HR-2001-113 - Rt-2001-1253
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-05 |
| Publisert: | HR-2001-00113 - Rt-2001-1253 (232-2001) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Avskjed, Erstatning, Erstatningsutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt erstatning for uberettiget avskjed, jf. Arbeidsmiljøloven (1977) § 66 nr. 5, i et tilfelle hvor retten hadde bestemt at arbeidsforholdet skulle opphøre fordi vilkårene for saklig oppsigelse forelå, jf. samme paragraf nr. 4 tredje punktum.
A var ansatt hos Dolphin AS som subsea-ingeniør med arbeid ombord på en flyterigg. Under hans ledelse av en arbeidsoperasjon inntraff et ganske alvorlig uhell som skyldtes uforsvarlig arbeidsledelse. På grunn av dette og en tidligere episode hvor han hadde fått en advarsel, ble han meddelt avskjed med øyeblikkelig virkning. Han gikk til søksmål og krevde samtidig gjeninnsettelse i påvente av endelig dom, jf. Arbeidsmiljøloven (1977) § 66 nr. 3, men dette kravet ble forkastet. Byretten fant avskjedigelsen gyldig, mens lagmannsretten kom til at den var skjedd med urette, men at vilkårene for saklig oppsigelse forelå. Den tilkjente ham erstatning for tapt lønnsinntekt i den avtalebestemte oppsigelsestid. Hans krav på ytterligere erstatning/oppreisning ble forkastet. Ankesaken for Høyesterett gjaldt erstatningsutmålingen. A hevdet at erstatningen skulle omfatte lønn for tiden frem til lagmannsrettens dom; dessuten krevde han erstatning for inntektstap ut over dette tidsrom og for ikke-økonomisk skade. Høyesterett fant at lagmannsrettens avgjørelse av kravet på erstatning for tapt lønnsinntekt fra Dolphin var riktig, men tilkjente A ytterligere kr 100.000 i erstatning for inntektstap og kr 50.000 for ikke-økonomisk skade. |
| Saksgang: | Stavanger byrett saknr 1999-00252 - Gulating lagmannsrett LG-1999-2166 - Høyesterett HR-2001-00113, sivil sak, anke |
| Parter: | [A-mann] (advokat Håkon Helle) mot Dolphin AS (advokat Geir Jøsendal - til prøve) |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Bruzelius, Tjomsland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, §57, §61, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Arbeidervernloven (1956) |
Dommer Aasland: Saken gjelder spørsmål om fratredelsestidspunkt og utmåling av erstatning for urettmessig avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 5 i et tilfelle hvor retten har bestemt at arbeidsforholdet skal opphøre fordi vilkårene for saklig oppsigelse forelå, jf. samme paragraf nr. 4 tredje punktum.
A ble ansatt som subsea ingeniør i Dolphin AS i august 1998. Han arbeidet på flyteriggen Byford Dolphin.
Med brev av 2. november 1998 ble han meddelt en advarsel, betegnet som «final written warning», fra arbeidsgiveren i anledning av at han om morgenen 30. oktober 1998 i strid med arbeidsreglementet hadde møtt ved utreise fra Heliporten på Sola med en alkoholpromille på 0,3.
Den 7. januar 1999 inntraff det et ganske alvorlig uhell under en arbeidsoperasjon som ble ledet av A. Arbeidsoperasjonen gikk ut på å flytte en blow-out preventer - BOP - ved hjelp av en traverskran. Denne kranen har fire tannhjul som går i inngrep med tannede skinner.
Side:1254
Til hvert av de fire hjul er det en elektromotor som styres med fjernkontroll. Kranen var ikke i fullt operativ stand, idet den ene motor på babord side var demontert for reparasjon, mens det andre tannhjulet på samme side kom ut av inngrep på et visst punkt på banen. Dette førte til at kranen stoppet opp da den hadde beveget seg et stykke. A bad da kontrollrommet om å «tilte» riggen et par grader slik at det ble et fall i den retning kranen skulle beveges. Dette ble gjort. Kranen kom da i ukontrollert bevegelse, idet den ikke lot seg stanse ved bruk av kranens eget kombinerte fremdrifts- og bremsesystem. Det var ikke sørget for mothold i form av såkalte tuggers. Ved den kollisjon som oppstod, ble det voldt materiell skade for ca 50.000 kroner foruten et par timers tidstap.
