldt spørsmålet om grunneierne har krav på erstatning både for skader og ulemper og for avståelsen av fallrettigheter.

Aasmund Bitubekk og andre eiere av fall i Bituåi, Vå-åi og Lauvjuvbekken har påanket dette overskjønn til Høyesterett. Også denne anke gjelder så vel saksbehandlingen som rettsanvendelsen. Anken grunnes for det første på at grunneiernes krav om særskilt erstatning for skader og ulemper ved siden av erstatning for avståelsen av fallrettighetene ikke ble tatt til følge. Dernest anføres for enkelte ankeparters vedkommende at overskjønnsretten mot grunneiernes protest feilaktig har bygget sin avgjørelse vedrørende fallene i Bituåi på den ekspropriasjonstillatelse som med hjemmel i vassdragsloven ble gitt ved resolusjonen av 13. januar 1956; da det etter disse ankeparters mening dreier seg om overføring av vann til annet vassdrag, må hjemmelen for avståelsen søkes i resolusjonen av 17. juni 1960 som er gitt i medhold av vassdragsreguleringsloven, og erstatningene fastsettes etter denne lovs bestemmelser. I tilknytning til dette er subsidiært anført at om resolusjonen av 17. juni 1960 ikke gir hjemmel for overføringen, må overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket vedrørende ekspropriasjonshjemmelen, og saken avvises fra skjønn.

I prosesskrift av 28. februar 1967 har de ankende parters prosessfullmektig, advokat Kåre Ødegaard, frafalt anken for to ankeparters vedkommende uten at Vassdragsvesenet har hatt noe å bemerke. Saken må for så vidt heves.

Også her har advokat Ødegaard fremlagt en korrigert liste over de grunneiere som fortsatt opptrer som ankende parter, med fortegnelse over de takstnummer ankesaken nå gjelder. -

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Sak I

1. Vest-Telemark herredsretts overskjønn for fallene av 29/4 1965 oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

2. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen

Side:391

tilpliktes å betale de ankende parter sakens omkostninger for Høyesterett.

Sak II

1. Vest-Telemark herredsretts overskjønn for fallene i Vå-åi og Lauvjuvbekken av 29/4 1965 oppheves for så vidt det er påanket og hjemvises til ny behandling.

2. Vest-Telemark herredsretts overskjønn for fallene i Bituåi av 29/4 1965 oppheves for så vidt det er påanket vedrørende

a) erstatningsfastsettelsen for fallene,

b) ekspropriasjonshjemmelen, og hjemvises til ny behandling.

Subsidiært:

3. Vest-Telemark herredsretts overskjønn for Bituåi av 29/4 1965 oppheves for så vidt det er påanket vedrørende ekspropriasjonshjemmelen og avvises.

4. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilpliktes å betale de ankende parter sakens omkostninger for Høyesterett.»

Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har tatt til gjenmæle mot begge anker og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Sak I: Johan Apeland m.fl. - Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Sak II: Aasmund Bitubekk m.fl. - Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Som det vil fremgå har de to anker for Høyesterett vært forenet til felles behandling. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor direktør i Vassdragsdirektoratet Hans Sperstad har avgitt vitneforklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter.

1. Begge anker omfatter overskjønnsrettens avgjørelse vedrørende spørsmålet om det skal betales erstatning både for skader og ulemper og for avståelse av fallrettigheter. Overskjønnsrettens avgjørelse er den samme i begge overskjønn, og jeg behandler derfor denne del under ett for begge ankers vedkommende.

Overskjønnsretten har tatt som utgangspunkt at en grunneier ved ekspropriasjon av fallrettigheter har krav på å få erstattet fallet etter den største verdi det har for ham, hva enten dette er omsetningsverdien eller bruksverdien. Han har - anføres det - under enhver omstendighet krav på full erstatning for skader og ulemper; om han skal ha mer enn dette, avhenger av om elvestrekningen vil ha større verdi ved separat utbygging eller ved omsetning. Omsetningsprisen vil ved fritt salg bli