Dolphin AS mente at uhellet skyldtes uforsvarlig arbeidsledelse. Med brev av 11. januar 1999, hvor selskapet også viste til den tidligere advarsel, ble A meddelt avskjed med øyeblikkelig virkning. A fikk ikke anledning til å uttale seg før avskjeden ble meddelt.
Med stevning av 22. februar 1999 reiste A sak for Stavanger byrett med påstand om at avskjedigelsen var ugyldig og med krav om erstatning. Han fremsatte også krav om å bli gjeninnsatt i stillingen i påvente av endelig dom, jf. arbeidsmiljøloven §66 nr. 3.
Dolphin AS gjorde gjeldende at vilkårene for avskjed forelå, og påberopte seg også enkelte episoder ut over dem som var nevnt i avskjedigelsesbrevet. Subsidiært ble det i tilsvaret hevdet at det forelå saklig grunn for oppsigelse. Formell påstand om at avskjedigelsen skulle opprettholdes som oppsigelse ble imidlertid ikke nedlagt før ved avslutningen av selskapets prosedyre under hovedforhandlingen for byretten, og A protesterte da mot påstandsendringen.
As krav om å bli gjeninnsatt i stillingen inntil tvisten var avgjort, ble ved byrettens kjennelse av 16. mars 1999 ikke tatt til følge.
Byretten avsa dom i saken 8. november 1999 med slik domsslutning:
«1. Dolphin AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Retten fant at vilkårene for avskjed forelå. Den konstaterte mangler ved selskapets saksbehandling ved at det ikke var holdt drøftelser slik det er foreskrevet i arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 jf. §66 nr. 2, men fant at dette ikke hadde hatt noen betydning for avskjedsvedtaket.
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som ble satt med to meddommere. Lagmannsretten avsa dom 20. november 2000 med slik domsslutning:
«1. Avskjeden av A fra Dolphin AS kjennes ugyldig, men er gyldig som saklig oppsigelse med fratreden den 30. april 1999.
2. Dolphin AS betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse erstatning til A for tapt lønnsinntekt i tidsrommet 9. januar - 30. april 1999 med kr 192.665, - etthundreognittitotusensekshundreogsekstifemkroner, - med tillegg av lovens forsinkelsesrente av hver lønnstermin, regnet fra de enkelte regulære lønningsdager og til betaling skjer.
3. Byrettens domsslutning pkt. 2 stadfestes.
Side:1255
4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.»
Dommen ble avsagt under dissens fra en av meddommerne, som stemte for at avskjeden også skulle anses ugyldig som oppsigelse.
Lagmannsrettens flertall fant at de avskjedsgrunner Dolphin AS hadde påberopt, ikke gav tilstrekkelig grunnlag for avskjed. Derimot var det grunnlag for oppsigelse. Det ble lagt til grunn at det var adgang til å ta til følge selskapets subsidiære påstand om at avskjeden skulle godtas som oppsigelse selv om formell påstand om dette først ble nedlagt under hovedforhandlingen for byretten.
As krav på erstatning ble tatt til følge så langt det var tale om tapt lønnsinntekt i den avtalebestemte oppsigelsestid, dvs. frem til 30. april 1999, som lagmannsretten satte som fratredelsestidspunkt. Det ble ikke gjort fradrag for inntekt av annet arbeid som A hadde hatt. Krav om erstatning for tap av inntekt ut over dette tidsrom og om erstatning for ikke-økonomisk skade førte ikke frem.
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken var prinsipalt begrunnet med at lagmannsretten ikke hadde prosessuell adgang til å betrakte avskjeden som en gyldig saklig oppsigelse. Videre ble det hevdet at de saksbehandlingsfeil som knyttet seg til avskjeden, måtte føre til at det ikke var grunnlag for å bestemme at arbeidsforholdet skulle opphøre. Subsidiært ble det gjort gjeldende at fratredelsestidspunktet i henhold til oppsigelsen ikke skulle vært fastsatt til et tidspunkt før domsavsigelsen, noe som må få konsekvens for utmålingen av erstatning for tapt lønnsinntekt. Det skulle dessuten vært utmålt erstatning for ikke-økonomisk skade.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å henvise anken til Høyesterett for så vidt gjelder spørsmålet om fratredelsestidspunkt og erstatningsutmåling. Anken vedrørende opphør av arbeidsforholdet ble nektet fremmet.
Det er ikke fremlagt nye dokumenter eller innhentet forklaringer til bruk for Høyesterett, og saken står innenfor den ramme den nå har, i samme stilling som for lagmannsretten. Dolphin AS har gjort opp domsbeløpet i henhold til punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning.
Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Selv om A i forbindelse med uhellet med BOP-kranen foretok en feilvurdering som er akseptert som grunnlag for oppsigelse, var avskjed en altfor drastisk reaksjon. En vesentlig årsak til uhellet var kranens mangelfulle tilstand, som Dolphin må bære ansvaret for. Den tidligere advarsel gjaldt et forhold som var av en helt annen karakter, og ikke spesielt alvorlig. Det er videre grunn til sterk kritikk mot Dolphin for at beslutningen om avskjed ble truffet uten at A fikk anledning til å uttale seg.
Først ved lagmannsrettens dom av 20. november 2000 ble det avgjort at As arbeidsforhold skulle opphøre. Det må anses for å følge av ordlyden i arbeidsmiljøloven §66 nr. 4 tredje punktum at en slik avgjørelse bare har virkning fremover, og fratredelsestidspunktet bør da settes til forkynnelsen, 1. desember 2000. Dermed har A krav på erstatning for tapt lønn frem til denne dato. Selv om erstatningsbestemmelsen
Side:1256
for urettmessig avskjed i arbeidsmiljøloven §66 nr. 5 gir anvisning på en skjønnsmessig utmåling, må tapet av lønn inntil dette tidspunkt erstattes fullt ut. Resultatet har også støtte i lovforarbeidene. Det medgis at lagmannsrettens resultat er i overensstemmelse med flere tidligere avgjørelser i rettspraksis, men i disse sakene har det ikke vært fokusert på spørsmålet.
Tungtveiende reelle hensyn taler for at en arbeidstaker som utsettes for urettmessig avskjed, må ha krav på lønn frem til den dom som avgjør at arbeidsforholdet skal anses opphørt. Dersom arbeidsgiveren hadde nøyd seg med den riktige reaksjon, oppsigelse, ville arbeidstakeren ha hatt krav på lønn under rettssaken om oppsigelsens gyldighet, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Hvis den arbeidsgiver som urettmessig går til avskjed, skal slippe med å betale lønn i den avtalte oppsigelsestid, vil han få en fordel av uberettiget å ha benyttet avskjedsalternativet. Erstatningsoppgjøret ved urettmessig avskjed må praktiseres med sikte på å hindre omgåelser som fratar arbeidstakeren retten til å stå i stillingen.
Det bestrides at Dolphin, dersom selskapet hadde nøyd seg med oppsigelse og A hadde brakt denne inn for retten, ville ha oppnådd kjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum for at A skulle fratre under saken. Men det er heller ikke nødvendig å ta standpunkt til et slikt hypotetisk spørsmål. Dolphin har ved å velge avskjedsalternativet avskåret seg fra den fremgangsmåte som gjelder ved oppsigelse.
Når fratredelsestidspunktet settes til 1. desember 2000, har A krav på erstatning for tap av lønn med ytterligere kr 935.467. Med tillegg av prosessrente utgjør denne del av erstatningskravet i overkant av 1,1 millioner kroner. A har hatt inntekter fra annet hold med ca kr 315.000, slik det fremgår av lagmannsrettens dom. Men det er ikke grunn til å gjøre fradrag for disse inntekter.
I tillegg har A krav på erstatning for tap i inntekt etter fratredelsestidspunktet. Den urettmessige avskjedigelsen har virket negativt på hans inntektsmuligheter.