Side:392

bestemt av tilbud og etterspørsel; den riktige pris vil være hva tilstrekkelig sakkyndige parter på selger- og kjøpersiden hensett til innvunnet kraftmengde og utbyggingsomkostninger finner å kunne godta. Summen av de erstatninger man således finner frem til, er hva der samlet kan betales for fallene, og spørsmålet for overskjønnsretten har da vært hvilken fremgangsmåte ved fordelingen som er best egnet til å gi full erstatning til samtlige rettighetshavere. Overskjønnsretten anfører at to hovedsynsmåter gjør seg gjeldende angående hvorledes dette best kan oppnås. Den første tar sitt utgangspunkt i at ingen del av elvestrekningen er mer verd enn nettoprisen for de naturhestekrefter som denne eiers del produserer. Eieren skal under enhver omstendighet ha erstatning for skader og ulemper, men om han skal ha mer, vil bero på om hans del av elvestrekningen produserer så mange naturhestekrefter at disses verdi overstiger erstatningen for skader og ulemper; i så fall skal han ha godtgjort differansen i tillegg til erstatningen for skader og ulemper, men heller ikke mer. Overskjønnsretten anfører at eierne av bratte og slake fall når omsetningsverdien er størst, ved en slik fordeling vil få samme erstatning pr. produsert hestekraft. Den annen hovedsynsmåte tar sitt utgangspunkt i at ingen falleier vil selge sitt fall hvis han bare får erstatning for skader og ulemper og intet for selve fallene. Ved en samlet utbygging av elvestrekningen må man ha med både de bratte og de slake fall. Dette gir en selvstendig verdi også for de slake fall hvor ulempene som regel er størst, noe som er kommet til uttrykk i flere salgskontrakter i de senere år. Det anføres imidlertid at eierne av de slake fall ved denne fordelingsmåte i virkeligheten sammenlagt vil få en erstatning som gir dem høyere pris pr. produsert naturhestekraft enn eierne av de bratte fall, noe som ikke synes rimelig i betraktning av at de bratte fall har størst verdi for kjøperen. I enkelte av salgskontraktene er det derfor satt forskjellig pris pr. fallmeter for de bratte og de slake fall. Overskjønnsrettens flertall har bygget sine erstatningsfastsettelser på den førstnevnte hovedsynsmåte, med enkelte unntak hvor hensyn i noen grad også er tatt til den annen. Dette medfører at det for de aller fleste takstnummers vedkommende er fastsatt erstatning for avståelse av fallrettigheter, men ingen særskilt erstatning for skader og ulemper. Mindretallet har i prinsippet bygget på den annen hovedsynsmåte, hvilket innebærer at grunneierne får tilkjent erstatning for skader og ulemper og dessuten erstatning for avståelse av fallrettigheter. Av praktiske grunner har imidlertid mindretallet ved selve erstatningsfastsettelsen bare fulgt dette prinsipp der den annen fremgangsmåte har virket mest urettferdig.

De ankende parter har for Høyesterett gjort gjeldende at fallenes omsetningsverdi ved fritt salg består av to ledd, nemlig en ren fallpris, beregnet pr. naturhestekraft eller fallmeter, og et pristillegg i form av erstatning for de skader og ulemper som utbyggingen påfører de enkelte eiendommer. Det er i saken

Side:393

fremlagt en rekke salgskontrakter hvor denne fremgangsmåte er fulgt. Det synes - anføres det - som om man her ikke har foretatt noen reduksjon i den rene fallpris som følge av at særskilt erstatning for skader og ulemper ytes i tillegg, og dette fremtrer etter de ankende parters mening også som riktig, idet disse erstatninger - når de legges til de øvrige utbyggingsomkostninger - bare vil utgjøre en forsvinnende del og derfor knapt vil påvirke hva der kan betales i ren fallerstatning. Ved tvangsavståelse berøves grunneieren den forhandlingsposisjon som kunne gitt ham erstatning beregnet på denne måte. Prinsipalt kreves da at eksproprianten skal betale erstatning både for skader og ulemper og for avståelse av fallrettigheter uten at det gjøres fradrag i sistnevnte erstatning som følge av at det også betales erstatning for skader og ulemper. Subsidiært mener de ankende parter at den fremgangsmåte overskjønnsrettens mindretall i prinsippet har sluttet seg til, må følges, nemlig legge de samlede erstatninger for skader og ulemper til de øvrige utbyggingsomkostninger og på grunnlag av den sum dette utgjør, sammenholdt med de øvrige prisbestemmende faktorer fastsette den erstatningssum som skal betales pr. avstått fallmeter. De ankende parter anfører at de gjorde samme anførsler gjeldende for overskjønnsretten uten at dette er referert eller drøftet i skjønnsgrunnene. Dette er en feil i saksbehandlingen som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og overskjønnet må av denne grunn oppheves, jfr. skjønnslovens §28 og tvistemålslovens §384 første ledd sammenholdt med skjønnslovens §2. De ankende parter har imidlertid påberopt den samme argumentasjon til begrunnelse for at overskjønnsrettens flertall har truffet sin avgjørelse på grunnlag av uriktig rettsanvendelse, og har til støtte for dette syn også søkt å påvise at flertallets fremgangsmåte fører til en skjev fordeling av erstatningene mellom grunneierne og i noen tilfelle også til at ulike vassdrag blir vurdert likt.