Videre bør han tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade. Slik erstatning bør være hovedregelen ved urettmessig avskjed, og i det foreliggende tilfelle er det dessuten grunnlag for alvorlig kritikk mot arbeidsgiveren.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Tidspunkt for opphør av arbeidsforholdet settes til 01.12.2000.
2. Dolphin AS v/styret betaler erstatning til A som omfatter hans lønnstap fram til opphørstidspunktet i henhold til pkt. 1 med tillegg av en skjønnsmessig erstatning for øvrig økonomisk og ikke-økonomisk skade. Ved fastsettelsen tas hensyn til at Dolphin AS har gjort opp erstatningen som selskapet ble ilagt ved lagmannsrettens dom.
3. Dolphin AS v/styret betaler sakens kostnader til A for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten, Dolphin AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Selskapet aksepterer den vurdering av avskjeden som lagmannsretten har foretatt i ettertid. Avskjed var en for streng reaksjon, og det
Side:1257
skulle vært reagert med oppsigelse. Avskjedsvedtaket bygde imidlertid ikke på illojale motiver i forhold til stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven, men på en feilvurdering ved en vanskelig avgjørelse av skjønnsmessig karakter. A var ansatt i en ansvarsfull stilling, og selskapet mente at han ved sin atferd hadde vist seg som en sikkerhetsrisiko. Den fremgangsmåte han valgte ved episoden med BOP-kranen, var innlysende uforsvarlig.
Det aksepteres også at det var en beklagelig saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å uttale seg før han ble meddelt avskjed. Årsaken var en kommunikasjonssvikt mellom hans overordnede på plattformen og administrasjonen på land.
Dolphin er enig i lagmannsrettens fastsettelse av fratredelsestidspunktet. Resultatet er ikke i strid med loven, og det har klar støtte i rettspraksis, jf. særlig avgjørelsene i Rt-1989-231 og Rt-1992-1023. I det foreliggende tilfelle ble det for øvrig allerede før utløpet av oppsigelsesfristen truffet avgjørelse i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 om at A ikke skulle stå i stillingen. Dersom A var blitt oppsagt og hadde reist sak om oppsigelsen, må det være klart at Dolphin ville ha oppnådd kjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum om fratreden under sakens gang.
Det kan vel ikke utelukkes at det ved uberettiget avskjed som opprettholdes som oppsigelse, etter omstendighetene kan være rimelig å la erstatningen etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 5 omfatte lønn også for et tidsrom etter den avtalebestemte oppsigelsestid. Men i vår sak, hvor arbeidsgiveren i god tro har utvist et skjønn som i ettertid viser seg å være for strengt, ville det være urimelig.
Subsidiært - for tilfelle av at A gis medhold når det gjelder lønnskravet - må det gjøres fradrag for de inntekter han i perioden har oppebåret fra annet hold.
Det er ikke påvist og heller ikke sannsynlig at avskjeden har påført A tap i inntekt etter fratredelsen. Heller ikke er det grunnlag for erstatning for ikke-økonomisk skade. Det er ingen automatikk i at en uberettiget avskjed skal lede til slik erstatning, og Dolphin har truffet avskjedsvedtaket ut fra legitime behov på grunnlag av klanderverdige forhold fra As side.
Dolphin AS har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts dom pkt. 1-2 stadfestes.
2. A erstatter Dolphin AS saksomkostninger for Stavanger byrett, Gulating lagmannsrett og Norges Høyesterett, med tillegg av 12% årlig rente fra 14 dager etter domsavsigelsene i hver instans og til betaling skjer.»
Mitt syn på saken
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem for så vidt gjelder fratredelsestidspunktet og den del av erstatningskravet som står i sammenheng med dette, men at det bør tilkjennes en viss erstatning for fremtidig inntektstap og ikke-økonomisk skade.
Slik ankesaken foreligger for Høyesterett, er det ved lagmannsrettens dom endelig avgjort at vilkårene for avskjedigelse av A ikke forelå, men at det var grunnlag for saklig oppsigelse, og at arbeidsforholdet er opphørt i medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 4 tredje punktum.
Side:1258
Det følger av denne bestemmelsen at selv om avskjeden er ugyldig, kan retten «bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre når den finner at vilkårene for saklig oppsigelse er til stede».
Det spørsmål ankesaken reiser, er om lagmannsretten har trukket de rette konsekvenser når det gjelder fratredelsestidspunktet, noe som er av vesentlig betydning for utmålingen av erstatning til A for den urettmessige avskjed.
Krav på lønn for den tid en arbeidstaker har vært ute av stillingen som følge av uberettiget avskjed, inngår i det erstatningskrav arbeidstakeren kan gjøre gjeldende etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 5, jf. Rt-1982-1093 og Rt-1994-1503. Etter denne bestemmelsen skal erstatningen «fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig». Bestemmelsen gir altså anvisning på utmåling ut fra et bredt rimelighetsskjønn. Når det gjelder lønnskravet, må imidlertid utgangspunktet være at dette skal dekkes fullt ut, jf. også uttalelser i lovforarbeidene, Ot.prp.nr.41 (1975-76) - heretter omtalt som proposisjonen - side 78.
Ved å sette fratredelsestidspunktet til 30. april 1999 har lagmannsretten lagt til grunn at A ikke anses for å ha vært ute av stillingen som følge av den uberettigede avskjed lenger enn til utløpet av den oppsigelsesfrist som gjaldt hvis han i stedet var blitt oppsagt. Erstatningen for tapt lønnsinntekt er derfor begrenset til dette tidsrom. Dette er vel egentlig to sider av samme sak; ved fastsettelsen av fratredelsestidspunkt er det naturlig å se hen til hvilket tidsrom lønnskravet omfatter.
A hevder at lagmannsrettens avgjørelse her er uriktig, og at han skal anses for å ha vært urettmessig ute av stillingen frem til 1. desember 2000, da lagmannsrettens dom ble forkynt for ham.
Dette bygger han blant annet på ordlyden i arbeidsmiljøloven §66 nr. 4 tredje punktum. Han viser til at bestemmelsen ikke sier at en urettmessig avskjed uten videre er å anse som oppsigelse når vilkårene for saklig oppsigelse forelå, men lar dette bero på rettens skjønn - retten «kan» bestemme det. Man står da - hevdes det - overfor en rettsendringsdom. Ansettelsesforholdet har bestått frem til dommen, og denne kan bare ha betydning for fremtiden - «ex nunc». Dommen kan ikke virke «ex tunc» - altså ikke tillegges tilbakevirkning.
Etter min mening er dette å trekke for vidtgående konsekvenser av ordlyden. Jeg nevner først at det nok kan stilles spørsmål om hvor fritt retten egentlig står i sin vurdering når den finner at det var grunnlag for saklig oppsigelse. Praksis synes å tyde på at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §66 nr. 4 tredje punktum da nokså automatisk gis anvendelse dersom arbeidsgiveren har nedlagt påstand om det. Jeg tør ikke utelukke at det kan tenkes tilfelle hvor retten etter en skjønnsmessig vurdering kan komme til et annet resultat. Imidlertid kan jeg under ingen omstendighet se at man kan trekke slutninger ut fra konstruktive betraktninger omkring rettsendringsdommer - for øvrig et nokså upresist begrep. Det er ikke noe i veien for - men tvert imot ganske ordinært - at domstolene avgjør rettsforhold med virkning «ex tunc» selv om avgjørelsene bygger på lovbestemmelser som angir svært skjønnsmessige kriterier.
A har også påberopt seg lovforarbeidene - proposisjonen side 78 - hvor det heter:
Side:1259
«Rettspraksis etter arbeidervernloven av 1956 har opprettholdt urettmessig avskjed som oppsigelse når vilkårene for (saklig) oppsigelse har vært til stede. Den nye loven endrer ikke denne praksis. Etter nr. 4, siste punktum kan retten også i tilfelle hvor vilkårene for saklig oppsigelse er til stede, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre. Forutsetningen for at retten skal vurdere om avskjedigelsen subsidiært kan anses som oppsigelse, må være at arbeidsgiveren har fremsatt påstand om det. Arbeidstakeren vil imidlertid alltid ha krav på lønn for den tid han har vært ute av stillingen når avskjeden kjennes ugyldig, og i tillegg eventuell erstatning som nevnt nedenfor.»