Ankemotparten har gjort gjeldende at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil, idet overskjønnet er fyllestgjørende begrunnet. Den hovedsynsmåte overskjønnsrettens flertall har lagt til grunn for sin avgjørelse bygger på en riktig rettsanvendelse. Ankemotparten har særlig fremhevet at da kraftutbygging utelukker annen anvendelse av elven, følger det av alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger at erstatning for tap av adgangen til annen bruksutøvelse ikke kan betales ved siden av erstatning for avståelse av fallrettighetene; bare det høyeste av disse to erstatningsbeløp skal betales. Ankemotparten har også vist til at en del av de fremlagte salgskontrakter bare stipulerer en salgssum for de avståtte fallrettigheter uten at erstatning særskilt skal betales for skader og ulemper; de ankende parter må da ha bevisbyrden for at de kunne ha oppnådd andre betingelser. -

Jeg nevner først at anken over saksbehandlingen etter min mening ikke kan føre frem. Som jeg ser det, fremgår det

Side:394

tilstrekkelig klart av skjønnsgrunnene hvilke rettssetninger overskjønnsretten har bygget sin avgjørelse på, noe som innebærer at også grunneiernes anførsler har vært vurdert, og skjønnsgrunnene gir Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for å prøve overskjønnsrettens rettsanvendelse.

Derimot er jeg når det gjelder den del av ankene som jeg her behandler - spørsmålet om det skal betales erstatning for skader og ulemper ved siden av erstatning for avståelse av fallrettigheter - kommet til at overskjønnene må oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse.

Utgangspunktet for drøftelsen av dette spørsmål er det ekspropriasjonsrettslige prinsipp at den som helt eller delvis må avstå sin eiendom ved ekspropriasjon, har krav på å få erstattet den høyeste verdi den eksproprierte eiendom har for ham - omsetningsverdien eller bruksverdien -, men ikke begge deler. Dette innebærer at hvis et fall har større verdi for falleieren som drivkraft for stedlig industri eller ved egen - separat - utbygging enn den omsetningsverdi fallet finnes å ha, er det førstnevnte verdi som skal legges til grunn ved erstatningsutmålingen. Med den tekniske utvikling som har funnet sted i de senere årtier, vil det nå - i hvert fall når det gjelder fall innen samme vassdrag - bare i rene unntakstilfelle inntreffe at bruksverdien i denne forstand er størst; overskjønnsretten har da også i den foreliggende sak vurdert om verdien ved separatutbygging vil være større enn ved en samlet utbygging av vassdraget, og funnet at så ikke er tilfellet. Spørsmålet blir da hvorledes den omsetningsverdi fallrettighetene har, skal fastsettes.

Det er i saken fremlagt en rekke håndgivelser, salgskontrakter og skjøter vedrørende overdragelser av fallrettigheter. En del av disse fastsetter en salgspris for fallrettighetene uten at det gis særskilt erstatning for skader og ulemper, mens andre - og det vel de fleste som i nyere tid er inngått med de større kraftutbyggere utenom Vassdragsvesenet - bestemmer at erstatning for skader og ulemper skal komme i tillegg til den avtalte fallpris. Ved frivillig salg står det i prinsippet partene fritt å fastsette salgssummen som de vil. Det fremlagte materiale gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for det syn de ankende parter har gjort gjeldende - nemlig at erstatning for skader og ulemper nå har festnet seg som et ledd i omsetningsverdien ved siden av den rene fallpris på en slik måte at overskjønnsretten var rettslig bundet til å tilkjenne slik erstatning i tillegg til erstatning for avståtte fallrettigheter.

Men skjønnsretten må jo ta stilling til hvilken omsetningsverdi fallrettighetene har, og i mangel av en bestemt markedsverdi som retten uten videre må følge, blir spørsmålet hvilke prinsipper den skal legge til grunn ved fastsettelsen av omsetningsverdien.