Siste punktum i denne uttalelsen synes å gi støtte for det krav A har fremsatt. Imidlertid kan jeg ikke se at denne korte og ikke nærmere begrunnede uttalelse i forarbeidene uten videre bør tillegges avgjørende betydning.
Praksis trekker i en annen retning. I Høyesteretts avgjørelser i Rt-1989-231 og Rt-1992-1023 ble det tilkjent erstatning til arbeidstakere som hadde vært utsatt for uberettiget avskjed, men hvor det ble ansett å foreligge grunnlag for saklig oppsigelse. I begge avgjørelsene ble det tilkjent erstatning for tap av lønn fra det tidspunkt da avskjed ble meddelt frem til utløpet av oppsigelsestiden for stillingene. Det foreligger flere tilsvarende avgjørelser fra herreds/byretter og lagmannsretter, og fra Arbeidsretten fra den tid da den pådømte stillingsvernsaker. Omvendt er det i vår sak bare vist til to lagmannsrettsdommer - Eidsivating lagmannsretts dom av 16. januar 1995 (LE-1993-1998) og Agder lagmannsretts dom av 24. februar 1999 (LA-1998-857) - hvor det er tilkjent erstatning for lønnstap ut over et slikt tidsrom. Nå hører det riktignok med i bildet at i disse to avgjørelsene er resultatet nærmere begrunnet, noe som i liten grad er tilfellet i de mange avgjørelsene som går i motsatt retning. Her synes begrensningen til utløpet av oppsigelsestiden å være tatt for gitt, noe som kan synes å ha sammenheng med at det spørsmål som foreligger i vår sak, ikke har vært presentert for retten. Men det forhold at spørsmålet ikke har vært tatt opp, kan tyde på at avgjørelsene har bygd på en utbredt oppfatning innenfor det praktiske rettsliv.
Jeg finner imidlertid at heller ikke praksis gir noe avgjørende bidrag til løsningen av vårt spørsmål. Det må etter min mening foretas en bredere vurdering hvor alminnelige erstatningsrettslige synspunkter, forholdet til øvrige regler i arbeidsmiljøloven og mer frie reelle hensyn trekkes inn. Selv om det for en stor del er tale om vurderingsmomenter av generell karakter, blir de i vår sak både vevd inn i og illustrert av det konkrete saksforhold. Jeg finner det derfor mest praktisk å knytte den videre drøftelsen av rettsspørsmålene direkte til saksforholdet i den konkrete sak.
Jeg tar utgangspunkt i at A iallfall skal ha erstattet det lønnstap som den uberettigede avskjed har påført ham ut fra en erstatningsrettslig årsaksbetraktning. Hvis Dolphin hadde gått riktig frem, skulle selskapet ha nøyd seg med en oppsigelse. Hadde Dolphin gjort det, ville A i utgangspunktet ha mottatt lønn i den avtalebestemte oppsigelsestid. Men han kunne ha reist søksmål om oppsigelsens gyldighet, og ville i så fall ha hatt rett til å stå i stillingen, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, og følgelig til å oppebære lønn, inntil oppsigelsessaken var avgjort. Her gjør imidlertid arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum
Side:1260
en vesentlig begrensning. Dolphin kunne ha begjært kjennelse for at A skulle fratre, og retten skulle da ta denne begjæringen til følge dersom den fant det «urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling».
Det er ikke tvilsomt at Dolphin ville ha fremsatt en slik begjæring. Spørsmålet er så om det kan legges til grunn at begjæringen ville ha ført frem. Jeg finner det klart at Dolphin, som har meddelt den uriktige avskjed, må ha bevisbyrden på dette punkt. Bare dersom det er rimelig klart at en begjæring om fratreden ville ha ført frem, kan dette legges til grunn i erstatningsoppgjøret.