Avgjørende for hva der i det hele kan betales for fallrettighetene, blir på den ene side kraftverkets verdi i utbygget stand, noe som igjen vil bero bl.a. på de kraftmengder og kraftpriser

Side:395

som kan ventes oppnådd, på den annen side utbyggingsomkostningene. Differansen skal dekke den erstatning som betales for fallrettighetene, og kraftutbyggerens del av de verdier utbyggingen skaper. Fordelingen av den samlede godtgjørelse som det etter en forretningsmessig vurdering ansees rimelig å yte grunneierne, kan da skje på en av to måter: Enten fordeles det beløp som medgår til ervervelsen, som en pris på de ervervede fallmetre uten at det gis særskilt erstatning for skader og ulemper - bortsett fra når denne erstatning for den enkelte eiendoms vedkommende overstiger den erstatning for avståtte fallrettigheter som tilkommer eieren. Ved denne fremgangsmåte blir skader og ulemper ikke erstattet hos den enkelte grunneier som rammes av dem, men erstatningene for skader og ulemper inkluderes i fallerstatningen. Eller den enkelte grunneier tilkjennes først erstatning for skader og ulemper som utbyggingen påfører hans eiendom, summen av disse erstatninger medregnes som en del av utbyggingsomkostningene, og det beløp som etter dette kan anvendes til ervervelsen av fallrettigheter, utmåles som en ren fallerstatning med en angitt pris pr. avstått fallmeter. Denne fremgangsmåte medfører at den enkelte grunneier får erstatning for skader og ulemper som utbyggingen påfører hans eiendom og dessuten erstatning for de fallrettigheter han avstår. Da det samlede beløp som medgår til grunneiererstatninger, i prinsippet skulle bli noenlunde det samme uansett hvilken fremgangsmåte som følges, vil de to fremgangsmåter således medføre en forskjellig fordeling av erstatningene mellom grunneierne.

Overskjønnsrettens flertall har ment at førstnevnte fremgangsmåte er den riktige. På den ene side har flertallet derfor - når erstatningen for skader og ulemper overstiger erstatningen for de fallrettigheter grunneieren avstår - unnlatt å tilkjenne særskilt erstatning for fallrettighetene, på den annen side har flertallet ikke tilkjent erstatning for skader og ulemper når erstatningen for de avståtte fallrettigheter er større. Til begrunnelse for at denne fremgangsmåte er den riktige, har ankemotparten som jeg allerede har nevnt, særlig anført at da kraftutbygging naturnødvendig utelukker at elvestrekningen brukes på annen måte - til fiske, vern for beitedyr, tømmerfløting m.v. - kan grunneieren ikke både få erstattet omsetningsverdien av de avståtte fallrettigheter og elvestrekningens bruksverdi i uutbygget stand.

Imidlertid kan det syn at erstatning for skader og ulemper ikke kan betales ved siden av erstatning for avståelse av fallrettigheter fordi kraftutbygging utelukker annen bruk av elven, etter omstendighetene føre til resultater som synes mindre rimelige. Jeg skal nevne noen eksempler som viser dette, hvor tallene er valgt med tanke på å anskueliggjøre forholdet best mulig; tilsvarende virkninger vil imidlertid gjøre seg gjeldende også ellers. En grunneier har fallrettigheter til en verdi av kr. 10.000; samtidig danner elven vern for beitedyr og må i tilfelle

Side:396

erstattes med et gjerde som i bygge- og vedlikeholdsomkostninger vil koste kr. 10.000. Dersom det ikke betales erstatning både for avståtte fallrettigheter og for skader og ulemper, vil grunneieren få kr. 10.000 til bygging av gjerde, men intet for fallrettighetene. Blir i stedet eksproprianten pålagt å bygge og vedlikeholde gjerdet, må resultatet - da det for spørsmålet om det skal betales fallerstatning ved siden av erstatning for skader og ulemper, ikke kan gjøre noen forskjell om grunneieren får penger til å bygge gjerde for eller får gjerdet ferdigbygget av eksproprianten - bli at grunneieren får sin erstatning for de avståtte fallrettigheter bare i form av det gjerde som skal tjene til erstatning for elven som vern for beitedyr. På samme måte hvis en grunneier som avgir fallrettigheter til en verdi av kr. 5.000, må bore brønn for kr. 5.000 til erstatning for vannet fra elven; han får erstatning for de avståtte fallrettigheter i form av en brønn som allikevel måtte bores til erstatning for elvevannet. En grunneier som må avstå fallrettigheter til en verdi av kr. 10.000, vil heller ikke få noe for fallrettighetene hvis han får en erstatning på kr. 10.000 for skade på fiske, mens en annen som avgir fallrettigheter til samme verdi, får full erstatning for de avståtte fallrettigheter dersom det ikke finnes fisk i hans elv. Medfører kraftutbyggingen uttørringsskader på tilstøtende jord, må konsekvensen bli at intet betales for denne skade dersom erstatningen for avståelse av fallrettighetene blir større. Tilsvarende skulle vel også gjelde dersom vannkraften ikke kan utnyttes uten neddemning av større eller mindre tilstøtende områder, idet det også her dreier seg om skade på bruk som ikke kan utøves når fallet utnyttes til kraftproduksjon.

Forholdet blir enda mer komplisert om tredjemann kommer inn i billedet. Overskjønnsretten synes å ha bygget på at erstatning som tilkommer tredjemann for skade på fiske og for tap av elven til vern for beitedyr, skal dekkes av erstatningen for avståelse av fallrettigheter, jfr. rettens anførsler under takstnr. 471 og de nærmest følgende takstnummer. Dette vil imidlertid innebære at en grunneier som avstår fallrettigheter til en verdi av kr. 10.000, ingen erstatning vil få, om en tredjemann som har beiterett på tilstøtende områder, får kr. 10.000 til bygging av gjerde. Skulle på den annen side grunneieren i dette tilfelle få kr. 10.000 for avståelsen av fallrettighetene, vil det innebære at eksproprianten må betale kr. 10.000 eller kr. 20.000 for ervervelsen av de samme rettigheter alt ettersom de forskjellige rådighetsretter er på én eller flere hender. Tilsvarende vil gjelde om en annen enn falleieren har fiskeretten i elven.

Som det fremgår av det jeg her har sagt, vil den fremgangsmåte at det ikke betales erstatning både for avståelse av fallrettigheter og for skader og ulemper, etter omstendighetene kunne føre til underlige og undertiden nærmest støtende resultater. Det må vel kunne ansees på det rene at ingen grunneier i de tilfelle jeg har nevnt, frivillig ville avstå sine fallrettigheter om han bare får erstatning for skader og ulemper. Det

Side:397

bærer derfor etter min mening galt avsted å utlede prinsippene for erstatningsfastsettelsen ut fra den omstendighet at kraftutbyggingen utelukker annen bruk av elven. Jeg anser det da mer nærliggende og riktig å ta utgangspunkt i et annet forhold, nemlig at det er selve fallhøyden som kraftskapende faktor som er den egentlige gjenstand for ekspropriasjon. Den eksproprierte vannkraft vil imidlertid ikke kunne utnyttes uten at det voldes skader og ulemper på rådighetsretter som knytter seg til elven, og for slike skader og ulemper må det betales erstatning hva enten det gjelder skade på fiske, tap av elven som vern for beitedyr, uttørringsskader på tilstøtende jord eller annet inngrep i rådighetsretter. I tillegg må det så betales erstatning for avståelsen av fallrettighetene.

Overskjønnsretten har i tilslutning til ankemotparten gitt uttrykk for at om en grunneier får erstatning både for avståelse av fallrettigheter og for skader og ulemper, får han dermed høyere erstatning pr. fallmeter enn den som ikke er påført noen skade eller ulempe og derfor bare får fallerstatning. Jeg er ikke enig i dette syn. Erstatningen for skader og ulemper tjener bare til å gjenopprette grunneierens tidligere formuesstilling; gis det kr. 10.000 til bygging av gjerde, kan dette beløp ikke medregnes som en del av selve godtgjørelsen for fallrettighetene. Det kan derfor heller ikke være riktig at eierne av slake fall ved denne fremgangsmåte får høyere erstatning for sine fallrettigheter enn eierne av bratte fall. Det kan etter min mening heller ikke i denne sak påberopes som et argument mot denne fremgangsmåte at slake fall medfører større utbyggingsomkostninger enn bratte fall. Ved utbyggingen av Tokke-Vinjevassdraget føres vannet i tunnel til kraftstasjonen, og samtlige skader og ulemper som voldes på den mellomliggende elvestrekning er en nødvendig følge av utbyggingen og tjener til å gi også de bratte fall en utnyttelse som gir disse fallrettigheter høyere verdi. For øvrig kan forholdet være at også eiere av bratte fall kan bli påført skader ved utbyggingen, f.eks. ved tap av verdifullt fiske; også disse vil da kunne foretrekke at denne fremgangsmåte blir fulgt.