Om grunnlaget for avgjørelsen av en slik begjæring viser jeg til lovforarbeidene - proposisjonen side 75 - hvor det er uttalt at når oppsigelsen skyldes en forgåelse fra arbeidstakerens side, og den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunnlag for oppsigelse, bør retten i alminnelighet ta et krav om at han skal fratre under sakens behandling til følge. Jeg viser også til den utførlige drøftelse i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1986-722, hvor det uttales at det også må legges vekt på om grunnlaget for oppsigelsen synes tvilsomt, foruten på arbeidsgiverens behov og ulempene for arbeidstakeren ved å måtte fratre stillingen. I den foreliggende sak, hvor det var tale om en ansvarsfull stilling, og om overtredelser knyttet til sikkerheten, hvor håndteringen av BOP-kranen viste en alvorlig vurderingssvikt, anser jeg det rimelig klart at en begjæring om fratredelse under saken måtte ha ført frem. Jeg nevner for ordens skyld at jeg i denne sammenheng ikke legger avgjørende vekt på at det krav A fremsatte om å bli gjeninnsatt i stillingen, jf. arbeidsmiljøloven §66 nr. 3, ble forkastet ved byrettens kjennelse av 16. mars 1999. Vurderingstemaene etter §66 nr. 3 og §61 nr. 4 annet ledd faller ikke helt sammen, selv om jeg tviler på om det er noen betydelig forskjell når avskjeds- eller oppsigelsesgrunnlaget er feil som arbeidstakeren har begått.
Byrettens kjennelse etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3 ble avsagt i god tid før utløpet av oppsigelsesfristen, og jeg antar at det samme ville ha vært tilfellet med en kjennelse etter §61 nr. 4 annet ledd. A kunne riktignok ha påkjært kjennelsen, men da med liten utsikt til å få medhold og med betydelig risiko for saksomkostninger, og jeg finner ikke å burde trekke denne mulighet inn i det hypotetiske hendelsesforløp ved en oppsigelse.
Jeg finner altså at en sammenlikning mellom det faktiske begivenhetsforløp og det hypotetiske begivenhetsforløp dersom Dolphin hadde nøyd seg med en oppsigelse, ikke tilsier at A ville ha oppebåret lønn ut over 30. april 1999. Ut fra en rent erstatningsrettslig tankegang skulle derfor krav om erstatning for ytterligere lønn ikke føre frem. Imidlertid er det fra As side vist til andre hensyn som hevdes å burde virke inn på avgjørelsen. Det pekes på at en arbeidsgiver som går til avskjed istedenfor oppsigelse, får strategiske fordeler ved at han fratar arbeidstakeren muligheten for å stå i stillingen eller iallfall påfører ham byrden ved selv å måtte bringe spørsmålet inn for retten etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3. Dette frister arbeidsgiveren til å omgå de stillingsvernreglene som gjelder ved oppsigelse, ved i stedet å meddele avskjed. Det antydes at det kan foreligge slik omgåelseshensikt i den konkrete sak.
Side:1261
Jeg innser at det ikke kan utelukkes at en arbeidsgivers valg av avskjed istedenfor oppsigelse kan være motivert av omgåelseshensyn. Men valget av avskjed som reaksjon i et tilfelle hvor en etterfølgende rettslig vurdering viser at arbeidsgiveren skulle ha nøyd seg med oppsigelse, kan også være utslag av en forståelig feilvurdering. Dette er - slik jeg bedømmer det - situasjonen i den foreliggende sak. Når valget først er truffet, er det tvilsomt om arbeidsgiveren kan kreve fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum for det tilfelle at avskjeden skulle bli underkjent, men opprettholdt som oppsigelse. Iallfall vil det vel stå noe fjernt for arbeidsgiveren å fremme en slik begjæring. Dette gjelder selvsagt enn mer i vår sak, hvor A ikke hadde fått medhold i sitt krav om gjeninntreden etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3.