Jeg er derfor kommet til at den riktige fremgangsmåte vil være først å fastsette de erstatninger for skader og ulemper som tilkommer de enkelte grunneiere, legge disse erstatninger til de øvrige utbyggingsomkostninger og på dette grunnlag finne hva det etter en forretningsmessig vurdering er rimelig å betale i ren fallerstatning. Etter omstendigheten - hvis fallene på grunn av utbyggingsomkostningene har begrenset verdi som utbyggingsobjekt - vil denne fallerstatning kunne gå henimot null. Noen dobbelterstatning eller kumulasjon av erstatning medfører denne fremgangsmåte ikke. Jeg viser her også til justitiarius Terje Wolds bemerkninger i høyesterettsdommen angående Lyseskjønnet, Rt-1964-1168 flg., særlig 1172-1173, og til mine bemerkninger i høyesterettsdommen angående Neaskjønnet, Rt-1966-88 flg., særlig 96 og 98. Jeg vil i denne

Side:398

forbindelse også nevne at Högsta Domstolen i Sverige har lagt samme prinsipp til grunn, jfr. Nytt Juridisk Arkiv avd. I årgang 1963 586 flg. Selv om godtgjørelsen til falleierne skjer etter andre retningslinjer i Sverige enn i Norge, står man også der overfor det faktum at kraftutbygging utelukker annen bruk av elven, men har ikke tillagt dette betydning for spørsmålet om grunneieren har krav på erstatning for skader og ulemper ved siden av godtgjørelse for fallrettighetene. Jeg viser også til at samme syn er lagt til grunn i en rekke av de fremlagte salgskontrakter og ekspropriasjonsskjønn.

Som jeg tidligere har nevnt, har de ankende parter prinsipalt krevet den rene fallerstatning fastsatt uten at hensyn tas til at særskilt erstatning betales for skader og ulemper, dette ut fra det syn at summen av sistnevnte erstatninger er så forsvinnende liten i forhold til de øvrige utbyggingsomkostninger at den i praksis ikke vil påvirke fallerstatningens størrelse. Som det vil fremgå av hva jeg før har sagt, finner jeg imidlertid at den riktige fremgangsmåte er å medregne disse erstatninger blant utbyggingsomkostningene, og det blir skjønnsrettens sak å vurdere hvilken betydning dette tillegg i omkostningene skal tillegges ved fastsettelsen av den rene fallerstatning.

Jeg vil til slutt tilføye at jeg med det jeg her har anført, ikke har tatt stilling til om det alltid skal betales samme erstatning pr. fallmeter over hele vassdraget. Det foreligger ikke til avgjørelse i denne sak om vannkraften på enkelte strekninger - på grunn av utbyggingsomkostningene eller muligens av andre grunner - kan ansees å gi mindre verdifullt tilskudd til utbyggingen enn vannkraften på andre strekninger, slik at det vil være berettiget å fastsette en lavere fallmeterpris på førstnevnte strekninger. En slik reduksjon vil - om den foretas - i hvert fall bygge på et riktig prinsipp, idet den skjer på grunnlag av fallrettighetenes kvalitetsmessige verdi ved kraftutbygging - i motsetning til en reduksjon som skyldes at falleieren har fått erstatning for skader og ulemper; det finnes nemlig ingen sammenheng mellom størrelsen av skader og ulemper som påføres en eiendom, og verdien av den fallrett som knytter seg til eiendommen.

2. Etter den plan som lå til grunn for ekspropriasjonstillatelsen av 13. januar 1956, skulle Bituåi utbygges i eget vassdrag ved en tilførselstunnel fra Bitdalsvatn til en egen kraftstasjon ved Totak. Senere er planene endret slik at vannet i Bitdalsvatn nå skal føres gjennom tunnel til et kraftverk Tokke 3 som også ligger ved Totak, men noe lenger vest enn den kraftstasjon som opprinnelig var planlagt for vannet fra Bitdalsvatn. I Tokke 3 utnyttes vannet fra Songa, og de nye planer går da ut på at tunnelen fra Bitdalsvatn ved Tokke 3 skal føres sammen med den tunnel som fører vannet fra Songa; vannet i de to tunneler skal så gjennom et felles turbinrør ledes inn i og utnyttes i kraftverket.

Grunneierne ved Bituåi har så vel ved under- og overskjønn

Side:399

som for Høyesterett gjort gjeldende at de endrede planer vil medføre at det skjer en overføring av vannet fra Bitdalsvatn til Songavassdraget, hvilket nødvendiggjør konsesjon etter vassdragsreguleringsloven, jfr. lovens §1 annet ledd. Da resolusjonen av 13. januar 1956 er gitt i medhold av vassdragsloven, må hjemmelen for gjennomføring av de endrede planer søkes i resolusjonen av 17. juni 1960 som er gitt i medhold av vassdragsreguleringsloven, og erstatningen fastsettes etter denne lovs regler. Gir resolusjonen av 17. juni 1960 ikke fornøden hjemmel, foreligger ingen overføringstillatelse, og saken må avvises fra skjønn. Som begrunnelse for at det her foreligger en overføring av vassdrag i vassdragsreguleringslovens forstand anføres at det ved sammenføringen av vannet fra Bitdalsvatn med vannet i Songavassdraget i realiteten foretas en utvidelse av Songas nedslagsfelt. Videre vises til en rekke andre tilfelle som angis å være parallelle med det foreliggende, hvor overføringstillatelse er blitt gitt, bl.a. er overføringstillatelse uttrykkelig gitt i anledning av at vann fra Kvikkevatn skal føres inn på den tunnel som går fra Bitdalsvatn til turbinrøret til Tokke 3.

Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen gjør på sin side gjeldende at det ikke foreligger noen overføring av vassdrag fordi det ikke skjer noen fysisk overføring av vann fra Bituåis til Songas leie. Spørsmålet om overføringstillatelse er nødvendig f.eks. når vann fra Kvikkevatn føres inn på tunnelen fra Bitdalsvatn, står i en annen stilling enn i foreliggende tilfelle fordi vannet i Kvikkevatn ikke er regulert.

Overskjønnet fant i likhet med underskjønnet at det her ikke foreligger overføring i vassdragsreguleringslovens forstand.

Jeg er kommet til samme resultat som overskjønnet.

Også her er det anket over saksbehandlingen - utilstrekkelige skjønnsgrunner. Jeg går ikke nærmere inn på dette, idet jeg anser det åpenbart at anken for så vidt ikke kan føre frem.

Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, skal jeg bemerke: Som det vil fremgå av hva jeg allerede har sagt, består de endrede planer i at vannet fra Bitdalsvatn i stedet for å føres til egen kraftstasjon ved Totak føres til en annen kraftstasjon ved samme innsjø, hvor det utnyttes til kraftproduksjon sammen med vannet fra et annet vassdrag. Vannet fra Bitdalsvatn føres ikke over i Songavassdragets leie, men føres etter utnyttelse i Tokke 3 ut i samme innsjø hvor Bituåi renner ut, og hvor vannet også ville ha kommet etter utnyttelse som opprinnelig bestemt i egen kraftstasjon. Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne at det i vassdragsreguleringslovens forstand foreligger noen «overføring av vann» fra Bitdalsvatn til Songavassdraget. Om det skulle være så at Tokke 3 først ble bygget med tanke på utnyttelse av Songavassdraget, kan jeg ikke tillegge dette noen vekt; det motsatte syn ville føre til at man omvendt måtte si at vannet fra Songavassdraget var overført til Bituåi, dersom Tokke 3 var bygget med tanke på utnyttelse av Bituåi og vannet fra Songa deretter etter utvidelse av

Side:400

kraftstasjonen ble ført dit. Heller ikke kan jeg tillegge det noen vekt at Songas nedbørsfelt er vesentlig større enn Bituåis.

Jeg er derfor kommet til at heller ikke anken over rettsanvendelsen kan føre frem. Jeg går ikke nærmere inn på forholdet vedrørende Kvikkevatn og de andre tilfelle hvor overføringstillatelse har vært gitt. Felles for alle disse tilfelle har vært at det dreier seg om vann fra uregulerte vassdrag - noe som fra Vassdragsvesenets side er blitt tillagt vekt -, og uten å ta stilling til hvilken betydning dette ellers skal tillegges, kan jeg her innskrenke meg til å bemerke at det i det foreliggende tilfelle dreier seg om vann fra et vassdrag - Bitdalsvatn med Bituåi - som er regulert. -

Jeg er således kommet til at anken over overskjønnene må tas til følge for så vidt angår erstatningsfastsettelsen for fallene, men derimot ikke for så vidt angår ekspropriasjonshjemmelen for fallene i Bituåi.

Etter resultatet finner jeg at Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen må betale saksomkostninger for Høyesterett. Når det gjelder sak II, er ankesaken dels vunnet, dels tapt. Jeg finner imidlertid at Vassdragsvesenet også her må betale fulle saksomkostninger, idet jeg tillegger anken vedrørende ekspropriasjonshjemmelen for fallene i Bituåi mindre betydning ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall når det gjelder ankene over overskjønnenes erstatningsfastsettelse, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Anker: Jeg er enig med førstvoterende i at ankene over saksbehandlingen ikke kan føre fram og at det samme må gjelde anken vedkommende ekspropriasjonshjemmelen for fallene i Bituåi. For så vidt viser jeg til hans begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre.