At ansettelsesforholdet i et slikt tilfelle skal anses for å løpe helt frem til den avgjørelse som fastslår at avskjeden opprettholdes som oppsigelse, uten hensyn til om arbeidsgiveren ville ha fått medhold i et krav om fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum, vil etter min mening ordinært ikke være noen adekvat reaksjon i anledning av den uberettigede avskjed. Jeg utelukker ikke at det kan stille seg annerledes når avskjeden må anses som et overgrep, men i slike tilfelle vil det vel ofte bli lagt til grunn at arbeidsgiveren ikke ville ha oppnådd kjennelse for fratreden etter en oppsigelse. Når arbeidsgiveren kunne ha oppnådd en slik kjennelse, slik jeg har lagt til grunn at Dolphin kunne i vår sak, vil et fratredelsestidspunkt etter de linjer A hevder, stille arbeidstakeren bedre enn det som skulle følge av en erstatningsrettslig betraktningsmåte, jf. det jeg tidligere har sagt, og vil lett virke urimelig overfor arbeidsgiveren. Etter min mening må hensynet til å reagere mot uberettiget avskjed varetas gjennom den mer skjønnsmessige utmåling av erstatning og oppreisning. Som det fremgår av arbeidsmiljøloven §66 nr. 5, er det her adgang til å legge vekt på blant annet arbeidsgiverens forhold.
Jeg går dermed over til den øvrige erstatning. A har dels krevd erstatning for inntektstap etter fratredelsen, dels for ikke-økonomisk skade.
Før jeg går inn på disse poster enkeltvis, bemerker jeg at selv om jeg anser Dolphins uriktige valg av avskjed som utslag av en forståelig feilvurdering, kan ikke Dolphin gå fri for bebreidelser i anledning av avskjeden og bakgrunnen for den. Lagmannsretten har således uttalt at også bedriften er å bebreide for uhellet med kranen, og denne vurdering har jeg ikke grunnlag for å fravike. Det er også kritikkverdig at avskjed ble meddelt uten at A fikk anledning til å uttale seg, slik arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 jf. §66 nr. 2 krever. Disse forhold må etter min mening få betydning for erstatningsutmålingen.
Kravet om erstatning for inntektstap etter fratredelsen må altså etter mitt syn ta utgangspunkt i at A anses for å ha fratrådt 30. april 1999. A har anført at det forhold at han ble avskjediget på dagen, har virket skadelig på hans muligheter for å få nye oppdrag. Det er opplyst at hans inntekter er gått betydelig ned. Han har ellers ikke fremlagt konkrete bevis for at han har gått glipp av oppdrag. Slik jeg ser det, ligger det imidlertid i sakens natur at slikt bevis er vanskelig å føre. I den utstrekning avskjedigelsen fra Dolphin har medført konsekvenser for
Side:1262
nye oppdrag, kan det vel reises spørsmål om hvor stor forskjell det ville ha gjort om A i stedet var blitt oppsagt på grunn av de forhold som ledet til avskjeden. Til tross for de usikkerhetsmomenter som foreligger, finner jeg at A bør ha krav på kr 100.000 i erstatning for inntektstap etter fratreden.
Jeg finner også at A bør tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade. En uberettiget avskjedigelse er en belastning for arbeidstakeren, og den saksbehandlingsfeil som er knyttet til avskjeden, må ha økt denne belastningen. Jeg nevner ellers at det i avskjedsbrevet er vist til «breaches of discipline» - disiplinærbrudd - som er en uriktig og belastende karakteristikk av hans forhold ved uhellet med BOP-kranen. Erstatning under denne post bør etter min mening settes til 50.000 kroner.
Anken har delvis ført frem, og saksomkostningene for Høyesterett blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174. Jeg finner at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for Høyesterett, jf. hovedregelen i §174 første ledd, og at det ikke bør gjøres noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkter 1, 3 og 4.
2. I tillegg til beløpene i lagmannsrettens domsslutning punkt 2, som er gjort opp, betaler Dolphin AS erstatning til A med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkter 1, 3 og 4.
2. I tillegg til beløpene i lagmannsrettens domsslutning punkt 2, som er gjort opp, betaler Dolphin AS erstatning til A med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.