Derimot har jeg samme syn som underskjønnsretten og flertallet i overskjønnsretten på rettsanvendelsen når det gjelder spørsmålet om den enkelte grunneier har krav på erstatning for skader og ulemper i tillegg til erstatning for avståelse av fallrettigheter. Jeg tar utgangspunkt i førstvoterendes bemerkning om at det fremlagte bevismateriale ikke gir tilstrekkelig grunnlag for det syn at erstatning for skader og ulemper nå har festnet seg som et ledd i omsetningsverdien ved siden av den rene fallpris på en slik måte at overskjønnsretten var rettslig bundet til å tilkjenne slik erstatning i tillegg til erstatning for fallrettighetene. Jeg er enig med førstvoterende og mener således at man ikke her kan finne noe grunnlag for å fravike det hevdvunne og etter min mening logisk riktige prinsipp ved ekspropriasjonserstatninger at det ikke skal skje noen kumulasjon av verdier som gjensidig utelukker hverandre. Men jeg antar at anvendelsen av det fordelingsprinsipp som førstvoterende, i likhet med overskjønnsrettens mindretall, har fulgt, vil medføre en slik kumulasjon av verdier for enkelte ekspropriater. For utnyttelse av fallene i et vassdrag er eksempelvis

Side:401

fiskemulighetene uten interesse. Den som mister sitt fiske, går derfor ikke glipp av både fiske og utbyggingsmulighetene. Hvis man følger fordelingsprinsippet, vil han få både erstatning for fiske og godtgjørelse for fallhøyden, altså mer enn full erstatning.

Det vil vel alltid være slik at omfattende vassdragsekspropriasjoner vil ramme eller gagne de forskjellige ekspropriater ulikt og at resultatene for så vidt kan fortone seg som urimelige i de enkelte tilfelle. Jeg antar at dette vil gjøre seg gjeldende enten man legger til grunn det ene eller det andre av de prinsipper som det her spørres om. Men selv om det skulle forholde seg slik at fordelingsprinsippet ville gi de rimeligste resultater - noe jeg ikke behøver å gå inn på - kan jeg ikke se at man uten hjemmel i lov eller i særskilt avtale kan føre inn et slikt fellesskap mellom en gruppe ekspropriater, hvis interesser ellers bedømmes særskilt. Omfanget av fellesskapet ville for øvrig kunne variere ettersom vassdrag som utnyttes i ett kraftverk eksproprieres samlet eller i etapper.

Det er etter min mening ikke noe grunnlag for det syn førstvoterende har gitt uttrykk for at det er fallhøyden som sådan og ikke vassdraget som eksproprieres og at det da i tillegg til erstatning for skader og ulemper må betales erstatning for fallrettighetene.

Overskjønnsretten har ikke helt ut fulgt sitt prinsipielle syn. Jeg oppfatter fravikelsen slik at den tilsikter å avbøte skader og ulemper som etter forholdene står i en særstilling. Da eksproprianten ikke har anket, går jeg ikke nærmere inn på dette.

Sluttelig vil jeg, selv om det ikke har noen betydning for resultatet, peke på en prosessuell eiendommelighet. Prinsipielt skulle man, når det gjelder spørsmålet om anvendelse av fordelingsprinsippet, stå overfor interessemotsetninger mellom ekspropriatene innbyrdes, mellom dem som får store og dem som får små skader og ulemper i forhold til fallhøyden i vedkommendes del av vassdraget. Likevel hevder i denne saken ekspropriater av begge kategorier ved sin felles prosessfullmektig som en subsidiær anførsel at fordelingsprinsippet skal komme til anvendelse. Teoretisk skulle, som påpekt av overskjønnsretten, ikke det samlede erstatningsbeløp ha blitt større om overskjønnsretten hadde lagt fordelingsprinsippet til grunn.

Jeg har funnet saken så vidt tvilsom at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse og dom:

Sak nr. I heves for følgende parter:

1. Erling Vågslid (takstnr. 112),

2. Vetle H. Kvålen (takstnr. 236),

3. Olav Gardsteig d.y. (takstnr. 479 c),

4. Olav Gardsteig d.e. (takstnr. 479 d),

5. Opplysningsvesenets Fond (takstnr. 778),

Side:402

6. Kjersti Verpe (takstnr. 782) og

7. Torkjell Kostveit (takstnr. 1000 c og 1006 b).

Sak nr. II heves for følgende parter:

1. Knut Aasnes (takstnr. 685) og

2. Opplysningsvesenets Fond (takstnr. 1314, 1317 a og 1317 b).

I begge saker stadfestes overskjønnene for så vidt de er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Anker.

Dommer Thrap: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse og dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.